Russlands tapte samvittighet av Anna Politkovskaja by Cappelen Damm AS

Anna Politkovskaja

Russlands tapte samvittighet Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32910-5 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Maria Söderberg/ Scanpix Sverige Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Sabon og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord av Åsne Seierstad Hva er det jeg har gjort meg skyldig i? . . . . . . . . . . . . .

1 Bør man ofre liv for journalistikken? . . . . . . . . . . . .

2 Krigen i Tsjetsjenia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I Meldinger fra fronten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . II Hovedaktørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . III Kadyrovene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39 59 76

3 Kadetten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 Nord-Ost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 5 Beslan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 6 Russland – et land i fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 7 Planeten Jorden: Verden utenfor Russland . . . . . . . . 188 8 Den andre Anna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 9 De siste artiklene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 10 Etter 7. oktober . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 238 Priser tildelt Anna Politkovskaja . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Ord- og navneforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273

Forord av Åsne Seierstad

– Vi ses i Moskva! Anna Politkovskaja var på vei inn i drosjen som skulle ta henne til flyplassen i Stockholm. Det var de siste ordene jeg hørte fra henne. Et par uker senere så jeg henne igjen i Moskva. I en åpen kiste, på et leie av blomster, med et folkehav som defilerte forbi henne. Russland led et stort tap. Anna Politkovskaja, som landets aldri hvilende samvittighet, var brakt til taushet. De siste tekstene hennes er samlet i denne boken. De er et sterkt møte med journalisten Anna Politkovskaja, fram mot drapsdagen 7. oktober 2006. Vi følger henne til geriljasoldater med pekende geværer og til statsledere bak tallerkener med and i aspikk, vi lytter til menn som har blitt drapsmaskiner og møter sørgende mødre. Vi blir kjent med korrupte dommere, krigsprofitører og torturister. Og vi ser den ytterste fattigdom – åttiåringen som vasker trapper i et sekstenetasjes høyhus i Moskva for en madrass å sove på og familien i en krok i en flyktningleir. Så dukker den unge mannen opp som arvet farens private hær i Tsjetsjenia, en mann som skal prege Anna Politkovskajas artikler de siste årene før hun blir drept. Dette er de gruoppvekkende kontrastene som Annas Russland består av. Selv kalte hun det Putins Russland, etter presidenten som forble taus i flere dager etter at Anna ble drept. Inntil han ble avkrevd svar under et statsbesøk i Tyskland, på en felles pressekonferanse med Angela Merkel. – Ubetydelig, var ordet han valgte å bruke om sin landskvinne. 7

Les tekstene, og fram trer et livsprosjekt. Det som slår en sterkest i denne samlingen er respekten, og ømheten, for enkeltmennesket. Individet, som i russisk historie har måttet vike for det lederne så som statens interesser. Russland tramper på sine undersåtter, til det ikke er en våt flekk igjen, skrev Anton Tsjekhov. Mennesker som mortres, knuses, tilintetgjøres, forsvinner. Tusenvis. Titusenvis. Hundretusener som lever miserable liv. Soldater som kjemper for et land som har plass til dem i festtalene, men ikke når de kommer hjem uten bein eller blindet. Hoveddelen av tekstene har temaer fra Kaukasus, nærmere bestemt Tsjetsjenia – en republikk som tidlig på nittitallet brøt ut og erklærte sin uavhengighet fra Russland. Alt som skulle til var et fallskjermregiment, og opprøret ville knuses i løpet av to timer, proklamerte den russiske forsvarsministeren i 1994. Over femten år er gått, flere av dem i full krig, og selv om de direkte krigshandlingene i dag er over, lever folk med krigens arv. En bør som har blitt tung å bære. Anna Politkovskaja beskriver her bedre enn noen hva som skjer når lovløsheten rår, når våpen er den eneste makt, når myter tar over for fakta og et samfunn korrumperes moralsk. Tsjetsjenerne sto sammen da krigen startet. Ti år senere beskriver Politkovskaja et sted der folk angir, torturerer og dreper hverandre. Et samfunn som i ytterste konsekvens leder til de sorte enkene som har mistet alt og ser hevn og uskyldiges blod som det største de kan ta med seg i døden. Over det hele troner nettopp sønnen som arvet sin fars private hær og torturkamre. Han heter Ramzan Kadyrov, er president i Tsjetsjenia, og en av dem det stadig vendes tilbake til i spekulasjonene rundt hvem som bestilte drapet på Politkovskaja. Ingen avdekket maktmisbruk som henne, konkret, presist, med merkelapper på de skyldige. I et sterkt intervju med Kadyrov snerrer han til henne at hun er fienden som skal skytes. – Du er fienden. Jeg skal vise deg, sier han, før hun føres ut. Et halvt år etter drapet møtte jeg Ramzan Kadyrov i hans presidentpalass bak rekker av høye gjerder og metalldetektorer i Tsjetsjenias hovedstad, Grozny. – Vi dreper ikke kvinner, vi elsker dem, svarte han med et flir da jeg konfronterte ham med mistankene. – Hun burde 8

