Robert Galbraith Ondskapens kall

Ondskapens kall

Robert Galbraith

Ondskapens kall Oversatt av Heidi Grinde

Robert Galbraith Originalens tittel: Career of Evil Oversatt av Heidi Grinde Copyright © 2015 J.K. Rowling First published in Great Britain in 2015 by Sphere The moral right of the author has been asserted.

All characters and events in this publication, other than those clearly in the public domain, are fictitious and any resemblance to real persons, living or dead, is purely coincidental.

All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50238-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Cover Design & Photography: Nico Taylor © Little Brown Book Group Limited 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Kapitteloverskriftene er sangtekster, og er gjengitt både på originalspråket og på norsk.

See pages 522–526 for full credits.

Selected Blue Öyster Cult lyrics 1967–1994 by kind permission of Sony/ATV Music Publishing (UK) Ltd. www.blueoystercult.com ‘Don’t Fear the Reaper: The Best of Blue Öyster Cult’ from Sony Music Entertainment Inc available now via iTunes and all usual musical retail outlets

Til Séan og Matthew Harris.

Gjør hva dere vil med denne dedikasjonen, men bruk den ikke – bruk den ikke – på øyenbrynene.

I choose to steal what you choose to show And you know I will not apologize – You’re mine for the taking.

I’m making a career of evil … blue öyster cult, «career of evil» tekst av patti smith

Jeg velger å stjele det du viser fram og unnskylde vil jeg aldri – jeg kan ta deg, du er min.

Ondskap er blitt mitt kall …

1

2011 This Ain’t the Summer of Love Ikke vår kjærlighets sommer

Han hadde ikke greid å skrubbe vekk alt blodet hennes. En mørk strek lå som en parentes under neglen på venstre langfinger. Han begynte å skrape den vekk, selv om han egentlig likte å se den der – et minne om gårsdagens gleder. Etter et minutts forgjeves forsøk på å få blodranden vekk, stakk han den blodige neglen i munnen og sugde. Den metalliske smaken brakte tilbake lukten av blodkaskadene som hadde plasket mot det flislagte gulvet, sprutet mot veggene, gjennombløtt jeansen hans og gjort de ferskenfargede håndklærne – tykke, tørre, prydelig sammenbrettet – til blodige filler.

Fargene virket klarere denne formiddagen, verden som et vakrere sted. Han følte seg rolig og oppløftet, som om han hadde tatt henne opp i seg, som om hennes liv var blitt sprøytet inn i årene hans. Når du hadde drept dem, tilhørte de deg, et eierskap som gikk langt utover det du opplevde med sex. Bare det å vite hvordan de så ut i dødsøyeblikket var langt mer intimt enn noe to levende kropper kunne oppleve.

Det gikk et støt av opphisselse gjennom ham ved tanken på at ingen visste hva han hadde gjort eller hva han planla som neste skritt. Han hadde fred med seg selv og var lykkelig der han sto lent opp mot den varme husveggen i det bleke aprilsol9

skinnet og sugde på langfingeren med blikket vendt mot huset på den andre siden av gaten.

Det var ikke noe lekkert hus. Helt alminnelig. Likevel et bedre sted å bo, han innrømmet det, enn den trange leiligheten der gårsdagens klær, stive av størknet blod, lå i svarte søppelposer og ventet på å bli brent, og der de skinnende knivene, vasket og renset med klorin, lå stukket inn bak det u-formede røret under utslagsvasken.

Huset hadde svart smijernsgjerde og en liten forhage med en plen som burde vært klippet. To hvite gatedører tett inntil hverandre, side om side, viste at det fireetasjes huset var blitt ominnredet og oppdelt i leiligheter. I første etasje bodde en pike som het Robin Ellacott. Skjønt han hadde sørget for å finne ut det riktige navnet hennes, kalte han henne bare Sekretæren inne i sitt eget hode. Han hadde nettopp sett henne gå forbi karnappvinduet, hun var lett å kjenne igjen på det lyse håret. Å betrakte Sekretæren var et ekstra pluss, en tilleggsnytelse.

Han hadde noen timer til overs, så han hadde bestemt seg for å dra hit og se på henne. I dag var en hviledag mellom den herlige gårsdagen og morgendagen, mellom tilfredsstillelsen over hva han hadde gjort og spenningen ved det som skulle komme.

Døren til høyre åpnet seg brått, og Sekretæren kom ut sammen med en mann.

Han sto fortsatt lent mot den varme veggen og stirret oppover gaten med profilen vendt mot dem, slik at det kunne se ut som om han sto og ventet på en venn. Ingen av dem verdiget ham et blikk. De gikk side om side bortover gaten. Etter at han hadde gitt dem et minutts forsprang, bestemte han seg for å følge etter.

Hun hadde på seg jeans, en lett jakke og boots med lave hæler. Nå, da sollyset falt på det lyse håret, så han at det hadde et lite rødskjær. Han syntes han kunne merke en viss reserverthet mellom de to; de snakket ikke sammen.

Han var flink til å tolke mennesker. Han hadde tolket og sjarmert jenta som hadde dødd mellom de blodige, ferskenfargede håndklærne dagen før.

