3
Willy Ustad
Det tapte testamentet
© 2014 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-45132-5 1. opplag 2014 Fotoillustrasjon på omslag: Eline Myklebust Madsen Omslagsfoto: Eline Myklebust Madsen og iStockphoto Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Slik sluttet forrige bok:
Hun tidde og så på ham. Øynene hennes var svarte, og munnen som en smal strek i ansiktet. «Budet hans til deg er dette: Dersom du ikke snur og rir bort herfra, kommer han til å sette fyr på låven og brenne dem inne. Urda, Ulvhild, Kolrun og Rite – alle fire. Det er ordene hans.» Et endeløst øyeblikk stirret de på hverandre. Så slu er Hansel-brødrene, tenkte han. Selv om Skarphedin ikke skulle klare å drepe meg, vil de sikre seg at jeg ikke får bosette selv den minste av Bolt-ættens bygder igjen og bli en mann de må regne med. «Du skal vite at Ulf Bårdssønn er et sted oppe i åsen ovenfor Urdas hus,» sa hun. «Han venter også på deg. Men det er ditt valg hva du vil gjøre, ikke hans eller vårt.» Blikket hennes var mørkt nå, nesten svart. «Mange av oss tror han dreper dem likevel. Som et varsku om hva vi har i vente dersom vi 5
prøver å dra til Verran på egen hånd, selv om du er levende eller … død.» Det var som en stålklo knyttet seg i brystet på ham. Den slu djevelen Skarphedin – han hadde sikret seg at nesten hva som enn skjedde, ville Eyvind tape. Om han ga etter ville ingen følge ham, ikke til Verran, ikke til noe sted, og han ville være merket som en niding for all fremtid. Hvor han enn kom, ville han bære skammen og skylden med seg, som et merke i pannen. Om han prøvde å fri dem og mislyktes, ville fire mennesker dø. Kolrun som hadde kjempet sammen med ham, Ulvhild som hadde tatt imot ham da han kom som rømling, og Kolrun, Rite og Urda som hadde berget ham da sotten hadde slått ham ned. Han måtte prøve å fri dem. Det var ingen vei utenom, for stålkloen i brystet sa ham at den frykten Ragnhild fortalte om bar en sannhet i seg. Skarphedin ville brenne dem inne, og om noen prøvde å reise til Verran, ville død og brann følge dem. «Ikke la Skarphedins vakt se at du går herfra,» sa han og kjente at stemmen skurret som rustent jern. Han må ikke forstå at jeg er kommet – ikke ennå. Men han skal få merke det når tiden kommer. Stålkloen om hjertet sa ham at han var mindre sikker enn han hørtes ut til. 6
Med ett kjentes det godt å vite at dersom Skarphedins gisler døde, ville han selv dø mens han prøvde å berge Kolrun. Berge dem alle, rettet han seg selv – berge dem alle.
