Top Dogg av Jens Lapidus

JENS LAPIDUS TOP DOGG Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Jens Lapidus Originalens tittel: TOP DOGG Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Jens Lapidus 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Published by agreement with Salomonsson Agency.

ISBN 978-82-02-56197-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Jonas Lindén Omslagsfoto: Magnus Wahman, ESB Professional/Shutterstock og dreamstime.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 70 g 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Svensk Damtidning Fin mingling da Buchards inviterte til vernissasje Det var langt fra bare prins Carl Phillip og formgivervennen Joakim Andersson som minglet da CoolArt og Buchards inviterte til vernissasje for sin unike kunst. Her møttes stockholmsosieteten og kunstverdenens stjerner.

Svensk Damtidning registrerte blant andre en nykomling på Stockholms kunstsamlerscene, den unge finansmannen Hugo Pederson, og hans vakre kone Louise. Begge er svært interessert i kunst, og til tross for at de bare har samlet i to år, har de ifølge Svensk Damtidnings kilder klart å bygge opp en anselig samling samtidskunst.

«Jeg har alltid elsket det skjøre og det vanskelige,» sier Hugo blidt til vår reporter.

Hugo Pederson er aktiv i investeringsselskapet Fortem, og har på kort tid blitt en stor mesen for en rekke kunstnere.

«Hvis man har vært så heldig og tjent litt penger, må man også gi noe tilbake,» sier Hugo Pederson og fortsetter å mingle på Buchards med sin like engasjerte kone.

Johan W. Lindvall, 2007

Prolog Adan dro aluminiumsstigen til baksiden av huset og kikket opp mot balkongene. Nystadsgatan: leiligheten lå i nederste etasje – det burde ikke være vanskelig å reise stigen, lene den mot balkongrekkverket og klatre opp. Likevel: fuck – han holdt på å drite på seg. Virkelig. Han kunne nesten se for seg at han sto altfor høyt oppe på stigefaenskapet, med brunt søl nedover buksa.

Han hadde egentlig sluttet med sånt som dette. Han var nitten år og for gammel for brekk: det var sånt de drev med på slutten av ungdomsskolen. Pluss: det var under hans verdighet nå. Men hva skulle han gjøre? Hadde Surri sagt noe, så var det sånn.

De hadde kjent hverandre siden barnehagen, bodd i samme leiegård, spilt på samme lag – fedrene deres hadde til og med vært naboer i gamlelandet. «I Bakool var vi som alle andre, vi brydde oss ikke med hverandre mer enn nødvendig,» pleide faren til Adan å si. «Men her syns alle vi er som én familie, som om vi er en og samme person.»

Det pappa sa, var både riktig og galt: Surri var en bror. Likevel oppførte han seg som et svin.

Adan kjente kulden fra balkongrekkverket gjennom hagehanskene. Hansker: så mye rutine han hadde igjen fra før i tiden – fingeravtrykkene hans fantes garantert i gamle registre. Han tok sats, det var mye kropp som skulle dra seg over: han veide sikkert hundre og ti kilo. Men skrutrekkeren var lett i hånden og grepet behagelig – som om fingrene hans faktisk hadde lengtet etter å bruke den, til tross for at han levde et vanlig liv nå for tiden: kjørte budbil for sjefen til faren, spiste popkorn og så 7

på Luke Cage og Fauda sammen med kjæresten sin om kvelden.

Men for to uker siden ble han spurt om han ville tjene litt ekstra spenn. Ikke noe ulovlig, bare en dags jobb for gammelt vennskaps skyld. Det var idioti å takke nei til sånt.

Alt var tyskerfittenes feil. Surri hadde nemlig spurt om Adan kunne reise ned til Hamburg og hente en BMW av den nye 7-serien. Et opplagt gevinstforetak: man kunne få en 730d for under hundre tusen euro der, og lett selge den for en og en halv mill svenske kroner her. Problemet var at man kunne ikke registrere for mange biler på seg selv per år. Da våknet ligningsmyndighetene. Og det var her Adan kom inn.

Han hadde tatt toget ned til Rødby, enkeltbilletten kostet fem hundre og førti spenn, og hele turen hørte han på Spotify med de nye Beats-hodetelefonene sine, holdt hardt i magebeltet han hadde fått av Surri og så ut gjennom vinduet. En million kroner i eurosedler veide ingenting. Han hadde aldri sittet så lenge på tog før, men det var ganske fett. Han ble ikke lei av å se på naturen utenfor. Landskapet suste forbi: åkrer med rim på, granskog og småbyer der folk tilsynelatende samlet på rustne bilvrak og gamle planker. Han lurte på hva de levde av der.

Det var ikke noe problem å finne bilstedet, undertegne kjøpekontrakten og bli enig med selgeren, som til og med snakket litt arabisk – det var ikke Adans språk, men han kunne tilstrekkelig til å si noen høflighetsfraser. Det var sykt fett å sette seg i det svarte skinnsetet, starte motoren og dundre tilbake mot fergen til Sverige. Han kjørte forskjellige pickuper hver dag, men aldri BMW. Denne bilen så ikke bare stilig ut – man kunne kjenne kvaliteten i detaljene. Lukten av skinn, følelsen da han dro fingrene over dashbordet, tyngden i bildøra, den dumpe, trygge lyden da den slo igjen. Han tenkte på Surri, som gjorde alt med stil – til og med hettegenserne hans var fra snobbete franske designermerker. En dag ville Adan kanskje få råd til en bil som denne. Men nå skulle han kjøre hele kvelden og natta, han ville få BMW-en hjem uten å måtte ta inn på motell.