forblitt på kjøkkenet sitt, konkluderte han. – Jeg brydde meg aldri om det hun skrev. I løpet av mine år i Russland møtte jeg Politkovskaja en håndfull ganger, siste gang på en konferanse i regi av Olof Palmesenteret i Stockholm et par uker før hun ble drept. Konflikten i Kaukasus var temaet, og meningene, erfaringene og vitnemålene mange. Som alltid var det Politkovskaja som skar gjennom, som lette etter løsninger, som konkretiserte. Den siste kvelden satt vi sammen rundt bordet og samtalen sirklet rundt russisk politikk og endte opp i Moskva, dit Anna skulle fly tilbake neste morgen. – Moskva, sukket hun om byen der hun en gang hadde teatrenes og konserthusenes repertoar i hodet, – er ikke lenger annet for meg en min leilighet, mine foreldres leilighet og mine venners leiligheter. Bare der er jeg hjemme. Bare der finner jeg igjen den gamle Anna. Resten av byen er blitt nedrig, iskald og hard, sa hun og mintes ungdommens Anna, hun som studerte litteratur og disputerte med glans om sin yndlingsforfatter, poeten Marina Tsvetajeva. Men det var ikke kjærlighetsdikt som lå på den nye Annas kontorpult i Novaja Gazeta da hun kom tilbake fra Stockholm. Der ventet dokumenter, brev fra ukjente og anonymt sendte kassetter. En av de siste videokassettene hun spilte av inneholdt et opptak der to unge menn blir torturert av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker. En ligger på bakken, den andre sitter blødende i en bil med en kniv stukket inn ved øret. Torturistene klager over ofrenes utholdenhet. – Han vil ikke dø, helvetes geit, skurrer det på båndet, før nådestøtet settes og den ene torturisten til slutt spør den andre. – Er han ferdig nå? – Ja, ferdig. Anna Politkovskaja skulle ikke rekke å beskrive videoen etter å ha sett den. Hun skulle ikke rekke flere reiser til Kaukasus, eller til de mange land og mennesker som ville høre historiene hennes. Hun skulle bare rekke hjem til inngangsdøren i boligblokken. Hun skulle bare rekke inn i heisen, der dørene slo igjen bak henne. Før hun rakk opp i leiligheten, fristedet, nådde tre kuler henne. Hvorfor? Svaret finnes mellom disse to permene. For det hun skrev. 9

Hun representerte Russlands ære og samvittighet, og antagelig vil ingen noensinne få vite hva som var kilden til hennes fanatiske mot og til den kjærligheten hun viet arbeidet hun gjorde. Liza Umarova, tsjetsjensk sanger

Anna ringte meg på sykehuset før klokken ti den formiddagen. Det var meningen at hun skulle komme på besøk – det var dagen hennes, men så hadde noe dukket opp hjemme. Anna sa at den yngste datteren min, Lena, ville komme i stedet, og så lovet hun at vi helt sikkert kom til å se hverandre på søndag. Det virket som om hun var i godt humør, hun var munter i stemmen. Hun spurte hvordan jeg følte meg, og om jeg leste på noen bok. Hun visste at jeg elsker historisk litteratur, og hun hadde gitt meg Alexander Mankos Den ærverdige domstolen i Hymenaeus’ tegn. Hun hadde ikke lest boken selv. «Anja,» sa jeg, «jeg har vanskeligheter med å lese. Jeg må lese hver side tre ganger fordi jeg ser for meg far hele tiden.» [Rajsa Mazepas mann var død kort tid i forveien.] Hun forsøkte å roe meg ned: «Han hadde ikke smerter. Alt gikk så fort. Han skulle besøke deg. La oss heller snakke om boken.» «Anja,» sa jeg, «det står en epigraf på side 179 som virkelig gjør meg rørt. Den er i høy grad en del av oss, den er så russisk.» Jeg leste den for henne: «Det finnes berusede år i folkenes historie. Man må leve seg gjennom dem, men man kan aldri egentlig leve i dem.» «Å, mamma,» svarte hun, «legg et bokmerke der, og ikke glem det.» Jeg spurte datteren min hvem som hadde skrevet den epigrafen, og hun fortalte om Nadezjda Teffi, en berømt, kvinnelig russisk lyriker. Så sa hun: «Vi snakkes i morgen, mamma.» Hun var i svært godt humør. Eller kanskje hun var i dårlig humør og bare lot som om alt var bra, for at jeg ikke skulle engste meg. Jeg var alltid svært bekymret for henne. Kort tid før jeg ble lagt inn på sykehuset, hadde vi en samtale. Hun holdt på med en artikkel om Tsjetsjenia, og jeg bønnfalt henne rett og slett 11

om å være forsiktig. «Jeg vet selvfølgelig at Damoklessverdet henger over meg hele tiden,» kan jeg huske at hun sa. «Jeg vet det, men jeg kommer ikke til å gi meg.» Rajsa Mazepa (Anna Politkovskajas mor), Novaja gazeta, 23. oktober 2006

Hva er det jeg har gjort meg skyldig i?