Kapittel 1
«De tok dem som sto deg nærmest,» sa Ulf Bårdssønn lavt. Eyvind hadde hørt folk kalle ham Ulf Glade, men nå lå det et stort alvor i det brede ansiktet hans. «Men ikke vet jeg hvem som sa det var hos Ulvhild du liksom hørte hjemme her i dalen.» Eyvind svarte ikke. Han prøvde å tvinge tilbake raseriet som ulmet i ham. Han hadde møtt Ulf Bårdssønn der Ragnhild hadde sagt han ville være – oppe i åsen ovenfor den gamle legekvinnen Urdas hus. Der nede, i Urdas bruntjærede låve, holdt Skarphedin fire fanger. Bisp Armands mann hadde valgt gislene med omhu. Ulvhild og de to døtrene hennes, Kolrun og Rite – de menneskene som hadde slitt Eyvind løs fra selve dødens grep da sotten var så nær ved å ta ham. Noen måtte ha fortalt Skarphedin det da han red rundt i bygda og lovte folk både kirke og fritak for skatt og 9
tiende dersom de ble her, i stedet for å følge Eyvind Bolt på en uviss ferd mot bedre jord. De måtte ha valgt Urdas hus fordi det lå for seg selv i enden av dalen. Dermed var Urda også blitt et gissel. Eyvind mintes det bleke, rasende ansiktet til Ragnhild da hun reiste seg på stien og ga ham budet fra Skarphedin. Folk kalte henne gjerne for Ragnhild Svarte for hårets skyld, og mot det svarte håret hadde ansiktet hennes vært hvitt. Dersom ikke folket i Jernadalen blir der de er, brenner han gislene inne. «Livene til de fire i låven betyr ikke noe for ham,» mumlet Eyvind. «De er bare et agn jeg skal ta. Om dere reiser ut eller blir, betyr heller ingenting for ham dersom jeg er død.» Han hadde bedt Ragnhild si til Skarphedin at Eyvind Bolt hadde snudd og ridd sin vei. De ville selvsagt ikke tro at han hadde gitt opp. De ville være på vakt fra det øyeblikket av, de ville vente og holde utkikk – og det ville slite på dem fordi han ikke kom. Ikke den første timen eller den første dagen, men så ville årvåkenheten deres begynne å svekkes. Etter at han hadde snakket med Ragnhild, hadde han sluppet hesten løs og sneket seg oppover åssiden der Ulf Bårdssønn lå i skjul. Ulf var budd som til jakt, med øks og bue og matskreppe. Eyvind hadde bare så vidt sett ham før, en bred10
bygget og kraftig kar på hans egen alder. En mann som hadde lett for å smile, men Ulf Bårdssønn smilte ikke lenger. «Jeg regnet med at du kom,» hadde han sagt. «Før det ville jeg ikke gjøre noe. Hadde en av dem synt seg og jeg hadde skutt ham, ville de kanskje drept et av gislene som hevn.» «Dersom du vil hjelpe meg, kan du bli nødt til å drepe noen. Er du klar for det?» Ulf hadde bare nikket. «Jeg har aldri drept noen før. Men jeg er en venn av dem alle. Særlig Rite, kanskje. Og Kolrun og jeg jakter sammen i fjellet noen ganger. Jo, jeg kan drepe for dem.» De lå flate i det fuktige graset oppe i dalsiden, og solen hadde alt stått opp bak dem. Nedenfor kunne Eyvind se taket og baksiden av Urdas låve. Til høyre for den lå huset hennes, lite og salrygget. Han kunne se vindusgluggen på langsiden. «Det er nok de samme karene som Skarphedin hadde i Meråkrene,» sa Eyvind. «De ble husløse der, kan jeg vel si.» «Hvordan det?» «Skarphedin hadde satt dem på Bolt-ættens gårder for å holde den delen av arven unna meg, så jeg brente dem ned. Skarphedin mistet to mann, og selv greide han ikke drepe meg inne på fjellet.» «Og nå har de ventet på deg en hel kveld og 11
