Fra Hammarvatnet til Sargasso
Det hendte seg at jeg fikk ål på kroken når jeg fisket ørret i vannene på min barndoms øy Frøya. Jeg hadde som regel to stenger, en kastestang som jeg brukte aktivt med sluk, spinner eller flue og en stang med mark og dupp. Ålen beit på markkroken. Gjerne nokså seint, når mørket la seg over vann og land. Man kunne kjenne noe tungt som dro der nede i dypet. En uvanlig styrke som strittet imot når man sveivet inn. Derfor var det en skuffelse at det ikke var en rekordørret, men en sleip og buktende skapning som ble løftet i all sin lengde opp fra vannet og ut i lyngen. Dessuten viste det seg nesten umulig å få den av. Det var slim overalt og vanskelig å få holdt ålen fast. Kroken hadde forsvunnet langt ned i gapet. Så langt at man ikke kunne se den i det hele tatt. Det virket som om ålen hadde støvsugd markklysa og krok som en støvsuger, med stor kraft. Man kunne kanskje ha kappet snøret og så skubbet den ut i vannet igjen, men det ville jo vært dyreplageri å la den svømme rundt med en krok nede i svelget. Eneste løsning var å avlive den. Heller ikke det var så lett som man skulle tro. Å holde den fast var som nevnt ikke enkelt. Ikke engang det å trampe på den. For den sklei unna som et såpestykke. Med skam å 13
melde var eneste løsning å få fisket fram kniven og kappe hodet av ålen. Men ikke engang da virket det som om den mystiske skapningen egentlig var død. For den avkappede kroppen fortsatte å bukte og vri seg. Ja, det virket som om den buktet seg vei ned mot vannet igjen – tilsynelatende for å fortsette ned til dypet og leve som om ingenting var hendt. Uten hode. Kanskje kunne det vokse ut igjen? Også hodet virket levende etter halshoggingen. I midnattmørket, alene ved vannet og langt fra folk, var det hele temmelig uhyggelig. Jeg hadde nok hørt om at det gikk an å spise den. At noen faktisk spiste ål. Men det virket temmelig fjernt for meg der og da. Hvordan skulle man i det hele tatt gå fram for å omdanne den ubehagelige opplevelsen til å bli en prosess hvor målet skulle være god mat? Det ville ha krevd både kunnskap og innsats. Den plagsomme bifangsten var altså ikke til berikelse. Jeg tror ikke jeg da visste særlig mye om ålens fantastiske reise. Hvor den hadde kommet fra som liten ålebaby og funnet vei fra det dype havet til småbekker og kanskje også over fuktig gress og ned til bunnen av Hammarvatnet her på Frøya. Eller at de ålene som ikke ble halshogget av meg, skulle gjøre det som jeg drømte om her ved vannkanten: reise herfra og ut i den store verden. Ja, at ålen i Hammarvatnet ikke bare skulle ut i verden – men til det fjerneste sted, og ned til unevnelige dyp i det mest sagnomsuste og mystiske havområde som finnes: Sargasso. Tidlig morgen med kaffe og avis. Det som får meg til å tenke tilbake på dette, de hodeløse ålene ved barndommens fiskevann på Frøya, er et oppslag i den lokale avisa Agder14
posten. Det er en artikkel om hvordan en mengde ål blir giljotinert i vannkraftanlegget i Storelva i Tvedestrand. Bildene viser med all mulig tydelighet dette morbide faktum. På bakken ligger en hel haug med ål i oppkuttede biter, og en beskjegget mann holder et ålehode og en ålekropp fram for fotografen, med en trist mine. Det er faktisk min fetter, Frode Kroglund, som holder åleliket og forteller om «den store ålemassakren» i Storelva. Han utdannet seg til å bli biolog. Selv studerte jeg litteratur. Han har bodd lenge i Arendal, og jeg i Lillesand – 40 kilometer unna. To trøndere med samme etternavn på Sørlandet. Det er et stort oppslag, rettmessig nok – for ålen er jo rødlistet som kritisk truet i Europa, og truet her til lands. Norge har forbudt alt fiske (også fritidsfiske) av ål, og forskere forsøker å løse gåten om hvorfor ålen forsvinner. Her er tilsynelatende ett svar på det: Når ål fra alle deler av det omfattende Storelva-vassdraget skal ut i havet for å begynne på den lange ferden tilbake til Sargasso, møter de denne hindringen hvor de blir svimeslått og i verste fall kuttet i småbiter av vannkraftturbinene. Å kjempe mot vannkraftverk virker å være like vanskelig som Don Quijotes kamp mot vindmøller. Satt litt på spissen, så er det vannkraftverk i nærmest annenhver elv i Norge, og likeså er det vannkraftverk, reguleringer og dammer omtrent overalt i ethvert europeisk vassdrag. – Disse ålene når aldri fram til Sargasso, sier Frode i artikkelen, og det er å fastslå det åpenbare når man ser bildene. Ingen av ålene rundt omkring i våre små og store vann og elver og ved kysten parer seg her. All europeisk og amerikansk ål parer seg i Sargassohavet. Ingen har sett dette 15