[Denne artikkelen ble funnet i Anna Politkovskajas datamaskin etter hennes død. Den er stilet til lesere i utlandet.] «Kovernij»: En russisk klovn, hans oppgave var i gamle dager å sørge for at publikum lo mens sirkusmanesjen ble gjort i stand mellom numrene. Hvis han ikke klarte å få dem til å le, ble han pepet ut av ’mine damer og herrer’, og ledelsen ga ham sparken. Nesten hele den nåværende generasjonen av russiske journalister og de delene av massemediene som har overlevet til nå, er klovner av denne typen, et stort sirkustelt med kovernijer som skal sørge for at publikum blir underholdt. Hvis de absolutt må skrive om noe alvorlig, skal de bare fortelle alle hvor vidunderlig Maktens Pyramide er i samtlige av sine uttrykk. Maktens Pyramide er noe president Putin har vært travelt opptatt med å bygge i de fem siste årene. Her er hver eneste ansatt – fra topp til bunn, hele det byråkratiske hierarkiet – enten utnevnt av Putin personlig, eller av dem han har utnevnt. Det er et statssystem som sørger for at enhver med en tilbøyelighet til å nære uavhengige tanker om sine nærmeste overordnede, straks blir fjernet fra sin stilling. Mennesker som er oppnevnt på denne måten i Russland, omtales som «inne» av Putins presidentadministrasjon, som i virkeligheten driver landet. Enhver som ikke er inne, er en fiende. De aller fleste som arbeider i mediene, støtter denne todelingen. Artiklene 13

deres ramser opp hvor gode inne-folkene er, og beklager seg over fiendenes foraktelige karakter. Blant fiendene finner vi politikere med liberale tilbøyeligheter, menneskerettighetsaktivister og «fiendtlige» demokrater – mennesker som vanligvis hevdes å ha solgt seg til Vesten. Et eksempel på en innedemokrat er naturligvis president Putin selv. Aviser og fjernsyn gir topprioritet til detaljerte «avsløringer» av den pengestøtten fiendene har fått til sin virksomhet fra Vesten. Journalister og programledere har med begeistring hengitt seg til sin nye rolle i sirkusteltet. Kampen for å formidle upartisk informasjon i stedet for å opptre som presidentadministrasjonens tjenere hører allerede fortiden til. En atmosfære av intellektuell og moralsk stagnasjon dominerer innen det yrket også jeg tilhører, og det må sies at de fleste av mine journalistkolleger ikke har særlig store problemer med denne omvendelsen fra journalistikk til propaganda for den til enhver tid sittende makt. De innrømmer åpent at de fôres med informasjon om fiendene av presidentadministrasjonens medlemmer, og at de blir fortalt hva de skal dekke og hva de skal holde seg unna. Hva som skjer med journalister som ikke ønsker å opptre i sirkusteltet? De blir pariaer. Jeg overdriver ikke. Sist jeg fikk i oppdrag å reise til det nordlige Kaukasus og lage reportasjer fra Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan, var i august 2006. Jeg ville intervjue en overordnet tsjetsjensk tjenestemann og spørre ham om det amnestiet direktøren for det føderale sikkerhetspolitiet, FSB, hadde utstedt for motstandskjempere, var vellykket eller mislykket. Jeg klorte ned en adresse i Groznij, en privat boligruin med ødelagt gjerde rundt i utkanten av byen, og stakk den til ham uten noen ytterligere forklaring. I Moskva hadde vi snakket om at jeg skulle komme og gjerne ville intervjue ham. Dagen etter sendte han en person med følgende kryptiske melding: «Jeg er blitt bedt om å fortelle deg at alt er i orden.» Det betydde at tjenestemannen ville møte meg – eller, mer nøyaktig, at han ville komme ruslende med et handlenett i hånden og se ut som om han bare var ute for å kjøpe et brød. Opplysningene han kom med, var uvurderlige. De under14