Han hørte det først på motorveien før Jönköping: en skikkelig ugrei skrapelyd. Han stoppet bilen tre kilometer senere.

8

Gikk ut, kikket overalt, men så ingenting. Lyden kom tilbake med det samme han rullet igjen. Etter enda noen mil begynte en varsellampe å lyse. Bremsefeil. Hva betydde det? Faen også – han visste ikke engang om han kunne kjøre videre. Han senket farten, det ble kø bak ham, han lå i sytti i hundre og tjuesonen. Det bråket som bare faen i bilen. Enda noen mil senere svingte han inn på en bensinstasjon og spurte pent om ekspeditøren kunne komme ut og se på bilen hans. Fyren hadde sykt mye kviser og så ut som han var omtrent fem år yngre enn Adan, men han begynte umiddelbart å lyse på felgene med en lommelykt.

«Jeg syns det ser ut som om bremseskivene dine liksom ikke eksisterer lenger,» sa ekspeditøren. «Du kan ikke kjøre en centimeter til med den bilen der. Synd for en så kul bil, forresten.»

Det var slutten på plussiden: Adan måtte betale for bergingsbil til nærmeste verksted. Det tok fem uker å fikse BMW-en, og det kostet førti laken. I tillegg var det en mulighet for at den var skjev i ramma, sa de. Adan ringte og kjeftet på selgeren i Tyskland, men fyren lot som om han ikke engang skjønte engelsk.

Til slutt fikk Surri en takst på bilhelvetet: han ville ikke få seks hundre tusen for den engang.

«Hvordan kunne du være så jævlig teit at du ikke engang undersøkte bilen før du skrev under?»

Låsen på balkongdøra ga etter med et knepp. Adan skjøv den opp. Surri hadde vært tydelig. «Purken har tatt fyren vår som har leid leiligheten, men de har ikke funnet varene. Så hvis du kommer deg inn i leiligheten og finner det som er mitt, kan vi stryke halve gjelden din. Du vet hvor mye jeg tapte på den bilen.»

Adan vred på seg. «Bor det noen i leiligheten, da?»

«Det skal du drite i. Det er i hvert fall ingen hjemme i morgen kveld.»

Adan tenkte på en gang i leiegården da de var små. Surri hadde falt ned fra klatrestativet, falt som en liten vott og slått hull på kneet. Blodet fosset, syntes de, og det var masse grus i såret. Kompisen hans gråt og var helt utrøstelig. «Jeg skal 9

hjelpe deg. Kom, så går vi hjem til meg, jeg tror pappa er der,» sa Adan så mildt han klarte. De var seks år gamle, og Adan visste at faren hans kunne lappe kneet til Surri. Og sånn ble det – pappa renset såret og satte på det største plasteret de noen gang hadde sett. Etterpå, mens de drakk O’boy, spiste Mariekjeks og så på Toy Story på dvd, sa Surri: «Faren din er bedre enn faren min til å ta seg av små krigere.»

Leiligheten var en treroms med kjøkken. Adan tente lampa i det som måtte være stua. Der sto det en grønn stoffsofa, et sofabord med glassplate og en bokhylle. Der var det også noe som lignet en slags projektor. I begge soverommene var det smale, uoppredde senger. Det bodde noen her – hvorfor skulle det ellers være blader på sofabordet og en T-skjorte over den ene spisebordstolen?

Likevel var det knapt møblert, kanskje det bare var noen som overnattet her av og til. Han løftet opp søppelbøtta på kjøkkenet, så ned på en tom melkekartong og kjente en lukt han definitivt hadde kjent før: sneiper av jointer.

Han så igjennom kjøkkenskapene og kjøleskapet. Den eller de som bodde her, hadde en masse potetgullposer og rømme, men ikke noe vanlig mat. Han kikket i stekeovnen og oppvaskmaskinen, la seg ned på gulvet og lyste med lommelykta under vasken og bak kjøleskapet. Det var støvete.

Folk kunne være oppfinnsomme. Men han fant ingenting.

Han løftet bort putene i sofaen, kjente med hånden under dynene og madrassene i sengene. På gulvet i et av soverommene sto det en bag. Han lette rundt i den – skimtet enda noen T-skjorter og fire par underbukser og sokker. Han stilte seg på sofabordet og lyste inn i lufteventilen i veggen. Ingenting.

Han fant ingenting.

Stua igjen. Adan la seg på alle fire og kikket inn under sofaen, lyste inn bak bokhylla.

Han som hadde leid leiligheten, måtte ha bøffa Surri – for her var det ikke en dritt, eller så hadde purken funnet varene likevel. Det var egentlig ikke Adans problem lenger. Men Surri ville nok ikke se det sånn.

Da hørte han noe. En lyd fra entreen.

10

Nei, det var fra gangen, utenfor døra. Han hørte stemmer der.

Før Adan rakk å tenke, raslet det i låsen. HELVETE – noen var på vei inn i leiligheten. Han slukket lampa i stua.

Nå hørte han noen som snakket i entreen. En jentestemme og en guttestemme. Kanskje han bare burde gå ut og slå dem i hjel, hvem de nå måtte være. Men nei – han var ikke som Surri.

Han var ikke en tung kriminell.

Han krøp sammen bak sofaen.

Stemmene ble tydeligere. Jenta snakket om en som het Billie.

Gutten mumlet noe om en fest. «Snart blir det party.»

Adan lå helt urørlig, prøvde å være stille og rolig. Han burde dra tilbake til Hamburg og drepe den BMW-selgeren med sine egne hender – alt dette var hans feil.

