Min manns datter har kommet hjem for å dø. Hun har avsluttet det livet hun levde, som min mann, for ikke å snakke om jeg, var en perifer del av, og vendt tilbake til alt hun tilsynelatende hadde vendt ryggen til. Hun hadde utvilsomt hatt råd til å benytte seg av den beste behandlingen innenfor den private delen av helsevesenet i USA, men likevel forlot hun alt hun hadde der, og vendte tilbake til barndomshjemmet, og til faren hun dro fra da hun var ganske ung, ikke lenge etter at moren hadde dødd av den samme sykdommen som nå er i ferd med å ta livet av henne. Vi har latt henne ta soverommet vårt, og sover for tiden på den utfellbare sengen på gjesterommet. Det som var Veronikas rom i oppveksten, er det min sønn som har overtatt. Sønnen min har bodd hos oss i over ti år nå. Jeg har av og til tenkt at det ville vært enklere om han hadde problemer det var lettere å se. Jeg er sikker på at mange av naboene ser på ham, og gjerne også snakker om ham, som en giddeløs naver. Truls mener nok det om ham noen ganger, han også. 7
Veronika insisterer på parykk, og den var sikkert ikke billig, den hun fikk laget i New York før hun dro derfra. Både det å gå rundt skallet, og ikke minst disse skautene vi har sett så mye til i blader og på tv, omtaler hun som en slags misforstått verdighet. Selv om parykken er lik frisyren hun hadde, er det uunngåelig å se at noe ikke er helt riktig ved utseendet hennes. Men det kommer selvsagt også mye av den tynne kroppen (slank var hun alltid, og hun veide sikkert mindre enn det som var sunt, men nå ser hun ut som bildene av far da han kom ut fra konsentrasjonsleiren) og det innhule ansiktet, de mørke ringene rundt øynene. Selv om det er en lang reise hit fra New York, har hun aldri pleid å være her særlig lenge. Det var ikke noe som skyldtes at jeg kom inn i huset, min mann sier at besøkene hennes alltid hadde vært like korte, og at hun store deler av tiden så ut til bare å gå og trippe etter å komme seg tilbake og var på telefonen til alle døgnets tider. Nå har hun vært her sammenhengende i et par måneder, mens det er blitt stadig mørkere utenfor. Moren hennes døde i desember, og det samme gjorde den første mannen min. Det var samme desember som Harald døde, at jeg møtte Truls igjen. Da hadde jeg ikke sett ham på årevis, men på en måte føltes det som om hele livet mitt med Harald hadde vært en parentes, og at jeg nå var ute av den, og tilbake i hovedsetningen igjen, med Truls. Det viktigste jeg tok med meg fra parentesen inn i hovedsetningen, var i så fall Gaute, som også flyttet inn hos oss da han ble skadet og ufør. 8
Hvis Gaute hadde hatt et tydeligere handikap, eller vært en det var lett å se hadde psykiske eller mentale utfordringer, ville det kanskje vært mer forståelig at han bodde med oss. Skjønt jeg vet ikke, i dag skal jo helst alle klare seg selv, og kunne stå på egne ben med litt tilrettelegging. Jeg er også blitt så vant til å ha ham i samme hus som meg selv, at jeg ikke kunne tenke meg å ha det på andre måter. Det var ikke så mange år han bodde for seg selv, før han ble utsatt for ulykken som brakte ham tilbake til meg. Jeg mistet mann og sønn på samme tid, føltes det som. Harald fikk et hjerteinfarkt mens han var ute og kjørte i forbindelse med at Gaute flyttet sammen med en kamerat i Solheimsviken. Etter at Harald døde, mente Gaute at han kanskje ikke burde flytte hjemmefra likevel, men jeg sa at han ikke måtte sette livet sitt på vent for min skyld. Han ville jo ikke være så langt borte, heller. Men når sant skal sies, ønsket jeg nok at han hadde blitt boende med meg i rekkehuset i Ulvhøyen. Det føltes som jeg sto foran en avgrunn, da jeg så framover derfra, da vi hadde begravet Harald og Gaute var klar til å flytte ut. Ingen av tingene hans var igjen i huset, også sengen hadde han flyttet fra gutterommet til det nye rommet sitt i leiligheten han skulle dele med Lars. Jeg orket ikke å ligge i sengen vår, med det store tomrommet etter Harald, så jeg lot heller Gaute sove der den julen, mens jeg sov på sofaen i stuen. Jeg overbeviste Gaute om at det riktige var å likevel flytte ut, selv om det etterlot meg alene i huset, og han overtalte 9