en hel natt,» mumlet Ulf. «Jeg undres om de har sovet?» «Ikke han,» mumlet Eyvind og pekte. En mann hadde reist seg fra et kjerr ovenfor reksterveien gjennom dalen, og han kom stivt gående mot huset. I hånden bar han en bue. «Så det var han som skulle skyte meg når jeg kom for å forhandle om gislene.» Mannen gikk ikke rett til Urdas hus, men til låven og slo neven hardt i døren. En annen mann stakk hodet ut. Det så ut som de vekslet noen ord, før mannen som hadde sittet i krattet gikk inn i huset. Like etter kom mannen fra låven ut. Han leide Rite med seg med et grep i det lange håret hennes. Eyvind kunne høre Ulf Bårdssønn skjære tenner ved siden av seg. «Dersom de har gjort …» Eyvind hørte den skurrende lyden av mordlyst i Ulf. «Jeg tror de bruker henne til å gjøre matstellet for seg.» «Jeg begriper det ikke,» snerret Ulf, «en hel bygd som ikke våger å samle seg og rett og slett …» «Jeg tror ikke folk her mangler mot, Ulf. De skjønner at det ville kostet gislene livet. Skarphedin ville drept først én og siden en annen, helt til flokken ga seg og snudde.» «Du sier at du ikke vil samle en flokk? Det fin12
nes dem som ville følge deg, nå når du først er her!» «Ingen flokk,» sa Eyvind fast. «En flokk farer ikke stille nok. Det ville gi Skarphedin et varsel. Så ville han bruke gislene som skjold for å slippe unna og drepe dem når han ikke trengte dem lenger.» Eller kreve å bytte dem mot meg. Hva ville jeg gjort – hva ville folket her gjort? «Du har kanskje rett. Hva gjør vi?» «Venter, og lar dem vente. Skarphedin vil aldri tro at jeg bare har gitt opp og reist. De vet at jeg vil komme, men ikke når og ikke hvordan. De må holde minst to mann på vakt om dagen og tre om nettene og vokte gislene attpåtil. Mens vi tenker ut en måte å ta dem på, blir de trøttere og mer skvetne for hver time som går.» Dagen kjentes endeløst lang. Eyvind trodde den måtte kjennes lengre for mennene i Urdas hus. Skarphedin hadde kanskje trodd at Eyvind ville komme åpent for å forhandle om livet til gislene, og dermed stille seg opp som målskive. Det hadde ikke skjedd, og etter det som var skjedd i Meråkrene og på fjellet, hadde han vist Skarphedin at han kunne gjøre ting ingen hadde trodd. Nå var Skarphedin og mennene hans tvunget til å vente på det uventede. Det gikk ingen ned til kjerret ved veien igjen. 13
I stedet kunne de se to menn gå ut og forsvinne inn i bjørkeskogen like ved huset. Eyvind stirret skarpt på den ene av dem – mannen bar en armbrøst. Først etter dugurdsleitet kom to andre ut og avløste dem. En annen gikk den samme veien, og de hørte humringen fra hester, så kom han tilbake. «Han har vel sett til hestene,» mente Ulf. «Det er en liten kve og et skjul på en flat flekk der oppe. Urda hadde hesten sin der, den tiden hun hadde en.» Eyvind nikket og lyttet. «Jeg har sett dem ta fangene ut, men de har dem alltid bundet, og det er to mann på én fange av gangen,» fortsatte Ulf. «De holder dem nok bundet hele tiden der inne på låven. De løsner vel en eller to av gangen for å la dem spise. Og enda har de en mann der natt og dag for å vokte over dem.» Og to på vakt i bjørkesnaret nær huset, tenkte Eyvind. I natt må fire av dem være våkne, tre på vakt og én hos gislene. De får lite søvn nå. Når tror de jeg vil komme? Om natten, selv om den er lys. Så i morgen, etter at solen er stått opp, vil de kjenne seg tryggere, og da vil de være trøtte. Ingen av mennene i huset gikk ned til veien eller opp mot bygda. Eyvind husket hva faren hadde sagt da noen fortalte en saga fra Island om ættestrider og gisler. 14
