Seier eller død!

Innhold

1930 Uruguay, 13.–30. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1934 Italia, 27. mai–10. juni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

26

1938 Frankrike, 4.–19. juni. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38

1950 Brasil, 24. juni–16. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56

1954 Sveits, 16. juni–4. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71

1958 Sverige, 8.–29. juni. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

87

1962 Chile, 30. mai–17. juni. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

101

1966 England, 11.–30. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

113

1970 Mexico, 31. mai–21. juni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

128

1974 Vest-Tyskland, 13. juni–7. juli . . . . . . . . . . . . . . . . .

148

1978 Argentina, 1.–25. juni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

159

69062 Seier eller død! – s. 5

29.04.2026 14:05

1982 Spania, 13. juni–11. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171

1986 Mexico, 31. mai–29. juni . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189

1990 Italia, 8. juni–8. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

207

1994 USA, 17. juni–17. juli. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

226

1998 Frankrike, 10. juni–12. juli. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251

2002 Sør-Korea og Japan, 31. mai–30. juni. . . . . . . . . . . .

267

2006 Tyskland, 9. juni–9. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

287

2010 Sør-Afrika, 11. juni–11. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

303

2014 Brasil, 12. juni–13. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

319

2018 Russland, 14. juni–15. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

329

2022 Qatar, 20. november–18. desember . . . . . . . . . . . . .

343

Etterord Oslo, våren 2026 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

359

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

362

69062 Seier eller død! – s. 6

29.04.2026 14:05

1930 Uruguay, 13.–30. juli

21. juni 1930 satte det italienske dampskipet Conte Verde ut fra Genova med kurs for Uruguay og historiens første fotball-VM. Om bord var det rumenske fotballandslaget, den rumenske kong Karol II og hans elskerinne Magda Lupescu. Skipet stoppet innom Villefranche-sur-Mer på den franske rivieraen for å ta med det franske landslaget, FIFApresident Jules Rimet og selve VM-trofeet, en statuett av den greske seiersgudinnen Nike. Etter et ekstra stopp i Barcelona for å hente det belgiske laget, startet skipet den to uker lange ferden over Atlanteren. Blant passasjerene var også belgiske John Langenus og to andre europeiske dommere. Den franske angrepsspilleren Lucien Laurent skulle senere beskrive reisen til fotballVM som en ferieleir, og at de hadde 15 lykkelige dager. En annen fransk spiller mente det var «de beste ukene i livene våre». Ballspill var ikke så lett å få til om bord, men lagene trente på andre vis, med løping på dekk og vekttrening under dekk. Belgierne var som regel tidligst ute, de startet gjerne klokka seks om morgenen og måtte være stille for ikke å vekke de andre passasjerene. Så fulgte Frankrike og 7

69062 Seier eller død! – s. 7

29.04.2026 14:05

Romania, gjerne med kong Karol som deltaker på treningen. Det ble sagt at han satte opp laget til kamper, med innspill fra elskerinnen Magda. Karol II var helt fersk i kongegjerningen og såpass entusiastisk at han selv hadde tatt ut hele landslagstroppen og overbevist eieren av oljeselskapet hvor de fleste spillerne jobbet, om at selskapet ville bli stengt ned om ikke deres arbeidere fikk dra til Uruguay. Fotballspillerne om bord på Conte Verde trente, sov og spiste i råflotte omgivelser. Den store skipstrappen var dekorert med et enormt maleri av den italienske kunstneren Cavalieri. Fra svømmebassenget på dekk kunne passasjerene se ut på delfiner og flyvefisk. Biblioteket var bygget i toskansk renessansestil, og en komiker og en strykekvartett var med som underholdning. Den transatlantiske overfarten var med andre ord som et deilig toukers luksuscruise. Færre detaljer har kommet fra VM-reisen til SS Florida. Dette skipet hadde med seg det jugoslaviske laget, som ikke hadde fått plass på Conte Verde. SS Florida skulle også ta med seg de egyptiske spillerne, men på grunn av stormer i Middelhavet ble skipet ut av Egypt forsinket. SS Florida kunne ikke vente på dem, og seilte av gårde mot Uruguay uten verdensmesterskapets eneste afrikanske lag. Det egyptiske landslaget måtte sende et telegram med de dårlige nyhetene, og mesterskapet var plutselig nede i 13 lag – et litt ukurant antall. I dag virker det som en selvfølge at fotball-VM har status som verdens største idrettsarrangement. For hundre år siden var det alt annet enn gitt. FIFA var en ganske ung organisasjon, den ble stiftet i 8