meg til å bli med ham i bryllupet til Asle, som hadde vært hans beste venn de første årene etter at vi flyttet til Åsane. Asle hadde kommet inn i et kristent miljø i løpet av ungdommen (og det kunne virke som om foreldrene hans heller hadde sett at han havnet i den typen miljøer man ellers forbandt med Flaktveit på den tiden), og hadde der truffet en jente han nå skulle gifte seg med, selv om de var knapt tjue. Så viste det seg altså, da jeg hadde blitt dratt med til bryllupsfesten i grendehuset på andre siden av Ulvedalen torg, at jenten Asle giftet seg med, var en niese av Truls. Jeg hadde trolig aldri truffet Truls igjen hvis det ikke hadde vært for at søsteren hans hadde blitt frelst, eller hvis det ikke hadde vært Gautes kamerat datteren hennes giftet seg med, og hvis ikke Gaute klarte å overtale meg til å bli med. Kanskje hadde jeg da havnet i den avgrunnen jeg så for meg. Siden vi sånn sett har sønnen min å takke for at vi fant tilbake til hverandre, er det bare rett og rimelig at han får bo hos oss.
Jeg hører det smelle i en bildør, og litt etterpå ser jeg leieboerne våre komme inn i hagen. Jeg lurer på hvordan det er for dem å bo her nå, i et hus der noen snart skal dø, samtidig som de selv snart skal få et barn De er rolige leieboere, og utvilsomt de greieste vi har hatt. Det vil sikkert bli mer lyd nede fra kjelleren når barnet kommer. Selv om det ikke er glatt, er Christer påpasselig med å gå arm i arm med henne, klar til å støtte henne og holde henne oppe om hun skulle miste fotfestet. Jeg har sett mange nok menn på hans alder som aldri ville gjort noe slikt. Og jeg kan dessverre lett se for meg at hvis det var min egen sønn som hadde en høygravid partner, ville han vært en av dem som langet ut i forveien. Harald var ikke så mye til hjelp under min graviditet. Han spøkte om hvor tjukk jeg var blitt, og syntes at det meste annet som skjedde med meg, var ubehagelig å forholde seg til. Heldigvis ble han likevel en god far. 11
De ser opp, og ser meg i vinduet. Miriam vinker, mens Christer bare nikker, siden han bærer et par tunge poser i den ledige hånden. Like etter forsvinner de rundt hushjørnet, mot inngangen til kjellerleiligheten på den andre siden av huset. Jeg setter meg i sofakroken min og kikker over mot Truls i lenestolen. Han sover. Jeg finner en karamell fra skålen på bordet, og kaster den på ham for å vekke ham. Men jeg bommer, og treffer i stedet hyllen bak ham, der karamellen velter overende en av nissene som har kommet på plass i pyntingen til jul. Tradisjonen vi har hatt med å sette ut litt julepynt i stuen og andre steder i huset dag for dag gjennom adventstiden, er noe vi har fra Svanhild, Truls’ første kone, mens mye annet ved måten vi markerer advent og jul på, har blitt brakt inn i huset av meg, selv om det for det meste er tradisjoner som kommer fra Haralds familie, og ikke min. Nissen faller ned fra hyllen, og treffer skålen lenger nede med et bjellelignende klemt som vekker Truls. Han reiser seg og setter nissen på plass igjen, mens han snakker liksom med seg selv om hva det kan ha vært som fikk den til å falle. Han ser mot stolen hennes, og spør om hun er oppe. – Hun gikk og la seg nedpå for en halvtime siden, sier jeg. Hun har pleid å ta seg en hvil en stund et par ganger om dagen, en gang i ellevetiden, og en gang til rundt fem. Likevel tror jeg hun sover gjennom hele natten også. Da jeg går til kjøkkenet for å sette på kaffe, hører jeg at hun går over gulvet der oppe. Hun veier sikkert mindre enn halvparten av det sønnen 12
min gjør, men likevel er det lite forskjell i hvor mye lyd de lager over gulvet oppe. Jeg vet ikke om det er han som er lett på labben i forhold til vekten sin, eller hun som tramper mer, kanskje slik hun gjorde da hun sist veide like lite som nå, og var en liten jente i sine foreldres hus.
