Sammensvergelsen by Cappelen Damm AS

Sammensvergelsen

David Baldacci

Sammensvergelsen Oversatt av Roar Sørensen

David Baldacci Originalens tittel: The Fix Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2017 by Columbus Rose, Ltd Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72284-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: AdobeStock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: Nørhaven AS, Danmark, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jamie Raab, en dyktig forlegger og en vidunderlig venn. Må alle dine framtidige prosjekter føre til begeistring og suksess! Takk for støtten du har gitt meg de siste tjue årene. Jeg vil alltid være din største beundrer.

Vanligvis var det et av de tryggeste stedene i verden. Men ikke i dag. J. Edgar Hoover-bygningen var FBIs hovedkvarter. Det sto ferdig i 1975, og årene hadde satt sine spor – en koloss på et helt kvartal, av gammel og sprukken betong med kvadratiske vinduer, og brannalarmer og toaletter som ikke virket. Det var til og med strukket et sikkerhetsnett rundt den øverste delen av bygningen for å fange opp smuldrende betongbiter, slik at de ikke falt ned på gaten og drepte noen. Byrået ønsket et nytt bygg for sine elleve tusen ansatte, men de politiske myndighetene hadde ikke engang blitt enige om hvor det skulle ligge. Så det var fremdeles lenge igjen til åpningen av et nytt hovedkvarter – omtrent sju år og to milliarder dollar. For øyeblikket var dette hjemme. Den høye mannen som strente bortover fortauet under trærne, het Walter Dabney. Han hadde tatt en Uber til en kaffebar som lå borte i gaten. Her hadde han bestilt litt mat, og så bestemt seg for å spasere resten av veien. Han var i sekstiårene. Han hadde tynt, gråsprengt hår med sideskill. Det så nyklippet ut, til tross for noen krøllete lokker bak ørene. Dressen var elegant og skreddersydd for den litt undersetsige kroppen. Kanten av et fargerikt brystlommetørkle stakk opp av jakkelommen. Han hadde et idkort hengende i en snor rundt halsen. Kortet viste hvilke sikkerhetsklareringer han hadde. Det ga ham tilgang til de 7

fleste av Hoover-bygningens helligdommer – så framt han hadde med seg en ledsager. De grønne øynene var kvikke og årvåkne. Han gikk med besluttsomme skritt. Dokumentmappen pendlet fram og tilbake ved siden av ham. En kvinne kom fra motsatt kant. Anne Berkshire hadde tatt T-banen. Hun var i slutten av femtiårene, liten, med grått hår klippet i buer rundt det lange, ovale ansiktet. Da hun nærmet seg Hoover-bygningen, virket det som hun nølte. Hun hadde ikke noe id-kort hengende rundt halsen. Den eneste legitimasjonen hun hadde, var førerkortet som lå i håndvesken. Det var midt på formiddagen, og gatene var ikke så trafikkerte som for noen timer siden. Men det var fullt av folk på fortauet, og fremdeles suste biler forbi. Noen av dem svingte inn i garasjen under Hoover-bygningen. Dabney gikk litt fortere. De spisse lakkskoene fra Allen Edmonds traff betongen hardt. Han begynte å plystre en munter melodi. Det så ut som om mannen ikke hadde en bekymring i verden. Berkshire gikk nå også raskere. Blikket hennes gled fra venstre til høyre. Det virket som om ingen detaljer unnslapp de skarpe øynene. Rundt tjue meter bak Dabney kom Amos Decker traskende alene. Han var en meter og nittifem og bygd som den fotballspilleren han en gang hadde vært. Han hadde vært på slankekur i flere måneder og derfor gått kraftig ned i vekt, men han tålte fint å miste noen kilo til. Han var iført kakibukser som var skitne på oppbrettene. På overkroppen hadde han en lang, skrukkete pullover med teksten Ohio State Buckeyes skrevet på brystet. Pulloveren skjulte både magen og Glocken i beltehylsteret. Med magasinet, som tok tretten kuler, veide våpenet nøyaktig ett kilo. De brede skoene i størrelse førtisju klasket mot fortauet. Håret hans var uflidd, for å si det mildt. Decker jobbet for en spesialgruppe som hjalp FBI med vanskelige saker. Han var på vei til et møte i Hoover-bygningen. Han gledet seg ikke til det. Han fornemmet en forandring 8

i luften, og Decker likte ikke forandringer. Han hadde opplevd så mye av det de siste to årene at det holdt for resten av livet. Nå hadde han kommet inn i en god gjenge med FBI, og sånn ville han helst ha det. Men det var noe som tydeligvis lå utenfor hans kontroll. Han skrittet rundt noen betongelementer som var satt opp på fortauet og delvis ute i gaten. En kum, omgitt av et oransje sperrebånd, hadde blitt åpnet. Noen arbeidere sto i nærheten. En fyr med hjelm dukket opp i kumhullet og fikk et verktøy i hånden av en annen mann. De andre arbeiderne bare sto der og så på. Noen drakk kaffe, andre pratet sammen. Fin jobb hvis du kan få den, tenkte Decker. Han så Dabney foran seg, men festet ikke blikket på ham. Decker kunne ikke se Berkshire ennå; hun var for langt unna. Han passerte innkjørselen til garasjen og nikket til den uniformerte sikkerhetsvakten som satt bak vinduet i den lille vaktbua på fortauet. Mannen rettet ryggen og nikket tilbake. Øynene bak solbrillene observerte alt som foregikk i gaten. Den høyre hånden hans hvilte på skjeftet til tjenestepistolen. Det var en ni-millimeter ladet med Speer Gold Dot G2-kuler, som FBI brukte på grunn av den store gjennombruddskraften. Mottoet til ammunisjonen kunne ha vært «Ett skudd, ett liv». Men nesten all ammunisjon kunne ta liv hvis man traff målet på det riktige stedet. En fugl fløy forbi Decker og slo seg ned på toppen av en lyktestolpe. Fuglen tittet nysgjerrig ned på alle som passerte. Det var et kjølig drag i luften. Decker grøsset til tross for den tykke pulloveren. Solen var skjult bak et skydekke som hadde dukket opp i horisonten for en times tid siden. Skyene hadde drevet over Potomac-elven og lagt seg over Washington som en grå kuppel. Dabney nærmet seg enden på kvartalet, der han skulle ta til venstre. Inngangen til FBIs møtelokaler lå der borte. For mange år siden tilbød FBI offentlige omvisninger, slik at folk kunne få se det berømte laboratoriet og skytebanen der spesialagentene trente. 9

Etter ellevte september 2001, i terrorismens moderne tid, ble det slutt på omvisningene, men i 2008 startet de opp igjen. FBI hadde til og med opprettet et informasjonssenter for besøkende. Forskjellen i dag var at man måtte søke om å få delta på en omvisning minst en måned i forveien, slik at FBI kunne foreta en grundig bakgrunnssjekk. De fleste offentlige bygninger var nå rene festninger – vanskelige å komme inn i, og kanskje enda vanskeligere å komme ut av. Dabney nærmet seg hjørnet og gikk langsommere. Berkshire, derimot, økte hastigheten på stegene. Decker fortsatte i samme fart. Han langet ut og slukte betongen inntil han bare var rundt ti meter bak Dabney. Berkshire befant seg nå omtrent fem meter på den andre siden av Dabney. Kort etter var avstanden halvert. Og et sekund senere var avstanden bare en meter. Berkshire hadde nå kommet så nær Dabney at Decker fikk øye på henne. Han var rundt tre meter bak dem da han også nesten var framme på hjørnet. Berkshire kastet et blikk på Dabney og la tilsynelatende merke til ham for første gang. Men Dabney kikket ikke på henne – i hvert fall ikke med en gang. Et par sekunder senere så Dabney at hun stirret på ham. Han smilte, og hvis han hadde hatt en flosshatt på hodet, ville han kanskje høflig ha lettet på den. Berkshire gjengjeldte ikke smilet. Hun la hånden på låsen til håndvesken. Dabney gikk enda litt langsommere. Decker merket seg en matvogn som sto på den andre siden av gaten. Han lurte på om han hadde tid til å hive i seg en frokostburrito før møtet. Da han konkluderte med at han ikke hadde det, og at det neppe var noen god idé med tanke på midjen hans, vendte han blikket mot fortauet igjen. Berkshire og Dabney hadde nå kommet opp på siden av hverandre. Decker tenkte ikke noe større over det. Han gikk bare ut fra at de kjente hverandre og kanskje hadde avtalt å møtes her. 10