Så hørte han en dør slå igjen, etter avstanden å dømme var det toalettdøra. Kanskje dette var sjansen hans. Nå hørte han bare jentestemmen, hun nynnet på en sang. Fyren var antagelig på do. Det hørtes ut som jenta kom inn i stua. Så ble det stille.

Adan pustet ikke engang, prøvde bare å lytte. Tassende skritt.

Pustelyder. Skritt igjen, ut, bort mot et av soverommene.

Nå.

Han reiste seg: stua var tom. Han tok to lange skritt mot balkongdøra. Tenkte ikke lenger, nølte ikke. Bare handlet. Rev opp døra. Så ikke bakover. Gikk ut på balkongen. Lukket døra etter seg. Sugde inn den friske luften.

Han hoppet over rekkverket.

Kastet seg ned. Nei, han falt.

Som Surri fra klatrestativet.

Mørket føltes trygt, men det var altfor kaldt ute. Hagehanskene var tynne som papir.

Adan lente seg mot treet. Han prøvde å ikke stå på høyre fot.

Han hadde skadet seg ordentlig i fallet – kanskje den jævla foten var brukket. Likevel ville han ikke gå derfra. Stigen lå foran ham på bakken: han hadde dratt den med seg og haltet av sted over snøen. Surri ville bli rasende når han fikk høre at Adan ikke hadde funnet noe. Samtidig: det måtte jo være fyren til Surri som hadde bøffa ham. Adan hadde lett grundig.

11

Han hadde stått sånn i fire timer nå. Bare ventet. Håpet at smerten i foten skulle avta. Det var lys i leiligheten. Underlige farger lyste opp veggene og musikken dunket ut fra balkongdøra, som ble åpnet av og til. Det var masse folk der inne – de kunne ses gjennom vinduene, som utydelige bakgrunnsdansere i et talentprogram på TV. En eller gang i løpet av kvelden måtte vel de idiotene som festet der inne gå hjem, eller i hvert fall gå og legge seg. Før eller siden måtte det bli tomt for potetgull og dipp. Da skulle han sette opp stigen og gå inn igjen. Lete gjennom leiligheten en gang til.

Han kunne ikke stå her hele natta – hadde for vondt i foten – men en stund til.

Han var egentlig ingen kriger.

Men han kunne vente. * Nitten mennesker minglet i den lille stua, men de hadde invitert minst dobbelt så mange. Roksana ville virkelig at det skulle bli trangt i kveld – på innflyttingsfesten til henne og Z. Hun håpet at folk ville synes dette var en god anledning til å feste.

De ville vel komme?

Young Thug-rytmer pumpet ut av høyttalersystemet hun hadde fått låne av Billie – og som Z hadde koblet direkte til SoundCloud på telefonen sin. Thuggy leverte – den slepne, klagende stemmen hans i melodiøs riddim-rap. Samtidig var det en opplevelse for hele kroppen, et dykk i et varmt, gnistrende hav av stiler og lyder. Roksana så seg rundt igjen: likte folk soundet?

Hygget de seg? Var det god stemning?

Folk hadde tatt med seg egen drikke. Flasker med musserende vin sto oppstilt på sofabordet. Roksana hadde uttrykkelig bedt om det i messengerinvitasjonen: Bring bubbles! Roksana og Z byr på musikk, fest og snacks. Hun håpet at det ikke lød for kvikt, liksom.

Snacksen besto for det meste av peanøtter og potetgull, men Roksana hadde dryppet trøffelolje i rømmen – og alle sa at det var den beste dippen de hadde smakt. Men snacksen var ikke det viktigste – fokuset var på festen, og festen ble drevet av mu12

sikken. Høyttalerne, låtvalget, miksen. Z hadde til og med fikset en røykmaskin og et minilasershow. De hadde ikke rukket å henge opp bilder eller plakater, så det var perfekt, den beste utnyttelsen av en hvit vegg. Og den ironiske røyken lå som et skydekke rundt sofaen. Roksana følte at hun var på en klubbfest for spesielt utvalgte. Den eneste forskjellen var at det manglet DJboks her, og at de som kom, måtte vasse gjennom Roshe Runs og retroinspirerte Vans i entreen. Det var Z som hadde insistert på at alle måtte ta av seg skoene. «Hvis vi skal klare dette sammen, må vi begrense rengjøringen etterpå. For jeg er elendig til å gjøre rent. Har jeg sagt det?»

Roksana visste ikke hva Z hadde sagt og ikke sagt – de hadde ikke akkurat planlagt å flytte sammen. Men det burde likevel funke mellom dem. Z var et godt menneske.

Roksana sjekket Insta og Snapchat for å se om noen hadde lagt ut noe om festen: men nei, denne tilstelningen holdt seg foreløpig utenfor det territoriet. Kjære gjester, tenkte hun, dere liker vel festen? Kan dere ikke danse, bare litt, i hvert fall noen av dere? Og ta noen bilder.

Leiligheten var ganske stor, 52 kvadratmeter, men den lå i Nystadsgatan i Akalla, langt unna både sentrum og Södertörns høyskole, der hun studerte. Men Roksana hadde ikke hatt noe valg. Hun hadde leid et rom hos Billie i Verkstadsgatan ved Hornstull, men så ble Billie polyamorøs og ville ha tre av partnerne sine boende hos seg samtidig. Z foreslo at de skulle døpe om bydelen til Hornsknull. Men det var ingen spøk for Roksana, hun fikk rett og slett ikke plass – pluss at hun ikke orket at en av fyrene spilte Danny Saucedo på Billies høyttalersystem hele dagen – uten engang å være ironisk. Den samme uka hadde Z blitt oppsagt fra framleieleiligheten sin. Da hadde han sovet på sofaen hos mormoren sin i tre dager og vært en nanomillimeter unna nervøst sammenbrudd.