Vi visste ikke akkurat hva som ventet oss, da vi kjørte til Flesland for å hente Veronika da hun kom hjem. Jeg spurte Truls om han helst ville kjøre opp dit alene, eller om han ville at jeg skulle være med. – Det er det samme for meg, sa han, selv om han sikkert måtte ha en oppfatning. – Jeg kan bli igjen her, hvis du helst vil møte henne alene først. – Nei, sa han, og jeg ble med. Vi snakket lite i bilen på veien opp til flyplassen. Vi pleier uansett heller ikke å prate så mye i bilen. Truls pleier alltid å ha radioen på, mens hvis det er jeg som kjører, føler jeg at jeg trenger å konsentrere meg om hva som skjer rundt meg i trafikken, slik at jeg ikke er i stand til å være oppmerksom på en samtale i tillegg. Av det lille som ble sagt mellom oss fram til vi parkerte, handlet ingenting om Veronika. Likevel føltes det som alt handlet om henne. Da vi hadde stått en stund og ventet, på det vi oppfattet som passende avstand fra bagasjebåndet og trappen 14
der hun ville komme ned, sa Truls at han måtte på toalettet. Og det var selvfølgelig mens han var borte, at jeg så datteren hans komme ned trappene fra ankomsthallen. Hun var enda tynnere enn jeg husket henne, og selv om hun var sminket, var det mulig å se det slitte draget i ansiktet hennes og antydning til mørke ringer rundt øynene. Jeg løftet en arm, men det virket ikke som hun så meg. Jeg hadde ingen tro på at jeg var et menneske som hadde gjort videre inntrykk på henne. Da hun var kommet ned trappen, gikk hun mot bagasjebåndet. Jeg så mot toalettene, men kunne ikke se at Truls kom ut, så jeg begynte å gå mot Veronika. Det må ha vært et underlig syn for Truls da han kom tilbake fra toalettet og så Veronika og meg omfavne hverandre mens kofferter gled forbi på båndet bak oss. Veronika hadde brutt ut i gråt da jeg kom bort til henne og sa navnet hennes. Hun omfavnet også sin far, da han var kommet bort til oss, og det var absolutt ikke noe han var vant til, heller. Hun holdt seg også fast i ham lenge, og jeg kunne se på ryggen til Truls at også han gråt. Ingen hadde ennå sagt noe, men det var umulig å unngå å se at Veronika var syk. Det var enda stillere i bilen på veien tilbake, siden Truls ikke slo på radioen. Kanskje var det for å legge til rette for samtale at han lot være å slå radioen på, men ingen av oss sa særlig mye på veien innover mot byen. Jeg hadde flyttet meg til baksetet, slik at Veronika kunne sitte foran med 15
faren. Jeg satt på plassen bak henne, og jeg tror vi begge for det meste satt og så ut på landskapet til høyre for veien. Jeg fikk inntrykk av at hun fant det ubekvemt å sitte ved siden av faren.
