Onsdag 15. januar natt til torsdag 16. Solsyklus 25 Rosa rubicundior ruber. Rødere enn rødt, og Marie våknet opp med den røde fargen som en varme i kroppen, som en tilstand av farge. Tolv prosent drømmer bare i svart-hvitt, men hun drømte mer farger enn det som var virkelig, fargeopplevelsen var ofte det første hun husket. Den intense rødfargen som føltes så fysisk. Så husket hun kjolen, hvor stramt den satt over magen. Hun hadde drømt at hun var gravid igjen. Hun trengte ikke å skjule magen. Hun kunne gå rundt med magen sin så alle kunne se, og alle skulle kjenne på den. Hun vugget med den og strøk hendene over den spente huden, kjente hvor stram den var. Fast. Spent. Det blir en gutt, var det noen som sa. Så begynte veene, hun bøyde seg framover og presset, og slik fødte hun, stående, framoverbøyd, men det var ikke et barn, det var en stor, svart stein. En oval stein som var så altfor tung for hendene. Den skrallet i bakken. Lyden var øredøvende. Og så begynte den å trille.
7
Torsdag 16. januar, tett skydekke, svak bris. – 7 ute, + 23 inne. Ustabilt strømnett Modus vivendi. Hun våknet med et rykk og fantes, satte seg opp, klødde og kjente at hun var til, og hun gned den ene hånda med den andre, klødde seg i hodebunnen, i nakken, nådde ikke fram til et punkt bakpå ryggen, klødde seg bak leggene, skrskrskr, skrskrskr, skrapte med neglene, satte seg på sengekanten, skrudde på lampen over senga, fant salven på nattbordet, oppå stabelen med bøker, smurte, gned salven inn med fingrene og håndflaten, la tuben tilbake, trakk fram læreboka i latin, Si det på latin. Ett ord eller uttrykk om dagen hadde hun bestemt seg for å lære, men hun glemte det hele tida. Det var ukevis siden hun fant boka i arkivet, og hun var ikke flittig nok, det ble for sporadisk, løsrevne ord og uttrykk uten noe system, hun slo opp tilfeldig: Amor fati. Elsk din skjebne. Hun trodde ikke hun gjorde det. Hun ville gjerne byttet med en annen skjebne, være en annen i en annen verden, sovne og våkne opp et helt annet sted. Hun hadde en fin jobb, en fin leilighet, hun hadde Eivind. Men det var noe der hun ikke klarte å sette fingeren på, noe under dem, bak dem, en ulyd, en skygge over gulvet, en ujevnhet i veggen, noe feil, noe vrangt. Hun visste ikke når det hadde kommet, skjønte bare at det hadde vært der lenge før han sluttet å snakke, lenge før hun måtte reise og hente ham med seg hjem. Nervus rerum. Tingenes nerve. Hvordan alt plutselig flimret. Det var kanskje lyset som var feil, strømmen som det var noe galt med. Det summet i leiligheten, de uregelmessige 8
blaffene rykket i hele henne, gjorde at hun skvatt til hver gang det skjedde, at musklene strammet seg helt opp til nakken, hvordan lyset flakket, for så plutselig å blafre kraftig, og så ble det borte i flere minutter, hele leiligheten mørk. Hun kunne like gjerne ha lukket øynene. Hun fant ikke sokkene, pusset tenna med åpen dør, tisset, unnlot å dusje. Hun lot vannet renne seg varmt, kjente hvordan det sved i eksemen, etterpå gned hun hendene med det stive frottéhåndkleet, hørte morens stemme i hodet, oppgitt, ikke klø, da, Marie. Hvordan går det med eksemen? Moren og de gode rådene, moren og eksemen som to sider av samme sak. Hun hadde ringt fra Gibraltar for noen dager siden og sagt at de hadde kommet vel fram, at de var installert på hotellet, at rommet var behagelig, og så hadde hun spurt om Eivind, hvordan det gikk, om det var noe nytt – og spurt etter eksemen, om den hadde blusset opp siden i går, ba henne om å vær så snill og ikke klø. For etter den søte kløe, kommer den sure svie, men etter kløen kommer bare mer kløe, og den kløen er sur og ikke søt, det er svien som er søt, så søt, så søt, men å klø på kløen er søtt. Lyset kom på igjen like etterpå. Hun var på kjøkkenet, hadde på radioen, det var en ekstra nyhetssending. Noe med mangelfull beredskap, for dårlig sikring, for svak beskyttelse. De snakket om solstorm, et utbrudd i solas fotosfære. Hva var en fotosfære? Hun måtte slå det opp etterpå, tenkte hun. Ikke nå. Det var så dårlig nett, det falt ut hele tida. Hun hørte to stemmer snakke om hvordan teknologien kunne bli rammet, navigasjonssystemene, strømnettet. Var det det som skjedde nå? Hun skrudde av, skrev en rask lapp til Eivind. Ustabilt strømnett! Hjemme klokka kvart over seks. Stroganofff. 9