69062 Seier eller død! – s. 8

29.04.2026 14:05

1904. Organisasjonen hadde eksistert i ti år da første verdenskrig brøt ut, og gikk i dvale under krigen. Da krigen gikk mot slutten, døde også presidenten deres, Daniel Burley Woolfall, en regnskapsfører fra Blackburn. Uten president ble FIFA holdt i live av den nederlandske fotballederen Carl Anton Wilhelm Hirschman. Han drev organisasjonen nærmest alene, og brevvekslet med forbund rundt omkring i verden fra sitt eget kontor i Nederland. Brevene frem og tilbake til Storbritannia var ikke bare positive. Alle de britiske forbundene trakk seg fra FIFA i 1919, i protest mot at landene de nettopp hadde kriget mot i første verdenskrig fikk være med i fotballorganisasjonen. Det avskrekket ikke Hirschman, som tross den kjølige britiske responsen klarte å få samlet noen forbund til et møte i Antwerpen i 1920. Der ble de enige om en ny president, og sendte så brev rundt til de andre forbundene for å få godkjenning. Da nok positive brev hadde dukket opp i postkassa i Nederland, var dommen klar: Jules Rimet var FIFAs tredje president. Jules Rimet var sønn av en fattig, fransk kjøpmann som flyttet til Paris da Jules var elleve år. Selv var han mest opptatt av fekting og løping, men han var med og stiftet idrettsklubben Red Star i Paris i 1897. Fotball hadde veldig lav status i Frankrike på denne tiden. Middelklassen i landet så på fotball som en sport for pøbler, engelskmenn – og profesjonelle. Engelskmennene hadde funnet opp fotball, og mente at fotball måtte være for amatører. Sporten ville bli besudlet om penger kom inn i bildet, mente de. Akkurat der 9

69062 Seier eller død! – s. 9

29.04.2026 14:05

var de helt på linje med Pierre de Coubertin, som på den tiden var president i Den internasjonale olympiske komité (IOC). Engelskmennene og IOC var fornøyd med situasjonen som den var: at FIFA arrangerte fotballturneringen i OL, og at vinneren der ble ansett som verdens beste. Jules Rimet, derimot, mente at grunnen til at både baron Coubertin og de engelske lederne kunne stå på barrikadene for det hellige prinsippet om at kun amatører skulle spille fotball, var at de allerede hadde masse penger selv. Det måtte være en mulighet for å tjene penger på idretten, om man skulle fange de store massene, mente han. Det var dessuten svært dyrt å reise til andre siden av verden for å spille mesterskapsfotball. De som styrte engelsk fotball satt også godt i det, med sine penger, gods og fjonge titler. Lord Arthur Kinnaird, president i det engelske fotballforbundet (FA), var selv bankmann og sønn av en lord. Senere giftet han seg med en datter av en baron. Han spilte også ni FA-cupfinaler, deriblant en hvor han klarte å score tidenes første selvmål i fotball, et mål han som president av FA fikk strøket fra protokollene, men som ble gjeninnført etter hans død. FAs styreformann, Charles Clegg, var advokat, tidligere spiller og dommer, og avholdsmann, ikke-røyker og en sterk motstander av profesjonalisme. Da han måtte gi en straff til en spiller som hadde kommet med en upassende kommentar til en dommer, spurte han spilleren hva han hadde sagt. «Jeg har driti bedre dommere enn deg», svarte fotballspilleren. 10

