Junot Díaz
Sånn mister du henne Synk Samlede noveller
Oversatt av Signe Prøis og Knut Ofstad
Junot Díaz Originalens tittel: «This Is How You Lose Her» «Drown» Oversatt av Signe Prøis og Knut Ofstad This is how you lose her: Copyright © 2012 by Junot Díaz Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41035-3 1. utgave, 1. opplag 2013 «Drown» ble først utgitt i 1997 på norsk av Tiden Norsk Forlag A/S. Copyright © 1995 by Junot Díaz Omslagsdesign: Rodrigo Corral Design Forfatterportrett: Lily Oei Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 20132013 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Junot Díaz
Sånn mister du henne Oversatt av Signe Prøis
Til Marilyn Ducksworth og Mih-Ho Cha til ære for vennskapet, heftigheten og sjarmen deres.
Okay, så vi fungerte ikke, og for å være ærlig så er ikke alle minnene mine like gode. Men noen ganger hadde vi det bra. Kjærligheten vår var god. Jeg elsket hvordan du sov ved siden av meg sammenkrøllet og uten vonde drømmer. Man skulle oppkalle stjerner etter så store kriger som dem vi hadde. SANDRA CISNEROS
Sola, månen, stjernene
JEG ER IKKE SLEM. Jeg vet at det høres defensivt og samvittighetsløst ut, men det er sant. Jeg er akkurat som alle andre; svak, full av feil, men god på bunnen. Selv om Magdalena mener noe annet. Hun anser meg for å være en helt typisk dominikansk mann; en sucio, en skjørtejeger, en drittsekk. Greia er at for mange måneder siden, mens Magdalena fremdeles var jenta mi, og jeg fortsatt ikke trengte å være forsiktig med noe som helst, var jeg utro mot henne med en dame som hadde tonnevis av hår med åttitallspermanent på hodet. Fortalte det ikke til Magdalena engang. Du vet hvordan det er. Den slags stinkbomber er det best å begrave godt ned i livets bakhage. Eneste grunnen til at Magdalena fant ut av det, var at denne venninna sendte henne et jævla brev. Fullt av detaljer. Dritt du ikke forteller til gutta når du er full engang. Problemet var at det var flere måneder siden jeg hadde drevet med akkurat den slags dumheter. Jeg og Magda var på bølgelengde. Det var ikke så stor avstand mellom oss som det hadde vært den vinteren jeg var utro. Kulda var borte. Hun kom på besøk hjem til meg, og istedenfor å henge med idiotkompisene mine – jeg som røyker pot, hun som kjeder vettet av seg – så vi på film. Dro ut for å spise på forskjellige steder. Så til og med en oppsetning på Crossroads, og jeg tok bilder av henne sammen med noen svarte kaksedramatikere, bilder der hun smiler så mye at du blir bekymra for at den digre munnen hennes skal gå ut av ledd. Vi var et par igjen. Besøkte hverandres familier i helgene. 9
Spiste frokost på diner mange timer før folk hadde begynt å stå opp, gjennomsøkte biblioteket i New Brunswick sammen, det som Carnegie bygde av dårlig samvittighet. Rytmen vår var god. Men så treffer Brevet som en granat fra Star Trek og sprenger alt i lufta, fortid, nåtid og framtid. Plutselig vil folka hennes ta livet av meg. Det hjelper ikke at jeg har fylt ut selvangivelsen for dem to år på rad eller at jeg klipper plenen deres. Faren hennes, som pleide å behandle meg som sin egen hijo, ringer meg og kaller meg for en drittsekk, og det høres ut som han er i ferd med å kvele seg med telefonledningen. Du ikke fortjene at jeg snakke til deg på spansk, sier han. Jeg møter en av venninnene til Magda på Woodbridge-kjøpesenteret, Claribel fra Equador, hun med master i biologi og kineserøynene, og hun behandler meg som en barnemorder. Jeg tror ikke du har lyst til å vite hvordan Magda tok det. Det var som når fem tog kolliderer. Hun slengte Cassandras brev mot meg – det bommet og landet under en Volvo – før hun satte seg ned på fortauskanten og begynte å hyperventilere. Herregud, jamret hun, å herregud. Det er her kompisene mine mener de bare ville nekta totalt. Cassandra hvem da? Jeg hadde så vondt i magen at jeg ikke engang prøvde. Jeg satte meg ved siden av henne, fikk tak i de viftende armene hennes og sa noe ettellerannet idiotisk av typen Du må høre på meg, Magda. Hvis ikke kommer du ikke til å forstå. LA MEG FORTELLE DEG om Magda. Hun er en klassisk Jersey-dame: liten med stor munn og brede hofter og mørkt, krøllete hår som hånda di kan gå seg vill i. Faren hennes er baker, moren hennes går fra dør til dør og selger barneklær. Hun er ingen pendeja, finner seg ikke i dritt, men ønsker heller ikke å bære nag. Katolikk. Dro meg med i kirken hver søndag til messe på spansk, og når noen av slektningene hennes er syke, særlig de på Cuba, skriver hun brev til noen nonner i Pennsylvania, spør om søstrene kan be for familien hennes. Hun er nerden som alle biblioteka10
rene i hele byen kjenner, læreren som forgudes av elevene sine. Driver alltid og klipper ut greier fra avisene til meg, dominikanske greier. Vi treffes sikkert en gang i uka og allikevel sender hun meg rare, små lapper i posten: For at du ikke skal glemme meg. Det er vanskelig å forestille seg noen det er verre å kødde med enn Magda. Uansett, jeg skal ikke kjede deg med alt som skjer etter at hun finner det ut. Tryglingen, krypingen, gråtingen. La meg bare si det sånn at etter to uker på den måten, to uker med å kjøre hjem til henne, sende henne brev i posten og ringe henne til alle døgnets tider, fant vi ut av det. Det betyr ikke at jeg noensinne spiste middag med familien hennes igjen eller at venninnene hennes feiret. De drittkjerringene var mer typ No, jamás, aldri. Magda var heller ikke spesielt begeistret over gjenforeningen sånn til å begynne med, men fortiden vi hadde hatt sammen, jobbet til min fordel. Når hun spurte, Hvorfor lar du meg ikke bare være i fred, fortalte jeg henne sannheten: Fordi jeg elsker deg, mami. Jeg vet at dette høres sykt ut, men det er sant: det er Magda som eier hjertet mitt. Jeg ville ikke at hun skulle gå fra meg; jeg gadd ikke begynne å lete etter en ny kjæreste bare fordi jeg hadde føkka det til én eneste gang. Du må ikke tro det var lett, for det var det ikke. Magda er sta; helt i begynnelsen da vi begynte å date, sa hun at hun ikke kom til å ligge med meg før vi hadde vært sammen i minst en måned, og dama holdt seg til det, uansett hvor hardt jeg jobbet for å komme i trusene på henne. Og så er hun følsom. Tiltrekker seg smerte på samme måte som papir tiltrekker seg vann. Du kan bare ikke forestille deg alle gangene hun spurte (særlig rett etter vi hadde knulla), Hadde du noen gang tenkt til å si det? Det og Hvorfor? var favorittspørsmålene hennes. Mine favorittsvar var Ja og Det var en idiotisk tabbe. Jeg tenkte ikke. Vi hadde til og med at par samtaler om Cassandra – vanligvis i mørket, uten at vi kunne se hverandre. Magda spurte om jeg elsket Cassandra og jeg svarte at nei, det gjorde jeg aldri. Tenker du fortsatt på henne? Niks. Likte 11
