Samlet av Neal Shusterman

Samlet

Neal Shusterman

Samlet Oversatt av Morten Hansen, MNO

Neal Shusterman Originalens tittel: Undivided Oversatt av Morten Hansen, MNO Norwegian language copyright © 2017 by Cappelen Damm Original English language text copyright © 2014 by Neal Shusterman Published by arrangement with Simon & Shuster Books for Young Readers, an imprint of Simon & Shuster Children’s Publishing Division.

All rights reserved.

No part of this book may be reproduced or transmitted in any form or by any means, electronic or mechanical, including photocopying, recording or by any information storage and retrieval system, without permission in writing by the Publisher.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-44586-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,2/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min redaktør og venn, David Gale

Takk

Livsloven har vært en fantastisk reise! Min redaktør, David Gale, og min forlegger, Justin Chanda, har trodd på disse bøkene helt fra begynnelsen. Alle i Simon & Schuster har vært utrolig støttende, deriblant Jon Anderson, Anne Zafian, Liz Kossnar, Paul Chrichton, Katy Hershberger, Michelle Leo, Candace Greene, Anthony Parisi, Katarina Groover, Chava Wolin og Chloë Foglia. Barna mine (som jeg aldri ville drømme om å fragmentere!), Brendan, Jarrod, Joelle og Erin, har vært tålmodige når jeg har vært på bokturné og når pappa har forsvunnet inn i sitt eget snåle hode. Jeg har de beste ungene noensinne! Og jeg ville ikke hatt så mye tid til å skrive hvis det ikke hadde vært for assistentene mine, Marcia Blanco og Barb Sobel. Jeg har også de beste «folka» noensinne! Bokagenten min, Andrea Brown; agenten min for utenlandsrettigheter, Taryn Fagerness; mine agenter i underholdningsbransjen, Steve Fisher og Debbie Deuble-Hill; manageren min, Trevor Engelson; og kontraktsadvokatene mine, Shep Rosenman, Lee Rosenbaum og Gia Paladino. Jeg vil gjerne takke alle som jobber for å få laget spillefilm av Livsloven: Julian Stone, Catherine Kimmel, Charlotte Stout, Marc Benardout og Faber Dewar. Jeg kunne ikke ønsket meg bedre produsenter eller venner. Takk også til Robert Kulzer og Margo Klewans i Constantin Films,

for deres klarsynthet og lidenskap for arbeidet mitt. Takk til Michelle Knowlden for samarbeidet med «Unstrung» og kommende noveller i Livsloven-verdenen; til Matthew Lurie, Symone Powell, Cimone Watson, Tyler Holtzman, Annie Wilson, Meara McNitt, Matthew Setzekorn og Natalie Sommors for all hjelp i sosiale medier! Og til slutt vil jeg takke de viktigste av alle, mine fans, som med sine omtaler har spredt disse bøkene over hele verden. Jeg håper denne avslutningen er alt dere har håpet på og mer til!

Til alle betjenter og feltagenter i ungdomsmyndigheten:

Vår oppgave er avgjørende, og tiden er knapp. De siste månedene har en voksende minoritet av kriminell ungdom blitt en overhengende fare for folks sikkerhet. Det følgende er et referanseark som skisserer hvordan du skal gripe an så vel forskjellige klasser av uforbederlig ungdom som faller inn under vår domsmyndighet, som spesifikke individer som står høyt på vår prioritetsliste.

UNGDOM MED DELINGSRISIKO Dette er tenåringer med kriminell historikk, men hvor foreldrene av en eller annen grunn har unnlatt å skrive under på en fragmenteringsordre. De må behandles som alle andre borgere og kan bedøves kun i selvforsvar. Ellers blir de sendt tilbake til familiene sine dersom de blir arrestert. Betjenter bør på vennlig vis oppmuntre disse familiene til å søke en delingsløsning.

VILLE UNGDOMMER Uforbederlige tenåringer som har reist hjemmefra og blitt «ville», har fortsatt samme rettigheter som alle andre borgere.

9

Ville ungdommer som viser seg å være voldelige, kan bedøves dersom det foreligger skjellig grunn. Den ville ungdommen kan deretter settes i ungdomsfengsel inntil man får sporet opp foreldrene og gitt dem beskjed, eller til loven forandres slik at de kan fragmenteres uten samtykke fra foreldrene.

RØMTE FRAGGERE Fragmenteringsordrer er blitt underskrevet for alle rømte fraggere før de rømte eller unngikk varetekt, noe som betyr at alle deres rettigheter er blitt opphevet til de fyller 17 år (eller 18, dersom Maks 17-loven blir gjort ugyldig). Rømte fraggere anses derfor kun som en samling deler og kan behandles deretter. De skal bedøves umiddelbart og føres til nærmeste høsteleir. Forsøk imidlertid i størst mulig grad å unngå fysisk skade når de tas til fange, siden delene de inneholder, har større verdi enn vedkommende person som helhet.

KLAPPERE Ved å gjøre sitt eget blod eksplosivt utgjør disse nihilistiske terroristene den største stående trusselen mot folks sikkerhet.

Selv om klappere kan være i alle aldre, er de nesten alltid rømte fraggere, ville ungdommer eller ungdom med delingsrisiko. Støter du på en klapper, husk å holde avstand og bruke godkjente keramiske kuler for å nøytralisere trusselen før klapperen rekker å detonere. Keramiske kuler vil uskadeliggjøre klapperen uten noen risiko for eksplosjon.