Jeg hører at ytterdøren går opp, og Gaute roper et hallo fra entreen. Ofte kommer og går sønnen min uten å gi lyd fra seg til oss, men nå kommer han inn i stuen, i stedet for å forsvinne rett opp trappen til rommet sitt. – Kaffen er snart klar, sier jeg. – Skal du ha? – Nei, jeg har allerede drukket for mye kaffe i dag, kjenner jeg. – Hvor har du vært? Han svarer ikke noe nærmere på hvor han har vært, enn «rundt omkring», men jeg antar det er på Little Wall of China han har drukket så mye kaffe. Den lille kinarestauranten ti minutter herfra overlever hovedsakelig på å levere take-away, men de har også et par bord, og ikke sjelden er ett av dem opptatt av sønnen min, som ofte både spiser middag og drikker kaffe der. Når vi går tur i nærområdet, pleier vi ofte å se ham sitte der hvis vi går forbi. Mens Gaute går ut på kjøkkenet og finner seg en brus i kjøleskapet, kommer Veronika ned trappen, og litt senere sitter vi som en helt vanlig familie i stuen og ser på nyhetene 17
sammen. Truls og Veronika sitter på ytterkantene, i hver sin lenestol, mens Gaute og jeg opptar hvert vårt hjørne av treseteren. Hvis noen sto ute på terrassen og så inn i stuen, ville de kanskje sett oss som et ektepar i sekstiårene som hadde sine voksne barn på kaffebesøk, og trodd at både Gaute og Veronika var våre felles barn. Eller kanskje ville den som kikket inn, tro at en av dem var vår sønn eller datter, og den andre dennes ektefelle. Siden Gaute sitter mellom Truls og meg, ville man kanskje tenke at han var vår sønn, og Veronika vår svigerdatter. De bor i samme hus, og har gjort det i tre måneder nå, men jeg har knapt hørt dem si et ord til hverandre. Samtidig er jeg ikke i tvil om at vi har sett mer til Gaute etter at Veronika kom, at han oftere, som nå, sitter i stuen med oss, i stedet for å holde seg oppe på rommet sitt det meste av tiden han er hjemme. Rommet hans var en gang hennes rom, den gangen vi var to separate familier. Ikke to familier som ikke visste om hverandre, Truls og jeg hørte jo til hverandres fortid, men vi hadde ingen som helst anelse om at vi også skulle ha en felles framtid. På det rommet der Gaute sover, og også tilbringer mye av den våkne tiden sin i dag, vokste Veronika opp, men rommet i dag bærer ikke noe preg av noen gang å ha vært hennes. Sengen og de andre møblene er byttet ut, delvis før og delvis etter at Gaute flyttet inn. Skrivebordet er et Truls satte inn på rommet da han brukte det som kontor, etter at Veronika hadde flyttet, og det samme med bokhyllene, der Truls’ romaner og lærebøker og oppslagsverk er blitt byttet ut med Gautes samling av cd-er. 18
Etter nyhetene klikker Truls seg fra kanal til kanal og okker seg over at det bare er «reality-drit» overalt. Til slutt lander han, som så ofte før, på Eurosport, der to pent kledde menn med tversoversløyfe spiller det jeg har lært, etter mange slike kvelder med Truls, ikke heter biljard, men snooker. Jeg tenker at sportssendingene egentlig er et slags reality-show de også. Deltakerne er med over mye lengre tid, år ut og inn, til de til slutt legger opp, ikke blir stemt ut. Men jeg skal være enig med Truls i at sportssendingene er mer interessante å følge med på enn reality-tv, ikke minst siden man i større grad slipper å høre deltakerne snakke. Jeg minner ham på at han må skifte til TV2 når Grey’s Anatomy begynner. – Selvfølgelig, sier han. Han følger tross alt med på serien, han også. Det er en av seriene vi har likt best å følge med på de senere årene. Da Veronika satt i stuen med oss første gang vi så en ny episode etter at hun var kommet, var vi usikre på om vi skulle se på det, siden hun var med oss. Ikke så mye fordi vi tenkte at hun var for snobbete til å like populære tv-serier, men mest fordi den er lagt til et sykehus, og det i hennes situasjon kanskje ikke ville være noe særlig hyggelig for henne å se på. Men det viste seg at hun også følger slavisk med på serien. Episodene som går på TV2 nå, har hun sett i Amerika, men hun ser dem gjerne om igjen sammen med oss, sier hun. Jeg tenker på hvordan noe så banalt som en tv-serie, i stedet for bare å bli enda mer banalt, kan bli noe stort og betydningsfullt for en i hennes situasjon. For hver episode hun ser, vet hun at det kan bli den siste.