gravet fullstendig den offisielle historien om hvordan det gikk med amnestiet. Jeg fikk dem i et rom på to ganger to meter med et lite vindu hvor gardinene var trukket tett for. Før krigen hadde det vært et skur, men da hovedhuset ble bombet, måtte eierne bruke det som kombinert kjøkken, soveværelse og bad. Det var med betydelig frykt og beven de lot meg få benytte det, men de er gamle venner av meg – for noen år siden, da sønnen deres ble bortført, skrev jeg om deres ulykke. Hvorfor tok tjenestemannen og jeg alle disse forholdsreglene? Var vi gale, eller forsøkte vi å skaffe oss litt spenning i livet? Langt ifra. Åpen fraternisering mellom en opposisjonstilbøyelig informasjonssanker som meg, eller hvem som helst av mine kolleger i Novaja gazeta, og en statstjenestemann som var inne, ville bety katastrofe for oss begge. Senere tok den samme overordnede tjenestemannen med seg motstandskjempere til det tidligere skuret, folk som ønsket å legge ned våpnene, men ikke å delta i den offisielle sirkusforestillingen. De kom med massevis av interessante opplysninger om hvorfor ingen av motstandskjemperne ønsket å overgi seg til regimets folk: De mente at regjeringen bare var interessert i å drive reklame for seg selv, og at man ikke kunne ha tillit til den. «Ingen ønsker å overgi seg!» Dette vil de høylærde finne det vanskelig å tro. I ukevis har russisk fjernsyn vist upålitelig utseende individer som erklærer at de ønsker å gå med på betingelsene for amnestiet, og at de «stoler på Ramzan». Ramzan Kadyrov er president Putins yndlingstsjetsjener, utnevnt til statsminister1 i lykkelig forakt for det faktum at mannen er en fullstendig idiot, blottet for oppdragelse, utdannelse, hjerne eller merkbart talent for noe annet enn grov legemsbeskadigelse og voldelig ran. Til disse usalige sammenkomstene blir det brakt inn flokkevis av journalister (jeg blir ikke invitert). De skriver omhyggelig ned alt sammen på notatblokkene sine, tar sine bilder, 1 I dag er Ramzan Kadyrov Tsjetsjenias «president», innsatt av Putin. Han mistenkes bl.a. for å stå bak mordet på Anna Politkovskaja 7. oktober 2006. (O.a.)

leverer artiklene, og resultatet blir et fullstendig forvrengt bilde av virkeligheten. Et bilde som imidlertid er til behag for dem som utstedte amnestiet. Man kan ikke venne seg til dette, men man kan lære seg å leve med det. Det var akkurat slik jeg måtte arbeide gjennom hele den andre krigen i det nordlige Kaukasus. I begynnelsen holdt jeg meg skjult for de føderale russiske styrkene, men jeg sørget alltid for å kunne ta kontakt med enkeltpersoner via betrodde mellommenn i all hemmelighet, slik at informantene mine ikke skulle bli angitt til generalene. Da Putin lyktes med sin tsjetsjeniseringsplan (å sette «gode» tsjetsjenere som var lojale overfor Kreml, til å drepe «dårlige» tsjetsjenere som motsatte seg Moskva), brukte jeg det samme knepet når jeg ville snakke med «gode» tsjetsjenske tjenestemenn. Situasjonen er heller ikke noe annerledes i Moskva, Kabardino-Balkaria eller Ingusjetia. Viruset er svært utbredt. En sirkusforestilling varer i hvert fall ikke så lenge, og det regimet som benytter seg av journalistklovnenes tjenester, er like langlivet som en morken sopp. Nyhetsrenskningen har ført til en øredøvende løgn, orkestrert av tjenestemenn som er ivrige etter å få frem et «riktig bilde av Russland under Putin». Selv i dag fører dette til tragedier regimet ikke klarer å hanskes med, og som kan senke dets hangarskip uansett hvor uovervinnelig dette måtte virke. Den lille byen Kondopoga i Karelen, nær grensen til Finland, ble åsted for vodkadrevne, antikaukasiske raseopptøyer som førte til flere dødsfall.2 Nasjonalistiske opptog og rasistisk motiverte overfall utført av «patrioter» er en direkte følge av regimets patologiske løgnaktighet og den totale mangelen på reell dialog mellom de statlige myndighetene og det russiske folk. Staten lukker øynene for det faktum at flertallet av folket vårt lever i ynkelig fattigdom, og at den reelle levestandarden utenfor Moskva er mye dårligere enn det som blir påstått. Korrupsjonen innenfor Pu2 Ifølge Radio Liberty / Radio Free Europe ble to mennesker drept i Kondopoga, en by med 35 000 innbyggere, i begynnelsen av september 2006, da flere bygninger ble brent ned og dusinvis av tsjetsjenske flyktningefamilier måtte rømme fra byen for å redde livet. (O.a.)

tins maktpyramide overgår til og med tidligere tiders rekorder, og den unge generasjonen som nå vokser opp, er både uutdannet og militant på grunn av sin fattigdom. Jeg avskyr dagens ideologi, som deler menneskene inn i folk som er «inne», «ikke inne» eller til og med «utenfor». Hvis en journalist er inne, får han eller hun belønninger og æresbevisninger og blir kanskje invitert til å ta plass som representant i nasjonalforsamlingen, Dumaen. Invitert, vel å merke, ikke valgt. Vi har ikke lenger valg av nasjonalforsamling i ordets tradisjonelle betydning, med valgkamp, offentliggjøring av manifester og debatter. I Russland innkaller Kreml dem som er ulastelig inne og som bringer sin hyllest til riktig tidspunkt, og så blir de vervet til partiet Det forente Russland, med alt det fører med seg. En journalist som ikke er inne, er i dag en utstøtt. Jeg har aldri søkt om min nåværende status som paria, og den får meg til å føle meg som en strandet delfin. Jeg er ingen politisk slåsskjempe. Jeg skal ikke gå nærmere inn på de andre gledene ved den veien jeg har valgt: forgiftningen, arrestasjonene, truslene i posten og via Internett, drapstruslene over telefon. Hovedsaken er å gjøre jobben min, beskrive det livet jeg ser, motta besøkende i avisredaksjonen hver dag, folk som ikke har noe annet sted å gå med problemene sine fordi Kreml erklærer historiene deres for å være ute-meddelelser. Det eneste stedet hvor de kan få luft, er i avisen vår, Novaja gazeta. Hva er det jeg har gjort meg skyldig i? Jeg har bare skrevet om det jeg har vært vitne til, intet annet enn sannheten. Trykt i en spesialutgave av Sojuz zjurnalistov 26. oktober 2006.