«Den som tar gisler, berøver seg handlefriheten.» Han så sannheten i ordene nå. Skarphedin kunne ikke sende menn ut for å lete etter ham. Han hadde for få til det, og i skogen dør den først som rører seg mest. Islendingen var bundet til sin egen plan, som alt hadde begynt å slå feil. «Så du armbrøsten?» sa Ulf. «Den kan skyte en pil tvers gjennom et brystharnisk, har jeg hørt.» «Ja, men en god bueskytter kan ha skutt tre piler før han rekker spenne den igjen.» Natten kom, kort og lys. De sov en liten stund, etter tur. Ut mot morgensiden flyttet de seg. De krøp varsomt så langt at de kunne se hestene i den lille kvea og den andre siden av Urdas hus. De var nærmere huset nå, og gjennom vindusgluggen kunne Eyvind se et gult og flakkende lys. Holdt de en fakkel brennende? Skarphedin hadde lovet å brenne dem inne. Han er klar til å holde ord. De våget så vidt hviske til hverandre. Hver bevegelse var nøye uttenkt, og ikke én kvist eller pinne på marka måtte knekke, ikke én busk rasle. Én mann i låven, tenkte Eyvind. To ute på vakt i bjørkesnaret et sted. Sikkert langt fra hverandre slik at de kan holde utkikk på begge sider av husene. De vil være trøtte etter en lang natt. 15
Skarphedin og én mann til i huset. Det er dem som holder utkikk oppover mot åssiden, gjennom vindusgluggen. Ulf rørte ved armen hans og pekte, uten å si noe. Eyvind fulgte pekefingeren med øynene. En rygg og et par armer som rørte seg – en av vaktene hadde reist seg og prøvde å myke opp skuldre og rygg etter å ha sittet stille en hel natt. Så vinket mannen, og Eyvind merket seg at han så nedover og til siden. Der vinket en arm tilbake, kanskje femti skritt lenger unna. Eyvind målte retninger og synslinjer med øynene. Ingen av vaktene kunne se låvedøren. Med ett visste han hvordan de skulle gjøre det. Han la munnen tett inntil øret til Ulf og begynte å hviske. Ulf flekket tenner i et halvsmil og krøp inn bak en einerbusk – den var høy nok til å skjule ham selv om han reiste seg. Eyvind krøp sakte tilbake den veien de var kommet, i en lang sving godt utenom husene. Hvor var mannen han hadde sett vinke tilbake? Eyvind prøvde å skille ut det krattet han hadde sett hånden svinge seg over, men alt så annerledes ut når han så det fra en annen kant. Han visste han var nær, bare et kort pilskudd eller mindre. Uendelig varsomt krøp han nærmere, men så ingenting. Solen begynte å lyse på åssiden på den andre siden av dalen. Det var tiden nå, den rette tiden da de var trøttest og begynte å tro at dags16
lyset brakte trygghet med seg. Fortsatt så han ingenting. Vakten måtte sitte godt skjult fra alle kanter. Hånden hans famlet på bakken og fant en stein. Han lirket buen av ryggen, holdt den og en pil i venstre hånd. Så kastet han steinen av all kraft i en høy bue nedover mot allfarveien. Mannen skjøt opp av krattet, med et kort og hardt stønn av anstrengelse. Han svingte en bue opp og fikk pil på strengen, men ble stående uviss mens han dreide hit og dit. Eyvind kjente en besk tilfredsstillelse da han siktet inn den brede ryggen og lot skuddet gå. Mannen stupte forover inn i krattet mens han brølte høyt og skingrende. Eyvind kastet seg rundt og begynte å løpe. Oppover skråningen, rundt baksiden av låven og ned på kne med buen oppe. Den andre vakten begynte å rope: «Skarphedin, han kommer, han er her!» Skyt, Ulf, tenkte Eyvind. Skyt! Ropet ble til et skarpt bjeff av smerte – Ulf hadde skutt. Eyvind hørte det knapt. Han ventet med buestrengen trukket hardt tilbake. Snart ville Skarphedin og den andre mannen i huset storme ut, snart, snart – Han hørte døren slå mot veggen, og en mann kom fykende, raskt som en skygge. Alt før skuddet gikk, så Eyvind at det ikke ville ta ham. Pilen 17