Jeg våkner av at Truls kommer tilbake til sengen. Denne gangen ble jeg visst ikke vekket av at han sto opp. Sengen på rommet vårt har separate madrasser, mens denne på gjesterommet bare har én stor, som heller ikke er så komfortabel som vi trodde da vi kjøpte den. Hvis en av oss snur seg, står opp fra, eller legger seg i sengen, merkes det godt av den andre. – Hun snakket i telefonen da jeg var oppe, sier han. – Først trodde jeg at det kanskje var skjedd noe, og at hun ringte etter hjelp. Men jeg tror nok hun bare snakket med Sania. – Ja, det er vel ikke så sent på kvelden der borte, sier jeg og prøver å se hva vekkerklokken på nattbordet viser. Men blikket er for tåkete til at jeg klarer å fokusere på viserne. – Jeg hørte at hun sa «I don’t want you to come», sier Truls. – Jeg er redd hun gjør en stor feil der. – Vi kan ikke gjøre annet enn å respektere det hun ønsker, sier jeg, men tydeligvis med mer søvngrøtete stemme enn jeg selv opplever det som, for Truls spør hva jeg sa. Da han snakker videre, lar jeg være å svare, og han antar raskt at jeg har sovnet. 20
Det føles som jeg i et øyeblikk skal bli løftet av madrassen, da han snur seg over på den andre siden, så vi blir liggende med ryggen mot hverandre. En ulykke kommer sjelden alene, heter det, og Veronikas siste år må være et godt eksempel på det. På den samme tiden som hun og Sania gikk fra hverandre etter flere år sammen, fikk hun påvist kreften, som viste seg å være ganske aggressiv, slik også hennes mors hadde vært. Da hun fortalte oss det, tenkte jeg på hvordan jeg hadde vært forskånet fra å oppleve slik ulykke i mitt eget liv, som om jeg i et øyeblikk hadde glemte at også mitt første ekteskap endte med død. Men der var det tross alt snakk om en brå, uvarslet død, og utenfor hjemmet. Jeg trengte aldri å sitte ved noens sykeleie i dager, uker eller måneder. En dag var han der, den neste ikke. Det var ikke den gradvise, langtrukne forsvinningen jeg vet mange andre må være vitne til. En lang avskjed, som jeg tenker på mange måter må være verre enn ikke å få ta noen avskjed i det hele tatt. Jeg har også sittet ved min sønns sykehusseng, men det ble aldri en avskjed, bare et opphold, for han kom tilbake til meg. Dem vi har mistet tidligere, gjør det ikke lettere, gjør oss ikke bedre forberedt på, dem vi skal miste. Statistisk sett er det overveiende sannsynlig at Truls kommer til å dø før meg, og at jeg på et tidspunkt må pleie ham, og at jeg må se ham dø. Jeg vil ikke tenke på hvordan det kan komme til å skje, men klarer ikke alltid å la være. 21
Og når slike tanker kommer over meg om natten, er det ikke lett å sovne igjen. Jeg klarer å stå opp av sengen uten å vekke Truls. Han rører på seg, og han grynter et eller annet, men han våkner ikke. Jeg tar på meg morgenkåpen og går stille ut i gangen. Jeg kan ikke høre Veronikas stemme da jeg begynner på trappen, der jeg av vane, mer enn av hensyn til de sovende, trår over det trinnet som knirker. Jeg holder i gelenderet på begge sider, og løfter meg selv forbi hele trinnet, som om jeg brukte krykker. Nede på kjøkkenet ser jeg at klokken viser litt over halv fire. Jeg slår på radioen og hører klassisk musikk, en pianokonsert, høres det ut som. Mørket utenfor ligger helt tett innpå huset. Tre mennesker sover i etasjen over meg, og jeg tenker at det er like mange i etasjen under meg også, men at der er et av menneskene inni et av de andre. Kanskje er det ufødte barnet våkent akkurat nå, mens både moren, som fullstendig omslutter det, og faren, som barnet sikkert allerede kjenner stemmen til, sover. Jeg husker hvordan jeg kunne våkne da jeg gikk med Gaute, og bli overveldet av den gravide kroppen min, som i søvnen hadde blitt borte for meg. Og jeg tenker at Veronika kanskje opplever noe lignende noen ganger når hun våkner, at det er et lite øyeblikk der hun ikke er klar over kroppen sin som en syk kropp.
