Samtaler med katten

Samtaler med katten

Eduardo Jáuregui

Samtaler med katten Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Eduardo Jáuregui Originalens tittel: Conversaciones con mi gata Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord © 2013 by Eduardo Jáuregui The translation follows the edition by Ediciones B, S.A., Barcelona 2013 Published by arrangement with UnderCover Literary Agents and Zarana Agencia Literaria Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57769-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Ebru Sidar/Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Rino Bertoloni, siciliansk taoist.

«La oss gjøre som dyrene: spise, sove, leke og elske.»

Del 1

Katten

1 Poter mot vinduet Første gang jeg så henne, dukket hun opp helt plutselig, som en ånd fra en av disse magiske lampene – men uten røyk eller harpespill, og uten at jeg trengte å gni på noe annet enn mine egne bekymringer.

Denne morgenen var jeg – i likhet med de fleste andre morgener – sent ute, og magen knyttet seg foran møtet med folkene fra Royal Petroleum. Ikke så mye som en halv brødskive klarte jeg å få ned. Jeg hadde akkurat sittet på kjøkkenet og gått over presentasjonen en siste gang.

På bordet fløt et sammensurium bestående av laptopen, det irske smøret, A–Z-kartet over London, fleecehanskene Joaquín hadde glemt i morgenkaoset, tallerkenen med ristede brødskiver og en kaffekopp fra bryllupet til William og Kate som ble tatt ut av skapet kun når det ikke var noen andre som var rene. Da jeg var ferdig, gikk jeg bort til oppvaskkummen med laptopen i den ene hånda og restene av frokosten i den andre.

Plutselig fikk jeg tåkesyn, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å få nok et av disse svimmelhetsanfallene mine. Brått slapp jeg tallerkenen med kaffekoppen, kniven full av smør og skivene jeg ikke hadde spist, ned på stabelen av tallerkener Joaquín hadde etterlatt seg, som den traff med et brak.

9

Jeg støttet den ledige hånda mot den rustfrie stålflata mens jeg klemte laptopen hardt mot brystet og prøvde å holde ut bølgen av kvalme og den lette prikkingen i huden, en følelse jeg var blitt godt kjent med de siste ukene. Jeg pustet dypt og svelget et par ganger.

«Rolig, Sara», sa jeg til meg selv. «Det går snart over, det går snart over, akkurat som det har gjort de andre gangene.»

Mens jeg gjentok denne setningen for meg selv, stirret jeg intenst mot vinduet, som om jeg prøvde å klamre meg fast til verden med blikket. Jeg så den sedvanlige grå London-himmelen, fly på vei til Heathrow, den triste og ustelte hagen vår inneklemt mellom så mange andre, og de mørke mursteinshusene i bakgrunnen. Det var ikke noe vakkert syn, men det ga meg i det minste en følelse av hvor jeg befant meg i forhold til omgivelsene, og gjenkjennelsen fungerte som anker. Sakte, men sikkert begynte svimmelheten å avta.

«Hva er det som skjer med meg?» spurte jeg meg selv, for første gang siden denne morgenkvalmen hadde startet.

For noen år siden ville det første som hadde slått meg, ha vært graviditet, og sjokket ville ha fått meg til å løpe til apoteket og ta en test. Nå ville jeg ha blitt glad hvis jeg sto overfor en slik mulighet, men det var altfor lang tid siden Joaquín og jeg hadde hatt den nødvendige roen og nærheten oss imellom til å engasjere oss i den slags lystige, lidenskapelige og klissete aktiviteter som før virket så enkelt å improvisere lattermildt frem i en hvilken som helst krok, og som lærebøkene merkelig nok satte i sammenheng med det å formere seg. Dette var bekymringsverdig av alle tenkelige grunner, blant dem det spørsmålet som nå oppsto igjen og igjen mens jeg stadig betraktet flyene som skar gjennom den monotone, overskyede himmelen: Hva er det som skjer med meg?

Det var da ånden i lampa materialiserte seg. Jeg så ned et øyeblikk, som varte lenge nok til at jeg fikk sjekket at 10

jeg verken hadde knust tallerkenen eller koppen med prinseparet, og kikket så opp igjen. Det kunne ikke ha gått mer enn et halvt sekund. Men der var dyret, det sto der og dekket hele vinduet, med et par grønne øyne som stirret sultent inn i mine. Jeg hylte av forskrekkelse og tok et skritt tilbake, mens jeg brukte laptopen av titan som skjold mot «rovdyret».

Men så fikk jeg et bedre inntrykk av den. Bak vindusglasset sto en harmløs katt med kort, gyllen pels, med halen i været og en nærmest sofistikert utstråling. En katt som til tross for hylet mitt ikke hadde latt seg skremme overhodet, og som nysgjerrig sto der og iakttok den forunderlige oppførselen til dette mennesket.

Jeg begynte å le, men fikk latteren i halsen idet jeg hørte katten snakke: «Kan du åpne for meg?»

Det var en myk og fløyelsaktig røst, nærmest malende.

Det var noe klart feminint ved den, som umiddelbart fikk meg til å tenke: Det der må være en hunnkatt. En dyp og samtidig forsiktig stemme, gammeldags mer enn gammel, som lyden av en Stradivarius-cello, men med en klang som var mer … utemmet.

Jeg la laptopen fra meg på kjøkkenbenken. Deretter gløttet jeg først til den ene siden og så til den andre, som for å forsikre meg om at jeg var alene, at ingen buktaler gjemte seg i oppvaskmaskinen, at det ikke var installert kameraer i skapene. Jeg så ingenting utenom det vanlige. Vegguret viste Greenwich-tid; ut fra klokkeslettet burde jeg ha vært på full fart ut døra hvis jeg skulle ha noen sjans til å rekke møtet. Fleecehanskene til Joaquín lå på bordet som gjenskapninger av hendene hans som ikke var der, tilsynelatende i ferd med å plukke opp noen konvolutter med strømregninger og et reklameblad for den lokale minicabavdelingen. Kjøleskapet sto der og vibrerte med sin svake during. Alt virket normalt.

Med unntak av katten i vinduet. Den virket utålmodig 11

nå, og gikk frem og tilbake på gesimsen. Omsider stanset den opp, satte seg og tok til å snakke igjen, i en mer insisterende tone denne gangen: «Kjære deg, la meg komme inn.»

Det var i alle fall det jeg syntes jeg hørte, hvor absurd det enn var, der jeg sto på det samme gamle kjøkkenet mitt omgitt av de samme gamle tingene mine. I det minste kunne jeg nå, når jeg sto og stirret på henne (jeg bestemte meg for at det var en «hun»), konstatere at katten IKKE hadde leet på munnen. For noe sprøyt. Hvordan skulle hun kunne lee på munnen? Kunne katter snakke nå, liksom?

Det jeg hadde hørt, kunne ikke ha kommet fra den. Men det lot heller ikke til å komme fra radioen, eller fra noe som helst annet sted. Det var som om det kom rett fra henne.

«Ja, det er meg, i vinduet», hørte jeg nå, forfjamset, med kattens fløyelsaktige stemme, som lød like klart som tikkingen fra vegguret. «Skal du slippe meg inn eller ikke?»

Denne gangen banket katten to ganger på vinduet med poten, som for å understreke at hun mente alvor. Jeg skvatt da jeg hørte henne banke, som om jeg var redd for at hun med det neste poteslaget kunne komme til å knuse ruta. Og det verste med å høre en katt prate på den måten, så naturlig og avslappet, med forførende og innsmigrende stemme, på perfekt spansk til tross for at vi befant oss i England, er at enhver annen form for galskap begynner å fremstå som sannsynlig.