69062 Seier eller død! – s. 10

29.04.2026 14:05

«Jeg skjønner», sa Clegg. «Jeg gir deg en uke på å bevise at du kan gjøre det. Men hvis du ikke kan det, er jeg redd du må betale en bot på ett pund.» Dette var gjengen Jules Rimet og FIFA skulle forhandle med. FIFA ville gjerne ha med engelskmennene, som hadde funnet opp denne sporten. Men uenighetene ble for store. På FIFA-kongressen i 1928 fikk Rimet med seg et flertall på å arrangere et verdensmesterskap i 1930, hvor både proffer og amatører kunne være med. Det engelske fotballforbundet kunne ikke leve med det, og trakk seg fra FIFA etter kongressen. Flere land hadde planer om å søke om mesterskapet. Men fotballforbundet i Uruguay hadde fått noe de andre ikke hadde, en statsgaranti. Så de kunne love deltakerne gratis transport og gratis losji, og hvis det ble noen penger til overs, skulle 90 prosent gå tilbake til FIFA. Dette kunne ikke de andre landene matche, og Uruguay ble stående igjen som eneste søkernasjon. Det eneste som manglet nå, var nasjoner til å delta og en kamparena de kunne spille på. Grunnsteinen til et stadion i Montevideo i Uruguay ble lagt i juli 1929, men arbeidet med betongstrukturen kom først i gang 1. februar 1930, fem måneder før turneringen skulle spilles. 1100 arbeidere, stort sett immigranter, jobbet 24 timer i døgnet, fordelt på tre åttetimersskift. Stadionet skulle romme opptil 80 000 tilskuere og ha et høyt tårn. Navnet skulle være Estadio Centenario, for å markere at det var hundre år siden Uruguay hadde løsrevet seg fra Brasil. 11

69062 Seier eller død! – s. 11

29.04.2026 14:05

Byggingen gikk bra en stund, men så begynte det å regne. Og regne. Og regne. Alt ble forsinket. Arrangørene begynte å bli nervøse for om stadionet skulle bli klart i tide. FIFA, på sin side, var mest engstelige for om de hadde nok lag til et verdensmesterskap. Da påmeldingsfristen gikk ut, var det ingen europeiske land som hadde meldt sin interesse. Alle nasjonene som opprinnelig hadde villet arrangere mesterskapet, droppet nemlig å være med. Ingen av de fire britiske lagene var med, og Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Ungarn hadde alle takket nei. For å unngå at det ble et rent søramerikansk mesterskap, måtte FIFAs sjefer selv komme tydelig på banen. President Rimet og generalsekretær Henri Delaunay var begge franske, så de la press på det franske forbundet. Det viste seg at mange spillere slet med å ta fri fra jobben i to måneder på grunn av en turnering ingen hadde hørt om. Likevel fikk de stablet sammen et lag til slutt. FIFAs belgiske visepresident Rodolphe Seeldrayers klarte også å overbevise det belgiske forbundet, slik at de fikk rasket sammen et lag, riktignok uten den store stjernen Raymond Braine. Han var utestengt fra fotballen fordi han hadde startet en kafé. Datidens store problem i Belgia var at fotballstjerner tjente penger ved siden av ved å starte kafeer. Romania hadde vært gjennom et tronskifte bare en måned før turneringen, og Karol II fikset et tredje lag. Den nyslåtte monarken påvirket også Jugoslavia til å stille. De beste kroatene nektet å være med, men de stilte med et lag med serbere, så da var FIFA oppe i fire europeiske lag. Egypt var eneste lag fra Afrika som meldte seg på, men med USA, Mexico og sju søramerikanske land hadde arran12

69062 Seier eller død! – s. 12

29.04.2026 14:05

gørene endelig 14 påmeldte landslag med god geografisk spredning. Byggearbeiderne på Estadio Centenario rakk ikke få ferdigstilt stadionet til åpningskampene, så reservearenaene, stadionene til klubbene Nacional og Peñarol, måtte benyttes. Det var snø i lufta i Montevideo den 13. juli 1930 klokka 15, da tidenes første VM-kamper startet: Frankrike–Mexico og USA–Belgia. 19 minutter ut i kampen på Estadio Grand Parque Central klarerte den franske keeperen ballen opp til høyrebacken Augustin Chantrel. Han la en ball videre til høyrevingen Liberati, som kom seg ned til dødlinja og la en ball ut på 16-meteren. Der sto den 162 cm høye Lucien Laurent og sendte ballen med en volley med høyrebeinet inn i målet. Historiens første VM-mål var et faktum, uten at franskmennene helt lot til å anerkjenne det historiske i øyeblikket der og da. «Et kjapt håndtrykk og vi gikk videre med kampen», skulle Laurent senere oppsummere det med. Hans Frankrike vant til slutt 4–1 over Mexico. Dagen etter var det fransk nasjonaldag, noe spillerne skal ha feiret ganske friskt, selv om kamp nummer to var dagen etter, den 15. juli. Litt slitne og bakfulle franskmenn skulle møte en av de store favorittene, Argentina. Tidenes første VM-målscorer, Lucien Laurent, ble skadet tidlig av den litt for hardhendte argentineren Luis Monti. Sistnevnte hadde klengenavnet «Doblo Ancho», eller Dobbel Bredde, på grunn av hvor mye av banen han dekket. Han hadde en fysikk som var 13