Han kikket på klokken. Han hadde ikke lyst til å komme for sent. Hvis livet hans skulle ta en ny retning, ønsket han å møte opp presis, slik at han fikk med seg alt. Da han hevet blikket, stivnet han. Dabney hadde stoppet rett bak kvinnen. Uten at Berkshire visste det, siktet han på hodet hennes med en Beretta. Decker grep etter tjenestepistolen og skulle til å rope en advarsel da Dabney trykte på avtrekkeren. Berkshire ble kastet forover idet kulen smalt inn i bakhodet hennes i en skrå vinkel nedenfra. Kulen sprengte seg gjennom hjernebarken, boret seg inn i skallen, rikosjetterte av kranieveggen og kom ut gjennom nesen, der den etterlot et utgangssår som var tre ganger så stort som det i bakhodet. Det store såret skyldtes kulens oppsamlede kinetiske energi. Hun falt på magen på fortauet. Mesteparten av ansiktet var borte. Blodet rant utover betongen. Decker trakk Glocken og stormet bortover fortauet. Folk rundt ham skrek og flyktet i motsatt retning. Dabney hadde fremdeles Berettaen i hånden. Hjertet hamret i brystet til Decker. Han siktet på Dabney og ropte: «FBI, legg fra deg pistolen!» Dabney snudde seg mot ham. Han la ikke fra seg Berettaen. Decker hørte løpende skritt bak seg. Det var vakten fra bua. Han hadde også trukket tjenestepistolen. Decker kastet et blikk over skulderen og holdt opp id-kortet med den ledige hånden. «Jeg jobber for FBI. Han skjøt henne.» Han slapp id-kortet, grep Glocken med begge hender og siktet på brystet til Dabney. FBI-vakten kom bort til Decker og stoppet ved siden av ham. Han rettet også pistolen mot Dabney. «Legg fra deg våpenet!» ropte vakten. «Gjør det! Siste sjanse, ellers skyter vi!» Det var to pistoler mot én. Reaksjonen til mannen burde ha vært åpenbar: å legge seg ned på fortauet og på den måten unngå å bli drept. Dabney så først på vakten, og deretter på Decker. 11

Og smilte. «Ikke gjør det!» ropte Decker. Walter Dabney presset munningen på pistolen mot undersiden av haken sin og trykte på avtrekkeren for andre og siste gang.

Mørke. Det ventet på alle ved livets slutt. Det var dette Amos Decker tenkte på, der han satt og stirret på liket. Anne Berkshire lå på et metallbord i FBIs likkjeller. Alle klærne var fjernet og lagt i bevisposer. Plaggene skulle undersøkes grundig senere. Den nakne kroppen, og det knuste ansiktet, var skjult under et laken. Men det tynne stoffet var fullt av blodige flekker. Selv om det ikke var noen som helst tvil om dødsårsaken, skulle liket etter loven likevel obduseres. Utrolig nok var ikke Walter Dabney død – ennå. De hadde fått ham til sykehuset i all hast, men legene hadde ikke noe håp om å redde ham. Ja, de tvilte på at han i det hele tatt ville komme til bevissthet. Kulen hadde gått tvers gjennom hjernen; det var et mirakel at han ikke hadde dødd momentant. To av Deckers kolleger, Alex Jamison og Ross Bogart, var fremdeles på sykehuset. Hvis Dabney våknet, ønsket de å være til stede i tilfelle han skulle mumle noe om hvorfor han hadde myrdet Anne Berkshire på åpen gate – og deretter prøvd å ta sitt eget liv. Legene hadde fortalt dem at Dabney ikke under noen omstendigheter ville bli i stand til å svare på spørsmålene deres. Så Decker bare satt der i mørket og stirret på liket under lakenet. Men rommet var egentlig ikke mørkt for ham. For Decker var det badet i et overjordisk blått skjær. En voldsom takling på fotballbanen der han nesten mistet livet, 13

hadde kortsluttet sansereseptorene i hjernen og påført ham en lidelse som var kjent som synestesi. Han så alltid døden i en blå farge. Han hadde sett den på fortauet da Dabney drepte Berkshire. Nå så han den igjen. Decker hadde avgitt forklaring for Washington-politiet og FBI. Det samme hadde sikkerhetsvakten gjort. Det hadde ikke vært så mye å si. Dabney hadde trukket en pistol og skutt Berkshire – og deretter seg selv. Det var krystallklart. Det som ikke var klart, var hvorfor han hadde gjort det. Lyset i taket ble tent. En kvinne i en hvit laboratoriefrakk kom inn. Det var rettsmedisineren, Lynne Wainwright. Hun var i førtiårene. Det harde, litt herjede uttrykket i ansiktet vitnet om at hun hadde sett alle mulige former for vold og overgrep som folk var i stand til å utøve mot hverandre. Decker reiste seg, legitimerte seg og forklarte at han hadde vært vitne til drapet. Decker kikket mot døren idet Todd Milligan, det fjerde medlemmet av spesialgruppen, kom inn. Lisa Davenport, som hadde jobbet sammen med dem før, hadde ikke kommet tilbake til gruppen. Hun var utdannet psykolog og hadde valgt å starte opp den private praksisen sin i Chicago igjen. Milligan var i midten av trettiårene. Han var en meter og åttifem, med militærklipp og en kropp som syntes å være meislet ut av granitt. Han og Decker hadde røket i tottene på hverandre den første tiden, men nå var de gode venner. Det var ikke lett for Decker å omgås folk. Det hadde aldri vært et problem før, men han var ikke den samme personen som han en gang hadde vært. I tillegg til synestesien hadde han hypertymesi, som ga ham evnen til å huske absolutt alt. Begge lidelsene skyldtes hjerneskaden han hadde fått etter skrekktaklingen på fotballbanen i den korte karrieren sin i NFL. Hjerneskaden hadde endret personligheten hans. Han hadde gått fra å være sosial og utadvendt til å bli innesluttet og reservert. I tillegg hadde han mistet nesten alt som var av sosiale 14

antenner, en egenskap de fleste tok for gitt at man hadde. Folk som traff ham for første gang, antok at han befant seg et sted på autismespekteret. Det var ikke så langt fra sannheten. «Hvordan står det til, Amos?» spurte Milligan. Han var som vanlig iført en mørk dress, en nyvasket hvit skjorte og et stripet slips. Decker, som var nokså sjuskete kledd, så nesten ut som en uteligger i sammenlikning. «Bedre enn det står til med henne,» sa Decker og nikket mot liket av Berkshire. «Hva vet vi om henne?» Milligan stakk hånden i jakkelommen, tok ut en liten elektronisk notisbok og skrollet nedover skjermen. Mens han gjorde det, så Decker at Wainwright fjernet lakenet og gjorde instrumentene klare for obduksjonen. «Anne Meredith Berkshire,» begynte Milligan. «Femtini, ugift, vikarlærer på en katolsk skole i Fairfax fylke. Hun bor, eller bodde, i Reston. Ingen familiemedlemmer har kontaktet oss, men vi prøver å spore dem opp.» «Hvorfor var hun utenfor Hoover-bygningen?» «Vi vet ikke. Vi vet ikke om det var dit hun hadde tenkt seg. Og hun skulle ikke undervise på skolen i dag.» «Walter Dabney?» «Sekstien. Gift. Fire voksne døtre. Han har et firma som tar konsulentoppdrag for myndighetene. FBI er en av klientene deres. Før det jobbet han i ti år for NSA. Firmaet går med solid overskudd. Han bor i et stort hus i McLean. Han har gjort det bra.» «Gjorde det bra,» korrigerte Decker. «Har vi kontaktet kona og ungene?» «Vi har snakket med kona. Hun er hysterisk. Ungene er spredd for alle vinder. Den ene datteren bor i Frankrike. De er alle på vei hit.» «Har noen av dem en anelse om hvorfor han gjorde dette?» «Vi har ikke snakket med alle sammen, men så langt har ingen av dem gitt oss så mye som et hint. Det virker som de fremdeles er i sjokktilstand.» 15