«Ah, det er bare en drøm», beroliget jeg meg selv med og tok opp laptopen, men det kjentes ikke helt slik ut idet jeg rørte ved den kalde, metalliske, harde overflata. Så da var det kanskje en hallusinasjon? Sannheten var at jeg i det siste hadde jobbet altfor mye og sovet lite, selv etter mine standarder. Det var ikke mulig kun å leve av kaffe for å holde seg våken og piller for å få sove. Jeg visste det, selvfølgelig visste jeg det. Den stadig tilbakevendende hodepinen hadde fått pågå altfor lenge, og nå disse merkelige svimmelhetsanfallene. Alt dette ville vel bekymret meg 12

mer om jeg hadde hatt mer tid til å bekymre meg. Hvilket minte meg på at jeg om litt over en halvtime skulle sitte i møte med folkene fra Royal Petroleum. Et nytt anfall av svimmelhet gjorde seg gjeldende. Jeg lukket laptopen i all hast, stakk den ned i den svarte nylonveska og gikk i retning kjøkkendøra. Før jeg gikk ut, hørte jeg hvordan katten igjen banket på vinduet, to ganger, men jeg snudde meg ikke engang for å se på henne.

Møtet begynte klokka ni. Presis, for i England starter møtene o’clock. Idet jeg gikk ut i kulden, var klokka allerede 08.27. Da jeg fortsatte ned til undergrunnsstasjonen West Hampstead, var den 08.36. Dette ville ikke gå, og jeg kunne alt se for meg den sarkastiske spøken Grey ville slå an overfor klientene på bekostning av den spanske frøkna og hennes middelhavske tidsoppfatning. Langs veien så jeg ikke engang de nakne februartrærne, heller ikke de hastige londonboerne, eller reklameplakatene i rulletrappa. Mens kroppen min skyndte seg av gårde, gjennomgikk hodet mitt presentasjonen jeg hadde forberedt, i siste liten, først på toget fra Glasgow i går ettermiddag og deretter hjemme.

Helt til midnatt hadde jeg sittet, mens Grey hadde ringt meg på mobilen hvert tiende minutt: «Come on, Penelope», hadde han sagt til meg. «Hør her, Penélope, dette er til i morgen, og hvis du ikke har det klart, blir jeg nødt til å kaste deg til haiene.»

Grey moret seg med å kalle meg Penélope, for Penélope Cruz var antakeligvis den eneste spanske kvinnen han hadde hørt om. Etter å ha jobbet sammen med meg i elleve år, syntes han fremdeles spøken var morsom. Men i det siste hadde den moret ham desto mer, ettersom Penélope hadde fått en rolle i den siste Pirates of the Caribbeanfilmen, som for Grey representerte den vestlige kulturens høydepunkt, ved siden av fotball og øl.

Første gang jeg kom inn i lokalene til Bucaneer Design, hadde jeg lest noen artikler om dette lille, men særegne 13

webdesignfirmaet som holdt til i noen gamle staller i Notting Hill, og jeg var ikke blitt overrasket over de oppblåsbare palmene, skumgummisverdene og skattkistene fulle av små sjokolader eller potetgullposer. Men jeg hadde ikke kunnet forestille meg den mottakelsen «Captain Greybeard» hadde forberedt til meg på kontoret sitt, som han også gjorde for enhver annen som kom inn der. Midt på veggen, i en overdådig ramme i antikt tre, var det et portrett, visstnok fra 1600-tallet, av en korpulent mann med barskt utseende iført en elegant granatrød drakt, en barokk parykk og et sverd i hånda. Under bildet, sittende på en form for forgylt kontortrone, var en korpulent kar i samme positur, med barskt utseende, i en granatrød drakt (bare at denne var i et moderne snitt) og et ekstravagant og viltert grått hår, med matchende skjegg, og tastet på en Mac dekorert med en tegning av to knokler i kors under eplelogoen.

Uten noen hilsen eller andre dikkedarer satte Graham Jennings i gang med å fortelle meg om at mannen på maleriet var hans great-great-great-great-great-great-grandfather (noe sånt som hans tipptipptippoldefar), den berømte piraten Henry Jennings. Maleriet var det den førstefødte i hver generasjon som arvet, men skattene den beryktede bølla hadde opparbeidet seg, var det ingenting igjen av – med unntak av det havet hadde skylt med seg. Nå levde hans tipptippoldebarn av å erobre internettets verden.

Jeg trodde ikke på noe av det denne skrytepaven fortalte – for meg virket det mest som om han var inspirert av kaptein Haddock, men jeg må vedgå at jeg ble imponert over forestillingen. Greybeard forsøkte å selge inn Buccaneer Design som det kuleste webdesignfirmaet i byen, og seg selv som et geni på høyde med Steve Jobs. Ut fra arbeidene jeg hadde sett av ham, visste jeg før jeg gikk inn døra, at det første ikke medførte riktighet. De hadde flinke designere og en og annen kløktig programmerer, men de kunne ikke stort om brukervennlighet. Det var der jeg kunne bidra, og kanskje til og med hjelpe dem å gjøre dette stakkarslige lille 14

firmaet til et av disse som endte opp med å tjene en formue på det tjueførste århundrets gullrush. Slik sa jeg det til ham, rett ut, på et engelsk som må ha overrasket ham på grunn av den korrekte britiske aksenten, ledsaget av noen kart jeg hadde tegnet over stjernenettsidene deres, i «skattekartstil», på gulnet papir, noe som fikk ham til å bryte ut i noen høylytte lattersalver og kalle flere av sine dekksgutter og -jenter inn på kontoret. Dette var nøye planlagt fra min side.

«Welcome aboard, darling», sa han etter en halvtime.

«Velkommen om bord.»

I løpet av intervjuet kunne jeg også konstatere at Grey heller ikke var noen Steve Jobs. Men det sto også klart for meg at han var den fødte selger, og at det eneste han manglet, var noe som var verdt å selge foruten røyken fra kanonene sine. Og slik ble det. Etter den første suksessen med webweddings.com, en nettside for bryllupsplanlegging som i løpet av kort tid fikk tusener av brukere og kom opp i en verdi på over femti millioner pund, begynte vi å jobbe med noen av de mest ettertraktede .com-ene i Storbritannia på den tiden, som lastminute.com eller clickmango.com. Jeg jobbet i mange og lange timer, men nøt det også i massevis, og vi hadde en utrolig morsom atmosfære som minte meg mer om sommerleirene fra ungdommen enn et firmaprosjekt. Og for meg var det beste at vi fikk muligheten til å bidra til kulturelle, sosiale og politiske eksperimenter som pekte mot et mer inkluderende samfunn, et mer gjennomsiktig demokrati, en klokere, mer solidarisk og mer forent menneskehet. Under denne perioden hadde jeg en illusjon om at all den nye teknologien ville gjøre verden til et bedre sted.

Halvveis ute i år 2000 begynte imidlertid det spektakulære korthuset som var bygd opp rundt .com-ene, å vakle, og etter angrepene i New York 11. september, som hele etasjen sto og fulgte med på foran en storskjerm på møterommet, innså vi at den mest avanserte teknologien også 15

kunne brukes til å dyrke frem terror, at menneskeheten fortsatt hadde mye å lære, og at korthuset vårt i tillegg var i ferd med å rase sammen. Verdensøkonomien bremset opp, investorene mistet tilliten til nettbutikkenes likviditet, bedrifter ble lagt ned over en lav sko og mine aksjeopsjoner ble til resirkulerbart papir.

