Se oss danse

Se oss danse

Leïla Slimani

Se oss danse Oversatt av Agnete Øye, MNO

Leïla Slimani Originalens tittel: Regardez-nous danser Oversatt fra fransk av Agnete Øye © Éditions Gallimard, Paris, 2022 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-75414-3 1. utgave, 1. opplag 2023 Del I innledes med et sitat fra Boris Pasternak, Doktor Zhivago, oversatt til norsk av Arne Gallis, Gyldendal 1968, s. 215.

Del II innledes med et sitat fra Milan Kundera, Tilværelsens uutholdelige letthet, oversatt til norsk av Kjell Olaf Jensen og Michael Konupek, Cappelen 1998, s. 32.

Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: © All rights reserved Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen book cream 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Bounty. Uten deg ville ingenting ha vært mulig.

Personer: Mathilde Belhaj: Født i Alsace i 1926. Hun møter Amine Belhaj da regimentet hans er stasjonert i landsbyen der hun bor. Hun gifter seg med ham i 1945, og et år senere reiser hun etter ham til Meknès i Marokko. Etter tre år i storfamiliens hjem i Berrima, medinaen i byen, flytter de til en gård der Mathilde får to barn, Aïcha og Selim. Mens ektemannen arbeider døgnet rundt for å gjøre gården til et mønsterbruk, åpner hun en sykestue for å hjelpe befolkningen i området. Rett etter ankomsten til Marokko begynner hun å lære seg arabisk og berbisk, og trass i mange vanskeligheter og motviljen hun føler mot enkelte tradisjoner, ikke minst kvinnenes status, blir hun litt etter litt knyttet til landet.

Amine Belhaj: Født i 1917, sønn av Kadour Belhaj, tolk i den franske kolonihæren, og hans kone Mouilala. Som eldste sønn blir Amine familiens overhode og arver familiens landeiendom ved farens død i 1939, men i begynnelsen av andre verdenskrig bestemmer han seg for å verve seg til et spahiregiment. Sammen med sin adjutant Mourad havner han i en fangeleir i Tyskland, men greier å flykte. I 1944 treffer han Mathilde og gifter seg med henne i en kirkelig vielse i Alsace i 1945. Mens Marokko hjemsøkes av uroligheter på 1950-tallet, konsentrerer han seg utrettelig om arbeidet på gården, som han drømmer om å gjøre til en lukrativ bedrift. Han er lidenskapelig opptatt av moderne landbruk og utvikler nye typer sitrusfrukt og oliven. Etter flere år med motgang møter han den ungarske legen Dragan Palosi, som hjelper ham til endelig å høste fruktene av slitet.

Aïcha Belhaj: Født i 1947, datter av Mathilde og Amine.

Hun går på en skole drevet av katolske nonner og får strålende karakterer. Aïcha er et utemmet barn med hang til religiøse grublerier og er foreldrenes store stolthet.

7

Selim Belhaj: Født i 1951, sønn av Mathilde og Amine.

Selim er morens hjertebarn og går også på fransk skole drevet av kolonimakten.

Omar Belhaj: Født i 1927, Amines yngre bror. Under oppveksten og ungdomstiden føler han en blanding av beundring og hat overfor storebroren. Han misliker ham spesielt for å ha vervet seg til den franske hæren og fordi han er morens yndling. Omar har et hissig og impulsivt temperament og søker seg under krigen mot de marokkanske nasjonalistene. I løpet av 1950-årene blir han stadig mer involvert i nasjonalistbevegelsen og deltar i voldelige aksjoner under opptakten til løsrivelsen fra Frankrike.

Jalil Belhaj: Født i 1932, den yngste av brødrene Belhaj.

Jalil er rammet av forbannelsen som hviler over Mouilalas familie og er psykisk syk. Han lever innestengt på rommet sitt og ser seg ustanselig i et speil. Da moren blir syk og flytter ut på gården, blir Jalil sendt til en onkel i Ifran. Han dør av sult i 1959 etter å ha nektet å ta til seg næring.

