Den stumme døden

Den stumme døden

Volker Kutscher

Den stumme døden Kriminalroman Oversatt av Sabine Gisin og Pål H. Aasen

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originalens tittel: Der stumme Tod Copyright © 2009, 2010, Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co. KG, Cologne/ Germany Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Oversatt fra tysk av Sabine Gisin og Pål H. Aasen Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Rudolf Linn, Köln Omslagsfoto: Superbild/Keystone Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: © Monika Sandel Sats: Type-it AS Satt med: 9.5/12 pkt. Sabon Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på 70 g Ensolux Cream, 1,8 ISBN 978-82-02-59226-4 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Høyttaleren gjenga skuespillerinnens organ meget godt og uten mislyder i alle situasjoner; enkelte språklige eiendommeligheter som er uheldige for en lydfilm, vil sikkert kunne avhjelpes. film-kurier (1929)

Lydfilmen skulle altså tjene det sjelløse? Mine ærede lyttende tilskuere: Hvem den kommer til å tjene, det er helt opp til oss. fritz von unruh (1929)

What have I become? My sweetest friend Everyone I know Goes away in the end You could have it all My empire of dirt I will let you down I will make you hurt nine inch nails (1994)

fredag

28. februar 1930

1

Lysstrålen danser gjennom mørket, mer flakkende nå, synes han, urolig og vilt. Til flimringen roer seg og antar form. Myke linjer, et ansikt, bare avtegnet på lerretet som lys. Ansiktet hennes. Øynene hennes, som åpner seg. Og ser på ham. For evig meislet ut i lys, for evig og alltid reddet fra forgjengeligheten. Når han måtte ønske det, så ofte han vil, kan han få henne til å lyse opp i dette mørke rommet, i dette mørke livet. Livet hans. Som i sin trøstesløse dysterhet bare får lys fra dette ene: den dansende strålen fra en projektor mot et lerret. Han ser hvordan pupillene hennes utvider seg. Ser det fordi han vet det. Fordi han vet nøyaktig hva hun kjenner. Noe som for henne er fremmed, og for ham så fortrolig. Han kjenner seg helt nær henne. Nesten som i det øyeblikket som nå er festet til celluloiden for alltid. Hun ser mot ham og forstår. Tror hun forstår. Hun tar seg til halsen, som om hun er redd for å kveles. Hun kjenner ingen voldsom smerte, merker bare at noe ikke stemmer. At noe mangler. Stemmen hennes. Hun vil si noe, men det er ingenting der. Ingen falsk stemme lenger. Denne uutholdelige stemmen som ikke var hennes. Han har befridd henne fra den stemmen, som plutselig hadde tatt henne i besittelse lik en fremmed, ond makt. 9

Det er mer overraskelse enn skrekk i øynene hennes, hun kan ikke forstå det. At han elsker henne, at han bare har gjort dette av kjærlighet til henne, til det sanne engleaktige vesenet hun er. Men det er ikke så viktig om hun forstår. Så åpner hun munnen, og alt er som før. Endelig kan han høre henne igjen. Endelig er stemmen tilbake! Den sanne stemmen, den som er evig, som ingen kan ta fra henne, den som er tidløs og ingenting har av det skitne og vanlige ved her og nå. Stemmen som hadde forhekset ham da han hørte den første gang. Hvordan hun snakket til ham, bare til ham, selv om det satt så mange andre omkring ham. Det er nesten ikke til å holde ut hvordan hun stirrer på ham. Hun har sett over kanten, har sett alt sammen, det går ikke lenge nå før hun mister balansen. Og så går i bakken. Blikket hennes, brått så annerledes. Dødsangsten i øynene hennes. Vissheten om å skulle dø. Å skulle dø nå. Uten omveier. Døden. Er der. I øynene hennes.

2

Mannen i mørk smoking smilte rolig og fattet mot den grønne silken. Med én hånd i lommen og et glass konjakk i den andre holdt han stand, vek ikke et skritt tilbake. Ikke den minste rykning lot seg ane i øynene hans da kvinnen i selskapskjolen stoppet opp bare centimetere fra ham. Hun pustet så heftig at det skalv i den grønne silken. «Hørte jeg feil nå?» freste kvinnen. Han tok en slurk av konjakken. «Når jeg ser de yndige ørene Deres, kan jeg knapt tro at de er i stand til å høre feil.» Smilet hans vokste til et bredt, selvtilfreds flir. «De tror altså virkelig at De kan gjøre den slags med meg?» Han så ut til å more seg over hvor rasende hun var; jo sintere hun ble, desto mer skamløst flirte han mot henne. Han la inn en pause, som om han måtte tenke seg grundig om før han svarte. «Ja, det tror jeg faktisk,» sa han så og nikket lett. «Hvis jeg ikke tar helt feil, var det vel nettopp dét herr Kessler fikk gjøre med Dem, eller hva?» «Jeg tror ikke det angår Dem, min kjære grev Thorwald!» Med fryd i blikket så han hvordan hun satte hendene i siden. Gjennom vinduet glimtet det til fra et lyn. «Det er ikke noe svar,» sa han og kikket ned i konjakkglasset sitt. «Er dette svar nok for Dem?» Før hun hadde fullført setningen, langet hun ut. Han lukket øynene og ventet seg en saftig ørefik. Men den kom ikke. Ett eneste ord, ropt som fra en annen verden, var nok til øyeblikkelig å fryse alle bevegelser. 11

«Kuuutt!» I en brøkdel av et sekund sto begge ubevegelige som på et fotografi, så lot hun hånden falle, han åpnet øynene, begge snudde seg og så inn i mørket, der tregulvet de sto på gikk over i skittent betonggulv. Hun myste mot veggen av lys, og bare som en skygge skimtet hun klappstolen han satt på, mannen som hadde ødelagt alt med én eneste stavelse. Han reiste seg nå, hengte fra seg hodetelefonene over stolen og steg inn i lyset, en senete mann med skjevt slips og opptrukne skjorteermer. Han hadde nettopp ropt så høyt at alle skvatt til, nå var stemmen hans myk som fløyel. «Betty, det siste der sa du i feil retning, min engel,» sa han, «mikrofonene fikk ikke fanget deg opp.» «Mikrofonene! Jeg orker ikke å høre det mer, Jo. Dette har ikke lenger noe med film å gjøre!» Et kort sideblikk mot lydteknikeren var nok til å få mannen ved spakene til å rødme. «Film,» fortsatte hun, «film, det er lys og skygge, det må jeg vel ikke forklare den store Josef Dressler! – Ansiktet mitt på celluloidfilmen, Jo! Virkningen har ingenting å gjøre med … mikrofonene!» Det siste ordet uttalte hun som om hun snakket om et nylig oppdaget og spesielt motbydelig insekt. Dressler trakk pusten dypt før han svarte. «Jeg vet at ikke du trenger stemmen din, Betty,» sa han, «men stumfilmen hører fortiden til. Med denne filmen begynner din fremtid! Og fremtiden snakker!» «Sludder! Det finnes mange som ikke går inn på denne galskapen, som fortsatt lager ekte filmer. Uten mikrofon. Tror du kanskje den store Chaplin er helt på villspor? Hvem vet om ikke lydfilmen bare er en døgnflue som alle er ville etter nå, men som snart vil være glemt igjen?» Dressler så overrasket på henne, som om det ikke var hun som hadde sagt disse tingene. «Jeg vet,» sa han, «alle her vet. Og du vet det også. Lydfilmen er som skapt for deg, og du er som skapt for den. Lydfilmen kommer til å gjøre deg virkelig stor. Det er bare én ting du må tenke på: å snakke i riktig retning.» «Tenke! Når jeg spiller en rolle, må jeg leve den!» 12

«Det er klart. Lev rollen din. Men snakk i retning av Viktor mens du gjør det – og det slaget kommer først når du er ferdig med dialogen.» Betty nikket. «Og slå nå ikke så hardt som du gjorde på prøvene. Du trenger bare så vidt å berøre ham. Ørefiken skal ikke høres, bare tordenen.» Alle lo, Betty også. Irritasjonen var borte, stemningen ble avslappet igjen. Dette var det bare Josef Dressler som fikk til. Betty elsket ham for det. «Altså: Det hele fra begynnelsen av, vi tar det om igjen med én gang!» Regissøren var tilbake på plassen sin og tok på seg hodetelefonene. Betty gikk tilbake til posisjonen sin ved døren, Victor ble stående ved peisen, han nøyet seg med å nullstille ansiktet. Mens det fortsatt var hektisk aktivitet bak kulissene brukte Betty tiden til å konsentrere seg om rollen. En hotellansatt som for sjefens skyld later som om hun er datter av en millionær, og som senere må tåle å få slengt alle slags insinuasjoner etter seg fra denne elendige skrytepaven. Denne mannen som hun ved scenens slutt likevel skulle kysse – og som egentlig ikke var noen skrytepave, men snarere reservert og beskjeden. Lyd og kamera gikk igjen, studioet ble stille som i kirken før Fader vår. Klapperen skar gjennom stillheten. «Torden og kjærlighet, scene femtitre, andre opptak!» «Ooog vær så god,» hørte hun Dressler si. Victor satte i gang med frekkhetene sine, og hun gikk mer og mer opp i raseriet. Filmraseriet. Hun visste nøyaktig hvor kameraet sto, det visste hun alltid, og likevel kunne hun opptre som om det ikke fantes noe glassøye der som registrerte hver minste bevegelse. Hun fant den riktige posisjonen ved peisen og freste mot Victor. En diger mikrofon hang rett over hodet hans, og hun prøvde å overse den slik hun overså kameraene; hun måtte bare snakke rett mot Victor, og dermed snakket hun også i mikrofonen, det var veldig enkelt, Jo hadde rett. Hun merket at hun fikk det til. Hvis ikke Victor gjorde noen tabber nå, noe 13

man dessverre alltid måtte regne med, så ville de snart ha scenen i boks. Hun registrerte lynet, det kom til riktig tid. Så falt hun inn i sin egen rytme og telte langsomt ned mens hun sa frem scenens siste replikk. «Er dette svar nok for Dem?» Nå. Ørefiken nå. Hun kjente hvordan hun traff ansiktet hans. Så hadde hun likevel slått for hardt! Men Victor kom vel til å overleve det. Og krangelen deres ville bare bli enda mer realistisk. Først da merket hun at det var noe som ikke stemte. Ingen torden. I stedet en klar, metallisk lyd, et lett pling; bak henne måtte et lite metallstykke ha falt i gulvet. Hun lukket øynene. Nei! Vær så snill! Ikke noe tåpelig teknisk problem nå! Ikke nå som hun hadde vært så god! Jo. «Helvete,» hørte hun Dressler rope. «Kuuuutt!» Selv med øynene igjen la hun merke til at lyset forandret seg. Før hun rakk å åpne dem, kjente hun slaget. Et slag som fra en kjempehammer, den traff henne mot skulderen, mot overarmen, mot nakken, et eneste voldsomt slag. Da hun slo opp øynene, lå hun allerede på gulvet. Hva hadde skjedd? Hun hørte noe som knaste og følte at lyden kom fra kroppen hennes, noe inne i henne måtte ha blitt knust. Smerten grep henne så umiddelbart og brutalt at det et øyeblikk svartnet for øynene. Hun så stoffremsene og stålkonstruksjonene i studiotaket og Victors skrekkslagne ansikt som stirret ned på henne før det forsvant ut av synsfeltet. Hun ville reise seg, men kunne ikke, hun ville bort, for noe brant i ansiktet, brant i håret og på hele den venstre siden, smerten var uutholdelig. Ikke engang hodet klarte hun å røre på; det var noe som presset henne ned og brant mot huden. Alt i henne ville kjempe imot denne smerten, men bena lystret ikke, de ville ikke røre seg, ingen kroppsdel var til å røre; lik en hær som gjør opprør, motsatte kroppen seg alle ordrer. Hun luktet svidd hår og brent hud, hun hørte noen skrike og 14

skjønte irritert at det måtte være hennes egen stemme selv om det liksom var en annen som skrek, som om det ikke kunne være henne, som om hun ikke hadde noe å gjøre med denne kroppen som lå der og skrek i denne smerten, ute av stand til noe annet enn bare å skrike, skrike, skrike. Victors ansikt vendte tilbake, eller det var ikke et ansikt lenger, bare en grimase, vidåpne øyne som stirret ned mot henne, en merkelig forvrengt munn, ikke ansiktet til helten han spilte, men likevel fullt av besluttsomhet. Først da hun så vannet nærme seg, vannet som så ut til å sveve uendelig lenge i luften som en uformelig manet, først i dette uendelige øyeblikket skjønte hun hva han var i ferd med å gjøre. Og visste at det ville være det siste hun noen gang skulle få se. Så var det bare lyset tilbake. Et skinnende lys som omsluttet henne fullstendig, eller ikke bare omsluttet henne: Hun selv var lys, i en brøkdel av et sekund tok hun del i en klarhet hun aldri hadde sett maken til, hun så alt klarere enn noen gang. Og visste at det var nettopp denne klarheten som skulle styrte henne ned i mørket, ubønnhørlig og for alltid.