Grey måtte selge Buccaneer Design-skipet til et større firma som i større grad rettet seg mot tradisjonelle bedriftskunder, Netscience Inc., og vi flyttet inn i de enorme kontorene deres i City, uten palmer og skattkiste, og også uten maleriet av den antatte forfaderen til Grey. Arbeidsmiljøet ble like kjølig som det minimalistiske interiøret i de nye lokalene. Jeg forsto akkurat hvor mye det hadde forandret seg den dagen jeg hadde med meg noen croissanter som jeg hadde tenkt å dele med mine nye kolleger. Den ene etter den andre avslo (høflig, det skal sies). Alle hadde visst spist altfor mye til frokost. Det var som om de var redde for å gå inn i enhver form for relasjon som gikk utover den profesjonelle, og jeg ble nødt til å ta med meg flesteparten av croissantene hjem igjen.

Nå gikk den gamle piraten kledd som en hvilken som helst konsulent, i grå dress og nøkternt slips. Han hadde til og med måttet klippe håret og stusse skjegget. Han så ut som en bankmann. Faktisk begynte vi å jobbe en del for bankvesenet. Jeg ble ekspert på nettbanktjenester, sikkerhetssystemer for bekjempelse av svindel, lånekalkulatorer og verdimarkeder. Jeg kan si at jeg bidro med et bitte lite sandkorn til opprinnelsen og dermed ødeleggelsen av den neste store bobla, boligmarkedet, og den absolutte økonomiske krisen som begynte i 2008 og som man ikke vet når vil ta slutt. Jeg var også, beklageligvis, involvert i oppdrag vi gjorde for de største forretningene på nettet – nettcasinoene – for tobakksindustrien og for de største våpenprodusentene i verden. Grey lot ikke til å ha noen særlige skrupler i så henseende. Jeg antar det var en del av hans sjørøverånd.

16

«Vi får lønna utbetalt i slutten av måneden, ikke sant?

Så, til arbeidet, Penélope, for de folka her spøker man ikke med.»

Men kvalene var der okke som. Jeg gikk i oppløsning innvendig over å måtte jobbe for visse kunder. Og Royal Petroleum var en av dem. Foreldrene mine, barn av spanske emigranter under borgerkrigen, vokste opp i London i Beatles’ tid og dro tilbake til et forandringens Madrid som noen ordentlige hippier, med langt hår, folkevognbuss dekorert med graffiti og en økologisk bevissthet som var svært fremskreden til den tiden å være. Félix Rodriguez de la Fuente var idolet mitt da jeg var ti år gammel, og jeg ble med i Gaupeklubben så snart jeg fikk vite om at den fantes. Faktisk ble jeg kjent med de beste venninnene mine, Vero, Patri og Susana, mens jeg utforsket Guadarrama-fjellmassivet som en del av denne miljøvernklubben.

Senere, da jeg bestemte meg for å ta journalistutdannelse, ble målet mitt å spesialisere seg innen miljøvern, og fra det første året av tok jeg aktivt del i den grønne studentforeningen ved Complutsense-universitetet. Deretter førte omstendighetene meg litt overalt, men jeg fortsatte å bry meg om disse spørsmålene, og jeg tok undergrunnen i London, enda så stresset jeg ble av å måtte ta turen ned i The Tube hver bidige dag, for å unngå å bidra med nok en kilde til forurensing av byen og planeten.

Derfor plaget det meg sånn å måtte jobbe med den nye nettsiden til Royal Petroleum, som skulle lanseres sammen med relanseringen av selskapet – fra nå av ved navnet «RP». Etter den berømte ulykken ved en oljeplattform i Mexico-gulfen som forårsaket et utslipp på en halv million kubikkmeter råolje midt i Karibien og medførte en miljøkatastrofe uten sidestykke, trengte imaget deres tydeligvis en overhaling. Ikke bare skulle ordet ’petroleum’ fjernes fra navnet, også logoen skulle endres – til en grønn sol, og det nye slagordet, «New Energy» kunne høres ut som slagordet til en miljøvernorganisasjon. For å rettferdiggjøre dette 17

hadde oljeselskapet knyttet til seg flere små selskaper som drev med fornybar energi, som representerte en minimal andel av virksomheten, men likevel fikk spille hovedrollen på hjemmesiden deres.

Det å måtte være med på dette prosjektet gjorde meg så arg at jeg hadde gått i en uke og utsatt forberedelsene til dagens møte, der vi skulle legge en detaljert plan for Netsciences strategi for lanseringen av merket RP. Forsinkelsen min gjorde Grey sprø, han hadde plaget meg i flere dager med telefoner og meldinger for å få vite hvordan jeg lå an. Å ta den slags presentasjoner på sparket var riktignok ganske vanlig. Men hvis vi lyktes i å få Royal Petroleum som fast kunde, ville vi også lykkes i å redde Netscience fra de røde tallene på et økonomisk svært vanskelig tidspunkt.

Derfor visste jeg at så snart jeg kom meg fra undergrunnen og opp til overflata, ville jeg finne minst to SMS-er og fem tapte anrop fra Grey. London Underground er i likhet med alt annet i London så eldgammelt at det ikke lar seg gjøre å få installert mobildekning der nede uten å bruke pengene ingen har nå for tiden.

Mens jeg gikk og tenkte på dette, skvatt jeg brått til. Jeg oppdaget nemlig at toget hadde stått en stund (hvor lenge?) på Bond Street stasjon, der jeg måtte gå av for å bytte til Central Line. Dørene var nok like ved å lukkes, og en regelrett vegg av menneskekropper i en eneste stor mølje sto mellom meg og den flyktige åpningen.

«Excuse me! » ropte jeg som en galning, og gjorde meg så smal jeg bare kunne mens jeg snublet over noen paraplyer og fornærmet opptil flere av dem som ikke hadde annet valg enn å la meg komme forbi.

«Stand clear of the doors, please! » ropte konduktøren i megafonen, for å unngå at et eller annet surrehue, som meg, skulle risikere å bli most mellom dørene i et tankeløst forsøk på å komme seg igjennom.

I siste øyeblikk kom jeg meg fri fra folkemengden og nådde perrongen med et sprang, og fikk dratt til meg bel18

tet akkurat da det var nær ved å bli sittende fast mellom dørene. Jeg pustet lettet ut. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke hadde noe i hendene, med unntak av beltet. At veska mi, med laptopen og det eneste eksemplaret jeg hadde av presentasjonen min, fremdeles befant seg inne i vogna, bak dørene, på den andre siden av veggen av folk. Jeg kunne ikke gjøre annet enn vantro å iaktta hvordan denne blikkboksen med vinduer forsvant inn i det mørke hullet, full av menneskelige sardiner med sine ytterjakker, paraplyer og aviser, og en gjenstand på villspor jeg hadde behov for å få tak i øyeblikkelig. Klokka var ni på morgenen. O’clock.

Et togbytte, seks stasjoner og en løpetur opp rulletrappene senere varslet jeg Grey om det inntrufne via SMS mens de stadig mer bekymrede meldingene fra ham tårnet seg opp.

Rett før jeg gikk inn døra til bygningen i Wood Street der kontorene til Netscience lå, fikk jeg svar: «OK. Sharks for you. » Altså, haiene ventet på meg.