Bør man ofre liv for journalistikken?

SPØRRESKJEMA FOR PROSJEKTET «GLASNOSTTERRITORIET»

Sendt til journalister, redaktører og spaltister i Novaja gazeta. 1. Etternavn og fornavn eller psevdonym: Politkovskaja, Anna. 2. Spesialområde: Alt som interesserer leserne våre. 3. Ditt profesjonelle credo eller motto: Det som betyr noe, er informasjonen, ikke hva du mener om den. 4. Hva prioriterer du høyest som journalist? Å gi mest mulig informasjon. 5. Hva synes du om tiden du lever i, folket og landet? Folket er fabelaktig, landet er Sovjet, tiden er en ny problemtid. 6. Hva synes du er vanskeligst å skrive om (og hvilken artikkel illustrerer det best)? Tiden vi lever i. 7. Hva liker du best å skrive om (og hvilken artikkel)? Mennesker. 8. Hvorfor arbeider du, og for hvem? For menneskene, og for menneskenes skyld. 9. Hvordan vurderer du arbeidet til dagens makthavere, som tar beslutninger på høyeste nivå og former Russlands ry både innen- og utenriks (presidenten, regjeringen, rettsvesenet, medlemmene i nasjonalforsamlingen og eliten innen næringslivet)? Statsstyringen er ekstremt ineffektiv. 10. Hvordan vurderer du folks vilje til å betrakte seg som 19

representanter for det sivile samfunn og til å engasjere seg i dialog med de statlige myndighetene? Ikke særlig høyt. Det er altfor mye frykt i samfunnet og altfor lite idealisme. 11. Hvordan vurderer du demokrati- og uavhengighetsnivået i pressen? Hva tror du skjer med ytringsfriheten i Russland, og hvor får du personlig pålitelige informasjoner fra (ikke som yrkesutøver, men som bruker)? Ytringsfriheten ligger på det siste. Jeg stoler bare 100 prosent på informasjon som jeg fremskaffer selv. 12. Hvilke av den siste tidens begivenheter betrakter du som en milepæl for deg selv, landet og samfunnet (positive eller negative)? For landet: okkupasjonen av Ingusjetia. For samfunnet: det samme. For meg selv: det samme. 13. Hva betrakter du som de viktigste problemene det russiske samfunnet står overfor? At de fleste tror det aldri kommer til å skje med dem. 14. Hvilke egenskaper imponerer deg mest, og hvilke skuffer deg mest, blant offentlige skikkelser og vanlige mennesker (gi om mulig eksempler)? Jeg beundrer åpenhet og oppriktighet. Jeg blir kvalm av løgnaktighet og folk som tror de er lure. 15. Hvilke politikere, økonomer, kunstnere, kulturpersoner og privatpersoner ville du kunne nominere som Årets person, Vår tids helt eller forbilledlige personligheter i dagens Russland? Det er ingen helter å se. Hvis vi hadde hatt noen, ville vedkommende ha fått slutt på krigen. 16. Hvordan vurderer du livskvaliteten i Russland? Hvilke faktorer bør tas med i betraktningen? Svært dårlig. Antallet fattige er enormt, og det er en skam. 17. Hva kan og bør folk (samfunnet), politikerne, tjenestemennene (staten) og journalistene gjøre for å bedre livskvaliteten i Russland? Journalistene bør skrive, politikerne bør lage bråk og ikke velte seg i luksus, og tjenestemennene bør ikke stjele fra de fattige.

FSB-TJENESTEMENN UTFØRER ENDA EN AV SPESIALOPERASJONENE SINE MOT NOVAJA GAZETA Novaja Gazetas redaksjon 28. februar 2002