Et par ganger i uken går vi tur på fjellet, som oftest på Fløyen, og det har vi fortsatt med også etter at Veronika kom hjem. Snart vil det bli et opphold i den vanen, når hun blir så dårlig at det må være noen med henne hele dagen. Det kan begynne i morgen, neste uke, eller kanskje ikke før oppunder eller til og med etter jul, men det vil komme. Kanskje hadde vi spurt Veronika om å være med, hvis hun hadde virket i form til det. Nå sier vi ha det til henne idet vi går, og jeg tenker at Truls, som jeg, tenker at vi aldri kan vite hva slags tilstand hun er i når vi kommer tilbake. Å komme seg ut av huset har fått en ny betydning; mer enn å holde seg i aktivitet, handler det nå om å komme seg bort, få et pusterom, slippe å være under beleiring. Jeg tror Truls føler det slik vel så mye som meg, som på en måte er en utenforstående part i dette. Hun har aldri ansett meg som noen stemor. Vi spiser som vanlig nistematen vår ved Skomakerdiket. Truls sitter og leser på den nye telefonen sin. Hjemme i stuen lar han den stort sett ligge på bordet, og griper fort23
satt oftere etter fjernkontrollen, men når vi er ute, sitter han stadig og trykker på skjermen. Jeg finner fram et par klementiner fra sekken, og da jeg har skrellet den ene, gir jeg den til ham. – Jeg hadde klart å skrelle den selv, sier han, og jeg kjenner at selv om det naturligvis er sant, irriterer det meg. – Jeg tenkte bare du ville slippe å få syrete fingerflekker på skjermen din, sier jeg, mens jeg går i gang med å skrelle min egen klementin. De er ennå ikke blitt så løse i skallet og lette å skrelle som de blir nærmere jul. De er fortsatt lettere å skrelle enn appelsiner, men det er ikke mulig å få av alt skallet i ett stykke, slik det vil bli senere. Truls spytter ut en stein fra en av båtene han har puttet i munnen, men får ikke tilstrekkelig kraft i spyttingen, og steinen bare faller ut av munnen og fester seg et øyeblikk i skjeggstubbene hans, før den faller videre ned på innsiden av jakkekragen. Det er noe hjelpeløst over ham, som hovedsakelig fyller meg med ømhet, når han sitter og skuler ned i jakken sin, prøver å få øye på klementinsteinen, mens hakene hans legger seg i folder og fingrene fomler innimellom klærne uten å finne noe. Til slutt reiser han seg og åpner jakken, vifter med den til han er sikker på at steinen, uten at noen av oss har sett det, må ha falt ned på bakken.