Roksana sto midt mellom Z og Billie. Gjestene minglet rundt omkring. Noen gynget faktisk litt i takt med musikken. Roksana ville ikke se altfor åpenlyst på dem, det ville være for tydelig. Hun sjekket Insta og Snapchat igjen. Kanskje noen syntes hun var kjedelig som bare sto sammen med bestevennene sine.

13

Kanskje bestevennene syntes hun var treig som bare sto sammen med dem.

For anledningen hadde hun satt opp håret og tatt på seg sine nye, sølvfargede Birkenstock. Utover det var hun kledd i et par vanlige blå olabukser og en hvit T-skjorte som hun hadde funnet hjemme hos mamma og pappa. Billie klaget iblant, men Roksana sto for standardstilen sin, forbildene hennes var George Costanza og alle fra Beverly Hills, 90210. Hele greia var et knyttneveslag mot trender og flyktige moteidealer.

Billie var i bra humør – det var et godt tegn. Hun var kledd i Adidasbukser, svart langermet T-skjorte, chokerhalsbånd og en myk Guccicaps på toppen av det rosa håret. Hun hadde også farget håret under armene rosa – «For å feire dere,» som hun sa. Det var vanskelig å tenke seg at hun skulle begynne på jussstudiet på universitetet om noen dager. Roksana var glad for at Billie hadde latt alle gutte- og jentekjærestene sine bli igjen hjemme – det gjorde henne mer avslappet. Hun var Roksanas eldste og antagelig beste venn, men etter turbulensen den siste tiden visste hun ikke helt hvor de hadde hverandre.

Billie tok opp en sigarettpakke. «Hva med sånt her? Må jeg gå ut på balkongen, eller er det greit at jeg røyker inne?»

Z løftet på hodet igjen. «Ikke faen. Sigarettrøyk setter seg i gardiner og sengetøy. Roksy og jeg har snakket om det der.»

Billie himlet med øynene. «Men dere har jo ingen gardiner.»

Z var streng. «Det spiller ingen rolle. Det er usunt å røyke inne.»

«Så dette skal bli et sted for sunn livsstil?»

Roksana lo. «Vi skal liksom bare ha plant-based økologisk mat, forks-over-knives, ikke sant, og ikke noe plast innenfor døra vår.»

Z tok opp en pose og en pakke OCB Slim rullepapir.

«Noen som vil ha en egen rev? Jeg har masse.» Han holdt fram posen. «Det er jo sånn at det fins en hellig skilleregel for marihuana. Man skal skille mellom sativa og indica. Begge er underarter av cannabis, men plantene ser forskjellige ut, ulik tykkelse på bladene og sånt, men who cares. Greia er effekten: som natt og dag. Indica er sofasittervarianten, rusen for den som vil spille Play-Station og chille liksom. Men dette er 14

en 24-måneders sativa, det er gressets svar på Châteauneuf-duPape, det blir ikke bedre enn dette.»

Z fordelte gresset i papiret med varsomme bevegelser. «Man røyker dette og blir høy. Så røyker man mer og blir enda høyere.

Det fins ikke noe tak. Jeg lover.»

Alt det der var nybegynnerbullshit. Forskjellen mellom sativa og indica var ikke alltid åpenbar, men Z elsket å sette ord på ting, snakke i vei. Han var sånn: han kunne ikke bare gå i takt med verden – han ønsket å beskrive det som skjedde også, ringe det inn, forstå det som begreper og strukturer. Av og til ble det som en konkurranse.

Roksana tok jointen Z rakte henne og dro et dypt trekk. «Er du ferdig med guttegjettingen din nå?»

De fniste, Z også. «Dere vet hvordan jeg er,» sa han.

Z var fin på den måten: han så patriarkalske strukturer like tydelig som han så weedprinsipper, han oppfattet ikke bare samfunnets mønstre, men så også sin egen plass i hierarkiet. En mann som forklarte ting for kvinner. En mann som alltid visste hvordan det var. En mann som begynte nitti prosent av utredningene sine med: «Det er jo sånn at.»

Timene tikket i vei. Erik Lundin fint mikset med Lil B i en myk overgang til Rihanna – litt uventet, men shiiit hun var bra – og deretter noe som var helt annerledes og som bare Z hadde peiling på: de het tydeligvis Hubbabubbaklubb. Folk hoppet på gulvet, danset fritt i hjørnene, gynget i takt med musikken. Det lille laserspillet til Z viste geometriske symboler på veggene.

Tomme plastglass og potetgullsmuler lå utover bordet. Rullepapir og vinflasker strødd på alle andre overflater. Kanskje det til og med var et snorterør hun så – folk var for åpenlyse iblant, det var ikke kult.

Nå måtte de vel ha det gøy? Roksana sjekket telefonen sin for tohundrede gang. Det eneste som var lagt ut var en skjermdump fra Z, med spillelisten han kjørte i kveld og en sigarettemoji pluss teksten: smoke w everyday.