Da jeg kom inn i rommet, fikk jeg se at i tillegg til de ansvarlige for design, programmering og systemer, og Grey, project manager, hadde også den administrerende direktøren for Netscience, Anne Wolfson, meldt seg til møtet. Hun minte om Margaret Thatcher, om enn i en litt mer nøktern utgave. Faktisk hadde hun studert ved det samme Oxford-colleget som Jernkvinnen, noe pinsen med Somerville College på jakkeslaget vitnet om. Første gang jeg traff henne, var på allmøtet hun ledet etter at vi var blitt en del av Netscience, sammen med fem hundre andre. I den forbindelsen hadde hun kun snakket om innsatsen, kompromissene og ofrene markedet krevde av oss.

Disse «ofrene» innebar – noe vi forsto etter som dagene, og ryktene, gikk – en iscenesettelse av dette sofistikerte, hemmelige og blodige bedriftsritualet redundancies (’overtallighet’, altså avskjedigelser), der hun egenhendig spilte rollen som overdommer. Etter noen få uker, etter en mystisk hekseprosess som foregikk på øverste hold, kalte hun 19

oss inn igjen for å kunngjøre kutt som ville få konsekvenser for en fjerdedel av de ansatte.

«Ah, så der er du!» sa Grey med et anstrengt smil omkranset av et velpleid skjegg. «For enkelte er punktlighet viktig. For oss er det imidlertid viktigere å ønske velkommen. Buenos días, Sarah!»

At ’god morgen’ ble sagt på spansk, fikk hele gruppa unntatt Wolfson til å le. Hun lo aldri, så vidt man visste. Jeg gjorde hva jeg kunne for å smile, og spurte meg hvordan jeg måtte se ut etter løpeturen gjennom undergrunnen. Grey presenterte meg for de ansvarlige for markedsføring og kommunikasjon i Royal Petroleum, og tre ansatte i selskapet som også hadde villet være med og si sin mening. Fem menn. De ga inntrykk av allerede å ha vært på flere møter med andre lignende kvinnelige konsulenter, og virket mer tålmodige enn forventningsfulle. Kommunikasjonssjefen, en kjempehøy fyr med spiss nese og briller med limegrønn innfatning, gadd bare så vidt å flytte fingrene sine vekk fra smarttelefonen for å rekke meg hånda. Markedsføringsdirektøren, en eldre herre med lite hår og stor mage, satt og gjespet.

«Skal vi fortsette?» sa Anne henvendt til meg mens hun rettet på jakka med et lite rykk som fikk den gylne pinsen til å hoppe og danse.

Jeg skulle akkurat til å begynne å fortelle om det som hadde hendt på undergrunnen, med en rekke sorrys og uttrykk for skamfullhet, da Grey brøt inn og kastet meg over bord med følgende tale en Henry Jennings verdig: «Netsciences forslag til nye RP baserer seg på enkelhet.

Merkenavnet forenkles. Det grafiske designet tar, som Catherine har forklart oss, utgangspunkt i det hvites renhet, og i noen få grønn- og gultoner. Nøkkelen til enkelheten ligger imidlertid i nettsidens struktur, og her er det Sarah som er eksperten. Derfor har hun besluttet å la alle elektroniske presentasjoner ligge og gå tilbake til det mest grunnleggende: tavla!»

20

På ny satte Grey i å le, og de andre lo med ham, unntatt Anne, som ikke virket videre overbevist om dette påståtte initiativet mitt. Hun nøyde seg med å plante albuene i bordet og fikle med det gylne våpenskjoldet til Somerville.

Teamet fra Royal Petroleum våknet derimot til. Hvem våget å gjøre en presentasjon uten å bruke Power Point som krykke nå til dags? Markedsføringssjefen rettet på de limegrønne brillene og stakk mobiltelefonen i jakkelomma.

Jo, Captain Grey var en stor selger. Men bare hvis han hadde noe mer enn røyk å selge. Og i dette tilfellet hadde han ikke det.

«Ummm … Thank you, Graham », begynte jeg, fullstendig skrekkslagen. «For this website we tried to balance simplicity with functionality …»

Jeg så meg selv gestikulere og snakke som i en drøm, avskåret fra kroppen min, mens jeg desperat forsøkte å hente ut bruddstykker av det jeg hadde forberedt de siste timene, fra hukommelsen: rullemenyer, konseptuelle hierarkier, knapper og linker, kart, microsites. Men hvor mye jeg enn anstrengte meg, var det som om detaljene forsvant og blandet seg med en svimlende, oljeaktig bølge som fikk hele rommet til å bevege seg. Hjertet mitt begynte å banke i brystet i en frenetisk rytme, og da tusjen min falt i gulvet, fikk jeg angst ved tanken på at jeg ikke skulle klare å plukke den opp uten å svime av.

«Ex… excuse me», sa jeg og prøvde å smile i retning de utydelige ansiktene jeg knapt kunne skjelne på grunn av sjøsyken.

Blodet sirkulerte med et sånt leven gjennom årene på meg at jeg ikke engang hørte mine egne ord. Sjøen var nå blitt grovere, og jeg hadde ikke krefter til å kjempe mot de brå bevegelsene. Jeg følte meg som en skarv dekket av utslipp fra et skipsvrak. Og så dukket det opp en kjempebølge, svart og tyktflytende, som gjorde alt mørkt, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å la den ta meg.

2 Førtiårskrisen «Hey baby.» Joaquín satt og kysset meg på hånda.

«Hei», sa jeg med tynn stemme. «Hva gjør du her?»

Jeg hadde trukket til meg hånda uten å ville det. Kanskje var jeg ikke sikker på hvem det var som drev og kysset på meg. Eller så skjønte jeg ikke bæret av hvorfor det satt noen og kysset meg på dette pasientrommet med sitt hvite lys og med alle disse menneskene rundt meg. Eller så var det rett og slett altfor lenge siden Joaquín hadde kysset meg på den måten, varsomt på håndbaken. Jeg stakk begge hendene inn i armhulene. Straks etterpå angret jeg, og ville gi ham hånda igjen slik at han kunne kysse den på ny. Men øyeblikket var borte.

«Graham ringte meg og fortalte at du ble sendt hit i ambulanse, han ba meg komme.»

«Akkurat, takk», sa jeg, fremdeles litt fortumlet.

«Ganske absurd, er det ikke? Vi har ikke sett hverandre på fire dager, og så møtes vi her.»

Teknisk sett var det riktig, jeg hadde jo vært i Glasgow siden søndag. Jeg hadde imidlertid kjent den varme kroppen hans krype opp i senga på et tidspunkt, og på morgenen hadde jeg sett restene etter frokosten hans og de tomme hanskene på kjøkkenbordet. Uansett, takket være Skott22

lands-turen min og de tidspunktene han var kommet hjem på i det siste, hadde jeg følelsen av at vi ikke hadde sett hverandre på ukevis.

«Kanskje var det ikke så dumt at du besvimte, da», svarte Joaquín. «Kanskje jeg skulle sørge for å gå i bakken neste uke, slik at vi får sett hverandre igjen.»

Jeg syntes ikke det var spesielt morsomt. Joaquín spøkte bestandig, om både godt og vondt. Det var umulig å få ham til å ta ting seriøst. Som for eksempel besvimelsen min.

Eller for eksempel forholdet vårt. Hva slags forhold var det vi hadde, egentlig? Vi var glad i hverandre, jo da, men vi så aldri hverandre lenger. Selv når begge befant seg i huset, var det som om vi ikke hadde noen lyst til å være sammen.