Trappen ned til vaskekjelleren er ganske bratt, og jeg har flere ganger nevnt for Truls at vi nok burde få gjort noe med den, før vi plutselig har blitt eldre og dårlige til beins og den blir et problem. Det er ikke godt å si om han vil få somlet seg til å få fikset det, eller rettere sagt få noen til å fikse det for oss. Mens jeg står og fyller i maskinen vår, kommer Christer inn døren fra kjellerleiligheten. Truls sier at dersom vi skulle få problemer som gjør at vi ikke kan bruke trappen ned til vaskekjelleren, kan vi sikkert alltids gå rundt huset og inn dit gjennom leiligheten deres. Jeg innvendte at vi ikke kunne trenge oss på leieboerne våre på den måten, men han sa at det er tross alt vi som eier leiligheten. Det føles ukomfortabelt da jeg blir var at jeg står med baken i været vendt mot Christer mens jeg hiver tøy inn i maskinen. Jeg kan ikke unngå å tenke at det sikkert føles enda mer ubekvemt for ham å bli utsatt for det enn det gjør for meg å utsette ham for det. Tidligere kunne jeg satt meg på huk, men hvis jeg for25
søkte på det i dag, er jeg redd for at jeg ikke ville klart å komme meg opp igjen. Uansett reiser jeg meg. Selv om jeg ikke har lagt alle klærne i maskinen ennå, går jeg over til å fylle på vaskemiddel og tøymykner, jeg kan heller hive resten av klærne i etterpå. Christer må være rundt ti år yngre enn Gaute, men er kommet mye lenger i livet. Det går an å si at det ikke går an å si slikt, men det er nå engang sånn det er. Jeg tenker at barnet Christer og Miriam snart skal få, er min siste sjanse til å følge et barn gjennom de tidlige årene av oppveksten, og derfor håper jeg at de kommer til å bli boende her i flere år framover, selv om jeg regner med at det er nokså usannsynlig. De har begge god utdannelse og fast jobb, så det er egentlig underlig at de ikke allerede har kjøpt seg egen bolig. Kanskje leter de etter det helt perfekte, og unngår å investere i noe annet som de kunne vært godt fornøyd med, mens de venter på å finne det som er det eneste rette huset for dem. Særlig underlig blir det når jeg har forstått at Christers bror er eiendomsmekler. Eller kanskje er det nettopp der grunnen ligger, kanskje er det ikke noe godt forhold mellom brødrene. Men i stedet for å gå til en av konkurrentene og snyte broren for de pengene, har kanskje Christer utviklet en motvilje mot hele yrkesgruppen og bransjen. Han virker tross alt ganske idealistisk. Han arbeider med fri rettshjelp, og det virker også som han er engasjert i miljøvern og hjelp til fattige og trengende, både her i byen og 26
ute i verden. Kanskje byr det ham imot å skulle være huseier. Da jeg har reist meg igjen etter å ha kastet de siste sokkene og undikkene til Truls i maskinen, sier jeg til Christer at det kommer til å bli mye mer klesvask på dem snart. Hvis jeg har truffet på en av dem i vaskekjelleren, har det stort sett alltid vært Christer. Han er nok en moderne ung mann som gjør sin andel av husarbeidet. Harald var selvfølgelig ikke til noen hjelp med dette, og den gangen fant jeg meg i og for seg i at det var like naturstridig at han skulle vaske klær som at han skulle kunne amme. Jeg har av og til ønsket at Christer og Miriam ikke hadde familie i Bergen, slik at det ville vært mer naturlig at vi fikk en slags besteforeldreroller i livet til barnet de snart skal få. Hennes familie bor riktignok ikke her, og det kan også virke som hun ikke har noe nært forhold til dem, men hans mor er ofte på besøk hos dem. De har også hatt besøk av broren hans flere ganger, av og til bare ham alene, men som regel sammen med konen og de to døtrene deres, så jeg antar at det i hvert fall ikke kan stemme at det er et dårlig forhold mellom brødrene. Det kommer sjelden mer lyd nede fra kjelleren selv om de har besøk, bortsett fra at niesene til Christer gjerne kan høres innimellom, noe som bare er koselig. Den første gangen de var på besøk i huset, hadde jentene gått på oppdagelsesferd og funnet veien opp fra vaskekjelleren, slik at de plutselig sto i stuen vår. De skjønte nok at de var et sted de egentlig ikke skulle 27