Roksana hadde varslet naboene, så det burde være greit, hun og Z hadde ikke tenkt å ha sånne fester hver kveld. Og hun hadde en følelse av at fyren de leide leiligheten av på framleie, 15

David, ikke var så nøye på det. Fikk han pengene sine, var han fornøyd, men lukten av weed som antagelig lå tjukk i trappegangen, kunne vekke spørsmål. En av naboene hadde fortalt at en som bodde i denne leiligheten tidligere hadde tiltrukket seg politiets interesse. De hadde tydeligvis pågrepet ham og foretatt en husransakelse her for noen uker siden, men deretter overlatt leiligheten til David igjen. Roksana brydde seg ikke. David sa at de kunne bo her så lenge de ville. Hun ga blaffen i hvem som hadde brukt denne leiligheten før, og til hva. Det viktigste nå var at folk skulle få inntrykk av at hun og Z gjorde ting riktig.

At det ble en bra start på hennes minikollektiv med ham.

En bra start på dette semestret.

Vennene hadde dratt. For tidlig, føltes det som. Roksana prøvde å stoppe tankene i hodet: Hadde hun vært for klisjéfylt da hun fortalte at hun vurderte å studere noe i Berlin? Hadde hun ikke vært kul nok?

Stua så ut som en krigssone. Fillerya på kjøkkenet var våt.

Det lå marihuanablader i vinduskarmen. Hun lurte på hvordan Z skulle klare opprydningen.

Billie sa: «Shit, alle bare forsvant, inklusive følget mitt. Men mange ville vel se Ida Engberg.»

Z satt i sofaen. «Ida Engberg, hun er jo helt fantastisk. Skal vi ikke dra dit, vi også?» Z var så høy på sin såkalte 24-måneders sativa at han faktisk ikke greide å stå ordentlig.

«Vi må rydde og lufte her nå. Men dra hvis du vil. Det er greit for meg,» sa Roksana.

Pupillene til Billie var store som kosmos. «Jeg kan hjelpe deg med å rydde unna det verste.»

«Hvordan har du tenkt å komme deg hjem etterpå, da?

Taxi?»

«Nei.» «Første T-bane mot byen?»

«Nei.» «Padle kajakk?»

Billie lo.

Roksana åpnet balkongdøra på vidt gap. Hun følte seg ikke beruset lenger, og bare litt høy, men den friske, kalde luften 16

kom likevel som en overraskelse – som om hodet hennes ble skylt med mineralvann. Hun så ut mot de skyggeaktige trærne: leiligheten lå i første etasje – det var ikke særlig langt ned til bakken. Det lå et tynt snølag der nede, men akkurat under balkongen så det ut som noen hadde revet opp jord, og hun så fotspor i snøen bort mot mørket.

Billie fikk komme seg hjem som hun ville, det var ikke Roksanas sak.

«Jeg så det sto en sammenleggbar seng i kleskottet. Kan jeg sove her?» sa Billie.

Roksana snudde seg. Det var virkelig kaos i rommet; noen hadde veltet vannpipa, så det var vått under glassbordet – likevel kjente hun hvordan hjertet gjorde et hopp: Billie ville overnatte.

«Men skal du ikke hjem til Fia, Pia, Cia, Olle og hva de nå heter?»

«Nå syns jeg du lyder heteronormativ og fascistisk.»

«Jeg mener det ikke sånn. Men du kastet meg faktisk ut fra leiligheten din. Og nå vil du sove her.»

«Man må stille spørsmål ved de rådende normer, og det gjelder også hvordan man snakker. Ordene er autoritære instrumenter i kjønnsrollemønsterets …» Billie flirte av seg selv.

Munnen hennes var skjev, det hadde den alltid vært. «Men jeg er trøtt. Og det er lenge siden vi har spist frokost sammen.»

De åpnet døra til kleskottet. En muggen lukt slo imot Roksana.

Det var ingen lampe der inne, men Z tente mobilen og sveipet lysstrålen over en kofte og en olajakke Roksana hadde hengt der. Det var greit for ham at Billie overnattet.

Det var noe med det kleskottet. Roksana visste ikke hva, men det ga henne dårlige vibber.

«Kan jeg få låne telefonen din?» Roksana lyste på veggen.

Kottet var nesten tomt, bortsett fra senga, de to klesplaggene hennes og noen gamle, forlatte kleshengere som dinglet på stangen. Det luktet egentlig ikke mugg, snarere gammelt tre og innestengt luft. Med det samme skjønte hun hvorfor dette rommet ga henne en skummel følelse – det var ikke på grunn av børsten eller gresset hun hadde fått i seg. Nei, det var noe som 17

ikke stemte. Badet skulle ligge på den andre siden, men i så fall burde kleskottet vært større. Vinklene var feil. Arkitekten må ha vært full. Det var noe rart med konstruksjonen her.

Så begynte hun å banke. Selv nå skjønte hun at hun ikke ville gjort det hvis hun ikke hadde gått på cocktailmiksen sin.

Hun banket på den innerste veggen. Banket overalt, nede, på midten, høyere opp – som om hun lette etter en skjult skatt et sted. Roksana stilte seg på tå og kjente med hånden på toppen av finerplata bak garderobestangen. Hun fikk fingertuppene inn på oversiden. Det knaket i den.

«Z, hjelp meg her. Jeg tror denne veggen sitter løst.»

Z ravet inn i kleskottet. Billie sto utenfor og stirret.

Z hadde røyka, men han var også høy av vekst.

«Ta i litt,» sa Roksana.

Z dro tak i plata. Det braket. Hele veggen løsnet og falt ned på dem.

Roksana rakk å løfte hendene, hun hadde på en måte sett for seg at dette ville skje. Plata var lett og tynn, bare noen millimeter tykk.

«Hallo,» stønnet Z som hadde fått den i hodet.