3

Sch. forsvarte seg heftig. Men «Baumgart» tvang henne på rygg og prøvde å dra ned benklærne hennes. Da hun truet med å skrike hvis han ikke lot henne være, svarte «Baumgart» hånlig at hun bare kunne skrike i vei, det var ingen her som hørte henne uansett. I basketaket som fulgte, ropte Sch. at hun heller ville dø enn å la ham få viljen sin, hvorpå «Baumgart» svarte: «Så skal du dø …» «Kan jeg tilby herren noe annet?» «Så skal du dø,» mumlet han. «Hva behager?» Rath så opp fra magasinet sitt. Kelneren sto ved bordet hans med et brett fullt av brukte glass i hånden. «Nei, ingenting,» sa Rath, «ikke noe viktig.» «Ønsker herren å bestille?» «Ikke nå, takk. Jeg venter på noen.» «Utmerket.» Kelneren ryddet den tomme kaffekoppen av bordet og fjernet seg. En fornærmet pingvin. Rath betraktet ham, så hvordan han balanserte brettet mellom stolrekkene. Kafeen begynte å fylles. Snart ville han måtte kjempe for den ledige stolen ved bordet sitt. Hun var forsinket. Ellers kom hun aldri for sent. Hadde hun ikke forstått hva det dreide seg om? Eller kom hun ikke fordi hun hadde forstått? Hun skulle ikke ha ringt ham på kontoret. Hun hadde rett og slett ikke skjønt det. Hun hadde bare villet gjøre ham en tjeneste, slik hun stadig vekk ville gjøre ham tjenester han over16

hodet ikke hadde bedt om. Det var derfor hun absolutt ville ha ham med på Resi. Det måtte han vel like, rhinlender som han var, hadde hun sagt og vist ham innbydelsen til kostymeballet. Fastelavn! Bare dette ordet! Rath hadde en anelse om hva som ventet ham. Slipstvang, vintvang, tvangsmessig godt humør. Det obligatoriske jegelskerdeg og vihørersammenforevig. Den mislykkede telefonsamtalen var en brutal påminnelse om hva dette med Kathi egentlig var: et nyttårsbekjentskap som hadde holdt seg altfor langt ut i det nye året. Han hadde møtt henne bare like før midnatt, sammen hadde de skålt for det nye året, og siden de begge allerede var nokså beruset, hadde de kysset helt spontant. Så hadde de gått sammen til punsjebollen, der en tilfeldig bedreviter sto og knuste folks håp og ønsker for det nye tiåret fra første stund, idet han fortalte alle som ikke ville høre at det ikke var et nytt tiår ennå, da måtte man smøre seg med tålmodighet, for det begynte jo først med året 1931; rent teknisk var 1930 snarere det siste av tjueårene. Rath hadde ristet på hodet og fylt opp punsjeglassene, mens Kathi lyttet oppslukt til den misjonslystne matematikeren. Han måtte regelrett dra henne bort fra den masete fyren og opp igjen til takterrassen, der festdeltagerne sto og beundret fyrverkeriet på nattehimmelen over Charlottenburg. Han fant et mørkt hjørne, og der kysset han henne igjen mens folk rundt dem skrålte og lo og fyrverkeriet knatret og pep. Han kysset henne heftig, helt til hun ga fra seg et kort, skarpt skrik, et smerteskrik. Hun blødde på leppen og kikket et øyeblikk så overrasket på ham at han begynte på en unnskyldning. Men så lo hun og dro ham til seg igjen. Hun tok det for lidenskap, men egentlig var det raseri, en ubestemt aggresjon som brøt seg frem og fikk utløp på en uskyldig kvinne; senere også, da hun hadde tatt ham med til det lille loftsrommet sitt og han raste fra seg som om han ikke hadde hatt en dame på hundre år. Hun kalte det å elske. 17

Og raseriet hans kalte hun lidenskap. Like misforstått som alt som fulgte, kjærligheten deres, som hun kalte det, dette som hadde oppstått mellom dem og som han ikke fant noe ord for, dette som hadde begynt med fyrverkeri og lykkeønskninger, og som helt fra starten likevel ikke hadde noen fremtid. Han hadde ant det allerede da de kysset for første gang, den gang alkohol og hormoner hadde feid bort alle innvendinger, og senest på nyttårsmorgenen visste han det sikkert, idet hun serverte ham kaffe på sengen. Først hadde han gledet seg over lukten av fersk kaffe. Så hadde han sett det forelskede ansiktet hennes. Han hadde drukket kaffen og smilt trøtt mot henne. Den første løgnen. Den første av mange. Uten at han ville det, ja, av og til uten at han engang visste at han løy. Løgnen vokste for hver dag, for hver dag ble den mer uutholdelig. Han burde ha sagt det til henne for lenge siden. Stemmen han like før hadde hørt i telefonen, den tilgjort blide pratingen hennes om fastelavn, om avtaler og kostymer og moro og andre betydningsløsheter, det hadde åpnet øynene hans. Det var på tide, definitivt på tide nå, å gjøre det slutt for godt. Bare ikke over telefonen. Og for all del ikke over kontortelefonen. Rath hadde skottet bort på Gräf, kriminalsekretæren som konsentrert bladde seg gjennom en eller annen dokumentmappe, og bedt Kathi komme til Uhlandeck så fort som mulig. For en prat. «Hva skal du på Ku’damm, vi må til Schöneberg,» hadde Gräf sagt uten å se opp fra papirene sine. «Du skal til Schöneberg.» Rath hadde gitt kriminalsekretæren bilnøklene og selv gått av ved Uhlandeck. Kathi jobbet rett rundt hjørnet. Og likevel var hun ikke å se. Rath slo opp igjen kriminalmagasinet han hadde lest i før kelneren kom. Der sjefen hans på drapsavsnittet, avdelingssjef Gennat, skildret den spektakulære etterforskningen i Düsseldorf av en grusom serie med uoppklarte drap som Gennat, sammen med noen håndplukkede kolleger fra Berlin, skulle hjelpe det lokale politiet med å finne ut av. Rath hadde tak18

ket nei til å være med, selv om han visste at han dermed skuffet Buddha og dessuten stakk kjepper i hjulene for sin egen karriere: Å bli valgt ut av Gennat var en utmerkelse, noe man ikke uten videre avslo. Men også Raths egen far hadde frarådet ham å vende tilbake til Rhinprovinsen, selv om det dreide seg om Düsseldorf og ikke Köln. For farlig, hadde kriminaldirektør Engelbert Rath sagt, LeClerk og avisene hans kunne få nyss om at Gereon Rath fortsatt jobbet som politi, og så ville hele det intrikate opplegget fra i fjor ha vært forgjeves. Men pokker også! Drapsserien i Düsseldorf var den mest spektakulære saken i Preussen på mange år: ni drap og dessuten flere drapsforsøk i løpet av få måneder. Politiet i Düsseldorf hadde gått ut ifra at det dreide seg om én eneste gjerningsmann, og dermed utløst hysteri i byen. Gennat hadde ingenting til overs for slike forhastede konklusjoner, men hadde i stedet beskrevet det særegne ved hvert enkelt Düsseldorf-drap. Saken var som skapt for månedsmagasinet. I hver utgave rapporterte Gennat om status i etterforskningen, men selv med prominent hjelp fra Berlin, kom man ikke av flekken. I mangel av påviselige resultater hadde Gennat laget en detaljert liste over ofrene: ni døde, men også fire alvorlig sårede og fem lett sårede, og alle var blitt registrert i og omkring Düsseldorf de siste månedene. Den tjueseks år gamle hushjelpen Sch., hvis skjebne Gennat beskrev så inngående, hadde overlevd de alvorlige skadene bare fordi gjerningsmannen var blitt forstyrret. Rath hadde lest alle episodene mens han holdt fortet på Alexanderplatz og måtte nøye seg med ubetydelige småtterier. Med smulene som overbetjent Böhm lot falle ned under bordet til ham, for i Gennats fravær var det Bulldoggen Böhm, ham av alle, som var blitt betrodd ledelsen av drapsavsnittet. Og for Gereon Rath innebar det: tåpelige løpeguttoppdrag eller i beste fall saker som ingen andre ville ha. Slik som saken med Isolde Heer, kvinnen som hadde skrudd på gassovnen sin uten å tenne ild: Selvmord førte med seg mye arbeid uten noen som helst risiko for heder og ære. Slike saker var det mange av nå for tiden, det var visst høykonjunktur for selvmord denne vinteren. Vanligvis ble de behandlet av det lokale kriminalpolitiet, 19

men noen få kom seg alltid over til Alexanderplatz. Og der landet de treffsikkert på Gereon Raths bord. En deprimerende jobb. Rath bladde i magasinet og lette etter stedet hvor han var blitt avbrutt av kelneren. Deretter kjente Sch. plutselig et stikk eller snitt fra kniven mot halsen og ropte høyt om hjelp. Hun mente å ha hørt noen som hadde svart på ropene hennes. «Baumgart» stakk henne nå vilt og vilkårlig forfra, og til slutt ga han henne et voldsomt stikk i ryggen. Som tidligere nevnt, brakk dolkespissen da av og ble sittende fast i ryggen hennes … «Telefon til førstebetjent Rath!» En pikkolo kom gående mellom bordrekkene med et pappskilt der det sto TELEFONISK SAMTALE med store blokkbokstaver. «Førstebetjent Rath, vennligst kom til telefonen!» Rath brukte noen sekunder på å skjønne at det var ham man ville ha tak i, men så løftet han hånden i været som på skolen. Noen gjester snudde hodene i hans retning da pikkoloen kom til bordet. «Hvis De vil være så vennlig å følge etter meg …» Rath la magasinet på bordet for å holde av plassen. Mens han fulgte etter pappskiltet, lurte han på om det var Kathi som ville melde avbud over telefon. Var det slik hun ville ha det? Så fikk han heller få det overstått i telefonen! «Kabin nummer to,» sa pikkoloen. Her var det altså hele to telefonapparater bak mørke tredører med innsatt glass. Over kabinen til høyre lyste det en liten lampe. Pikkoloen pekte på to-tallet i glinsende messing ved siden av lampen. «Bare løft av røret,» sa han, «samtalen Deres er allerede satt over.» Rath gikk inn og lukket døren etter seg. Suset av stemmer fra lokalet var nesten ikke til å høre lenger. Han tok telefonrøret i hånden, trakk pusten dypt og sa navnet sitt. «Rath! Er det Dem? Nå, endelig!» «Herr overbetjent?» spurte Rath. Helt overflødig, for det fantes bare én som bjeffet ordene slik inn i røret. Overbetjent Wilhelm Böhm. 20

Bulldoggen hadde en ufeilbarlig evne til å få tak i ham på feil tidspunkt. «Hvor er det De driver omkring, mann? De burde informere medarbeiderne Deres bedre! Frøken Voss kunne ikke engang si meg hva De egentlig gjør der ute i vest!» «Isolde Heer,» kremtet Rath, «vi kan nå fastslå at det var selvmord. Rapporten er så godt som ferdig. I morgen har De den på skrivebordet.» «Er De blitt forfatter nå, eller hvorfor skriver De rapportene Deres på kafé?» «Et vitne jobber i nærheten og foreslo å møt…» «Det kan være det samme. La nå det fjaset der være, og få med Dem kriminalassistenten …» «… sekretæren…» «… og kjør ut til Marienfelde. Studio Terra. Ulykke med dødelig utfall. Det kom akkurat inn. Kollegene fra 202. distrikt har bedt om bistand. Det er vel mer komplisert enn antatt.» Eventuelt fryktet kollegene fra 202 å bli nødt til å jobbe overtid, tenkte Rath. «En ulykke,» sa han. «Det høres jo spennende ut. Hvilket studio var det snakk om, sa De?» «Terra. Filmfolk. Noen som falt ned fra et stillas eller noe slikt. Jeg har sendt Dem en bil, kollegene kan veien.» «Da gjenstår det vel bare å takke Dem.» Böhm lot som om han ikke hørte Raths sarkasme. «Vent litt, herr førstebetjent,» sa han bare, «det er én ting til.» Pokker også! Sett deg aldri opp mot overordnede! «Ja?» «Denne Wessel blir begravet i morgen klokken fem. Jeg vil gjerne at De tar en kikk på spetakkelet. Helt diskret, selvfølgelig.» Selvfølgelig! Selvfølgelig hadde Bulldoggen funnet en måte å ødelegge helgen hans på. Den ideelle kombinasjon: en utakknemlig oppgave, helst på en tjenestefri lørdagsettermiddag og garantert uten betydning for den øvrige etterforskningen! «Og nøyaktig hva er det jeg skal ta en kikk på der, herr overbetjent?» spurte Rath. Han så ikke noe poeng i å drive 21

omkring på kirkegården, ikke i en sak med såpass høy politisk temperatur, der hendelsesforløpet dessuten for lengst var avklart. Det kunne være interessant for det hemmelige politiet, men ikke for drapsavsnittet. «Jeg må da vel ikke forklare Dem hvordan kriminalpolitiet jobber,» buldret Böhm gjennom røret. «Dette er rutine! Bare hold øynene åpne!» «Ja visst, herr overbetjent.» Han kunne i hvert fall spare seg en høflig hilsen, for Bulldoggen hadde lagt på. Det var faktisk del av rutinen i drapsavsnittet å delta i ofrenes bisettelser – problemet var bare at morgendagens begravelse helt sikkert kom til å utarte til en politisk manifestasjon og ikke ville frembringe noen nye opplysninger i en sak som uansett var soleklar: Noen uker tilbake hadde en hallik satt en kule i munnen på en ung SA-leder som hadde stukket av med en av jentene hans. Mannen hadde sittet varetektsfengslet i seks uker og hadde allerede tilstått, men påberopt seg nødverge, selv om han før drapet hadde brutt seg inn i offerets leilighet sammen med noen kommunistkamerater. Søndag hadde offeret dødd av skadene, denne unge mannen som hadde forelsket seg i en hore og betalt med livet, men Goebbels’ avis Angriff hadde gjort ham til helt og martyr for Völkisch-bevegelsen, et blodvitne som de selv kalte det. Stemningen var med andre ord opphetet. Politiet regnet med slagsmål mellom nazister og kommunister og hadde stilt noen hundre mann fra ordenspolitiet til rådighet. Det var til denne heksegryta Böhm ville sende ham. Overbetjenten håpet kanskje at en tilfeldig nazist eller kommunist skulle gi Rath en på kjeften. Rath ble stående i kabinen, han ringte til Schöneberg og fikk tak i Gräf, som fortsatt var i leiligheten til Isolde Heer. Fem minutter senere sto Rath på fortauet ved Uhlandeck og ventet. Kathi hadde fortsatt ikke dukket opp. Nå var det uansett for sent for et oppgjør. Böhm hadde ikke unnet ham kommandobilen. En grønn Opel fra kjørekontoret dobbeltparkerte på Ku’damm. Da kriminalsekretær Czerwinski fikk øye på Rath, manøvrerte han den overvektige kroppen sin ut av forsetet og åpnet døren til 22

baksetet. Ved rattet satt kriminalassistent Henning. Rath sukket. Helan og Halvan, som de to uatskillelige kollegene ble kalt på Borgen, var ikke akkurat de to mest ærgjerrige kriminalbetjentene på Alexanderplatz. Det var antagelig derfor Böhm pleide å skyfle dem i hans retning. Henning tok seg til hatten da Rath presset seg inn i baksetet. Det var knapt plass der på grunn av noen lange, harde trestenger og en uformelig kasse. Rath bannet. «Hva er dette for noe?» «Fotoapparatet,» sa Henning. «Det er ikke plass i bagasjerommet på denne bedritne Opelen!» «Det hadde vært plass i kommandobilen!» Henning trakk unnskyldende på skuldrene. «Den trenger Böhm,» sa han. «For å kjøre ned på Aschinger, eller hva?» Henning lo pliktskyldig, slik rangen krevde når en førstebetjent kom med vitser. Så snart Czerwinski hadde satt seg tilbake i forsetet, ga kriminalassistenten gass. Med hvinende dekk gjorde Opelen en u-sving og fortsatte i motsatt retning. Rath slo hodet mot kalesjestativet og bannet. Da bilen svingte av inn i Joachimsthaler Straße, mente han å dra kjensel på Kathis røde vinterfrakk i bakspeilet.

