Stian Bromark
Selv om sola ikke skinner Et portrett av 22. juli
© CAPPELEN DAMM AS 2012 Forfatter har fått støtte fra Fritt ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-37262-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main (…) any man’s death diminishes me, because I am involved in mankind. John Donne
Innhold Kapittel. 1: I’ve had the time of my life . . . . . . . . . . . . .
9
Kapittel 2:
Sosialisme med vinger . . . . . . . . . . . . . . . . .
25
Kapittel 3:
Så ble han uvenner med alle. . . . . . . . . . . . .
39
Kapittel 4:
Casual friday . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
49
Kapittel 5:
Gro-dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
57
Kapittel 6:
400 år etter Slaget om Wien. . . . . . . . . . . . .
73
Kapittel 7:
Innkjøring forbudt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
86
Kapittel 8:
The World’s on Fire. . . . . . . . . . . . . . . . . . .
99
Kapittel 9:
Vold i nære relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . 123
Kapittel 10: Nå ligger dere jævlig tynt an . . . . . . . . . . . . 134 Kapittel 11: Diskoen blir avlyst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Kapittel 12: Jeg er så glad for at du er på Utøya i dag . . . 156 Kapittel 13: Gjenglemte gummistøvler . . . . . . . . . . . . . . 196 Kapittel 14: Full secret service-bonanza. . . . . . . . . . . . . . 207 Kapittel 15: En blå salme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Kapittel 16: Det er ikke slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Noen få etterord, takksigelser og en kommentar om kildebruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233
Kapittel 1
I’ve had the time of my life Se for deg dine mest avholdte sommerminner fra barneårene. Bildene du har lagret i hukommelsen kan være fra Hudøy. Nattetimene du ikke sov deg gjennom, de vovede glosene du uttalte for første gang, akrobatikken du imponerte med i sjøen. De kan være fra Larkollen camping, med storesøster og foreldre. Lettsindig latter utover kvelden, da de voksne ikke brydde seg om hvorvidt du var i soveposen eller ikke, jentene søsteren din ble kjent med som du falt hodestups for, én etter én, det seige, sure godteriet fra kiosken, godteri som ikke fantes hjemme. Minigolfen, dansen på gressplenen, båtturene på Oslofjorden. Minnene kan være fra hytta, den på Tjøme. Første gang du drar dit om våren, forventningene i Volvo-en, den innestengte, men løfterike eimen du kjenner når dere åpner inngangsdøra. Vil han være der i år? Vil hun? Små forandringer i landskapet, store forandringer med søskenflokken i nabohytta, forandringer i deg selv, som du ikke merker før du treffer de andre og ser hvor de hviler blikket. For ikke å glemme Line, hun du kan snakke ordentlig med til langt på kveld, selv om du er gutt og hun er jente. Det er ingen hormoner i veien. Bare åpent vennskap. Pirrende, evigvarende og soloppvarmet sommervennskap. Tenk deg at det er mulig å forlenge slike opplevelser, ta dem med deg inn i de kronglete tenårene, til en beskyttet plass der du en kort uke hver juli møter jevnaldrende som tenker som deg, som drømmer drømmene dine, som ler av 9
de samme flaue vitsene som deg, som stuper i sjøen når du stuper, som kler seg like halvtrendy som deg, som synger «Et barn av regnbuen» når du slår akkordene på gitaren. Uten ironi. Slik er sommerleiren på Utøya. En eneste stor, varm klisjé. Stoff sommerminner er skapt av. Helt der oppe med den putrende snekka i solnedgang over Hvaler-øyene. Bekymringsløse barn over bryggekanten med blåskjell i snøret. Det altfor friske morgenbadet før frokost. Det er banale øyeblikk vi vender tilbake til fordi de er trygge, forutsigbare, konfliktløse. Og fordi sola alltid skinner. «Når det blir sommer, kommer det vi drømmer om», synger AUF-erne på Utøya. Fredag 22. juli 2011 er skydekket over øya så lavt at det presser svakt ubehagelig mot hodene som stikker ut av teltene. Regnet høljer ned i urimelige mengder. Teltleiren har forvandlet seg til et gjørmebad. Den oppmuntrende nyheten er at myggen ikke er så insisterende