slo inn i skinnkoften som sto som vinger bak den løpende mannen. Han gjorde et byks, falt og rullet nedover skråningen, uskadd men skremt. Skarphedin, hvor var Skarphedin? Et gult lys blusset opp på den andre siden av huset. Fakkelen han hadde sett lyset av gjennom vindusgluggen, det kunne bare være den fakkelen. Lyset ble rødere og blandet seg med svart røyk. Tjærerøyk – Eyvind hadde tatt feil, Skarphedin hadde ikke løpt dit vaktene ropte om hjelp. Han hadde satt fyr på låven. Eyvind fór opp og løp rundt hjørnet av huset. Den tjærebredde låveveggen var alt dekket av flammer. Han hørte et slags brus, som lyden av mange stemmer og av løpende føtter. Kanskje var det ilden. Foran døren sto Skarphedin bredbent, og vill triumf syntes i ansiktet hans. Han holdt sverdet i begge hender, og ropet hans runget skarpt gjennom knitringen av flammer: «Eyvind Bolt! Skal du berge noen, så kom og slåss for dem!» Eyvind visste han ikke ville rekke å få pil på strengen før hogget rammet ham. Han slapp buen og rev sverdet av skjeden. Skarphedin hogg lavt og lumskt. Eyvind hoppet, og hogget strøk under føttene hans. Han kom skjevt ned og mistet jamvekten. Han så det blinkende sverdet svinge tilbake og var sikker på at det ville ramme ham over nakken. Men akkurat da ble låvedøren bak 18
Skarphedin slått opp med voldsom kraft. Den traff Skarphedin i ryggen og sendte ham fremover, og sverdet hans hogg i jord. En mann tumlet ropende ut av døråpningen, rasende og med munnen åpen: «Skal du brenne meg også inne, din …» Skarphedin hadde funnet igjen fotfestet. Han bykset bakover og traff mannen med ryggen, slengte ham inn mot døren så den braket i veggen. Han enset ham ikke, for blikket hans sto stivt mot Eyvind. Brått sperret han øynene opp og hev seg til side. Eyvind hørte et smakk da en pil slo inn i mannen foran døren og naglet ham til den. Han grep med begge hender om pilskaftet og begynte å skrike. Skarphedin enset ham ikke. Han kom mot Eyvind, bredbent og lettføtt – farlig. Et regn av gnister og glør og brennende trestykker fra låvetaket slo ned mellom dem, som en glødende foss. Eyvind tok ikke blikket fra Skarphedin, men sparket bare ut med foten på måfå. Et glødende trestykke traff islendingen i ansiktet. «Det hindrer meg ikke, Eyvind Bolt!» Det var ikke sant. Eyvind så at mannen holdt det venstre øyet lukket og at ansiktet hans var stivt og stramt av smerte. Han vek mot høyre for å dra fordel av at Skarphedin så dårligere til den siden. En pil suste rett forbi Eyvinds hode og traff 19
Skarphedin i sverdarmen. Islendingen holdt på å miste sverdet og skrek til, ikke av smerte, men av raseri. Han bråsnudde og løp, sprengte seg tvers gjennom en flokk av jernadalinger som hadde kommet til og videre. Eyvind enset ikke Skarphedin og heller ikke den skrikende mannen som sto naglet til døren. Han stupte inn i låven, inn i sviende røyk og knakende treverk. De satt ved veggen, med reip rundt føttene og hendene bak på ryggen. Et reip om halsen på hver av dem var festet til veggen. Bak dem ulmet og røk det av stokkene i veggen, og på utsiden brant den tjærebredde låven som en fakkel. Eyvind rev frem kniven, kuttet og skar. I taket over ham begynte det å knake. Flammer slikket inn gjennom vindusgluggen og døråpningen. Han fikk løs Urda først, deretter Ulvhild. Mens han arbeidet med Rite og Kolrun, begynte veggen å bule seg innover. Han kuttet reipene om bena deres, dro dem opp på føttene og føyset dem ut med hendene bundet på ryggen. Han kjente varmen svi da han selv løp etter, forbi den skrikende mannen som fortsatt hang på døren. Rop – mange rop, mange stemmer. Skarphedins stemme som ropte noe, den var langt borte nå. Menn svarte, andre stemmer skrek, rasende, ville …. En haglskur av stein og piler og ett enkelt spyd fulgte Skarphedin og to menn som stormløp oppover mot hestekvea. 20