Decker stilte det mest åpenbare spørsmålet: «Er det noen forbindelse mellom Berkshire og Dabney?» «Vi har nettopp begynt å undersøke det, men vi har ikke funnet noe ennå. Kan det være at han bare så seg rundt etter noen å skyte – og hun sto nærmest?» «Hun var nærmest, ingen tvil om det,» sa Decker. «Men hvis du har tenkt å ta livet av deg, hvorfor ta en uskyldig person med deg i døden? Hva skulle være vitsen med det?» «Kanskje fyren bare gikk fra vettet,» sa Milligan. «Kanskje vi finner noe i bakgrunnen hans som kan forklare hvorfor det klikket for ham.» «Dabney hadde en dokumentmappe og et id-kort,» sa Decker. «Alt tyder på at han var på vei til Hoover-bygningen. Skulle han i et møte?» «Ja. Vi har bekreftet at han skulle gå gjennom en jobb som firmaet hans har påtatt seg å gjøre for byrået. Alt bare rutine.» «Det ‘klikker’ altså for ham – og likevel kler han seg pent og drar ned i byen for å delta på et rutinemøte?» Milligan nikket. «Jeg ser inkonsekvensen. Men det er likevel mulig.» «Alt er mulig, inntil det ikke er det,» svarte Decker. Han gikk bort til metallbordet og stilte seg ved siden av Wainwright. «Drapsvåpenet var en ni-millimeter Beretta,» sa han. «Kulen traff henne bak i nakken og gikk skrått opp gjennom hodet. Hun døde momentant.» Wainwright gjorde klar en Stryker-sag, som hun skulle bruke til å åpne hodeskallen til Berkshire. «Det stemmer bra med de utvendige skadene,» sa hun. «Blir det du som skal foreta obduksjonen hvis Dabney dør?» spurte Decker. Hun nikket. «Firmaet til Dabney tok jobber for FBI, og drapet skjedde på dørstokken deres, så det blir byrået som tar denne etterforskningen. Dermed faller jobben på meg.» Decker snudde seg mot Milligan. «Har FBI opprettet et team på saken?» Milligan nikket. 16

«Hvem er i teamet? Kjenner du dem?» «Jeg kjenner dem godt – for de er oss.» Decker blunket. «Hæ?» «Teamet til Bogart har fått saken. Og det er oss.» «Men vi etterforsker gamle, uløste saker.» «Vel, det var det møtet i dag dreide seg om. De har endret arbeidsinstruksene våre. Fra gamle til nye saker. Og siden du var på åstedet, var det bare naturlig at vi fikk saken. Så det er bare for oss å sette i gang.» «Selv om jeg er et vitne?» spurte Decker. «Det er ikke akkurat sånn at det kommer til å være noen tvil om det som skjedde, Amos. Dessuten var det mange andre vitner til drapet. De trenger deg ikke.» «Men jeg kom hit for å løse gamle saker,» innvendte Decker. «Vel, det er ikke vi som bestemmer det. Det er det folkene på toppen som gjør.» «Kan de virkelig bare slå beina vekk under oss på denne måten? Uten å spørre engang?» Milligan prøvde å smile, men da han så den bekymrede minen til Decker, la han ansiktet i alvorlige folder. «FBI er et byråkrati, Amos, og vi må følge ordre. Ross og jeg gjør i hvert fall det. Du og Jamison kan jo bare gi dere, men karrieren min er låst til byrået.» Han stoppet. «Vi kommer fremdeles til å fakke forbrytere. Men for nyere forbrytelser. Og du får fremdeles bruke de spesielle evnene dine.» Decker nikket, men han virket ikke spesielt beroliget. Han kikket på liket av Berkshire. Den pulserende blåfargen strømmet på ham fra alle kanter. Han kjente seg kvalm. Wainwright snudde seg mot Decker og merket seg navnet på id-kortet hans. «Vent litt. Amos Decker. Er du fyren som aldri glemmer noe?» Da Decker ikke svarte, sa Milligan raskt: «Ja, det er ham.» «Jeg har hørt at dere har oppklart ganske mange gamle saker de siste månedene,» sa Wainwright. «Spesielt Melvin Mars-saken.» 17

«Hele teamet bidro,» sa Milligan. «Men vi hadde ikke greid det uten Decker.» Decker lente seg fram og pekte på en fiolett flekk på baksiden av Berkshires hånd. «Hva er det?» «La oss ta en nærmere titt,» sa Wainwright. Hun grep et forstørrelsesglass som var festet til en dreibar mekanisk arm. Hun plasserte det over flekken, skrudde på et lys og rettet det mot hånden til den døde kvinnen. Rettsmedisineren stirret gjennom forstørrelsesglasset. «Det ser ut som et stempel.» Decker tok en titt gjennom forstørrelsesglasset. «Dominion Hospice.» Han så på Milligan, som allerede var i gang med å skrive navnet i den elektroniske notisboken. Milligan leste det som sto på skjermen. «Ja vel, her har vi det. Det ligger i nærheten av Reston sykehus. Som navnet tilsier, tar de seg av pasienter som er døende og uhelbredelig syke.» Decker kikket på Berkshire. «Siden hun fremdeles har stempelet på hånden, tyder det på at hun var der i dag. Hvis hun hadde dusjet, ville det ha blitt vasket av.» «Tror du hun var der for å besøke noen?» spurte Milligan. «Vel, hun var ikke akkurat døende – før Dabney drepte henne.» Decker gikk plutselig ut av rommet uten å si noe mer. Wainwright kikket på Milligan og hevet øyebrynene. «Han bare gjør sånt … ofte,» forklarte Milligan. «Jeg har begynt å venne meg til det.» «Da er du en bedre person enn meg,» bemerket Wainwright. Hun grep Stryker-sagen. «For hvis han hadde hatt for vane å vende meg ryggen på den måten, kunne jeg ha funnet på å denge ham i hodet med denne.»

Brystet til Walter Dabney hevet og senket seg med spasmodiske rykk, slik alvorlig syke pasienter pleide å puste når det gikk mot slutten. Det var som om lungene var siste skanse. De holdt fremdeles ut, mens sjelen gjorde seg klar til å forlate kroppen. Alex Jamison var i slutten av tjueårene. Hun var høy, slank og pen, med langt, brunt hår. Hun satt på en stol på høyre side av sykehussengen. Ross Bogart sto på den andre siden. Han var en FBI-agent i slutten av førtiårene, med gråstenk i det mørke, pent kjemmede håret. Fingrene hans var klemt rundt sengegjerdet. Dabney lå i sengen. Kroppen var tilkoblet slanger som sørget for at han fikk de medisinene han trengte. Det høyre øyet var et tomt krater. Det var der kulen hadde kommet ut etter at den hadde boret seg gjennom haken og deler av hjernen. Huden var gustenblek – der den ikke var hoven og fiolett på grunn av sprengte blodkar. Monitorene viste at de viktigste kroppsfunksjonene hans var i ferd med å svikte. Han lå på intensivavdelingen, der bare pasienter med de alvorligste skadene fikk behandling. Men Walter Dabney var ikke skadet; han var døende. Alle legene som hadde vært inne på avdelingen i løpet av dagen, hadde bekreftet at det bare var et tidsspørsmål når hjernen ga hjertet beskjed om å slutte å slå. Og det var ingenting de kunne gjøre med det. Skadene var så omfattende at 19