69062 Seier eller død! – s. 13

29.04.2026 14:05

fryktet, men selv om han ofte lå helt på grensa av det tillatte, ble han regnet som en fair spiller. Han hadde også en pasningsfot som ble beundret på begge sider av Atlanterhavet. For Lucien Laurent ble møtet med Monti for smertefullt. Dette var før innbyttere var tillatt, så Laurent fortsatte ut kampen mens han haltet og humpet rundt. Franskmennene var i praksis nede i ti mann, men holdt likevel ut til det 81. minutt, da den samme Monti scoret på et frispark. Tre minutter senere kom Frankrike seg gjennom Argentinas forsvar, og hadde en stor mulighet til å sette ballen i mål. Da hørte de en skingrende fløyte rive i ørene. Det viste seg at den brasilianske dommeren Almeida Rêgo like gjerne valgte å blåse av kampen akkurat når franskmennene var alene med keeper. Ingen hadde gjort noe galt og det var mange minutter igjen av kampen. Rêgo med fløyta var uenig. 84 minutter fikk holde, mente han. Franskmennene ble selvsagt lynende forbanna. Tilskuere stormet banen, og politiet måtte ut med hester for å rydde gressmatta for rasende mennesker. Rêgo gikk med på å starte kampen opp igjen et kvarter senere, men ingen mål ble scoret i de siste minuttene. Det var en av de rareste og mest skandaløse dommeravgjørelsene i VMs historie, men for Rêgo virket det ikke som det hadde noe særlig konsekvenser, for han fikk jobben som dommer igjen tre dager senere. Om du trenger mer fyr under ditt eventuelle Frankrikehat, så kan du bare tenke på deres kaptein Alex Villaplane. Han ble i 1933 dømt for matchfiksing i hjemlandet, og avsluttet fotballkarrieren da han havnet i fengsel for sin rolle 14

69062 Seier eller død! – s. 14

29.04.2026 14:05

i en bettingskandale i forbindelse med noen hesteveddeløp. For å gjøre vondt mye verre, ble han under andre verdenskrig en del av en brutal gruppe som myrdet folk for nazistene. Han ble selv henrettet i 1944 som forræder. Men det var det jo ingen som kunne vite i 1930. Villaplane spilte hele kampen mot Chile, til liten nytte. De tapte og måtte reise hjem som nest dårligste lag i gruppa. Argentinas møte med Mexico markerte starten på en spektakulær landslagskarriere. Roberto Cherro, Argentinas faste spiss, fikk et angstanfall like før kamp. Det betydde at Guillermo Stábile fikk sjansen på topp for Argentina. Kampen ble dømt av den bolivianske treneren Ulises Saucedo, med den rumenske treneren som linjedommer. Saucedo dømte like gjerne tre straffespark i løpet av kampen, blant annet ett som han tydeligvis angret litt på, så han plasserte ballen 15 meter unna mål. Argentina bommet på den lange straffen, men vant likevel kampen 6–3. Tre av Argentinas mål ble scoret av debutanten Stábile. Storscoreren fikk fornyet tillit mot Chile i siste gruppekamp, som ellers huskes best for en god gammeldags slåsskamp. Vår venn Monti taklet chileneren Casimiro Torres hardt, noe som førte til en reaksjon fra chileneren. Den belgiske dommeren John Langenus skulle senere beskrive det slik: «Chileneren tok tak i Montis hode med en hånd, og med den andre leverte han en brutal uppercut.» Da de andre argentinerne så dette, tok de affære, ifølge dommeren. «Med ett kastet alle argentinerne seg over den nærmeste chileneren de fant og satte i gang 11 separate boksekamper.» Til tross for den storstilte slåsskampen klarte Stábile å 15