De så på rommet som hadde åpnet seg foran dem: avlangt, omtrent en halv kvadratmeter. Det sto to esker der inne.

Roksana følte seg edru nå, konsentrert: den friske luften fra den åpne balkongdøra trengte helt inn hit. Kjølig. Klarnende.

Hva var dette for et hemmelig rom?

Hun bøyde seg ned og løftet opp den nærmeste esken, som var omtrent tretti ganger tretti centimeter.

Z hadde kommet seg på beina nå. «Er dette et slags Shurgard-lager, eller?»

Hun satte pappesken på gulvet i stua.

Her var det lettere å se. Esken var ikke teipet igjen.

Z lente seg fram. Billie kikket hun også. Roksana bøyde seg ned og åpnet flikene.

De stirret ned på innholdet alle sammen.

What the fuck?

DEL I

Januar

1 Det eneste hyggelige med dette møtet var at det var den samme veilederen som hadde hjulpet Teddy da han ble løslatt. Hun het Isa og så ut som hun gjorde første gang de møttes. Fortsatt rundt førti, fortsatt kledd som en blanding av bohemaktig södermalmkvinne og östermalmlady med bling. Fortsatt sjal og mystiske pulsvarmere i sterke farger kombinert med små briljantøreringer, som egentlig ikke var små i det hele tatt.

«Hei, Teddy, det var en stund siden,» sa Isa. Hun fikk smilehull i kinnene når hun smilte. Teddy likte henne av en eller annen grunn, selv om hennes eneste oppgave var å få ham i arbeid.

«Ja, tiden går,» sa han og prøvde å se hyggelig ut tilbake.

Dette var egentlig bare pinlig.

Da han ble løslatt, trodde han ikke at han ville bli nødt til å sitte her, og virkelig ikke flere år senere. Han trodde han ville komme til et annet Sverige, et annet nivå. Han hadde vært motivert, klar til å jobbe hardt og ofre tid. Han hadde virkelig forandret seg: var innstilt på å gå den smale sti, legge dritten bak seg. Men innstilling var én ting – det var noe annet å gjennomføre forandringen. Virkeligheten tok ham raskt igjen. Han hadde et svart hull på åtte år i CV-en, og hadde etter hvert nesten vent seg til at folk var skeptiske. Men bare nesten.

«Vi kan vel gå igjennom hvordan de siste årene har sett ut, fra et jobbperspektiv, altså,» mente Isa. «Hvor vil du begynne?»

«Jeg vet at du fikk jobb i et advokatbyrå, ikke sant?»

Teddy ville gjøre dette kort. «Ja, jeg tok noen oppdrag som spesialetterforsker for et byrå som heter Leijon.»

21

«Spesialetterforsker, hva innebærer det da?»

«Det er litt vanskelig å forklare. Men han som var ansvarlig deleier, Magnus Hassel, kalte meg fikser.»

Teddy tenkte på hvordan flere av jobbene hadde ført til voldeligheter, og at han hadde risikert å bli den Teddy han ikke lenger ønsket å være. Han hadde sluttet i byrået for over et år siden, etter historien med Mats Emanuelsson.

Isa stilte noen spørsmål om lønn, arbeidsrutiner og om han hadde gjennomført noen utdanningskurs. «Og etter byrået?» spurte hun. «Hva gjorde du da?»

«Etter det har det vært vanskelig. Men jeg har gått kursene til KRAMI.» Isa kikket i papirene sine. Han visste at hun ikke bare ville se at han hadde gjennomført alle veiledningskursene og gruppeaktivitetene til KRAMI, men også hatt minst fem praksisjobber.

Ingen av dem hadde imidlertid ført til ansettelse.

KRAMI liksom: en wok av arbeidsformidlingen og kriminalomsorgen, med mål om at karer som ham – personer med såkalt kriminell bakgrunn – skulle finne og ikke minst beholde en jobb. Han visste ikke hvorfor det aldri fungerte for ham.

Isa snakket i vei om veiledningskurs og arbeidsplaner. Skrivebordet hennes var av lyst tre. Linoleum på gulvet, hvit strukturtapet på veggene og plaststoler. Bak henne var det en glassrute der Teddy kunne se arbeidsformidlere som jobbet på den andre siden, og sitt eget vage speilbilde. Han var høy og syntes alltid at håret hans virket usynlig på en måte: sandfarget, halvlangt, kanskje mot langt.

Alt i dette rommet, bortsett fra øreringene til Isa, minnet om fengselet. Dette var ikke noe personlig rom, ikke Isas eget kontor, det var en møtecelle, et sted med innsyn til arbeidsformidlingen, men uten vindu mot virkeligheten.

Teddy hadde imidlertid en anelse om hva problemet hans var. Etter årene på anstalt og i frihet kjente han fortsatt ingen andre enn dem han hadde truffet innenfor, og dem han hadde vært venn med da han ble satt inn, de som tilhørte det gamle livet hans. Han kunne telle omgangskretsen sin på én hånd: søsteren Linda og hennes sønn Nikola. Dejan fra tidligere. Tagg og Loke fra korridoren på Hall. Det var dem han følte seg kom22

fortabel med. Sammen med dem kunne han være seg selv. Og så Emilie, så klart, men henne ville han ikke tenke på akkurat nå. Uansett kunne ingen av dem tilby ham jobb, kanskje bortsett fra Dejan. Men de jobbene ville ikke gi den svenske staten noen skatteinntekt. Risikoen var snarere stor for at de ville føre til høyere utgifter for Sverige – i form av større belastning for rettsapparatet som måtte utrede det Dejan drev med.