10

STORKEBRIGADEN Selv om statistikken viser at storker (dvs. babyer etterlatt utenfor noens dør) utgjør en uforholdsmessig stor andel av fraggere, unnskylder det ikke den morderiske bølgen som Mason Starkey og hans Storkebrigade har stått for. Tvert imot rettferdiggjør det behovet for et sterkere fragmenteringsprogram. For å beskytte høsteleirer mot Mason Starkeys brutale angrep trapper vi opp alle sikkerhetstiltak og oppgraderer våpenarsenalet ved alle høsteleirer. Skulle noen støte på Storkebrigaden, gå ikke til angrep. Rapporter isteden alle sikre observasjoner til nærmeste feltkontor slik at vi kan iverksette et raskt luftangrep for å utslette hele brigaden.

CONNOR LASSITER OG RISA WARD Selv om det antas at «rømlingen fra Akron», Connor Lassiter, har fått asyl hos hopistammen, kan vi ikke se bort fra muligheten for at dette bare er en avledningsmanøver, og at han i virkeligheten befinner seg et helt annet sted. Det er mulig at han til og med har reist tilbake til Ohio. Enhver betjent som med sikkerhet identifiserer Lassiter, har ansvar for å ta ham til fange, død eller levende. Det antas at han muligens reiser sammen med Risa Ward. Som dere kanskje husker, fikk Ward ny ryggsøyle av Proaktivt borgerforum, en av landets fremste veldedige organisasjoner, bare for å forråde dem og anspore andre tenåringer til voldelige handlinger.

11

LEVI JEDEDIAH CALDER (AKA LEV GARRITY) Denne tidligere tienden som gikk over til å bli klapper, brøt betingelsene for husarresten sin og har ligget i skjul i flere måneder. Selv om den rådende teorien er at klapperorganisasjonen sprengte huset hans i et forsøk på å drepe ham, er vår oppfatning at han iscenesatte eksplosjonen selv, og at han nå samarbeider med klapperne.

CAMUS COMPRIX Selv om defragmenteringen av fragmenterte ikke er vårt umiddelbare anliggende, er vi blitt bedt av Proaktivt borgerforum om å støtte deres arbeid – særlig i lys av Risa Wards forræderi.

Du skal derfor omtale Camus Comprix – og defragmentering generelt – i så positive ordelag som mulig. Hvorvidt du anser ham for å være et menneske eller ikke, er irrelevant.

DELEPIRATER Selv om svartebørsmarkedet for fraggere har vokst de siste årene, er dets fremgang direkte knyttet til vår mislykkede innsats for å fange og prosessere rømlinger. Vi mener bestemt at økt årvåkenhet og større føderal finansiering vil bidra til å senke antallet rømte fraggere som blir tatt av delepirater, og svartebørskartellene vil falle.

12

LYKKEFOLK-SPØRSMÅLET Det er blitt stadig mer åpenbart at Lykkefolk-stammer blant amerikanske urinnvånere motarbeider våre mål – særlig arápachene, som man vet har gitt hemmelig asyl til rømte fraggere. Disse såkalte fosterrømlingene er utenfor vår domsmyndighet så lenge de holder seg på stammens område. Gå ikke inn i noen form for direkte konflikt med Lykkefolk før de nåværende avtalene faller og militære aksjoner innledes.

Vi gjør store fremskritt i arbeidet for å finne en varig løsning på trusselen fra voldelig ungdom. Takket være vår innsats har Anti-delingsfronten brutt sammen. Jeg tror vi kan se frem til en dag hvor ingen lenger behøver å frykte ungdomssektoren, når våre beste og mest intelligente ungdommer kan blomstre som et tre som er blitt behørig beskåret. Det er dere, Ungdomsmyndighetens agenter og betjenter, som vil sørge for at dette skjer. Jeg takker dere for innsatsen.

Herman Sharply Minister for ungdomssaker

del 1

Formålenes tilfluktssteder «Føler du det samme som jeg, slå neven gjennom taket …»

– tekst fra «Brenn det ned» av RØMLINGNASJONEN

1 – RØMLING En bedøvelseskule farer forbi hodet hans, så nær at friksjonen flår litt hud av øreflippen. Enda en bedøvelseskule flyr rett under armhulen – han ser den faktisk suse forbi – og treffer søppelbøtta foran ham i smuget med et dumpt klang.

Det regner. Himmelen har revnet og sluppet løs et sensommeruvær av nærmest bibelske proporsjoner, men i dag er uværet hans beste venn, for de ustanselige regnskyllene stikker kjepper i hjulene for Ungpol-betjentene som forfølger ham. Det øsende regnet gjør det vanskeligere for dem å få ham i siktet.

«Hvis du løper, blir det bare verre for deg, gutten min,» roper en av betjentene.

Han ville ha ledd av det hvis han hadde hatt pust til det.

Hvis han blir tatt, blir han fragmentert; hva i all verden kunne være verre enn det? Og å kalle ham «gutten min»?

Hvordan kan en Ungpol-betjent være så frekk å kalle ham «gutten min» når verden ikke lenger ser ham som et barn av menneskeheten? I menneskehetens øyne er han en gjenstand.

En sekk med biologisk stoff, moden for gjenbruk.

Han har to, kanskje tre, Ungpol-betjenter i hælene. Han vil ikke snu seg for å telle dem; når du løper for livet, desperat etter å forbli udelt, spiller det ingen rolle om det er én, ti eller hundre Ungpol-betjenter etter deg. Det eneste 17

som betyr noe, er at de er bak deg – og at du løper fortere.

Nok en bedøvelseskule suser forbi, men ikke like nær som de andre. Betjentene begynner å bli slurvete i sin irritasjon.

Bra. Han passerer en overfylt søppelbøtte og velter den i håp om å sinke forfølgerne enda mer. Det er som om smuget aldri tar slutt. Han kan ikke huske at gatene i Detroit hadde så lange smug. Omsider kommer enden til syne om lag femti meter lenger fremme, og han ser allerede for seg friheten.

Han kommer til å styrte ut av smuget og ut i bytrafikken.