69062 Seier eller død! – s. 15

29.04.2026 14:05

score to mål her også, og han skulle bli toppscorer i mesterskapet med i alt åtte mål på fire kamper. Ikke verst for en som startet VM på benken. Men tross et snitt på to mål per kamp, fikk han ikke flere sjanser for det argentinske landslaget. For Stábile ble det med de fire kampene under historiens første VM. USAs semifinale mot Argentina ble brutal. Amerikanerne var en gjeng med digre, godt trente mannfolk, så i Uruguay fikk de klengenavnet «The shot-putters», eller Kulestøterne. Men selv kulestøtere kan få vondt. Allerede etter ti minutter brakk midtbanespilleren Raphael Tracy beinet. Da en annen amerikaner lå nede etter nok en knusende duell, løp den amerikanske fysioterapeuten Jack Coll ut på banen. Han skulle egentlig behandle spilleren som lå nede, men var såpass forbanna på argentinerne at han skjelte dem ut. På vei ut på banen sklei han. Oppi medisinbagen hans var det blant annet en flaske med kloroform, som ble knust i fallet. Da Coll åpnet bagen, klarte han å inhalere kloroformen og besvimte. Dermed måtte fysioterapeuten selv bæres ut av banen på båre. Mot ti amerikanere vant Argentina 6–1 og gikk til finalen. Den andre siden av turneringsoppsettet var litt forsinket. En knapp uke etter det som var planen, var også det nye Estadio Centenario klart til bruk. Vertsnasjonen ville ikke gjøre ting halvveis, så de ventet med sine kamper til de kunne spille på den nye arenaen. I den første kampen på nasjonens nye stolthet ventet Peru. De var trent av spanjolen Francisco Bru, best kjent 16

69062 Seier eller død! – s. 16

29.04.2026 14:05

som Paco. Bru hadde en lang karriere bak seg, som både spiller og trener. Mest kjent var han for sin dommerkarriere. Før sin første kamp som dommer skal han ha skiftet i samme garderobe som spillerne, og tatt frem en Colt-pistol som han la på bordet i garderoben. Da dommerdrakta var på, skal han ha dyttet pistolen på plass i bukselinningen. Bru ville nemlig være sikker på at hans debut som kampleder forløp uten unødvendig bråk. Hans første kamp som trener i et VM gikk nesten litt for stille for seg. Peru møtte Romania, og kampen ble spilt foran et offisielt tilskuertall på 2456. De som var på kampen, mener det ikke kan ha vært mer enn 300 tilskuere til stede. Så det skulle bli litt av en overgang til kampen mot Uruguay. Det offisielle tilskuertallet i den første kampen på det nybygde stadionet er litt over 57 000, selv om noen mener det var langt flere. Uruguay skulle trygge inn en 1–0seier, etter mål scoret av Hector Castro. Han var best kjent som Manco, på norsk «Den enarmede». Han manglet nemlig en underarm etter et møte med en elektrisk sag da han var barn. Etter den jevnspilte åpningskampen mot Peru seilte Uruguay videre gjennom turneringen. Tross de taktiske innspillene som skal ha kommet fra den rumenske kongens elskerinne, var ikke Romania noen match. Uruguay vant 4–1 i sin siste gruppespillkamp og i semifinalen knuste de Jugoslavia 6–1. Det betydde at det var klart for et nabooppgjør i tidenes første VM-finale. Forholdet mellom Uruguay og Argentina var verre enn kun litt vanlig nabokjekling. Begge landene regnet seg selv blant verdens beste i fotball, og spesielt Uruguay hadde god 17

