Sharon Bolton Tidevann

Sharon Bolton

Tidevann Oversatt av Sigrid Grande

S.J. Bolton Originalens tittel: A Dark And Twisted Tide Oversatt av Sigrid Grande Opprinnelig utgave: Copyright © S.J. Bolton 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-47178-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsfoto: plainpicture/Bildhuset (jente) og Johnny Ring (bakgrunn) Kart på side 9: Tom Coulson/Encompass Graphics Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.sjbolton.com

Til minne om Margaret Yorke, som var min nabo, mentor og venn.

Men det avhenger av med hvilket hell man legger dette og hint sammen om det man får, blir en fisk og en kvinne hver for seg, eller kombinasjonen en havfrue. Og hr. inspektøren kunne ikke komme opp med noe bedre enn en havfrue, som ingen dommer eller jury ville godta.

Charles Dickens: Vår felles venn

BL

#%

-W

#ƪ

6U Ư

'L

4QDZTJǜǗ 7R R TKXǓ TKX KKXǓ Ǔ dz 9CǫǙI 9CǫǙ ǫǙI ǫǙ ǙI ǙI 7R TKXǓ po olice ool lice li i ce c ȅLjǚ ȅ ȅLj Ljǚ Ljǚ ǚPP Dž police ȅLjǚP 6Q QQYǓ YǓ Ǔ $$TK T KKFIG TK FFIG IG IG 6QYǓ $TKFIG &QEMǝǢU .KIJV 4CKNYC[

/KǟYCǟ //Kǟ K ǟY ǟ YC Y Cǟ YCǟ ǟ

227/2ƥ 27 77/2 7/ 7/2ƥ / 22ƥ ƥ 27/2ƥ) ƻ#ƾ ƻ# ƻ #ƾ #ƾƲ #ƾ ƾƲ Ʋ ƻ#ƾƲ

+ Ǟ ǥ DDogs +UǞ

55ƵƼ &1%5Ƶ 5ƵƼ Ƶ Ƽ &1%ƵƼ &1%Ƽ & 1% Ƽ & Ƽ 1%%%/ƕƥ# //ƕƥ /ƕ ƕ ƥ# ƥ#

Ri

&QYP TKXǓ dz 6ǖOǔ $džTKǓ Dž 'ȅWdž[

ve

r

5#; #;;;Ơ #;Ơ Ơ %Ʒ %Ʒ Ʒ'Ʒ Ʒ' 5#;Ơ %Ʒ'-

Th

am

5#;Ơ %Ƶƹ 5#;Ơ %Ƶ 5#;Ơ 5# #;Ơ ;Ơ Ơ %Ƶ Ƶƹ Ƶƹ

&GRVHǨF &&GRVHǨ &G &GRV G R V HǨ HǨF

% Ǭ e MUi

Ǎ

ǝǢǙI ǝǢ ǢǙ Ǣ Ǚ I ȅCIG ǙI ȅ CIG CII G OOld ldd -ǙIU -Ǚ --ǙI ǙIU Ǚ ǙI IIUU 9ǖTH 99ǖ ǖTH ǖ TTH

ƽ#6Ʒ ƽ# ƽ ##66Ʒ Ʒƕ ƕ// /ƕƥ# //ƕƥ /ƕ ƕƥ# ƕƥ ƥ & .#%';şS $1#6

0

½ OKǞ

es

&&GRVHǨF %ǬGM &G G

#$Ɣ&ƲƜ &Ʒ&)Ɵ ##$ #$Ɣ $Ɣ $Ɣ 55-+ƪƦ05 9ƣ4( //#&)' & /ƕƩ0'şS $$1#6

)ǬǒYKEJ 2džM

B ǝ c MǗ Lj J H i ǟ

&QEMǝǢU .KIJV 4CKNYC[

$ǝEMǗLjJ

PROLOG Jeg er Lacey Flint, sier hun til seg selv idet solen står opp og hun løfter først den ene og så den andre armen mens hun sparker fra med bein som takket være to solide svømmeføtter er lengre og sterkere enn til vanlig. Jeg heter Lacey, gjentar hun, for dette identitetsmantraet er blitt en likså stor del av det daglige ritualet hennes som det å svømme ved daggry. Lacey, som er bløtt og søtt, og Flint, som er skarpt og steinhardt. Det hender Lacey morer seg over den iboende motsetningen i sitt eget navn. Andre ganger må hun innrømme at det passer henne perfekt.