skje, men de minste ålelarvene som er funnet – i vesentlige mengder – er funnet der. Ålen i de vannene og i den skjærgården vi kjenner til, er altså bare på besøk – og tilhører en og samme stamme. De kom hit fra Sargassohavet som en liten ålelarve. Ålelarvene er først bladformede. De ser ut som gjennomsiktige små blad, helt flate og runde, har magesekk og små øyne, bitte små bein og små, men fryktinngytende tenner. Disse skapningene blir ført med Golfstrømmen til det sørlige Europa. Dette bruker de flere år på. Når de ankommer våre kyster, er de fremdeles små, men de fleste har forandret form. De er stadig gjennomsiktige, men har fått en mer ålelignende kropp. Nå kalles de glassål. Disse finner man spesielt mange av ved kysten og elvemunningene i Portugal, Spania, Frankrike og sør i England og Irland – men også langt inne i Middelhavet og helt her oppe langs norskekysten og i våre elver. Så det svømmer små glassål rundt i våre farvann også, uten at så mange av oss har sett dem. Når de skal videre opp i elvene og vannene, får flere av dem fargepigmenter som gjør at de nå ser ut som ål, riktignok en bitte liten en, kanskje mellom fem og ti centimeter lang, og tynn som en tjukk tråd. Disse kalles åleyngel. Turen fra Sargasso har vart i årevis, noen forskere påstår to til tre år. Men nå blir de her i ferskvannshabitatet sitt – enten det er Hammarvatnet, Håelva, Vegår, Vänern, Rhinen, Po eller Nilen – i mange tiår for å feite seg opp. De har ingen utviklede kjønnsorgan, og livet handler kun om å spise. De kan være på samme sted i alt fra 3 til 30 år, eller også mye lenger. Den eldste ferskvannsålen som er kjent, er ålen Åle fra sør i Sverige, som visstnok ble hele 155 år gammel. Denne lille ålen, som man senere fant ut måtte være en hann-ål, bodde i en liten brønn som han hadde blitt plassert 16
i en gang på 1800-tallet for å holde vannet rent for alger og småkryp. Ålen Åle kom seg aldri videre, selv om han hadde blitt en kjønnsmoden blankål. Men Åle ble iallfall en slags kjendis i svensk offentlighet, og det finnes flere TV-klipp hvor de svenske Ut i naturen-reporterne klatrer ned i brønnen for å finne fram til ham. Nå ligger Åle nedfrosset i en svensk åleforskers fryser. Ferskvannsålen kalles gulål, ettersom pigmentene tilpasses ferskvannshabitatene og ålen ser gull- eller gulaktig ut på buken, og mer mørkebrun på ryggen. Når ålen så – på mystisk vis og uten noe for oss kjent mønster – bestemmer seg for å søke ut i saltvann igjen, forandrer den seg enda en gang. Den får en spissere snute, øynene blir dobbelt så store, og den endrer farge til en lysere og blankere buk og en svartere rygg med et hardere skinn. Derfor kalles ålen nå blankål, eller «silver-eel» på engelsk. Familiegruppen Anguillidae inneholder en hel rekke med forskjellige arter ål, det er 16 ulike ålearter som begynner med familienavnet Anguilla. Forenklet er det fire arter som er de viktigste: europeisk ål (Anguilla anguilla), amerikansk ål (Anguilla rostrata) i Atlanterhavet, japansk ål (Anguilla japonica) og tropisk ål (Anguilla australis) i Asia. Europeisk og amerikansk ål har begge Sargassohavet som utgangspunkt. Disse to artene er i grunnen helt like og kunne likegodt ha vært kategorisert som samme art. Den eneste måten å skille dem på er at den amerikanske ålen har én ryggvirvel mer enn den europeiske. Muligens fordi den svømmer mer aktivt som ålelarve fra Sargasso til de nære kystene av Amerika, mens dens «europeiske» søsken mer passivt, og over mye lengre tid og distanse, lar seg føre med strømmen. Men her, som så ofte med ål, er det store hull i kunnskapen. 17