Han måtte kanskje godta situasjonen: innse at han ikke passet inn. Teddy ville aldri bli en del av det Sverige han hadde lengtet etter da han satt inne. Utenforstående for alltid. Men det betydde ikke at han ville bli kriminell igjen.

«Hører du etter, Teddy? Du må høre på meg, ellers kan jeg ikke hjelpe deg.»

Teddy strakte ut beina under bordet, de var blitt litt stive av å sitte stille så lenge. «Beklager. Jeg satt bare og tenkte på en kompis som kanskje kan hjelpe meg med å finne jobb.»

Det var et sjansespill. Men hva skulle han gjøre? Ingen av kursene, praksisplassene eller gruppeseminarene hadde ført til noe.

Dejan kunne sikkert hjelpe ham for gammelt vennskaps skyld.

Isa tastet på dataen mens Teddy fortalte om kompisens byggefirma. Så la hun hodet på skakke og så alvorlig ut.

«Dessverre, Teddy, jeg tror det blir vanskelig med kameraten din. Jeg vil ikke være dømmende, men firmaet hans har en svært beskjeden omsetning, og han har ikke rapportert inntekt de siste ti årene. Jeg tror ikke han kan tilby deg noen ordentlig jobb. I hvert fall ikke en jobb jeg kan godkjenne.»

Isa hadde rett.

Men hun tok også feil.

2 Klokka var seks om morgenen, og det rare var at Nikola ikke følte seg gretten for det. George Samuel, sjefen hans, hadde en egen måte å smile på som fikk hele ansiktet til å trekke seg sammen i rynker rundt øynene. Nikola lurte på om George i det hele tatt kunne se når han smilte.

«God morgen, Nicko. Vet du hva vi skal gjøre i dag?» sa han idet Nikola kom inn på det trange kontoret.

23

Nikola hengte på seg verktøybeltet. «Jepp. I dag skal vi begynne på vår største jobb noensinne. Du har ikke snakket om annet i en uke nå.»

De gikk ned til kassebilen: George Samuel Elservice sto det med snirklete bokstaver på siden. Verktøybeltet skramlet. Nikola hadde ikke egen bil, det var derfor han alltid møtte opp hos sjefen og kjørte med ham til jobben. I tillegg pleide de å få en hyggelig pratestund.

Det var mamma Linda som hadde ordnet praksisplassen her.

Og nå jobbet Nikola som en hvilken som helst svenske: fem dager i uka. Opp med morgenradioens første sendinger, lunsj ved halv ellevetiden og hjem før det ble mørkt om vinteren.

Noen ganger sov han en time før middag, bare for å orke å være oppe til etter ni.

Et uferdig kjøpesenter reiste seg fra ingenting i Flemmingsberg, mellom pendeltogene og Tingretten – som om noen hadde gravd ned et betongegg som nå hadde begynt å klekke. Det var virkelig en kjempejobb. George Samuel var ikke den eneste elektrikeren som var engasjert her, men for ham og lærlingen betydde det likevel heltid i over ti måneder. En garantert trygg kunde i nesten et år, det var uvurderlig, Nikola skjønte det.

De sto ved siden av hverandre: jobbet som et team. Enfase, trefase og koblingsbokser. Kabler, sikringer og ampere. Nikola hadde utvidet ordforrådet innen elektrikerterminologien, og nå kunne han snart flere strømførende ord enn slang for dop. Av og til var det som om jobben betydde mer enn resten av livet.

Men det var greit – han likte det, bortsett fra når de pigget i gulvet lenger borte: lyden minnet ham om hendelsen.

For et og et halvt år siden hadde han vært på vei hjem til Teddy. Da han tok i onkelens dør for å åpne den, eksploderte en bombe og slengte Nikola i veggen. Han fikk skader i buken, på brystet og hendene, som han instinktivt beskyttet ansiktet med. Det ble en uke på intensiven og en måned på pleieavdeling. Moren hans og Teddy hadde besøkt ham hver dag. Men jenta han datet, Paulina, hadde dumpet ham. Det var like bra – hun var åpenbart ikke noe å samle på.

George hadde som vanlig satt en gammel, støvete radio på 24

gulvet. De hørte på Mix Megapool: Bebe Rexhas kjepphøye stemme sprakte det samme refrenget om og om igjen. Det var som å jobbe i en spesiell rytme.

George dro ned volumet. «Du vet vel at du vil ha fullført dine seksten hundre timer neste uke.»

«Er det sant?»

«Ja, faktisk. Du har jobbet veldig bra, Nicko. Så da kommer jeg til å hjelpe deg med ECY-sertifikatet. Læretiden er over, Elbranschens Centrala Yrkesnämd kommer til å godkjenne deg umiddelbart. Du blir ferdig elektriker. Hva sier du til det?»

George Samuel humret – øynene hans ble smale igjen, og Nikola kunne ikke dy seg: han måtte le han også. Ja, han måtte le høyt. George Samuel blind av latter – Nikola: snart elektriker. Det hørte sammen. Han ville få en ordentlig jobb. Ordentlig lønn.

Hvem hadde trodd det for halvannet år siden? Da han lå på intensiven etter eksplosjonen, da Linda hadde bekymret seg i hjel over at han var på vei i feil retning. Hvem hadde trodd at livet skulle bli fint? Hvem hadde trodd at det faktisk skulle bli skikkelig fint?

