Tash Aw- Fremmede på moloen

EN

Jeg sitter i en taxi i Bangkok. Ledsageren min – en hvit europeer – snakker flytende thai, men hver gang han sier noe, henvender taxisjåføren seg til meg med svar. Jeg rister på hodet. Pom mai ben Thai. Jeg er ikke thai. Ikke thailender. Fortsatt snakker han til meg og ikke til vennen min. Jeg er den passive kanal for denne underlige tresidige samtalen.

Jeg er i Nepal, i åsene vest for Pokhara.

En landsbylærer insisterer på at jeg tilhører gurungene, en etnisk gruppe og et folk av sauegjetere og soldater. Jeg er fra Malaysia, innvender jeg. Er du sikker? Kanskje faren din var en gurkha-soldat som kjempet mot de malaysiske kommunistene. Senere grans9

tash aw

ker jeg ansiktet mitt i speilet for første gang på en uke: Jeg er rød og solbrent i kinnene etter lange dagers vandring i fjellene og smaløyd av mysing mot det sterke lyset. Jeg synes jeg ser ut som en fremmed – eller snarere som en innfødt. Kanskje jeg er gurung.

Jeg går om bord på et Cathay Pacificfly fra Shanghai til Hongkong. Ved gaten blir jeg ønsket god tur på mandarin av fastlands-kinesisk bakkepersonale, men tjue meter unna står Hongkong-kinesisk kabinpersonale i flydøren og ønsker meg velkommen på kantonesisk. (Jeg merker meg at knapt noen av de øvrige etnisk kinesiske passasjerene blir behandlet på samme tospråklige måte.)

Det skyldes ansiktet mitt. Jeg har nøytrale, lite markerte trekk og skiftende hudfarge – i nordlige klimaer med lite sol er jeg blek, men blir brun på et par dager når jeg kommer til tropene. Ansiktet mitt glir i ett med Asias 10

fremmede på moloen

kulturelle landskap: Øst for India blir min identitet fleksibel, forandres og tilpasser seg menneskene rundt meg. Noen ganger spør jeg meg om jeg ubevisst bidrar til denne prosessen ved å justere bevegelser og atferd for å gli inn – på en litteraturfestival i Tokyo i fjor tok jeg meg i å nikke høflig til en på gaten som forklarte meg veien, mens jeg i virkeligheten ikke forsto et eneste ord. Jeg spør meg om jeg på et eller annet plan liker å bli tatt for å tilhøre lokalbefolkningen, like mye som jeg blir frustrert over at ingen synes å vite eller bry seg om hvor jeg kommer fra. I noen land, for eksempel Thailand, hvor jeg er i stand til å sette sammen noen enkle setninger, kan jeg ta etter den lokale dialekten, noe som gjør folk enda mer forvirret. Men de blir glade også. Samme som oss thaier, bemerker de muntert når identiteten min omsider kommer for dagen. De tegner en ring med pekefingeren rundt ansiktet: Mitt ansikt er deres ansikt.

11

tash aw

Samme som meg. Kanskje det ikke har noe å gjøre med ansiktene, men med et ønske om at alle skal være som oss. Vi ønsker at den fremmede skal være en av våre, en vi kan forstå.

TO

Begge bestefedrene mine bodde på bredden av brede, grumsete elver langt ute på landsbygda i Malaysia, på hver sin side av den tett skogbevokste fjellkjeden som deler landet i to. Den ene drev butikk, den andre var landsbylærer. Den ene bodde i Perak, i en liten by som heter Parit, ikke langt fra Batu Gajah, som i sin tur ligger ikke langt fra delstatshovedstaden Ipoh; den andre hadde en mer omflakkende tilværelse og flyttet fra flere avsidesliggende jungelbyer – Tumpat, Temangan – før han slo seg ned i Kuala Krai midt i den muslimske delstaten Kelantan helt oppe på nordøstkysten av Malaysia. Den ene kom fra Fujian-provinsen, var hokkien og snakket minnan-dialekt, den andre fra Hai13

tash aw

nan-øya utenfor Vietnamkysten, Kinas sørligste territorium og bare noen få dagers båtreise over Sør-Kinahavet til Malaysia.

(Et innskudd: Hokkien-talende, hainanesisk-talende, legg så til kantonesisktalende, hakka-talende og teochew-talende.

Det gjelder kinesiske migranter i SørøstAsia, og betegnelsene gjenspeiler deres forskjellige regionale opphav. Husk dem, de har betydning i denne historien.)

Begge bestefedrene mine la ut på den farefulle ferden med båt fra Sør-Kina til den malayiske halvøya en gang i 1920-årene. De var bare tenåringer da de gjennomførte reisen, og flyktet fra et Kina herjet av sult, splittet og på vei til borgerkrig. Familiene deres var neppe klar over den kaotiske politiske tilstanden i Kina i krigsherreperioden.

De visste kanskje at Qing-dynastiet nylig var falt, og at de ikke lenger hadde noen keiser.

Men de kan ikke ha skjønt hva det innebar å leve i de rykende ruinene etter et tusenårig 14

fremmede på moloen

keiserdømme, eller forstått det virvaret som oppsto som følge av den stadig bitrere konflikten mellom Chang Kai-sheks nasjonalistiske Kuomintang og det stadig mektigere kommunistpartiet. De visste ikke at de levde i en avgjørende tid, i en skjellsettende epoke, i begynnelsen av en roman hvis midtkapitler vi bare så vidt nærmer oss i dag. Det var en tid som innledet utviklingen som hundre år senere skulle gi Kina en dominerende plass i verdens fantasi; men selv skulle de aldri få oppleve at landet deres ble verdens fabrikk, verdens største konsument av luksusartikler, verdens nest største økonomi, slått kun av supermakten USA. I disse årene, da tanken på voksenlivet kom i fokus, ville de bare bort fra knugende fattigdom.