Alle disse åleartene er rødlistet og truet. (Verst er det imidlertid for den europeiske ålen.) Dette er såkalt «katadrome» arter. Det er det motsatte av laksefisker, som er anadrome. Det vil si at disse åleartene fødes i havdypet og migrerer til – og bor mesteparten av livet sitt i – ferskvann. Det finnes en åleart som også bare finnes i havet, havålen, men den er til gjengjeld ikke en del av anguillidaefamilien, alle andre ytre likheter til tross, og er gitt navnet Conger conger (Conger er eel på engelsk). Den blir svært stor og finnes i samme områder som den europeiske ålen, men altså bare i havet. I tillegg er det også en rekke murenearter i tropiske havområder, som ligner på ålen, men som ikke er ål – men en egen familie, Muraenidae. Likeså er såkalte «elektriske åler» ikke egentlig åler, men maller, som lever i elver i SørAmerika. Flere typer av malle ligner utseendemessig på ål, men er altså maller og ikke ål. På samme måte som at slimål heller ikke er ål. De ålelignende slimål og niøye plasseres ofte i en gruppe som kalles «rundmunner» eller «kjeveløse fisk». Fellestrekkene mellom slimål (saltvann) og niøye (først og fremst i elver) er at de har en slags sugekopp-munn som de suger seg fast til byttet eller åtslet med, og så rasper de i seg kjøtt med raspetunge og bruskplate, eller også i noen tilfeller tenner. Felles er også – og dermed annerledes enn hos både ål og reptil – at det ikke er skjelett eller bein i slimålene. De har heller ikke magesekk. Før han ble en berømt eventyrer, polfarer og nasjonal strateg, studerte Fridtjof Nansen biologien til nettopp slimålen, og avla sin doktoravhandling om slimålens nervesystem. Både niøye og slimål er helt vanlig – på lik linje med ålen – i alle våre farvann, selv om de fleste av oss neppe har ofret dem en eneste tanke. 18
Frode har bodd lenge i Arendal. Jeg flyttet hit med min lille familie for 14 år siden. Det er pussig at vi bor bare en halvtime unna hverandre, men at vi aldri har hatt noe særlig kontakt. Min far og hans far var eneste brødre, men de var veldig forskjellige og hadde heller ikke så mye kontakt. Jeg husker at Frodes familie av og til tok turen ut til Frøya, og vi var på besøk hos dem i Stjørdal. Frode var så mye eldre enn meg at han allerede hadde reist ut for å studere. Jeg var yngstemann og den siste til å forlate barndomshjemmet. Som student traff jeg en vakker jente, Cecilie, som kom fra sør i landet. Jeg hadde reist mye, men aldri vært på Sørlandet. Forelskelsen kastet nok et ekstra eksotisk skinn over stedet hun kom fra, men da vi fikk bo hele den første sommeren i det store gamle sørlandshuset i Søgne som en gang hadde vært hennes mormors, ble det eksotiske også reellt. Det var den rekordvarme sommeren 1997. Vi syklet rundt overalt, ned til sjøen hvor vi badet og solte oss på svabergene. Til avsidesliggende ferskvannskulper om kvelden for å vaske av oss saltvannet. Vi var mørkebrune og varme i huden, og når jeg lyttet til svalene rundt de hvitmalte hushjørnene, tenkte jeg at dette like gjerne kunne ha vært i Provence eller Toscana. Vi syklet på kjerreveier innover i de dype sørlandske skoger også, til stedet hun hadde sitt etternavn fra: Knibe. Her satt vi ved et lite tjern hun hadde mange minner fra, som et sted hun gikk på tur til, for å plukke blåbær og bare være ute i naturen. Jeg hadde med en fiskestang med dupp og mark. Vi hadde landet et par fine ørreter (hun var imponert over det), og mens mørket senket seg over tretoppene satt vi tett i tett, kysset og snakket lavt sammen. På andre siden av tjernet kunne vi i skumrin19
gen se en rådyrbukk vandre mellom treleggene, uten å ense oss. Plutselig brølte den ut i brunst. Vi skvatt til. Men så på hverandre og syntes det var en både rar og fin opplevelse å dele. Omtrent på slaget midnatt forsvant duppen ned under vannflata igjen. Og denne gangen måtte vi slite litt med å få det tunge og kjempende i andre enden av snøret opp. Til slutt lå en stor sleip og slangeaktig skapning og buktet seg mellom føttene våre. En ål! Hun ga fra seg et dempet, men forferdet lite skrik. Denne gangen klarte jeg på utrolig vis å få lirket kroken ut, baksende med det slimete og muskuløse monsteret, og fikk til slutt skubbet den tilbake til tjernets trolske dyp. Hva er det med ålen som alltid glipper unna? Disse ufrivillige nattlige møtene med ål bærer i seg millioner av år med ikke-menneskelig mørke. Som en direkte motsats til nettopp vannkraftverkets produksjon av lys og varme. Ingeniørenes beherskede kontroll og vårt velbehag møter ålene som har ålet seg rundt på