du å knulle henne? For å være helt ærlig, baby, så var det skikkelig dårlig. Akkurat den der vil aldri høres spesielt troverdig ut, men du er nødt til å si det uansett hvor dumt og usant det høres ut; bare si det. Så for en stund etter at vi ble sammen igjen, var ting så bra som de kunne være. Men bare en liten stund. Sakte, nesten uten at man la merke til det, ble Magdaen min en annen Magda. En som ikke hadde lyst til å sove over så ofte eller klø meg på ryggen når jeg ba henne om det. Det er utrolig hva man legger merke til. Ting som at hun aldri pleide å be meg om å ringe henne tilbake hvis hun var på tråden med noen andre. Jeg ble alltid prioritert. Ikke nå lenger. Så jeg skyldte selvsagt på venninnene hennes, som jeg faktisk visste fortsatte å fore henne med dritt om meg. Det var ikke bare hun som fikk gode råd. Kompisene mine var typ Drit i henne, ikke la den kjerringa få taket på deg, men selv om jeg prøvde på det, så fikk jeg det ikke til. Jeg var ordentlig forelska i Magda. Jeg begynte å jobbe overtid med å bearbeide henne igjen, men ingenting så ut til å hjelpe. Det var som om hver eneste film vi så, hver kjøretur vi tok, hvert eneste overnattingsbesøk bekreftet et eller annet ved meg som ikke var bra. Jeg følte at jeg var i ferd med å dø sakte, men hver gang jeg tok det opp, mente hun at jeg bare var paranoid. Etter omtrent en måned begynte hun å forandre seg på måter som virkelig kan sette skrekk i en paranoid jævel. Hun klipper seg, kjøper bedre sminke, ser dødsbra ut i nye klær, drar ut for å danse med vennene sine på fredagskveldene. Når jeg spør henne om vi skal slappe av hjemme, kan jeg ikke lenger være sikker på at det er i boks. Mange ganger tar hun en Nei, jeg vil helst ikke på meg. Jeg spør henne hva i helvete det er hun driver på med, og hun svarer, Det er akkurat det jeg prøver å finne ut. Jeg vet hva hun driver med. Hun sørger for at jeg er klar over hvor lite jeg betyr i livet hennes. Som om jeg ikke allerede visste det. 12
Så ble det juni. Varme, hvite skyer hvilte på himmelen, biler ble spylt rene med hageslanger og det var lov å spille musikk utendørs. Alle gjorde seg klar til sommeren, til og med vi. Vi hadde planlagt en tur til Santo Domingo på begynnelsen av året, en jubileumspresang til oss selv, og vi måtte bestemme oss for om vi skulle dra eller ikke. Det hadde allerede ligget der i horisonten en stund, men jeg tenkte at dette var en sånn ting som må gå seg til av seg selv. Da det ikke skjedde, tok jeg fram billettene og spurte henne, Hva tenker du om det? At det er en altfor stor forpliktelse. Det kunne vært verre. Herregud, det er jo bare en ferie. Jeg opplever det som press. Det trenger ikke å være press. Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så opptatt av det. Tar det opp hver eneste dag, prøver å få henne til å forplikte seg. Kanskje begynte jeg å bli lei av hvordan vi hadde det. Ville være litt fleksibel, at et eller annet skulle forandre seg. Eller kanskje jeg hadde fått det for meg at hvis hun sa Ja, vi drar, at da ville alt være bra mellom oss. Hvis hun sa Nei, dette er ikke noe for meg, da ville jeg i det minste vite at det var slutt. Venninnene hennes, de bitreste taperne på denne planeten, rådet henne til å dra på turen for så aldri å snakke med meg igjen. Dette fortalte hun meg selvsagt, for hun klarte ikke å la være å fortelle meg alt hun tenkte på. Hva synes du om det forslaget? spurte jeg henne. Hun trakk på skuldrene. Det er en mulighet. Selv kompisene mine var typ, Kamerat, virker som dette er å bruke en hel del spenn på dritt, men jeg tenkte faktisk at det kunne være bra for oss. Aller innerst, der hvor gutta ikke kjenner meg, er jeg en optimist. Meg og henne på Øya, tenkte jeg. Gi meg én ting som ikke blir bedre av det? DET ER BARE Å INNRØMME DET: Jeg elsker Santo Domingo. Jeg elsker å komme hjem til gutta i blazer som prøver å dytte små begre med Brugal i hendene på meg. Elsker når flyet lander og alle klapper idet hjulene rører 13
rullebanen. Elsker det faktum at jeg er den eneste svartingen om bord som ikke har tilknytning til Cuba eller trynet fullt av sminke. Elsker dama på vei til å møte datteren som hun ikke har sett på elleve år. Gavene hun holder på fanget, som om de var beina til en helgen. M’ija har pupper nå, hvisker hun til nabomannen. Sist jeg så henne, kunne hun så vidt snakke. Nå er hun blitt en kvinne. Imagínate, tenk på det. Jeg elsker bagene moren min pakker, greier til slektningene mine og et eller annet til Magda, en presang. Du gir henne denne uansett hva som skjer. Hvis dette hadde vært en annen slags fortelling, skulle jeg fortalt deg om havet. Om hvordan det ser ut etter at det har blitt presset opp i himmelen gjennom et blåsehull. Om hvordan det er da, når jeg ser det på vei fra flyplassen, som lange strimler av sølv, at jeg vet at jeg virkelig har kommet tilbake. Jeg skulle fortalt deg om hvor mange fattige jævler som bor der. Flere albinoer, flere skjeløyde svartinger, flere tígueres1 enn du noen gang kommer til å møte. Og jeg skulle fortalt deg om trafikken; en hel historie om kjøretøy fra slutten av det tjuende århundre, som yrer over hver eneste ledige bakkeflate i byen, et helt univers av ramponerte biler, ramponerte motorsykler, ramponerte lastebiler og ramponerte busser, og akkurat like mange verksteder, drevet av enhver idiot i eie av en skiftenøkkel. Jeg skulle fortalt deg om slumstrøkene og om vannkranene våre som ikke har rennende vann og om sambokarikaturene på reklameplakatene og det faktum at huset til familien min ble
1En tíguere er en dominikansk mann som vet å håndtere el tigueraje, et
begrep som er så lokalt og komplekst dominikansk at det er vanskelig å finne et norsk synonym. En tiguere er tøff i trynet, kjenner og forvalter reglene på gata, jungelens lov, går ikke av veien for å lure til seg penger, alkohol, røyk og damer, viser sjelden snev av anger eller samvittighet, men beveger seg med bredt ganglag og sikkert smil. Det er særlig i Den dominikanske republikk at du treffer på disse, samt i den dominikanske diasporaen utenfor Øya. (O. a.)