«Flytt deg,» ropte Ulf. «Flytt deg så jeg kan drepe ham. Han brenner!» Eyvind så det mens han løsnet reipene om håndleddene til Kolrun – mannen som sto naglet til døren skrek ennå, men uten lyd. Flammene omsluttet ham, klærne hans brant, det gikk ikke å komme nær ham. Før Ulf rakk å skyte styrtet taket ned. Veggen veltet inn og begravde mannen og gjorde låven til et brølende bål. Først nå så han flokken av mennesker som var rundt ham på alle kanter. Menn og kvinner fra Jernadalen, med økser, buer og til og med knortekjepper. Midt i flokken sto Lidvard med bjørneøksen i hendene. «Vi så brannen,» sa han. «Da trodde vi at han hadde gjort det han truet med, slik at det var umulig å gjøre galt verre. Så da grep vi det vi hadde og kom, vi som bodde nærmest.» Ulf Bårdssønn sto og stirret inn i bålet som hadde vært låven. Det spredte seg en stram stank av brent kjøtt og tjære fra det. Et drøyt stykke unna hørte de hamringen av hestehover – Skarphedin og de to mennene som rømte sammen med ham, var på vei bort. Ingen hadde hester i nærheten, og det ville være fåfengt å forfølge dem. «Jeg ble for sen to ganger,» sa Ulf. «Da han du skjøt ropte, la den andre av sted så fort at jeg bare sneiet ham i knehasen.» 21
Han jeg skjøt, tenkte Eyvind. Det stemmer. Jeg så bare to som løp bort sammen med Skarphedin. De fant ham der han hadde falt – død. Pilen sto ikke rett i hjertet, men nær nok. «Du berget dem,» sa Lidvard. Blikket hans hvilte på de fire kvinnene som sto skitne og bleke ved veggen til Urdas hus. «Du er ingen hvem som helst, Eyvind Bolt.» Eyvind kjente en forferdelig trøtthet, nesten som en utmattelse. «Det gikk ikke helt som jeg planla det,» sa han. «Men det gikk. Hva som hadde hendt om dere ikke hadde kommet, vet jeg ikke.» Han kjente at han svaiet. Han tenkte på noe faren hadde sagt en gang. Ingen plan holder lenger enn til det første møtet med fienden. Folk jublet omkring ham og trengte seg sammen rundt ham. De slo ham på skuldrene, kvinner klemte og kysset ham, og menn ristet hånden hans. Det var som å ri på en bølge, en flom av glede, av håp – av tiltro. Det kjentes som et seierstog da han gikk reksterveien oppover mot Ulvhilds hus, midt i flokken. Folk trodde på ham nå, og han visste at de ville følge ham. Han spurte Lidvard, som gikk ved siden av ham. «Ragnhild Svarte sa at bygda var delt i to. Det 22
er den nok ikke nå, men hvor ille var det? Kommer det til å bli slik at hele bygda blir med, nå etter dette?» Lidvard skiftet fot og falt inn i steg med ham. «Det var ille en stund,» sa han, «ille nok. Men ikke så ille som det kunne blitt. Da Skarphedin sluttet å love folk all verdens gode ting og tok gisler i stedet, skjønte jo de fleste at det var noe annet enn velferden til folk i en avdal som lå bakom. Likevel er bygda delt, på den måten at det er flere som blir, enn som drar. Men ondt blod er det ikke lenger.» Lidvard bar øksen over nakken, som om han kom fra tømmerskogen. Eyvind hadde prøvd å legge en arm rundt Kolrun for å støtte henne, men hun hadde ristet den av seg og gikk strak ved siden av ham. Han kunne merke en dirring i henne, som når du knipser på en buestreng, og han så de røde merkene omkring håndleddene hennes. Hun gikk og støttet moren, som så blek og medtatt ut. Rite lot seg støtte av Ulf Bårdssønn, og det så ut som hun likte det. Flokken omkring dem snakket opphisset, men Eyvind greide ikke å skille ut ordene. «Eline ble igjen hos Urda,» sa Lidvard. Så humret han lavt. «Jeg har vært gift med henne i tyve år snart, men aldri har jeg visst at hun var så god til å kaste stein. Det bor et nifst sinne i henne, skal jeg si deg.» 23