samme vis i over femti millioner år. Avisartikkelen med Frode i Agderposten forteller om en kollisjon mellom et av naturens urvesen og vårt moderne samfunn. Det er fremdeles mye vi ikke vet om denne skapningen, som omgis av utallige myter og mystikk i omtrent alle kulturer. En skapning som biologisk skilles tydelig fra reptil – trygt kategorisert som fisk. Men som i mytene er en slags blanding av reptil og fisk, mer i slekt med sjøormene – som igjen på en eller annen måte er i familie med dragene. I vår egen norrøne mytologi lever Midgardsormen, som vokste seg så stor at den måtte kastes ut i havet. Der holdt den rundt menneskenes verden ved å bite seg selv i 20
halen (ikke ulikt den egyptisk-greske ormen/dragen Ouroborus som symboliserer livets sirkulære runddans av fødsel og død. Den også biter seg selv i halen). Disse sjøormene er en slags blanding av slange og ål, kanskje også litt drage. Det heter seg at Midgardsormen den siste dag skal komme opp fra havet og åle seg over åker og eng. Tordenguden Tor (sønn av Odin) må kjempe mot den. Ifølge myten skal Tor få sitt banesår av dette og dø, og da går verden under. Sjøormer skal man altså ikke spøke med. Likevel er moderne sjøormer ofte svært lukrative for reiselivsindustrien. Disse lever sjeldnere nå i havet, men heller i store innsjøer rundt omkring i hele verden. Den mest kjente i Loch Ness. I Norge har vi Seljordsormen. Hva er fascinasjonen – også fremdeles i dagens opplyste og rasjonelle samfunn? Det er en biologisk hypotese om at slanger og ål faktisk har felles uropphav, så det mytiske er typisk nok ikke altfor fjernt. Disse virkelighetens skapninger er en del av naturens variasjon, og samtidig lever de i fortellinger i ulike kulturer. Naturens uoversiktlige mangfold og fortellingenes frodige, forlokkende mystikk er nettopp det som jeg dras mot. Hadde vi bare hatt lærere som kunne fortalt oss om naturens vidunderlige, ja nesten uvirkelige, under! Før jeg ble en kvisete og trassig ungdom, var min første innskytelse å bli biolog. Men dørgende kjedelige, teoritunge og knusktørre naturfagstimer på skolen tok knekken på den lysten etter hvert. Så tidlig tilbake jeg kan huske, gikk jeg alene rundt i den store hagen vår, eller ute i kløverenga utenfor, og samlet insekter. Min far var rektor på bygdas skole og fikk tak i små gjennomsiktige bokser, skumgummi 21
som kunne klippes i riktig størrelse og legges ned i disse, tilpassede lokk og syltynne nåler til å feste insektene med. Ganske raskt ble det en insektsamling. Jeg kjente hver krik og krok i hagen, og hadde mange fine skjulesteder: inne i det tette buskaset ved de forvokste rips- og solbærbuskene, den skjulte dokkestua under trærne eller oppe i trærne hvor ingen kunne se meg, men jeg kunne se alt fra min utsikt. En drøm jeg drømte flere ganger, var at jeg våknet og kunne fly. At jeg tok sats og hoppet opp, kanskje bakset litt med armene, og så kunne jeg altså fly rundt og se alt fra lufta. Det var kriblende jubel i brystet. En følelse av frihet. Kanskje var det fordi jeg interesserte meg for fugler? De som var på matbrettet, men også alle rundt oss som vi både så og hørte. Storspoven, tjelden, måkene og bekkasinens låt. Og selvsagt den majestetiske havørna. Eller spurvehauken som kom jagende gjennom hagekrattet etter småfuglene. Jeg syntes rovfuglene var de mest fascinerende – men jeg studerte alle fuglene som var utførlig tegnet i den gjennomleste fuglehåndboka, og kunne dem etter hvert alle utenat. Jeg ville bli ornitolog. Når jeg var sammen med far inne i byen (Trondheim), viste han meg rundt i naturhistorisk museum med alle de utstoppede fuglene. Vi gjorde sport av at han holdt for navneskiltene og jeg skulle si navnet på alle fuglene. Far var imponert og jeg var stolt. Han fortalte om en gang han hadde fått være med en slektning som jobbet her da han var barn, og at han hadde sovnet og slektningen glemt ham. Da han våknet, var han alene her inne med alle de utstoppede dyrene og skjelettene. Det var en skremmende opplevelse, kunne han fortelle. Insektsamlingene mine ble byttet ut med samlinger av fugleegg. Jeg tok skånsomt ett egg av de mange i reiret, 22