14
levert med latrine med livstidsgaranti. Jeg skulle fortalt deg om min abuelo, min bestefar, og bondehendene hans, om hvor ulykkelig han er for at jeg ikke holder til i nærheten, og jeg skulle fortalt deg om gata hvor jeg ble født, Calle XXI, om hvordan den fortsatt ikke har bestemt seg for om den skal være en del av slummen eller ikke, og om hvordan den har vært akkurat så ubestemmelig i mange år. Men det ville gjort dette til en annen slags historie, og jeg har problemer nok med denne som det er. Du må bare tro meg når jeg sier det. Santo Domingo er Santo Domingo. La oss bare late som om vi alle vet hva som foregår der. JEG MÅ HA RØYKA støv, for jeg trodde vi hadde det bra de første dagene. Visst kjedet det Magda omtrent i hjel å være innestengt hjemme hos bestefaren min, hun sa det til og med – Jeg kjeder meg, Yunior – men jeg hadde forberedt henne – vi måtte besøke Abuelo. Jeg trodde det ikke kom til å gjøre henne noe; vanligvis kommer hun dødsgodt ut av det med los viejitos, gamlingene. Men hun snakket nesten ikke til ham. Satt bare rastløst i sola og drakk femten flasker vann. Poenget er, vi var ute av hovedstaden og på en buss på vei innover i landet allerede før dag nummer to. Landskapet var dødsfett og det til tross for at det var tørke på gang og hele landsbygda, til og med husene, var dekket av rødt støv. Så der var jeg. Satt og pekte på alt som hadde forandret seg siden året før. De nye pizzafilialene og de små vannposene som drittungene solgte. Bega meg til og med inn på litt historie. Dette er stedet hvor Trujillo og marinekompisene hans slaktet ned bondeopprørerne, her er det Jefe pleide å hente småjentene sine, her var det at Balaguer solgte sjelen sin til Djevelen. Og Magda virket som hun hadde det bra. Nikket på hodet. Svarte innimellom. Hva mer kan jeg si? Jeg trodde vi var på en god bølge. Når jeg ser tilbake på det, var det flere tegn. For det første; Magda er ikke stille. Hun er en sånn som snakker, en jævla skravlebøtte, og vi pleide å ha en greie oss i mellom hvor jeg løftet hånda og sa, time out, og hun måtte 15
være stille i hvert fall to minutter, sånn at jeg fikk sjansen til å bearbeide noe av all den informasjonen hun hadde tutet ørene mine fulle av. Da ble hun flau og følte seg kjeftet på, men aldri så flau og kjeftet på at hun ikke kastet seg rett inn i det igjen når jeg sa Ok, ferdig. Kanskje det var det gode humøret mitt. Det var antagelig første gang på flere uker at jeg slappet av, at jeg ikke oppførte meg som om noe var i ferd med å eksplodere hvert øyeblikk. Det plaget meg at hun insisterte på å avgi rapport til venninnene sine hver eneste kveld – som om de var redd for at jeg skulle drepe henne eller noe – men, faen heller, jeg syntes allikevel vi hadde det bedre enn vi noen gang hadde hatt det. Vi hadde tatt inn på et helt sykt billighotell i nærheten av Pucamaima. Jeg sto på balkongen og så på stjernene og den mørklagte byen da jeg hørte at hun gråt. Jeg trodde det var noe alvorlig, fant lommelykta og sveivet lyset over det svulne ansiktet hennes. Går det bra? Hun ristet på hodet. Jeg vil ikke være her. Hva mener du? Hva er det du ikke skjønner? Jeg. Vil. Ikke. Være. Her. Dette var ikke den Madgaen jeg kjente. Den Magdaen jeg kjente, var dødshøflig. Banket alltid på døra før hun gikk inn. Jeg ropte nesten, Hva faen er problemet ditt! Men jeg lot det være. Jeg endte opp med å klemme og bysse henne og spørre henne om hva som var i veien. Hun gråt lenge og begynte å snakke igjen etter å ha vært stille en stund. På det tidspunktet hadde lysene flimret seg tilbake. Det viste seg at hun ikke hadde lyst til å reise rundt som en annen boms. Jeg trodde vi skulle på stranda, sa hun. Vi kommer til å dra på stranda. I overmorgen. Kan vi ikke dra nå? Hva kunne jeg gjøre? Hun satt der i trusa og ventet på at jeg skulle si noe. Så hva glapp ut av munnen min? Vi gjør akkurat det du vil, baby. Jeg ringte hotellet i La Romana, spurte om vi kunne komme litt før, og neste morgen fikk 16
jeg oss om bord på en ekspressbuss til hovedstaden og så på buss nummer to til La Romana. Jeg sa ikke et eneste jævla ord til henne, og hun sa ingenting til meg heller. Hun virket sliten og så ut på verden utenfor som om hun ventet på at den skulle snakke til henne. Før vi var halvveis på dag 3 på vår forsoningstur Quisqueya rundt, satt vi i en bungalow med klimaanlegg og så på HBO. Akkurat der jeg vil være når jeg er i Santo Domingo. På en jævla resort. Magda leste en bok av en eller annen trappistmunk og var i bedre humør, tenkte jeg der jeg satt på sengekanten og fiklet med kartet vi ikke lenger hadde noen bruk for. Jeg tenkte at jeg fortjener noe fint for dette. Noe fysisk. Jeg og Magda hadde aldri hatt noe stress med sex, men hele greia ble rart etter at vi slo opp. For det første er det ikke like regelmessig som før. Jeg er heldig hvis det blir noe på meg en gang i uka. Jeg må gi henne en dytt, få tingene i gang, ellers blir det ikke noe puling i det hele tatt. Og hun later som hun ikke vil, og noen ganger vil hun virkelig ikke, og da må jeg ta det helt med ro, mens andre ganger vil hun og jeg må ta på fitta hennes, min måte å sette det hele i gang på, min måte å si at, så mami, skal vi ikke bare kjøre på? Hvorpå hun antagelig vil snu hodet vekk, for det er hennes måte å si at Jeg er for stolt til å overgi meg til de dyriske driftene dine sånn helt uten videre, men hvis du fortsetter å ha fingeren i meg, kommer jeg ikke til å stoppe deg. I dag satte vi i gang uten problemer, men da vi var halvveis sa hun, Vent, det er best vi lar være. Jeg ville vite hvorfor. Hun lukket øynene som om hun var flau over seg selv. Glem det, sa hun mens hun rullet på hoftene under meg. Bare glem det. JEG VIL IKKE engang si hvor vi er. Vi er i Casa de Campo. Resorten skammen glemte. Enhver gjennomsnittsidiot ville elsket dette stedet. Det er det største, dyreste hotellet på Øya, hvilket betyr at det er en jævla festning, med høye 17
murer mot omverden. Sikkerhetsfolk og horebukker og golddiggers overalt. Driver reklame for seg selv i USA som om det var et eget land, og det kunne det like gjerne vært. Med egen flyplass, 36-hulls golfbane, strender som er så hvite at de dør etter å bli tråkket på, og de eneste øy-dominikanerne du kan være sikker på å møte, er enten styrtrike, eller så skifter de sengetøyet ditt. Bestefaren min har aldri vært her, og det har aldri din heller, for å si det sånn. Det er hit García’ene og Colón’ene kommer for å slappe av etter en lang måned med undertrykking av massene, hvor bigshotsene kan utveksle ideer med likesinnede fra utlandet. Blir du her lenge nok, blir du garantert kvitt ghettostemplet ditt, uten noen plagsomme spørsmål. Vi står opp friske og raske for å rekke buffeen tidlig, blir servert av en blid dame i husmoruniform. Jeg kødder ikke: disse søstrene må til og med gå med skaut på hodet. Magda rabler ned noe på et par kort til familien sin. Jeg har lyst til å snakke om det som skjedde dagen før, men når jeg tar det opp, legger hun ned pennen. Tar på seg solbrillene. Jeg føler at du presser meg. Hvordan presser jeg deg? spør jeg. Det er bare at jeg trenger litt alenetid av og til. Når vi er sammen, får jeg alltid følelsen av at du vil ha noe av meg. Tid for deg selv, sier jeg. Hva betyr det? At du gjør en ting og jeg gjør noe annet, sånn en gang om dagen, kanskje. Når da? Nå? Det trenger ikke være nå. Hun ser irritert ut. Skal vi ikke bare gå ned på stranda? Jeg føler at du har avvist hele landet mitt, Magda, sier jeg idet vi går over mot golfbilene vi får bruke. Ikke vær dum. Hun legger en hånd i fanget mitt. Jeg vil bare slappe av. Hva er galt med det? Sola skinner og sjøen er så blå at det er i overkant for hjernen. Casa de Campo har strender på samme måte som resten av Øya har problemer. Men her er det ingen merengue, ingen småunger, ingen som prøver å selge deg grillet 18