verken medisiner eller operasjoner kunne hjelpe Dabney. De ventet bare på at han skulle dø. Mrs. Eleanor Dabney – Ellie blant venner – hadde kommet en halvtime etter at FBI fortalte henne hva som hadde skjedd. De ville bli nødt til å avhøre henne, men akkurat nå var hun bare en sørgende hustru som snart ville bli enke. Hun sto på badeværelset og kastet opp. En sykepleier var der sammen med henne. Bogart kikket på Jamison. Det virket som hun merket at han så på henne. Hun snudde seg. «Har du hørt noe fra Amos?» spurte han rolig. Jamison sjekket telefonen og ristet på hodet. «Han sa at han skulle ta en titt på liket av Berkshire.» Hun tastet en SMS til Decker og sendte den. «Jeg sendte Todd en blindkopi,» sa hun. Bogart nikket. «Bra. Han vil gi Amos beskjed.» De visste begge at Decker ikke alltid var den flinkeste til å kommunisere. Ja, når sant skulle sies, var han elendig til det. Bogart så på Dabney igjen. «Det er ingenting i bakgrunnen til denne fyren som tilsier at noe sånt som dette skulle skje. Vi finner ingen forbindelse til Berkshire heller.» «Det må være noe, med mindre det var helt tilfeldig. Noe som virker svært usannsynlig.» Bogart nikket og kastet et blikk på monitorene. Grafene og kurvene som viste pusten og hjertetakten til den døende mannen, danset og hoppet som bare føtter på glødende kull. «Muligheten er veldig stor for at han kommer til å dø uten å si noe som helst.» «Men hvis han sier noe, skal vi være her,» sa Jamison. Døren til baderommet ble åpnet. Ut kom sykepleieren og Ellie Dabney. Hun var en vakker kvinne, høy, slank og bredskuldret. Hakepartiet var elegant formet, kinnbeina høye, øynene store og blå. Det lange håret var naturlig sølvgrått. Hun så ut som om hun hadde drevet med idrett i ungdommen. Nå var hun i begynnelsen av sekstiårene, mor til fire 20

voksne barn, hadde tre barnebarn – og en ektemann som hadde pådratt seg selv et dødelig skuddsår i hodet. Hun så fullstendig knust ut, så nær døden som det var mulig å komme uten faktisk å være død. Bogart satte fram en stol til henne ved siden av sengen. Jamison reiste seg og hjalp sykepleieren med å få Ellie bort til stolen, som hun dumpet ned på. Sykepleieren sjekket monitorene og sendte Bogart et blikk som tydelig formidlet at det ikke var noe håp. Så gikk hun ut av rommet og lukket døren etter seg. Ellie hadde strukket ut armene og grepet hånden til ektemannen. Pannen hennes hvilte mot kanten av sengegjerdet. Bogart tok et steg tilbake. Jamison satte seg igjen. De vekslet blikk mens de lyttet til kvinnens stille hulk. «Mrs. Dabney, vi kan gjerne hente barna dine og få dem hit så snart de kommer til byen,» tilbød Bogart etter en stund. Ellie svarte ikke. Hun bare nikket. «Vet du hvor de er, eller hvordan vi kan –?» Ellie hevet blikket, men så ikke på ham. «Datteren min, Jules, hun … hun vet det.» Hun tok telefonen ut av lommen, tastet et nummer og viste ham det. Bogart noterte nummeret og gikk ut av rommet. Jamison la hånden på skulderen til den eldre kvinnen. «Det gjør meg vondt, Mrs. Dabney.» «Er det … sant?» spurte hun. «Skjøt han virkelig noen? FBI … de … de sa …» «Vi trenger ikke å snakke om det nå.» Ellie snudde det tårevåte ansiktet mot Jamison. «Han kan ikke ha gjort det. Er dere sikre på at ingen skjøt ham? Walt kunne aldri få seg til å skade noen. H-han …» Stemmen hennes sporet av. Hun la pannen mot kanten av sengegjerdet. Den ene monitoren begynte å pipe. De kikket raskt på den. Så ble den stille igjen. «Vi er sikre, Mrs. Dabney. Jeg skulle ønske at jeg kunne si noe annet. Men det var mange vitner.» 21

Ellie pusset nesen i et papirlommetørkle. «Han kommer ikke til å bli bra igjen, gjør han vel?» spurte hun med en litt fastere stemme. «Legene har ikke mye håp om det, nei.» «Jeg … jeg visste ikke engang at han hadde en pistol.» Jamison betraktet henne en liten stund. Så spurte hun: «Har han oppført seg annerledes i det siste?» «Hvordan da, mener du?» spurte Ellie. «Humøret? Problemer på jobben? Matlysten? Har han drukket mer enn vanlig? Vist noen tegn på depresjon?» Ellie lente seg tilbake i stolen og krøllet sammen servietten i hånden. Hun stirret ned i fanget. Utenfor døren hørtes fottrinn og løpende føtter, lyden av alarmer fra monitorer, stemmer som snakket over høyttaleranlegget, og utstyr og pasienter som ble trillet bortover korridoren. Det luktet antiseptiske midler, slik det gjorde på alle sykehus. Luften var kjølig. På intensivavdelingen hersket det i tillegg en anspent atmosfære, som om bare en plutselig alarm fra en monitor skilte mellom liv og død. «Walt pleier ikke å snakke om jobben når han er hjemme,» svarte Ellie. «Han drikker ikke så mye heller, selv om jeg vet at han gjør det når han er ute og spiser middag sammen med kolleger på restauranter eller på konferanser, sånne ting. Men han drikker bare for å ha det hyggelig, for å få kontrakter i havn, etablere kontakter, du vet, sånne ting.» «Jeg skjønner,» sa Jamison. «Har han hatt økonomiske problemer?» «Ikke som jeg vet om,» svarte Ellie. «Men Walter tar seg av alt det der. Ingen har kommet hjem til oss og bedt oss om å betale regninger, hvis det er det du mener.» «Har humøret hans endret seg i det siste?» Ellie tørket øynene. Hun kastet et blikk på ektemannen, før hun raskt så en annen vei. Det var tydelig at hun ikke likte å gi en fremmed informasjon om ham. «Han har et skiftende humør,» sa hun. «Han jobber veldig hardt, og når det går bra med firmaet, er han i godt humør. Når 22

det går dårlig, er han deprimert, noe som jo er helt naturlig.» «Ingenting utenom det vanlige, altså?» spurte Jamison. Ellie krøllet sammen servietten enda litt mer og kastet den i søppelbøtten. Sint og frustrert. Hun snudde seg mot Jamison, som ventet tålmodig. Hvis det var noe hun hadde lært av å jobbe sammen med Amos Decker, var det tålmodighet. «Han dro på en reise nylig,» sa Ellie. «Hvor?» «Det var det som var uvanlig,» svarte Ellie. «Han fortalte meg det ikke. Det har aldri skjedd før.» «Hvor lenge var han borte?» spurte Jamison. «I fire dager, tror jeg. Det kan ha vært lenger. Han var i New York og dro derfra. Han ringte meg og sa at noe uventet hadde oppstått – at han måtte ta seg av det og ikke var sikker på hvor lenge han ville bli borte.» «Fly, tog? Et annet land?» «Jeg vet ikke. Han fortalte meg bare at det gjaldt en mulig klient. Det var noe han måtte glatte over. Men jeg fikk ikke inntrykk av at det var så veldig viktig. Jeg regner med at kontoret tok seg av bookingene.» «Ja vel,» sa Jamison. «Og han fortalte deg ikke noe om denne reisen da han kom hjem?» «Nei. Jeg gikk bare ut fra at det gjaldt forretninger. Men fra den dagen var det noe som virket – jeg vet ikke, rart.» «Når skjedde dette?» spurte Jamison. «For en måned siden.» «Mannen din eier et firma, stemmer det? De tar oppdrag for myndighetene?» Ellie nikket. «Walter Dabney & Associates. Firmaet holder til i Reston. De fleste av oppdragene deres er hemmeligstemplede. Det var mannen min som startet firmaet. I begynnelsen var han alene, men nå har de rundt sytti ansatte. Han har noen kompanjonger, men Walter er direk23