Mouilala Belhaj: Født på begynnelsen av 1900-tallet. Gift med Kadour Belhaj. Som datter i en middelklassefamilie har Mouilala aldri lært å lese og skrive. Mange i familien hennes har lidd av psykisk sykdom, vandret nakne i gatene eller snakket med spøkelser. Hun føder sju barn hvorav fire vokser opp: Amine, Omar, Jalil og Selma. Mouilala er en kjærlig og tapper mor som tilber den eldste sønnen hemningsløst og beundrer den selvstendige og kunnskapsrike svigerdatteren Mathilde. Omkring 1955 begynner hun å få de første symptomene på psykisk sykdom med tegn til demens. Hun flytter fra huset i Berrima, medinaen i Meknès, og tilbringer sine siste år på gården. Hun dør i 1959, noen måneder etter sønnen Jalil.

Selma Belhaj: Født i 1937, søster av Amine, Omar og Jalil. Selma er en smellvakker jente som blir forgudet av 8

moren, konstant overvåket av brødrene og jevnlig får juling av Omar. Hun er ukonsentrert på skolen og skulker ofte.

Våren 1955 møter hun den unge piloten Alain Crozières og blir gravid med hans barn. For å unngå skandale og vanære, gifter Amine henne bort til sin gamle adjutant, Mourad. I 1956 føder hun datteren Sabah.

Mourad: Født i 1920, i en liten landsby åtte mil fra Meknès. I 1939 innrulleres han i den franske hæren og sendes til fronten der han blir offiseren Amines adjutant. Han nærer sterke og hemmelige følelser for sin overordnede og er sjalu på Mathilde. I krigens siste fase drar han til Indokina med marokkanske kontingenter. Han vemmes over voldshandlingene, deserterer og kommer seg tilbake til Marokko der han oppsøker Amine. Amine ansetter ham som arbeidsformann, og den autoritære lederstilen hans gjør ham forhatt blant arbeiderne. Han gifter seg med Selma i 1955.

Monette Barte: Født i 1946. Monette Barte er datter av Émile Barte, pilot ved flybasen i Meknès. Hun går på den katolske pikeskolen og søker kontakt med Aïcha der. De to jentene blir fortrolige venninner. Monettes far dør i 1957.

Tamo: Datter av Ito og Ba Miloud, landarbeidere som bor i douaren ikke langt fra gården. Hun ansettes som hushjelp på gården like etter at Mathilde kommer dit. Selv om arbeidsgiveren behandler henne nedlatende, finner hun seg etter hvert til rette i familien og arbeider for dem hele livet.

Dragan Palosi: Som ungarsk gynekolog av jødisk herkomst søker han under krigen tilflukt i Marokko sammen med kona Corinne. Etter en uheldig hendelse ved en klinikk i Casablanca bestemmer han seg for å flytte til Meknès og åpne praksis der. I 1954 foreslår han for Amine at de skal samarbeide om å eksportere appelsiner til Europa. Han setter pris på Mathilde og har respekt for henne, og han hjelper henne når arbeidet på sykestuen blir uoverkommelig.

9

Han tar Aïcha under sine vinger og forsyner henne med bøker gjennom alle skoleårene så hun kan slukke kunnskapstørsten.

Corinne Palosi: Opprinnelig fra Dunkerque, gift med Dragan. Corinne er en sanselig kvinne som vekker menns begjær og kvinners misunnelse. Hun sørger over at hun er barnløs og fører en nokså ensom tilværelse i Meknès.

i Tiden regner så likevel ikke med meg og lesser på meg alt den vil. Tillat derfor også meg å ignorere kjensgjerningene. boris pasternak

Mathilde sto ved vinduet og så ut i hagen. Den frodige, uryddige, nesten vulgære hagen hennes. En protest mot nødtørftigheten mannen tvang på henne i alle andre deler av livet. Det hadde så vidt grydd av dag, og solen smøg seg unnselig gjennom bladverket. En jakaranda med lilla blomster som ennå ikke hadde sprunget ut. Den gamle sørgepilen og de to avokadotrærne som sviktet under vekten av frukt som ingen spiste og som ble liggende og råtne i gresset. Hagen var aldri så vakker som på denne årstiden.

Det var i begynnelsen av april 1968, og Mathilde tenkte at det ikke var noen tilfeldighet at Amine hadde valgt akkurat dette tidspunktet. Rosene, som hun hadde fått tilkjørt fra Marrakech, hadde sprunget ut noen dager tidligere, og det fløt en frisk, søt duft over hagen. Skjermliljer, georginer, lavendel- og rosmarinbusker bredte seg utover ved foten av trærne. Alt grodde villig her, tenkte Mathilde. Denne jorden var velsignet for blomster.