Han stengte seg inne sammen med Xboxen sin og bedrev virtuell skyting med venner og ukjente på storskjermen i stua. Jeg satte meg foran TV-en eller ringte faren min eller venninner via Skype. De helgene ingen av oss jobbet, var det alltid en eller annen reise til Spania, eller vi hadde folk på besøk, eller avtaler og andre ting som kom i veien for å tilbringe tid sammen – noe som ikke plaget oss nevneverdig.

Først var det mest meg. Jeg tok ham med meg til England, der jeg hadde bodd da jeg var liten, og der foreldrene mine vokste opp, fordi jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med dette landet som også var litt mitt, og samtidig jobbe for de hotteste selskapene på den tiden. Jeg var konsulenten med fleksibel arbeidstid, det vil si som strakk seg i alle retninger og invaderte kvelder og helger om det var det som måtte til. Jeg var den forretningsreisende med laptop under armen, gullkort hos British Airways og koffert i reglementert håndbagasjestørrelse.

Joaquín var den som alltid hadde tid til alt. Da vi kom til London, hadde familien hans flust med penger, og det var han som kjøpte hus til oss. Ettersom lønna mi var mer enn god nok til å dekke alle utgiftene, hadde ikke Joaquín det veldig travelt med å finne seg en jobb, og viet tiden 23

sin til å lære seg engelsk i ro og mak. Senere, i sin første jobb som ingeniør hos en flyprodusent, ble han tildelt en behagelig arbeidstid, ni til fem, som stadig betydde at han hadde mye fritid. Han tok hånd om huset og hagen, gikk på treningssenteret flere ganger i uka, og meldte seg på alle slags kurs: japansk kokkekunst, massasje, astronomi, modellbygging. Det som gjorde meg aller mest misunnelig, var all tiden han hadde til å lese, ikke de romanene jeg savnet, men disse bøkene og bladene han elsket, de som kledde av de offisielle versjonene av historien, som avmystifiserte religionen, demokratiet og den liberale økonomien, og som gjorde ham i stand til å avkrefte alt det som kunne avkreftes.

Etter noen år begynte imidlertid jobben å kreve stadig mer av ham, og etter at han ble forfremmet til prosjektleder, var han plutselig sjeldnere hjemme enn jeg. Han la seg til vanen å gå ut og ta seg noen øl med teamet sitt etter jobb, noe han alltid hadde kritisert meg for de gangene jeg hadde gjort det samme. Så slik gikk det, for et par år siden ble det slutt på å komme hjem til ferdiglaget middag, ryddig hus, reparerte blandebatterier, og kjæresten som ventet på meg med massasjebenken oppslått. Og der det før var jeg som hadde utsatt tidspunktet for når vi skulle sette i gang med å få barn – mens jeg beveget meg stadig lenger vekk fra den optimale alderen – var det nå han som skiftet tema.

Vi ble på legevakta et par timer mens vi ventet på prøvesvarene. Joaquín insisterte flere ganger på at jeg skulle ringe Grey, noe jeg overhodet ikke følte for å gjøre. Jeg ville ikke tenke på møtet, eller på Netscience, heller ikke på den svarte nylonveska mi eller den nye logoen til Royal Petroleum. Men Joaquín fortsatte å insistere: Graham hadde fått ham til å love at jeg skulle ringe ham så snart jeg var bedre, han var kjempebekymret. Jeg sa ja, jeg skulle ringe ham, men gjorde alt for å utsette det.

Da jeg omsider ringte, var jeg glad jeg hadde gjort det.

Innerst inne hadde sjørøveren et godt hjerte, han var fra seg 24

og ba på sine knær om unnskyldning. Han følte seg ansvarlig for det som hadde skjedd, og forsikret meg om at han bare hadde villet hjelpe meg med den lille talen sin om en «original» presentasjon uten datamaskin. Jeg trodde ham.

Han forsikret meg også om at til og med Wolfson hadde tødd opp og strøket meg over ansiktet som om jeg var en syk hund, mens han ringte ambulansen. Dette trodde jeg ikke noe på, og ba ham dra dit pepper’n gror.

«Royal Petroleum-folkene trodde sikkert de hallusinerte», sa jeg og så skamfull for meg scenen.

«Ha ha», lo Grey. «Du aner ikke. Man kan i det minste slå fast at det var et møte som gjorde inntrykk. De kommer ikke til å glemme det med det første. Det er jo det som er markedsføringens øverste prinsipp, eller hva? Jeg vedder på at de kommer til å gi oss oppdraget takket være deg.»

«Hæ, hva er det du sier?»

«Jo, nå skal du høre, vi ble jo praktisk talt familie etter å ha vært sammen om den skremmende opplevelsen. Markedsføringssjefen fortalte oss om hjerteinfarktet han hadde fått mens han satt og så på en Manchester United-kamp.

Han viste oss til og med kulen han hadde under skjorta der pacemakeren var operert inn! Altså litt av en morgen.»

«Men hva med møtet?»

«Slapp av. Etter en lang kaffepause tok jeg meg av det, jeg holdt den sedvanlige talen din om brukervennlighet, som jeg kan utenat, og forsikret dem om at vi sender dem forslagene dine på e-post. Så hvis du ikke finner igjen laptopen din, blir du nødt til å lage dem på ny.»

«Greit, ikke tenk på det, jeg går innom hittegodskontoret på undergrunnen i morgen tidlig. Jeg tror nok ikke den dukker opp, men må jo gjøre et forsøk. Uansett sender jeg deg noe i morgen.»

Jeg takket Greg og forsøkte å overbevise ham om at jeg ikke manglet noe, at han ikke måtte komme hjem til meg, og at han bare måtte ta det med ro. Han ba meg innstendig om å ta resten av uka fri, jeg hadde jo tross alt jobbet 25

meg opp en haug med ferie jeg ikke hadde tatt ut i løpet av de siste årene. Det var det hyggeligste forslaget noen hadde kommet med noensinne.

Under den fysiske undersøkelsen stilte legen meg noen spørsmål om symptomene jeg hadde hatt, og jeg fortalte henne om svimmelhetsanfallene og hodepinen. Deretter ba hun Joaquín om å gå utenfor og vente, og så spurte hun om noe jeg ikke hadde forventet: «Og når det gjelder det følelsesmessige, hvordan har du det? Er du lykkelig?»

Jeg vet ikke hva slags uttrykk jeg fikk i ansiktet, men spørsmålet førte til en ny plutselig bølge av svimmelhet.

«La oss gjøre en ting», sa legen og rynket brynene. «Fyll ut dette skjemaet, er du snill.»

Jeg likte verken spørsmålene på arket hun ga meg, eller mine egne svar. Da jeg leverte det tilbake til legen og hun fikk sett over dem, forklarte hun meg at det neppe var noe i veien med meg fysisk. Det dreide seg med all sannsynlighet om en enkel depresjon.

«Det er veldig vanlig. Vanligere enn du tror. Det tjueførste århundrets influensa kaller de det. Jeg foreskriver et antidepressiva som vil få deg til å føle deg bedre. Og så anbefaler jeg at du sørger for å få mer fysisk aktivitet. Og ikke jobb så mye! Dersom du trenger det, kan jeg også foreskrive terapitimer.»

