Marianne Marthinsen og Maria S. Walberg
Rødt lys Det store skatteranet og hvordan vi kan stoppe det
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. ISBN 978-82-02-59836-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2019 Satt i 10,13/13,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Rødt lys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
PROBLEMET Mye for pengene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det store skatteranet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LØSNINGENE Fallgruver og internasjonale prosesser . . . . . . . . . . . . Et bedre skattesystem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 1: Innføre kildeskatt på renter . . . . . . . . . . Forslag nr. 2: Innføre kildeskatt på royalties . . . . . . . . Forslag nr. 3: Reforhandle skatteavtaler . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 4: Innføre omvendt kreditfradrag for store flernasjonale konsern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 5: Politisk press overfor EU-land . . . . . . . . Forslag nr. 6: Senke terskelen for gjennomskjæring . . . Forslag nr. 7: Gjennomgang av lovgivningen for konserner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det offentliges markedsmakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 8: Opprette en nasjonal svarteliste for statlige investeringer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 9: Innlemme skatteetikk i uttrekkskriteriene til SPU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13 34
55 78 82 86 88 90 96 106 110 120 126 131
Bedre kontroll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 10: Forby skatterådgivning til revisjonsklienter av samme selskap . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 11: Innføre utvidet land-for-landrapportering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 12: Gi offentligheten informasjon om reelt eierskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forslag nr. 13: Utvide opplysningsplikten. . . . . . . . . . . Forslag nr. 14: Unnta skatte- og transaksjonsrådgivning fra advokaters taushetsplikt Forslag nr. 15: Styrke Skatteetatens kapasitet. . . . . . . . Forslag nr. 16: Sterkere vern ved varsling om aggressiv skatteplanlegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Vi har ikke god tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ordbok. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
135 148 154 159 165 170 180 188 192 201 207 209
Rødt lys
120 internasjonale politikere og 1000 nordmenn knyttes til skatteparadiser i ny dokumentlekkasje.1
Med denne overskriften gikk startskuddet for norske mediers omtale av dokumentlekkasjen som fikk navnet Paradise Papers høsten 2017. I dagene etter var USAs handelsminister, Storbritannias dronning, selskapene Apple og Nike og den norske banken DNB blant dem som måtte stå til ansvar for skjulte formuer og tvilsomme skattearrangementer. Det var ikke første gang slike avsløringer preget nyhetene. I 2014 ble vi rystet av Luxembourg Leaks: «Ikea, verdensmester i flatpakking.»2 I 2015 av Swiss Leaks: «Slik hjalp banken verdens rikeste med å skjule milliarder.»3 I 2016 av Panama Papers: «Statsledere og politikere skjuler milliarder.»4 Reaksjonene har vært kraftige og fordømmende. «Rike skattesnytere er vampyrer,» sa EU-kommisær Pierre Moscovici.5 «Det er en skam,» sa leder i finanskomiteen på Stortinget Hans Olav Syversen (KrF).6 «Skandaløst,» sa finanspolitisk talsperson i Venstre, Terje Breivik.7 «Fullstendig uakseptabelt,» sa finanspolitisk talsperson i SV, Snorre Valen.8 7