Til å være en spesialoperasjon var dette et temmelig ynkelig forsøk. Vi kan innrømme tsjekisten1 tre poeng for den tekniske ferdigheten, men for den kunstneriske utførelsen blir det dessverre null. FSBs representant Ilja Sjabalkin påstår i en uttalelse at Novaja gazeta og avisens spesialkorrespondent Anna Politkovskaja forsøker å utnytte hennes oppdrag i Tsjetsjenia for å «løse sine økonomiske problemer og uoverensstemmelsene med visse fond». Sjabalkin har erklært at Politkovskajas virksomhet kjennetegnes av uønsket sensasjonslyst, og at den er til hinder for antiterroroperasjonen i Tsjetsjenia. Dessuten påstår han frekt at disse sensasjonene inngår i et forsøk på å overtale Soros-stiftelsen til å avskrive en bevilgning på 14 000 dollar, som Novaja gazeta fikk for sitt arbeid på politisk brennbare steder. Sjabalkin hevder at avisen vår ikke har sendt noen foreløpig rapport til stiftelsens Open Society Institute, og at stiftelsen har gitt oss skriftlig beskjed om at den kommer til å innstille den økonomiske støtten. Dessuten gjør tsjekisten Sjabalkin et spesielt poeng av påstanden om at Anna Politkovskaja ikke har hatt akkreditering for å arbeide som journalist i Tsjetsjenia. Alle hentydningene til en uhyrlig sammensvergelse er til stede: forbindelsen med amerikanske penger, misnøyespredning blant russiske soldater etter ordre fra amerikanske kakser og mangel på offisiell tillatelse til i det hele tatt å operere i Tsjetsjenia. Oppdagelsen av denne sammensvergelsen mot Den russiske føderasjon ble meldt i alle de viktigste fjernsynskanalene, sendt ut via nyhetsbyrået Interfax og offentliggjort i triumf på nett1 Tsjekaen var den statlige sikkerhetstjenesten som ble opprettet i 1917. Den var forløperen til KGB, som nå heter FSB.

siden til Stiftelsen Effektiv Politikk. Det er et slit, men vi måtte svare. I likhet med hundrevis av andre institusjoner hadde Novaja gazeta fått en bevilgning på 55 000 dollar fra Sorosstiftelsen, i vårt tilfelle for å opprette en database over personer som har forsvunnet sporløst i Tsjetsjenia, for å gjøre det lettere å få løslatt fanger og gisler, og for å støtte et hjem for foreldreløse barn og et aldershjem økonomisk. Det er verdt å bemerke at selv om vi fikk denne bevilgningen i fjor, har vi arbeidet med alt dette helt siden 1994. Vår kollega Vjatsjeslav Izmajlov har klart å få frigitt over 170 ofre for kidnapping. Takket være Novaja gazetas anstrengelser, og særlig arbeidet til vår spaltist Anna Politkovskaja, har dusinvis av gamle mennesker overlevet to vintere på et aldershjem i Groznij. Med Innenriksdepartementets hjelp flyttet vi de gamle, som fullstendig hadde mistet ethvert håp, tilbake til slektningene sine. Soros-stiftelsen verdsatte disse anstrengelsene og tilbød økonomisk støtte, som vi mottok med glede. Av de 55 000 dollar som ble innvilget, har vi hittil bare mottatt en første utbetaling på under 14 000 dollar. Grunnen er ganske enkelt at vi måtte skjule Anna Politkovskaja utenfor Russlands grenser i tre måneder. Da det ble bekreftet at man forberedte et drapsforsøk på henne, påberopte vi oss loven «Om statlig beskyttelse» inntil den mistenkte ble arrestert. Deretter fikk hun en spesiell status som vi ikke kan si noe mer om. Av disse grunnene ble rapporten vår sendt inn i februar i år. Soros-stiftelsen har ikke fremført noen klage på Novaja gazeta, og i løpet av de kommende tolv månedene vil vi motta de resterende 44 000 dollar og fortsette arbeidet. I sine påstander om at vi lager ubegrunnet oppstyr i forbindelse med Politkovskajas virksomhet, har tsjekisten Sjabalkin overgått seg selv. Det var hverken vi eller Politkovskaja, men den militære overkommandoens pressekontor, som 9.–10. februar utstedte en erklæring hvor de påsto at Politkovskaja hadde forlatt den øverstkommanderendes kontor i Sjatoj uten å gi beskjed til de militære. Politkovskaja hadde god grunn til å dra. Da faktiske opplysningene som det militære aktoratet formidlet til henne, var altfor alvorlige til at hun kunne gjøre noe annet. 22

Vi gjentar at vi ikke utstedte noen erklæring og ikke skapte noe oppstyr. Det var utelukkende FSBs verk, FSB som brukte hæren som sitt talerør. Så hvem var det som satte snøballen i gang? Svaret på hvorfor FSB har hisset seg så voldsomt opp, finnes i Novaja gazeta nr. 11 og 12. Ved å bruke beviser fra den kriminelle straffesaken og samtaler med det militære aktoratet klarte Politkovskaja, med fakta og dokumenter for hånden, å bevise at da seks sivile, blant dem en gravid kvinne, ble skutt og likene deretter brent, var det den militære etterretningens spesialoperasjonsstyrker som utførte disse gjerningene. Saken er unik. Takket være aktoratets mot og offentliggjøringen av de mistenktes navn ble ti militære arrestert. FSB gjør ikke noe forsøk på å tilbakevise disse faktiske opplysningene i sin erklæring, de bare ignorerer dem. Det bekymrer ikke FSB at denne forbrytelsen gjør krigen enda mer brennbar og alvorlig. Det eneste som bekymrer FSB, er at Politkovskaja ikke hadde den fornødne akkrediteringen. Men hun hadde faktisk denne akkrediteringen, og nå trykker vi den her. Alvorlig talt, tsjekister! Dere må nok gjøre det bedre enn som så når dere skal forberede desinformasjonen deres. For å iverksette denne høyintelligente kampanjen benyttet tsjekistene seg av noen av våre journalistkolleger. Først kom den ultrarespektable Vedomosti med en artikkel om at vi hadde unnlatt å sende rapport til Soros-stiftelsen, og de skrev at utbetalingen av vår bevilgning kunne komme til å bli stanset. At en seriøs næringslivsavis plutselig skulle gi seg til å telle det som etter deres målestokk var småpenger, i andres lommer, virket forbløffende – helt til Sjabalkin kom med erklæringen sin. Det ble også sendt uttalelser via Interfax, denne gangen med våre kommentarer. Dessverre hadde ikke kollegene våre noen form for betenkeligheter med å offentliggjøre privat korrespondanse mellom Novaja gazeta og Soros-stiftelsen. Man skulle jo tro at det vi gjorde, var å søle bort skattebetalernes penger eller statsbudsjettet. Hvordan korrespondansen ble lekket ut, er imidlertid et eget 23