«Da er det tross alt mange som vil følge meg til den bygda jeg omsider fant?» Lidvard trakk litt på svaret. «Nåå, du vet … ordkunstene til denne islendingen er det nok ingen som tror på lenger, selv om han var god til å snakke for seg. Og han ga seg ikke heller, hos Einar Gudleivssønn var han mange ganger – Einar i Brattbakken, som vi kaller ham. Men jeg tror at de som vil reise ut, blir omtrent like mange som det ellers hadde vært. Noen ungdommer kommer vel til, for de er ikke bundet av så mye som de eldre, og nå ser de at du er en som duger. Jo, noen flere blir det nok, men det vet vi ikke før de står der. De som blir igjen, blir her fordi de har begynt å regne ut hvor mye mer jord de selv kan få dyrke, når den eller den av grannene drar sin kos. Med færre folk her blir det bedre levekår for dem som blir igjen også. Men de kommer til å mangle en smed, det kan jeg si deg.» «Det blir en bygd som heter Verran,» sa Eyvind. «Ni gårder som tilhører meg står tomme der. Sotten tok alle. Gode menn, som jeg kjente, på gode gårder med gode hus, og nær sjøen. Tidlig våronn, aldri frost så tidlig at den tar kornet.» Lidvard nikket sakte, og øksen vippet på den brede skulderen hans. Flokken omkring dem begynte å tynnes, da folk gikk hver til sitt. Eyvind tenkte på hvordan det hadde vært å gå gjennom 24
en bygd der hvert eneste menneske var borte, mennesker han hadde kjent og verdsatt. Ville gjengangerne deres hjemsøke bygda, hjemsøke de menneskene som kom og bosatte seg i hjemmene deres? «Vi bør komme oss av sted til denne bygda di så fort vi kan,» sa Lidvard. «De fleste som ville dra, hadde vent seg til tanken før denne islendingen og folkene hans kom.» «Be en fra hver huslyd om å komme til Ulvhilds hus i morgen,» sa Eyvind. «Så kan vi få vite mer om hvor mange vi blir.» De stanset der veien opp mot Smedgården tok av. Lidvard grep Eyvind lett i ermet og snakket lavmælt til ham. «Tror du denne bispen, Armand, har mange som Skarphedin?» «Kanskje. Jeg vet ikke. Han har prøvd å drepe meg tre ganger nå. Før det prøvde andre av Armands menn å ta livet av meg.» «Hvordan gikk det med dem?» spurte smeden stille. «De er døde nå.» «Jeg tenkte meg såpass. Hva slags bisp er dette, som leier drapsmenn?» «Armand Hansel er pavens utsending og skal prøve å øke pavestolens inntekter fra nordlandene. Men det han gjør, er å søke makt og rikdom 25
for seg selv og for broren. Broren heter Wilfred, og han er vel på vei til ættegården min nå, for å ta den til et slags herresete for dem begge.» Eyvind lo, en hes latter uten morskap i seg. «Da jeg skjønte at en flokk menn hadde satt seg til på de gårdene jeg eier i Meråkrene, trodde jeg det bare var en røverflokk. De plyndret tomme gårder og solgte tjuvgods vidt omkring. De hadde kvinner også, minst én av dem var der ikke frivillig. Noen hadde solgt henne til dem, sa hun. Jeg skjønte ikke at det var Skarphedins menn før jeg hørte denne kvinnen fortelle om det.» «Så vi er tilbake til den tiden det fantes treller,» mumlet Lidvard beskt. «Og så kong Magnus som forbød trellholdet for bare noen år siden. Holder Skarphedins karer til på Meråker-gårdene dine ennå?» «Neimen om de gjør. Jeg brente ned gårdene de hadde slått seg til på, da jeg trodde de bare var røverpakk. Så fikk jeg Skarphedin etter meg.» «Men du kom unna?» «Han hadde meg nesten, men så skjøt jeg hesten under ham.» Lidvard plystret lavt mellom tennene og slo Eyvind lett på skulderen, før han tok veien opp mot Smedgården.