være, men ble likevel stående midt på gulvet og se på oss, disse rare fremmede menneskene som bodde i onkelens og tantens hus. Truls strakte seg etter skålen med karameller på stuebordet, og da han reiste seg, gjemte den minste jenten seg bak storesøsteren sin. De ble stående mens Truls gikk mot dem, men vendte seg mot trappen da vi hørte en stemme nede fra vaskekjelleren, som sa at de ikke måtte gå opp trappen, en kvinnestemme med sørlandsdialekt. Truls bød fram skålen til jentene, og de tok hver sin karamell, uten å si et ord, men begge neiet pent før de løp tilbake mot trappen. De har aldri kommet opp til oss igjen, men vi har sett dem noen ganger når de har vært utenfor og lekt mens de har vært på besøk. En gang risset Truls opp et paradis for dem i grusen og lærte dem hvordan de skulle leke en lek de tydeligvis ikke hadde vært borti før. Jeg husker at jeg fikk en klump i halsen da jeg tenkte på at det skulle vært Gautes barn, mine barnebarn (som sikkert ville kalt Truls for bestefar, noe han ville likt), han fikk lære gamle barneleker til, og fortelle røverhistoriene sine til. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tenkte så konkret på framtiden til Gaute da han var barn eller ungdom, men jeg kan heller ikke huske at jeg tenkte at det ikke kom til å bli slik at han ga meg barnebarn. Jeg vet naturligvis ikke hvordan det er å ikke få barn, og jeg tar kanskje helt feil, men jeg innbiller meg at det på en 28
måte kan være lettere å innfinne seg med enn det å ikke få barnebarn. Når man ikke får barnebarn, er det tross alt noen andre en må klandre for det, noe det selvsagt heller ikke er akseptabelt å gjøre, og dermed følges kanskje barnebarnløsheten av en annen slags skamfølelse enn barnløsheten, der man bare føler at det er man selv som er utilstrekkelig, og ikke barnet man har satt til verden. Å klandre sine egne barn for at de ikke får barn kan jo ikke føre til annet enn at man føler seg som et dårlig menneske, likevel kan jeg ikke la være å gjøre det. Jeg ser for meg at vi kanskje kan få komme til å passe barnet til Christer og Miriam, slik at de får anledning til å komme seg ut av huset begge to en og annen kveld, eller at jeg kan hjelpe dem med å hente og levere i barnehagen. Og jeg gjenkjenner denne forhåpningen fra barndommen, da Guri og jeg snakket om å passe barna til andre familier i nabolaget.
Ingen av oss hadde småsøsken. Jeg var enebarn, og Guri yngst i en søskenflokk på fem. Foreldrene våre var gamle; Guri var en sikkert uplanlagt attpåklatt, og foreldrene mine, som ikke hadde rukket å få barn før krigen, var blitt gamle da den var over, og utslitte, far av å sitte i fangenskap, mor av å bekymre seg for ham. Det bodde mye mer folk i sentrum den gangen, og jeg kunne ikke forestille meg noe annet. Siden har jeg liksom gått gradene, via blokkleiligheten i Fyllingsdalen og rekkehuset på Flaktveit til eneboligen jeg nå har bodd over ti år i, og der jeg håper å kunne bo livet ut. Å bo i et frittstående hus, med hage på alle kanter, er den eneste måten jeg vil bo på nå. Kun i drømmer hender det at jeg er tilbake i Hans Hauges gate, der vi bodde i tredje etasje og Guri og familien hennes i etasjen under oss, på den andre siden av oppgangen. Leilighetene var like store, men selv om de var syv der nede (riktignok etter hvert litt færre, da de eldre av brødrene og søstrene hennes begynte å flytte ut) og vi bare tre oppe hos oss, føltes det trangere hos oss. 30