svineribbe og mangelen på pigmenter er åpenbar. For hver tjuende meter ligger det i hvert fall én eurojævel slengt utover på et håndkle, som et blekfett monster sjøen har kastet opp. De ser ut som filosofiprofessorer, som en billig Foucault, og altfor mange av dem har selskap av en mørkhudet dominikansk jente. Seriøst, disse jentene kan umulig være eldre enn seksten, det ser helt sjukt ut, spør du meg. På måten de ikke kommuniserer på, skjønner du at de i hvert fall ikke møttes da de begge var på studietur i Paris. Magda er helt rå i en fet, gullfarget bikini som venninnene hennes hjalp henne å finne så hun kunne torturere meg, og jeg har på et par utslitte badeshorts med «Sandy Hook Forever!» Jeg må innrømme at jeg føler meg sårbar og urolig når Magda går halvnaken omkring blant folk på den måten. Jeg legger hånda på kneet hennes. Jeg vil bare at du skal si at du elsker meg. Yunior, vær så snill. Kan du ikke i hvert fall si at du liker meg veldig godt? Kan du ikke bare la meg være i fred? Du er så utrolig slitsom. Jeg lar sola slå meg ut i sanden. Meg og Magda sammen, det er nedslående. Vi ser ikke ut som vi er et par. Når hun smiler, ber svartingene om å få gifte seg med henne. Når jeg smiler, sjekker folk at lommeboka deres fortsatt er der. Magda har vært en superstjerne under hele oppholdet. Du vet hvordan det er når du befinner deg på Øya med en kjæreste som er bare én åttendedels svart. Gutta går helt bananas. På bussene er mannfolka bare, Tú sí eres bella, du var litt av en skjønnhet, muchacha. Hver eneste gang jeg tar meg en dukkert, begynner et eller annet Middelhavets kjærlighetsbud å synge for henne. Jeg er selvsagt ikke spesielt høflig. Gidder du å stikke, din dust. Vi er på bryllupsreise her. En av slimålene er helt utrolig utholdende, setter seg til og med rett i nærheten av oss så hun skal bli imponert over håret rundt brystvortene hans, og i stedet for å overse ham, begynner hun å prate, og det viser seg at han også er dominikaner, fra Quisqueya Heights. Han er stats19
advokatassistent og elsker sitt folk. Det er bra at jeg forsvarer dem, sier han. Jeg forstår dem i hvert fall. For meg høres han ut som den typen svarting som pleide å være hvit for oss andre før i tiden. Etter tre minutter av ham har jeg fått nok og sier, Magda, slutt å snakke med den drittsekken. Statsadvokatassistenten blir helt forbløffet. Du snakker vel ikke til meg, sier han. Jo, faktisk, sier jeg. Det er helt utrolig. Magda reiser seg og går stivbeint ned mot vannet. Hun har en halvmåne av sand på rumpa. Det er faen meg ikke til å holde ut. Kompisen snakker til meg igjen, men jeg hører ikke etter. Jeg vet allerede hva hun kommer til å si når hun setter seg ned igjen. Det er på tide at du gjør dine ting og jeg gjør mine. DEN KVELDEN DRIVER JEG rundt svømmebassenget og i hotellbaren, Club Cacique, og Magda er ingen steder. Jeg treffer en dominicana fra West New York. Hun er selvsagt helt nydelig. Olivenfarget, med den mest sinnssyke permanenten på denne siden av Dyckman. Hun heter Lucy. Hun henger sammen med tre av tenåringskusinene sine. Idet hun tar av seg badekåpa for å hoppe i bassenget, får jeg øye på et helt edderkoppnett av arr spredt utover magen hennes. Jeg blir også kjent med to rike, eldre fyrer som drikker cognac i baren. De presenterer seg som Visepresidenten og Barbaren, livvakten hans. Jeg har antagelig sporene etter ferskt nederlag skrevet i panna. De hører på problemene mine som om de skulle vært et par capos og jeg snakker drap. De uttrykker sin medfølelse. Det er sikkert tusen grader i lufta, og myggen summer som om den er i ferd med å overta verden, men begge disse fyrene har på seg dyre dresser og Barbaren flotter seg til og med med en lilla slipsknute. En soldat forsøkte å kutte strupen på ham engang, så han sørger for å skjule arret. Jeg liker ikke å braute, sier han. 20
Jeg går for å ringe opp på rommet. Ingen Magda. Jeg sjekker i resepsjonen. Ingen beskjeder. Jeg går tilbake i baren og smiler. Visepresidenten er en ung fyr, i slutten av trettiårene, og ganske kul til utbytter å være. Han råder meg til å finne meg en annen dame. Sørg for at hun er vakker og svart. Cassandra, tenker jeg. Visepresidenten vifter med hånda og Barceló-shotsene kommer så fort at du tror det er science fiction. Sjalusi er den aller beste måten å gjenopplive et forhold på, sier Visepresidenten. Det lærte jeg da jeg studerte ved Syracuse. Dans med en annen dame, dans merengue med henne, og se om ikke dama di hisser seg opp nok til at det blir litt action. Du mener så det blir voldelig. Slår hun deg? Første gangen jeg fortalte det. Hun dro til meg rett i kjeven. Men, hermano, hvorfor sa du noe? vil Barbaren vite. Hvorfor nektet du ikke bare? Fordi hun fikk et brev, compadre. Det inneholdt bevis. Visepresidenten smiler fra øre til øre og jeg skjønner hvorfor han er en visepresident. Senere, når jeg er hjemme igjen, kommer jeg til å fortelle mora mi om all dritten som skjedde, og hun kommer til å fortelle meg akkurat hva denne fyren antagelig er visepresident for. De slår bare, sier han, når de bryr seg om deg. Amen, mumler Barbaren. Amen. ALLE VENNENE TIL MAGDA SIER at jeg var utro mot henne fordi jeg er dominikaner, at alle vi dominikanske menn er kjøtere og ikke til å stole på. Jeg tviler på at jeg kan snakke på vegne av samtlige dominikanske menn, men det tviler jeg på at de kan også. Fra mitt ståsted handlet det ikke om genetikk, men om grunner. Om ting som gikk galt. Sannheten er at alle forhold blir utsatt for påkjenninger. Mitt og Magdas var intet unntak. 21
Jeg bodde i Brooklyn og hun bodde hjemme hos folka sine i Jersey. Vi snakket sammen på telefon hver dag og så hverandre i helgene. Stort sett dro jeg dit. Vi oppførte oss skikkelig Jersey, dessuten; kjøpesentre, foreldrene, kino, mye TV. Etter et år sammen var det sånn det var. Forholdet vårt var verken sola, månen eller stjernene, men det var ikke bare tull heller. Spesielt ikke lørdagsmorgener, i leiligheten min, når hun lagde kaffe på campo-måten til oss, traktet den gjennom en sånn sokkelignende greie. Sa til foreldrene sine at hun skulle sove over hos Claribel; de må antagelig ha visst hvor hun var, men de sa aldri noe som helst. Jeg pleide å sove lenge og hun leste mens hun klødde meg sakte på ryggen, og når jeg var klar til å stå opp, begynte jeg å kysse henne til hun sa, Herregud, Yunior, du gjør meg helt våt. Jeg var ikke misfornøyd og jeg var ikke konstant på utkikk etter fitte, sånn som en del andre svartinger. Jeg prata litt med andre damer, dansa til og med med dem hvis jeg var ute, men jeg ba ikke om å få nummeret eller noe. Allikevel, ting blir litt mer kjølig av at man bare sees en gang i uka, det blir det. Men du merker det ikke før en ny dame kommer inn på jobben din, med en diger rumpe og en kjapp kommentar og liksom er på deg omtrent umiddelbart, tar på brystmusklene dine, klager over en eller annen moreno hun date som alltid behandler henne som dritt, sier, svarte menn skjønner seg ikke på latinas. Cassandra. Hun fylte ut tippekuponger og løste kryssord mens hun snakket i telefonen, og hadde en greie med olaskjorter. Vi begynte å spise lunsj sammen og snakket alltid om det samme. Jeg rådet henne til å dumpe han morenoen, hun rådet meg til å skaffe meg en kjæreste som kunne knulle. Allerede første uka vi ble kjent, begikk jeg feilen å fortelle henne at sex med Magda aldri hadde vært noe særlig. Herregud, jeg synes synd på deg, sa Cassandra. Rupert gir meg i hvert fall kukk i toppklasse. Den første kvelden vi hadde oss – bra var det òg, mar22