som kvelden før. Den dårlige er at froskene imiterer den sjuende landeplage. Det kryr av de små brune krypene i teltområdet, i skogen og på Kjærlighetsstien. Liljekonvallen henger viljeløst med bladene i skogbunnen, ved siden av mose, tyttebærplanter, nypebusker og furukongler, under en ufordragelig pigg og høylytt hakkespett. «Når det blir sommer, flommer konvallen ut i flor, og ønsker deg velkommen som venn». Hundrevis av ungdom krabber ut av teltene til en teknoversjon av bompibjørn-sangen over høyttaleranlegget. Noen har sovet urolig på grunn av regnet, eller fordi jord, røtter og småstein har gjort nytte som madrass. Andre har snakket politikk og kjærlighet gjennom brorparten av natta. Det var ikke mulig å bryte opp fra fellesskapet rundt grillplassen der den ene fine låta avløste den andre: Nordahl Griegs «Til ungdommen», «AUF-sangen» og Lillebjørn Nilsens hyllest til den chilenske visesangeren Victor Jara. Leirbålet står sterkt i Utøya-mytologien, om enn ikke like sterkt som i gamle dager, på grunn av usexy påfunn som Brannforskriftene og rosa, laminerte A4-ark med «All 10
åpen ild forbudt på hele Utøya». Teltene er blitt romsligere i takt med velstandsøkningen, men leirplassens omfang er konstant. Brune, grønne og blå telt står ikke-forskriftsmessig tett, med hvite teltsnorer filtret inn i hverandre. De lekne tråkler seg gjennom og later som om snorene er laserstråler. Grillplasser med benker rundt kan skape en illusjon av leirbål, spesielt når noen har plassert en vannpipe i sentrum, som gløder svakt på toppen og sprer dunster av eple, sitron og kanel. Den som skulle være i tvil om at tidene er forandret, kan se for seg Einar Gerhardsen rundt bålet på Utøya med en egyptisk shisha i munnen. Eller Odvar Nordli i det eksotiske teltet til en av leirdeltakerne fra Hedmark, som har innredet sitt provisoriske hjem med vannpipe, persiske tepper og falske blomster. Karaoken i Storsalen er et slags fullverdig, men noe harry substitutt for leirbålfellesskapet, der man samtidig kan nyte hamburgere, pommes frites og vegetarvårruller. Alt kan skylles ned med politisk ukorrekte søtstoffer, tilsatt koffein, acesulfam K og kullsyre, importert fra Atlanta, USA. Håndklær, bikinier og badebukser, hengt opp til tørk på snorene torsdag, har ennå ikke tørket. På Kjærlighetsstien ligger små bevis på kveldens mange løfterike ekspedisjoner. To og to, hånd i hånd, røsket ut av forelskelseståken av frosker som knaste under føttene. En mindre gruppe husker hvor inspirerende det var å sitte rundt vannpipa og lære arabiske gloser, mens karaokeentusiastene fylte himmelen over øya med popsvisker. Til gjengjeld imponerte Oslo-gutten Tore Sinding Bekkedal med frasen: «Hawwāmtı̄ mumtil’ah bi’anqalaysūn», som betyr «Luftputebåten min er full av ål». Noen våkner i feil telt, uten at misforståelsen må oppklares, andre sjekker om pappas halvråtne, militærbrune tomannstelt fra 70-tallet har holdt stand natten gjennom. Har jeg blitt søkkvåt gjennom soveposen? Er mobilen tørr? Kameraet! Johanne Butenschøn Lindheim er overraskende våken i sitt turkise tremannstelt. I går kveld la hun seg i sovepo11
sen fornuftig tidlig, rett etter Datarock-konserten. Johanne satte vekkeklokka til å ringe kvart på sju, for å være først i dusjen. En stund lå hun og hørte på folkelivet i leiren, med variert karaokesynging i bakgrunnen, før hun stakk iPhone-proppene i ørene og sovnet inn til Melissa Horns stemme. Midt på natten våknet hun mørbanket. Johanne fryser alltid om natten på Utøya, men i natt var det ekstra ille. Teltduken var våt, underlaget var vått, soveposen var våt. Det var ikke stort hun kunne gjøre for å forbedre de ugjestmilde omgivelsene, så hun ble liggende og fryse fram til vekkeklokka ringte. Nå trenger hun en varm dusj. Johanne føler seg litt gammel på Utøya. Derfor kom hun ikke tirsdag, som mange andre, men torsdag morgen. Iført en nystrøket, rosa kjole og hvite tøysko, ble 19-åringen plukket opp utenfor villaen på Blindern av en regissør og en kameramann halv ni. Filmteamet skal følge henne på Utøya i