Kanskje han vil forårsake en bilulykke, akkurat som rømlingen fra Akron. Kanskje han vil finne en tiende å bruke som menneskelig skjold, akkurat som han gjorde. Kanskje han til og med vil slå seg sammen med en vakker medsammensvoren også. Disse tankene gir den dødsslitne kroppen hans fornyet besluttsomhet og setter enda større fart i skrittene. Ungpolbetjentene sakker lenger og lenger akterut, og nå har han en gnist av den rømte fraggerens mest verdifulle ressurs: håp.

Det er noe det ikke akkurat er overskudd av blant dem som er blitt ansett for ikke å være verdt summen av delene de består av.

På et blunk blir imidlertid håpet slukket av silhuettene av to nye Ungpol-betjenter som sperrer utgangen av smuget. Nå har de ham. Han snur seg og ser de andre nærme seg bakfra.

Med mindre han plutselig kan få seg vinger og fly bort, er det ute med ham.

Så hører han, fra en mørk døråpning ved siden av seg: «Du der! Her!» Noen griper ham i armen og drar ham inn gjennom en åpen dør akkurat idet en skur av bedøvelseskuler hviner forbi.

18

Hans mystiske redningsmann lukker døra og stenger Ungpol-betjentene ute – men hva hjelper vel det? Å være omringet inne i en bygning er akkurat like ille som å være fanget i et smug.

«Denne veien,» sier fyren som reddet ham. «Nedover her.»

Han fører ham ned en vaklevoren trapp til en rå kjeller. Rømlingen bruker noen sekunder på å mønstre redningsmannen sin i det svake lyset. Han ser ut til å være tre–fire år eldre enn ham – atten, eller kanskje så gammel som tjue. Han er blek og tynn, med mørkt, pistrete hår, og tynne kinnskjegg som lengter etter å være helskjegg, men som ikke klarer å møtes på halvveien.

«Ikke vær redd,» sier fyren. «Jeg er også rømling.»

Noe som virker lite sannsynlig, siden han ser ut til å være for gammel – på den annen side har ungdommer som har vært på rømmen et år eller mer, en tendens til å se eldre ut.

Det er som om tiden går dobbelt så fort for dem. l kjelleren er det et rustent kumlokk som er blitt åpnet, og fra det mørke hullet, som ikke kan være mer enn tretti centimeter i diameter, kommer det en forferdelig stank.

«Ned med deg!» sier fyren med det pistrete håret, like munter som julenissen når han skal ned i pipa.

«Kødder du?»

Ovenfra høres smellet fra døra som blir sparket inn, og plutselig virker ikke hullet så dumt likevel. Han presser seg ned, må vrikke på hoftene og skuldrene for å få plass. Det føles som å bli slukt av en slange. Fyren med det pistrete håret slipper seg ned etter ham, så drar han kumlokket på plass med en skrapende lyd av metall mot betong og stenger Ungpol ute uten å etterlate seg noen spor.

«De finner oss aldri her nede,» sier den merkelige rednings19

mannen hans med en sikkerhet som gjør at rømlingen tror ham. Gutten slår på en lommelykt for å lyse rundt dem. De befinner seg i en sylindrisk kloakkledning på snaut to meter i diameter som er våt av avrenning fra uværet, men som ikke ser ut til å være i bruk ellers. Det lukter fortsatt vondt, men ikke fullt så ille som det virket fra den andre siden.

«Nå, hva synes du?» sier gutten med det pistrete håret. «En flukt verdig Connor Lassiter, hva?»

«Jeg tror ikke rømlingen fra Akron ville klatret ned i en kloakk.»

Gutten fnyser og fører dem til et sted hvor kloakkledningen er sprukket, og de stiger ut i et betongrør med kabler i taket og varme damprør langs veggene som gjør lufta trykkende.

«Hvem er du egentlig?» spør rømlingen redningsmannen sin.

«Argent heter jeg,» sier han, «som ’sergeant’ uten s.» Han rekker frem hånden så rømlingen kan gi ham et håndtrykk, så viser han vei videre gjennom den dampende, trange ledningen. «Denne veien, det er ikke langt.»

«Ikke langt til hva da?»

«Jeg har et ganske bra opplegg her. Varm mat og en behagelig soveplass.»

«Høres for godt ut til å være sant.»

«Ja, ikke sant?» Argent gir ham et smil som er nesten like sleipt som håret hans.

«Hva er din historie, da? Hvorfor risikerte du livet for min skyld?»

Argent trekker på skuldrene. «Det er ikke så stor risiko når du vet at du har overlista dem,» sier han. «Dessuten synes jeg det er min borgerplikt. Jeg rømte fra en delepirat for en 20

stund siden, og nå hjelper jeg andre som er mindre heldige enn meg. Og det var ikke en hvilken som helst delepirat jeg kom meg unna heller – det var den tidligere Ungpol-betjenten som Connor Lassiter bedøvet med hans egen pistol. Han ble kasta ut av styrken, og nå selger han ungdommene han fanger på svartebørsen.»

Rømlingen ransaker hukommelsen etter navnet. «Han Neilson-fyren?»

«Nelson,» korrigerer Argent, «Jasper T. Nelson. Og jeg kjenner Connor Lassiter også.»

«Jaha,» sier rømlingen tvilende. «Å, ja da – og han er litt av en type. En skikkelig taper. Jeg viste ham gjestfrihet akkurat som jeg gjør overfor deg nå, og så gjorde han dette med fjeset mitt.»

Først nå ser rømlingen at den venstre halvdelen av Argents ansikt er alvorlig skadet og har flere sår som ennå ikke har grodd.

«Skal jeg liksom tro at rømlingen fra Akron gjorde det der?»

Argent nikker. «Ja, da han var gjest i stormkjelleren min.»

«Akkurat.» Det er tydelig at fyren bare dikter opp alt sammen, men rømlingen stiller ikke flere spørsmål. Best ikke å være utakknemlig overfor velgjøreren sin.