kedsføringen hennes stemte – følte jeg meg så dritt at jeg ikke fikk sove, og det til tross for at hun var en av de jentene med en kropp som ligger helt perfekt ved siden av din. Jeg var helt sånn, Hun vet, så jeg ringte Magda fra senga og spurte henne om alt var i orden. Du høres rar ut, sa hun. Jeg husker at Cassandra presset den varme fitta si mot beinet mitt og at jeg sa, Det er bare at jeg savner deg. ENDA EN PERFEKT SOLSKINNSDAG I KARIBIA, og det eneste Magda har sagt, er Gi meg solkremen. I kveld er det fest på hotellet. Alle gjestene er invitert. Halvformelt antrekk, men jeg har verken klærne eller energien til å pynte meg. Magda, på sin side, har tydeligvis begge deler. Hun drar på seg de dødstrange gull-lamé-tightsene og en matchende halterneck som gjør at piercingen i navlen synes. Håret hennes skinner mørkt som natten og får meg til å huske den første gangen jeg kysset de krøllene og spurte, Hvor er stjernene? Og hun sa, De er litt lenger ned, papi. Vi blir stående foran speilet begge to. Jeg har på meg chinos og en krøllete strandskjorte. Hun tar på seg leppestift; jeg har bestandig tenkt at universet oppfant fargen rød ene og alene for latinas. Vi ser bra ut, sier hun. Det er sant. Jeg kjenner at optimismen er på vei tilbake. Tenker at dette er kvelden for gjenforening. Jeg legger armene mine rundt henne, men hun slipper bomben uten å lee på så mye som et øyelokk: I kveld, sier hun, trenger jeg litt plass. Armene mine faller mot gulvet. Jeg visste du kom til å bli forbanna, sier hun. Du er en skikkelig drittkjerring, du vet det? Jeg hadde aldri noe lyst til å være med i utgangspunktet. Du tvang meg. Hvis du ikke hadde lyst til å være med, hvorfor kunne du ikke bare ha sagt det, for faen? Og så videre og videre og videre, helt til jeg til slutt sier, 23
Jeg gir faen i dette, og går. Jeg føler at jeg ikke har feste noe sted, og har ingen anelse om hva som vil skje videre. Dette er siste trekk, og i stedet for å kaste alle kortene, i stedet for å gjøre meg tøffere enn toget, synes jeg synd på meg selv, som en idiot uten noen form for flaks. Jeg er ikke slem, jeg er ikke slem, tenker jeg, igjen og igjen. Det er helt stappfullt i Club Cacique. Jeg ser etter hun Lucy. I stedet finner jeg Visepresidenten og Barbaren. De sitter og drikker cognac i den rolige enden av baren mens de diskuterer hvorvidt det er femtiseks dominikanere i amerikansk baseball eller femtisju. De gjør plass for meg og klapper meg på skulderen. Dette stedet tar livet av meg, sier jeg. Så veldig dramatisk. Visepresidenten tar seg til innerlomma på dressen og finner nøklene sine. Han har på seg sånne italienske skinnsko som ser mest ut som perlebroderte tøfler. Er du klar for å bli med oss en tur? Ja, jøss, sier jeg. Hva faen har jeg å tape. Jeg vil gjerne vise deg vår nasjons fødested. Jeg ser meg rundt i mengden før vi drar. Lucy har kommet. Hun sitter alene i en dødsfin svart kjole i enden av baren. Smiler opprømt, løfter armene og jeg får øye på de mørke stubbene i armhulene hennes. Hun har svetteringer på kjolen og myggstikk på de vakre armene sine. Jeg burde bli, tenker jeg, men beina mine bærer meg rett ut. Vi trenger oss sammen i en svart diplomat-BMW. Jeg sitter i baksetet sammen med Barbaren; Visepresidenten sitter foran og kjører. Vi legger Casa de Campo og La Romanas galskap bak oss, og ikke lenge etter begynner alt å lukte av raffinert sukker. Veiene er mørke – jeg mener; ikke et eneste jævla gatelys – og i lysene fra bilen svermer insekter som i en bibelsk landeplage. Vi sender cognacen rundt mellom oss. Jeg er sammen med en visepresident, og tenker at hvorfor faen ikke. Han snakker – om da han bodde upstate New York – men Barbaren snakker også. Livvaktens dress har krøllet seg og hånda hans skjelver mens han røyker sigarettene 24
sine. Litt av en jævla livvakt. Han forteller meg om oppveksten sin i San Juan, nær grensen til Haiti. Liborios land. Jeg hadde lyst til å bli ingeniør, forteller han meg. Jeg ville bygge skoler og sykehus for el pueblo, for folket. Jeg hører ikke egentlig etter; jeg tenker på Magda, på at jeg antagelig aldri vil få smake fitta hennes igjen. Og så er vi ute av bilen, kravler opp en skråning, gjennom busker og banantrær og bambus, og myggen spiser oss som om vi skulle vært dagens. Barbaren har en diger lommelykt, en mørkets fordriver. Visepresidenten banner og tramper gjennom underlaget mens han sier, Det er her et eller annet sted. Sånn er det når du er for mye på kontoret. Det er først da jeg oppdager at Barbaren holder et helvetes digert maskingevær og at hånda hans ikke skjelver lenger. Han ser verken på meg eller Visepresidenten – han lytter. Ikke at jeg er redd, men dette begynner å bli i overkant for min del. Hva slags våpen er det? spør jeg, småpratende. En P-90. Hva faen er det? Noe gammelt som har blitt gjort nytt. Fett, tenker jeg, en filosof. Det er her, roper Visepresidenten. Jeg krabber over til ham og ser at han står over et hull i bakken. Jorda er rød. Bauxitt. Og hullet er svartere enn noen av oss. Dette er Jagua-grotten, annonserer Visepresidenten med stemmen dyp og full av respekt. Taínoenes fødested. Jeg hever øyenbrynet. Jeg trodde de var søramerikanere. Jeg snakker i betydningen mytisk. Barbaren lyser ned på hullet, men det gjør det ikke noe bedre. Kunne du tenke deg å ta en titt inni? spør Visepresidenten meg. Jeg må ha svart ja, for Barbaren rekker meg lommelykta og sammen griper de meg etter anklene og senker meg ned i hullet. Alle myntene mine faller ut av lommene. Som en 25
slags velsignelse. Jeg kan ikke se stort, bare noen rare farger på de oppløste veggene, og Visepresidenten som roper ned til meg, Er det ikke vakkert? Dette er det perfekte stedet for å oppnå litt innsikt, for en person til å utvikle seg til noen litt bedre. Visepresidenten så antagelig sin egen fremtid da han hang her i dette mørket, så hvordan han skulle måke fattigfolket ut av slummen, og Barbaren også – hvordan han kjøper et murhus til moren sin, viser henne hvordan ventilasjonsanlegget fungerer – mens jeg, alt jeg får til er et minne fra den første gangen jeg og Magda snakket sammen. Den gangen på Rutgers. Vi ventet på E-bussen samtidig på George Street og hun var kledd i lilla. Alle nyanser av lilla. Og det er da jeg skjønner at det er over. Idet du begynner å tenke på starten, er det slutt. Jeg gråter, og når de drar meg opp, sier Visepresidenten indignert, Herregud, du trenger vel ikke bli helt bløt. DET MÅ HA VÆRT en alvorlig slags Øy-voodoo: slutten jeg så i grotten, ble til virkelighet. Dagen etter dro vi tilbake til USA. Fem måneder senere fikk jeg et brev fra min eksbaby. Jeg var allerede sammen med en annen, men Magdas håndskrift slo hvert eneste lille luftmolekyl ut av lungene mine. Det viste seg at hun også var sammen med en annen. En veldig fin fyr hun hadde møtt. Dominikansk, som meg. Bare at han her elsker meg, skrev hun. Men nå går jeg for fort fram. Jeg må heller runde av med å illustrere for deg hvor utrolig dum jeg var. Magda satt våken og ventet på meg da jeg kom tilbake til bungalowen den natta. Ferdigpakket, og det så ut som hun hadde grått. Jeg drar hjem i morgen, sa hun. Jeg satte meg ned ved siden av henne. Tok hånda hennes. Dette kan fungere, sa jeg. Hvis vi bare prøver.