spørsmål. Én kopi er i Soros-stiftelsens besittelse, mens Novaja gazetas redaktør mottok originalen i posten. Det er ikke nødvendig å presisere at hverken Soros-stiftelsen eller Novaja gazetas redaktør har sendt dette videre til pressen. Altså har noen stanset posten vår og åpnet vår korrespondanse i et forsøk på å følge med på avisens og kanskje også stiftelsens aktivitet. Det er gledelig å kunne melde at de ikke fant noe mer håndfast enn en forsinket rapport. Slik det fremgår av vårt tilfelle, er FSBs fiaskoer det eneste som gjør oss i stand til å se hva de driver med for skattebetalernes penger. Som vanlig forsøker de å antyde en forbindelse mellom artikler som forteller sannheten om krigen i Tsjetsjenia, og vestlige etterretningstjenester, vestlige penger og så videre. FSB liker å vise hvor velinformert de er om andres saker, særlig når det er noe som ikke angår dem og ikke tilhører deres ansvarsområde. Derfor er det mye lettere for dem å påpeke ikke-eksisterende problemer i Russland offentlig enn å finne terrorister som Khattab eller Basajev. Eller er det kanskje Politkovskaja og våre forsinkede rapporter som hindrer dem i å være i stand til å gjøre dette? Kanskje det er slik de rettferdiggjør den yrkesmessige udugeligheten sin? Svarene på disse og andre spørsmål vil utvilsomt komme frem i retten. Advokatene våre forbereder seg på å anlegge sak. Herr Sjabalkin, ikke ha det altfor travelt med å ødelegge jakken din ved å lage hull til den medaljen du håper å få.

HVA BLIR DET NESTE? 4. mars 2002

Først ba redaktøren av Novaja gazeta meg, spesialkorrespondenten Politkovskaja, om å skrive et rasende, åpent brev til herr Sjabalkin. Jeg tenkte over det, så sa jeg nei. Altfor kjedelig, rett og slett. Så sa redaktøren at vi måtte skrive et rasende, åpent brev til Sjabalkins sjef, herr Patrusjev, som leder FSB. Jeg tenkte alvorlig over det, men sa nei igjen. En person som 24

ikke klarer å få fatt i Basajev og Khattab selv med mange tusen medarbeidere, interesserer meg ikke det ringeste. Han kan ikke engang gjøre meg rasende. Så skriv til Putin! Men jeg skrev i stedet et brev til major Nevmerzjitskij, rekognoseringssjefen ved den militære øverstkommanderendes distriktskontor i Sjatoj. Major Nevmerzjitskij hadde vært vitne til tragedien i Sjatoj – mordene på og brenningen av likene til seks sivile, begått av soldater fra Det sentrale etterretningsdirektoratet (GRU). Ugjerningen skjedde 11. januar 2002, og Khankala2 beskrev den offisielt som en operasjon for å fange den skadede motstandslederen Khattab. Det var denne grusomheten jeg etterforsket da jeg var på oppdrag i Tsjetsjenia i februar. Det gjorde FSB så irritert at de la i vei med den desinformasjonskampanjen som er beskrevet ovenfor. Hvorfor sendte jeg brevet til Nevmerzjitskij? Fordi jeg hadde lyst. Kjære Vitalij. Se hva de har drevet med mens vi trasket omkring i Sjatoj! De sier at vi gjorde det for pengenes skyld. Det påsto hærens hovedkvarter i Khankala også, og det spiller egentlig ingen rolle hvem som eier stemmebåndene de bruker. Du sprang omkring i fjellene og så skrekkslagen ned på drapsscenen fra en klippe mens du forsøkte å unngå å falle ned. Vi diskuterte i dagevis hvem som hadde drept hvem og brent likene mens de måtte se 28 foreldreløse barn i øynene. Den slags arbeid har ifølge tjenestemann Sjabalkin en verdi i dollar. Vi har naturligvis ingenting å bevise for hverandre, og vi kunne ganske enkelt tie stille. Men du så jo faktisk hva som skjedde ved Daj og Nokhtsji-Keloj – og på veien til Barzoj, hvor likene av to soldater og en offiser som denne verdens Sjabalkiner ikke har noen interesse av, nå har ligget i elven i mer enn to måneder. Du vet at det ikke handler om dollar. Til å begynne med ble jeg veldig sint og tenkte at hvis Sjabalkin hadde vært i våre sko, ville han ha hatt en annen 2 Den russiske hærens hovedkvarter i Tsjetsjenia. (O.a.)