«Bare litt til,» sier Argent. «Liker du biff?»

«Når jeg kan få det, så.»

Argent peker mot en sprekk i betongveggen hvor det strømmer inn kjølig luft som lukter frisk mugg istedenfor gammel råte. «Etter deg.»

Rømlingen går gjennom åpningen og oppdager at han befinner seg i en kjeller. Det er flere mennesker her, men de beveger seg ikke. Det tar et øyeblikk før han registrerer hva 21

han faktisk ser. Tre tenåringer som ligger på gulvet, kneblet og svinebundet.

«Hei, hva i –.»

Men før han rekker å fullføre tanken, kommer Argent bakfra og griper ham i et brutalt kvelertak som ikke bare stenger av luftrøret, men alt blodet til hjernen også. Og det siste som slår rømlingen før han mister bevisstheten, er den dystre tanken at han er blitt slukt av en slange likevel.

2 – ARGENT Han er kongen på haugen. Han er en ener. Ting kunne ikke gått bedre for Argent Skinner, delepirat-lærling, som får opplæring i yrket av Jasper T. Nelson, den beste i bransjen.

Argent havnet ikke i tjeneste hos Nelson under de beste omstendigheter, men han har i hvert fall gjort det beste ut av de omstendighetene han har fått. Han har vist seg å være så verdifull at Nelson ikke hadde noe annet valg enn å beholde ham. Beviset på Argents verdi ligger bastet og bundet bak ham i flyttebilen.

Den lille varebilen, en leiebil som hadde erstattet en annen leiebil de hadde satt igjen på en parkeringsplass utenfor Walmart i en forstad. Argent er ikke redd for at de skal bli sporet opp på grunn av disse tilfellene av småtyveri, for Nelson er en sann mester i å unngå såkalt lov og rett og holde seg under radaren. Etter å ha jobbet i Ungpol i så mange år kjenner Nelson alle innfallsvinkler, alle metoder. Han vet hvordan man sklir smidig over lovens glatte overflate.

Nelson er Argents nye helt. Connor Lassiter, den tidligere gjenstanden for Argents heltedyrkelse, var en skuffelse. Nå 22

står Argent og Nelson sammen i sitt hat overfor rømlingen fra Akron – og slikt hat kan binde to mennesker sammen like sterkt som kjærlighet.

Argent snur seg for å kikke på ungdommene bak i varebilen igjen: fire stykker, bundet og kneblet, den reneste gavepakken, klar for levering. Alle rømlingene er våkne og ligger og vrir på seg. Noen av dem gråter, men bare stille og for seg selv, for de vil ikke pådra seg Argents vrede – som han har truet med å la dem få smake flere ganger. Det er selvfølgelig bare tomme trusler fra Argents side, for Nelson vil ikke la ham skade dem fysisk.

«Skrammer og skader reduserer markedsverdien deres,» hadde Nelson påpekt. «Divan liker ikke flekker på frukten.

Han kommer allerede til å være irritert over at han får en trøstegave fra meg, istedenfor den høyeste gevinsten.»

Den høyeste gevinsten er selvfølgelig Connor Lassiter.

Nelson kunne bedøve dem for å få dem til å holde munn, men det vil han ikke. «Jeg må spare,» hadde Nelson sagt til Argent. «Bedøvelseskuler er dyre.»

Det later imidlertid ikke til å gjelde når det angår Argent.

En gang prøvde Argent å skru opp lyden på radioen, og da ble han bedøvet av Nelson. Det var ikke første gang heller.

Nelson finner visst stor glede i å gjøre Argent bevisstløs. «Det er som å gi en ape elektrisk støt for å lære den at den ikke skal ta bananen,» hadde Nelson sagt. Neste sang på radioen hadde vært «Shock the Monkey». Argent er overbevist om at Nelson er synsk.

Kanalen som spiller klassikere fra før krigen, spiller nå Pearl Jam på den styrken Nelson foretrekker: så vidt høyt nok til at man nesten kan høre det. Argent må stadig stå imot fristelsen til å skru opp den irriterende lave lyden.

23

Da Argent ser på rømlingene bak i bilen, får han øyekontakt med den siste gutten han fanget. Han er en gutt med skarpe trekk, men milde, gylne øyne som står i kontrast til det strenge ansiktet. Øynene hans trygler Argent om noe, men hva? Å bli satt fri? Nåde? En forklaring på hvorfor livet hans har nådd dette punktet?

«Slutt!» sier Argent. «Hva det enn er du vil, får du det ikke.»

«Mah pah duh,» mumler han gjennom knebelen.

«Ingen dopauser!» knurrer Argent. «Du får holde deg til vi bestemmer oss for å stoppe – og ikke se på meg med sånne dådyrøyne med mindre du vil ha en dobbel blåveis.» Enda en tom trussel, men det vet ikke gutten. Han ser nedslått ned i det slitte gulvet i varebilen, noe som muntrer Argent opp.

«Hei,» sier Argent til ham. «Artig at vi er i en U-haulflyttebil – U-haul, ’du flytter’ – for vi flytter jo deg. Skjønner du?»

«Slutter leppene dine noen gang å flagre?» spør Nelson.

«Jeg har det bare litt gøy.» Argent må innrømme at det er noe veldig givende med å snakke til folk som ikke kan ta igjen. «Hei – jeg tror du kanskje vil ha øynene til denne gutten her,» sier Argent til Nelson. «De er enda finere enn dem du har nå.»

Og etter en ubehagelig stillhet sier Nelson: «Det er bare ett par øyne jeg vil ha.»

Selv uten at Nelson sier det vet Argent hvilke øyne han vil ha som sitt ultimate trofé. «Du vet, det ene av dem er ikke engang hans,» påpeker Argent. «Connor fikk et nytt øye sammen med den nye armen sin.»