Nilda
NILDA VAR DAMA TIL BROREN MIN. Det er sånn disse historiene begynner. Hun var dominikansk, hun var herfra og hun hadde dødslangt hår, sånn som pinsevennjenter har, og et brystparti du ikke vil tro – vi snakker verdensklasse. Rafa pleide å snike henne med seg ned i kjellerstua hvor vi sov etter at moren vår hadde lagt seg, og ta henne til lyden av det som ble spilt på radioen der og da. De ble nødt til å ha meg der, for hvis moren min oppdaget meg i overetasjen, fikk vi svi alle sammen. Og siden jeg ikke aktet å tilbringe natta ute i buskene, var det bare sånn det ble. Rafa lagde ikke en lyd, bare et eller annet som lignet på pusting. Nilda derimot. Hun hørtes ut som hun konstant prøvde å la være å gråte. Det var sykt å høre henne sånn. Den Nilda-en jeg hadde vokst opp med, var en av de stilleste jentene du kan tenke deg. Hun skjulte ansiktet med håret sitt og leste The New Mutants, og de eneste gangene hun så rett på noe, var når hun så ut av et vindu. Men det var før hun fikk de puppene, før det svarte håret gikk fra å være noe man dro i på bussen til noe man kjærtegnet i mørket. Den nye Nilda gikk i strekkbukser og Iron Maiden-T-skjorter; hun hadde allerede rømt fra moren sin og endt opp på ungdomshjem; hun hadde allerede ligget med Toño og Nestor og Lille-Antony fra Parkwood, eldre fyrer alle sammen. Hun hang mye i leiligheten vår for hun hatet å være hjemme hos moren, selveste nabolagsfylliken. Hun snek seg ut om morgenen før moren vår sto 27
opp og fant henne. Ble sittende og vente på bussholdeplassen, som om hun var kommet rett hjemmefra, i de samme klærne som dagen før og med så fett hår at alle tenkte hun måtte være whitetrash. Ventet på broren min og snakket ikke til noen og ingen snakket til henne, for hun hadde bestandig vært en sånn stille, litt tilbakestående jente som det var umulig å snakke til uten å bli dratt inn i en malstrøm av uintelligente historier. Hvis Rafa bestemte seg for ikke å gå på skolen, ventet hun i nærheten av leiligheten til moren vår var gått på jobb. Noen ganger lot Rafa henne komme inn med en gang. Andre ganger sov han lenge, og hun ble sittende og vente på andre siden av gata og lage bokstaver i grusen til hun så ham gå gjennom stua. Hun hadde store, dumme lepper og et trist månefjes og verdens tørreste hud. Drev bestandig og smurte seg mens hun forbannet moreno-faren som var grunnen til at hun hadde den. Det var som om hun bestandig ventet på broren min. Noen netter kom hun og banket på og jeg slapp henne inn og vi satt i sofaen mens Rafa var på jobb på teppefabrikken eller på trening. Jeg pleide å vise henne de nyeste tegneseriene mine og hun leste dem mens hun satt tett inntil meg, men så fort Rafa viste seg, slang hun dem i fanget mitt og kastet seg i armene på ham. Jeg har savnet deg, sa hun med småpikestemme og da pleide Rafa å le. Du skulle sett ham på den tiden, han hadde ansiktet til en engel. Så gikk døra til Mami opp og Rafa slet seg løs og slentret over til Mami og sa, Har du noe mat til meg, vieja? Claro que sí, selvsagt, sa Mami da, mens hun strevde med å få på seg brillene. Han hadde taket på oss alle sammen, på den måten bare pene svartinger har det. En gang da Rafa kom seint hjem fra jobb og vi hadde vært lenge alene i leiligheten, spurte jeg Nilda om ungdomshjemmet. Det var tre uker til sommerferien og alle var allerede i slaraffenmodus. Jeg var fjorten og leste Dhalgren for andre gang; jeg hadde en IQ som ville tatt luven av deg, men jeg ville byttet mot et halvpent ansikt når som helst. 28
Det var faktisk ganske kult der, sa hun. Hun dro i toppen av halternecken sin, som for å gi puppene litt luft. Maten var dårlig, men det var mange søte gutter der. De var hypp på meg alle sammen. Hun begynte å tygge på en negl. Selv de gutta som jobbet der fortsatte å ringe meg etter at jeg hadde flytta ut, sa hun. DEN ENESTE GRUNNEN til at Rafa var sammen med henne, var at den siste fulltidsdama hans – en dougla-jente med sammenvokste øyenbryn og hud til å dø for – hadde reist tilbake til Guyana, og at Nilda hadde presset seg på ham. Hun hadde bare vært ute av ungdomshjemmet i noen få måneder, men allerede fått rykte som løs på tråden. Mange av de dominikanske jentene i byen virket som om de var midt i en skikkelig lockdown – vi så dem på bussen og på skolen og kanskje på Pathmark-senteret, men i og med at de fleste familiene var helt klar over hva slags tígueres som herjet i nabolaget, fikk ingen av disse jentene lov til å gå ut. Det var annerledes med Nilda. Hun var det vi på den tiden kalte browntrash. Mora hennes var bestandig drita og herjet rundt i South Amboy med de hvite kjærestene sine – hvilket betydde at Nilda fikk lov til å gå ut og, mann, gjett om hun gjorde det. Alltid ute i verden, og alltid biler som stoppet ved siden av henne. Hun ble sopt opp av en eldre svarting fra en av bakgatene før jeg engang rakk å få med meg at hun var ute av ungdomshjemmet. Han beholdt henne på pikken sin i nesten fire måneder og jeg pleide å se dem kjørende rundt i den ødelagte, rustne Sunbird-en hans når jeg gikk med avisa. Jævelen var sikkert tre hundre år gammel, men fordi han hadde bil og en platesamling og bilder fra Vietnam-tiden, og fordi han kjøpte nye klær til henne, var Nilda fortapt. Jeg hatet den svartingen intenst, men når det gjaldt menn, var Nilda helt urokkelig. Hva er greia med Rynkepikk? pleide jeg å spørre henne. Da ble hun så forbanna at hun ikke snakket med meg i dagevis, og så fikk jeg en 29
lapp hvor det sto, Jeg vil at du skal respektere typen min. Whatever, skrev jeg tilbake. En dag ble gamlingen borte, ingen visste hvor han var blitt av, det sedvanlige scenarioet i nabolaget mitt, og i noen måneder ble hun kastet rundt av noen fyrer fra Parkwood. Torsdager var tegneseriedag, og da pleide hun å stikke innom for å se hva jeg hadde kjøpt og for å snakke med meg om hvor ulykkelig hun var. Vi pleide å sitte der sammen til det ble mørkt, til personsøkeren hennes begynte å lyse og hun kastet et blikk på displayet og sa, Jeg må gå. Noen ganger tok jeg tak i henne og dro henne ned på sofaen igjen, og vi ble sittende der kjempelenge mens jeg ventet på at hun skulle forelske seg i meg og hun ventet på hva det nå var, men andre ganger var hun strengere. Jeg er nødt til å møte typen min, sa hun da. En sånn tegneseriedag var det hun fikk se broren min som kom tilbake fra en sju kilometers løpetur. Rafa drev fortsatt med boksing på den tiden og hadde kutt overalt, og musklene i brystet og på magen hans var så sinnssykt markerte at de så ut som en Frazetta-tegning. Han la merke til henne fordi hun hadde på seg en sånn vanvittig shorts og en topp som ikke dekket så mye som et nys og en del av magen hennes stakk fram og han smilte til henne og hun ble helt alvorlig og rar og han ba henne om å lage iste til ham og hun sa at han kunne lage seg iste selv. Du er gjest her, sa han. Du burde faen meg gjøre litt nytte for deg. Så gikk han i dusjen og med ett sto hun på kjøkkenet og rørte og jeg sa at hun burde la det være, men hun sa, Jeg kan like gjerne bare gjøre det. Vi drakk opp alt sammen. Jeg skulle sikkert ha advart henne, fortalt henne at han var et monster, men hun var allerede på vei til ham, raskere enn sin egen skygge. Neste dag var bilen til Rafa plutselig ødelagt – snakk om sammentreff – så han tok bussen til skolen og da han gikk forbi der vi satt, tok han hånden hennes og dro henne på beina og hun sa, Slipp meg. Øynene hennes stirret rett i gulvet. Jeg skal bare vise deg noe, sa han. Hun prøvde å dra til seg armen, men resten av henne var klar til å bli med. 30