4

Filmstudioet lå rett ved travbanen. Henning parkerte ved siden av den sandfargede Buicken som allerede sto på gårdsplassen. Gräf hadde altså reagert raskt; utsiktene til å jobbe med noe annet enn dette deprimerende selvmordet, om det så bare var en enkel ulykke, så ut til å ha gitt ham vinger. I det minste var det en ulykke i et filmstudio. Kanskje de ville støte på Henny Porter. En lang mursteinsmur rammet inn området. Selve studioet lå noe tilbaketrukket fra gaten og så ut som et storvokst drivhus, et fjell av glass som virket en smule malplassert her blant de enkle prøyssiske industribygningene. Ved inngangen sto det en ordenskonstabel fra 202. distrikt, så diskret at man ikke fikk øye på den blå uniformen fra gaten. «Denne veien, mine herrer,» sa han da Rath tok frem politiskiltet. Vakten pekte på en stor ståldør. «Kollegaen Deres er der inne allerede.» «Hva er det som har skjedd?» spurte Rath. «Vi fikk bare vite at det var snakk om en ulykke.» «Det var ei skuespillerinne som strøyk med. Midt under opptak. Mer veit jeg ikke.» Noen hev etter pusten bak Rath. Henning slet og strevde med fotoapparatet som han hadde drasset med seg fra Opelen. Ordensbetjenten åpnet ståldøren, og den spinkle kriminalassistenten fikk lirket kameraet med det svære stativet igjennom. Rath og Czerwinski fulgte etter. De enorme vinduene som gjorde at bygningen så ut som et drivhus utenfra, var ikke til å se her inne. Tunge gardiner hang 24

ned fra taket, og veggene var også fullstendig dekket med stoffremser. Henning måtte passe seg for ikke å snuble med den tunge lasten, for over hele gulvet snodde det seg kabler, andre hang i spenn tvers gjennom rommet. Rath tok seg forsiktig gjennom dette villniset og kikket seg omkring. Det var teknisk utstyr på alle kanter. Mellom lyskasterstativene sto det et skap med glassvindu som minnet om en enkel skriftestol. Bak det tykke, men skinnende rene glasset skimtet han silhuetten av et filmkamera. Et annet kamera sto på et stativ i en vogn, innkapslet i en diger hette av metall, slik at bare objektivet tittet frem. Ved siden av sto det en kontrollpult som ga et futuristisk inntrykk med sine utallige spaker, rør og blinkende lys; på pulten lå det en hodetelefon. En tykk kabel førte ut fra baksiden av pulten, tynnere kabler forbandt den med en slags galge, der to sølvsvarte mikrofoner hang og svevde lik to digre edderkopper over en fullt innredet salong. Her var gulvet fritt for kabler og teknisk utstyr: parkett av høy kvalitet, møbler i mørkt kirsebærtre, til og med en peis – det så ut som om et elegant hotellrom hadde forvillet seg inn i feil bydel. Like malplassert virket ansamlingen av mennesker midt i denne elegansen: noen i bare skjorteermene, andre i grå og hvite arbeidsoveraller. Den eneste her med antrekk i stil med innredningen satt på en av klappstolene som sto i ring rundt tregulvet blant lyskasterstativer og kabelstrenger: en blond mann med ansiktet begravet i hendene. En ung dame i musegrå drakt så ut til å trøste ham, hun bøyde seg over ham og presset hodet hans mot sin grå mage. Nå og da hulket mannen høyt, og dette var den eneste hørbare lyden i rommet. Alle i forsamlingen ute på parketten mumlet og hvisket som om det faktisk foregikk innspilling av en lydfilm, slik det blinkende varselskiltet over ytterdøren hadde påstått. Rath fulgte tett bak Henning forbi et ruvende lyskasterstativ på scenen. Han nikket til kriminalassistenten, som lot det tunge kamerastativet smelle i gulvet, slik at alle snudde seg. Forsamlingen begynte så å løse seg opp, og Rath fikk øye på Gräf ved siden av to ordenskonstabler. Og nå ble det også klart for ham hvorfor ingen snakket høyt her, hvorfor folk knapt våget å hviske. Ved Gräfs føtter glinset det i mørkegrønn silke, 25

liksom elegant henslengt, som drapert for et maleri, men i virkeligheten dekket silken en kvinnekropp som lå unaturlig forvridd. Ansiktet var ikke gjenkjennelig, den ene halvparten var fullstendig vansiret, med forkullet hud, åpne sår og sprukne blemmer. Den andre halvparten var delvis tildekket, men vitnet om hvor vakkert dette ansiktet en gang måtte ha vært. Rath måtte uvilkårlig tenke på et janushode, på Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Det lyseblonde håret var formet til en perfekt frisyre på den ene siden; på den andre var det nesten fullstendig avsvidd. Hode og overkropp hadde en fuktig glans, silken klistret seg våt og mørk til brystet og magen. Den venstre overarmen ble presset ned mot gulvet av en tung lyskaster. Gräf forlot ordensbetjentene idet han fikk øye på Rath. Han måtte gå i bue rundt liket for å nå frem til sjefen sin. «Hei, Gereon,» sa han og kremtet. «Fæle greier, dette. Det er Winter som ligger her.» «Hvem?» Gräf så overrasket på ham. «Betty Winter. Ikke si at du ikke kjenner til henne?» Rath trakk på skuldrene. «Da måtte jeg få se ansiktet først.» «Best å la være. Det er helt smadret.» Gräf svelget. «Det skjedde midt under opptak. Lyskasteren falt rett ned på henne. Der oppe fra.» Kriminalsekretæren pekte opp mot taket. «Godt og vel ti meter. Og den greia er tung. Dessuten var den på. Altså glødende varm.» Rath la hodet bakover. Under taket var det et stålstillas, et nettverk av gittere og stenger med et helt batteri av lyskastere i ulike størrelser mellom mørke stoffremser som hang loddrett ned som dystre, monotone faner. Noen av de store og tunge fanene rakk ned under lyskasterstillaset og skjulte det delvis. Rett ovenfor liket var det et gapende hull i rekken av lyskastere. Bare den stramme, svarte kabelen som fortsatt måtte være koblet til strømkretsen et sted, vitnet om at noe hadde hengt der oppe. «Hvorfor trenger de så mange lyskastere?» spurte Rath, «hvorfor bruker de ikke bare dagslys? Det er vel derfor filmstudioene er laget av glass.» «Lydfilm,» sa Gräf, som om det forklarte saken. «Glass gir 26

altfor dårlig akustikk. Det er derfor de dekker til alt her. Slik blir et stumfilmstudio med et enkelt grep til et lydfilmstudio.» «Skal si du er godt informert!» «Har snakket med kameramannen allerede.» Lyskasteren som hadde truffet skuespillerinnen, var betydelig større enn dem kriminalpolitiet brukte til å lyse opp åsteder med om natten; stålsylinderen hadde omkrets som en basstromme, minst. Strømkabelen hadde ikke rukket å bremse fallet noe særlig, langt mindre stoppe det. Bare isoleringen var blitt revet opp slik at man så blank tråd noen steder. «Og dette monsteret har altså den stakkars kvinnen på samvittigheten?» spurte Rath. Gräf ristet på hodet. «Ja og nei.» «Hvordan det?» «Hun døde ikke med en gang.» Gräf svelget. «Hun må ha skreket som en stukken gris. Den glovarme lyskasteren har regelrett stekt henne, siden strømmen ikke ble brutt og lyset fortsatt brant. Og partneren hennes sto rett ved siden av …» «Den stakkaren der i smoking?» «Ja. Victor Meisner.» «Jeg tror jeg kjenner til ham.» Gräf hevet øyebrynene. «Så du går på kino likevel?» «Så ham i en kriminalfilm en gang. Han drev og fektet omkring med pistolen sin, og så reddet han noen damer.» «Redde, ja, det var det han ville nå også. Bare at han brukte en bøtte med vann istedenfor pistolen, en bøtte med slukningsvann. De står omkring overalt her, på grunn av brannfaren. Og dermed ga han Winter et skikkelig strømslag, ser det ut til. I hvert fall sluttet hun å skrike med en gang, og alle sikringene gikk.» «Hun ville muligens ha overlevd ulykken?» Gräf trakk på skuldrene. «La oss vente og høre hva doktoren sier, men skuespillerkarrieren hennes var i hvert fall over i det øyeblikket lyskasteren traff henne. Selv om hun hadde overlevd, ville hun neppe ha spilt i flere kjærlighetsfilmer.» «Det virker som om denne ulykkesfuglen vet hva han har stelt i stand.» Rath pekte mot den hulkende Meisner. «Ser sånn ut.» 27

«Snakket med ham allerede?» «Kollegene prøvde på det. Uten hell.» «Ikke i stand til å si noe?» «De fikk i hvert fall ikke noe brukbart ut av ham …» En kraftig bankelyd avbrøt Gräf. Kriminalsekretæren kastet et kort blikk på Czerwinski og Henning som hadde begynt å rigge til kamerastativet. «Kanskje heller jeg burde ta de bildene,» sa han. «Før kollegene våre demonterer kameraet fullstendig.» Rath nikket. «Gjør det. La dem spørre ut fotfolket her og ta opp personalia. De har jo antagelig sett noe alle sammen.» Gräf trakk på skuldrene. «Kameramannen så i hvert fall alt. Regissøren også. Det hører med til jobben.» Kriminalsekretæren pekte på en mager og senete mann som snakket lavt, men inntrengende til en velkledd, halvskallet mann i femtiårene. Rath nikket. «Ham skal jeg ta meg av. Og hvor er den ansvarlige for lyskasterne?» «Aner ikke. Kan jo ikke finne ut av alt.» «Si til Henning at han skal spore ham opp og sende ham til meg.» Gräf gikk av sted, og Rath vendte seg mot den hulkende Meisner. Akkurat nå var det ikke noe spesielt helteaktig over skuespilleren. Da Rath kom bort til ham, sluttet han å hulke og kikket opp med forgråtte øyne. Den grå musen strøk ham trøstende over skuldrene, Rath holdt frem politiskiltet. Mannen så nesten bedende på ham med ansiktet vått av tårer. Plutselig brøt han ut i fortvilelse. «Jeg har drept henne,» ropte han, «jeg har drept Betty! Herregud, hva er det jeg har gjort?» Meisner klamret seg til Raths bukseben. Det var nok likevel ingen god idé å snakke med mannen her og nå. «De har ikke drept noen,» sa Rath, «det var en ulykke.» Han prøvde å løsrive seg fra mannens grep, men det var alt annet enn lett. Den grå musen kom ham til unnsetning. «Det går bra, Victor,» sa hun med rolig stemme, «du hører jo hva betjenten sier.» Kvinnen tok skuespillerens smale hender, og det krampak28

tige grepet løsnet. Hun dro ham bort fra Rath og tilbake til regissørstolen, der han begravet ansiktet i den grå kjolen hennes. «De ser vel at han ikke er i stand til å snakke», sa hun, «han er fortsatt i sjokk! Jeg håper det dukker opp en lege snart.» Rath visste at doktor Schwartz var på vei, men han tvilte på at rettsmedisineren var rette person til å få en sart sjel som Victor Meisner på fote igjen. Han rakte kvinnen kortet sitt. «Herr Meisner trenger ikke å vitne nå; han kan like gjerne komme til politikammeret,» sa han. «Når han føler seg bedre. Men senest på mandag.» Kvinnen så på ham, men han hadde følelsen av at hun så rett gjennom ham. Han skrev en dato på kortet, og like godt et klokkeslett med det samme. Klokken elleve. Lengre frist kunne han uansett ikke gi den stakkars fyren. «De får passe på ham nå,» sa han til kvinnen. «Det beste er om De tar ham med til sykehuset.» Kvinnen nikket nølende, som om hun knapt var i stand til å påta seg det ansvaret alene. «Vær snill og gjør som herren sier, Cora,» hørte han en dyp stemme bak seg, «Victor trenger ikke bli her lenger enn nødvendig.» Da Rath snudde seg, fikk han øye på den halvskallede mannen som hadde snakket med regissøren tidligere. Cora geleidet Victor Meisner til utgangen. Skuespilleren tasset etter henne som en marionett i slappe tråder. «Bellmann,» sa den halvskallede og strakte ut en hånd mot Rath. «Produksjonsselskapet La Belle. Jeg er produsenten for Torden og kjærlighet.» «La Belle ?» spurte Rath og ga ham hånden. «Jeg trodde vi var hos Terra-Film her.» «Lokalene er deres, ja, men ikke produksjonen. De færreste filmselskaper har råd til et eget studio. Vi er jo ikke akkurat UFA,» sa Bellmann, og det hørtes nesten ut som en unnskyldning. Han pekte på Dressler, som også hadde kommet bort. «Jo Dressler, regissøren min.» 29