69062 Seier eller død! – s. 17

29.04.2026 14:05

grunn til det. I 1924 hadde de dratt til OL, som eneste søramerikanske deltakerland. En representant fra Uruguays fotballforbund reiste over i forveien, klarte å arrangere ni vennskapskamper som skulle finansiere båtturen for alle spillerne, og sendte over et telegram: «Turné finansiert. Stig om bord.» Den største stjernen var José Andrade, kjent som «Den svarte perle». Han var glad i å feste, var meget populær blant damene, og rakk visstnok ganske mye i løpet av tiden i Frankrike. Blant annet skal han ha hatt et forhold til sangeren og skuespilleren Josephine Baker, og den nobelprisvinnende forfatteren Sidonie Gabrielle Colotte. I Colombes utenfor Paris spilte Uruguay seg frem til en OL-finale mot Sveits. Sveitserne, på sin side, var såpass overrasket over å komme så langt at togbillettene deres hadde gått ut på dato, og måtte samle inn penger i hjemlandet for å ha råd til å spille finalen. De klarte å skrape sammen pengene, men ferdighetene holdt ikke mot overmakta fra Sør-Amerika. Uruguay vant 3–0 og regnet dermed seg selv som verdens beste. Det gjorde også FIFA, som anerkjente seieren som offisielt seniormesterskap «på lik linje med VM». Spillerne kom hjem til Uruguay som store helter, og det ble erklært nasjonal fridag og arrangert en enorm fest da båten med spillerne ankom Montevideo. Argentina hyllet sine naboer, men utfordret dem samtidig til to kamper. Det endte 1–1 i den første kampen, og 1–0 til Argentina i den andre, etter at de for første gang i historien scoret mål direkte fra corner. Dette målet er også grunnen til at mål direkte fra cornere kalles «Gol Olimpico», siden det ble scoret i kampen mot de olympiske mesterne. Det ble etter hvert en fysisk knallhard kamp. Fem minutter før slutt kastet noen argentinske supportere steiner fra 18

69062 Seier eller død! – s. 18

29.04.2026 14:05

tribunen. Flere av Uruguays spillere kastet steinene opp på tribunen igjen. Da politiet kom til, ville ikke Uruguays Héctor Scarone bli holdt igjen, så han sparket etter politiet. Han ble arrestert, kampen ble avbrutt, og grunnlaget var lagt for en langvarig og innbitt rivalisering. I 1928 var Uruguay tilbake i Europa for å forsvare tittelen, og da skulle argentinerne være med på moroa. Andrade var tilbake i godt slag og mange kilo lettere etter en røff periode med syfilis. Uruguay slo Nederland, Tyskland og Italia på vei til finalen. I semifinalen hadde Andrade et ublidt møte med en av målstengene, noe som senere gjorde ham blind på det ene øyet. I finalen ventet selvsagt Argentina. Finalen endte 1–1, men i en omkamp tre dager senere vant Uruguay. De var best i verden igjen, men verdensmesterskapet var det ennå ingen som hadde vunnet. På hjemmebane i 1930 var det naturligvis forventninger om at det uruguayanske laget skulle nå finalen, og igjen var det nabolandet som måtte slås. Selv om de allerede hadde knivet mot hverandre i flere år, hadde forholdet landene imellom forverret seg betydelig i løpet av mesterskapet. Argentinernes brutale stil på vei til finalen hadde irritert vertsnasjonen gang på gang. I minuttene etter Argentinas åpningskamp mot Frankrike hadde de uruguayanske hjemmesupporterne båret noen av de franske spillerne på skuldrene sine, mens andre kastet steiner i retning av argentinerne. Dette fungerte ikke akkurat som en fredspipe mellom nabolandene. Argentinerne hadde trengt vakthold døgnet rundt på hotellet, i kjølvannet av masseslåsskampen mot Chile. Det 19