Jeg er underbetjent Lacey Flint i Stor-London-politiets marineavdeling, erklærer Lacey stumt til sitt eget speilbilde mens hun tar på seg sin nystrøkne uniform og setter kursen mot sitt nye hovedkvarter ved Wapping politistasjon i fortrøstningsfull visshet om at det for første gang på flere måneder føles som det er politibetjent det var meningen at hun skulle være.

Jeg er Lacey Flint, pleier hun gjerne å si til seg selv om kvelden mens hun stenger vinduslukene på husbåten sin og kryper oppi den vesle dobbeltsengen i den forreste kahytten og hører vannet plaske mot skroget og krafsingen fra skapninger som gir seg i vei for nat7

ten. Jeg bor på elven, arbeider på elven og svømmer i elven.

Jeg er Lacey, og jeg er elsket, tenker hun idet en høy mann med turkise øyne nok en gang trer fremst i tankene hennes.

«Jeg er Lacey Flint,» hender det hun mumler for seg selv idet hun driver vekk til verdenen av tenk-om, hvis-bare og fortsatt-mulig som andre kaller søvn, og hun lurer på om det noen gang vil komme en dag hvor hun glemmer at alt sammen bare er en eneste stor løgn.

Lørdag 28. juni

1 Morderen Pumpestasjonen ligger rett ved elvemuren ved Themsen i London, ikke langt fra grensen til Rotherhithe og Deptford, som en veggpryd på ball som for lengst har gitt opp håpet om å bli budt opp til dans. Det er sjelden menneskene som går, sykler eller kjører forbi den hver dag, legger merke til den lenger, om de da i det hele tatt gjorde det i utgangspunktet. Den har alltid vært der, i likhet med veiene, den høye elvemuren og gangstien langs elven. Det er på ingen måte noen oppsiktsvekkende bygning, og det er aldri noe som skjer i tilknytning til den. Til de brede tredørene på den ene siden kommer det ingen leveranser, og langt mindre kommer det noe ut. Vinduene er forseglet med planker og kraftige stålnagler. Av og til kan kanskje noen på gangstien legge merke til at murarbeidet er utsøkt, og at mønsteret rundt det flate taket er vakkert, på en nedtonet måte.

Men det er det få som gjør. Taket befinner seg over normale siktlinjer, og det går ingen busser langs den nærmeste veien. Og elvetrafikken befinner seg selvsagt langt nedenfor. Så dermed er det ingen som gleder seg over at den lysegrå muren avløses av hvite 11

mursteiner i et gjentatt kryss- og tversmønster, og ensartede skråstilte steiner. Viktorianerne var store på utsmykning og forsømte heller ikke denne ubetydelige bygningen, selv om få av dem ville ha nevnt dens opprinnelige funksjon i dannet selskap. Pumpestasjonen var satt opp for å pumpe kloakkvann fra Rotherhithes lavereliggende områder og ut i Themsen. En gang i tiden hadde den spilt en sentral rolle i å holde de omkringliggende gatene rene, men så hadde større og mer effektive stasjoner kommet på banen, og en vakker dag var det ikke lenger bruk for den.

Dersom forbipasserende skulle være nysgjerrige nok til å ta seg inn i den, ville de se at den, liksom tidsmaskinen i Doctor Who, er mye større enn man får inntrykk av fra utsiden, fordi minst halvparten av den befinner seg under bakkenivå. Både de forseglede vinduene og den store dobbeltdøren sitter to etasjer opp på veggene. For å nå opp til dem må man gå opp en jerntrapp og langs et snirklete galleri som strekker seg langs hele rommets omkrets.