«Jo?» «Josef låter for gammeldags,» forklarte Dressler og strakte ut en hånd, han også. «God dag, herr førstebetjent.» «Vi kan fortsatt ikke fatte det,» sa Bellmann. «Og så midt under opptak!» Produsenten virket rystet. «Om to uker skulle Torden og kjærlighet komme på kino.» «Så fort?» sa Rath forbauset. «Tid er penger,» sa Bellmann. «Vi hadde satt av to dager til opptak,» forklarte Dressler. «I dag og i morgen.» «Filmen er nesten ferdig?» Dressler nikket. «En tragedie,» sa Bellmann. Så lo han nervøst og rettet seg selv. «Altså ulykken, mener jeg. Ulykken er en tragedie, filmen er selvfølgelig en komedie. En guddommelig kjærlighetskomedie, noe helt nytt. Guddommelig i ordets bokstavelige forstand.» Rath nikket, selv om han ikke forsto noen ting. «Så De hva som egentlig skjedde?» «Nei.» Bellmann ristet på hodet. «Da jeg kom til, lå hun der alt og rørte seg ikke. Men Jo, du kan vel fortelle førstebetjenten …» Regissøren kremtet. «Ja, som jeg allerede har fortalt kollegene Deres … Scenen var nesten ferdig. Vi tok den opp for andre gang, og det gikk riktig så bra. Vi manglet bare ørefiken og tordenskrallet, og så ville vi hatt scenen i …» «Tordenskrallet?» «Torden og kjærlighet handler om Tor, den gamle nordiske tordenguden, som forelsker seg i en jente fra Berlin og gjør kur til henne i skikkelse av grev Thorwald. Og alltid når de nærmer seg hverandre, begynner det å tordne.» Rath nikket igjen og tenkte sitt. Den virket nokså forskrudd, denne historien. Og dette skulle bli Betty Winters store gjennombrudd? «Vel,» fortsatte Dressler, «så styrtet flomlyset plutselig ned fra taket.» «Hva styrtet?» «Lyskasteren som traff Betty. Den slo henne i gulvet og ble 30

liggende oppå henne. Herregud, som hun lå der og skrek, og ingen kunne hjelpe – det var helt grusomt …» «Og hvorfor kunne ingen hjelpe?» «De kan jammen spørre! Vet De hvor varm en slik lyskaster blir? Den tar De ikke bare og drar vekk sånn uten videre!» «Men det var én som ville hjelpe …» «De mener Victor?» Dressler trakk på skuldrene. «Jeg vet heller ikke hva som gikk av ham! Dette var deres felles scene, han sto rett ved siden av henne da det hendte, hvem vet hva som kan skje med en da? Et menneske ligger rett foran deg, du lukter den svidde huden, hører skrikene, da vil du jo hjelpe! Og som hun skrek!» Han ristet på hodet som om han med det kunne riste av seg minnet og gjøre alt ugjort. «Vi var som lammet alle sammen. Før vi skjønte hva han skulle med vannbøtta, hadde han allerede helt alt vannet over henne.» Dressler kremtet før han fortsatte. «Hun sluttet å skrike med en gang, en … en rykning gikk gjennom kroppen hennes … som … som om hun steilet. Og så smalt det også; alle sikringene gikk, og alt ble mørkt.» «Og så?» «Det tok noen sekunder før vi kunne se noe igjen. Jeg var den første som kom frem til henne, bortsett fra Victor, mener jeg. Betty var død.» «Hvordan kunne De være sikker på det?» «Jeg … jeg la hånden mot halspulsåren hennes, det var ingenting å kjenne. Hun var død.» «Ubegripelig, ikke sant?» Bellmann blandet seg inn igjen. «Et voldsomt tap for den tyske filmen.» Rath så på produsenten. «Hvor ofte skjer det egentlig slike ting?» «Hva da?» «Vel, at lyskastere bare faller ned fra himmelen? Den konstruksjonen der oppe ser litt vaklevoren ut for meg.» Han hadde truffet et ømt punkt, for Bellmann hisset seg opp med en gang. «Hør her, herr førstebetjent, det kan hende det ser litt provisorisk ut her, men tro De meg, alt dette er kontrollert og godkjent, De kan bare spørre kollegene Deres fra bygningstilsynet!» Setning for setning ble Bellmann stadig mer 31

rasende og høylytt. «Dette her er et glasshus, ideelt for filming, men på ingen måte for lydopptak. Det er derfor det bygges om her – vi holder fortsatt på. Lydisolasjon, skjønner De. Det er viktigere enn dagslys i en lydfilm. Dagslyset må vi dessverre klare oss uten. Men hva belysningen angår, så har vi alltid hatt det beste utstyret. Lyskasterne våre er blant de mest moderne i bransjen, til og med nitraphotlamper …» Bellmann så plutselig ut til å skjønne hvor upassende denne bemerkningen var med tanke på skuespilleren som var blitt drept av nettopp en slik moderne lyskaster. Han holdt inne. Rath gjorde ingenting for å løse opp den forlegne tausheten som hadde oppstått. Enkelte ville ha latt seg lokke utpå i en slik situasjon. Men Bellmann beholdt fatningen. Noe man vel måtte kunne i hans yrke. Regissøren virket mer urolig, han sto og trippet som om han måtte på toalettet. Men før han rakk å si noe ubetenksomt, ble tausheten likevel brutt av Henning. Kriminalassistenten dukket opp med en spinkel mann på slep og presenterte ham som Hans Lüdenbach. Rath mønstret mannslingen fra topp til tå. Han så ut som en underbetalt vaktmester i den grå arbeidsoverallen sin. «Er De lysmannen?» «Lysmesteren.» «Så da er De altså ansvarlig for lyskasteren som plutselig bestemte seg for å dette ned der oppe fra helt av seg selv?» Den spinkle åpnet munnen for å si noe, men Bellmann kom ham i forkjøpet. «Herr førstebetjent! Jeg tar selvsagt ansvaret for alt dette!» Han hørtes ut som en maktesløs minister som vil komme opposisjonens krav om avgang i forkjøpet. «Jeg mente det egentlig mer i praktisk forstand,» svarte Rath. «Noen har åpenbart slurvet. Og hvis det ikke var leverandøren av lysanlegget, så må det vel ha vært noen av personalet Deres, herr lysmester.» «Umulig,» sa Lüdenbach. «Kontrollerer De jevnlig om alt er skrudd ordentlig fast der oppe?» «Ja, selvfølgelig! Hvis ikke lyset stemmer, kan man overhodet ikke sette i gang med opptak!» 32

«Og med flomlyset var alt i orden?» «Optimalt innstilt. Upåklagelig lys. Hvorfor den løsnet fra festet, kan jeg ikke si, det måtte man se på nært hold der oppe.» «Det har De ennå ikke gjort?» Lüdenbach ristet på hodet. «Hva mener De? Når folkene Deres forbyr oss alt mulig? Vi skulle ikke røre noen ting, det var det første de sa til oss.» «Selvfølgelig.» Rath nikket. «Så vis meg da hvor lyskasteren hang,» sa han, og Lüdenbach ledet ham mot en smal stålstige som så ut til å føre rett inn i himmelen. Rath undret på om man måtte være like mager som Hans Lüdenbach for at stillaset skulle holde. Han likte ikke dette noe særlig, ti meter over bakken, uten sikring, vaklende; slike ting drev svetten frem i pannen på ham av bare angst. Han kikket ikke ned mens han klatret opp stigen trinn for trinn, stadig i hælene på den grå overallen. Også da han fulgte Lüdenbach over det løse gitterverket som knirket og skramlet for hvert skritt, prøvde han å unngå å kikke ned. Han følte seg frem mens han klamret seg til gelenderet, men idet han flyttet foten frem, kikket han instinktivt på skospissen sin. Sett gjennom jerngitteret han gikk på, virket det uendelig langt ned til studiogulvet under ham. Her ovenfra kom det et merkelig grunnriss til syne; ved siden av peisrommet med den døde befant det seg en hotellresepsjon og en enkel tjenerstue vegg i vegg med en gatekafé. Og peisrommets dør førte direkte inn til et politikontor med arrestcelle. Antagelig var alt sammen scenerom fra Torden og kjærlighet. Nedenfra blinket det grelt fra en blitz. Gräf var i gang med arbeidet sitt. Rath tvang blikket fremover. Lysmesteren var forsvunnet. «Hei!» ropte Rath. «Hvor har De blitt av?» Stålgitterlabyrinten var mer forvirrende enn det hadde sett ut til der nede fra. Mest på grunn av de tunge stoffremsene som hang ned fra taket overalt og sperret for sikten. «Her er det.» Lysmesterens stemme var liksom dempet, men hørtes samtidig ut til å komme fra et sted i nærheten. «Hvor er De?» Da Rath hadde jobbet seg frem noen meter til, fikk han øye 33

på Lüdenbach. Neppe mer enn tre meter unna satt mannen i den grå overallen på huk på gittergulvet. «Jeg er straks hos Dem,» sa Rath. «Ikke ta på noe!» Han hadde allerede fått krampe i hendene, og pannen rant av svette, men han lot som ingenting og kavet seg frem. Lüdenbach pekte på et metalloppheng. «Her,» mumlet mannen i grått, og Rath satte seg på huk ved siden av ham. «Men se på dette, det kan da ikke være mulig!» «Nei?» «Her skulle det vært en gjengebolt,» forklarte Lüdenbach. «Den må ha løsnet. Egentlig er det umulig, for de er alle sammen sikret med en splint.» Rath så på opphenget fra nært hold. «Kanskje bolten rett og slett har brukket!» Lüdenbach trakk spørrende på skuldrene. «Men så er det jo alltid en på den andre siden også,» sa han. «Her.» På den andre siden av opphenget var det samme sak: ingen gjengebolt. Lüdenbach ble sittende og riste på hodet som en gamling. «Det kan ikke være mulig,» mumlet han, «det kan da ikke være mulig!» De reiste seg. Rath holdt seg fast i det gyngende stillaset, og igjen ble han helt stiv i de svette hendene. Han kjente seg kvalm. Hans Lüdenbach sto derimot ved det vaklevorne gelenderet som en erfaren styrmann i høy sjø. «Dette skal egentlig ikke kunne skje.» Lüdenbach ristet på hodet. «Det er jo derfor lyskasterne har dobbel sikring: Brekker en av boltene, så har man alltid den på andre siden.» «Kanskje noen har stilt inn lyskasteren på nytt og så glemt å skru fast boltene igjen,» foreslo Rath. «Men ikke midt under opptaket!» «Men på en eller annen måte må lyskasteren ha løsnet fra opphenget. En dobbel materialsvikt virker i hvert fall mye mer usannsynlig på meg enn at noen har slurvet med arbeidet.» Lüdenbach ble rød. «Folkene mine slurver ikke,» sa han opprørt. «Og så nettopp Glaser! Han vet hva han driver med.» «Hvem?» 34

«Peter Glaser. Lysassistenten min. Det er han som er ansvarlig for flomlyset.» Lysmesterens treghet begynte å gå Rath på nervene. «Og hvorfor,» sa han høflig, men iskaldt, «har jeg ikke fått snakke med denne mannen for lengst?» «De ville jo absolutt opp hit sammen med meg! Og tror De ikke at jeg hadde snakket med ham selv, om jeg bare visste hvor han var?» «Hva?» «I dag morges var han her oppe og stilte inn alt.» «Og nå?» Lüdenbach trakk på skuldrene. «Nå er han borte.» «Siden når da?» «Aner ikke. Jeg har ikke sett ham på en stund.» Lüdenbach trakk på skuldrene. «Siden i dag ved middagstider, kanskje lenger. Kan hende han er blitt syk.» «Men han har ikke sagt noe om det?» «Ikke som jeg vet.» Rath mistet tålmodigheten. «Kjære Dem,» knurret han. «Hvis De vil gjøre noe som helst meningsfullt i dag, så vis meg straks hvordan man kommer seg ned herfra!» Letingen etter Peter Glaser forble resultatløs. Ettersom det ble klart at mannen ikke var å oppdrive noe sted i studioet, sendte Rath Henning og Czervinski av gårde til den savnede lysassistentens adresse. Bellmann hadde oppgitt den uten å protestere, men ikke uten å fremheve hvor pålitelig en medarbeider nettopp denne Peter Glaser var. Folkene fra kriminalteknisk hadde i mellomtiden innfunnet seg sammen med rettsmedisineren, og nå krøp de omkring på gulvet og lette etter de to gjengeboltene, mens dr. Schwartz satt på huk ved siden av liket og vurderte brannsårene på hode og skuldre. Kronbergs menn tok for seg oppgaven med en grundighet som bare kriminalteknikere kan oppvise, men likevel var det Gräf som til slutt fant gjengebolten, et oljesvart metallstykke som hadde trillet inn under et lyskasterstativ. Lüdenbach kunne bekrefte at det dreide seg om en bolt fra lyskasteropphenget. Noe bruddsted fantes ikke, tingesten var 35