forbindelse med en dokumentar om skolevalgdebatter. Mens de sto på landsiden og ventet på at det gamle militære landingsfartøyet M/S Thorbjørn skulle ta henne og filmteamet over til Utøya, kriblet det i magen. Johanne var spent på om hun kom til å treffe mange kjente eller om hun kom til å føle seg ensom. Hun var stolt og flau over å ha en kameramann på slep. Johanne ble mest det siste da regissøren ba daglig leder om å vente med å kaste loss, slik at hun kunne bli filmet i riktig vinkel mens hun gikk med den fullstappede bagen over skulderen om bord det ruglete jerngulvet som en gang var grønt. Johanne mislikte sterkt at andre måtte vente på grunn av henne, og hun mislikte at Utøyas daglige leder, som hun allerede var redd for fordi hun kan være streng, åpenlyst viste at hun var utålmodig. Da båten bakket ut i Tyrifjorden, kikket hun på bort på en gutt med saggebukse og caps. Han skrøt av at han hadde sovet i en parkert bil ved innsjekkingen, fordi han og kompisen ikke rakk siste båten over kvelden før. Ikke alle drar på sommerleir fordi de er interessert i politikk. Johanne henter ut sjampo, såpe og håndkle fra den røde 12
bagen. Den nye rosa kjolen fisker hun fram fra høyresiden i teltet. Jakken ligger i en pose utenfor, sikkert gjennombløt. Hun går ut av teltet i retning Sanitærbygget. Der får hun ikke bare varmt vann, som er en luksus på Utøya, hun får også være i fred noen minutter, som er et like stort knapphetsgode. I matsalen spiser hun salami på knekkebrød for første gang i sitt liv. Det smaker overraskende godt med kald melk til. Hvis jeg hadde hatt mobil med dekning, tenker 19-åringen, skulle jeg oppdatert statusen min på Facebook: «Nyter å være på Utøya.» Jorid Nordmelan står opp grytidlig fra den øverste køyesenga i Skolestuas ene soverom. 20-åringen fra Namsos er allergisk mot sigarettrøyk, og det kvalifiserer i seg selv til inneplass, for det er alltid noen som later som om de ikke er blitt informert om at øya har røykesoner. Dessuten har hun fortjent det. Jorid jobber for tiden i Oslo som valgkampsekretær for Arbeiderpartiet, utplassert i ungdomsorganisasjonen. Hun hadde egentlig ikke tid til å dra på Utøya, og hun følte seg ferdig med sommerleiren. I AUF-sammenheng kan 20 år føles som en kvinnealder. Det ble likevel besluttet at hun skulle dra, som en del av arbeidsoppgavene. Dersom AUF-erne blir kjent med sekretærene, blir det enklere å be dem yte ekstra i valgkampen. Det hører med til historien at Jorid sov ute i fjor, i et lånt telt, der eieren hadde glemt å ta med gulvet. Det samme året hadde noen det artig med å samle så mange frosker som mulig og kaste dem inn i utvalgte telt. Det er ikke det at Jorid per definisjon har noe imot frosker, men hun dro fra leiren sommeren 2010 med et personlig slagord: Aldri mer i telt på Utøya. Jorid tilhører arbeidsgjengen «Innsjekking og parkering». Navnet forkortes til Landsiden, siden de sju–åtte i gruppa er de eneste AUF-erne som holder til på fastlandssiden. Oppgavene er å registrere deltakere og gjester, parkere biler og sjekke bagasje. Jorid går ned trappa fra køya i sjutiden og finner fram klærne i bagen på stolen. Alle i arbeidsgjengen må ha lik collegejakke, for å skille dem 13
fra hopen. Dessuten er den et politisk korrekt statement: Regnbueflagget trykket på jakka er til støtte for homofiles rettigheter, første gang tatt i bruk under en San Francisco-parade i 1978, og hver farge symboliserer noe vakkert: Rød for livet, oransje for helsa, gul for solen, grønn for naturen, blå for harmoni og lilla for sjelen. Jorid bruker fersk morgenenergi på å forbanne den altfor snaue jakka, som sitter klistret til overkroppen. Den føles verken harmonisk eller helsebringende. De små størrelsene er nok en påminnelse om at valgkampsekretæren føler seg overdimensjonert for leir på Utøya. Jorid tar den første båten som går over til Utstranda denne morgenen. Hun og de andre setter opp et partytelt, et bord, en pc og en kasse med kontanter. Det er alltid hektisk når fintfolk, og pressen, kommer på besøk. I dag ligger det an til