Jeg gikk ut på gangen, og idet jeg fortalte Joaquín hva hun hadde sagt, begynte jeg å gråte, midt blant alle disse eldre engelskmennene med hoste og krykker som betraktet meg med anstrengt mine. De måtte sikkert tro at jeg akkurat var blitt diagnostisert med kreft. Joaquín tok omkring meg.

«Eh, slapp av, my love. Det finnes verre ting. Legen har rett. Det er helt normalt, én av fem lider av depresjon. Det har med nevrotransmitterne i hjernen å gjøre. Noen har lavt kolesterol, i ditt tilfelle er det serotoninet som er lavt.

26

Heldigvis er psykologien i ferd med å bli stadig mer vitenskapelig, og har skjønt at alt dreier seg om kjemi. Det er på tide de finner opp virkelige medisiner, og holder opp med dette freudianske snikksnakket om ødipuskomplekset, og disse endeløse terapiseansene …»

Det siste jeg trengte, var nok en av Joaquíns prekener om vitenskap og pseudovitenskap. Han hadde alltid vært litt av en bedreviter, en utømmelig kilde av tall og statistikker om ethvert tema, og da spesielt om det som var i strid med etablerte sannheter. Han kjente til alle uoverensstemmelsene med virkeligheten som fantes i Bibelen, eksperimentene som hadde underkjent homeopatien, de svake punktene til teoretikerne på høyre- og venstresiden, og den hemmelige historien til CIA. Fem år før Lehman Brothers gikk dukken, hadde han fulgt økonomene som snakket om boligbobla. Og han gikk aldri glipp av en mulighet til å trekke nye temaer frem i dagen, begrave myter og påpeke usannheter som ifølge ham var roten til alt det onde her i verden, selv når det var såpass provoserende at det gjorde folk irritert og fornærmet, og han risikerte til og med ett og annet vennskap. Det var det han kalte sin «forpliktelse overfor sannheten».

I alle tilfeller var det ikke dette jeg ønsket her og nå. Jeg ville bare ha en klem. Og jeg ville vite at han var glad i meg.

Joaquín kjørte meg til apoteket i West End Lane i Audien sin, og parkerte deretter et kvartal unna huset vårt. Derfra gikk vi hjemover hånd i hånd. Jeg la merke til at det også var gått lang tid siden vi gjorde noe så enkelt som det. Faktisk fikk jeg en foruroligende følelse av at vi imiterte oss selv, og at vi ikke engang fikk det riktig til. Akkurat som den anekdoten Joaquín hadde fortalt en gang, hentet fra hans uendelige repertoar, om da Charlie Chaplin stilte opp i en konkurranse om hvem som lignet mest på landstrykeren og kom på andreplass. Var det der vi var? Hadde vi helt mistet gnisten?

Den kvelden jeg ble kjent med Joaquín Cuervo, på en 27

nyttårsfest i Madrid på slutten av 1900-tallet, diskuterte vi uten stans i timevis, en første duell mellom min utopiske idealisme og hans vitenskapelige realisme. Jeg var akkurat ferdig med journalistutdannelsen og hadde fått jobb i et ITmagasin akkurat på den tiden e-posten og World Wide Web var i ferd med å ta av. Det var da, i forbindelse med at jeg redigerte magasinets egen hjemmeside at jeg begynte å ta de første museskrittene innenfor HTML-programmering – og i samme slengen lærte meg brukervennlighetens kunst. Den kvelden forsvarte jeg internettets potensial, dette nye teknologiske nettet som ville legge til rette for utveksling av kunnskap, rive ned etablerte sosiale strukturer, få kulturer til å møtes, redusere papirforbruket og bedre de demokratiske prosessene. Mens denne fyren, kjekk, uten tvil intelligent, men samtidig litt arrogant, argumenterte for at internettet ville bli det mest effektive våpenet for sosial kontroll, det perfekte verktøyet for svindel og bedrageri, en teknologi som ville kunne spre alle feilaktighetene, ondskapen og fordommene til den menneskelige rase i et enda større tempo.

Vi var ikke enige om nærmest noe som helst, men det oppsto likevel en kreativ spenning i løpet av disse timene, en balansert motsetning, en rivalisering med en lød av beundring som fascinerte oss begge. Og før det grydde av dag neste morgen, var denne gnisten blitt til en flamme som endte i kyss og sammenflettede kropper.

I noen år holdt den kreative spenningen mellom oss seg like levende. Jeg lærte å tvile mer på mine egne sannheter, å sette spørsmålstegn ved ideene jeg fikk, å bli mer kritisk og mer praktisk. Mine kunnskaper innen astronomi, teoretisk fysikk, antropologi og nesten alle de andre natur- og sosialvitenskapelige grenene ble en god del større. Og selv om jeg aldri helt kunne legge fra meg troen min på noe magisk – la oss kalle det Gud, eller skjebnen, eller Tao – som styrte livet vårt i dette universet, overbeviste jeg meg selv om at min mors New Age-ideer hadde like mye overtro i seg som katolisismen jeg hadde vokst fra i tenårene.

28

Joaquín på sin side ble rundere i kantene, han ble flinkere til å godta meningsmangfoldet, og kunne etter hvert se for seg at det fantes et fnugg av håp for menneskeheten likevel. Jeg hjalp ham å forbedre forholdet hans til familien, som var temmelig konservativ hva gjaldt politisk og religiøst ståsted og som hadde diskusjon som eneste kommunikasjonsform. Fremfor alt åpnet han seg for kjærligheten etter et liv med kynisme overfor enhver form for romantikk som ikke kunne forklares med noe kjemisk som oppsto i hjernen. Og han åpnet seg også for muligheten for å få barn i en verden han før hadde ansett som altfor grusom til å gjøre noe så «vanvittig». Når alt kom til alt, hadde denne ilden vi hadde skapt, hjulpet oss til å vokse, endre oss og bli bedre mennesker enn dem vi var før vi møttes.

Men den samme ilden hadde sluknet den siste tiden.

Var det rutinen? Tidsklemma? At vi kjente hverandre altfor godt? Uansett hva det skyldtes, var det som om vi ikke lenger trivdes med hverandre. Vi lo ikke som før. Vi diskuterte ikke engang som før. Kanskje hadde vi vokst i hver vår retning disse årene, helt til vi ikke lenger visste hvem den andre var, og derfor flyktet vi inn i en tilstand hvor vi for en stakket stund var dette paret vi hadde vært da vi først kom til London for ti år siden, som gikk bortover gata hånd i hånd, som var opprømt over å skulle innrede sitt første hjem, som leide en liten båt på innsjøen i Regents Park en lørdag ettermiddag og drøftet menneskehetens fremtid, som lattermildt forsøkte å tolke menyen på den mest eksotiske thai-restauranten i byen, som elsket med to kropper som var én, for så å ende opp med å diskutere om barna deres skulle hete Melissa eller Paloma, Stuart eller Manuel.

Vi ville være dette paret som drømte om et London som aldri ble slik vi hadde ønsket at det skulle bli. Men vi var ikke det paret, og hadde om noe kun gjort oss fortjent til en trøstepremie. Idet vi gikk bortover gata, fyltes hendene våre av en ubehagelig svette, til tross for kulden, og da vi nådde Inglewood Road, var det en lettelse å slippe taket.

29

«Jeg er lei for det, baby. Jeg skulle gjerne ha blitt, men jeg har allerede vært borte altfor lenge. Vil du jeg skal bestille takeaway-sushi til deg fra den japanske i West End Lane?»

Før ville det ha vært du som laget sushien til meg, tenkte jeg.

«Nei, ikke tenk på det, jeg lager meg noe senere.»