Alt det tekniske utstyret er for lengst fjernet, men utsmykningen består. Steinsøyler rager opp i taket, men den opprinnelig mørkerøde malingen er nå matt og falmet. Tudor-roser slynger seg fortsatt i hverandre på toppen av søylene, selv om de ikke lenger skinner like snøhvitt. Muggen kryper oppover langs sidene på de glatte mursteinene, men kan ikke skjule den gode kvaliteten på dem. Alle som hadde fått muligheten til å kikke inn i pumpestasjonen, ville ha ment at den var en liten arkitektonisk perle, et sted som burde bevares og prises.

Det kommer ikke til å skje. Den har i flere år nå vært på private hender, og de hendene er ikke inter12

essert i at den skal renoveres eller bygges ut. De hendene bryr seg ikke om at en eiendom ved elven, så nær byen, sikkert er verdt mange millioner. Det eneste de hendene er opptatt av, er at den gamle pumpestasjonen fyller en for dem spesifikk funksjon.

Og den er tilfeldigvis også det perfekte sted å svøpe et lik.

Midt i rommet står tre jernbenker, hver av dem på størrelse med et lite spisebord. Den døde kvinnen ligger på det som står nærmest avløpsrøret, og morderen peser av anstrengelsen med å få henne opp på det.

Vannet renner av begge to. Den dødes hår er svart og svært langt. Det kleber seg til ansiktet hennes som sjøgress på et veltet båtskrog ved lavvann.

Månen er ikke stort mer enn en lys, buet øyevipp på himmelen, men langs elvemuren er det gatelys, og litt av det når inn. Sammen med skinnet fra flere oljelamper som står i de buede nisjene i veggene, er det nok.

Håret løftes forsiktig så det bleke, fullkomne ansiktet under kommer til syne. Morderen sukker. Det er alltid så mye enklere når ansiktet ikke er skadet. Såret rundt halsen er ikke pent, men ansiktet er uten en skramme. Øynene er lukket, og det er også bra. Øyne mister glansen så fort.

Nå kommer det igjen, det store vemodet. Sorg – det finnes egentlig ikke noe annet ord for det. De er så vakre, jentene, med sitt flommende hår og lange lemmer. Hvorfor lokke dem vekk med løfter om redning og trygghet? Hvorfor leve for øyeblikket da håpet i øynene deres forvandles til skrekk?

13

Nok nå. Liket må kles av, vaskes og svøpes. Det kan ligge igjen her resten av natten og tas med ned til elven i morgen. Like for hånden er de kantsydde lakenene, nylontauet og vektene.

Det varer ikke lenge før klærne er fjernet; bomullstunikaen og -buksene er ingen sak å klippe av, og det billige undertøyet tar bare noen sekunder. Å, så vakker hun er! Slank. Lange, spinkle bein; små, struttende bryster. Lys, perfekt hud. Med sine sterke fingre stryker morderen over de faste, fyldige lårene, langs omrisset av den vesle, runde kneskålen og videre nedover det perfekt formede smalbeinet og leggens voksende bue. Fullkomne føtter. Den høye, elegante vristen, de små rosa tærne, tåneglenes perfekte oval. I døden er hun det fullendte bildet på uoppnåelig kvinnelighet.

En harkende lyd, og så klemmer en kald, sterk hånd om armen på morderen.

Kvinnen rører på seg. Ikke død. Øynene er åpne. Ikke død. Hun hoster, puster hvesende mens hun famler rundt på jernbenken i et forsøk på å sette seg opp.

Hvordan kunne dette skje? Morderen er nær ved å besvime av sjokk. Øyne som er blitt svarte av skrekk, stirrer på ham. Gjennom hostingen kommer enda mer elvevann ut av den bleke munnen med bitemerkene.

En munn som ikke skulle hatt noe mer å si.

Morderen griper etter henne, men er ikke rask nok.

Kvinnen har kravlet bakover og falt ned fra benken.

«Aa! Aa!» skriker hun, lyden av et vettskremt dyr.