«Det spiller ingen rolle,» glefser Nelson. «Det handler 24

ikke om hvilke øyne jeg får, det handler om hvilke øyne jeg tar.»

«Jo, jeg skjønner det. Hvis du ser med hans øyne, betyr det at han ikke ser med dem selv lenger.» Så gliser Argent. «Og dessuten, hvem vil vel ha et trofé stående på en hylle et sted, når man kan ha det midt i glaninga. Skjønner du? Midt i glaninga ?»

Nelson verdiger ham ikke et stønn engang. «Jeg vil ikke høre stemmen din mer,» sier Nelson. «Bare fordi du er et bortkastet liv betyr det ikke at du behøver å kaste bort pust også.» «Å nei? Vel, dette bortkastede livet har nettopp fanget fire førsteklasses rømlinger for deg som du kan selge til svartebørskompisen din.»

Nelson snur seg mot ham og avslører den friske halvdelen av ansiktet – den som ikke ble brent da han lå bevisstløs under Arizona-sola. Her har de noe annet som knytter dem sammen utover deres felles hat: Begge har et halvt ansikt.

Legg Nelsons venstre halvdel sammen med Argents høyre, og du får et helt ansikt. Det beviser at de hører sammen som et team.

«Han er ikke kompisen min!» sier Nelson. «Divan er den fremste kjøtthandleren i den vestlige verden. Han gir til og med Dah Zey i Burma hard konkurranse. Han er en gentleman som setter pris på formalitet, og når du treffer ham, skal du behandle ham deretter.»

«Ja, ja,» sier Argent. Så må han spørre: «Behandler denne Divan-fyren fraggere på samme måte som Dah Zey, eller?

Uten bedøvelse og sånn?»

Antydningen fremkaller stønn og dempede hulk fra fraggerne bak i bilen, og Nelson gir Argent et rasende blikk.

25

«Må jeg virkelig bedøve deg igjen for å få deg til å holde kjeft?»

Argent, som ikke er spesielt begeistret for de små glimtene av døden og hodepinene som følger, lukker munnen, fast bestemt på å være stille resten av turen.

Nelson forteller ham at de ikke er ferdige ennå.

«Vi fanger én rømling til før vi tar dem med til Divan,» sier han. «Hvis jeg ikke kan gi ham Lassiter, vil jeg i hvert fall møte opp med full last.» Så kaster Nelson et blikk på Argent igjen. «Jeg må være sikker på at du vil holde løftet ditt når vi er fremme.»

Argent svelger og føler seg plutselig like stramt bundet som ungdommene bak ham. «Selvfølgelig,» sier han. «Jeg holder alltid ord. Jeg skal gi deg sporingskoden så fort vi har lesset av ’varene’.»

Nelson nikker som tegn på at han aksepterer det. «For din egen skyld får du håpe at sporingschipen til søsteren din fortsatt er aktiv – og at hun fortsatt er sammen med Lassiter.»

«Det er hun,» sier Argent. «Grace er som en rur. Når hun først har klistret seg til noen, må det en naturkatastrofe til for å rive henne løs.»

«Eller en pistol mot tinningen,» sier Nelson.

Argent får gysninger av å tenke på det. Jo, han er rasende på Grace for at hun valgte Connors side fremfor hans, men ville Connor drepe henne for å bli kvitt henne? Etter alt som har skjedd, ser Argent ham fortsatt ikke som typen som ville gjøre noe slikt. Likevel er det noe han helst ikke vil tenke på, så han lar tankene vandre til noe hyggeligere.

«Har denne Divan-fyren barn, eller? Som for eksempel en datter på min alder, kanskje?»

26

Nelson sukker, trekker bedøvelsespistolen og avfyrer en pil med svak dose mot Argent. Bedøvelsespilen treffer ham smertefullt i adamseplet. Han kniper i det lille flagget og drar tingesten ut av halsen, men ikke før den har levert hele dosen sin.

«Den der trekker jeg fra lønna di,» sier Nelson. Det er en spøk, for Argent får ingen lønn av Nelson. Han hadde gjort det klart at det er en ulønnet lærlingplass. Men det er greit.

Selv å bli bedøvet er greit. For livet er godt for Argent Skinner.

Idet han stuper ned i bedøvelsessøvnen, finner han trøst i den absolutte vissheten om at Connor Lassiter snart kommer til å falle også – men i motsetning til Argent kommer Connor aldri til å reise seg igjen.

3 – CONNOR I en støvete krok i en overfylt antikvitetshandel i en sidegate full av ugress i Akron, Ohio, venter Connor Lassiter på at verden skal forandre seg foran øynene på ham.

«Jeg vet den er her et sted,» sier Sonia mens hun roter gjennom en stabel med utrangert elektronikk. Connor lurer på om den gamle damen har sett all denne teknologien bli født og dø.

«Kan jeg hjelpe deg?» spør Risa.

«Jeg er ikke invalid!» svarer Sonia.

Det er en svimlende tanke at de snart skal få se selve den gjenstanden som hele fremtiden er avhengig av. Fragmenteringens fremtid. Fremtiden til Ungdomsmyndighetens jerngrep på ungdommer som ham. Så ser han bort på Risa, som 27

venter med samme sitrende spenning. Vår fremtid, tenker han. Selve tanken på morgendagen har vært vanskelig når livet kun har handlet om å overleve i dag.

Grace Skinner, som sitter ved siden av Risa, vrir seg i hendene så intenst at det nesten lukter svidd. «Er den større enn en brødboks?» spør Grace.

«Det får du snart se,» sier Sonia.

Connor aner ikke hva en brødboks er, men akkurat som alle som noen gang har spilt tjue spørsmål, vet han akkurat hvor stor den er. Det er bare så vidt han klarer å la være å vri seg i hendene selv mens han venter på at apparatet skal bli avdekket.