69062 Seier eller død! – s. 19

29.04.2026 14:05

ble ikke bedre etter semifinalen, da argentinerne, i tillegg til å brekke et amerikansk bein, hadde sørget for at manageren fikk revet opp leppa si. Andy Auld manglet fire tenner og Bert Patenaude havnet på sykehuset med en mageskade. Med et så anstrengt forhold mellom de to naboene var myndighetene på alerten. For turneringen hadde virkelig vekket følelser også i Argentina, og i den argentinske hovedstaden runget en sang med teksten «Død over Uruguay» gjennom gatene. Det var mange som hadde planer om å krysse Rio de la Plata på båt, og dukke opp i Montevideo. Supporternes seiersrop var intet mindre enn «Argentina Si, Uruguay no! Victoria o muerte! ». Eller på norsk: «Seier eller død!» Argentinerne hadde ti store skip klare til å frakte supportere over elvebassenget, men det var ikke nok. Mange mindre båter satte også ut på overfarten, og havna i Montevideo nådde raskt maksimal kapasitet. En ikke ubetydelig andel av argentinerne som satte ut til sjøs var fortsatt i en båt og ventet på å komme i land da finalekampen startet. Rapportene om mange våpen blant argentinerne gjorde også at det var strenge kontroller i havna, som skal ha gjort prosessen enda seigere. Det skal ha blitt konfiskert et sted mellom 1500 og 5000 våpen av uruguayanske myndigheter den dagen, avhengig av hvem du spør. Det er ikke sikkert det hadde hjulpet argentinerne å komme i land, for det var også satt opp spesialtog og flyvninger innenlands. Stadionet åpnet allerede klokka åtte på morgenen. Innen klokka tolv var arenaen fullstappet av folk, og da var det fortsatt to timer igjen til kampstart. Den belgiske dommeren John Langenus, som hadde 20

69062 Seier eller død! – s. 20

29.04.2026 14:05

ankommet mesterskapet med fotballskipet Conte Verde, var satt opp til å dømme finalen. Selv hadde han strøket på den første dommerprøven, hvor han blant annet hadde fått spørsmålet: «Under kampen blir ballen sparket høyt opp i lufta. Akkurat på det tidspunktet flyr et fly forbi. Flyet fanger ballen og tar den med seg. Hva gjør du?» Langenus klarte prøven på andre forsøk, tre måneder senere, men fikk en vrien start på dommerkarrieren. Et lag truet ham med bank om de noen gang så ham igjen, og han mistet den dyrebare fløyta si. Senere ble han også slått i magen og ansiktet – og kastet mursteiner etter. Til Uruguay kom han med en ny fløyte, men han var veldig usikker på om han faktisk skulle si ja til dommeroppdraget. Hans første problem var at han ikke følte seg trygg. Det gikk rykter om dødstrusler mot spillerne på lagene og det var, som nevnt, store mengder våpen blant de tusenvis av argentinere som hadde tatt båt over Rio de la Plata for å se finalen. Uruguayanske myndigheter mente at kontrollen av de tilreisende supporterne var mer enn god nok, men hadde de trodd helt på det, hadde de kanskje ikke plassert en ring med vakter rundt banen, bevæpnet med rifler og bajonetter. Noen timer før avspark ga det kongelige belgiske fotballforbundet Langenus tillatelse til å dømme finalen, etter å ha fått lovnader av Montevideos politi om at han skulle få bevæpnet eskorte. Belgieren skulle transporteres kjapt ut av stadion, ned til en båt som ventet på ham i havna, om ting skulle gå skeis. Men først måtte Langenus bestemme hvilken ball som skulle brukes i kampen. Det var ikke bestemt på forhånd, og både Uruguay og Argentina hadde fått bruke sin egen ball i kampene så langt i turneringen. Nå krevde begge 21

69062 Seier eller død! – s. 21

29.04.2026 14:05

landslag at deres ball skulle brukes. Igjen var tonen alt annet enn gemyttlig, og lagene var lite villige til å inngå kompromisser. Langenus foreslo å spille én omgang med Uruguays ball, og så én omgang med Argentinas ball. Lagene gikk med på det, og da Langenus ledet spillerne ut på banen, ikledd datidens dommerantrekk med blazer, skjorte, slips og shorts til under knærne, var det med en ball under hver arm. På tribunene sies det å ha vært over 90 000 tilskuere som kunne se ham kaste en mynt opp i lufta, mynten som ikke bare skulle bestemme hvem som startet med ballen, men også hvilken ball de skulle benytte først. Argentina vant, og fikk starte med sin ball. Det var hjemmelaget som startet best, da John Langenus omsider blåste i gang kampen. Høyrevingen Dorado sendte Uruguay opp i ledelsen, men det var ikke lenge hjemmefansen var i ekstase. Argentinas høyreving Peucelle utlignet, før toppscorer Stábile scoret sitt åttende mål i turneringen, fra det mange hevder var en offsideposisjon. Til pause ledet Argentina 2–1, og det så bra ut for alle de som hadde rukket å komme seg over Rio de la Plata. Uruguay-fløyen var ikke like fornøyd, og dommertrioen fikk besøk i garderoben av en illsint lagkaptein fra hjemmelaget, som var overbevist om at Argentinas andre mål var offside. Dette opptrinnet bleknet imidlertid mot det Argentinas største stjerne, Luis Monti, ble utsatt for. Det er mange ulike versjoner av hva som skjedde. Noen sier det ble fremsatt trusler i form av et brev i forkant av kampen, men Monti har en annen versjon. Barnebarnet hans, Lorena, har senere fortalt FIFA World Football Museum den versjonen som den argentinske stjernespille22