tør og har aksjemajoriteten.» Øynene hennes ble store. «Å, herregud. Da blir det vel jeg som overtar firmaet nå.» Hun sendte Jamison et forskrekket blikk. «Betyr det at jeg må drive det? Jeg vet ikke noe om forretningene hans. Jeg har ikke engang sikkerhetsklarering.» Jamison grep hånden hennes. «Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg om det akkurat nå, Mrs. Dabney.» Ellie slappet av og kikket på ektemannen. «Hva var navnet på den kvinnen igjen? Hun som Walter …? De fortalte meg det, men jeg kan ikke huske det. Alt er uklart for meg akkurat nå.» «Anne Berkshire. Hun var vikar på en katolsk videregående skole i Fairfax. Kjenner du henne?» Ellie ristet på hodet. «Jeg har aldri hørt om henne. Og jeg vet ikke hvorfor Walt skulle kjenne henne heller. Vikar på videregående? Walt og jeg fikk ungene våre ganske tidlig. Jules, den eldste, er trettisju. Og det eldste barnebarnet vårt går bare i første klasse. De bor ikke engang i Virginia. Og vi er ikke katolikker. Vi er presbyterianere.» «Ok. Vel, takk for informasjonen,» sa Jamison. «Du har vært til stor hjelp.» «Trenger jeg en advokat?» glapp det ut av henne. Jamison kjente seg ille til mote. «Jeg er ikke den rette å spørre om det. Hvis du eller mannen din har en advokat eller kjenner en, bør du kanskje kontakte ham.» Ellie nikket sløvt. Så strakte hun armene gjennom sengegjerdet og grep hånden til ektemannen igjen. Kort etter kom Bogart tilbake. «Alt er ordnet, Mrs. Dabney,» sa han. «Ifølge datteren din kommer alle, bortsett fra Natalie, til byen i kveld.» «Natalie bor i Paris,» sa Ellie. «Jeg har prøvd å ringe henne, men ingen tar telefonen. Og dette var ikke … dette var ikke akkurat en beskjed jeg kunne legge igjen på telefonsvareren hennes eller gi henne i en e-post.» «Datteren din, Jules, har kontaktet henne og fortalt henne om det som har skjedd,» sa Bogart. «Hun skal sette seg på et fly så snart som mulig.» 24

«Dette føles helt uvirkelig,» sa Ellie. «Da Walt dro i dag morges, var alt … perfekt.» Hun så på dem. «Og nå er alt borte. Som ved et trylleslag.» Som ved et trylleslag, tenkte Jamison.

De hadde forflyttet seg fra et sted fullt av døde kropper til et sted som var fullt av døende mennesker. Etter at Decker og Milligan hadde forhørt seg i resepsjonen, ble de vist inn på kontoret til bestyrerinnen på Dominion Hospice, en kvinne ved navn Sally Palmer. Hun ble sjokkert da de fortalte henne om drapet på Anne Berkshire. «Hun var her i morges,» bekreftet hun. «Ja, vi har skjønt det,» sa Decker. «Det er derfor vi er her. Vi så et stempel på hånden hennes. Med navnet på hospicet.» Palmer betraktet dem fra den andre siden av skrivebordet på det lille kontoret. «Ja, det er en del av sikkerhetsprosedyren vår.» «Trenger dere så høy sikkerhet her?» spurte Milligan. Palmer sendte ham et strengt blikk. «Pasientene våre er svake og tungt medisinert. De kan ikke beskytte seg selv. Det er det vårt ansvar å gjøre, og vi tar sikkerheten deres veldig seriøst. Alle besøkende blir kroppsvisitert ved inngangen. Håndstempelet er lett å se, og vi endrer farge hver dag. På den måten kan personalet se med en gang om en gjest er blitt sjekket eller ikke.» «Hadde Berkshire et familiemedlem som er pasient her?» spurte Decker. «Var det derfor hun var her i morges?» «Å nei. Anne var en frivillig. Hun pleide å komme og prate med noen av pasientene. Mange av dem har ikke fami26

lie i nærheten og får sjelden besøk. Derfor har vi frivillige som kommer innom og snakker med pasientene. Eller så leser de for dem eller bare sitter der sammen med dem. Det er ikke lett å dø. Og det er enda vanskeligere å dø alene. Vi sjekker selvsagt bakgrunnen til de frivillige veldig grundig.» «Hvem besøkte hun i dag?» spurte Milligan. «Det kan jeg finne ut for dere. Unnskyld meg et øyeblikk.» Palmer reiste seg og gikk ut av rommet. Milligan tok opp telefonen og sjekket tekstmeldingene. «Kona til Dabney er på sykehuset hos mannen. Alex sier at han ikke har kommet til bevissthet – og at han sannsynligvis ikke vil gjøre det.» «Har kona fortalt dem noe?» spurte Decker. «Hun kjente ikke Berkshire og var ganske sikker på at mannen ikke gjorde det. Hun vet heller ikke noe om firmaet til mannen, og har ingen anelse om hvorfor han gjorde det han gjorde. Men så sendte Alex meg en ny melding. Mrs. Dabney fortalte henne at mannen dro på en reise for en måned siden, og at han ikke var seg selv etterpå.» «Ikke seg selv. På hvilken måte da?» «Det virker som humøret hans endret seg,» svarte Milligan. «Han ville heller ikke fortelle henne hvor han hadde vært.» «Ja vel.» Milligan så seg rundt på det lille kontoret. «Tror du virkelig vi får vite noe av betydning her?» «Folk blir drept av fremmede, men de fleste kjenner morderen.» «Vel, det er alltid beroligende,» bemerket Milligan tørt. De ble sittende i taushet inntil Palmer kom tilbake et par minutter senere. «Hun besøkte tre pasienter i morges,» opplyste hun. «Dorothy Vitters, Joey Scott og Albert Drews.» «Var det pasienter som hun pleide å besøke?» spurte Decker. 27

«Ja.» «Du sa at hun var her i dag morges. Kom hun vanligvis så tidlig?» «Vel, når du sier det, så – nei. Hun pleide å komme ved tolvtiden. Pasientene våre er som regel i best form midt på dagen.» «Kan vi få snakke med dem?» spurte Decker. Palmer så overrasket ut. «Jeg vet ikke hva de kan fortelle dere. De er veldig syke. Og svake.» Decker reiste seg. «Jeg forstår det, men Anne Berkshire ble myrdet i morges, og det er jobben vår å finne ut hvorfor. Og hvis hun kom hit på et uvanlig tidlig tidspunkt før hun dro ned i byen og ble myrdet, da må vi se nærmere på dette besøket. Jeg håper du forstår det.» «Vi skal være så skånsomme som mulig,» la Milligan raskt til. «Må dere fortelle dem at Anne er blitt drept?» spurte Palmer. «Det kommer til å bli veldig oppskakende for dem.» «Vi skal gjøre vårt beste for å unngå det,» sa Milligan. Decker sa ikke noe. Blikket hans var allerede rettet mot korridoren. Dorothy Vitters var i slutten av åttiårene, skrøpelig og innskrumpet. Hun lå i den siste sengen hun kom til å ligge i så lenge hun levde. Av hensyn til taushetsplikten hadde ikke Palmer fortalt dem hvilke sykdommer hun led av. Bestyrerinnen forlot dem og gikk tilbake til kontoret. Decker ble stående i døråpningen og se seg rundt i det lille, sparsomt møblerte rommet. «Går det bra med deg?» spurte Milligan lavt. Decker følte seg ikke bra. Egentlig ikke. Det han så her, var ikke glimt av den stålblå fargen som han vanligvis assosierte med døden, men en marineblå farge. Det var første gang. Men da han kikket på den dødssyke gamle kvinnen, skjønte han hvorfor. Når han var i nærheten av folk som var døende, fikk hjernen ham ganske enkelt til å se en annen nyanse av blått. 28