Hun kunne allerede høre stæren synge, og hun kunne se to svarttroster som hoppet rundt i gresset og pikket i jorden med gule nebb. Den ene hadde hvite hodefjær, og Mathilde undret på om de andre svarttrostene gjorde narr av den for det, eller om det tvert imot gjorde denne fuglen til noe særegent som artsfrendene hadde ærbødighet for. Hvem vet hvordan svarttrosten lever, tenkte hun.

Hun hørte motordur og stemmene til arbeiderne. Et enormt, gult monster dukket opp på gangstien til hagen.

13

Først fikk hun øye på metallarmen med den kjempestore skuffen. Maskinen var så stor at den hadde problemer med å komme fram i oliventrealleen, og arbeiderne ropte anvisninger til føreren i gravemaskinen som rev med seg greiner på sin vei. Endelig stanset den, og freden senket seg igjen.

Denne hagen hadde vært hennes hule, hennes tilfluktssted, hennes stolthet. Her hadde hun lekt med barna sine.

De hadde hvilt middag under sørgepilen og hatt piknik i skyggen av gummitreet. Hun hadde lært dem å liste seg innpå dyra som gjemte seg i trærne og buskene. Ugla og flaggermusene, kameleonene som de puttet i pappesker og av og til lot bli liggende under sengen og dø. Og da barna var blitt store, etter at de hadde gått lei av lekene og ømheten hennes, hadde hun gått hit for å glemme ensomheten sin. Hun hadde plantet, beskåret, sådd og priklet. Hun hadde lært seg å kjenne igjen fuglesangen for hver time på dagen. Hvordan kunne hun nå drømme om kaos og ødeleggelse? Ønske seg at det hun hadde elsket skulle bli tilintetgjort?

Arbeiderne kom inn i hagen og satte ned påler som til slutt dannet et rektangel på tjue ganger fem meter. De passet nøye på å ikke tråkke ned blomstene med gummistøvlene sine, og Mathilde ble grepet av denne rørende, men helt unødvendige omtanken. De vinket på gravemaskinføreren, som slengte sigarettsneipen ut gjennom vinduet og startet motoren. Mathilde skvatt til og lukket øynene. Da hun åpnet dem igjen, var den enorme metallskuffen i ferd med å grave seg ned i bakken. En kjempehånd trengte ned i den svarte jorden og spredte en lukt av mose og muld. Den rev opp alt på sin ferd, og på noen timer bygde den seg en høy tue av jord og stein der livløse småbusker og halshogde blomster lå på likstrå.

Denne jernhånden tilhørte Amine. Det var hva Mathilde tenkte denne formiddagen som hun tilbrakte urørlig innenfor stuevinduet. Hun var overrasket over at mannen ikke ville være vitne til forestillingen og se planter og trær falle, 14

ett for ett. Han hadde bare bestemt at hullet ikke kunne være noe annet sted enn akkurat der. At de måtte grave rett utenfor huset, på det mest solrike stedet på tomten. Ja, der syrinen sto. Der appeltronen hadde vokst før i tiden.

Først hadde han sagt nei. Nei, fordi de ikke hadde råd.

Fordi vann var et sjeldent og dyrebart gode man ikke kunne bruke etter eget forgodtbefinnende. Han hadde brølt nei fordi han hatet tanken på å stille noe så uanstendig til skue overfor de lutfattige bøndene. Hva kom folk til å tro om hvordan han oppdro sønnen sin, om hvordan han oppførte seg overfor kona, når de fikk se henne svømme halvnaken rundt i et svømmebasseng? Da var han jo ikke noe bedre enn de gamle kolonistene eller de dekadente byfolkene som forpestet landet og uten blygsel pranget med all sin strålende suksess.

Men Mathilde ga seg ikke. Hun feide bort alle innvendinger. Hun fortsatte ufortrødent, år etter år. Hver sommer, når sharqien blåste og den kvelende heten gikk henne på nervene, kom hun tilbake til forslaget om svømmebasseng som mannen mislikte så intenst. Hun tenkte at han ikke var i stand til å forstå det, han som ikke kunne svømme og var redd for vann. Hun gjorde seg kjærlig og innsmigrende, hun tagg og ba. Det var da ingen skam å vise fram at de hadde lykkes. De gjorde jo ikke noe galt, de hadde da rett til å nyte livet, de som hadde ofret sine beste år først i krigen og deretter på å dyrke opp denne gården. Hun ville ha det svømmebassenget, hun ville ha det som erstatning for alt hun hadde ofret, for sin ensomhet og sin tapte ungdom. De var blitt over førti år og trengte ikke å bevise noe for noen. Alle gårdbrukerne rundt dem hadde svømmebasseng, i hvert fall 16

de som var moderne. Ville han heller at hun skulle gå og vise seg fram i den offentlige svømmehallen?