Også morderen er vettskremt. Betyr det at det hele er over?

14

Kvinnen er på beina. Forvirret og desorientert, men ikke så mye at hun har glemt hva som har skjedd med henne. Hun begynner å rygge unna mens hun stirrer rundt seg på leting etter en utgang. Da blikket hennes møter morderens, sperrer hun det opp i forferdelse. Det kommer ord ut av munnen hennes, ord som kanskje, kanskje ikke er ordene morderen hører.

«Hva er du?»

Mer skal ikke til før raseriet er tilbake. Ikke «Hvem er du?» eller «Hvorfor gjør du dette?», som begge ville ha vært fullstendig rimelige spørsmål under omstendighetene, men «Hva er du?».

Kvinnen løper nå, ser seg om etter et vindu – som hun ikke kommer til å finne i denne etasjen – eller en dør, som ikke kommer til å hjelpe henne.

Hun har fått øye på overetasjen og er på vei bort til trappen. Det er ikke mulig å komme ut den veien – vinduene er spikret igjen, og den massive døren går det ikke å åpne, men det er vinduer i taket som hun kan klare å knuse og dermed påkalle oppmerksomheten til folk utenfor.

Morderen kaster seg frem og braker inn i trappen med et smertefullt støt, får tak i kvinnens ankel og biter henne hardt i den kjøttfulle delen av leggen. Et hyl av smerte. Morderen rykker hardt i beinet hennes, det kommer et hvin, og så kommer hun ramlende ned.

Morderen har henne nå, men hun er naken og glatt av vann og svette, vanskelig å holde taket i der hun spreller som en ål. Bitingen og kloringen og den voldsomme sprellingen er utmattende, og morderen mister grepet. Kvinnen har kommet seg opp. Få tak i 15

henne. Hun har falt, deiset hardt i steingulvet og slått hodet. I ørska er hun lettere å håndtere. Opp med henne. Lyden av hud som skraper langs gulvet. Hun fekter med armene, og de klolignende hendene forsøker å få tak i et eller annet – hva som helst – men nå har de kommet til det glatte metallrøret som før i tiden fraktet vannet ut herfra. Løft henne opp og klatre etter henne. Skyv henne foran deg. Røret er kort, ikke stort mer enn en meter.

Rett under dem er det vann, og nå får de hjelp av tyngdekraften. Bøy deg, dra og – ja! – begge plasker uti.

Og verden faller til ro igjen. Blir stille, myk og trygg.

Forsiktig nå. Slipp taket. La henne synke. La henne få panikk. Vent til hun kommer opp igjen og tar sitt siste desperate åndedrag, og så gjør du det. Opp av vannet i én voldsom bevegelse, og så ned igjen med hendene rundt halsen på henne. Og så nedover og nedover i dypet, helt til hun slutter å kjempe imot.

Klynget til hverandre i tett omfavnelse. En god måte å dø på.

Torsdag 19. juni (ni dager tidligere)

2 Lacey En enslig regndråpe som faller på landsbyen Kemble i Cotswolds er forutbestemt til å bli del av den lengste elven i England, og en av de mest berømte i verden.

På sin 350 kilometer lange ferd til Nordsjøen kommer denne ene dråpen til å blande seg med hundrer av millioner av andre som hver dag skylles under London Bridge.

Av og til mens hun svømte blant dem, hendte det at Lacey Flint tenkte på de millioner av dråpene, og begeistringen dirret i hele kroppen. Andre ganger ga tanken på de ustoppelige vannmassene overalt henne lyst til å skrike av redsel. Men hun gjorde det aldri. Slukte man en munnfull vann så nær utløpet av Themsen, var det store sjanser for at man kunne ta sin død av det.

Altså holdt hun hodet i været og munnen hovedsakelig lukket. Da hun åpnet den for å trekke luft fordi muskler som beveger seg i raske svømmetak i kaldt vann, trenger oksygen, satte hun sin lit til at en tidligere omgang med desinfiserende munnskyll ville drepe bakteriene. I nærmere to måneder nå, etter at hun hadde kjøpt årgangsseilyachten som var hennes nye hjem, hadde hun svømt i Themsen så ofte tide19

vannet og forholdene tillot det, og hun var i bedre form enn noensinne.