blåste det ut og hadde dem i skoesker med bomull og navnelapp under. Det var flere andre av mine kamerater som også hadde slike eggsamlinger. Jeg var en mesterklatrer, og de høyeste trær med utilgjengelige reir ga kribling i magen så vel som seig sevje og nålesår på hendene. Dessuten stupende hissige fugler med reir skjult på bakken. Spenningen i jakten var én ting, en annen var den uendelige variasjonen i farger, mønster og former på de vakre eggene. Naturens kunst. I tillegg fikk jeg brukt kunnskapen om de ulike fugleartene. Frøya var et ornitologisk mekka i så måte, for her var mange fuglesorter samlet på et avgrenset areal – og vi levde med vill natur tett på. Jeg hadde fanget en hoggorm som jeg hadde liggende på sprit i en av de tette insektsboksene. Den hadde jeg enkelt greid å fange og avlive selv. Jeg hadde også lyst til å ha en ål på samme måte, i sprit, for å studere – mens jeg gjorde lekser eller noe. Det var fine hyller på skrivepulten min. Men hvordan skulle jeg klare å ta med ålen hjem fra vannet og så avlive den og legge den på sprit? Jeg ga opp den tanken, og nøyde meg med å stirre inn i hoggormens uutgrunnelige, smale øyne. Hva skjulte dette blikket? Et gåtefullt uttrykk som noen kanskje kunne tolke som «ondt». Hadde det noe å gjøre med sjøormer og andre skumle kryp og vesener? Bar det på en hemmelighet, som vi ikke kunne se eller fullt ut forstå, bare ane? På veggen hang en plakat, en plansje, med mange av fiskeartene. Fra plakaten kunne jeg kaste blikket rett ut på havet som rommet alle disse skapningene – og flere til. En annen gjentagende drøm jeg hadde var at jeg sank dypere og dypere ned gjennom havets vannlag. Forbi alle skapningene, ålene, haiene og til slutt hvalene. Jeg våknet i 23
et rykk med nettopp følelsen av å falle – og behovet for å gripe fast. Det sies at det som mennesker frykter mest – mer enn døden – er dypet. Samtidig søker vi det som er i lufta over oss, mot fuglene og det å kunne fly. Slik er det jo også i både myte og religion: Sjelen, det guddommelige og gode er knyttet til det sfæriske, overjordiske, mens det underjordiske, det som er i dypet, er noe som er knyttet til det onde, farlige eller ekle. Noe som er et stort paradoks om man tenker på alle som blir begravet i jord når de dør, og at det aller meste av det som gir oss næring, kommer fra under jordoverflaten eller under vannoverflaten. Kanskje er det så enkelt som at vi betrygges av det vi kan se og gjenkjenne, mens det som er skjult for oss, er mer skummelt? Det heter jo at «fra jord har du kommet og til jord skal du bli». Det stemmer kanskje at vi skal bli til jord, men vi har jo aldri kommet fra jorda (vi er ikke en plante). Helt grunnleggende sett, har Darwin lært oss, kommer vi fra havet, fra havets dyp. Selv har jeg alltid vært fascinert av nettopp det man ikke kan se ved første, eller andre, øyekast. Ved barndommens fiskevann kunne jeg forsøke å se for meg hvordan det så ut under overflaten. Speilvendte fjell og daler. Ørretene og ålene jeg ellers bare så når jeg fikk dem på kroken, ute av sitt rette element, så annerledes ut, så jeg for meg, i levende live og i sitt eget element, hvor jeg var den fremmede. Det var vår nabo Reidar som lærte meg den praktiske kunnskapen i å fiske og jakte. Ingen andre i min familie kunne det, eller var interessert i det. Når jeg tenker etter nå, tror jeg at verken mine foreldre eller mine søsken i det hele tatt var særlig mye ute i denne naturen som omga Frøya på alle 24
bauer og kanter. Visst gikk de den obligatoriske turstien opp til «Trim-hytta», og var nedom fjæra. Før jeg kjøpte min egen båt med påhengsmotor som tenåring, hadde familien en gammel og fin færing som min far en sjelden gang iblant tok ut, og som vi rodde ut på fjorden med, og så fisket vi litt med håndsnøre. Men alt i alt var det turer ut i naturen som «gjester». Som tilskuere mer enn deltagere. Alle mine tre søsken vokste – i kortere eller lengre tid – opp i Trondheim, og måtte bli med som en del av det familiære lasset da foreldrene mine flyttet ut hit. Jeg var den eneste som ikke kjente annet oppvekstområde enn Frøya. Far og hans familie var fra Trondheim – og min mor var opprinnelig engelsk, hun hadde flyttet med min far til Norge, til den trønderske hovedstaden, og deretter helt ut på Frøya, med sine fire barn, da han ble rektor på bygdas skole. Vi var dermed ofte