Ikea er ett av selskapene som har fått kritikk for sine skattearrangementer, både i forbindelse med dokumentlekkasjer og annet journalistisk gravearbeid. De grønne i EUparlamentet, med den norske korrupsjonsjegeren Eva Joly i spissen, har vært pådrivere for at EU skal gå selskapet nærmere etter i sømmene. «Dette er et tvers igjennom egoistisk opplegg,» kommenterte hun om Ikeas skatteminimerende organisering.9 I denne boka er nettopp Ikeas organisering brukt som et eksempel på hvordan et flernasjonalt selskap kan minimere skatteregningen. Ikke fordi metodene Ikea benytter er så unike, snarere tvert imot: Fordi de er ganske typiske. Skatteprofessoren Göran Grosskopf har innehatt flere helt sentrale posisjoner i Ikea, og har forsvart selskapet mot det han oppfatter som moralisme i skattedebatten: Moralen varierer fra person til person, og det går ikke an å oppnå en felles forståelse, og derfor er loven den eneste rimelige rettesnoren.10 De moralske vurderingene kan ligge til grunn for loven. Men de kan ikke ligge til grunn for praktisk anvendelse av loven, jeg tror ikke det fungerer. Om jeg går på grønt lys og ikke på rødt: Da kan ikke du komme og si «du blir bøtelagt uansett fordi det var umoralsk å gå på grønt».11
Sagt på en annen måte: En skattebetaler bør ikke settes i offentlig gapestokk for å benytte seg av de mulighetene dagens lovverk gir til å minimere skatteregningen. Argumentasjonen er ikke enestående. Google har for eksempel møtt lignende kritikk slik: «Vi betaler skatten vi er pålagt og overholder skattelovene i alle land vi opererer 8
i.»12 Underforstått: Det er lovverket som gjør dette mulig. Eller med lederen for skatteavdelingen i PwC Irland sine ord: «Jeg er en spiller i dette spillet, og vi spiller etter reglene.»13 Og altfor ofte stopper det offentlige ordskiftet nettopp her. Moralsk fordømmelse etterfølges av en konstatering av at reglene ofte følges. Det vises til internasjonale prosesser som tar tid, fordi grenseoverskridende problemer krever internasjonale løsninger. Og så blir det mer eller mindre stille – fram til neste skandale. Journalister og andre som har jobbet med disse store avsløringene har uttrykt skuffelse over at etterspillet har vært kortvarig og konsekvensene små. Det skyldes nok ikke at folk ikke blir opprørt, men handler mer om maktesløshet og avstand. Denne boka er skrevet som et forsøk på å snu avmakt til handlekraft. Det at noen betaler langt mindre skatt enn andre rammer nemlig oss alle. Det rammer bedriftene som taper i konkurransen mot dem som kan tilby varer og tjenester til en lavere skattekostnad. Det rammer skattebetalerne, siden skattegrunnlaget uthules og resultatet er høyere satser på skatter eller avgifter enn vi ellers kunne hatt. Det rammer oss alle, fordi det svekker finansieringen av norsk velferd, helsesektor og infrastruktur årlig med mange milliarder kroner. Løsningene på disse utfordringene ligger ikke på en fjern skatteparadisøy i det karibiske hav. Systemet for å flytte selskapsoverskudd og formuer til lavskatteland er langt på vei bygget fra vestlige industriland – og kan også stoppes fra vestlige industriland. Det er nødvendig å skille mellom lovlig, men – som vi 9
argumenterer for i denne boka – uønsket skatteplanlegging og ulovlig, straffbar skatteunndragelse. Den lovlige skatteplanleggingen utnytter hull og systemfeil som ofte ikke er tilsiktet fra lovgiver. Den ulovlige skatteunndragelsen innebærer at skattemyndighetene får oppgitt uriktig informasjon fra et selskap eller en privatperson. I praksis er det imidlertid ikke alltid like lett å trekke et vannskille mellom lovlige og ulovlige skattearrangementer. Denne gråsonen er det mange som har tjent store penger ved å utforske. Det er kanskje urimelig å kritisere selskap som bare benytter seg av de mulighetene dagens lovverk gir. Det som i hvert fall er sikkert, er at det ikke er tilstrekkelig å løfte moralske pekefingre for å få et mer rettferdig og bedre fungerende skattesystem. Da må vi svekke både muligheter og insentiver til denne adferden, gjennom politiske vedtak. Denne boka handler om hvordan vi bedre kan hindre de flernasjonale selskapenes skatteomgåelse. Lykkes vi med dette, vil vi få økte skatteinntekter som kan finansiere framtidens velferdsordninger. Norske bedrifter vil møte en mer rettferdig konkurranse fra utenlandske selskaper i Norge. De økonomiske forskjellene vil reduseres. Og det vil bli vanskeligere for privatpersoner og kriminelle nettverk å skjule formuer. Det er på høy tid at vi tar Ikeas skatteprofessor sine ord på alvor – og gir selskap som organiserer seg bort fra å betale skatt et klart og tydelig rødt lys.