Klokken 05.22 en juni morgen, så nært etter sommersolverv at det like gjerne kunne ha vært det, var det allerede mye trafikk på elven, og selv om hun holdt seg langs sørbredden, var hun nødt til å passe seg. Elvetrafikken holdt seg ikke alltid til midten av kanalen, og det var aldri noen båtførere som holdt utkikk etter svømmere.

Tidevannet var på sitt høyeste. Det var et tidspunkt ved høyvann, særlig om sommeren, da det var som om Themsen stanset opp og falt til ro, og i noen få minutter – ti, kanskje femten – kunne man bevege seg like fritt gjennom den som gjennom et svømmebasseng, og Lacey kunne glemme at hun var menneske og avhengig av våtdrakt og svømmeføtter og antiseptisk munnskyll for å overleve i dette fremmede akvatiske miljøet, og i stedet bli ett med elven.

En elegant svart pilspiss av en måke streifet vannet foran henne før den dukket ned under overflaten.

Lacey så den for seg der nede, med nebbet på vidt gap for å sikre seg fisken den hadde fått øye på fra luften.

Hun fortsatte videre mot det ujevne svarte pæleverket på en av de forfalne bryggene som strakte seg langs denne delen av sørbredden. De var blitt bygd for at større fartøyer skulle kunne legge til og losses, den gang London var en av verdens travleste kommersielle havner, men de var blitt forlatt for flere tiår siden.

Nok en gang tok hun seg i å savne Ray. Hun savnet å se de tynne armene hans foran seg, savnet den klare vannspruten når han av og til sparket fra for høyt, men han hadde pådratt seg en sommerforkjø20

lelse noen dager tidligere, og kona hans, Eileen, hadde satt ned foten: Inntil han ble frisk, hadde han å holde seg unna elven.

Under tretti meter igjen til bryggen. Med sansene i full beredskap, som alltid når hun svømte i elven, ble hun oppmerksom på noe. Det var bevegelse i vannet inne ved bredden. Ikke rekved; bevegelsen hadde ikke forflyttet seg. Det fantes otre i Themsen, men hun hadde ikke hørt om noen så langt ned som dette.

Ifølge Ray var det også andre mennesker som svømte i elven, men høyere opp, der vannet var renere og strømmen mindre stri, og så vidt han visste, var han og nå Lacey de eneste som svømte så nær utløpet.

Lett urolig økte Lacey takten, plutselig ivrig etter å komme seg forbi bryggen, svinge inn i Deptford Creek og ta fatt på den siste etappen hjem.

Nesten fremme. Ray pleide å svømme gjennom pæleverket som et lite ritual, men Lacey sørget for å holde seg unna det. Det var noe med det råtebefengte treverket fullt av bløtdyr hun ikke likte.

En annen svømmer, tross alt, rett der fremme.

Lacey kjente streifet av gleden ved en felles fornøyelse – og særlig av den skyldbetyngede typen. Etter hvert som kvinnen kom nærmere, gjorde hun seg klar til å smile og kanskje trå vannet litt og slå av en prat.

Bare at – det der var ikke svømming. Det var snarere dupping. Og armen som nettopp hadde sett ut til å vinke, beveget seg nå helt tilfeldig. Og armen var ikke bare tynn – den var skjelettaktig. Et øyeblikk sto kvinnen rett opp og ned. Så ble hun liggende på ryggen før hun forsvant helt. Sekundet etter dukket hun opp igjen. Muligens ikke engang en kvinne; det lange 21

håret Lacey hadde sett i det blendende motlyset, så nå ut til å være sjøgress. Og klærne som drev som et slør rundt liket, hadde forsterket den feminine fremtoningen. Men jo nærmere hun kom, jo mer kjønnsløs virket den.