inne i byen, og vi var hver sommerferie i Londons forsteder, i Gants Hill, hos mine engelske besteforeldre. Dette delte, tosidige i oppveksten, mellom den lille bygda ytterst ute i havgapet og verdensmetropolen London, ga meg det jeg i ettertid tenker er perspektiv. Eller et plagsomt tvisyn? På den ene siden var jeg fullt og helt til stede i Frøyas natur, på den andre siden visste jeg godt at det fantes en verden utenfor øya. Ja, at øya i seg selv var et ytterpunkt, en eksotisk provins langt fra de mer sentrale og folkerike metropolene hvor kunst, vitenskap og litteratur lokket med en annen type kunnskap enn det lærerne på vår skole greide å formidle – eller vi var villige til å ta inn over oss. Spennet mellom Reidars praktiske kunnskap i nærnaturen og min mors boklige og urbane kunnskap om verden utenfor lever jeg med ennå. 25
Og min far? Jeg tror han i utgangspunktet trivdes med å bo på en øy, med en stor hage å dyrke, å kjøpe fersk fisk av lokale fiskere og være en autoritet som bygdas rektor. Samtidig tenker jeg nå – som voksen – at han ikke fullt ut så skjønnheten i naturen som omga ham. At han oppholdt seg på overflaten, så å si. Trass i at han var den sosiale, omgjengelige og den som alltid fortalte fortellinger og historier. Ofte om hendelser fra sitt eget liv, fra de mange reisene sine rundt omkring i verden. Til syvende og sist flyktet han enda lenger ut i det overflatiske, ved å jobbe langt mer enn nødvendig – og bedøve seg selv hver kveld med en gin tonic eller to. Dette er det kanskje hardt å si, men det er noe som i så fall er – eller bør være – gjenkjennbart for mange av oss. Livet leves jo (tilsynelatende) lettest på overflaten, men man blir åndelig fattig av det. Det krever både mot og kraft å søke dypet og høydene, å tørre å ta inn over seg vanskelig kontrollerbar kompleksitet. Risikoen er usikkerhet. Belønningen er en form for ikke-materiell rikdom. Denne rikdommen finnes i både naturens og kulturens verden. Hvis man ikke evner å se dette rike livets store og uoverskubare skjønnhet, hva er det da verdt? Innsikten er ikke ny, men kan likevel være vanskelig å gripe. Den gamle sjømannen i Samuel Taylor Coleridges dikt The rime of the ancient mariner oppsummerer det slik: «He prayeth best, who loveth best.» Diktet handler grovt sagt om en tankeløs sjømann som dreper en albatross som har slått seg til på en av mastene til skipet, og forbannelsen som kastes over skipet som følge av dette. Sjømannen er eneste overlevende, som dømmes til å fortelle budskapet om respekt for, og kjærlighet til, alle Guds skapninger – og for det hellige i livets mangfold. 26
Når sønnen min Leon på elleve og jeg går rundt i fjæresteinene i Lillesand og plukker plastsøppel, eller finner trestokker som tydeligvis har reist langt, forteller jeg ham at det er havstrømmene som har fraktet dette, og at det kan komme veldig langt borte fra. Kanskje fra Afrika? Eller fra Sargasso? Kanskje kan også det vi kaster av søppel, flyte med de samme strømmene, og havne nettopp i det samme Sargassohavet. For, det er jo slettes ikke noe som egentlig heter «sju hav». Alle de ulike navnene på ulike hav vi lærer om på skolen, eller som står svart på hvitt i ethvert atlas, er fiksjon og falske nyheter. Det er bare ett hav! sier jeg til ham, og tenker selv at det er en fantastisk innsikt i dette. De store kontinentene er, om man ser nøye på en globus, egentlig svære øyer på det enorme verdenshavet. Denne historien er en moderne, og kanskje tristere, versjon av fabuleringen om flaskepostene i min barndom. Som tenåring hørte jeg på The Police synge «Message in a bottle», og jeg forsto sangens innhold. For jeg var selv ensom på min barndoms øy, men var det ikke en liten trøst i å tenke på at det var mange andre ensomme på ulike øyer – både faktiske og i overført betydning – som sendte imaginær flaskepost over det ufattelig store, men felles havet? Sangteksten om at «… hundred billion bottles washed upon the shore», er kanskje vår tids sanglinje, også helt konkret? Leon og jeg har flere fine steder i skjærgården, som vi kan gå tur til – eller øyer og holmer vi kan ta båten ut til. Vi overnatter i telt om høsten, og når det store bålet dør ut, avløses det av utsikt opp til den uendelige stjernehimmelen. Vi har steder vi kan være timevis på dagtid og finne pinner å spikke på, steiner med fossiler, krabber og fisk og alt som 27