Problemet
Mye for pengene
«Ikea er eit grantre. Ikea tar lyset frå all annan vegetasjon. Ikea syg i seg næring i mils omkrins.» Sånn beskriver møbelhandleren Lunde møtet med konkurrenten Ikea i Frode Gryttens fortelling I morgon er det måndag. «Etableringa av Ikea i Åsane i 1986 var byrjinga på slutten for oss. Det var det aller første blåmerket, siden opna såret seg og blei infisert.» Konkurransen med Ikea har vært tøff for flere enn den fiktive Møbel-Lunde. Med lave priser, godt design og bredt utvalg er selskapet en gigant innen møbel og interiør – en såkalt category killer. Historien om Ikea er virkelig et unikt industrieventyr. Det er historien om en ekstraordinær entreprenør og lederskikkelse, Ingvar Kamprad. Mannen som «møblerte folkhemmet Sverige», for deretter å gjøre det samme i store deler av verden. Det er historien om nytenkning, klare visjoner og gjennomført varemerkebygging. Om en sterk bedriftskultur, og om å tørre å tenke og satse stort. Ikea er selskapet vi elsker, men også elsker å hate. Vi har alle handlet der, men mange av oss har også postet på sosiale medier etterpå for å fortelle at vi så vidt overlevde besø13
ket også denne gangen. Som de sier i USA: Om et par drar til Ikea sammen er det et bevis på at de virkelig er et par. Om de drar derfra uten å ha kranglet, er de praktisk talt forlovet. I 2018 talte Ikea 957 millioner besøk i sine mer enn 422 butikker rundt om i verden. De hadde 2,5 milliarder besøk på selskapets nettside. Og de solgte varer for 372,5 milliarder kroner.*,14 Brand Finance kåret Ikea til Nordens mest verdifulle merkevare i 2018. Stilmagasinet Icon har kåret Ingvar Kamprad til verdens mest innflytelsesrike trendsetter. Det amerikanske økonomimediehuset Bloomberg oppga i sin milliardærindeks at Ingvar Kamprad var verdens åttende rikeste mann inntil han døde i januar 2018, 91 år gammel. Ingvar Kamprad var bare 17 år da han grunnla Ikea. Navnet ble satt sammen av forbokstavene i Kamprads navn, gården Elmtaryd der han ble født og tettstedet Agunnaryd i Småland i Sverige. Kamprad sendte ut små reklameblader med allsidig vareutvalg – juletreglitter, skrivesaker, spenesalve til kyr, blomsterfrø og klokker. Etter hvert ble reklamebladet til en postordrekatalog – postmengden holdt visstnok på å ta knekken på personalet i den lille kombinerte landhandleren og postkontoret. Møbler ble snart en del av assortimentet, og i 1953 kjøpte Kamprad en gammel snekkerfabrikk i Älmhult som ble omgjort til utstillingslokale. Fem år senere åpnet det aller første Ikea-varehuset.15 Hvordan ble denne bedriften til et av verdens største * Alle tall er omregnet til norske kroner med en gjennomsnittlig valutakurs det aktuelle året.