69062 Seier eller død! – s. 22

29.04.2026 14:05

ren selv fortalte henne. I den kom to menn opp til Monti i pausen og fortalte ham at kona og datteren hans ville bli drept om de skulle vinne finalen. Mange år etter finalen ga sicilianeren Marco Scaglia ut en bok med en tittel som på norsk ville blitt oversatt som «Memoarene til en hemmelig fascistisk agent». Han forteller der at han og en mann ved navn Luciano Benetti var dem som kom med truslene. De skal begge ha vært tilknyttet den sicilianske mafiaen, og opererte på oppdrag fra Benito Mussolini. Mussolini hadde nemlig andre planer for Monti. Han ønsket å se Monti i den italienske drakta, og kunne ikke risikere at han skulle bli en argentinsk folkehelt. Det var flere argentinske spillere som skal ha fått dødstrusler i forbindelse med finalen, men ingen av dem ble tatt like seriøst som Montis. Han hadde vært dominerende så langt i mesterskapet, men ifølge rapporter i pressen var han blek og usynlig i finalen. Om det var disse omstendighetene som gjorde utslaget, eller om det skyldtes en litt mer offensiv taktikk fra den uruguayanske treneren i andre omgang, er usikkert. Men Uruguay snudde det hele, først etter et mål av Cea, så gjennom det som ble kampens høydepunkt, et langskudd oppe i venstre kryss fra Santos Iriarte. En heading fra kort hold fra den enarmede Castro sikret seieren for Uruguay. De hadde klart det, og var verdensmestere på hjemmebane. Foran stort sett lykkelige supportere på tribunen, og noen som stormet banen, løp et jublende Uruguay-lag rundt på gressmatta. Det sies at argentinerne spilte med undertrøyer hvor det sto «Argentina campeones» – eller «Argentina mestere». Dem var det uansett ingen som fikk se. 23

69062 Seier eller død! – s. 23

29.04.2026 14:05

I stedet var publikum vitne til at Uruguays spillere bar på en stor pokal. Akkurat hvor den kom fra, er det ingen som vet i dag. For det var ikke det trofeet som Jules Rimet hadde hatt i kofferten på båten over Atlanterhavet, nemlig den 30 centimeter høye, greske seiersgudinnen Nike. Først senere på finalekvelden ble det egentlige VM-trofeet delt ut av Jules Rimet til presidenten i uruguayanske fotballforbundet. * Det hadde ikke gått knirkefritt, men historien om fotballVM var offisielt påbegynt. I Montevideo var de lykkelige. I Argentina var tonen en annen. Selv om de selv hadde vært anklaget gang på gang for knallhardt spill underveis i mesterskapet, var de ikke fornøyd med det de kalte uruguayansk brutalitet. De mente også at den belgiske dommeren, John Langenus, hadde dømt altfor ensidig. Langenus’ plan om å komme seg kjapt og udusjet fra stadion til en båt i havna etter kampen, hadde fungert fint. Det betydde at argentinerne måtte la sin vrede gå utover noen andre. Det uruguayanske konsulatet i Buenos Aires fikk samme kveld besøk av en større gruppe argentinere som kastet steiner mot bygget. Mens støvet la seg etter denne formidable nabofeiden, begynte europeerne på den lange turen hjem med dampskipet Conte Verde. På denne overfarten fikk den rumenske spilleren Alfred Eisenbeisser lungebetennelse, og da båten kom frem til Genova i Italia, måtte han rett på et sanatorium. De andre lagkameratene dro videre til Romania, og et eller annet sted på veien oppsto det misforståelser i kommunikasjonen. For da Eisenbeisser ikke dukket opp i hjembyen 24

69062 Seier eller død! – s. 24

29.04.2026 14:05