Hun smigret ham. Hun skrøt av hvor dyktig han hadde vært til å odle fram nye olivensorter og eksportere sitrusfrukt. Hun tenkte at hun kunne få ham til å gi etter hvis hun bare sto der foran ham, med lyserøde, brennende kinn, håret klistret til tinningene av svette og leggene fulle av åreknuter. Hun minnet ham på alt de hadde fått til, de hadde fortjent det, så iherdig som de hadde slitt. Og han rettet på henne: «Det er jeg som har slitt. Det er jeg som bestemmer hvordan pengene skal brukes.»

Mathilde verken gråt eller ble sint da han sa det. Hun smilte innvendig ved tanken på alt hun gjorde for ham, for gården, for arbeiderne som hun ga medisinsk behandling.

På all tiden hun hadde brukt på å oppdra barna, på å følge dem til dansetimer og musikkundervisning og hjelpe dem med leksene. De siste årene hadde Amine gitt henne ansvaret for gårdsregnskapet. Hun skrev fakturaer, betalte lønninger og vareleverandører. Og av og til, ja, av og til hendte det at hun forfalsket regnskapet. Hun endret litt på en linje, diktet opp en ekstra arbeider eller en bestilling som ikke fantes. Og i en skuff bare hun hadde nøkkel til, gjemte hun seddelbunker som hun rullet sammen med en beige gummistrikk. Hun hadde gjort det så lenge at hun ikke lenger skammet seg over det og ikke engang var redd for å bli oppdaget. Summen vokste, og hun mente at det var en velfortjent andel, en skatt hun inndro for å kompensere for sine ydmykelser. Og for å hevne seg.

Mathilde hadde eldes, og det var sikkert hans skyld at hun så eldre ut enn hun var. Ansiktshuden hadde væt utsatt for sol og vind og virket grovere. Hun hadde rynker i pannen og munnvikene. Selv de grønne øynene hadde mistet glansen, som en kjole man har slitt for mye på. Hun hadde lagt på seg. For å provosere mannen, grep hun vannslangen i hagen en dag under hetebølgen og dusjet hele seg rett foran øynene på hushjelpen og arbeiderne. Klærne klistret seg til kroppen så de stive brystvortene og kjønnshåret syntes.

17

Den dagen ba arbeiderne til Gud om at Amine ikke skulle bli gal, mens de geipet mellom råtne tenner. Hvordan kunne en voksen kvinne finne på noe slikt? Sant nok, det hendte man dusjet barna med vann, når de holdt på å besvime, når den brennende solen nesten fikk dem til å hallusinere. Da ble de formanet om å holde seg for nesen og lukke munnen, for brønnvannet gjorde folk syke og kunne ta livet av dem.

Mathilde var som et barn, og som et barn ble hun aldri lei av å tigge og be. Hun snakket om hvor lykkelige de hadde vært i gamle dager, om feriene i Dragans strandhytte ved havet i Mehdia. Og hadde forresten ikke Dragan fått bygd et svømmebasseng ved huset deres i byen? «Hvorfor skal Corinne ha noe som jeg ikke har?» sa hun.

Hun var sikker på at det var dette argumentet som hadde fått Amine til å strekke våpen. Hun hadde sagt det like grusomt og selvsikkert som en pengeutpresser. Hun trodde at mannen hennes hadde hatt et forhold til Corinne i noen måneder i 1967. Hun var helt sikker, enda hun aldri hadde fått andre indisier enn en viss lukt i skjortene hans, en leppestiftflekk – banale og tarvelige indisier som det er hushjelpers lodd å slite med. Nei, hun hadde ingen bevis og han hadde aldri tilstått, men det sprang i øynene som om det brant en ild mellom de to, en ild som ikke kom til å vare, men som måtte få brenne ut. Mathilde hadde en gang klossete prøvd å snakke med Dragan om det. Men legen, som var blitt enda mer godmodig og filosofisk anlagt med tiden, lot som om han ikke forsto. Han nektet å stille seg på hennes side, å nedverdige seg til slik smålighet og føre det han opplevde som en meningsløs krig skulder ved skulder med den rasende Mathilde. Mathilde fikk aldri greie på hvor lenge Amine hadde vært i armene på Corinne. Hun visste ikke om det handlet om kjærlighet, om de hadde utvekslet ømme ord, eller om de tvert imot – og det var kanskje verre – hadde opplevd en taus og fysisk lidenskap.