Da Sonia begynte å fortelle historien om mannen sin, trodde Connor at han i beste fall kunne få litt informasjon – ledetråder til hvorfor Proaktivt borgerforum var så redde ikke bare for selve mannen, men for verdens minne om ham.

Janson og Sonia Rheinschild, vinnere av Nobelprisen i medisin, ble slettet fra historien. Connor trodde at Sonia kunne gi ham noen opplysninger. Han hadde aldri ventet dette!

«Tenk om man fant opp en skriver som kunne bygge levende menneskelige organer?» hadde Sonia sagt etter å ha fortalt dem om desillusjonen som til slutt tok livet av mannen hennes. «Og tenk om man solgte patentet til landets største produsent av medisinsk utstyr … og tenk om de tok alt det arbeidet … og begravde det? Og tok tegningene og brente dem? Og tok alle skrivere og knuste dem, og sørget for at ingen noensinne fikk vite at teknologien eksisterte?»

Sonia skalv av så intenst raseri mens hun snakket at hun virket mye større enn sin lille kropp – mye mer kraftfull enn noen av dem.

«Tenk om,» hadde Sonia sagt, «de fikk løsningen på frag28

mentering til å forsvinne fordi for mange mennesker har investert for mye i å bevare ting akkurat … slik … de er?»

Det var Grace – «lavkortikale» Grace – som skjønte hvor dette førte hen.

«Og tenk om det fortsatt finnes én organskriver igjen,» sier Grace, «skjult i en krok i en antikvitetshandel?»

Tanken hadde nærmest sugd all luft ut av rommet. Connor gispet faktisk, og Risa grep hånden hans, som om hun trengte å holde seg fast i ham for å avverge sin egen mentale svimmelhet.

Til slutt drar Sonia frem en pappeske som er omtrent så stor som Connor forestiller seg at en brødboks må være. Han rydder plass på et rundt lite bord av kirsebærtre, og hun setter esken forsiktig ned.

«Du kan ta den ut,» sier Sonia til ham, litt andpusten etter letingen.

Connor stikker hendene nedi, får tak på den mørke gjenstanden, løfter den opp og setter den på bordet.

«Er det alt?» sier Grace, tydelig skuffet. «Det er bare en skriver.»

«Nettopp,» sier Sonia med selvtilfreds stolthet. «Revolusjonerende teknologi har gjerne ikke en masse staffasje. Det blir lagt til senere.»

Organskriveren er liten, men tyngre enn størrelsen skulle tilsi, fullpakket med elektronikk som er finjustert for sitt bestemte formål. Utvendig er den blågrå og, som Grace bemerket, på ingen måte bemerkelsesverdig å se på. Den ser ut som en vanlig skriver som kunne ha blitt produsert før Connor ble født, og selve kabinettet er trolig tatt fra en standard skriver.

29

«Som så mye annet her i verden,» sier Sonia, «er det det som er på innsiden som teller.»

«Få den til å virke,» sier Grace, som praktisk talt gynger i stolen. «Få den til å skrive ut et øye til meg eller noe sånt.»

«Går ikke. Kassetten må fylles med pluripotente stamceller,» forklarer Sonia. «Utover det kan jeg ikke si så mye mer.

Neimen om jeg vet hvordan denne dingsen gjør det den gjør; min spesialitet var nevrobiologi, ikke elektronikk. Det var Janson som bygget den.»

«Vi blir nødt til å ta den fra hverandre og se hvordan den er konstruert,» sier Risa. «Slik at den kan gjenskapes.»

Den lille prototypen har en skuff som er stor nok til å levere det øyet Grace ba om – men det er tydelig at teknologien kan anvendes i større maskiner også. Bare tanken får det til å svimle for Connor. «Hvis alle sykehus kunne skrive ut organer og vev til pasientene sine, ville hele systemet med fragmentering kollapse!»

Sonia lener seg sakte tilbake mens hun rister på hodet.

«Det vil ikke skje på den måten,» sier hun. «Det gjør det aldri.» Hun sørger for å se på hver og en av dem mens hun snakker, for å forsikre seg om at hun får poenget ordentlig frem.

«Det finnes ikke én enkelt ting som vil få slutt på fragmentering,» sier hun. «Det vil kreve en blanding av tilfeldige hendelser som inntreffer på akkurat riktig måte og på akkurat riktig tidspunkt for å minne samfunnet på at det har en samvittighet.» Så klapper hun lett på organskriveren. «Alle disse årene har jeg vært redd for å avsløre denne, for hvis de skulle ødelegge den, finnes det ingen annen løsning. Da dør teknologien med maskinen. Men nå tror jeg tiden er inne. Å få denne ut i offentligheten vil ikke løse noe, men det kan være 30

den utløsende faktoren som binder alle de andre hendelsene sammen.»

Så dulter hun borti Connor med stokken sin hardt nok til å gi ham blåmerke. «Gud hjelpe meg, jeg tror faktisk det er dere som må ta hånd om den. Jansons maskin er deres baby nå. Så gå ut og fiks verden.»

ANNONSE Du kjenner ikke meg, men du kjenner historien min, eller en lignende historie. Datteren min ble kjørt ned av en sekstenåring som var ute i en stjålet bil. Etterpå oppdaget jeg at denne gutten allerede hadde vært i klammeri med loven tre ganger og blitt løslatt igjen. Nå sitter han nok en gang i varetekt og kan stilles for retten som voksen, men det vil ikke gi meg datteren min tilbake.

Han burde aldri hatt mulighet til å stjele den bilen – men til tross for rullebladet hans, og til tross for en klar hang til uvøren og voldelig atferd, nektet foreldrene hans å få ham fragmentert.