Vel, dette er interessant. Den nye hjernen min overrasker stadig. Han hadde ikke lyst til å være her når Vitters døde. Han ønsket ikke at den marineblå fargen plutselig skulle bli stålblå. «Det går bra,» sa han til slutt. Decker gikk inn i rommet, grep en stol og satte seg ved siden av sengen. Milligan ble stående ved siden av ham. «Mrs. Vitters, jeg heter Amos Decker. Dette er Todd Milligan. Vi er her for å snakke om Anne Berkshire. Etter det vi har fått vite, var hun her og snakket med deg i morges.» Vitters så opp på ham med dypt innsunkne øyne. Huden hennes var gråblek, øynene fuktige. Hun pustet anstrengt. Decker kikket på kateteret i nærheten av kragebeinet, der de smertestillende medisinene ble ført inn i kroppen. «Anne var her,» sa hun langsomt. «Men hun kom tidligere enn vanlig. Det overrasket meg.» «Husker du hva dere snakket om?» spurte Decker. «Hvem er du?» Decker skulle til å vise henne id-kortet, men Milligan stoppet ham. «Vi er venner av Anne,» sa han raskt. «Hun ba oss stikke innom i dag fordi hun gjerne ville komme tilbake og snakke mer med deg, men så fant hun ut at hun måtte droppe det.» Den gamle kvinnen fikk et bekymret uttrykk i de fuktige øynene. «Står det … står det bra til med henne? Hun er vel ikke syk?» «Nei da, syk er hun ikke,» svarte Decker, som sant var. Han regnet med at medisinene Vitters fikk, virket sløvende på hjernen. En klartenkt person ville raskt innse at ingenting av det de sa, ga noen mening. «Å, vel, vi snakket bare om vanlige ting,» sa Vitters. «Været. En bok hun holdt på å lese. Katten min.» «Katten din?» spurte Milligan. «Sunny er død nå. Å, det er minst ti år siden. Men Anne liker katter.» 29

«Ikke noe annet enn det, altså?» spurte Decker. «Nei, ikke som jeg kan huske,» svarte Vitters. «Hun var ikke her så lenge.» «Virket det som alt sto bra til med henne? Merket du deg noe uvanlig?» Hun hevet stemmen. «Er du sikker på at alt er i orden med henne? Hvorfor er dere her og stiller disse spørsmålene? Ja, jeg har ikke lenge igjen, men dum er jeg ikke.» Decker så et hardt glimt i øynene hennes. «Vel, hvis du må vite sannheten, så –» «Vi vet at du ikke er dum, Mrs. Vitters,» avbrøt Milligan. «Som kollegaen min skulle til å fortelle deg, falt Anne og slo hodet i dag. Hun kommer til å bli helt fin igjen, men hun har mistet hukommelsen. Akkurat nå prøver hun å huske kodene til telefonen, datamaskinen og alarmsystemet i leiligheten. Hun ba oss om å dra hit for å finne ut hva hun snakket med folk om i dag. Når vi forteller henne det, vil det kanskje friske opp hukommelsen hennes. Legene sa at det var verdt et forsøk.» Vitters så lettet ut. «Å, så hun falt og slo seg. Det var leit å høre.» Decker kikket på Milligan før han vendte blikket mot Vitters igjen. «Så hvis det er noe du kan fortelle oss, vil vi sette stor pris på det.» «Vel, som sagt, vi snakket ikke sammen så lenge. Men jeg merket at tankene hennes var andre steder. Som regel er det hun som tar initiativet og finner på ting å snakke om, men i dag måtte jeg mase litt på henne.» Milligan kikket raskt på Decker, men han holdt blikket festet på Vitters. «Spurte du henne om noe var i veien?» spurte Decker. «Ja, faktisk gjorde jeg det. Hun svarte at alt var i orden, men det var tydelig at det var noe som plaget henne. Hun ville bare ikke si hva det var.» «Vet du om du var den første som Anne besøkte i dag, eller var det noen andre før deg?» «Jeg tror jeg var den siste. Hun nevnte at hun måtte gå 30

etter at hun hadde snakket med meg. Det var et sted hun skulle til.» «Sa hun hvor hun hadde tenkt seg?» «Nei.» Decker reiste seg for å gå. «Takk for hjelpen,» sa Milligan raskt. «Er det noe vi kan gjøre for deg?» Vitters smilte bistert. «Legg inn et godt ord for meg hos han der oppe.» Da de var på vei ut av rommet, hvisket Milligan til Decker: «Du må være varsom med disse folkene, skjønner du? De er uhelbredelig syke.» Han gikk forbi Decker, som hadde stoppet i døren og snudd seg mot Vitters. Den gamle kvinnen lå fremdeles i sengen, men hun hadde lukket øynene. Han gikk tilbake og kikket ned på ansiktet hennes. Den marineblå fargen i hjernen begynte å bli stålblå. Decker trodde ikke at han var i stand til å forutsi noens død, men det var tydelig at hjernen tok dette logiske spranget med Vitters. Han bøyde seg og justerte puten, slik at hodet hennes ble liggende mer komfortabelt. Han strøk hånden over det hvite håret og sa dempet: «Jeg er lei for det, Mrs. Vitters.» Han så ikke at Milligan betraktet ham fra døren. FBIagenten skyndet seg av sted før Decker rakk å snu seg.

Joey Scott var et enda tristere tilfelle enn Dorothy Vitters. Decker og Milligan sto i døren sammen med Palmer. Scott var bare ti år gammel, men det korte livet hans gikk mot slutten. Denne gangen brydde ikke Palmer seg om å overholde taushetsplikten. Hun så de spørrende ansiktene deres og fortalte dem hva gutten led av. «Leukemi. Den typen som ikke lar seg behandle.» «Men hvorfor skulle Berkshire besøke ham?» spurte Milligan. «Kommer ikke foreldrene hans innom?» Palmer fikk et sint uttrykk i ansiktet. «Han skulle bli adoptert. Men da han ble syk, trakk ‘adoptivforeldrene’ hans seg. De ville vel ha en friskere modell,» la hun til med avsky i stemmen. «Og det er ikke akkurat sånn at de ikke har råd til det. Anne besøkte ham minst to ganger i uken. Ja, hun var alt Joey hadde.» Så snudde hun seg og gikk – med et ulykkelig uttrykk i ansiktet. Decker kikket ned på den lille gutten som lå i sengen. Tankene hans gikk til datteren som han en gang hadde hatt. Molly hadde blitt myrdet før hun fylte ti. Decker hadde funnet den døde kroppen hennes, og liket av kona si, da han kom hjem en kveld. Og på grunn av hypertymesien ville han for alltid huske hver eneste detalj fra denne tragedien som om den nettopp hadde skjedd. For Decker kunne ikke noe bli mer grusomt og oppri32