er av fjæresteinenes mange skatter. Det er langt ifra bare søppel og plast her, som man kan få inntrykk av fra medieoffentligheten, som alltid er ensporet. Utenom de fire–fem mest hektiske sommerukene har vi dessuten ofte disse plassene for oss selv. En sommerdag det var ekstra varmt, søkte vi som så mange ganger før ut i skjærgården med båten. Men denne dagen lå det selvsagt folk overalt. Til slutt fant vi en bitte liten holme, som hadde en smal, liten lagune innenfor. De store glisene av noen båter som de andre flotter seg med, kan ikke komme til på slike steder. Det ble dermed vårt sted. Jeg måtte dra opp motoren og ro inn i den lille lagunen. På denne bitte lille øya ble vi værende. Vi badet, lå og slappet av i sola, og Leon fant alle slags skatter i det grunne lagunevannet. Blant annet noe som han mente måtte være en liten haitann av et slag, og som virkelig så ut som det. Vi hadde nettopp sett et TV-program fra Galapagos, og dermed var det klart at vi måtte kalle dette vårt lille «Galapagos». Jeg har vært der noen få ganger senere med kajakk. Med båt har det vært vanskelig fordi det aldri har vært så vindstille som den gang jeg tok sjansen på å ro inn. Ettersom havet er rett utenfor, er det nesten alltid skumle dønninger. Så, vi to har aldri vært der igjen sammen – men vi husker det som vårt spesielle sted. Leon har ofte mast på at vi burde reise til det ekte Galapagos. Jeg deler jo den drømmen. Samtidig husker han at TV-dokumentaren vi så, fortalte om mørke skyer over det som en gang var Darwins øy i det fjerne. Forurensning og turisme. Folk som kommer langveisfra, for eksempel her fra Norge, med fly og båt. Nettopp for å oppleve «det ekte» Galapagos. Men den mytiske øya «synker» symbolsk etter 28
hvert som det blir en bebodd øy, befolket ikke bare av langveisfarende turister og tilskuere, men også av forskere. Det ville mangfoldet på øya som inspirerte Darwin til sin berømte teori om evolusjon, er i dag kontrollert med nøyaktighet. Det minner meg litt om reinsdyr, bjørner og ulver i nasjonalparker, med store krager av radiosendere, eller løver overvåket av parkvoktere, som har navn på alle løvene, som et slags husdyr. Av og til tenker jeg forskerne er del av problemet. – Kanskje det er like greit å la være å reise dit, sier Leon. – Mennesker er dumme! sier han, litt sint og lei seg når han tenker på dette. Elleveåringen. Og jeg kjenner et stikk dypt nede ved hjerterøttene, som forplanter seg i hele kroppen. Det gjør vondt. – Vi har i det minste vårt eget lille Galapagos, og vi har alle de andre stedene våre, sier jeg til ham. De er jo minst like mye natur. Til og med villere og mindre befolket? Kanskje mer eksotisk? På en paradoksal måte. Sammen med Leon har jeg sett en vakker, forlokkende og samtidig deprimerende kortdokumentar som heter The smog of the sea (2017). Den handler om en ekspedisjon til en del av det store Sargassohavet, i det som kalles Bermudatriangelet. Utgangspunktet er at den amerikanske marinbiologen Markus Erikson ønsker å fortelle verden at det er en medieskapt myte med store flytende plastøyer ute i havet. Det er mye verre enn det, mener han. Med seg på turen har han flere kjente musikere, artister og surfere, for å få en oppmerksomhet som han og hans team av marinbiologer ikke ville ha fått med vitenskapelige artikler om 29
det han finner. En av fortellerstemmene, og bakgrunnsmusikken, tilhører musikeren Jack Johnson. Han forteller i begynnelsen av filmen om sitt nære forhold til havet, om hvordan han oppsøkte fjæra og sandstrendene som barn med sin far – lærte å surfe. Hvordan han gjør det nå med sine barn. Det er altså noe vi kjenner igjen. Så sier han at havet er noe som han fremdeles tenker på som vilt, som det kanskje siste store og veldige ville. Som er så stort og uendelig at vi fremdeles har flere deler av det som vi vet lite eller ingenting om. Og hvilket sted er mer ikonisk enn dette mystiske fjerne og eksotiske store havstrekket som heter Sargasso? Ålenes utgangspunkt og mål. Det er hit ekspedisjonen drar. Her drar de nett gjennom de øverste lagene av havet og plukker opp bitte små biter av plast. Til å begynne med