14
selskap? Ikea har opp gjennom årene gjort valg som har brutt med det som har vært vanlig i møbelbransjen, og viktigheten av å tenke nytt ble et slags mantra for Ingvar Kamprad. Som han ofte fortalte sine ansatte: «Bare den som sover gjør ingen feil.» Ikea utviklet eget design, og la opp til et tett samarbeid mellom designere og leverandører. De baserte seg på det som har blitt kalt potetåkerstrategien, med enorme utsalg utenfor bysentrum der eiendomsprisene er billigere. De la opp til at kundene skulle gjøre mest mulig selv, og solgte flatpakka møbler som kundene måtte hente og montere på egen hånd. Hensynet til pris har vært helt sentralt for alle beslutninger og veivalg i selskapet. Som Ingvar Kamprad skriver i En møbelhandlers testamente (2007): De fleste mennesker har begrensede økonomiske ressurser. Vi ønsker å betjene de mange. Den første grunnregelen er å opprettholde et ekstremt lavt prisnivå. Men det må være lave priser med mening. De skal ikke være så lave at det går utover funksjonaliteten, eller den tekniske kvaliteten. Vi skal jobbe for å bevare oppfatningen om at våre priser er lave. Det skal alltid finnes en vesentlig prisforskjell mellom oss og våre konkurrenter, og vi skal alltid være den som tilbyr det beste «value-for-money»tilbudet innenfor alle funksjoner. Innen hver varegruppe skal det finnes et «mist-pusten-tilbud». Sortimentet vårt skal dog aldri bli så stort at det går utover prisnivået vårt. Lav pris med mening stiller enormt store krav til alle medarbeidere. Alt fra produktutviklere, designere, innkjøpere, kontor- og varehusansatte, salgspersonell og alle andre kostnadsbærere som har muligheten til å 15
påvirke våre innkjøpspriser og samtlige øvrige kostnader – kort sagt, hver og en av oss! Uten lave kostnader vil vi aldri kunne oppfylle målet vårt.
Lavprisstrategien forutsatte store volum, som er vanskelig uten internasjonalisering. Det første varehuset utenfor Sverige åpnet på Nesbru utenfor Oslo i 1963. Deretter kom varehusene på løpende bånd. Danmark, Sveits, Tyskland, Canada, Østerrike, Nederland, Island, Australia, Saudi-Arabia. I dag har Ikea varehus i mer enn 50 land. Jakten på kostnadskutt har tidvis vekket oppsikt og kritikk. Leverandører har blitt presset hardt på pris, og gått konkurs når Ikea har funnet en billigere leverandør i Asia eller Øst-Europa. Politiske fanger i Øst-Tyskland ble satt til å produsere varer for Ikea på 1970- og 1980-tallet. Det har vært framsatt påstander om at Ikea har avvirket viktig urskog i Nordvest-Russland. Beskyldninger om å utnytte arbeidere i utviklingsland, om å kjøpe varer fra selskaper med kritisk dårlig arbeidsmiljø og å nekte å underskrive en avtale som skal sikre tryggere arbeidsforhold blant tekstilarbeidere i Bangladesh. Ikea-varehusene i Norge har blitt kritisert for utstrakt bruk av nulltimerskontrakter, der de ansatte ikke har garanti for hverken arbeidstid eller inntekt. Dette har Ikea lovet å rydde opp i, etter avtale med fagforbundet Handel og Kontor. Mest negativ oppmerksomhet har Ikea likevel fått for sin innsats for å minimere skatteregningen, med fremgangsmåter som ligger i grenseområdet for hva som er tillatt. Metodene er knyttet til hva som kan trekkes fra selskapets inntekter før skatten beregnes ut fra overskuddet. Som privatpersoner kan vi trekke fra på skatten for bar16
nepass, fagforeningskontingent, gaver til frivillige organisasjoner, boligsparing for unge. Slik kan staten stimulere til adferd som anses som samfunnsnyttig. Vi har også skattefradrag for renter på lån, som bidrar til at flere er i stand til å kjøpe egen bolig.* På samme måte kan også selskaper trekke fra rentebetalinger ved låneopptak – fordi staten vil stimulere til investeringer i Norge. Men hva om låneopptaket ikke fører til nye investeringer eller økt aktivitet, bare skatteomgåelse? Selskapet betaler 22 prosent skatt av overskuddet, altså inntekter minus kostnader. Men hva om kostnadene er knyttet til kjøp av varer eller tjenester fra et søsterselskap i utlandet, og prisene settes høyt for å flytte overskuddet fra landet der pengene er opptjent til et land som ikke krever at det betales skatt? Slike metoder koster den norske velferdsstaten milliarder av kroner samlet sett. De er gjerne vanskelige å avsløre og befinner seg ofte i gråsonen for hva som er tillatt. Ikea er et av mange selskaper som har organisert seg på en måte som reduserer skattebetalingen fordi, som det heter i en pressemelding fra selskapet: «Vi har alltid sett på skatt som en kostnad, på linje med alle andre kostnader ved å drive forretningsvirksomhet.» 16 På samme måte som det er nedlagt iherdig innsats for å finne den smarteste løsningen for flatpakking og hjemmemontering av en bokhylle, er det ved hjelp av skattejurister og konsulentselskaper laget konstruksjoner som har til hensikt å minimere selskapets skatteregning. Eksemplene er mange. Det svenske statseide selskapet OK Petroleum ble i * Fradraget reduserer skatten med 22 prosent av betalt rente.