Hun gikk ut på balkongen, det hadde blitt lyst, en hvit morgen, men ingenting å se, ikke direkte, ikke mulig å se noe med det blotte øye, som moren ville sagt. Hun sto der med den mørke jakka på seg, føttene stukket ned i tunge, store vinterstøvler, hendene dypt i lommene. Hun kjente det krible i nakken. Solstorm. Hun måtte bare ikke ha for høye forventninger. Da det var meteorstorm for et par år siden, så hun ikke noe mer enn to stjerneskudd på østhimmelen, og det ene stjerneskuddet viste seg å være en satellitt i sakte bane nordover. Den siste måneformørkelsen var også en skuffelse, den forsvant stort sett i disen. Da hadde hun og Eivind stått klare med teleskopet på toppen av Slottsfjellet sammen med hundrevis av andre. Det var først på slutten, etter at de fleste hadde gått, at blodmånen kom over disen som en rødlig kule, en skygge, og plutselig skar det hvite lyset fram, the rim light, som Eivind kalte det. Solstormen ville antageligvis passere ubemerket, selv om astronomen boblet over på radioen. Hun var klar til å gå, hadde god tid, det var seinvakt i informasjonsskranken dag, hun trivdes godt med det, likte å gi råd om bøker, ta imot bestillinger, hjelpe til med å søke etter titler eller forfattere, komme med forslag til skoleelever med oppgaver. Eivind var ikke oppe ennå, men hun hadde satt frokosten på et brett utenfor døra hans, tre skiver makrell i tomat på den pene blå skåla, et stort glass eplejus, en pære og en dyp skål med blåbær. Hun lot blikket følge den mørke kanalen, vannet svart og blankt som olje mellom kant-isen på hver side. De røde bygningene på brygga virket slitne, den grå byen bakenfor resignert, den lave broa og kilen. Naboens balkong tom, 10
ingen møbler der ute, ingenting. Det var et voksent par som bodde der, han tynn og lang og med briller, hun lav og tykk med kort, hvitt hår, ingen barn. Marie hadde aldri hørt lyder, bortsett fra den gangen det hørtes ut som om veggen sprakk, men det kunne ha vært noe annet. Hun husket ikke hva de het, visste ikke om hun noen gang hadde hørt det. Var det litt rart? Å ikke vite hva naboene het? Å ikke bry seg? Når de møttes i gangen eller i heisen, så nikket de til hverandre, var det sol, så smilte de kanskje, i hvert fall gjorde han det, et litt innforstått smil, som om de hadde noe felles. Hun ble stående og se på himmelen, stående og vente. Stille som hvitt silkepapir. Stille som nyvaskede laken. Ingen flammer fra sola. Ingen flekker på den hvite sirkelen. Bare et lite, hvitt sirkelrundt øye bak tynne, hvite gardiner. Mali principii malus finis. En dårlig start gir en dårlig slutt, snø i ujevne, frosne klumper, knudrete hauger grålig gammelsnø i hardpakkede fonner. Hun trakk vinterjakka enda tettere om seg og hutret. Alt var så tynt, som melkesøl, som skummet melk i vann, disig, morgensola nesten sjenert over kanalbroa, ei tynn jente mellom gardinene, et engstelig og blekt ansikt bak en rute, sundet ut til fjorden bortenfor lyste blålig, alt hang i lufta, svevde, oppløste seg, ingenting ordentlig festet, ikke broa, ikke brygga på den andre siden, ikke byen, ikke bygningene, Slottsfjellet, Haugar, hotellet, kirka, ikke hun selv engang, selv om hun hadde støvler på, selv om hun veide mer enn hun burde, så hang hun ikke ordentlig fast, sto ikke støtt. Hun kunne lukte at det ville snø igjen, den kalde, litt 11
fuktige lukten av nedbør som stakk i nesa, lå som en pust i lufta, et kjølig drag av snø. Før hadde hun alltid likt den lukta, det var forventningen, og hun tenkte på noe hun hadde lest, at de lykkeliges verden var annerledes enn de ulykkeliges verden, selv om det var den samme – og det stemte, byen var en annen nå. Et speilvendt bilde hvor skyggene krøp fram fra krokene, en verden bak verden, hvor en tyngde trakk inn i flatene, spredte seg i en bakenforliggende, mørkere tone som lå innunder alt sammen og virket opp gjennom lagene. Ex nihilo nihil fit. Ingenting kommer fra ingenting, og plutselig er det overalt. Hun hadde både hørt om det og lest om det. De hadde snakket om det på jobben også, i lunsjen