Amine var blitt enda vakrere med årene. Håret var blitt hvitt ved tinningene, og han hadde latt gro en gråsprengt bart som fikk ham til å ligne på Omar Sharif. Som en film18

stjerne gikk han så å si hele tiden med solbriller. Men det var ikke bare det solbrune ansiktet, den firskårne kjeven og de hvite tennene han blottet de sjeldne gangene han smilte, som gjorde ham vakker. Alderen hadde gjort det mulig for ham å utfolde viriliteten sin. Han var mer avslappet i bevegelsene og snakket med dypere stemme. Nå ble den stive holdningen tatt for å være selvbeherskelse, og den alvorlige minen ga inntrykk av at han var et villdyr som gjemmer seg i sanden, tilsynelatende helt livløst, men som i ett sprang kan kaste seg over byttet. Han var ikke helt klar over sin egen tiltrekningskraft, han oppdaget den litt etter litt, etter hvert som den utfoldet seg, så å si utenfor ham selv. Og nettopp det at han nærmest var overrasket over seg selv, var trolig forklaringen på at han gjorde slik suksess hos kvinner.

Amine var blitt mer selvsikker, og han var blitt velstående. Han lå ikke lenger våken om nettene og stirret i taket mens han gjorde overslag over gjelden. Han drømte ikke lenger om overhengende konkurs, om at barna skulle ende i armod og nød eller om alle ydmykelsene de ville bli utsatt for. Amine sov. Han var blitt kvitt marerittene, og i byen var han blitt en respektert personlighet. Nå ble de bedt i mottakelser, og folk ville gjerne kjenne dem og omgås dem. I 1965 ble de oppfordret til å melde seg inn i Rotaryklubben, og Mathilde visste at det ikke var på grunn av henne, men på grunn av mannen hennes, og at klubbmedlemmenes fruer hadde hatt en finger med i spillet. Fåmælt som han var, tiltrakk Amine seg like fullt alskens små oppmerksomheter. Kvinnene bød ham opp til dans, de la kinnet inntil hans, trakk hånden hans ned på hoftene sine, og selv om han ikke visste hva han skulle si, selv om han ikke kunne danse, hendte det at han tenkte at et slikt liv kanskje var innenfor rekkevidde, et liv like lett som champagnelukten han kjente på ånden deres. Mathilde avskydde seg selv på disse mottakelsene. Hun følte at hun snakket for mye og drakk for mye, og i dagevis etterpå angret hun på hvordan hun hadde oppført seg. Hun forestilte seg at andre så ned på henne, at de syntes at hun var tåpelig og ubrukelig, for19

aktelig fordi hun lukket øynene for mannens utroskapshistorier.

Når rotarymedlemmene var så overstrømmende og viste seg så velvillige og oppmerksomme overfor Amine, var det også fordi han var marokkansk, og at klubben ville innlemme arabere for å vise at kolonitiden, tiden da de levde parallelle liv, var omme. Mange av franskmennene hadde riktignok forlatt landet høsten 1956, da rasende folkemasser strømmet ut i gatene og lot den blodtørstige galskapen få fritt utløp. Det ble satt fyr på teglverket, mennesker ble drept på åpen gate og utlendingene innså at de ikke lenger befant seg hjemme hos seg selv. Noen hadde pakket kofferten og forlatt leiligheter der møblene ble stående og støve ned før de ble kjøpt av en marokkansk familie. Landeiere ga avkall på eiendommene sine og på alle årene med arbeid de hadde nedlagt. Amine undret på om det var de mest engstelige eller de mest klarsynte som hadde reist hjem. Men bølgen med avreiser var bare en parentes. En gjenoppretting av likevekten før livet gjenopptok sin vante kurs. Ti år etter frigjøringen måtte Mathilde medgi at Meknès ikke hadde forandret seg særlig mye. Ingen kjente til de nye, arabiske gatenavnene, og folk avtalte fremdeles å møtes på avenue Paul-Doumer eller i rue de Rennes, rett overfor apoteket til monsieur André. Notaren hadde blitt igjen, men det hadde også hun som drev sybutikken, frisøren og hans kone, innehaverne av klesbutikken på avenyen, tannlegen og legene.