kaos. Parkeringsplassene er få, på grunn av regn og gjørme. De to øverste nivåene er ubrukelige. «Å nei, ikke en bil til», har vært en flittig brukt setning i partyteltet de siste dagene. Derfor er det desto viktigere at sjåførene leverer inn nøklene, slik at AUF-erne kan flytte bilene strategisk smart rundt omkring på den lille plassen de har til rådighet. En organisatorisk glipp har ført til at det er altfor få med førerkort i arbeidsgruppa på landsiden, så Jorid har fått ekstra mange vakter. Hun står i ly under teltet og fikler med båndene mens hun og de andre venter på at matrosen på Thorbjørn skal komme over med frokosten. Jorid har et rødt og hvitt bånd med «crew» på. Uten påskriften betyr det at leirdeltakeren har betalt 1 000 kroner for tre måltider daglig. Et blått plastbånd koster 700 kroner og gir ett måltid om dagen, det vil si middag. Journalister og fotografer får grønne plastbånd og Farris i Informasjonshuset. Forelesere får hvite plastbånd. Så er det alle AUF-erne som kommer på dagsbesøk, og her varierer stoffbåndene fra neongrønn til oransje, avhengig av hvilken dag i uka det er. Til slutt finnes det en egen kategori for politibetjenter, statsministere og landsmødre. De tren14
ger verken røde, hvite eller blå bånd. Ikke behøver de å registrere seg heller. Jorid holder seg noenlunde varm under den trange, lilla jakka, mens andre tripper rundt henne for å holde kulda unna. Der ute på fjorden ser de Thorbjørn sige mot dem, med en haug med brødskiver og litt pålegg om bord. Det må bli ost og skinke på Jorid. Hun forstår ikke at noen orker å spise det Nugatti-sølet. Hildegunn Fallang gnir søvnen ut av øynene. Det ble seint i det røde partyteltet som Opplandsleiren har satt opp nederst mot skogen, ved siden av stien som kalles «E6». Ingrid Endrerud gjorde noe de egentlig ikke har lov til: Hentet et smalt konferansebord med klaffbein fra Lillesalen. AUF-erne plasserte bordet midt mellom de nye campingstolene som Morten Djupdal hadde kjøpt inn. Den batteridrevne Clas Ohlson-lampa som henger fra taket, er også ervervet for anledningen. Kos er en overordnet målsetning på Utøya, regler oftere variable størrelser. Fylkesvennene snakket om alt og ingenting, og spiste varianter av Nugatti til kveldsmat – selv om kjøleboksen inneholder ekte majones, kalkunskinke og blåmuggost på tube. Det eneste skåret i gleden for Hildegunn var froskene som hoppet rundt like utenfor teltet. Hun ser at de er små, og vet at de ingenting galt kan gjøre, men hun har en surrealistisk frykt for de slimete vesenene. Hildegunn tar ut øreproppene, stikker hodet ut av åpningen i den blå teltduken og ser en kompis ta på seg fotballskoene i regnet. Over høyttaleranlegget spilles valgkampsangen fra 2005. Hadelandsjenta er trøtt, kald og sulten, men hennes åpningssetning fredag morgen er: «Så koselig, Even, at de spiller Rødt». Henning Kvitnes’ sang bringer fram godfølelsen, for valgkampen var deres første. «Rødt for de hjertene som banker / som ikke bare har seg selv i sine tanker / Rødt for de sterke varme hender /som tar et tak også for de de ikke kjenner.» Hildegunn tar på seg shorts, t-skjorte, leggbeskyttere og sko med knotter, river med seg en brødskive, og jogger ned til fotballbanen. 15
En jente med mørkt, langt hår våkner smågroggy i sitt militærgrønne tremannstelt. En del erfarne fylkesledere er litt fine på det, og synes de har gjort seg fortjent til inneplass. Ikke Ingrid Marie Vaag Endrerud. Skal man være på Utøya, skal man sove i telt, mener 18-åringen. Riktignok har hun spandert på seg å sove alene i teltet, på en tjukk, blå oppblåsbar madrass, men hun er ikke høy på pæra av den grunn. Tvert imot føler hun seg ganske liten nå. På grunn av mannskapsmangel må heialederen fra Gjøvik spille fotballkamp. Det faller henne ikke naturlig. Ingrid går på dramalinja. Hun roper høyest og mest av alle. Hun kan ikke spille fotball, hun kan heie best. Ut av sekken trekker Oppland AUFs leder fram svart superundertøy med røde sømmer, en blå dongerishorts og en tjukk ullgenser. Ingrid vurderer et øyeblikk å bruke