Lacey svømte nærmere mens hun sa til seg selv at det ikke var noe å være redd for. Hun hadde fremdeles til gode å se et lik bli hentet opp av elven. Til tross for sine to uker ved marineavdelingen, og til tross for Themsens vane med å by sine forvalter på minst ett lik i uken i belønning, hadde hun enten ikke vært på jobb eller opptatt på annet hold når likene hadde blitt fisket opp.

I og med en brifing den første uken visste hun imidlertid at Themsen skilte seg fra stillestående vann, der et lik normalt ville synke og deretter flyte opp til overflaten først etter flere dager. I elven førte strømmene og tidevannet med seg liket til det ble sittende fast i en hindring og kom til syne ved lavvann. Det var steder langs Themsen som var beryktet i så måte, og som marineavdelingen alltid gjennomsøkte først når noen ble meldt savnet. Lik som havnet i elven, ble som regel funnet nokså raskt, og tilstanden deres var forutsigbar.

Etter to–tre dager begynte hendene og ansiktet å svulme opp etter hvert som innvendige gasser samlet seg opp. Etter fem–seks dager begynte huden å løsne fra kroppen, mens negler og hår forsvant etter sju til ti dager. Også omgivelsene bidro med sitt. Fisk og skalldyr, insekter og selv fugler som kom til, satte alle sitt merke på liket. Øynene og munnen pleide å være det første som forsvant, slik at ansiktet fikk et skremmende og monstrøst preg, og båtpropeller eller 22

harde gjenstander i vannet kunne rive av store stykker av kroppen. Elvelik var aldri noe hyggelig.

Veldig nær nå. Skikkelsen i vannet så ut som om den hoppet av forventning. Her er jeg. Jeg har ventet på deg.

Kom og ta meg.

Hun hadde ikke druknet i går, såpass var tydelig.

Det var veldig lite igjen av ansiktet: klumper av vasstrukkent rosa muskelvev langs det høyre kinnbeinet, litt mer rundt haken og halsen. Et vell av bitemerker.

Også elvefloraen hadde gjort krav på liket. Det lille kjøttet som var igjen på det, hadde fått en grønnaktig farge der en eller annen slags elvemose eller ugress hadde slått rot.

Et kranium med spinkle knokler og håret fortsatt festet til hodet, og tang som så ut som om den vokste ut av den venstre øyehulen. Og klær, selv om disse ellers pleide å forsvinne i elven. Eller ikke akkurat klær, men noe som så ut til å ha blitt svøpt rundt liket, og som nå var i ferd med å løsne og som i likhet med det lange håret kom drivende mot henne. Det var som om liket strakte seg etter henne; også armene var utstrakte, og fingrene krummet.

Mens Lacey sa til seg selv at hun måtte ta seg sammen, at hun hadde en jobb å gjøre, og at hun ikke hadde noe å frykte fra et lik, begynte hun å trå vannet.

Hun måtte undersøke om liket var trygt festet, og hvis ikke, sørge for at det ble det, og så komme seg opp av vannet og rapportere funnet. I lommen på våtdrakten hadde hun bestandig liggende en liten lommelykt.

Hun tok den ut, svelget i seg den stigende panikken og innprentet seg at man noen ganger bare var nødt til å trosse seg selv, og så dukket hun under.

23

Ingenting. Bare et stummende mørke ikke engang lyset fra lommelykten maktet å trenge gjennom. Og så en virvlende masse av grønt og brunt, lys og skygge, hvor det var umulig å skjelne noe fra hverandre.

I tillegg var lydene fra vannet så mye sterkere her nede. Elven der oppe plasket, surklet og suste, mens her nede minnet lydene mer om strømming, tapping og klukking. Under overflaten hørtes det ut som om elven var levende.

Det var som om underlige og fremmede former strakte seg mot henne. Det svarte treverket fullt av skjell i en av bryggepålene. Noe som sveipet over ansiktet hennes. Hun knep munnen hardt igjen – hadde ikke tenkt å skrike. Hvor var liket? Der, med veivende armer og flagrende tøy. Lacey førte lommelykten opp og ned langs den svevende skikkelsen. Elven gikk høyt, og liket ble helt nedsenket under vann. Nå var det som om de tomme øyehulene stirret rett på henne. Gode gud, som om ikke marerittene hennes var ille nok allerede.