Alle hadde lyst til å fortsette å nyte gledene i denne frodige, sjarmerende byen, om enn kanskje litt mer behersket. Nei, det kom ingen revolusjon, bare et stemningsskifte, en forsiktighet, en illusjon om samdrektighet og likeverd. Under middagene på Rotaryklubben, der velstående marokkanere og medlemmer av det europeiske samfunnet satt ved samme bord, virket det som om koloniseringen ikke hadde vært annet enn en misforståelse, et feilsteg som franskmennene nå angret på, og som marokkanerne lot som om de hadde glemt. Noen prøvde å si det, at de aldri hadde vært rasister, og at hele denne affæren gjorde dem forferdelig ille til 20

mote. De sverget på at de nå var lettet, at ting var avklart, og at de pustet friere, de også, etter at byen hadde kvittet seg med utskuddene. Utlendingene passet på hva de sa. Når de ikke hadde reist sin vei, var det for å unngå å ødelegge et land som hadde behov for dem. En dag skulle de selvsagt gi fra seg plassen og dra sin vei, og da ville apotekeren, tannlegen, legen og notaren være marokkanere. Men inntil videre ble de der og var til nytte. Dessuten var de ikke så forskjellige fra disse marokkanerne som satt ved bordene deres. Disse elegante, åpne mennene, oberster eller høyere embetsmenn med koner i vestlige kjoler og kort hår. Nei, de var ikke så forskjellige fra disse velbergede borgerne som uten skyldfølelse eller baktanker lot barføtte barn bære varene for seg utenfor sentrumsmarkedet. Som nektet å gi etter for tiggernes bønner, «for de er akkurat som hunder man mater under bordet. De venner seg til det og mister det lille de måtte ha av arbeidslyst og innsatsvilje». Franskmennene ville aldri ha våget å si at denne hangen folket hadde til å tigge og klage, var forstemmende. De ville aldri, som marokkanerne, ha våget å beskylde hushjelpene for å være uærlige, gartnerne late, fattigfolk tilbakestående. Og de lo litt for høyt når deres innfødte venner i Meknès fortvilte over hvordan de skulle greie å bygge et moderne samfunn med en befolkning bestående av analfabeter. Disse marokkanerne var innerst inne akkurat som dem. De snakket samme språk og så på verden med samme blikk, og det var vanskelig å tenke seg at de en gang kunne ha tilhørt den andre leiren og betraktet dem som fiender.

I begynnelsen var Amine i tvil. «De har snudd kappen etter vinden», sa han til Mathilde. «Før var jeg svarting og sotfjes, og nå er det monsieur Belhaj meg her og monsieur Belhaj meg der.» Under en middag med påfølgende dans på Rotaryklubben innså Mathilde at han hadde rett. Monique, frisørens kone, hadde drukket for mye, og midt i en samtale plumpet hun ut med ordet «svarting». Hun slo hendene for munnen som om hun ville stappe det forbudte ordet inn igjen, og utstøtte et langt «Åh» med oppsperrede øyne og 21

purpurrøde kinn. Ingen andre enn Mathilde hadde hørt det, men Monique unnskyldte seg i det vide og brede. «Jeg sverger, det var ikke det jeg mente å si», sa hun. «Jeg aner ikke hva som gikk av meg.»

Mathilde kom aldri helt på det rene med hva som til slutt hadde fått Amine til å gi etter. Men i april 1968 forkynte han at det skulle bli svømmebasseng. Etter at hullet var gravd, skulle det støpes betongvegger og installeres et rørog filtreringssystem, og Amine holdt myndig overoppsyn med arbeidet. Langs kanten av bassenget sørget han for at det ble lagt en rad med okergule murstein som Mathilde måtte innrømme tilførte det hele en viss eleganse. Begge var til stede da bassenget ble fylt. Mathilde satte seg på de brennhete mursteinene og så vannet stige mens hun utålmodig som et barn ventet på at det skulle nå anklene hennes.