joggesko, men hun er så dårlig til å spille fotball at ingen vil legge merke til at hun ikke er korrekt utstyrt. Ingrid tar på seg sine blågulrøde gummistøvler og en gul regnjakke, og går ut av teltet. Hun er forsinket til fotballkampen. I Opplandsleiren er det opplagte samtaleemnet gårsdagens Datarock-konsert. AUF-erne danset i over én time foran utescenen ved teltplassen, til slagere som «Computer camp», «Life is a musical» og «Fa-Fa-Fa». En blodfan fra Gjøvik hadde kledd seg opp i Datarocks karakteristiske røde joggedress. Noen av jentene trodde han var medlem i bandet og spurte om han kunne signere puppene deres. 18åringen måtte takke ja. Da konserten gikk mot slutten var det en jente som greide å overdøve musikken: «Kan jeg få en kleeeem?» Alle AUF-erne, i hvert fall så mange det var plass til, fikk lov til å komme opp på scenen til elektrobandet fra Bergen. Vokalist Fredrik Saroe oppfordret deretter alle til å klemme hverandre. «Sammen skal Datarock og AUF redde verden!», ropte han, og fikk vill jubel til svar. Musikerne ville neppe sagte det samme på et Unge Høyre-treff. Da bandet nylig fikk spørsmål av et britisk magasin om hva de likte best med Norge, var svaret kort: «Our extensive social wel16
fare system.» For en god del nordmenn, men for alle som befant seg foran scenen på Utøya, er velferdsstaten et synonym for Arbeiderpartiet. Da musikken startet opp igjen, hadde bandmedlemmene flyttet seg opp på veggbjelkene bakerst på scenen. De avsluttet med kjenningsmelodien fra en populær tenåringsfilm på 1980-tallet: «I’ve had the time of my life / No, I never felt this way before / Yes, I swear it’s the truth / And I owe it all to you.» Den beste konserten på Utøya noensinne, mente mange. «Sykt bra» og «dødskul», som er den foretrukne sjargongen. Etter konserten hang Datarock-gutta med AUF-erne i Kafébygget, solgte røde dresser og signerte autografer. Flere sikret seg bergensbandets autografer på baksiden av Utøya-armbåndet. Jorid registrerte hysteriet på avstand, sammen med venninnene Hanne Hestø Ness og Lene Maria Bergum, som jobbet i Nattkafeen. Hun var mer enn tilfreds med at bandmedlemmene åpenbart var klin edrue, i motsetning til oppvarmingsbandet. I kafeen hadde de det like artig som i Storsalen, der karaoken pågikk. Det er en utbredt misforståelse at det ikke lar seg gjøre å danse og synge mens man lager junk food. Kjøkkenarbeidsgruppa er blitt sammensveiset siden tirsdag, mye takket være en inspirerende sjef, som i tillegg insisterte på at alle måtte være høflige mot hverandre. De lydige undersåttene tok ordren bokstavelig og sa takk til alt mulig rart. «Hamburger, takk». «Bestilling mottatt, takk.» «Pommes frites er ferdig, takk». «Takk for i kveld, takk». Noen jenter fra Østfold forførte karaokeentusiastene med «La det svinge». Publikum reiste seg opp og sang med. De var nesten like populære som den frimodige og hoftevrikkende Eskil Pedersen, som alltid blir like overrasket over at noen har meldt ham på med machosanger som «Barbie girl» og «Oops, I did it again». Ikke i år. Som nybakt AUF-leder meldte han seg på frivillig. I egne øyne sang han Britney Spears-slageren «Hit me baby one more time» overraskende rent. Eskil flørtet med publikum og var raus med slengkyssene. Oh, baby, baby. Min ensomhet tar li17
vet av meg. Men ingen gjorde større inntrykk enn de tre Opplandsgutta som poppet til den fengende låta «Mambo nr. 5». Sangferdighetene var det så som så med, og ingen av dem kunne teksten, men for en imponerende danseoppvisning. De oversminka ungjentene hylte foran scenen i Storsalen, som om de var på sin første Justin Bieber-konsert. Det er ikke alle jentene som er på Utøya for de politiske verkstedenes skyld. Ikke alle gutta, heller. Så ingen ble sjokkert da én av de 15 år gamle jentene stoppet opp midt i dansingen, pekte mot én av gutta og ropte ut: Han er min! Ingrid, Morten og Hildegunn satt resten av kvelden i det røde partyteltet i leiren. Høydepunktet var da en av de unge og populære dansegutta fra Oppland kom til teltet etter karaoken. Hildegunn og Ingrid