Og i de tider gikk redningsveien naturlig nok til de varme, fruktbare regionene i det veldige arkipelet sør for Kina, der kinesiske keisere gjennom århundrene hadde dannet et nettverk av handelsruter og forbindelser 15

tash aw

basert på vasallstater og skattland, med havnene i Singapore og Malakka som episenter.

Dette var det forjettede sted – kjent blant kineserne som Nanyang – Sørhavet.

Når jeg kommer til New York eller Shanghai – gamle havnebyer som har lokket til seg generasjoner av innvandrere – hender det at jeg forestiller meg bestefedrene mine idet de går i land i Singapore, et ukjent sted hvor synet og lydene likevel må ha vært underlig betryggende. Været: varmt og fuktig, akkurat som gjennom de lange somrene i deres hjemland. Her blir det ingen kjølige årstider, ingen avbrekk fra varmen og fukten, men det vet de ikke ennå. Landskapet: eviggrønne, bredbladede trær og vannveier, nærhet til havet. Også dette omtrent som hjemme. Lukten: av våt jord og råtnende vegetasjon; av mat, av muligheter. Men det er først og fremst menneskene som får dem til å føle at de kan bo her. Dette er en britisk koloni, men den gang som nå også en fri16

fremmede på moloen

handelsby. For fremmede er det lett å komme hit, lett å få arbeid, og de blir værende.

Som følge av åtti års innvandring fra Kina etter at Singapore kom under britisk administrasjon, samt kolonimyndighetenes ønske om å utnytte naturressursene, er byen full av kinesere – arbeidere, havnekulier, etterkommere etter kontraktarbeidere i tinngruver og på plantasjer i Malaysia, men også handelsmenn og kjøpmenn, kunstnere og forfattere.

Her er det kinesiske aviser, kinesiske butikker med skilt skrevet med kunstferdige tradisjonelle kinesiske tegn, kinesiske skoler, til og med en kinesisk bank – Overseas-Chinese Bank. Bestefedrene mine er ikke alene, de er i virkeligheten flere generasjoner fra å være pionerer.

Fra havnen begir de seg på leting etter den de har fått navn og adresse til. Opplysningene står skrevet på en lapp som er det mest dyrebare de eier. Alle de andre på båten har en lignende lapp med navnet til en slektning 17

tash aw

eller kanskje en fra samme landsby, en som har tatt reisen en gang tidligere, og skapt seg et hjem et sted i Nanyang. Men hvor skal de gå, hvor befinner disse kontaktene seg? Ingen er ennå fortrolig med geografien på dette nye stedet som samtidig føles kjent; ingen vet hvor langt det er fra Singapore til Kota Bara, eller om Jakarta er nærmere Malakka enn Penang. Bangkok ligger et sted nordover fra der de er, men hvor langt? De står i havnen og forsøker å finne ut hvor de skal ta veien.

Fremmede, forvillet på moloen.

Jeg tenker ofte på det bildet. For eksempel for et par år siden da jeg var i Marokko og snakket med en ung mann i Marrakech.

Han var arbeidsløs og uten håp om å få jobb. Hans ønske var å dra til New York, der hadde han en onkel. Planen var å ta seg til London på en eller annen måte, og så «bare … hoppe over» til Amerika. Eller sist jeg var i Jakarta og møtte taxisjåføren som 18

fremmede på moloen

trodde at det vel var en fem–seks timers tur fra Indonesia til England og Holland, og at en jobb der kanskje var noe å tenke på. Jeg fortalte ham at reisen dit tok fjorten timer med fly; han trodde ikke på meg. Han plystret og sa: På den tiden kommer man jo for faen til Grønland.

Bestefedrene mine. Fremmede, forvillet på moloen.

Tilbake til de regionale identitetene – hokkien-talende, kantonesisk-talende, teochewtalende, hainanesisk-talende – de er avgjørende for den nye migranten fra Kina. Det er ikke et spørsmål om identitet i seg selv – i hvert fall ikke foreløpig – men om overlevelse. Landsbyen de kommer fra, og dialekten, er garanti for at de ikke skal gå til grunne i det nye landet. Senere vil dette få betydning for hvilken retning det nye livet deres tar, høyst sannsynlig også for deres barns liv, kanskje til og med for deres barnebarns. For den en hokkien eller kantone19

tash aw

ser nå forsøker å finne adressen til, er også hokkien eller kantoneser, en som i første omgang vil skaffe dem en seng og mat, deretter et nettverk av kontakter som vil hjelpe dem med å få jobb. Om de ikke er kjødelige slektninger, vil de oppføre seg som en utvidet familie overfor migranten som kommer rett fra båten. Og disse nyankomne skal aldri glemme adoptivfamiliene sine, men vil huske dem og vennligheten de ble møtt med disse første dagene, resten av livet. De vil kalle de eldre medlemmene av klanen onkel og tante – en tradisjonell kinesisk skikk som praktiseres særdeles samvittighetsfullt her ute i Nanyang, slik at barnebarna deres to generasjoner senere ikke riktig vet om den eller den faktisk er en onkel eller en tante, eller bare en fremmed som en gang ga bestefaren deres husly.

Mye senere vil disse store sammensatte klanene begynne å slå sprekker, likesom de skrøpelige husene de nå bor i, og ta nye veier.

20