Ikke tenk, bare gjør det! Lys med lykten og finn ut hva det er som holder det i ro.

Der, ja! En av tøyremsene var surret stramt rundt pålen og holdt liket på plass. Den så ut til å sitte godt.

Fortsatt med luft igjen i lungene tok Lacey seg opp til overflaten igjen og speidet forbi liket mot bredden.

Ingen strand – vannstanden var for høy – men hun var uansett nødt til å komme seg på land. Bryggen over henne var stort sett intakt, men for høy til at hun kunne nå den. Hennes eneste mulighet var å klamre seg fast til en av kryssbjelkene til hjelpen kom. Noen meter unna var det en som så ganske robust ut.

24

Hun begynte å svømme mot den mens hun stadig så seg tilbake for sjekke at liket ikke hadde flyttet på seg. Det ble værende på samme sted, men lot til å ha vridd seg rundt for å følge med på henne der hun svømte vekk.

Kryssbjelken kom til å holde en stund. Oppe av vannet fikk hun av seg selen rundt skuldrene. I en liten vanntett pung inntil korsryggen lå mobilen hennes; Ray insisterte på at hun skulle ha den med seg.

Han svarte med en gang. «Går det bra med deg, jenta mi?»

Lacey fortsatte å stirre på tøyremsene som flommet ut fra bryggen. Gjennom bølgene så hun i glimt likets runde, månelignende hodeskalle.

«Lacey, hva er i veien?»

Det var ingen i nærheten, men hun følte likevel behov for å snakke lavt. «Jeg har funnet et lik, Ray. Ved King’s Wharf. Det er festet til bryggen.»

«Har du kommet deg opp av vannet? Er du trygg?»

«Ja da. Og tidevannet har snudd. Så ingen fare.»

«Liket er sikret?»

«Ser sånn ut.»

«Ti minutter.»

Han hadde lagt på. Ray hadde jobbet for marineavdelingen for mange år siden og visste hva et lik i elven innebar. I likhet med Lacey bodde han og kona på en båt som lå fortøyd i Deptford Creek ikke langt unna.

Ti minutter var et knapt anslag; han hadde ikke mulighet til å nå hit på under tjue minutter. I mellomtiden måtte hun sørge for å holde seg varm.

Det var lettere sagt enn gjort når man holdt seg fast mellom to trebjelker, med vannet jevnt plaskende mot 25

anklene. Storbritannia hadde de siste to ukene opplevd en av historiens lengste hetebølger, men det var fremdeles tidlig på morgenen, og solen hadde ennå ikke nådd sørbredden.

Under henne skvalpet vannet rundt bryggepålene og laget små virvelstrømmer. Den døde kvinnen så nesten ut som hun danset der bølgene lekte med henne så tøyet struttet ut som et flagrende skjørt.

«Hei!» Lacey holdt på å besvime av lettelse. Hun hadde ikke ant hvor anspent hun hadde vært. Ray måtte ha fløyet for å ha klart å komme hit så – rolig nå! Hun kjente bjelken under seg gi så vidt etter.

Men ingen Ray var å se. Ingen liten, flittig motor som tøffet mot henne, ingen rynkete gammel båtfører som myste mot solen. Likevel hadde hun i et brøkdels sekund fått en overveldende fornemmelse av noen andres nærvær. Hun var sikker på at hun hadde hørt vedkommende rope til henne.

Hun strakte seg opp. Det var ingen på bredden.

Hun kunne høre biler, men langt unna. Ingen lyder av sykkelhjul eller joggere. Det var riktignok trafikk på elven, men ingenting i noen slags nærhet.

Der var han endelig, kom kjørende mot henne så fort den tjue hestekrefters motoren tillot.

Hun tok imot fanglinen han rakte henne, og fortøyde båten før hun klatret ned.