spurte ham om de to andre hadde blitt overfalt av jentene. Svaret var et nikk og et smil, og peking opp mot trappa foran Kafébygget. Morten ga ham beskjed om å ta et bilde med mobilkameraet, så han forsvant, men kom snart tilbake med fangsten. Hildegunn og Ingrid følte seg som gamle slarvekjerringer der de satt plantet i hver sin campingstol og gliste av bildet der jentene flørtet med gutta utenfor trappa på Kafébygget. Eller var det omvendt. Sånn skal Utøya være: Du forelsker deg, ofte og heftig. I mennesker, men også i øya. Og aller helst i politikken. Ingrid krøp til køys i totiden. Klokka var tre da Hildegunn fornuftsbasert, men motvillig forlot selskapet, og utmattet la seg på feltsenga i teltet hun har fått låne av Morten. «Vi skal jo spille fotballkamp i morgen», var hennes oppbruddsignal. Ingrid Endrerud liker ikke å spille fotball, men ofrer seg for fellesskapet. I fjor vant Oppland fotballturneringen. I år sliter de med å stille lag. De har måttet slå seg sammen med rivalfylket Hedmark. «Innlandet», som laget er blitt hetende, har en fargerik kampsang. «Vi har kømmi ut av fjøsa, svømme har vi lært i Mjøsa, vi er tøffe, vi kan banne – gå Innlandet!». Mange av AUF-erne stiller i slagstøvler, som Ingrid. Noen foreslår at de heller burde spille gjørmerugby. 18
Hildegunn må spille back midt i en vanndam. Ingrid spiller midtbane og har forstått det sånn at poenget er å løpe opp og ned, noe 18-åringen mestrer overraskende godt. Fotballkamper på Utøya er ikke som andre fotballkamper. Selv de usportslige synes det er givende å løpe etter en lærkule her. Konkurransen er blodig alvor, men spillet er upretensiøst og inkluderende. Heiagjengene skriker seg stemmeløse, og vennligsinnede skjellsord hagler. Trønderne rivaliserer ikke bare på banen, men krangler også på sidelinjen om hvem som har funnet på den friske frasen: «Øl og juling, karsk og puling, Sør-Trøndelag, Sør-Trøndelag, hei, hei, hei!» Nordtrønderne insisterer på at det er de som er best på karsk og juling. Hedmark og Oppland samarbeider bedre i dag. Egospillerne er færre. Ingrid skårer ikke, for å si det forsiktig, men én gang sentrer hun til en spiller som sentrer til han som skyter ballen i målet. Innlandet vinner 7–0 over Hordaland og har kvalifisert seg til semifinalen. Morten våkner brått av jubelbrølene fra fotballbanen. Når AUF-erne i Oppland vil ha inneplass på Utøya, sender de søknad til fylkessekretær Morten Djupdal. Hvem søker fylkessekretæren til? Han søker til Morten Djupdal. Derfor våkner han av Ingrids latter i et av rommene på låven. I søknaden til seg selv begrunnet han behovet for inneplass med «hodepine på grunn av søvnvansker». Mennesker som lett blir moralsk forarget, vil kunne innvende at alle har problemer med å sove på Utøya, men Morten vil helst ikke henge seg opp i byråkratiske spissfindigheter. Da har vel fotballkampen gått bra, tenker han og står opp av senga. Det siste året som fylkessekretær har gått trått. Rekrutteringen har uteblitt og fylkesstyret mistet gløden utover våren, til de grader at det tidvis bare var ham og Oppland-lederen rundt møtebordet. Mange meldte avbud til sommerleiren på tampen og Morten ble så fortvilet over situasjonen at han til slutt bare satt på kontoret og gråt. Han kom til Utøya utbrent tirsdag, egentlig hans siste dag som fylkessekretær, og har brukt dagene til å sove ut i den 19
varme senga i låven. Han tar på seg en svart AUF-hettegenser og tenker at han bør gå opp til Opplandsleiren. De er sikkert demotiverte av det bedritne været og funderer på å dra hjem. Morten er også fylkets delegasjonsleder på årets sommerleir. Hans oppgave er å holde AUF-ernes humør oppe: Husk hvor fint det var i går! Det blir bra vær igjen i morgen, bare vent og se. For at det gjørmete banedekket ikke skal få uopprettelige skader, blir kampene avlyst resten av dagen. Fotballspillerne ser ikke ut i tåka. De må skynde seg å dusje før Gro Harlem Brundtland kommer. Hildegunn har aldri likt å vaske seg i fellesanlegget – med tre hundre jenter innom i løpet av dagen, kan det bli ganske