«Det går nok bra med deg, skal du se. Du trenger bare å hvile litt, og ta medisinen din. Vi snakkes i kveld, ok?

Jeg skal prøve å komme hjem til middag, men, vel, du vet jo …»

«Ja da, ingen fare, det går nok bra med meg. Takk for at du kom, Joaquín.» Så ga jeg ham et kyss som jeg tror var ektefølt fra min side, i det minste som en takk.

Og et øyeblikk hadde jeg lyst til å be ham om ikke å dra. At han utsatte møtet sitt. At han tok meg i hånda nok en gang, og at vi kunne vandre rundt litt til. For jeg var ganske sikkert ikke svett i hendene lenger nå. Men han hadde etterlatt meg i døra og var på vei bortover et fortau fullt av sprekker.

Vi bodde i de to øverste etasjene i et av disse smale små engelske husene med sine enda smalere, teppebelagte trapper som førte en fra stua/kjøkkenet og opp til soverommene. Med det samme jeg kom inn, føltes huset kaldt og fuktig. Det var midt på dagen, varmeovnene hadde ikke slått seg på ennå, og jeg var alene i huset. Stillheten var overveldende. Hele nabolaget virket forlatt. Jeg tok av meg skoene og hengte jakka over en annen ytterjakke, som igjen var en del av en mengde som i løpet av årene hadde vokst der på veggen i gangen som en kjempestor sopp i dempede farger, og som gjorde det vanskelig å gå opp og ned trappa uten å måtte vri seg litt til siden. Nå som jeg la merke til det, var det i grunnen ganske utrivelig, uestetisk, absurd.

Jeg forsøkte å trykke yttertøyet inntil veggen, men uten hell. Hvordan hadde jeg kunnet unngå å legge merke til dette?

30

Så ble stillheten brutt av en lyd. Den kom fra kjøkkenet, og det var som om noen eller noe banket lett på vinduet.

Jeg stakk hodet inn døra, og der var den jammen igjen: katten. Den satt der på gesimsen, som om den hadde vært der hele tiden og ventet tålmodig på at jeg skulle komme tilbake. «Åpner du for meg?» sa katten med sin tydelig feminine stemme.

Jeg lukket døra til kjøkkenet med en gysning. Jeg hadde glemt hele denne surrealistiske historien med den snakkende katten. Faktisk hadde jeg slettet den fra hukommelsen. Jeg kunne ha gått med på at jeg måtte ha drømt om den natta før. Men nei, der var den forbaskede katten like fullt. Like hardnakket til stede som ytterjakkene i gangen.

Jeg fikk et nytt svimmelhetsanfall, og det gjorde meg enda reddere. Jeg ville ikke tilbake på legevakta, hvem vet, kanskje de da ville komme til å stenge meg inne for evig og alltid. Jeg gikk inn i stua og skrudde på radioen, på BBC. De sendte et vitenskapsprogram, et av disse Joaquín pleide å høre på, hvor de intervjuet en professor ved universitetet i Leeds om de undersjøiske vulkanene som sank med fem centimeter i året på bunnen av et seks kilometer dypt krater. Jeg ble beroliget av å høre disse menneskestemmene, normale stemmer, ikke kattestemmer, snakke om geologiske fenomener mens jeg så støvkornene virvle rundt i stua i lyset fra en solstråle som hadde sneket seg ned mellom skyene.

Det måtte virkelig være noe galt med hodet mitt. Den forestillingen jeg hadde stått for i dag, var ikke normal.

Hva skulle jeg si til faren min? Ingenting, det var best ikke å si noe. Dessuten ble jeg ikke det minste roligere av at det «bare» skulle dreie seg om en depresjon, om en nevrokjemisk ubalanse. Og hva om jeg besvimte igjen i morgen?

For ikke å snakke om stemmene jeg hadde hørt … En katt som snakket til meg, for Guds skyld! Hadde det enda vært Mary Poppins.

31

Jeg leste over legens spørreskjema en gang til. Hodepine? Ja. Søvnløshet? Ja. Seksuell aktivitet? Null. Appetitt? Laber. Stress? Konstant. Utmattelse? Hele tiden. Men jeg kunne da ikke være deprimert. Jeg var ikke sånn. Jeg var et lykkelig menneske, ikke sant? Det hadde jeg alltid vært. Den blide jenta i gjengen. Den lattermilde, den drømmende, den evige optimisten. Eller hadde det endret seg?

Det stemte at mammas død hadde brakt et visst mørke over hjertet mitt de siste årene. Jeg savnet varmen hennes, rådene hennes, kompasset hennes. Og i tillegg hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg bodde så langt unna faren min. Han hadde ikke vært den samme siden, stakkar, og til å hjelpe seg med bokhandelen hadde han bare den dustete broren min, Álvaro, som var verre enn ikke å ha noen.

Bare broren min kunne få den geniale ideen om å pusse opp og utvide bokhandelen midt under krisen, med de få sparepengene faren min hadde. Nå gikk det dårligere enn noensinne; det var en av grunnene til at Joaquín og jeg var i London. Planen min hadde alltid vært å vende tilbake til Madrid etter noen år i England. Derfor hadde jeg også kjøpt meg leilighet i Argüelles, i nærheten av bokhandelen.

Nå var jeg redd jeg aldri ville dra tilbake dit.

Men ærlig talt hadde jeg heller ikke så mye å klage over.

Jeg hadde en misunnelsesverdig jobb, bodde i en fantastisk by, i en av de beste bydelene i London, med en kjekk, intelligent og pålitelig kjæreste, som riktignok ikke laget sushi til meg lenger, eller tok frem massasjebenken, eller hadde elsket med meg i det siste. Men var nå det så viktig, det med massasjen? Det med sexen? Jeg savnet faktisk begge deler.

Veldig, når jeg først tenkte over det. Forhåpentligvis kom Joaquín tidlig hjem i kveld slik at vi kunne få bukt med problemet ved hjelp av et varmt bad og litt koseterapi. Kan hende var det bare det jeg savnet, heller enn en pille for å gjenopprette serotoninbalansen. Eller var det noe annet også?

Kanskje jeg bare var på vei inn i denne såkalte førtiårs32

krisen. Det var ikke mer enn seks måneder igjen til jeg rundet førti. Plaget det meg? Jeg hadde ikke tenkt særlig mye på det, før nå. Greit, jo, de siste årene hadde jeg begynt å farge de grå hårene mine, og disse reklamene for hudkrem med modeller med perfekt hud irriterte meg stadig mer. Det interessante er at venninnene mine, disse som før ga meg strandsaronger, originalcapser og røkelsessett i gave, nå ga meg disse samme kremene. Og jeg smurte meg pliktskyldigst med dem, selvfølgelig. En annen sak var å få lagt treningsøvelsene for rumpa og magemusklene min venninne Vero hadde lært meg, inn i den daglige rutinen. Hvor skulle jeg finne tid til det?

Jeg følte meg fremdeles pen, og hadde en kropp som slett ikke var ille for alderen. Man måtte så klart alltid legge til dette vedhenget: for alderen. Når alt kom til alt, hadde jeg ikke stort å bekymre meg for, med unntak av de mørke ringene jeg fikk under øynene etter en uke som denne. Og faren for cellulitter. Og selvsagt det med den biologiske klokka. For hvor lenge var det egentlig mulig å få barn? Jeg husket ikke riktig, men jeg mintes at målet mitt hadde vært trettifem. Deretter ble det utsatt litt, og så begynte Joaquín i den nye jobben … Jeg måtte ta en alvorsprat med ham.