historie å fortelle. Så roet jeg meg ned og begynte å synes synd på mannen. «De» i Khankala har et hardt liv, de må løpe omkring som tjenere for herrer som er morgengretne fordi støvlene deres ikke er skikkelig blankpusset. Det er faktisk ikke så lett å snakke om steder hvor du aldri har vært, og om ting du aldri har sett, og å få det til å se ut som om du gjør en flott jobb og vet alt som skjer. Du og jeg ville heller blåse ut hjernen vår enn å hoppe gjennom den slags ringer; men Sjabalkin trasker videre, stakkars krek. Vi er derfor svært heldige som har sett alt sammen med våre egne øyne og ikke trenger å late som. Selv om vi ikke blir noe gladere av å tenke over hva vi har sett. Hvordan går det i Sjatoj? Har de gitt opp å sende helikoptere fra Khankala for å fange sårede Khattaber? Hvordan er det med Viktor Maltsjukov, den militære øverstkommanderende i Sjatoj som allerede for lenge siden innså hva som virkelig foregikk rundt ham, en mann med martret blikk? Det må være vanskelig for deg. Jeg har et lettere liv her i Moskva, hvor jeg avverger angrep fra idioter. Det er en fornøyelse sammenlignet med fjellene. Anna Politkovskaja Rundt meg setter familien min opp dystre ansikter. Jeg skal fly til Tsjetsjenia igjen, men jeg skal ikke møte Vitalij. Jeg har andre planer.

SAGAEN OM ANNAS OPPDRAG I SJATOJ 14. februar 2002

[11. januar 2002 myrdet soldater fra Det sentrale etterretningsdirektoratet (GRU) seks sivile og brente likene, i noe hærens hovedkvarter offisielt beskrev som en operasjon for å fange den tsjetsjenske motstandslederen Khattab. Anna dro for å undersøke saken.] Jeg tar frem båndet fra sist jeg var i Tsjetsjenia, og samtidig gjennomgår jeg avisene og båndene fra telegrambyråene. 26

Vel, vel. Kollegene mine har visst konkurrert om hvem som kunne finne på de mest grunnløse historiene. Ifølge det høyt respekterte Interfax-byrået vårt ble jeg arrestert av den militære øverstkommanderendes kontor for Sjatoj-distriktet under en spesialoperasjon 9. februar fordi jeg ikke hadde de nødvendige dokumentene. Det virker ikke som om noen bryr seg om at det ikke var noen spesialoperasjon i Sjatoj, hverken 9. februar eller noen av dagene like før eller etter. Mens jeg leser videre, blir tonen beskere. Jeg rømte visst fra øverstkommanderendes kontor og forsvant, og dermed brakte jeg vanære over … Jeg burde straffes der det gjør vondt … Pressekontoret til den militære overkommandoen i Tsjetsjenia skummer av raseri fordi jeg har brakt alle journalister i miskreditt med min dårlige oppførsel. Det som faktisk skjedde, var at det første jeg gjorde 8. februar, etter å ha tatt meg frem fra Groznij til Sjatoj denne andre dagen av oppdraget, var å gå rett til Sultan Mahomadov, direktøren for distriktskontoret for innenrikssaker, uten å gjøre noe forsøk på å skjule meg. Jeg informerte Mahomadov om hensikten med mitt arbeid: å granske en av de mest skandaløse og tragiske episodene i Tsjetsjenia i det siste, nemlig den utenomrettslige henrettelsen av seks sivile som var på vei fra Sjatoj til hjemmene sine i fjellandsbyen Nokhtsji-Keloj 10. januar 2002, og brenningen av likene. Fra militsen bega jeg meg til distriktsadministrasjonens kontor, og slik det var påkrevet, ba jeg dem om et stempel på oppdragspapirene for å få bekreftet at jeg var ankommet. De ga meg pliktskyldigst stempelet. Fra distriktsadministrasjonen gikk jeg til den militære distriktskommandantens kontor for å snakke med den øverstkommanderende, oberst Viktor Maltsjukov. Hvorfor jeg gikk for å snakke med ham? Ganske enkelt fordi jeg har kjent ham lenge og er full av respekt for hans evne til å omgås folk i landsbyene. På den måten løser han utallige konflikter som oppstår mellom hæren og sivilbefolkningen. Vi satt og arbeidet med en plan for hvordan jeg best kunne gjøre den jobben avisen hadde betrodd meg. Obersten sa at han måtte fly til et møte i Khankala morgenen etter, så det var dessverre grenser for hvor mye hjelp han kunne gi meg. 27