gjørmete og hårete i dusjen – så hun er en av dem som tar på seg badetøy og hopper ut fra Nakenodden. Det er kaldt, men ikke så kaldt, synes hun. Det er uansett like friskt i dusjene. Etterpå tar hun på seg en romslig svart chinos, en grå AUF-hettegenser og en signalgul regnjakke. De mørkegrønne gummistøvlene har hun lånt av moren. Utenfor teltet striregner det fortsatt. Torsdag var det bare idyll. På amfiscenen, foran hundrevis av AUF-ere oppover den solrike gressbakken, diskuterte Jonas Gahr Støre Midtøsten-konflikten med NRKs Sidsel Wold, Norsk Folkehjelps Kirsten Belck-Olsen og Eskil Pedersen. Ungdommene likte utenriksministerens budskap om at Israels okkupasjon må opphøre og at palestinerne må få sin egen stat, og han fikk ekstra mye jubel da han krevde at muren ble revet. Det var ikke færre hender som klappet da Støre kom med et sleivspark til Barack Obama, som har erklært at amerikanerne ikke vil akseptere FNs annerkjennelse av den palestinske staten: «USA har sagt de vil legge ned veto. Det får være deres sak». AUF har lenge vært tilhenger av internasjonal økonomisk boikott av Israel. Nytt av året er at ungdomsorganisasjonen går inn for en ensidig norsk handelsboikott. Eskil mener det drastiske virkemiddelet må forstås i lys av en utbredt frustrasjon 20
blant AUF-erne over at Israel fortsetter å bryte menneskerettighetene. Det forhandles og prates mens situasjonen for palestinerne forverrer seg fra dag til dag. AUF vil ha en mer aktivistisk Midtøsten-politikk enn Arbeiderpartiet og den norske regjeringen. Oppglødde gutter og jenter reiste seg fra bakken og ristet av seg gresset, løftet en hånd til det varme fjeset og angret på at de hadde ignorert mors innstendige oppfordring om å ta med solkrem. Stine Renate Håheim satt nederst i bakken, inn mot trærne, og ble solbrent i halve ansiktet. Hun kom rett til Utøya etter et to ukers opphold i Athen, der rundt 400 aktivister fra hele verden ventet på lov til å dra med medisiner til Palestina. At norske stortingsrepresentanter engasjerer seg i kontroversielle prosjekter som Ship to Gaza, er ikke hverdagskost, men så er heller ikke 27åringen fra Nord-Aurdal en A4-folkevalgt. Hun ble oppgitt over at utenriksministeren tidligere i sommer verken ville svare ja eller nei på spørsmålet om blokaden brøt folkeretten, og hun støtter ungdomsorganisasjonen i kravet om ensidig norsk handelsboikott av Israel. Den tidligere Midtøsten-ansvarlige i AUFs sentralstyre kom sliten, men oppglødd til Utøya den samme morgenen, med nytt påfyll av idealisme og engasjement. Sidsel Wold og Kirsten Belck-Olsen, som hun har truffet flere ganger i Palestina, er to av de tøffeste damene hun vet om. Etter debatten spankulerte Støre opp til teltområdet. I Nord-Norge-leiren ble utenriksministeren møtt av vaiende AUF-flagg og bannere. Ungdommene ville ikke snakke med ham om Nordområdesatsingen, som man skulle tro, men om sultkatastrofen på Afrikas horn. De hadde tatt initiativet til en innsamlingsaksjon. AUF-erne ville at utenriksministeren skulle være den første til å putte penger på bøssa. «Hvis du har noe penger, da.» Støre hadde 200 kroner. Mens fotografenes blitz jaget vekk motlys og fjernsynskameraene zoomet inn på bøssa, sa han til de riksdekkende mediene: «Typisk AUF.» Det er juli, ferietid og bekymringsløse dager. Ungdommene befinner seg 21
på en beskyttet, velutrustet øy nord i Tyrifjorden, fjernt fra begivenhetenes sentrum. Likevel er deres tanker hos dem som har ingenting. Det er vakkert. Virkelighetsfjernt, vil noen innvende. Naivt, romantiserende, idealistisk. Men dette er et sted på jorda der man ikke skyr klisjeer, man oppsøker dem aktivt. På Utøya får sosialismen alltid vinger, selv om sola ikke skinner, som det heter i AUF-sangen. Etter lunsjen, som på Utøya heter middag, spilte Støre fotballkamp for AUF i Oslo mot Sør-Trøndelag. Han skiftet til shorts, fotballsko og t-skjorte. Fotballskoene var imponerende, ettersom han hadde kommet direkte fra hytta. Alle på Oslo-laget skulle denne gangen ha på seg t-skjorta med reklame for AUFs nylanserte nettside