Alle var stolte av ham. Teddy, som hadde fikset leilighet til ham, klappet ham på skulderen hver gang de møttes: «Nicko, bra du ikke følger i mine fotspor.» Morfar prøvde fortsatt å få ham med til kirken, men bare smilte da Nikola nektet. «Du er likevel på rett vei, moje malo zlato. Mormor ville grått av glede.» Til og med sjefen på Spillersboda ungdomshjem hadde ringt for å gratulere med skifte av livsstil: som om Nikola hadde skrapt fram milliongevinst på skrapelodd.

Men gladest av alle var mamma Linda.

«Vet du hva jeg syns er så fint?» hadde hun sagt en dag i våres mens han fortsatt gikk på voksenopplæringen for å forbedre karakterene sine. De gikk en tur langs kanalen, og Nikola kikket bort mot Södertälje-senteret. Fuglene kvitret som gale, og det lå hundemøkk på grusveien.

«At jeg har brutt med det gamle livet mitt?» sa han spørrende.

«Nei, egentlig ikke. Det fineste er at forandring er mulig. Du 25

skal vite at jeg var bekymret da du satt på Spillersboda, og enda mer da du ble pågrepet og etter eksplosjonen. Men nå er det bevist. Folk kan forandre seg.»

Linda var solariumsbrun og hadde Ray-Bans som dekket halve ansiktet. Men Nikola kunne høre det på den skjelvende stemmen hennes: kanskje hun felte en tåre bak solbrillene.

«Vet du, Nicko, du trenger aldri mer å tro at du må bli noen, at du må strebe etter status og sånt,» sa mamma og gjorde en kunstpause. «For du er noen allerede.»

De stoppet ved en parkbenk. Nikola snudde seg mot henne.

Hun hadde på seg en Houdini fleecejakke og turbukser av noe slag: de passet ikke sammen med den solbrune huden og brillene. Kroppen: friluftsvenske. Hodet: MILF-varsel på byen. Æh, stryk det siste – sånn tenkte man ikke om moren sin.

Bakken under benken var dekket av skall. Albuzur – solsikkefrø. Nikola var selv glad i det. Noen hadde sittet her lenge og filosofert før dem. Nikola slo seg ned. «Torsdag neste uke har jeg svenskeksamen, og skal levere en særoppgave.»

«Spennende. Hva handler særoppgaven om?»

«Greven av Monte Cristo. Har du lest den?»

«Nei.» «Det er en av morfars favoritter, vet du.»

«Det kan jeg tenke meg. Han er jo storleser. Men det kommer til å gå bra, det er jeg sikker på.»

Nikola tenkte på morfar igjen. Den bokormen: lesegeniet fra Beograd som hadde lært Nikola bokstavmagi da han var seks år, sittet ved senga hans og pløyd gjennom gamle, herlige bøker.

Skatten på sjørøverøya, En verdensomseiling under havet. Den hemmelighetsfulle øya.

Samtidig hadde morfar oppdratt onkel Teddy – en av SørStockholms legender på sin tid. Nikola fikk ikke bildet til å stemme.

Chamons Audi A7 sto parkert midt blant anleggsmaskinene utenfor det halvferdige kjøpesenteret. Som alltid: kompisens samling av bøter var tykkere enn seddelbunkene til Escobar.

Men Chamon ga blaffen – bilen var ikke registrert på ham. Det gjorde man aldri. Vorsprung durch Technik – eller som Chamon 26

pleide å si: «Forsprang gjennom Babso» – som han het, fyren som hadde mer enn fire hundre biler registrert på seg i Södertälje.

Det var torsdag, men Nikola skulle ikke jobbe i morgen. Med andre ord: nå var det helg. George Samuel hadde gått med på å la Nikola gå allerede klokka halv tre. Mandag skulle de møtes som vanlig.

Chamon startet motoren. «Har du hørt at Audi slipper en ny verstingmodell, Q8?»

«Yes, jeg har lest om den. Skal komme med V8-motor. Men du har ikke tenkt på å skaffe deg den nye Lexusen, da, LS?» Chamon stirret på ham. «Tuller du? Jeg er fra Södertälje. Jeg kjører bare tysk.»

Det gikk bra for Chamon – tydeligvis – og bilen var alltid det sterkeste beviset. Deretter kom klokka, og så øvrige smykker og hvor man ferierte. Folk brydde seg ikke om hvordan man bodde. De snakket aldri om hvor Chamon fikk pengene sine fra – selv om Nikola visste at han solgte preparater til kritthvite sentrumsunger på de overdrevent ville raveklubbene deres. Slikt snakket man ikke om med sin beste venn engang – og i hvert fall ikke hvis man ikke selv var en del av Livet. Det hendte at Nikola lengtet tilbake til alt det der: tilbake til det han hadde hatt. Tilbake til det fri. Det ukontrollerte.

De dro hjem til ham, så noen episoder av Narcos for andre gang: elsket når Escobar inspiserte kokainfabrikkene i Medellin. De gikk ned og kjøpte kebab. Chamon tok fram noen gram weed som de røykte i Nikolas shisha – Nikola trengte disse chille stundene: noe hadde skjedd med ham etter at han ble skadet i eksplosjonen, selv om han ikke kunne sette ord på hva det var.

Han og Chamon fniste. Hørte på musikk. Lente seg tilbake i sofaen og bare pratet.

Etter noen timer kikket Chamon opp. «Nicko, tror du på Gud?» «Nei, egentlig ikke.» Dette var ekte Chamon-tåkeprat. «Jeg tror på skjebnen. Og min dachri.»

Chamon lo ikke. «Tror du på Gud eller ikke?»

«Shit, bror, jeg vet ikke.»

27