Ja, Amine ga etter. Det var jo han som var sjefen, husherren, den som sørget for at gårdsarbeiderne hadde mat på bordet, og de hadde ingenting de skulle ha sagt om livsførselen hans. Ved frigjøringen var den beste jorden fortsatt på franske hender, og flertallet av den marokkanske befolkningen på landsbygda levde i stor fattigdom. Protektoratets storstilte sanitære framskritt hadde ført til en galopperende befolkningsvekst i landet. Etter ti års selvstendighet var jordflekkene til bøndene så oppstykket at de ikke lenger var store nok til at det gikk an å leve av dem. I 1962 hadde Amine kjøpt opp en del av Marianis eiendom og all jorden til enken Mercier, som hadde bosatt seg i en trist leilighet i byen like ved Place Poeymirau. Han hadde overtatt maskiner, husdyr og varelagre, og til en rimelig pris lot han noen arbeiderfamilier leie jordteiger de vannet ved hjelp av segu23

iaer. Folk i området betraktet Amine som en streng arbeidsgiver, steil og hissig, men ingen tvilte noen gang på hans integritet og rettferdighetssans. I 1964 fikk han omfattende støtte fra landbruksdepartementet til vanningsanlegg på en del av eiendommen og innkjøp av moderne utstyr. Amine sa det om og om igjen til Mathilde: «Hassan II har skjønt at vi først og fremst er et ruralt land og at det er jordbruket som trenger støtte.»

Da svømmebassenget var ferdig, inviterte Mathilde til mottakelse for de nye vennene i Rotaryklubben. I en hel uke gjorde hun forberedelser til det hun kalte sitt «gardenparty». Hun hyret inn servitører og leide sølvbrett, servise i Limoges-porselen og champagneglass fra et cateringfirma i Meknès. Hun fikk dekket bord i hagen og satte markblomster i små vaser. Valmuer, ringblomst og smørblomst som hun hadde fått arbeiderne til å plukke samme morgen.

Gjestene ga henne komplimenter. Kvinnene gjentok at de syntes det var «yndig, simpelthen yndig». Og mennene beundret svømmebassenget mens de dunket Amine i ryggen.

«Du har sannelig fått det til, Belhaj!» Det helstekte lammet ble møtt med applaus, og Mathilde insisterte på at gjestene skulle forsyne seg med hendene, «på marokkansk vis». Alle kastet seg over dyret, trakk av skinnet og stakk fingrene inn i kjøttet for å rive løs møre og fete stykker som de dyppet i salt og spisskummen.

Måltidet varte til utpå ettermiddagen. Alkoholen, varmen og den svake skvulpingen fra vannet fikk gjestene til å slappe av. Dragan satt med halvlukkede øyne og duppet lett med hodet. Like over vannoverflaten i bassenget surret en sverm røde øyenstikkere.

«Dette huset er et sant paradis», sa Michel Cournaud begeistret. «Men pass på, kjære Amine. Det er best kongen ikke dukker opp på disse kanter. Vet dere hva jeg har hørt?»

Cournaud hadde en mage like stor som en gravid kvinne og satt alltid med spredte bein og hendene på vommen. Han hadde et mørkerødt, blodsprengt ansikt med livlig mimikk, og de små, grønne øynene hadde fortsatt noe barnlig ved 24

seg, noe rampete eller nysgjerrig som virket svært avvæpnende. Under den oransje parasollen Mathilde hadde fått satt opp, så Cournauds hud enda rødere ut, og Amine, som nå stirret på ham, syntes det virket som om det var like før vennen eksploderte. Cournaud arbeidet for handelskammeret og hadde kontakter i forretningsverdenen. Han delte tiden sin mellom Meknès og hovedstaden, og i Rotaryklubben var han godt likt ikke bare for sitt gode humør, men spesielt for sin evne til å fortelle historier om hoffet og intrigene der. Han delte ut sladder som godteri til forslukne barn. Det skjedde ikke stort i Meknès. Folk i de finere kretser følte seg avskåret fra verden og henvist til en provinsiell og kjedelig tilværelse. De visste ingenting om hva som egentlig var i gjære i de store byene ved kysten, der landets framtid ble bestemt. Innbyggerne i Meknès måtte nøye seg med offisielle meddelelser og svirrende rykter om komplotter og opprør, om at Mehdi Ben Barka var blitt borte i Paris eller forsvinningsnummeret til andre regimemotstandere hvis navn aldri ble sagt høyt. De fleste av dem visste ikke engang at det hadde vært unntakstilstand i landet de siste tre årene, at parlamentet var oppløst og grunnloven befant seg i dvaletilstand. Ingen var selvsagt uvitende om at Hassan IIs regjeringstid hadde fått en vanskelig start og at han måtte hanskes med en stadig mer radikal opposisjon.