jegstemmer.no. Johanne Butenschøn Lindheim fant fram en i størrelse XXL fra pappesken. Lederen av AUF i Oslo så overrasket på henne og smilte: «Du er jo bare en medium?». Sant nok, men Johanne liker at de er litt romslige. Filmteamet ba om at hele seansen skulle gjentas, slik at kameramannen fikk bedre bilder. For Johanne var repetisjonen til å leve med, men hun begynte å bli bekymret for at kameraet gikk de andre på nervene. Sør-Trøndelag fikk et psykologisk overtak allerede under oppvarmingen, da spillerne løp fram og tilbake på banen og sang for å markere at det ikke var noe i veien med kondisen. I tillegg var trøndernes heiarop fra sidelinjen kraftigere og mer kreative. En gruppe holdt hverandre rundt skulderen, vugget sidelengs og sang «Det er min dag i dag, herregud for en herlig dag». NRK skulle filme kampen, men ble lokket bort fra banen av gratis vafler og Farris. Fotoentusiasten Tore Sinding Bekkedal plukket opp statskanalens kamera og filmet driblingene og taklingene. Oslolaget har mistet ett av sine mest effektive kort i kampen for å psyke ut motstanderne. Eskil har tidligere brent seg på å heie for høylytt på ett bestemt fylke, eller å rope ukvemsord til dommeren. Det kan oppfattes som om AUFs 22
ledelse ikke er seg sitt helhetsansvar bevisst. Derfor foretrekker han for tiden diplomatiske oppmuntringer fra sidelinjen, av typen: «Heia alle!». Hvis utenriksministeren ble taklet og røk korsbåndet, ville det først og fremst være uheldig for Støre, men det kan ikke legges skjul på at det ville gitt pressefotografene et friskt, men uheldig motiv til nyhetsdekningen fra Utøya. Eskils andre bekymring var av kortvarig, hypotetisk sort, skjønt ikke mindre av en potent lissepasning til journalistene. I forkant av kampen spøkte noen med at Trond Giske ville dukke uanmeldt opp og spille for Sør-Trøndelag. Det kunne for så vidt blitt en legendarisk Utøya-kamp, men ingen politisk kommentator med instinktet i behold ville latt være å bruke konkurransen som en metafor for Arbeiderpartiets kronprinsdebatt. Verken topping av laget eller de nye t-skjortene hjalp, selv om utenriksministeren var nær ved å score én gang. Rosenberg er bedre enn Vålerenga, også på Utøya. Nedkjølingen i Tyrifjorden fortonte seg som en god trøstepremie. Johanne lurte på om hun skulle bade i undertøyet, men beholdt fotballdrakten på. Det var tross alt et filmkamera i nærheten. Opphetede og svette tok gjengen fra Oslo løpefart fra steinstranda i Bolsjevika og kastet seg ut i vannet. Fjorden var overraskende kjølig og steinbunnen ubehagelig ruglete, men Johanne fikk likevel lykkefølelsen som kan oppstå i et her og nå. Den ubekymrede plaskingen og den ertelystne sprutingen skapte i tillegg fine dokumentarscener. AUF-erne fra Oslo gikk samlet opp av vannet. Dryppende våte, og med nakne føtter mot grusen, beveget de seg oppover bakken mot teltleiren. Fotballskoene bar de i hånden. Johanne skiftet til favorittkjolen og sminket seg i teltet før hun hengte opp den våte drakten og sports-bh-en på en påle. Sola varmet, bekymringene falmet, Utøya-følelsen var endelig her. Men den første som fikk øye på Johanne i den fine, blå kjolen, valgte et tvetydig kompliment. «Vestkantfrue». Kommentarer om hennes tilhørighet og klesstil er som regel spøkefullt ment, men 23
når de gjentas ofte og man samtidig vet hvor sterkt østkantromantiseringen står i arbeiderbevegelsen, er det vanskelig å være helt uanfektet. Jonas Gahr Støre forlot Utøya inspirert av ungdommen. Med Eskil som leder har AUF fått en ny giv, merket han under besøket. Utenriksministeren dro fra Tyrifjorden med en følelse av å høre hjemme i et betydningsfullt fellesskap. AUF-erne gjengjeldte godordene med å fastslå at utenriksministeren hadde bidratt til å skape den perfekte Utøyadagen. Det var ikke en sky på himmelen, ikke et vindpust i lufta og sola speilet seg i Tyrifjorden. Eskil kan ikke huske at det har vært en finere, varmere og mer sommerlig dag på Utøya. Sol, bading, fotball, Midtøsten, Datarock, karaoke, vannpipe og fortrolige samtaler til langt på natt.