vende enn det han hadde opplevd den kvelden. Men dette var ikke så langt unna. Han satte seg ved siden av gutten, som åpnet øynene langsomt. Den tynne, lille kroppen var koblet til et virvar av dryppslanger og ledninger. Decker kastet et blikk på Milligan og sa: «Hei, Joey, jeg heter Amos. Dette er vennen min, Todd.» Joey løftet hånden og vinket svakt. «Var Anne her og snakket med deg i dag?» spurte Decker. Joey nikket. «Hadde dere en fin prat?» «Hun leste for meg,» svarte Joey med tynn stemme. «En bok?» Han nikket. «Harry Potter og fangen fra Azkaban. Den står i hyllen der borte. Hun sa at hun skulle komme tilbake i morgen og lese den ferdig.» Decker strakte ut armen og grep boken. Han bladde gjennom den inntil han kom til bokmerket ti sider fra slutten. Han snudde seg mot Milligan før han så på Joey igjen. «Så fint. Var det alt hun gjorde? Hun bare leste for deg?» Joey ristet på hodet. «Vi snakket også litt.» «Om hva?» «Er dere vennene hennes?» spurte Joey. «Nei, jeg traff henne først i morges,» svarte Decker. «Det er derfor vi har kommet. Hun ville at vi skulle ta en prat med vennene hennes her.» «Å, ja vel.» «Hvor lenge har du vært her, Joey?» spurte Milligan. Joey blunket og så opp på ham. «Jeg vet ikke.» Milligan tok et steg tilbake og støttet seg til veggen. Han sendte Decker et hjelpeløst blikk. «Husker du hva du snakket med henne om?» spurte Decker. «Noe om boken, kanskje?» «Hun spurte meg om jeg så soloppgangen.» Decker kikket på det store vinduet, som vendte mot øst. Han snudde seg langsomt mot Joey igjen. «Gjorde du det?» Gutten nikket. «Ja, det var fint.» 33

«Jeg pleide å stå opp tidlig og se på soloppgangen da jeg var liten,» sa Decker. Milligan så overrasket på ham. «Jeg vokste opp i Ohio, så solen fikk oss opp tidligere enn den gjør her.» På nattbordet sto et innrammet bilde. Decker grep det. Det var et fotografi av Peyton Manning. «Liker du Manning?» Joey nikket. «Jeg så mye på fotball før. Jeg spilte også – før jeg ble syk.» «Jeg spilte også.» Joey mønstret Decker med blikket. «Du ser ut som en fotballspiller. Kanskje jeg også hadde blitt så stor hvis jeg hadde fått vokse opp.» Milligan gned seg i øynene. Han gjenvant fatningen og sa: «Amos her spilte i NFL. For Cleveland Browns.» Den lille gutten gjorde store øyne. Et lite smil krøp over ansiktet. «Gjorde du?» Decker nikket. «Karrieren min var kort og ikke spesielt god.» Han satte bildet tilbake. «Før det spilte jeg for Ohio State Buckeyes. Det var noen av de beste årene av livet mitt.» «Jøss,» sa Joey. «Kjenner du Peyton Manning?» «Nei, men han var en av de største. Han fortjener virkelig plassen sin i Æresgalleriet.» Han lente seg tilbake. «Snakket du med Anne om noe annet?» Smilet til gutten forsvant. «Egentlig ikke.» «Fortalte hun deg hvor hun skulle etter at hun hadde vært her?» Joey ristet på hodet. Decker reiste seg og kikket på Milligan. «Takk, Joey, du har vært til stor hjelp.» «Ingenting å takke for.» Milligan så på ham. «Hei, er det greit for deg at jeg kommer innom igjen?» «Klart du kan. Kanskje du kan komme sammen med Anne.» «Vel, vi får se,» sa Milligan. Han stakk hånden i lommen, 34

tok ut et visittkort og la det på nattbordet ved siden av Peyton Manning-bildet. «Hvis du trenger noe, ber du dem om å ringe meg på dette nummeret. Greit?» «Ja vel.» «Takk igjen.» Joey så på Decker. «Kan jeg få ta deg i hånden? Jeg har aldri hilst på en NFL-spiller før.» Decker strakte fram hånden og grep guttens hånd. Det var som en hval som slukte en liten fisk. «Det var en ære å treffe deg, Joey.» Decker satte boken tilbake i hyllen og gikk ut av rommet sammen med Milligan. «Fy faen,» sa Milligan. «Etter dette vet jeg ikke om jeg noensinne kommer til å smile igjen.» «Det kommer du til å gjøre,» sa Decker. «Men uansett hvor vanskelig du synes situasjonen er, kommer du til å tenke på Joey. Og da vil du skjønne at du ikke har det så verst likevel.» Albert Drews var i førtiårene og fortalte dem uten omsvøp at han hadde uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Han var mager og uttært. Huden var gustenblek. «Da jeg fikk symptomene, var det for sent,» sa han etter at Decker og Milligan hadde presentert seg. «Cellegiften og strålingen tok nesten knekken på meg. Så forsvant smertene, og jeg følte meg bedre. Men det varte bare i to måneder. Så kom kreften tilbake som en storm. Og nå er det ikke mer å gjøre.» Han stoppet og begynte å puste tungt, som om den korte forklaringen allerede hadde gjort ham utmattet. Da lungene falt til ro, fortsatte han: «Dere er heldige som kom nå. Når de smertestillende medisinene begynner å virke, blir jeg helt slått ut. Morfin. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. Smertene … vel, de er ikke hyggelige,» la han oppgitt til. «Jeg beklager at vi forstyrrer deg, Mr. Drews,» sa Decker. Drews gjorde en avfeiende håndbevegelse. «Det er ikke 35

akkurat sånn at jeg har noe annet å gjøre enn å ligge her og vente på å dø.» «Vi har skjønt det slik at Anne Berkshire kom hit for å snakke med deg i dag?» «I morges, ja. Hvorfor spør du om det?» Decker besluttet å fortelle sannheten. «Hun ble skutt og drept i formiddag i D.C. Rett etter at hun var her.» «Hva?» gispet Drews. Han hevet seg opp på albuene og begynte å hoste. Milligan grep vannkaraffelen som sto på nattbordet, og skjenket i et glass. Han hjalp Drews med å drikke vannet. Milligan sendte Decker et strengt blikk. Så tok han et steg tilbake med det tomme glasset i hånden. Drews roet seg og stirret opp på dem. «Anne, skutt? Hvordan? Hvorfor?» «Vi vet ikke hvorfor. Det er derfor vi er her.» «Men jeg vet ingenting.» «Kanskje du vet mer enn du tror,» sa Decker. «Hva snakket dere om i dag?» Drews rynket pannen. «Hun var snill. Hun begynte å besøke meg for fire uker siden. Vi bare snakket om … ting. Ikke noe spesielt. Ikke noe viktig. Bare ting … for å få tiden til å gå. For å få meg til å glemme … situasjonen min.» «Snakket hun om seg selv?» «Noen ganger. Hun sa at hun var lærer. Hun var ikke gift. Hadde ingen barn.» «Hva drev du med før du ble syk?» spurte Milligan. «Jeg var programvareingeniør. Jeg jobbet for et IT-firma i byen.» Han lukket øynene og begynte å puste tungt. «Går det bra med deg?» spurte Milligan. Drews åpnet øynene. «Nei, det går ikke bra med meg!» glefset han. «Jeg er uhelbredelig syk! Jeg er døende!» «Jeg er lei for det, Mr. Drews, det var ikke sånn jeg mente det. Jeg beklager,» la han til. Decker betraktet Drews. «Snakket du noen gang med Mrs. Berkshire om jobben din?» «Nei. Hva skulle vitsen være med det?» «Bare småprat, altså?» 36

«Ja.» Drews ristet på hodet. «Jobben min? Det føles som en evighet siden. Jeg kan nesten ikke huske noe av det.» «Du er ikke gift.» «Hvordan kan du vite det?» «Du har ikke ring på fingeren,» svarte Decker. «Og ingen merker som viser at du har hatt en ring der.» «Jeg møtte vel aldri den rette,» innrømmet han oppgitt. «Er foreldrene dine fremdeles i live?» «Nei. Jeg har en bror, men han bor i Australia. Han kom da jeg ble syk. Han ble her en stund, men så måtte han dra tilbake. Han har fem unger.» Drews stoppet. «Han kommer tilbake til begravelsen. Han er testamentfullbyrderen min. Jeg skal kremeres. Det gjør det enklere for alle.» Drews lukket øynene. Leppene skalv. Så åpnet han øynene igjen og sukket. «Man skulle ikke tro det var mulig å snakke så lett om sin egen død. Men når man ikke har noe valg, så bare … gjør man det.» «Hva sier legene?» spurte Decker. Drews trakk på skuldrene. «Noen dager føles det som om morgendagen blir den siste. Noen dager håper jeg det.» «Vi beklager at vi har forstyrret deg, Mr. Drews. Vi setter stor pris på hjelpen du har gitt oss.» Da Decker reiste seg, strakte Drews fram hånden og grep fingrene hans. Huden til den syke mannen kjentes iskald. «Anne var veldig hyggelig. Hun trengte ikke å komme hit og gjøre det hun gjorde, men hun ville det. Jeg … jeg håper dere finner morderen.» «Vi har allerede funnet ham, Mr. Drews,» sa Decker. «Nå må vi bare finne ut hvorfor han drepte henne.»