Marcella-initiativet, oppkalt etter datteren min, vil sørge for at slikt aldri skjer igjen. Hvis velgerne vedtar Marcella-initiativet, vil det bli obligatorisk at uforbederlig ungdom i delingsaktuell alder automatisk blir fragmentert etter en tredje forseelse. Vær så snill, stem på Marcella-initiativet. Skylder vi ikke barna våre det?

– betalt av koalisjonen for en tryggere morgendag Connor tar straks med seg det hemmelige apparatet ut på bakrommet. Han har alltid hatt et nesten overnaturlig talent for mekanikk, men denne gangen våger han ikke engang å åpne dekselet av frykt for å ødelegge noe som ikke kan repareres.

«Vi må sørge for at dette apparatet havner i de rette hen31

der,» sier Connor. «Noen som vet hvordan det skal behandles.»

«Og noen som ikke er så knyttet til det nåværende systemet at de heller ville ødelegge det enn å dra nytte av det,» påpeker Risa.

«Det skal bli litt av et kunststykke,» sier Grace.

Sonia humper inn i bakrommet og ser at alle tre fortsatt står og stirrer på skriveren. «Det er ikke noen hellig gjenstand,» erklærer hun. «Skjerp dere.»

«Vel, den er hellig på sin egen måte,» sier Risa.

Sonia vifter avfeiende med hånden. «Redskaper er verken demoniske eller guddommelige. Alt handler om hvem som bruker dem.» Så peker hun med stokken på den gamle kofferten sin for å vise at det er på tide å gå ned i den halvmørke kjelleren.

Grace skyver kofferten unna med et stønn. «Hva er det egentlig i denne her? Bly?» Risa ser på Connor, og Connor ser bort. De vet begge hva den inneholder. Han tror ikke engang at Risa vet hvor mye den tynger ham. Mye mer enn vekten av brevene i kofferten skulle tilsi. Han lurer på hvor mange brev den inneholder, fra hvor mange ungdommer, som får den til å veie så mye.

Da kofferten er flyttet unna, ruller Sonia bort teppet under den og avdekker luka. Connor bøyer seg og åpner den.

«Nå skal jeg åpne butikken,» sier Sonia. «Enten dere liker det eller ei, må jeg tjene penger, så ned med dere. Dere vet hvordan det fungerer. Ingen høye lyder, og tro for en gangs skyld ikke at dere er for smarte til å bli tatt.» Så peker hun på skriveren. «Og ta med dere den der. Jeg vil ikke at en eller annen nysgjerrigper skal snuse rundt her inne og se den stå fremme.»

32

Connor har ikke vært i Sonias kjeller på nesten to år. Han kom hit på sin andre dag som rømling. Han hadde tatt en tiende som gissel, bedøvet en Ungpol-betjent med hans egen pistol og slått seg sammen med en foreldreløs jente som hadde rømt fra en buss på vei til en høsteleir. For en gjeng med umake tosker de hadde vært! Connor føler seg fortsatt dum innimellom, men det er så mye som har forandret seg at han knapt kan huske den plagede gutten han hadde vært. Nå var Lev – en gang et uskyldig barn som hadde blitt hjernevasket til å ønske sin egen fragmentering – en gammel sjel i en kropp som hadde sluttet å vokse. Risa, som først bare hadde hatt nok med å overleve, hadde utfordret Proaktivt borgerforum på riksdekkende TV – men først etter at ryggsøylen hennes hadde blitt knust og deretter blitt byttet ut mot hennes vilje.

Og hva Connor angikk – han hadde tatt på seg ansvaret for verdens største hemmelige tilfluktssted for rømte fraggere … bare for å oppdage at det ikke var så hemmelig likevel. Minnet om razziaen på Kirkegården er fortsatt et friskt sår på sjelen. Han hadde kjempet med nebb og klør – tappert, ville noen kanskje si – men til slutt vant Ungdomsmyndigheten og sendte hundrevis av ungdommer til høsteleirer.

Ungdommer akkurat som dem som nå befinner seg i Sonias kjeller.

Connor vet at det er sprøtt, men det føles som om han på en måte sviktet disse ungdommene også, den dagen på Kirkegården. Mens han går ned trappen etter Risa, føler han uro og en slags vag skam som bare gjør ham sint. Han har ingenting å skamme seg over. Det som skjedde på Kirkegården, var utenfor hans kontroll. Og så var det Starkey, som lurte ham og fløy av sted med storkene sine i det eneste flyet de hadde som kunne brukes til å slippe unna med. Nei, Connor har 33

ingenting å skamme seg over … så hvorfor klarer han da ikke, da ungdommene i kjelleren begynner å tre frem fra skyggene, å se noen av dem inn i øynene?

«Déjà vu?» spør Risa da hun hører ham trekke pusten dypt og skjelvende.

«Noe sånt.»

Risa, som allerede har hjulpet Sonia i noen uker, kjenner alle her nede. Hun prøver å brøyte vei for Connor. Ungdommene er enten satt ut av berømmelsen hans eller føler seg truet av hans nærvær. Alfaen i kjelleren – en høy, mager gutt som heter Beau – er rask til å markere reviret sitt ved å si: «Så det er du som er rømlingen fra Akron? Jeg trodde du ville se … sunnere ut.»

Connor er ikke riktig sikker på hva det skal bety, og det er antakelig ikke gutten selv heller. Selv om Connor sikkert kunne fordrive tiden med å utfordre Beaus falske følelse av testosteronoverlegenhet, kommer han frem til at det ikke er verdt anstrengelsen.

«Hva er det du har der?» spør en uskyldig utseende trettenåring som minner Connor litt om Lev, på den tiden før Lev lot håret vokse og ble blasert.

«Bare en gammel skriver,» sier Connor. Grace småler av det, men sier ikke noe om hva hun vet. Isteden tar hun runden, presenterer seg og tar ungdommene i hånden, til og med dem som helst ikke vil ta noen i hånden i det hele tatt.