Kom igjen, sa Rafa, og til slutt ble hun med. Pass på plassen min, sa hun over skulderen, og jeg bare; Det er ikke det du trenger å bekymre deg for. Før vi var kommet inn på 516, satt Nilda på fanget til broren min og han hadde hånda si så langt opp under skjørtet hennes at det så ut som han var midt i en operasjon. Da vi gikk av bussen, trakk Rafa meg til side og holdt hånden opp foran nesa mi. Lukt på dette, sa han. Det er dette som er feil med damer. Det var umulig å komme i nærheten av Nilda resten av den dagen. Hun hadde satt opp håret og lyste av triumf. Selv de hvite jentene kjente til den muskuløse, snart sisteår-på-videregående-broren min, og lot seg imponere. Og mens Nilda satt på enden av bordet i kantina og hvisket til noen jenter, spiste jeg og gutta de dårlige sandwichene våre og snakket om X-Men – dette var på den tiden da X-Men fremdeles ga noe form for mening – og til tross for at vi nektet å innrømme det, lå sannheten der framfor oss nå, opplest og grusom: alle de fine damene var på vei til videregående, på samme måte som møllen dras mot lyset, og det var ingenting vi smårollingene kunne gjøre med det. Kompisen min José Negrón – aka Joe Black – var den som tok Nildas avhopp aller tyngst, i og med at han faktisk hadde innbilt seg at han hadde kjangs på henne. Rett etter at hun kom tilbake fra ungdomshjemmet, hadde han holdt henne i hånda på bussen, og til tross for at hun hadde gått av sammen med de andre gutta, hadde han aldri glemt akkurat det. Jeg var i kjelleren da hun og Rafa hadde seg tre kvelder senere. Den første gangen var det ingen av dem som lagde en lyd. DE VAR SAMMEN hele den sommeren. Jeg kan ikke huske at det skjedde noe spesielt. Jeg og den patetiske gjengen min dro på telttur til Morgan Creek og svømte rundt i et vann som stinket av tilsiget fra søppelfyllinga i nærheten; vi hadde nettopp begynt å bli seriøse når det gjaldt drikking det året og Joe Black stjal sprit fra farens barskap som 31
vi styrtet på huskene bak leilighetskomplekset. På grunn av heten, og på grunn av den følelsen jeg ofte hadde i brystet, ble jeg ofte bare hjemme sammen med broren min og Nilda. Rafa var konstant trøtt og bleik: det hadde skjedd i løpet av bare noen dager. Se på deg, din hviting, pleide jeg å si, og han sa; Se på deg, din stygge svarting. Han hadde ikke lyst til å finne på ting, pluss at bilen hans til slutt var blitt helt ødelagt, så det ble til at vi satt i det avkjølte rommet og så på TV alle sammen. Rafa hadde bestemt seg for at han ikke ville ta sisteåret likevel, og selv om mamma var helt knust og prøvde å overtale ham fem ganger om dagen, var det det eneste han snakket om. Skolen hadde aldri vært hans greie, og etter at fatteren forlot oss til fordel for tjuefemåringen sin, gadd ikke Rafa å late som lenger. Jeg har lyst til å dra på en helvetes reise, fortalte han oss. Se California før det forsvinner i havet. California, sa jeg. California, sa han. En svarting kan gjøre det godt der borte. Jeg har også lyst til å dra dit, sa Nilda, men Rafa svarte henne ikke. Han hadde lukket øynene og du kunne se at han hadde vondt. Vi snakket nesten aldri om faren vår. Jeg, for min del, var mest glad for å slippe å få juling lenger, men en gang på begynnelsen av Det ultimate fraværet spurte jeg broren min om hvor han trodde han befant seg, og Rafa svarte; Veit da faen jeg. Nok sagt. Ingen ende på den historien. På dager da alle kjedet seg så vanvittig at vi holdt på å dø, gikk vi i samlet flokk til det offentlige svømmebassenget og slapp inn gratis, siden Rafa var kompis med en av livredderne. Jeg svømte, Nilda gikk rundt og rundt bassenget for å vise hvor bra hun så ut i bikini, og Rafa lå utslått under en markise og nøt hele greia. Noen ganger ropte han at jeg skulle komme, og vi satt der sammen en stund og han lukket øynene og jeg så hvordan vanndråpene tørket på de bleike leggene mine og så sa han at jeg skulle gå tilbake til bassenget. Når Nilda var ferdig med å gå runder og kom tilbake til der hvor Rafa lå og sløvet, satte hun seg 32
på knærne ved siden av ham og han kysset henne skikkelig lenge mens hendene hans strøk opp og ned langs hele ryggen hennes. Ingenting er som en femtenåring med en fantastisk kropp, var det som de sa, de hendene, i hvert fall til meg. Joe Black fulgte med på dem hele tiden. Herregud, mumlet han, hun er så fin at jeg kunne slikket rumpehullet hennes og fortalt det til dere svartinger etterpå. Jeg ville muligens synes de var søte sammen, hvis det ikke var for at jeg kjente Rafa. Det er også mulig han oppførte seg som om han var forelsket i Nilda, men han hadde noen sjuke damer i omløp samtidig. Som hun ene whitetrash-dama fra Sayreville, og morenaen fra Nieuw Amsterdam Village som også pleide å sove over og hørtes ut som et godstog når de hadde seg. Jeg husker ikke hva hun het, men jeg husker hvordan permanenten hennes lyste i gløden fra nattbordslampa. Rafa sa opp jobben på teppefabrikken i august – jeg er for trøtt, for faen, klagde han, og noen morgener verket det sånn i beina hans at han ikke klarte å komme seg ut av senga. Romerne pleide å knuse sånne som disse med jernstenger, sa jeg mens jeg masserte skinnleggene hans. Smerten tok livet av deg umiddelbart. Fett, sa han. Fortsett å muntre meg opp, din jævel. En dag tok Mami ham med på sykehuset for å finne ut av hva som var galt og da jeg kom hjem satt begge to i sofaen med alle klærne på og så på TV, som om ingenting hadde skjedd. De holdt hverandre i hendene og Mami så veldig liten ut ved siden av ham. Vel? Rafa trakk på skuldrene. Legen tror jeg er anemisk. Anemisk er ikke farlig. Ikke sant, sa Rafa og lo bittert. Takk Gud for Medicaid. I lyset fra TV-en så han forferdelig ut. DET VAR DEN SOMMEREN da alt vi kunne bli i livet, svevde rett over hodene på oss. Jeg begynte å bli lagt merke til av jentene; jeg var ikke spesielt pen, men jeg lyttet og 33