ser det lite og unnselig ut. De må plukke de små bitene ut fra kvaser av sargassotang med pinsett. Etter flere uker her ute på det store og tilsynelatende uendelige blå blir det tydelig at absolutt alle steder de kaster nettene, finner de små biter plast. Når skipet seiler hjemover fra det store blå, ser vi at skipets navn er Mystic. Jeg kjenner at jeg har en klump i halsen og vann i øynene. På slutten av filmen går de i land igjen på sin strand. Her har de laget et surfebrett av plastikklightere, som alle som en (hundrevis) er plukket ut av magene på albatrosser. Samtidig er jo dette også omtrent det eneste vi hører om for tiden. Biene og insektene dør ut, påstås det, kysttorsken, isbjørnene, spurvene og vipene likeså. Snart er det mer plast i havet enn fisk, sier forskerne, og den altoverskyggende – men temmelig abstrakte – klimakrisen er vår tids dommedagsprofetiers absolutte og uangripelige trumfkort. 30
Den nærmest religiøse troen på dystopiene synes å effektivt gå hånd i hånd med den kommersielle etterspørselen etter den. At også ål, det tilsynelatende marginale, mytiske og mystiske vesenet fra Sargassos og våre hjemlige dyp sies å være kritisk truet, har fanget min interesse. Å fiske en ål som fritidsfisker, eller drive ålefiske og tjene på det, er forbudt i Norge – mens mengder av ål drepes av vannkraftindustrien, som vi kaller en «grønn kraft». Aktivister som Frode skal få det vanskelig med å stoppe det, tenker jeg. Hvem bryr seg om ålen i en sånn sammenheng? Som barn av 80-tallet husker jeg at det også da var mye frykt for «hullet i ozonlaget». Hårsprayen fikk skylda. Angsten for den kalde krigen ble avløst av det som viste seg å være virkelig: radioaktiv nedbør fra øst. Fra sør fikk vi sur nedbør. Det var nok å være redd for før også. Kanskje er vår tids problem nettopp dette altoverskuende kontrollerende blikket, vår menneskelige fingring med alt og vårt ekstreme behov for å kontrollere, vite alt og beherske det? Ofte har Leon en slags oppgitthet overfor spørsmål om menneske og natur. Som nevnt er magiske og eksotiske fjerne steder som Sargasso og Galapagos tilsynelatende ødelagt. Hva slags oppfatning av verden får man dersom det ropes opp om krise i hvert avisoppslag, i hvert radio- og TV-innslag, i bestselgende bøker og overalt ellers? Tapet av biologisk mangfold er langt mer skremmende enn mye annet. Selv om det kan synes som en «amerikanisert» og hysterisk ting å kalle dette Den sjette masseutryddelsen. Den forrige – femte – masseutryddelsen skjedde for 65 mil31
lioner år siden da alle dinosaurene døde ut. Men de fire utryddelsene før denne igjen – helt tilbake til for 600 millioner år siden – var enda mer omfattende. Det virker temmelig søkt å si at vi lever i den sjette masseutryddelsen. Men når det nå sies at klodens biologiske mangfold dør ut, som en direkte følge av vårt menneskelige fotavtrykk, tusen ganger raskere enn før mennesket, er bakgrunnen for dette at utryddelsen av arter går mye raskere enn før, og at det virkelig skremmende scenarioet er dersom artstapet fortsetter i samme tempo, og uten at vi har rukket å kartlegge konsekvensene for økosystemene, for sammenhengene og til syvende og sist for oss selv. Panikken griper oss først og fremst når vi innser dette: at vi ikke har oversikten, at vi risikerer en utvikling hvor vi ikke lenger har kontroll. Derfor blinker kontrollampene desto sterkere akkurat nå, når vi innser at vi fremdeles har en mulighet for å beherske utviklingen. Det både kan og bør nevnes at det biologiske mangfoldet er svært omfattende i forhold til det krisebildet som vi stadig forholder oss til i medieoffentligheten. 1,7 millioner arter av dyr, planter og sopp er kjent og kategorisert. Men man regner med at det finnes åtte til ni millioner arter – noen kalkulerer med opp imot 100 millioner(!) arter – som ikke ennå er kjent og kartlagt. Ålen er både kjent og kategorisert, men like fullt underlig ukjent for de aller fleste, også dem som studerer den. Den er heller ikke lett å ikonisere, sleip og slangeaktig som den er. Vi vet lite om hva slags konsekvenser det vil ha for økosystemet, og for økonomien og kulturen, dersom den million-år gamle ålen skulle forsvinne. Forskere, fiskere og aktivister er i alle fall delvis enige i 32