17
1994 solgt til den saudiarabiske forretningsmannen sheik Mohammad H. Al Amoudi, som endret selskapsnavnet til Preem. Selskapet bygde ut sitt raffineri i Göteborg for 1,1 milliarder kroner. Da utbyggingen var ferdig i 1998 kjøpte Ikea anlegget av Preem, og leide det deretter ut – til Preem. Oppkjøpet gjorde at Ikea kunne redusere sitt skattbare overskudd i Sverige. Etter fem år, da lånet var nedbetalt, solgte Ikea anlegget tilbake til Preem. Arrangementet reduserte Ikeas skatteregning med 280 millioner kroner.17 På 1990-tallet gikk Coop inn i elektronikkbransjen og startet kjeden City Stormarknad. Satsingen ble ikke noen suksess, og etter ti år måtte de legge ned. Butikkene ble solgt videre, men selve selskapet, med en gjeld på over 200 millioner kroner, ble kjøpt av Ikea. Arrangementet reduserte Ikeas skatteregning med 40 millioner kroner. Tidligere besto Ikea Norge av to søsterselskaper, Ikea Handel og Eiendom AS og Ikea AS, begge eid av selskapet Ingka Pro Holding BV i Nederland. I 2004 kjøpte førstnevnte selskap opp sistnevnte, finansiert med et lån på 1,9 milliarder kroner fra et nærstående selskap i utlandet. Oppkjøpet medførte at Ikea Handel og Eiendom AS økte den samlede gjelden i selskapet fra 600 millioner kroner til 2,5 milliarder, og rentebetalingene til utlandet ble doblet. Det nederlandske selskapet hadde kontroll over begge selskapene i Norge både før og etter oppkjøpet, og det ble ikke foretatt endringer i driften for øvrig.18 I 2007 endret Ikea igjen på selskapsstrukturen i Norge. Resultatet var svært skattegunstig for selskapet. Først stiftet Ingka Holding BV et nytt holdingselskap i Norge ved navn Ikea Eiendom Holding AS, og derunder sju selskaper som ble opprettet for å eie hver sin eiendom. Deretter ble 18
varehusene og tomtene overført til disse nye eiendomsselskapene. Deretter kjøpte Ikea Handel og Eiendom AS alle aksjene i Ikea Eiendom Holding AS fra det nederlandske morselskapet Ingka Pro Holding BV for 2,1 milliarder kroner. Oppkjøpet ble finansiert gjennom et lån i den belgiske konsernbanken Ikea Service Centre.19 Etter omstruktureringen fikk det norske konsernet en gjeldsandel på hele 120 prosent, og rentekostnadene til morselskapet ble mer enn doblet. Det norske morselskapet Ikea Handel og Eiendom AS var fortsatt eid av Ingka Handel og Eiendom AS, og hadde nå to datterselskap: Ikea AS og Ikea Eiendom Holding AS. Etter endringene i selskapsstruktur er det bare Ikea AS som har betalt skatt til Norge – de to andre selskapene har hatt negativt driftsresultat. Den effektive skattesatsen for de tre selskapene sett under ett* var på åtte prosent i 2011. Før omstruktureringen hadde morselskapet positivt resultat, og effektiv skattesats for konsernet var på 20 prosent.20 Den kompliserte omorganiseringen av Ikea i Norge kom til etter nøye vurderinger fra advokatfirmaene Deloitte og PricewaterhouseCoopers – PwC. Konsulentrapportene viste i ettertid at lånet ble tatt opp fordi det var ønskelig for konsernet «å sprøyte mer gjeld inn i Norge».21 Skattekontoret ville imidlertid ikke godkjenne de skattefordelene som fulgte av den nye gjeldsbelastningen, og vedtok at det «ikke kan innrømmes fradrag for gjeldsrentene som har sitt grunnlag i gjeldsopptaket ved at aksjene i Ikea Eiendom AS ble ervervet av Ingka Pro Holding AS ved kjøp». * Sum av betalt skatt i alle selskapene, delt på resultatet før skatt for alle selskapene