«Ta på deg disse.» Han slengte til henne en pose.

«Det er en patruljebåt oppe ved Limehouse. Den er rett rundt hjørnet. Men nå til svømmingen. Du og jeg var ute på elven i båten min da du fikk øye på liket.»

Lacey nikket mens hun skrelte av seg våtdrakten 26

og gjemte den i posen. Svømming i tidevannsdelen av elven var straffbart – også om man ikke samtidig var medlem av marineavdelingen.

«Går det bra med deg?» spurte Ray idet politibåten svingte opp.

«Ja da,» sa hun.

Båtføreren var en ung betjent ved navn Scott Buckle. Han kikket bort på Lacey og vinket.

«Sånt som hører med til jobben,» sa Ray lavt til henne. «Det kommer ikke til å bli det siste du trekker opp.»

«Jeg vet det.»

«Det er en grådig elv. Folk er ikke oppmerksomme nok, blir litt uforsiktige, og så er det gjort.»

Men for nesten et år siden hadde elven vist seg nådig. Den hadde latt henne unnslippe, noe som muligens var grunnen til at hun ikke fryktet den nå.

«Dette var ikke elven.» Hun så kollegaene dytte i liket med båtshaker. «Og de kommer ikke til å få tak i det med de der. Det er nemlig knyttet hardt fast rundt bryggepålen.»

«Det vet du ikke,» sa Ray. «Du kan umulig vite det, med mindre du har dukket hodet under. Vær så snill og ikke si at du har gjort det.»

«Hun havnet ikke i elven ved en ulykke,» sa Lacey.

«Hun er reivet inn med tøy som en mumie.»

Ray sukket. «Herregud, Lacey. Hvordan får du det til?»

3 Svømmeren I skyggene holdt den andre svømmeren seg musestille.

Solen nådde ikke helt inn hit, men de glitrende båtene med sine øredøvende motorer kom innimellom farlig nær. Og lys hadde de, disse mennene som trodde de eide elven, kraftige søkelys som kunne finne hvem det skulle være, selv i den mørkeste avkrok. Så hold deg i ro helt nede ved vannflaten og ikke se opp, det var trikset. De kom til å ta hodet ditt for ugress på treverk, og armen din for en grein som var blankskurt av vannet og bleket av solen.

Anya var blitt funnet. Svømmeren kunne se henne nå, med tøyremsene drivende ut i vannet som på leting etter en forgjeves utvei. Snart kom det til å komme flere båter. De kom til å heve henne opp av elven, utsette den stakkars herjede kroppen hennes for solen, dytte i henne, pirke i henne med fingrene og utstyret og øynene sine.

Kvinnen som svømte som om vannet var hennes naturlige element, ble hjulpet om bord i en av de større båtene. Hun ble løftet så lett som bare det. Hun så liten og sped ut i forhold til hvor sterk og rask hun var i vannet. Vinden grep fatt i håret hennes, som al28

lerede var i ferd med å tørke i solen, og det fløy ut bak henne som et signalflagg. Mennene kom til å ta med henne vekk også. De trodde tross alt at hun var en av dem. De hadde ingen anelse om hvor mange hemmeligheter hun skjulte.

Kvinnen med håret snudde seg, og et øyeblikk så det ut som hun så rett på svømmeren. Det hadde vært nære på nå nettopp. Et øyeblikk var det kun flaks som hadde hindret dem i å komme ansikt til ansikt.

Alt berodde egentlig på flaks. Noen ganger var man heldig, andre ganger ikke. Etter litt mer tid – dager eller kanskje bare timer – ville vannet ha kledd av Anya, tidevannet og strømmen ville ha satt sitt merke på henne, og hun ville bare ha blitt nok et offer for elven. Hvis kvinnen med håret ikke hadde vært ute og svømt i dag tidlig, ville Anya trolig ikke ha blitt funnet mens historien hennes fremdeles kunne fortelles.

Alt kokte ned til flaks. Det var flaksen det sto og falt på. For hvis Anya snakket til dem, kom de til å finne de andre også.