Langt ute i havet ligger en mystisk øy.
Den er bare synlig hver fredag. Derfor står den ikke på noe kart. På denne øya ligger et slott, og i slottet bor en gammel, fin sjøormfamilie. Her bor også Ruffen, og det er ham denne boken handler om.
En gang var han en liten sjøorm med vannskrekk, men det er lenge siden. Nå er han gift med en japansk dragejente som heter Hamayoko, og sammen har de to barn: Kaida og Luki.
Thore Hansen
Før Ruffenbarna sovner, vil de at pappa skal fortelle en godnatthistorie – og aller helst fra da han var liten.
Det er vel ikke så spennende! ler Luki og Kaida. Å, jo da, sier Ruffen. Det er noe av det mest spennende jeg har opplevd. Så legg dere godt til rette i sove-eggene deres, og hør godt etter. For nå begynner historien:
Jeg hadde besøkt Hvalen Henrik på Island, og var på vei hjem over Nordsjøen. Og mens jeg svømte – stille og rolig – prøvde jeg å plystre. For det kunne jeg ikke. Jeg ville veldig gjerne klare det. Men uansett hvordan jeg vred på ansiktet og spisset munnen, så fikk jeg ikke fram en eneste lyd.
Mens jeg svømte slik, var det plutselig noe som falt fra himmelen og deiset rett ned i hodet mitt. Det var en fugl. En liten bokfink.
I all verden! sa jeg.
Unnskyld, sa bokfinken. Jeg kunne ikke noe for det. Men jeg har skadet den ene vingen. Og hadde jeg ikke landet på deg, ville jeg helt sikkert ha druknet!
Bokfinken het Ofelia. Hun var på vei fra høsten i Norge til et varmt vintersted utenfor Afrika. Men nå kunne hun ikke holde følge med de andre trekkfuglene, og hun var redd for at hun aldri ville komme fram til den fugleøya hvor bokfinkene pleide å overvintre.
Jeg fikk vondt av henne, så klart – og jeg lovet å hjelpe henne. Bare hold deg fast i håret mitt, sa jeg, så skal jeg svømme deg dit du vil.
Og så satte vi kursen sørover.
Hva er det for noen rare pustelyder du lager? spurte Ofelia etter en stund.
Jeg prøver å plystre, sa jeg.
Det kan jeg hjelpe deg med! sa Ofelia. For er det noe vi fugler kan, så er det jo å plystre og kvitre! Og det er det minste jeg kan gjøre som takk for at jeg får sitte på!
Så begynte vi å øve sammen.
Allerede da vi passerte Spania, greide jeg å få fram noen små pip.
Og da vi kom til Afrika, kunne jeg plystre både «Ro, ro til fiskeskjær» og «Lille Petter Edderkopp».