i går, og hun hadde sett oppslag på forsidene av løssalgsavisene ved kassa i butikken, lest om det på nettet. Det ville komme en solstorm. Det sto et sted at de hadde beregnet feil, at modellene fra søttitallet ikke lenger kunne brukes for å beregne solsykluser, aktiviteten hadde blusset opp, mot formodning og tidligere enn forventet, men ingen visste hvor kraftig solstormen ville bli, solvinden voldsommere, solflekkene flere og større, magnetiske stormer og plutselige oppflamminger mellom flekkene, som mellom magnetiske poler. Den hvite sola avslørte ingenting. Hun tok hendene opp av lommene, holdt armene utstrakt, håndflatene åpne mot lufta, kjente hun det? Kunne hun merke strømmen av partikler mot fingertuppene? Plasmavinden som tilsynelatende føyk gjennom solsystemet i fire hundre og femti kilometer i sekundet på vei inn mot atmosfæren rundt jorda, var den virkelig der? 12
Moren tok sjelden feil, hun hadde bestandig sagt at Marie aldri måtte se direkte på sola, at hun kunne brenne ut netthinnene, bli solblind, at hun i så fall måtte bruke sotet glass. Men i dag hadde hun allikevel sett rett på sola, for den var flat og tam bak flere lag tynne slørskyer, nesten som en måne. Hun kunne ikke se at det var noe i veien med den, at den hadde blitt varmere på bare noen måneder, at den hadde begynt å herje, kaste flammer rundt seg som en vill gud. På nyhetene hadde de også sagt at det ville bli mulig å se nordlys lenger sør enn det som var vanlig. Eivind hadde heller aldri sett nordlys. De neste nettene kunne det bli nordlys helt ned til Vestfold, kanskje enda lenger, kanskje ned til Danmark og Tyskland, kanskje helt ned til Spania hvor moren var. På engelsk ble nordlyset kalt the merry dancers. Det passet bedre, syntes hun, enn aurora borealis, det var et misvisende navn, morgenrødens gudinne, for slik hun hadde forstått det, var nordlyset sjelden rødt, det var heller grønt eller gulgrønt. Hva var det Aristoteles hadde kalt nordlyset? Hoppende geiter? Brettet foran døra til Eivind sto urørt. Han sov nok fortsatt, hun hadde sagt det til Eivind i går kveld, at det kanskje ville bli nordlys, at hun håpet det. Han hadde selvfølgelig ikke svart, hvorfor skulle han svare når han ikke hadde snakket på tre, nesten fire måneder, ikke et ord, ikke et smil, bare det stive uttrykket, det fjerne blikket. De hadde stått side om side ved stuevinduet med lyset avslått og ventet, det kom ingenting. Men kanskje i kveld? Occasio facit furen. Plutselig står anledningen der og er en vidåpen dør, og hva som helst kan skje, ting hun 13
aldri ville trodd mulig kunne plutselig stå som en selvfølge. Hun gikk raskt opp bakken, så raskt at hun ble andpusten, skjøv den store, hvite lua litt tilbake, den hadde ikke krympet slik hun håpet, bare blitt større i vask, videre, slappere. Nå lå den som en manet rundt hodet hennes, falt framover panna, nesten helt ned i øynene, og hun ble svett i håret. Det var første gangen hun hadde den på siden vasken, og hun tenkte at hun kom til å kaste den, den var ikke til å redde. Det var en lysegrå dag som smuldret i kantene, en frossen dag som singlet i is og frost under føttene. En dag for luer og vanter, mørke, tunge jakker, kåper og rask gange og navn på fjerne øyer, steder langt borte. St. Helena. Tristan da Cuhna. Galapagos. Ascension. Frans Josef land. Og hun måtte stanse litt, stoppe opp og vente, ellers ble hun helt stakkåndet. Hun var bibliotekar. Bibliotekarer var som oftest forsiktige og ansvarlige, og hun følte at hun med hånden på hjertet kunne si at hun var tvers igjennom lovlydig, leverte selvangivelsen i tide, betalte regningene i god tid innen forfall, hadde bare eksem, og når hun ble urolig, kom det mer, spredte seg utover hendene og leggene, armhulene, til og med over brystene, rødlige, tørre flekker som klødde om nettene. Hun våknet med skorper på håndbaken og på leggene, mørke render under neglene, måtte av og til stå opp om natta og klø seg med gaffel, den deilige lindringen når gaffelen fant fram til kløen og skrapte på rett sted, skrapte, øyeblikket av nytelse over alle nytelser, å hengi seg til kløen og stoppe i tide, stoppe i tide. Skrskrskrskrskrskr. Skrskrskrskrskrskr. 14