Men hvem kunne egentlig påstå at de visste hva som faktisk var sant? Maktens sentrum var et fjernt og ugjennomskuelig sted, som vekket frykt og fascinasjon på samme tid. Særlig kvinnene likte å høre historier om haremet der kongen visstnok skulle holde bortimot tretti konkubiner bak låste dører. De så for seg at det bak meshwarens murer utspilte seg fester som kunne måle seg med Hollywoods sandalfilmer, og at champagne og whisky fløt i strie strømmer hos Profetens etterkommer. Det var slike historier Cournaud fôret dem med.

Han prøvde å sette seg nærmere bordet og begynte å snakke med konspiratorisk tonefall. Alle gjestene spisset ører, bortsett fra Dragan, som hadde sovnet og pustet med 25

lett vibrerende lepper. «Visste dere at kongen for noen uker siden kom kjørende forbi en flott eiendom? Det var visst i Gharb, tror jeg, nå ja, jeg husker ikke helt. Uansett likte han stedet. Han ba om å få en omvisning på eiendommen og hilse på eieren. Og før noen fikk sukk for seg, hadde han kjøpt eiendommen til en pris han selv hadde fastsatt. Den stakkars eieren hadde ingenting han skulle ha sagt.»

Amine lo ikke, i motsetning til de andre gjestene. Han likte ikke at folk spredte sladder eller at de snakket stygt om monarken, som etter at han kom til makten i 1961, hadde gjort utviklingen av jordbruket til en hovedsak for landet.

«Det er bare slarv», sa han, «ondsinnede rykter, rent oppspinn fra folk som er misunnelige. Sannheten er at kongen er den eneste som har skjønt at det går an å gjøre Marokko til det nye California. I stedet for å kolportere løgner burde de være glade for demningspolitikken og vanningsprogrammet som kommer til å gjøre det mulig for alle bønder å leve av arbeidet sitt.»

«Du lager deg bare drømmeslott», avbrøt Michel. «Etter hva jeg vet, er den unge kongen først og fremst opptatt av å spille golf og feste natten lang på slottet. Ikke for å skuffe deg, kjære Amine, men hans kjærlighet til fellahene er bare skuebrød. En nedrig politisk manøver for å holde seg inne med de brave bøndene. Ellers hadde han allerede lansert en ekte jordbruksreform og gitt jord til de mange millioner bønder som ikke har noe som helst. I Rabat vet alle at det aldri kommer til å bli nok jord til alle.»

«Hva innbiller du deg?» raste Amine. «At myndighetene over natten skulle nasjonalisere jorden som har tilhørt kolonistene, og ruinere landet? Hvis du hadde skjønt noe som helst av yrket mitt, så hadde du forstått at palasset gjør rett i å ta det litt etter litt. Hva vet de vel i Rabat? Vi har et enormt jordbrukspotensial. Kornproduksjonen er i stadig vekst. Selv eksporterer jeg dobbelt så mye sitrusfrukt som for ti år siden.»

«Da burde du passe deg. Snart kommer de kanskje og tar fra deg jorden og gir den til fellaher som ikke har noe.»

26

«Det gjør ikke meg noe at de gir til de fattige. Men ikke på bekostning av folk som meg, som har slitt i årevis for å bygge opp levedyktige gårdsbruk. Det vet kongen. Bøndene er og blir tronens fremste forsvarere.»

«Jaså nå! Gud hører deg, som det heter», fortsatte Michel. «Men hvis du vil høre min mening, så er ikke kongen interessert i annet enn intrigemakeri. Økonomien overlater han til storborgerne som beriker seg takket være ham og flyr rundt og sier at i Marokko er det bare kongen som betyr noe.»

Amine kremtet. Han stirret et øyeblikk på naboens rødmussede ansikt og hårete hender, og kjente en trang til å kneppe igjen den øverste skjorteknappen hans for å se ham bli kvalt.

«Du burde passe på hva du sier. Du kan bli landsforvist for å si slikt.»

Michel strakte på beina. Det så ut som om det var like før han gled ned fra stolen og deiset i bakken. Ansiktet la seg i et stivt smil.

«Jeg mente ikke å fornærme deg», unnskyldte han seg.

«Du har ikke fornærmet meg. Det er for din egen skyld jeg sier det. Du sier hele tiden at du kjenner dette landet, at det er her du er hjemme. Så da burde du vite at her kan man ikke si hva som helst.»