hel og ble lagt i en blikkboks til videre undersøkelser på kriminalteknisk avdeling. Den andre bolten, derimot, var og ble borte, og noen splint fant man heller ikke. «Så har vi vasket gulvet gratis for disse filmfolkene,» klaget en kriminaltekniker. «Vi har i hvert fall én av boltene,» sa Gräf, og Rath nikket. «Kanskje Glaser har den andre,» sa han. «Ville fjerne bevismateriale, men fant ikke den andre bolten før han dro.» «Tror du virkelig han lot lyskasteren falle ned med vilje?» spurte Gräf. «Kanskje han bare var for feig til å ta ansvar, og så stakk han av etter ulykken.» Rath trakk på skuldrene. «Det hjelper oss ikke å komme med antagelser. I hvert fall er det noen som har dummet seg ut skikkelig, såpass vet vi …» «Herr førstebetjent?» Rath snudde seg. En ung mann nærmet seg mens han viftet med en filmspole. «Kameramannen,» sufflerte Gräf. «Harald Winkler.» «Herr førstebetjent,» sa Winkler, som begynte å bli tynn i håret selv om han var nokså ung. Han pekte på filmspolen. «Jeg tenkte at dette kanskje ville interessere Dem.» «Hva da?» «Ulykken. Hvis De vil, kan De selv se hvordan alt skjedde.» Kameramannen holdt filmspolen i været. «Det er her, alt sammen.» «De filmet ulykken?» «Jeg filmet scenen. Kameraet gikk fortsatt. Jeg … det var et slags instinkt, tror jeg. Jeg bare lot opptaket løpe. Helt til lyset gikk. Kanskje det kan hjelpe Dem på en eller annen måte. Det finnes i hvert fall ingen bedre øyenvitner enn kameraet mitt. Det er ubestikkelig!» Rath nikket. «Og når kan man få se på det?» «Ikke før på mandag. Det må sendes til kopilaben først. Hvis De ønsker det, kan jeg reservere en visningssal.» Winkler ga Rath et kort. «Bare ring meg …» Plutselig så ikke kameramannen ham lenger i øynene, men i 36

stedet over skulderen. Også Gräf kikket til siden. Rath snudde seg og så inn i et halvt dusin kameralinser. En hel flokk av reportere måtte på et vis ha klart å komme seg forbi ordensbetjentene der ute. Før noen av politifolkene rakk å gripe inn, brøt det ut et regn av blitzlys. I det minste var liket allerede tildekket. «Hvem har sluppet inn denne gjengen?» hveste Rath til sin kriminalsekretær. Gräf gikk straks i gang. «Dette er et åsted og ingen presseklubb, mine herrer,» ropte han, og med et utvetydig nikk ga han tegn til en av ordensbetjentene. Noe som var helt overflødig, for folkene i blått hadde allerede begynt å dytte reporterne i retning av døren. Disse begynte straks å protestere høylytt. «Stopp! Dette kan dere ikke gjøre!» Tiden var inne for noen velvalgte ord. Rath strammet seg opp. «Jeg må be dere om å forlate rommet og ikke forstyrre etterforskningen,» sa han. «Og ingen flere bilder, er dere snille!» Han smilte vennlig mot mengden, som ikke hadde noen sjanse mot mennene i uniform. Noen fyrte løs med spørsmål under retretten. «Var det en ulykke, eller er det mord?» «Hvem har Betty Winter på samvittigheten?» De snakket vilt i munnen på hverandre mens de ble presset ubønnhørlig mot utgangen. Mennene i blått gjorde jobben sin godt. «Mine herrer,» sa Rath, «jeg takker for forståelsen. Når tiden er inne, skal vi informere om etterforskningens videre gang.» «Betyr det nå straks på pressekonferansen?» spurte en reporter idet han ble skjøvet ut av døren. Et siste blitzlys flammet opp, det traff Rath rett i øynene og blendet ham i noen sekunder. Så smalt ståldøren igjen, og oppstyret var over. «Hvordan kom disse folkene seg inn?» spurte Rath. «Jeg trodde denne døren var bevoktet!» «Det var den jo,» sa Gräf, «de må ha kommet seg inn gjennom bakdøren.» «Og hvorfor er det ingen som står der?» 37

Bellmann hadde nærmet seg, og nå blandet han seg inn. «Om forlatelse, herr førstebetjent, kollegene Deres kjente ikke til bakdøren. Jeg glemte å gjøre dem oppmerksom på den.» «Og hvordan vet journalistene om denne bakdøren? Hvorfor er de i det hele tatt blitt informert om saken?» Bellmann trakk på skuldrene. «Reportere fra Berlin er jo så oppfinnsomme. Slike historier kan De ikke holde tett om. Det er derfor jeg har kalt inn til pressekonferanse. Rett her borte. Det hadde vært fint om De og kollegaen Deres kunne delta …» «De har gjort hva?» Rath kunne ikke fatte det. «Her har vi et menneske som har omkommet, og De tenker bare på hvordan De kan komme i avisen med det?» Bellmann virket fornærmet. «Hør nå her, herr førstebetjent! Aner De egentlig hva som har skjedd i dag? Den store Betty Winter er død! Hennes publikum har rett til å få vite om det!» Rath så produsenten rett inn i øynene. «Gjør De noe slikt på egen hånd én gang til, så sørger jeg for at De havner i alvorlig trøbbel!» «Når og hvordan jeg informerer pressen her på mitt eget område, er vel bare min sak,» sa Bellmann. «Ja visst,» sa Rath og smilte til produsenten. «Og om jeg skaper trøbbel for Dem eller ikke, det er vel bare min sak!»

5

Han vinker på kelneren og bestiller en isvin til. Han trenger mer vin. Egentlig burde han for lengst ha fått seg noe å spise, kroppen hans skriker etter sukker. «Ønsker herren å se på menyen?» Han rister på hodet. Selv om det begynner å gå opp for ham at han kommer til å forbli alene i kveld. Hun er allerede en time forsinket. Han vet ikke hvorfor hun lar ham vente forgjeves, men han er sikker på at det må være noe viktig. Hun gjør ikke dette med vilje, han vet at hun for lengst har bitt på kroken. Ingen grunn til å endre på planene, hun kommer til å møte opp til opptakene i morgen. Hvor er det blitt av kelneren? Han må ha mer vin! Kommer han noen gang til å venne seg til at sukker kan redde livet hans? Du kommer til å venne deg til det. Moren smiler. Du blir nødt. Han stirrer vantro på vinglasset. Får jeg lov? Du må. Jeg må. Han drikker forsiktig og kjenner på sødmen, kjenner hvordan det søte renner ned i strupen. Isvin. Søt isvin. En drøm han har hatt i årevis. Blir nå virkelig. 39

De sitter på restaurant, han og moren. For å feire dagen. Den første sprøyten. Den første han har satt selv, den første sprøyten etter dagene på klinikken. Etter alle testene med insulin. Tilbake i livet. Etter alle disse årene med venting. På å dø. En andre fødsel. Kelnerne kommer med forrettene. Krystallskålene blir satt ned på den hvite duken, begge samtidig. Moren smiler. Spis, gutten min. Han klarer ikke å spise, tårene renner, så begynner han å hulke hemningsløst og ser det forskrekkede ansiktet hennes gjennom sløret av tårer. Hun stryker over hånden hans, han trekker den tilbake, orker ikke at hun tar på ham, stoler ikke på at hun er glad i ham, forstår ikke hvordan, tror ikke på henne. Nå er det over. Jeg skal gjøre alt godt igjen. Du er jo gutten min. Han tørker bort tårene, tar gaffelen og begynner prøvende. På tungen kjenner han ferske krabber, dill, søte tomater. Sødmen overmanner ham, iler gjennom kroppen hans. Moren smiler, pirker i skålen sin uten å spise. Bare smiler og pirker og holder blikket på ham, ser hvordan han fører gaffelen til munnen enda en gang, og så enda en gang. Hun skulle ikke se på ham, han er ikke en eller annen attraksjon på markedsplassen, ikke et elefantmenneske, ikke et monster, ikke et av verdens underverker. Du kommer til å bli i stand til å leve som alle andre. Leve med de andre. Endelig tar hun en bit, hun også. De spiser i taushet, en kelner fyller opp vinglassene deres. Hun tørker av munnen sin med servietten og hever glasset. For livet! For livet! De drikker isvin, søt isvin. Hva skal du gjøre nå? Jeg skal studere. Det er bra. 40

Studere medisin. Igjen vil hun ta hånden hans, men bevegelsen stopper opp før hun når den, og så trekker hun hånden til seg. Øynene hennes er triste. Gutten min, du gode gutten min! Kelnerne kommer med neste rett. Sølvklokkene blir løftet fra tallerkenene, begge samtidig. Han kan fortsatt ikke fatte det. Det første virkelige måltidet. Det første virkelige måltidet etter alle årene med uavbrutt sult. Det er over. Alt blir bra. Han trodde virkelig det. Den gangen. Han tok feil, grundig feil. Han kikker på klokken. Nei, hun kommer ikke til å komme. Han skal ikke ta det ille opp, han kan ikke ta det ille opp, dette er prisen for det hemmelige mellom dem. Når noe kommer i veien, kan hun ikke si ifra til ham. Det er ikke så viktig. Viktig er det at ingen får vite om planene deres. Viktig er det at hun møter opp til opptakene i morgen. Viktig er det at skjebnen hennes blir oppfylt. Endelig kommer kelneren med vinen.

6

På Berliner Strasse var det lite trafikk på denne tiden, og Rath kunne gi gass med Buicken, han raste over den regnvåte asfalten nordover mot Tempelhof. Gräf satt i forsetet og holdt seg diskret fast i dørhåndtaket. Antagelig angret han nå på at han ikke hadde sittet på med Helan og Halvan. Under andre omstendigheter hadde Rath kanskje tatt mer hensyn, men ikke nå, farten roet ham, og hva pokker ellers hadde man sportsbiler for? «Gereon, jeg har det ikke travelt,» sa kriminalsekretæren forsiktig. «En slik bil må man ta litt ut en gang iblant.» «Jeg er ikke noe mindre forbannet på den drittsekken enn du er! Men det betyr jo ikke at du må ta ut raseriet på gasspedalen og ruse inn i første og beste lyktestolpe!» Rath bremset faktisk ned – det var rødt lys i Flughafenstrasse. «Denne mannen mister stjerneskuespillerinnen sin og forsøker å slå mynt på det med en gang,» raste han. «Og så den hyklerske sorgen! Aller helst ville jeg ha satt denne Bellmann bak lås og slå!» Raseriet hans hadde en grunn: Bellmanns improviserte pressekonferanse. For å holde ting under kontroll hadde de vært til stede. De hadde svart så unnvikende som mulig når det gjaldt omstendighetene rundt skuespillerinnens død, og ikke tapt Bellmann av syne et øyeblikk. Reporterne hadde ikke lagt skjul på at de fortsatt var gretne på politiet etter å ha blitt kastet ut av filmstudioet. Desto ivrigere lyttet de til Bellmann, som 42

til og med hadde vartet opp med kaffe og kjeks. Filmprodusenten utgjøt seg i salvelsesfulle vendinger om Betty Winters enestående skuespillerkunst og hennes altfor tidlige død, som hadde berøvet den tyske filmkunsten et av dens største og mest lovende talenter. «Vi skal sette alt inn på å få Torden og kjærlighet på kino likevel, om enn bare som et fragment.» Slik hadde han avsluttet mens han tryllet frem en fuktig glans i øynene: «Det skylder vi den store Betty Winter. Og det kan dere godt sitere meg på! Denne filmen er hennes testamente! Den viser hvilken fremtid den tyske lydfilmen kunne ha fått, dersom ikke …» Idet Bellmann stoppet opp midt i setningen og snudde seg bort fra journalistene med et lommetørkle foran ansiktet, var Rath nær ved å rope helvete heller. For en billig komedie! Med kriminalbetjentene Rath og Gräf på podiet som amatørskuespillere og stikkordsleverandører. Det var siste gang han skulle la seg lure av denne filmklovnen, det hadde Rath sverget på. Det ble grønt lys, og han ga gass. Dekkene spant kort før Buicken skjøt fart. «For en drittsekk,» gryntet Rath. «Ja visst er Bellmann er en drittsekk,» sa Gräf og lette igjen etter noe å holde seg fast i, «men det er da ingen forbrytelse. God forretningssans heller ikke. Vi kan ikke sperre folk inne fordi de prøver å sko seg på andres død.» «Med mindre noen har hjulpet litt til ved dette dødsfallet.» «Hvis noen bevisst har hjulpet til. Slik jeg ser det, er det to ulykkesfugler som har kvinnen på samvittigheten, Glaser og Meisner. Et sørgelig sammentreff av uheldige omstendigheter. Den ene ulykkesfuglen brøt sammen, den andre flyktet. Selv om det var det elektriske støtet som drepte Betty Winter, er lysteknikeren den egentlig skyldige, og det aner han vel selv. Man må nesten synes synd på fyren.» «Han valgte å flykte, det er alltid mistenkelig.» «Det går plutselig opp for ham at han har et menneske på samvittigheten,» sa Gräf. «Ikke alle er i stand til å bære et slikt ansvar. Hadde du klart det?» 43

Rath tiet og stirret på veien. En drosje skar ut foran ham, og han slapp gassen. Etter hvert som de kom lenger nord, ble trafikken tettere. Slutt på fartsrusen. «Skal vi ta en øl på Nasse Dreieck?» spurte Gräf forsiktig da de svingte ut på Skalitzer Strasse ved Hallesches Tor. Rath ristet på hodet. «Ikke i dag. Men jeg kan slippe av deg der hvis du vil.» «Så langt har det ikke kommet at jeg drikker alene,» sa Gräf. «Da kan du heller kjøre meg hjem.» Kriminalsekretæren bodde på et møblert rom ved Schlesisches Tor. Ingen stor omvei for Rath, han tok avskjed med Gräf ved å ta seg til hatten, og så kjørte han tilbake til Luisenufer. Da han gikk gjennom gårdsrommet, la han merke til at lyset var på i bakgårdsleiligheten hans i andre etasje. De siste timene hadde han ikke tenkt på Kathi i det hele tatt, men nå så han igjen for seg den røde kåpen i bakspeilet, gjenopplevde ventingen på kafeen. Han ble stående foran sin egen dør et øyeblikk før han åpnet, trakk pusten dypt som om han sto foran et lengre undervannsdykk. Ved siden av Kathis røde kåpe hang det en mørk herrefrakk i garderoben. Fra stua trengte dempet musikk gjennom den lukkede døren. En av Kathis forferdelige slagere. Vanligvis klarte han å hindre henne i å sette på slike ting, men når hun var alene, gjorde hun som hun ville. Bare at nå var hun ikke alene. Høy latter hørtes fra stua, Kathis fjollete fnising og i tillegg en dyp bass. Hvem i helvete hadde hun dratt med seg inn i leiligheten? Rath ble stående i hatt og frakk, stålsatte seg før han åpnet døren. Såpass hadde hun i hvert fall fått til: Han følte seg klar for å kaste henne ut, klar for en skikkelig scene. Helt til synet av den besøkende dro raseriet hans i en ganske annen retning. Kathi satt med ryggen til og lo fortsatt av en eller annen vits. Overfor henne satt en eldre mann med velpleid hvit snurrebart og holdt et konjakkglass i været. Det var mer enn et år siden Rath hadde sett denne mannen, som nå kikket brått opp og strålte forventningsfullt mot ham. 44