19
I vedtaket ble Ikea Handel og Eiendom AS' skattepliktige inntekt for årene 2008 til 2012 økt med om lag 430 millioner kroner. Men selskapet sa seg ikke enig, og gikk til søksmål mot staten ved Skatt øst. Ikea fikk ikke medhold i Oslo tingrett, og anket dermed til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten forkastet anken, hvorpå selskapet anket til Høyesterett. Men heller ikke her fikk selskapet medhold. I dommen fra oktober 2016 heter det at: Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at skattebesparelse var den hovedsakelige – kanskje den eneste – motivasjonsfaktoren ved valget av fremgangsmåte. Fremgangsmåten resulterte i at Ikea Handel og Eiendom AS påtok seg store kostnader ved erverv av eiendommer som selskapet nettopp hadde avstått vederlagsfritt. Disse kostnadene oversteg langt skattebesparelsen selskapet oppnådde gjennom rentefradraget. Måten rekken av disposisjoner ble gjort på, kan derfor ikke ha hatt noe annet formål enn å skape en gjeldsbyrde i Ikea Handel og Eiendom AS som ga grunnlag for et skattemessig fradrag i Norge, hvilket samlet sett var gunstig for Ikea-konsernet som sådan.
Det uten sammenligning viktigste (offentlig kjente) grepet for å minimere Ikeas skatteregning involverer likevel mye større summer enn dette. Det innebærer en flytting av overskudd fra alle Ikeas varehus verden over til en stiftelse i skatteparadiset Liechtenstein. Og selv om hovedgrepene i dette arrangementet ble gjort allerede på 80-tallet, ble sentrale deler ikke kjent før grave20
journalistene i SVTs Uppdrag Granskning avslørte dem i 2011. Men først til den historien Ikea og Ingvar Kamprad selv fortalte omverdenen. Den 21. august 1983 står det med store bokstaver på den svenske avisa Expressens forside: «Han gir bort Ikea.» Og inne i avisen: «Han gir bort sitt livsverk.» Alle selskapets varehus og virksomheter skal samles under det nederlandske selskapet Ingka Holding BV, det samme selskapet som fortsatt eier de norske Ikeaselskapene. Eieren av dette selskapet blir stiftelsen Stichting Ingka Foundation, som også er registrert i Nederland. Noen år tidligere hadde også Ingvar Kamprad selv flyttet fra Sverige, først til Danmark og deretter til Sveits. Begrunnelsen var, ifølge Expressen, «misnøye med skatter i sin alminnelighet og den sosialdemokratiske regjeringen i særdeleshet». «Jeg synes det bare er bra at de ansatte har noe de skulle ha sagt. Men om tillitsvalgte i et høyere hierarki skal ha noe å si, da er det ille for svensk næringsliv,» forklarte Kamprad den gangen.22 Ved å overføre eierskapet til den nederlandske stiftelsen skulle Kamprad sikre Ikea «evig liv», beskyttet mot eventuelle arvetvister eller overtakelser av selskapet, og for så vidt også mot formues- og arvebeskatning. I et TV-intervju noen år senere, vist i Uppdrag Granskning fra 2011, utdyper Ingvar Kamprad: «Jeg har selv en svært liten formue, min familie og jeg, og resten eies av en allmennyttig stiftelse i Nederland, det er sannheten.» Programmet viser også et intervju fra 1998 der Ingvar Kamprad får spørsmål om hva dette arrangementet innebærer: 21