hadde boksemuskler i armene. I en annen verden hadde det antagelig gått helt OK med meg, jeg hadde endt opp med noen fete novias og gode jobber og et helt hav av kjærlighet til å svømme i, men i denne verden hadde jeg en bror som var i ferd med å dø av kreft og en lang, mørk livsvei, som en kilometer med svart is, som lå og ventet foran meg. En kveld et par uker før skolestart – de må ha trodd at jeg sov – begynte Nilda å fortelle Rafa om fremtidsplanene sine. Jeg tror til og med hun forsto hva som var i ferd med å skje. Å høre henne snakke om hvordan hun forestilte seg selv i fremtiden, var antagelig det tristeste du noen gang har hørt. Hvordan hun ville komme seg vekk fra moren og starte et ungdomshjem for folk som har rømt hjemmefra. Men dette skulle være skikkelig kult, sa hun. Det skulle være for normale folk som bare har litt problemer. Hun må ha vært ordentlig glad i ham, for hun fortsatte og fortsatte. Folk snakker om å ri en bølge, men den kvelden fikk jeg virkelig oppleve en, en hel og sammenhengende en, som både kjempet mot seg selv og med seg selv på samme tid. Rafa sa ingenting. Han hadde kanskje hendene i håret hennes eller kanskje var han bare, Faen ta deg. Han sa ikke engang wow da hun var ferdig. Jeg holdt på å dø av skam. Etter omtrent en halvtime reiste hun seg og tok på seg klærne. Hun kan ikke ha sett meg, da ville hun skjønt at jeg synes hun var vakker. Hun tråkket inn i buksene sine og dro dem på seg i én bevegelse, trakk inn magen mens hun kneppet knappene. Ser deg senere, sa hun. Jepp, sa han. Da hun var gått, skrudde han på radioen og gikk løs på punchingballen. Jeg sluttet å late som jeg sov, satte meg opp og så på ham. Har dere krangla eller noe? Nei, sa han. Hvorfor gikk hun? Han satte seg ned på senga. Han var svett på brystet. Hun måtte gå. Men hvor skal hun dra? 34
Jeg vet ikke. Han la hånden forsiktig på ansiktet mitt. Hvorfor passer du ikke bare dine egne saker? En uke senere var han sammen med en eller annen ny jente. Hun var fra Trinidad, en kakaofarget pañyol, og hun hadde den sykeste engelske aksenten du kan tenke deg. Det var sånn det var den gangen. Ingen av oss ville være svartinger. Og ikke uten grunn. JEG TROR DET GIKK TO ÅR. Broren min var død innen den tid og jeg var i ferd med å bli utilregnelig. Jeg var nesten aldri på skolen, hadde ingen venner og satt stort sett inne og så på Univision, eller jeg gikk ned i bakhagen og røyka potten jeg egentlig skulle ha solgt, til jeg ikke kunne se lenger. Det gikk ikke så bra med Nilda heller. Men mye av det som hadde skjedd med henne, hadde ingenting med broren min å gjøre. Hun forelsket seg noen flere ganger, ordentlig dypt i en moreno lastebilsjåfør som tok henne med seg til Manalapan og forlot henne der på slutten av sommeren. Jeg måtte kjøre og hente henne, og huset var et sånt lite ferdighus med miniatyrplen og ingen som helst slags sjarm; hun oppførte seg som om hun skulle vært italienskætta og tilbød meg en linje kola i bilen, men jeg la hånda mi på hennes og ba henne om å slutte. Da hun var hjemme igjen, begynte hun å rote med noen enda dummere svartinger som hadde kommet flyttende fra New York. Der gikk det hardt for seg, og noen av damene deres ga henne bank, skikkelig ghettojuling, så hun mistet fortennene i undermunnen. Hun var ut og inn av skolen og fikk hjemmeundervisning en stund, og det var da hun sluttet skolen helt. Da jeg gikk i førstegym, begynte hun å gå med avisa for å tjene noen penger, og jeg så henne stadig, i og med at jeg tilbrakte mye tid ute. Hjerteskjærende. Hun hadde fremdeles ikke nådd bunnen, men hun var på god vei, og når vi gikk forbi hverandre, smilte hun og sa hei. Hun hadde begynt å legge på seg og håret var klipt ned til nesten ingenting og månefjeset hennes var tungt og ensomt. Jeg sa bestandig; Skjer’a og hvis jeg hadde sigaretter, ga jeg henne dem. Hun 35
kom i begravelsen, sammen med noen av de andre damene hans, og hadde på seg litt av et skjørt, som om hun fortsatt trodde hun hadde muligheten til å overbevise ham, og hun kysset moren min, men la vieja visste ikke hvem hun var. Jeg måtte fortelle henne det på veien hjem og alt hun husket om henne, var at hun var den som luktet godt. Det var først da Mami sa det at jeg innså at det faktisk var sant. DET VAR BARE ÉN SOMMER, og hun var ikke noe enestående, så hva er poenget med alt dette? Han er borte, han er borte, han er borte. Jeg er treogtjue og vasker klærne mine på et kjøpesenter på Ernston Road. Hun er her sammen med meg – bretter det som er sitt og smiler og viser fram tennene hun mangler og sier; Lenge siden nå, eller hva, Yunior? År og dag, sier jeg og legger hvitvasken i maskinen. Utenfor er det ikke en eneste måke på himmelen og nede i leiligheten venter moren min på meg med middagen. Det er seks måneder siden vi satt foran TV-en og moren min sa, Vel, jeg tror endelig jeg er ferdig her. Har du flytta eller noe, spør Nilda. Jeg rister på hodet. Bare jobba. Herregud, det er lenge, lenge siden. Måten hun behandler klærne sine på, er nesten magisk, gjør alt helt rett og får alt til å passe. Det står fire andre folk ved benkene, fattigslige typer med knestrømper og croupierhatt og arr som snirkler seg oppover armene på dem, og sammenlignet med henne ser de ut som en gjeng med søvngjengere. Hun rister på hodet og smiler bredt. Broren din, sier hun. Rafa. Hun peker på meg sånn som broren min bestandig gjorde. Av og til savner jeg ham. Hun nikker. Jeg og. Han var grei med meg. Vantroen må ha stått skrevet i ansiktet på meg, for hun slutter å riste håndklærne sine og stirrer rett gjennom meg. Han var den snilleste jeg har vært sammen med. 36
Nilda. Han pleide å sove med håret mitt over ansiktet. Pleide å si at det fikk ham til å føle seg trygg. Hva mer er det å si? Hun gjør seg ferdig med å brette klærne sine og jeg holder opp døra for henne. Stamgjestene ser på oss idet vi går. Vi går tilbake gjennom det kalde nabolaget, saktere fordi vi begge bærer på en pose med klærne våre i. London Terrace ser annerledes ut nå som søppelfyllinga er nedlagt. Sykt høye husleier og gærne sørasiater og hvitinger bor i leilighetene, men det er våre unger du ser i gatene og som henger på trappesatsene. Nilda ser i bakken som om hun er redd for å snuble. Hjertet mitt banker og jeg tenker, Vi kunne gjøre et eller annet. Vi kunne gifte oss. Vi kunne dra ut til Vestkysten. Vi kunne starte på nytt. Alt er mulig, men ingen av oss sier noe på en lang stund og øyeblikket forsvinner og vi er tilbake i den verden vi har kjent bestandig. Husker du den dagen vi møttes? spør hun. Jeg nikker. Du ville spille baseball. Det var sommer, sier jeg. Du hadde på deg en tanktopp. Du tvang meg til å ta på meg en skjorte før jeg fikk være på laget ditt. Husker du? Jeg husker det, sier jeg. Det var siste gangen vi snakket sammen. Et par år senere dro jeg på college og jeg vet da faen hvor hun dro hen.