Etter koseterapien.

Joaquín var så visst opptatt av temaet. Han hadde fylt førti året før, og selv om han spøkte med det, hadde han ikke villet feire dagen. Han fikk smerter i nyrene et par måneder før bursdagen, og trodde at han skulle dø i taxien på vei til sykehuset. Det viste seg at det ikke var noe å være redd for, men han tok det som et smertefullt signal om at kroppen var i ferd med å forfalle. Og dette skremte ham, for han kjente til alle medisinske statistikker i minste detalj, og tillot ikke seg selv å ha noen forventninger til alderdommen, eller døden, eller det påståtte livet etter døden. Han hadde i grunnen aldri likt bursdager. Så utrolig det enn måtte høres ut, fortalte han meg at han da han fylte tjue, opplevde en eksistensiell krise som endte i at han ble sit33

tende og drikke ren vodka og høre på The Cure som besatt, fordi han innså at han nå sto med en fot i graven.

Jeg, derimot, hadde bestandig likt bursdager, selv om de nok ikke var blitt feiret noe særlig i det siste. Var det på grunn av alderen? På grunn av angsten for å måtte se så mange lys på kaka? Nei, det var ikke det. Det var ikke så lett å være borte fra Spania og ha faren min og barndomsvenninnene mine så langt unna, sistnevnte med sine egne familiære forpliktelser som gjorde at de knapt hadde tid til en telefonsamtale i ro og mak engang, og langt mindre noen reise til London. Mens jeg, uten unger, fartet rundt i ett sett, alltid med dårlig tid … «Feirer du bursdagen din?

Nei, doktor.»

Det var kaldt. Sola hadde gått i skjul igjen. Her kan man ikke ha forventninger om stort mer enn det meteorologene kaller sunny spells, ’glimt av sol’. Jeg hadde ikke ork til å sette på varmeovnene, så jeg bestemte meg for å gå opp på soverommet og søke ly under dyna. Idet jeg reiste meg fra sofaen, kom det en lyd ut av lungene mine som lød som en døende sau, eller i det minste en førtiårig sau. Hele kroppen kjentes tung da jeg slepte meg opp de smale trappene, langs det slitte tapetet. Vel oppe fikk jeg inntrykk av at det led mot kveld. Hvordan var det mulig? Hva var klokka?

Ifølge det digitale uret som sto og balanserte på toppen av en stabel uleste romaner på nattbordet mitt, var den 15.53.

For et land.

Så, idet jeg nærmet meg senga, fikk jeg igjen denne skremmende følelsen av at noen fulgte med på meg. Jeg snudde meg mot vinduet og holdt på å få fnatt. Katten var der, utenfor de store vinduene på soverommet. Hvordan var den kommet dit? Var det mulig å nå gesimsen uten å fly gjennom lufta? I det grå ettermiddagslyset i London så katten svart ut. «I mørket er alle katter grå», ville moren min ha sagt, hentet frem fra hennes repertoar av ordtak.

Var det den samme katten som tidligere? Dunk, dunk! De lette poteslagene hørtes nok en gang. Denne gangen sa den 34

ingenting, og jeg ble nesten irritert over at den ikke snakket.

«Go to hell!» sa jeg til den på engelsk. «Dra til helvete.»

Nå var det gjort. Jeg hadde begynt å prate med katten.

Jeg hadde tatt del i spillet dens. Eller i min egen galskap.

Jeg krøp under dyna med alle klærne på, gjemte meg i dens varme mørke, og så for meg at jeg befant meg dypt nede i et eller annet undersjøisk vulkankrater. En liten stund syntes jeg nå og da å høre en fjern og dump lyd der oppe fra overflata. Og deretter ingenting. En lang stund, ingenting. Mørke, stillhet, ingenting. Og i dette ingenting tok jeg til å kverne på alt sammen.

Hva har jeg holdt på med i disse førti årene av mitt liv?

Har jeg noe å feire? Eller mislykkes jeg med alt? Hvorfor våkner jeg hver morgen og er kvalm? Er det fordi mitt eget liv frastøter meg? Hva ville denne unge og utopiske journalisten jeg en gang var, si om meg? Hvor ble det av dette forelskede paret som kom til England ved årtusenskiftet? Hva vil jeg gjøre med tiden jeg har igjen? Skal jeg fortsette på denne veien? Eller burde jeg ha tatt en annen vei for lenge siden? Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Har jeg det bra? Eller er jeg helt bortkommen?

Jo, jeg var bortkommen. Nå slo det meg. I årevis hadde jeg tegnet kart for å prøve å finne skatten, men ikke mitt eget. Kartet mitt var fylt med spørsmålstegn. Jeg var fortapt i dette ugjennomtrengelige havet fullt av spørsmål, og jeg trengte å rote meg bort i dem. Det var altfor lang tid siden jeg hadde konfrontert dem, fanget som jeg var av hastverk, avtaler og frister. Nå rottet de seg sammen mot meg, alle som ett, og det kunne ikke være tvil om at det var her bølgene som forårsaket svimmelheten min, kom fra.

Jeg rev av meg dyna. Jeg svettet, håret lå klistret til ansiktet, og BH-en kjentes stram. Jeg snudde meg over på siden og løsnet den, og falt deretter rett tilbake på ryggen igjen.

Der møtte jeg taket i soverommet mitt, med sin fuktflekk og denne rispapirlampa vi hengte opp «midlertidig» for 35

åtte år siden mens vi lette etter en vi likte. Jeg innså at jeg ikke kunne fordra denne lampa. I morgen den dag ville jeg skifte den ut.

Så kom jeg på katten. Vil den inn? Ja, så kom inn, da.

La oss snakke sammen, ansikt til ansikt. Hva er jeg så redd for? Jeg reiste meg opp for å gå bort til vinduet. Men katten var ikke lenger der, og den var heller ikke i det andre soveromsvinduet. Jeg gikk ned i stua, men i vinduene der så jeg bare gatelyktene og husene på den andre siden av gata.

Jeg åpnet kjøkkendøra. Ingenting. Kanskje hadde jeg bare innbilt meg den likevel. Jeg gikk bort til vinduet over oppvaskkummen og vred på den halvsirkelformede vrideren som tjente til å holde vinduet fast nederst. Så dro jeg hardt i håndtakene for å få skjøvet vinduet opp. Med det samme kom det inn et pust av frisk luft fylt av eksotiske dufter fra noen som laget mat i nabolaget: gurkemeie, spisskummen, nellik, ingefær. Mot hagene var det bare noen av vinduene i den nærmeste husrekka det var lys i. Skyene reflekterte det oransje lyset fra byen, og en og annen flimrende TV-skjerm.

Utover det, totalt mørke.

Så fikk jeg for meg at jeg skulle plystre. En ulende plystrelyd smatt ut av meg, av det slaget jeg pleide å lage da jeg var lita jente, et hemmelig signal vi hadde i gjengen, i Gaupeklubben, en av disse tingene man aldri glemmer. Deretter fikk jeg en idé om å sette ut en skål med melk på gesimsen, sånn som de gjør på film. Jeg åpnet kjøleskapet og tok ut melkekartongen fra Sainsburys. Men idet jeg snudde meg, fikk jeg se katten på kjøkkenbordet, ved siden av hanskene til Joaquín.

«Du leste tankene mine», sa den, og slikket seg om munnen. «Jeg var sulten.»