«En lærervikar?» spurte Decker. Han så seg rundt i leiligheten til Anne Berkshire. Den lå i øverste etasje i en fasjonabel bygning tvers overfor Reston Town Center. Milligan nikket. «Det er det som står i mappen hennes.» «Du er bedre kjent i dette området enn meg. Hva tror du en leilighet som dette koster?» Blikket til Milligan gled over de store vinduene, det høye taket og parketten på gulvet. Hele leiligheten var på rundt hundre kvadratmeter. Den hadde en praktfull utsikt mot gaten og en stor, avskjermet balkong med en badestamp. «To millioner dollar. Kanskje mer.» «Og administrasjonskontoret sier hun har en Mercedes SL600 stående i det underjordiske parkeringshuset.» «Den koster godt over hundre tusen dollar,» sa Milligan. «Hadde hun arvet?» «Jeg vet ikke. Det må vi undersøke nærmere.» «Hvor lenge hadde hun vært lærer?» spurte Decker. «Hun var vikar i fire år.» «Og før det?» «Hun bodde i Atlanta i fire år.» «Hva gjorde hun der?» «Vi vet ikke om hun jobbet der. Vi har bare en adresse.» «Og før det?» «Seattle.» «Så ingen jobb der heller?» spurte Decker. 38

«Ikke som vi har klart å finne ut.» «Før det?» «Vi har ikke funnet ut noe mer om henne,» svarte Milligan. «Hvor langt tilbake i tid strekker mappen hennes seg?» «Rundt ti år.» «Men hun var nesten seksti,» sa Decker. «Det fører oss bare tilbake til førtiårene hennes. Hva drev hun med før det?» «Det har vi ikke klart å finne ut. Men vi har ikke hatt så mye tid til å grave. Vi kommer sikkert til å finne noe. Og det kommer sannsynligvis til å forklare pengene. Hun kan ha blitt skadet i en ulykke og fått en stor erstatning. Eller kanskje hatt et søksmål etter en feilbehandling. Ja, hun kan ha vunnet i lotto, for den saks skyld.» Decker virket ikke overbevist. «Hun var veldig ryddig,» bemerket Milligan. «Jeg tror det riktige ordet er minimalistisk,» sa Decker. Han hadde merket seg at det var veldig få møbler i leiligheten. Han gikk inn på hovedsoverommet og kikket i klesskapet. «Fire par sko, noen håndvesker og bager. Ingen smykker, så vidt jeg kan se. Og ingen safe.» Han så på Milligan. «Vi var ikke akkurat rike, men kona mi hadde sannsynligvis tretti par sko. Og omtrent like mange håndvesker og bager. Smykker hadde hun også.» Milligan nikket. «Samme med kona mi. Tror du Berkshire bare var litt spesiell, eller kan det bety noe annet?» «Jeg ser ikke et eneste fotografi,» sa Decker. «Ikke av Berkshire. Ikke av familiemedlemmer eller venner heller. Ja, når sant skal sies, likner dette mest på en utstillingsleilighet. Jeg skal vedde på at hun kjøpte den møblert, og at ingenting her er hennes engang.» «Hva forteller det oss?» spurte Milligan. «At hun kanskje ikke var den hun ga inntrykk av å være.» «Tror du Dabney kjente henne?» «Kanskje,» svarte Decker. «Har vi fått bekreftet at hun 39

skulle til FBI? Jeg bare antok det, siden det var der hun var. Men vi trenger mer enn antakelser.» «Vi har bekreftet at hun ikke hadde en avtale med noen i Hoover-bygningen,» svarte Milligan. «Og alle gjester må i dag søke på forhånd, slik at byrået kan foreta en bakgrunnssjekk. Vi har ikke mottatt en sånn søknad fra henne.» Decker satte seg på sengen og så seg rundt i rommet. «Hun bor her, drar til hospicet, og så begir hun seg ned i byen. Hun hadde et Metro-kort i håndvesken som viser at hun gikk av på Federal Triangle-stasjonen rundt ti minutter før hun ble drept.» «Og hun ble sett av overvåkningskameraene idet hun forlot stasjonen,» la Milligan til. «Og så skyter Dabney henne.» Milligan stirret på Decker. «Hvis han hadde planlagt å skyte henne, hvordan visste han når hun ville være der? Eller at hun i det hele tatt kom til å være der?» «Kanskje han var grunnen til at hun var der,» sa Decker. «Hva? Kan han ha kommunisert med henne og bedt henne om å møte ham utenfor FBI-bygningen?» «Kanskje.» «Vi holder på å sjekke telefonanrop, e-poster, tekstmeldinger og fakser for å se om vi kan finne en forbindelse.» «De kan ha gjort avtalen ansikt til ansikt,» sa Decker. «I så fall vil vi ikke finne noen elektroniske spor. Hvis han ikke planla det, da er det bare to andre forklaringer som gir mening. Enten visste han på en annen måte at hun ville dukke opp der –» «– eller så var det helt tilfeldig,» avsluttet Milligan. «I så fall kunne han ha drept hvem som helst.» «Og da er spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor myrde en totalt fremmed på en sånn måte? Hvis vi ser bort fra at det plutselig bare klikket for fyren.» Milligan ristet på hodet. «Jeg har ingen anelse.» Decker reiste seg og holdt opp et nøkkelknippe. «Dette er nøklene til Mercedesen. De lå i en skuff i skapet. La oss ta en titt på den.» 40

Mercedesen til Berkshire var en sølvfarget kabriolet. Den sto på en av de dyreste og mest ettertraktede plassene i garasjen: en bred parkeringslomme i nærheten av heisene. Decker åpnet dørene med fjernkontrollen, og Milligan gikk i gang med å undersøke bilen – kupeen var for liten til at Decker kunne krype rundt i den med den store kroppen sin. Milligan rakte Decker en konvolutt fra hanskerommet og fortsatte med jobben. Fem minutter senere kom Milligan ut av bilen og ristet på hodet. «Ingenting. Den lukter som om den skulle være splitter ny.» Decker holdt opp konvolutten. «Det står i registreringspapirene at den er tre år gammel. Sjekk kilometertelleren.» Milligan gjorde det. «Rundt åtte tusen kilometer.» «Hun har med andre ord nesten ikke brukt den,» fastslo Decker. «Jeg lurer på hvordan hun kom seg til jobben. Tok hun bussen eller T-banen?» «Det er ingen T-banestasjoner i nærheten,» svarte Milligan. «Og det er ingen ved skolen der hun jobbet heller. Og hvorfor ta bussen når man har denne doningen stående i garasjen?» «Vi får bare føre det opp på listen over merkelige ting som vi ikke har noen forklaring på ennå.» Milligan lukket bildørene. Decker låste dem med fjernkontrollen. Milligan kikket på klokken. «Det begynner å bli sent. Hva synes du vi skal gjøre nå?» «Jeg synes vi skal besøke en annen døende mann,» svarte Decker.