«Gereon,» sa den hvithårede, «der er du jo!» Rath svarte ikke, han gikk bort til platespilleren og slo av surret. «Gereon,» sa nå Kathi også. Bare det. Hun hadde antagelig dårlig samvittighet på grunn av platespilleren, for vanligvis fikk hun ikke lov til å nærme seg den. Han sa fortsatt ingenting, men satte på en annen plate først. Big Boy med Beiderbecke på kornett, en gave fra Severin. Etter de første taktene skrudde han opp volumet. Kathi kjente kaldfronten med én gang. Hun reiste seg brått. «Jeg skal ta meg av oppvasken,» sa hun og forsvant ut på kjøkkenet. Den perfekte husmor. Rath ventet til stuedøren var ordentlig lukket, før han satte seg i lenestolen som fortsatt var varm etter Kathi og møtte den hvithåredes blikk. «God kveld, pappa,» sa han til slutt. «Bare føl deg som hjemme.» Engelbert Rath kremtet før han begynte å snakke. «Kan vi skru ned musikken først?» sa han og reiste seg, «med slikt bråk hører man ikke engang sin egen stemme!» «Det er slik jeg slapper av etter jobben.» Engelbert Rath gikk bort til platespilleren. Det tok litt tid før han fant den rette knappen og fikk skrudd ned volumet. Så lavt skrudde han det at man kunne høre lyden av oppvaskvannet som rant inne på kjøkkenet. Blikket hans ble hengende ved platesamlingen på nederste hylle, og han ristet på hodet. «Hører du fortsatt på denne negermusikken?» spurte han. «Har du kommet den lange veien for å si meg det?» «Plater fra Amerika?» «Har du virkelig lyst til å snakke om Amerika?» Engelbert Rath gikk ikke inn på det. «Du har en ny sak? Frøken Preussner fortalte meg om det.» Altså hadde kelneren på Uhlandeck faktisk gitt henne beskjed. «En død skuespillerinne,» sa han, «i et filmstudio.» «Det er synd du ikke kan være med på dette i Düsseldorf.» Engelbert Rath rotet i den brune dokumentvesken sin. «Moren 45

din hilser så mye. Hun ga meg med noe til deg. Her …» Han fant frem noe som var innpakket i gavepapir og fargerike bånd. «Til fødselsdagen.» «Takk,» sa Gereon og la pakken til side. «Det er jo noen dager til.» «Mor sa jeg skulle ta den med nå. Tryggere enn med posten.» «Dere kommer altså ikke og besøker meg?» Engelbert Rath trakk på skuldrene. «Mor skulle gjerne kommet,» sa han, «men du vet hvordan hun er, hun setter seg ikke på toget alene.» Han kremtet. «Og jeg … nå vel, nettopp på askeonsdag, det er umulig å reise vekk fra Köln på en slik dag. Etter morgenmessen er det mottagelse på rådhuset, og på kvelden er det fiskemiddag i kasinoet, den kan jeg virkelig på ingen måte …» «Det går bra. Du trenger ikke å ramse opp hele avtaleboken.» Engelbert Rath pekte på pakken. «Gaven fra oss har du i hvert fall.» Han satte seg tilbake i sofaen. To tause menn ansikt til ansikt. Fra kjøkkenet hørtes plaskelyder og porselenklirring. Kathi var ivrig i alt hun foretok seg. «Hun er hyggelig, forloveden din,» sa Engelbert Rath til slutt. «Vi er ikke forlovet.» Engelbert Rath viste bare et øyeblikks overraskelse. «Nå, jeg kommer aldri til å venne meg til de nye skikkene,» sa han. «Ordentlig jente i hvert fall. Du kunne jo ha fortalt noe. Jeg trodde faktisk at jeg hadde tatt feil av leiligheten. Men frøken Preussner visste øyeblikkelig hvem jeg var!» «Sannsynligvis fordi jeg har bilde av deg på nattbordet.» Endelig hadde han klart det, Engelbert Rath satte opp et surt ansikt. «Jeg skjønner ikke hva dette skal være godt for,» sa han, «jeg kommer på besøk til min sønn og blir mottatt på denne måten!» «Hva hadde du ventet deg? Jeg har bodd her i byen i nesten et år, og ingen av dere har besøkt meg en eneste gang … Og så 46

dukker du opp her helt uten forvarsel og tror at jeg skal rulle ut den røde løperen?» «Man skal ikke kaste stein i glasshus, gutten min,» sa Engelbert Rath. Han trengte ikke å heve stemmen for å gi ordene ettertrykk. «Har du kanskje vist deg en eneste gang hos oss siden du flyttet til Berlin? Ikke til jul engang var du i Köln! Du vet hvor glad moren din hadde blitt for det! I stedet velger du å jobbe på helligdager – selv om Karl ville ha gitt deg fri.» «Hvordan vet du alt dette? Spionerer du på meg?» «Jeg trenger ikke å spionere for å få vite slike ting. Jeg er politi.» «Hvorfor glemmer jeg det hele tiden?» Engelbert Rath så trøtt ut nå idet han kastet et blikk på sønnen. «Vi ser hverandre så sjelden, Gereon,» sa han, «da skulle vi ikke krangle i tillegg. Du er den eneste sønnen jeg har igjen.» Ja, fordi du ikke klarer å gi Severin en ny sjanse, tenkte Gereon. «Og hvorfor er du kommet?» spurte han. Engelbert kremtet før han begynte å snakke. «Vi har en avtale,» sa han. «En venn av meg trenger din hjelp.» «Jeg kan ikke huske noen avtale.» «Jeg har allerede gitt beskjed til frøken Preussner.» Engelbert Rath pekte med hodet mot kjøkkenet der Kathi fortsatt klirret med oppvasken. «Hun er innforstått med at jeg legger beslag på deg en stund. Det skal ikke ta lang tid. Du er tilbake ni, halv ti. Hatten og frakken kan du beholde på. Vi må til Kaiserhof.» Det var akkurat dette han mislikte så sterkt ved faren: Han måtte alltid ha alt under kontroll, trekke i alle tråder, ordne ting man ikke hadde bedt ham om, igjen og igjen. Og enda mer ergret han seg over seg selv fordi han var ute av stand til å sette seg opp mot disse fremstøtene hans. Men det fantes noe i ham som sperret for all mulig motstand. «Jeg visste jo at du ikke ville la meg i stikken, Gereon,» sa Engelbert Rath og reiste seg. «Hvis vi skynder oss, kan vi være der i tide.» 47

Faren skjøv ham mot døren. Han adlød slik han alltid hadde gjort. Da de gikk ut i gangen, far og sønn, sto Kathi i kjøkkendøren og smilte til dem med håndkleet i hånden, som en karikatur av den tyske husmoren. Gereon møtte blikket hennes idet han tok avskjed. Øynene hennes fortalte alt. Hun ante det. Og ville ikke innse det. Trafikken korket seg på Moritzplatz, en bulket lastebil blokkerte nesten hele kjørebanen og en ordenskonstabel måtte lose bilene én etter én forbi ulykkesstedet. Turen forløp i taushet. «Amerikansk bil?» var det eneste Engelbert Rath hadde sagt idet han lot seg falle ned i forsetet i Buicken. Bebreidelsen sto skrevet i ansiktet hans, og Gereon ble så irritert at han ikke svarte. Først da de satt fast ved Moritzplatz brøt faren tausheten. «Vi burde heller ha tatt en drosje,» brummet han, og i Gereons ører hørtes også det ut som en anklage. «Den hadde satt seg fast akkurat som oss,» sa han grettent. Endelig kom de seg videre, ordenskonstabelen vinket Buicken forbi ulykkesstedet og inn i Oranienstrasse. Før de krysset Leipziger Strasse, måtte de vente enda en gang på rødt lys, men bortsett fra det kom de seg fint frem. Gereon gjorde sitt beste. Det var åpenbart ikke godt nok. «For sent,» sa Engelbert Rath idet han steg ut av bilen på Wilhelmplatz, «vi er nesten ti minutter for sent ute!» Det kan du bare …, tenkte Gereon og tok seg god tid med å låse bilen. Faren hans strenet allerede mot hotellinngangen. Hotel Kaiserhof og dets kjøkken var godt likt blant politikere og høyere embetsmenn fra den nærliggende Wilhelmstrasse, altså midt i blinken for Engelbert Rath, som nå førte sønnen sin målbevisst mot restauranten i første etasje. I den eikekledde salen virket selv stemmesurret mer forfinet enn andre steder, klirringen i glass mer dempet, det var som om folk både snakket, drakk og spiste med håndbremsen på. 48

Gereon fulgte etter faren. Engelbert Rath så ut til å være godt kjent. De styrte mot et bord med mørkkledde menn som så ut til å ha blitt geleidet dit rett fra et møte i Riksdagen. Det var et slikt bord der man umiddelbart skjønner hvem som står i sentrum. Mannen som satt med ryggen til veggen hadde ansikt som en indianerhøvding. Høye kinnben, ugjennomtrengelig blikk. Et blikk som straks hadde registrert Rath junior og senior. Mannens mine forble ubevegelig, han bare mumlet noe til selskapet før han reiste seg. Engelbert Rath styrtet mot indianeren. «Jeg beklager forsinkelsen, Konrad,» begynte han, «men du vet, politifolk … I Berlin også … Sønnen min …» «Så så, det går bra, Engelbert! Det er enda to timer til natttoget,» beroliget mannen i livkjole, og de utilnærmelige indianerøynene fikk et nesten vennlig uttrykk. «Altså?» spurte han. «Hvordan går det med den unge Rath? Allerede som hjemme i rikshovedstaden?» Gereon håndhilste med indianeren. «Takk for omtanken, herr overborgermester!» «La nå disse titlene være. Verken OB eller statsrådspresident, vær så snill! Vi møtes helt privat her. Tre kølnere i Berlin.» Gereon tvang frem et smil. «La oss gå til baren,» sa indianeren. «Jeg har bestilt noe til oss der.» En kelner førte dem til et lite bord der det allerede sto en flaske Zeltinger Kirchenpfad i en vinkjøler ved siden av reservert-skiltet. Verten deres hadde ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Kanskje det var derfor kriminaldirektør Engelbert Rath kom så godt overens med overborgermesteren, rent bortsett fra at de var partivenner. Men egentlig hadde faren hans alltid vært vennskapelig med alle som kunne være nyttige for karrieren hans. Og det hadde han lyktes med. I sin tid var han den yngste avdelingssjefen i kølnerpolitiet, og nå kriminaldirektør. «Så! Her kan man prate uten å bli forstyrret,» sa indianeren og viste dem til plassene. Han ventet med å snakke til kelneren hadde fylt opp to glass. 49

«Flott at sønnen din fikk tatt seg tid, Engelbert,» sa han. «Har du allerede sagt hva det dreier seg om?» «Med en slik delikat sak, selvfølgelig ikke!» Engelbert Rath ristet på hodet. «Jeg tenkte det beste var om du selv …» «La oss skåle først!» Indianeren hadde et vannglass foran seg og skålte mot dem. Far og sønn Rath hevet vinglassene og drakk. Vinen var definitivt i søteste laget for Gereons smak, men faren nikket mens leppene hans fortrakk seg til en anerkjennende grimase. «Virkelig edle dråper, Konrad.» «Jeg vet jo hva du liker å drikke, Engelbert!» Verten deres satte fra seg vannglasset og kremtet før han begynte. «Da går jeg bare rett på sak …» sa han. «Det dreier seg om noen ubehagelige greier … om noen veldig ubehagelige greier …» «Ikke noe problem. Politiet befatter seg nesten utelukkende med ubehagelige saker!» «Vær så snill, min unge herr Rath! Kom nå ikke her med politiapparatet Deres! Som sagt: Dette er et privat møte.» «La nå overborgermesteren forklare seg først, Gereon!» Faren trengte ikke så mye som fem minutter for å sette ham tilbake til gamle dager. Dumme, lille, nesevise Gereon, som hadde å holde munn når de voksne snakket om viktige ting. «Min kjære herr Rath, faren Deres hjelper meg for tiden i en svært så delikat sak, og da passer det bra at familien Rath er representert i Berlin også …» Så raskt kunne altså kølnerklikken innhente en, selv midt i rikshovedstaden! «For å gjøre det kort,» fortsatte indianeren: «Jeg blir utpresset.» «Vår herr overborgermester mottar anonyme brev,» sufflerte Engelbert Rath. Indianeren nikket. «Noen truer med, hvordan skal jeg si det, å lekke informasjon til offentligheten, informasjon som offentligheten ikke har noe med. Ting som kunne trekke det gode navnet Adenauer ned i gjørma.» «Hva slags informasjon?» «Ting som muligens kan bety slutten på karrieren min hvis nazistene får tak i dem, eller kommunistene.» 50