«En gammel skriver?» sier Beau. «Som om vi trenger mer skrot her nede.»

«Vel, den har affeksjonsverdi.»

Beau fnyser avfeiende og slentrer unna. Connor undertrykker trangen til å spenne bein under ham.

Connor setter fra seg skriveren på en hylle, for han vet at 34

hvis han behandler den for forsiktig, vil de smarteste ungdommene skjønne at det er noe. Akkurat nå er det best at færrest mulig vet om den. I hvert fall til de kan finne ut hva de kan gjøre for å la alle få vite om den.

«De er bra ungdom,» sier Risa til Connor. «Men det er klart at de har sitt å stri med, ellers ville de ikke vært her.»

Uansett hvor glad han er i Risa, kan han ikke la være å irritere seg litt. «Jeg vet hvordan man takler rømlinger. Jeg har gjort det lenge nå.»

Risa gransker ham altfor inngående en liten stund. «Hva er det som plager deg?» spør hun.

Og selv om han ennå ikke har fått helt tak på det selv, merker han at blikket hans straks søker seg til haitatoveringen på armen. Sist han var i denne kjelleren, hadde den armen vært en del av Roland. Risa ser blikket hans, og som alltid leser hun ham bedre enn han leser seg selv. «Å være her nede føles kanskje som om vi er tilbake der vi startet – men det er vi ikke.»

«Jeg vet det,» innrømmer Connor. «Men å vite det og føle det er to forskjellige ting. Og det er mye … greier … som blir vekket opp igjen av å være her.» «Å være her?» spør hun. «Eller å være hjemme?»

«Akron er ikke hjemmet mitt,» minner han henne på. «Jeg blir kanskje kalt rømlingen fra Akron fordi det var her alt skjedde, men det er ikke hjemmet mitt.»

Hun smiler vennlig til ham, og det smelter i det minste litt av frustrasjonen hans. «Du har faktisk aldri fortalt meg hvor du kommer fra.»

Han nøler, som om det å si det kan føre det nærmere. Det er han ikke sikker på om han vil. «Columbus,» sier han til slutt.

35

Hun tenker over det. «Halvannen times tid herfra?»

«Sånn cirka.»

Hun nikker. «Det statlige barnehjemmet hvor jeg bodde det meste av livet, ligger mye nærmere. Og vet du hva? Det plager meg ikke det minste.»

Og så går hun, mens Connor blir stående igjen uten å være helt sikker på om ordene hennes var et forsøk på medfølelse eller en forsiktig ørefik.

FØLGENDE ER EN BETALT POLITISK ANNONSE Med all den forvirrende informasjonen der ute er det vanskelig å vite hva man skal stemme på. Men ikke når det gjelder Tiltak F – «Forebyggingsinitiativet». Tiltak F er enkelt. Det stiller til rådighet øremerkede midler til å opprette en ny avdeling av Ungdomsmyndigheten som vil overvåke tusenvis av risikoutsatte barn og ungdommer som ennå ikke har nådd tenårene, tilby rådgivning, behandling og alternative løsninger for fremtiden deres før de når delbar alder. Dessuten vil ikke Tiltak F koste skattebetalerne et rødt øre! Det vil være hundre prosent finansiert av overskudd fra høsteleirer.

Stem på Tiltak F. Er ikke litt forebygging verdt et pund kjøtt?

– sponset av koalisjonen lysere dag I Sonias kjeller er det vanskelig å si når mørket har falt på.

Det er et lite vindu høyt oppe på veggen innerst i en krok, men det befinner seg bak en så diger labyrint av skrot at man må anstrenge seg for å oppdage noe lys gjennom det frostede glasset. De få klokkene blant skrotet i kjelleren virker ikke, heller ikke TV-en, og blant de tolv–tretten ungdommene der nede er det ikke en eneste som har armbåndsur. Enten har de byttet det mot mat før de kom hit, eller så har de vært så vant 36

til å bruke telefonene sine som klokke at de aldri har hatt noe annet. Siden telefoner kan spores, er det imidlertid det første en smart rømling kvitter seg med. Connor var selvfølgelig ikke altfor smart den første natten han var på flukt. De sporet telefonen hans, og han var en hårsbredd fra å bli tatt.

Men han lærte fort.

Mens alle venter på at Sonia skal servere middag – noe som aldri skjer etter noe forutsigbart tidsskjema – forteller Grace hva som skjedde forrige kveld, og blir mer og mer oppglødd etter hvert som hun skjønner at hun har de fleste ungdommenes komplette oppmerksomhet.

«Så vi er i annen etasje i huset til en dame, og så ser jeg noen sånne spesialpolitityper i svart som sniker seg over plenen midt på natten,» sier hun. «Antakelig opplært til å drepe.

Kan drepe med bare hendene, den typen ting.» Connor krymper seg over utbroderingen hennes. Neste gang hun forteller historien, slipper de seg vel ned fra helikopter.

«Jeg hører at de hvisker, og så er det noe i det de sier og måten de snakker på som gjør at jeg skjønner at de ikke er ute etter Connor eller Risa eller meg – de er kommet for å ta Camus Comprix! De vil ha defraggeren, og de vet ikke at vi andre er der engang!» Hun gjør en kunstpause. «Plutselig braser de inn gjennom bakdøra, og de braser inn gjennom inngangsdøra, og vi er oppe i annen etasje alle sammen, og jeg sier til Cam at det er ute med ham, men det behøver ikke å være det for oss andre. Så dytter jeg Risa inn under senga og presser meg inn etter henne, og Connor later som han ligger og sover i senga med ansiktet ned, og så stormer de inn i rommet og bedøver Connor og tar med seg Cam, uten å skjønne at de nettopp gikk glipp av sjansen til å ta rømlingen fra Akron – alt sammen fordi jeg skjønte hvordan det var.»

37