«Litt mer spesifikk kan De kanskje være. Hvis jeg skal hjelpe Dem, må De fortelle meg hva det dreier seg om.» Adenauer kremtet. «Glanzstoffaksjer,» sa han. «Aksjer i American Glanzstoff,» forklarte Engelbert Rath. Adenauer nikket. «Jeg sitter på store mengder,» sa han. «Veldig store mengder. Verdt millioner. Det vil si: Da jeg kjøpte dem for to år siden, var de fortsatt verdt millioner. Hele formuen min ligger der. Og mer til. Et lån fra Deutsche Bank …» «Jeg skjønner,» sa Rath. «Og siden oktober har aksjen gått i kjelleren.» «Da var den i kjelleren for lengst. Jeg trodde ikke det var mulig at den skulle falle enda mer, jeg håpet hele tiden at den skulle komme seg igjen. Men de siste månedene … Kort sagt: Min gjeld til banken er i mellomtiden blitt større enn verdien av aksjene. Betydelig større …» «Med andre ord: De er ruinert,» sa Rath og registrerte fornøyd farens ilske sideblikk. «Men hvordan skal man da kunne utpresse Dem, hvis De uansett ligger nede?» «Jeg er på ingen måte ruinert! Dette kommer til å ordne seg! Jeg har venner i banken som vil hjelpe meg,» sa overborgermesteren. «Det må bare ikke komme ut.» «Og det er nettopp dette de anonyme brevene truer Dem med …» «Det er dette de har gått og ventet på, motstanderne mine, både til venstre og høyre. For dem er dette en virkelig godbit. Nettopp i disse tider!» «Og hvorfor går De ikke til politiet med saken?» «De vet jo selv at ikke alle embetsfolk er til å stole på. Slike ting må ordnes helt diskret. Av erfarne politifolk, men ikke av politiet.» Rath nikket. «Men det er én ting jeg fortsatt ikke forstår,» sa han. «Hvorfor skal nettopp jeg hjelpe Dem? Faren min har jo mye mer erfaring med politiarbeid.» «Brevene kommer fra Berlin, det er jeg sikker på. Ikke bare fordi de hittil bare er blitt sendt til kontoret mitt i Berlin. Utpresseren holder til et eller annet sted her i byen. Men se bare selv …» Han tok frem en liten bunke papirer fra innerlommen på dressjakken sin og rakte Rath et ark. «Her.» 51

Rød fargestift. Store blokkbokstaver. Ujevn skrift, men fullt leselig. Det så nesten ut som en liten håndskrevet plakat. FORD BLIR I BERLIN, sto det der, ELLER ADENAUER HAVNER I KASJOTTEN! «Hva skal dette bety?» spurte Rath. «Det er kravet,» sa overborgermesteren. «Utpresseren vil ikke ha penger, han vil noe ganske annet. Han vil redde Fordproduksjonen på Westhafen.» «Bilfabrikken?» Adenauer nikket. «Men dessverre er det bare et spørsmål om tid. Det er ingenting å gjøre med det lenger.» «Nå er jeg ikke helt med, kan De forklare nærmere?» «Ford flytter til Köln,» sa Adenauer. «Alle papirer er undertegnet, allerede i år skal vi legge grunnsteinen i Riehl. Europas mest moderne bilfabrikk. Berlin vil se foreldet ut i forhold. Og da blir det mørkt på Westhafen.» «Og det vil utpresseren forhindre.» Adenauer nikket. «Ser sånn ut. Bare at han har valgt feil mann. En Adenauer lar seg ikke utpresse! Og selv om jeg ville, kunne jeg ikke gjort noe! Like lite som overborgermesteren i Berlin.» «Herr Böss har uansett sitt eget å stri med for tiden,» sa Gereon. «Ja, det kan du banne på! Den eneste som kunne ha gjort noe, heter Henry Ford. Men når bedriften i Riehl først er i gang, kommer han ikke til å la en eneste bil rulle ut fra båndet i Berlin, såpass er sikkert.» «Og i Berlin blir det da enda flere arbeidsledige.» Adenauer trakk på skuldrene. «Hva skal man gjøre? Men til gjengjeld blir det skapt hundrevis av arbeidsplasser i Köln. Sånn er det bare! Det er verdens gang! Og den lar seg ikke stoppe med utpressing, det kan jeg forsikre Dem!» «Men likevel – eller nettopp derfor – kan utpresseren skape problemer for Dem, og det er det meningen at jeg skal forhindre.» Adenauer nikket. «Rask i oppfattelsen, sønnen din,» sa han til Engelbert Rath. Gereon følte seg omtrent som den gangen moren hans hadde 52

rost ham for karakterene på skolen foran hele kaffeslabberaset sitt. «Og hvordan vet De,» spurte han, «at utpresseren faktisk sitter på informasjonen han truer Dem med å lekke?» «Les selv.» Adenauer rakte ham nok et ark. «Det første trusselbrevet – andre side.»Dette arket så ikke ut som en plakat, det var også mye mer tekst. Skrivemaskinskrift, riktignok også i rødt, akkurat som det håndskrevne. Rath leste: Ville det ikke vært svært beklagelig om verden fikk vite hva herrene Adenauer, Blüthgen og bankdirektør Brüning diskuterte i kulissene under styremøtet i Deutsche Bank? «Hva betyr så dette?» «Det betyr først og fremst én ting: Her er det noen som er veldig godt informert,» sa Adenauer. «Finn ut hvem det er, og gjør det klart for ham at det ikke er meg, men han som kommer til å havne bak lås og slå hvis så mye som ett fortrolig ord kommer ut i offentligheten!» «Hvordan ser De for Dem at jeg skal gå frem? Jeg er politi, jeg …» «Nettopp. Da vet De jo hvordan man gjør slike ting! De skal ikke komme til å angre, min kjære venn. Jeg har fortsatt et godt forhold til politimesteren. Mitt ord har en viss verdi hos Zörgiebel, tro De meg! Faren Deres var allerede overbetjent på Deres alder. Det er på tide at De tar etter ham.» «Det blir vanskelig i disse tider. Innenriksministeriet har erklært stans i alle forfremmelser …» «Selvfølgelig! Preussen må jo spare! Men tro meg: Det finnes alltid unntak! Også i harde tider må det være mulig å belønne menn som gjør seg fortjent til det.» Engelbert Rath nikket samtykkende. «Overbetjent Rath – det klinger jo fint,» sa han og hevet vinglasset. «For den neste overbetjenten i familien Rath!» Gereon hevet glasset, han også, men nippet bare så vidt til det søte klisset. Overbetjent hørtes virkelig ikke dårlig ut. Dessuten ble han da ikke lenger nødt til å ta ordre fra en slik tosk som Böhm. En Rath burde ikke la seg pille ved nesen. «Førstebetjent Rath?» Kelnerens stemme brakte ham tilbake til hans aktuelle tjenestegrad. Mannens blikk tok en kort runde rundt bordet, 53

utelukket de to eldre og ble hengende ved Gereon. «Herr Rath, telefon til Dem,» sa han. Det var Czerwinski. De hadde endelig fått tak i Glaser. Lysteknikeren var kommet hjem utpå kvelden, og så hadde de ganske enkelt tatt ham med seg. «Nå sitter han i hvert fall pent innpakket på Alex og venter på deg,» sa kriminalsekretæren. «Vi tenkte du kanskje ville ta ham for deg alt i dag. Jeg håper vi ikke forstyrrer. Samboeren din var så vennlig å røpe for oss hvor du tilbringer kveldene dine.» Rath var nær ved å gi tjukkasen en overhaling for mangel på respekt, men tok seg i det. Czerwinski hadde i hvert fall gjort en bra jobb. Det var sjeldent nok. «Jeg er der straks,» sa han bare, og la på. Han unnskyldte seg da han kom tilbake til bordet i hatt og frakk: «Pliktene kaller, jeg er lei for det.» Han strakte ut hånden mot indianeren i livkjole. «Tusen takk for oppvartingen, herr Adenauer,» sa han, selv om han knapt hadde rørt den søte vinen. «Vent! Ta med Dem brevene!» Adenauer ga ham bunken over bordet, og Rath puttet brevene i lommen. «Nå vel, gutten min,» sa Engelbert Rath, som hadde reist seg for å ta avskjed med sønnen. Kriminaldirektøren gjorde et forsøk på noe som lignet en omfavnelse, men lyktes ikke helt. Den ellers så suverene Engelbert Rath ga sønnen et klossete håndtrykk. «Ha det bra. Du finner veien ut selv, eller hva? Jeg har fortsatt noe jeg skulle snakke med overborgermesteren om.» «Det går bra, far.» Gereon kremtet. «Ses vi i morgen?» Kriminaldirektørens ansikt stivnet. «Din mor … vi …,» stammet han. «Altså … jeg lovet din mor ikke å la henne bli alene for lenge. Jeg tar nattoget.» «Herrene blir ikke et sekund for lenge i Berlin, eller hva?» Ordene skulle dekke over skuffelsen, men det tilhørende smilet fikk han ikke til. Hvor mye farens uanmeldte besøk enn hadde ergret ham, følte han seg nå såret over å innse at Engelbert Rath hadde kommet til Berlin – midt i fastelavnstiden – utelukkende for å gjøre sin gamle venn Konrad en tjeneste. 54

Men han kjente jo faren sin – så hvordan kunne han ha forventet noe annet. «Nå vel, god hjemreise,» sa han og gikk til utgangen uten å snu seg igjen. Han løp ned trappen og ut i regnet. Ute trakk han pusten dypt før han satte seg i bilen. En stund satt han bare og så ut på den nattlige Wilhelmplatz. Bortsett fra noen forbipasserende som nettopp var kommet opp fra U-banen og de to mennene i uniform foran Kaiserhof, var plassen mennesketom. Utelivet foregikk andre steder. Rath kunne ikke huske å ha lovet eller takket ja til noe overfor Adenauer, men kjente vekten av brevene på innerlommen og visste at han hadde et oppdrag. Et oppdrag som kunne gjøre ham til overbetjent. Han måtte tenke på Kathi som ventet på ham på Luisenufer, og var lettet fordi han kunne kjøre til Alex først. Kanskje sov hun for lengst når han kom hjem, det ville vært det beste. Han startet motoren og kjørte av gårde. Det ville gjøre ham godt å ta seg av andres skjebner for en stund. Hva for en mann kunne denne Glaser være? En som har et menneske på samvittigheten og bare løper fra det. At det ikke løste noen problemer, hadde han antagelig forstått der han satt på Borgen og ventet på avhøret. En slik skyld kunne man jo ikke løpe fra, uansett hvor fort og hvor langt man løp, det var det ingen som visste bedre enn Gereon Rath. Det var en byrde man ville bære med seg resten av livet. Bak plankeverket rundt byggeplassen reiste politikammeret seg mørkt mot nattehimmelen. Røde Borgen kalte berlinerne dette mektige mursteinsbygget som prøysserne hadde bygget enda større enn byslottet, men som i motsetning til slottet fortsatt hadde en funksjon. De som jobbet der, kalte stedet ganske enkelt for Borgen, et navn som virket liksom beroligende, syntes Rath, og som på et vis passet, selv om hans tidligere arbeidsplass i Köln, politikammeret i Krebsgasse med sitt ruvende forsvarstårn, ga et langt mer middelaldersk inntrykk enn det renessanseinspirerte politikammeret i Berlin. Men prøysserne var i stand til å lage en skremmende festning også med sirlige ornamenter fra den florentinske renessansen. Rath parkerte Buicken i politikammerets bakgård, der en 55

kommandotropp akkurat steg inn i en bil. Men allerede i trappeoppgangen var han alene igjen. De endeløse gangene i andre etasje lå der øde og forlatt, bare nå og da vekket til liv av et ubestemt ekko, fra skritt, stemmer eller slamrende dører. På drapsavsnittets beredskapskontor var det bare kveldsskiftet som holdt stillingen, en førstebetjent og en kriminalassistent. Brenner, en av spyttslikkerne til Böhm, og Lange, den nye fra Hannover som var kommet til Borgen for få uker siden. «God kveld,» hilste Rath sine kolleger. «Hvor er Czerwinski og Henning?» «Dem har jeg sendt hjem,» sa Brenner. Det var jo en fin begynnelse! «Og hvordan har det seg at du disponerer over mine folk?» «Hva skal det bety: dine folk? Jeg leder nattskiftet. Og de to har så vidt jeg vet ikke nattevakt. Det gjelder å unngå unødig overtid. Det er instruksen.» «De to jobber på min etterforskningsgruppe! Og de har hentet inn en mistenkt gjerningsmann! Ham har du forhåpentligvis ikke sendt hjem!» «Ingen grunn til bekymring,» sa Brenner og flirte mot ham. «Gaven til deg er pakket og tjoret og trygt i vår forvaring, kollega Rath.» «Vel, hva er det du står og venter på da, kollega Brenner?» spurte Rath lavt og høflig. «Venter?» «Se å få plukket opp telefonen,» freste han nå så brått til Brenner at kollegaens flir havnet helt på skrå, «og sørg for at jeg kan avhøre ham om fem minutter. Senest!» Brenner tok faktisk av telefonrøret. Rath snudde seg på vei ut døren. «Og én ting til, kjære kollega,» sa han nå vennlig igjen, «hvis du gir mine folk ordrer bak ryggen min én gang til, så skal jeg skape så mye trøbbel for deg at selv ikke Böhm vil være til hjelp, er det klart?» «Var jeg deg, ville jeg ikke vært så stor i kjeften,» sutret Brenner, men så lot han seg forbinde med sentralen. Rath måtte gå et stykke bortover gangen for å komme til kontoret sitt, som lå i utkanten av drapsavsnittet, det eneste rommet som hadde vært ledig da de gjorde ham til drapsetter56

forsker. Det var nokså kaldt, fyringen sto på lavbluss, han tok ikke engang av seg frakken. Han satte seg i forværelset, ved skrivebordet til sekretæren, og bladde gjennom Glasers personalmappe, som Czerwinski hadde lagt igjen der sammen med lysassistentens legitimasjon. Alle personlige data stemte overens med det som var oppgitt i passet hans. Knapt ti minutter senere banket det på døren. En vakt sto i døren og skjøv en forskremt, blek mann inn i rommet. «Her er’n, herr førstebetjent.» Rath lot den uniformerte vente utenfor og betraktet mannen man hadde brakt ham. Glaser var blitt stående ved døren og kikket seg usikkert omkring. Han var godt moden nå. Det var kanskje ikke dumt at han hadde måttet sitte og godgjøre seg en stund i arresten. «Sett Dem ned,» sa Rath og bladde i papirene. Mannen subbet frem til skrivebordet og satte seg. Rath lot ham vente en liten stund til, så sa han plutselig og uten å heve blikket: «De heter altså Peter Glaser …» «Ja.» «Født den 25. september 1902.» «Ja.» «Bosatt i Röntgenstrasse 10 i Charlottenburg.» «Ja.» «Og fra og med 1. november 1929 har De vært ansatt som lystekniker hos La Belle filmproduksjon i Marien…» «Hva?» Mannen som hittil hadde sittet der som en slapp sekk, rettet seg nå opp i stolen. «At De er tunghørt, står det ingenting om i personalmappen Deres.» «Det er jeg heller ikke.» «Jeg spurte Dem hvor De jobber.» «Det gjorde De ikke.» Stemmen hørtes ut som om den plutselig hadde våknet til liv. «De har lest opp for meg en påstand om hvor jeg jobber. Et eller annet med film. Men det stemmer ikke.» «Og hvordan havnet så navnet Deres i denne personalmappen?» 57

Glaser trakk på skuldrene og så Rath utfordrende inn i øynene mens han snakket videre. «Det får De spørre den som har laget mappen om. Personalmappen min ligger hos Siemens og Halske. Jeg er elektriker på elmo-verket.» «Hva?» «Hva var det De ikke forsto?» Glaser begynte å få vind i seilene. Han skalv ikke engang lenger, til tross for kulden. «Jeg jobber hos Siemens! På elektromotorverket. Kom akkurat hjem fra vakt da kollegene Deres pågrep meg. Rett foran inngangsdøren, med håndjern og pistol og hele kostebinderiet. Forhåpentlig har ikke altfor mange naboer fått det med seg. Hun Knauf rett over gangen er temmelig nysgjerrig.» Rath så på passet til Glaser. Mannen på bildet og mannen foran ham var den samme, uten tvil. «Har De kanskje fått feil mann?» Glaser kom på banen igjen. Rath klappet sammen mappen. «Det skal vi straks finne ut av.» Dette straks skulle trekke litt i langdrag. Rath serverte Glaser varm te mens denne på sin side ble mer og mer kranglete, helt til vakten etter tre endeløse kvarter endelig skjøv inn en ganske så rufsete utgave av Heinrich Bellmann. Allerede på telefonen hadde Bellmann hørtes en smule påseilet ut, og nå fylte alkoholstanken hele rommet. «God kveld, herr førstebetjent,» sa filmprodusenten mens han anstrengte seg for å stå rett. «Visste ikke at De jobber midt på natten også.» «Vær så god!» Rath skjøv en stol bort til skrivebordet, og Bellmann satte seg. «Ber om unnskyldning for tilstanden, har fått litt mye … Det er ellers ikke min stil … Men etter Bettys død … Man er da også bare et menneske!» «Det går bra,» sa Rath. «Vil De ikke hilse på min gjest?» Bellmann så først nå ut til å legge merke til Glaser. «Hyggelig,» sa han og strakte høyrehånden over skrivebordet. «Bellmann.» «Glaser,» sa den andre og tok den fremstrakte hånden. «De kjenner ikke denne mannen?» spurte Rath. 58

«Nei,» sa Bellmann og stusset, «burde jeg det?» «Det er Peter Glaser.» «Hva?» «Lysteknikeren Deres.» «Vrøvl. Jeg kjenner jo til mine egne folk!» «Har De tatt med det fotografiet jeg ba Dem om?» «Ja visst.» Bellmann tok til dressjakken sin. «Var ikke så enkelt heller. Det er fra julefesten,» sa han og trakk unnskyldende på de tunge skuldrene. Fotografiet viste en godt utseende mann som smilte bredt til kameraet med punsjeglass i hånden og en kvinne i armkroken. Denne mannen hadde Rath aldri sett før, i motsetning til kvinnen: Betty Winter! Alarmklokken gikk av i hodet hans, lavt, men gjennomtrengende. «Her,» sa Bellmann og prikket på fotografiet, «dette er Glaser. Var god venn med Betty. Særlig denne kvelden.» Han ristet på hodet. «Jeg kan fortsatt ikke fatte det. At hun ikke er her lenger, mener jeg.» Peter Glaser hadde hele tiden skjelt nysgjerrig bort på fotografiet. Nå ble halsen hans lengre og lengre og øynene holdt på å falle ut av hodet. «Jøsses, det kan jeg nesten ikke tro,» sa han. «Det er jo Felix! Hva i all verden gjør han ved siden av hun der Winter?» Saken var raskt oppklart: Den forsvunne lysteknikeren til Bellmann het Felix Krempin, han hadde åpenbart benyttet seg av sin intetanende venn Peter Glasers identitet for å bli ansatt hos La Belle filmproduksjon. For egentlig jobbet Krempin som produksjonsleder, kunne Glaser fortelle, som produksjonsleder hos Montana-Film. Heinrich Bellmann hadde flydd i taket med en gang Glaser nevnte Montana. Produsenten var knapt til å roe ned, til tross for, eller snarere på grunn av, sin berusede tilstand. I ett kjør snakket han om spionasje, sabotasje og det som verre var. «Disse forbryterne! Jeg burde ha tenkt meg det! De viker ikke engang tilbake for mord!» Rath kalte inn vakten, som geleidet den rasende Bellmann 59

ut. Også gjennom den lukkede døren hørte de produsenten banne og kjefte mens Rath helt kort spurte ut elektrikeren om vennen. Så skrev Rath ned Krempins adresse og sørget for at Glaser ble brakt hjem. «Tusen takk for Deres hjelp,» sa han til avskjed. «Og ta det ikke ille opp. Men vennen Deres ser ut til å ha spilt Dem et dårlig puss – og oss også.» Et puss? Det var nettopp dette Bellmann på ingen måte ville være med på. Riktignok hadde produsenten roet seg ned en smule da han kom tilbake inn på kontoret, men dette forandret ingenting på anklagene hans. I det minste var han nå i stand til å konkretisere sine mistanker. La Belle hadde visstnok gjentatte ganger hatt problemer med Montana, og et par ganger hadde det til og med endt i retten. Anklager om plagiat var bare begynnelsen; det dreide seg videre om forsøk på å lokke til seg konkurrentens skuespillere, sabotasje av premierer og all slags andre skitne knep fra Montanas side, ifølge Bellmann, og om lignende anklager mot La Belle – «alle sammen helt grunnløse,» slik La Belle-sjefen uttrykte det. En lang liste altså, som nå ble forlenget med sabotasje under innspilling og drap på hovedskuespillerinnen, det var i hvert fall slik den opphissede Bellmann betraktet saken. Drap som en ultimativ form for sabotasje, det var kanskje litt i overkant, syntes Rath, men han kunne forstå filmprodusentens raseri. Det måtte være en grunn til at Krempin hadde mønstret på La Belle under falskt navn. Mannen var moden for etterlysning. Rath var dødstrøtt, men jaktinstinktet i ham hadde våknet. I morgen tidlig skulle han straks dra og føle Montana på tennene før Böhm fikk anledning til å plystre ham tilbake. Og det måtte man regne med at han ville gjøre, siden saken åpenbart var mer interessant enn Bulldoggen hadde trodd. Søket etter Krempin var allerede i gang da Rath igjen dukket opp på beredskapskontoret, men Brenner og Lange var allerede forduftet. I stedet satt det en tjukk mann ved skrivebordet, fordypet i saksdokumenter. «Herr avdelingssjef!» Den tjukke kikket opp. «Rath! Hva er det De gjør her på 60

denne tiden? Bare glem det! Sengen min får De ikke, den trenger jeg selv!» Det hendte at Buddha overnattet på Borgen. Rett ved siden av kontoret hans, som lignet mer på en stue, sto det en seng i et lite kammers. «Så godt å se Dem her igjen, herr avdelingssjef,» sa Rath. «Er De akkurat kommet fra Düsseldorf?» Gennat nikket. «Og på et eller annet vis fører veien fra togstasjonen alltid direkte til Alexanderplatz. Merkelig, ikke sant? Jeg burde ha giftet meg, da hadde jeg unngått dette.» «Eller oppsøkt det desto mer,» sa Rath. «Hvordan går det med etterforskningen?» «Ikke spør! De vil ikke tro hvor mye vi har samlet inn, hvor mange tips vi har mottatt fra publikum i Düsseldorf. I mellomtiden vet vi ganske nøyaktig hvordan drapene ble begått, men har dette ført oss så mye som ett skritt videre?» Gennat hentet frem en Berliner Zeitung fra skinnvesken sin og foldet den omstendelig ut. «De har jo heller ikke ligget på latsiden, etter hva man leser,» sa han og la avisen på bordet fremfor Rath. «Kjøpt på stasjonen. Kan De forklare dette for meg?» Rath stirret på avisen. En spesialutgave fra samme ettermiddag. Med fete typer på første side. Dødsfall i filmstudio! Betty Winter slått i hjel av lyskaster! Sabotasje? Og dertil to fotografier, et perfekt portrett av Betty Winter og et litt uskarpt foto av Gereon Rath med et filmstudio som kulisse. I bakgrunnen kunne man til og med skimte en del av det tildekkede liket – dersom man visste at det var et lik. «Det er ikke mye å forklare,» sa Rath med et skuldertrekk. «En skuespillerinne er død, og produsenten hennes ville på forsiden med det. Liket var ikke kaldt engang da han organiserte en pressekonferanse.» «Og De har hjulpet ham med å komme på forsiden. Eller hvorfor blir De sitert her?» «Den bølingen var nå engang på plass, de hadde luktet blod. Jeg lot straks samtlige journalister fjerne fra åstedet, men politiet kan ikke forby noen å holde pressekonferanse. Kollega 61

Gräf og jeg deltok for å holde det hele under kontroll,» sa Rath. «Så spekulasjonene ikke skulle gå helt av skaftet.» «Vel, det klarte De jo riktig så fint.» Rath skummet gjennom teksten og kunne fastslå at Bellmanns sabotasjeteori ble lansert og utbrodert allerede her. Til tross for at produsenten ikke hadde sagt noe av dette på pressekonferansen. Men journalisten var åpenbart informert om den lille krigen med Montana – selv om dette navnet heller aldri ble nevnt. Rath måtte svelge idet han så at hans egne ytringer var flettet inn i teksten på en måte som ga inntrykk av at også politiet offisielt sto inne for teorien om sabotasje. «Jeg har ikke på noen som helst måte gått god for det der,» utbrøt han. Gennat nikket. «Ta det med ro, det går bra, min gode Rath, det er ingen som kommer til å laste Dem for dette. Men med hovedstadspressen må De være uhyre forsiktig. Disse reporterne kan være til stor nytte for politiet, vi må bare aldri ha noen illusjoner om å kunne holde dem under kontroll.» «Jeg hadde vært glad om jeg bare av og til kunne holde dem på en armlengdes avstand.» «Ikke ta det så tungt,» sa Gennat. «Fortell meg heller med egne ord hva som skjedde på det filmstudioet. Betty Winter er jo ikke hvem som helst. Alt Böhm fortalte, var noe om en dødsulykke han hadde betrodd til Dem.» Rath fortalte alt i korte trekk. Helt frem til den falske lysteknikeren. «Det falske navnet og forsvinningen gjør i hvert fall mannen svært mistenkelig,» avsluttet han. «Alt peker dessuten mot sabotasje. Denne Winter skulle kanskje ikke for enhver pris dø, men det ser ut til at noen i hvert fall ville skade henne alvorlig, og det med fullt overlegg. Og denne noen har tydeligvis vært villig til å risikere at hun døde, hvis ikke lar De ikke en såpass diger lyskaster falle ned på et menneske. Akkurat nå ser det ut som denne noen heter Felix Krempin.» Gennat nikket. «Dette høres jo interessant ut,» sa han. «Og ganske så plausibelt også. Men vokt Dem for å trekke forhastede konklusjoner! Eller la dem i hvert fall ikke komme ut i offentligheten! Slik har De jo gått på nesen en gang før.» 62

«Feil er til for å lære av, herr avdelingssjef.» «Hvor har De så det fra? Lærer man slikt på politiskolen i dag?» «Min far, herr avdelingssjef.» «En klok mann, faren Deres. Han er også i politiet, ikke sant?» Rath nikket. «Kriminaldirektør.» «Så får De følge rådet hans og ikke si for mye til pressen. Del heller funnene Deres med oss. Med drapsavsnittet.» Gennat ga ham et strengt blikk. Rath visste at Buddha satte pris på ham. Og at han ikke hadde noe til overs for egenrådige medarbeidere. «Hvor lenge blir De i Berlin?» «Til onsdag. I Düsseldorf er det uansett ikke til å holde ut nå.» Gennat sukket. «Karneval. Zörgiebel kan sikkert få noe ut av dette helau-skrålet, men det er ikke noe for meg.» «Politimesteren er fra Mainz,» sa Rath. «Og De? Er ikke De også fra Rhinland?» «Fra Köln,» sa Rath. «Der sier man alaaf istedenfor helau. Men takk for at De spør. I år er jeg glad for å slippe spetakkelet. Her går det jo roligere for seg.» «Vel, maskeradeball finner De mer enn nok av i Berlin også denne helgen, i tilfelle De skulle få hjemlengsel.» Før Rath rakk å svare, ringte telefonen. Gennat tok den. «Ja.» Buddha nikket. «Førstebetjent Rath er her fortsatt. Et lite øyeblikk.» Han rakte telefonrøret videre. «Det er etterlysningskontoret,» sa han. «Ser ut som Deres mistenkte faktisk er gått under jorden.»