Han fulgte etter dem langs den lange gaten med bolighus på 10

begge sider, han slentret av gårde med hendene i lommen som om han var på vei for å handle, og det var helt naturlig med solbriller denne lyse formiddagen. Den milde vårbrisen rusket lett i trærne. Ved enden av gaten svingte paret til venstre inn på en bred, trafikkert hovedgate med kontorbygninger på begge sider. Det glimtet i store speilglassruter høyt der oppe da de gikk forbi bygningen som huset Ealings bydelsadministrasjon.

Sekretærens kjæreste eller leieboer eller hva han nå var – rene trekk, kraftig hake i profil – sa et eller annet til henne.

Hun svarte kort uten å smile.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretne kjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige.

Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mystiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunne hverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine og du kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropp hadde vært slapp og tung dagen før etter at blodet hadde rent ut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Han fulgte Sekretæren og kjæresten videre gjennom det travle Arcadia-kjøpesenteret, smøg seg i hælene på dem lik en ånd eller gud. Kunne lørdagsshopperne i det hele tatt se ham, eller var han på et vis blitt forandret, blitt dobbelt i live – hadde han fått usynlighetens gave?

De hadde kommet fram til en bussholdeplass. Han hang rundt i nærheten, lot som om han kikket inn gjennom døren til en etnisk kafé, studerte pyramider av frukt utenfor en dagligvarebutikk, voktet på speilbildene deres i aviskioskens vindu mens han stirret på pappmasker av prins William og Kate Middleton.

De skulle ta 83-bussen. Han hadde ikke mye penger på seg, men det var så deilig å se på henne at han ville fortsette en stund til. Da han gikk inn i bussen bak dem, hørte han mannen nevne Wembley Central. Han kjøpte billett og fulgte etter dem opp til øvre plan.

Paret satte seg ved siden av hverandre lengst fremme i bussen. Han fant seg en plass like ved, ved siden av en dame som ble sur da han tvang henne til å flytte vekk handleposene. Av og til kunne han høre stemmene til de to over stemmesurret 11

fra de andre passasjerene. Når Sekretæren ikke snakket, stirret hun ut av vinduet uten et smil. Uansett hvor de skulle hadde hun ikke lyst til å dra dit, det var han sikker på. Da hun skjøv en hårlokk vekk fra øynene, så han at hun hadde forlovelsesring. Hun skulle altså gifte seg … trodde hun, iallfall. Han dukket ned i den oppslåtte jakkekragen for å skjule et svakt smil.

Den varme formiddagssolen flommet inn gjennom de grimete bussvinduene. En flokk menn kom på og tok opp resten av de ledige setene. Et par av dem hadde på seg røde og svarte rugbyskjorter.

Plutselig forekom det ham at dagen ikke var fullt så strålende lenger. Slike skjorter, med halvmåne og stjerne på, ga ham assosiasjoner han ikke likte. Minnet ham om en tid da han ikke følte seg som en gud. Han ville ikke at denne lykkelige dagen skulle flekkes og tilsøles av gamle minner, vonde minner – men det var som om opprømtheten brått rant ut av ham. Han ble sint – en unggutt i gruppen møtte blikket hans, men ble skremt og så raskt bort – reiste seg og gikk mot trappen.

En far og hans lille sønn holdt seg godt fast i stangen ved siden av bussdøren. Raseriet eksploderte dypt nede i magen: Han skulle hatt en sønn. Eller rettere sagt, han skulle hatt en sønn ennå. I fantasien så han sønnen stå ved siden av ham, se opp på ham med heltedyrkelse i blikket – men sønnen var borte for lenge siden, og det skyldtes ene og alene en mann ved navn Cormoran Strike.

Han skulle ta hevn over Cormoran Strike. Ramme ham hardt, knuse ham.

Da han sto på fortauet, så han opp mot bussens frontrute og fikk et siste glimt av Sekretærens gylne hode. Om mindre enn tjuefire timer skulle han se henne igjen. Tanken hjalp, dulmet det brå raseriet som Saracens-skjortene hadde vakt i ham. Bussen rumlet videre, og han gikk med lange skritt i motsatt retning og beroliget seg selv mens han gikk.

Han hadde en vidunderlig plan. Ingen visste noe. Ingen hadde mistanke. Og hjemme i kjøleskapet lå noe helt spesielt og ventet på ham.

2

A rock through a window never comes with a kiss. blue öyster cult, «madness to the method».

En stein gjennom et vindu kommer aldri med et kyss.

Robin Ellacott var tjueseks år gammel og hadde vært forlovet i over et år. Hun skulle ha giftet seg for tre måneder siden, men bryllupet var blitt utsatt da hennes fremtidige svigermor døde brått og uventet. Mye hadde hendt i de tre månedene siden bryllupet skulle ha stått. Ville forholdet mellom henne og Matthew vært bedre hvis de hadde avgitt ekteskapsløftet, undret hun. Ville de ha kranglet mindre hvis hun hadde hatt en glatt gullring på fingeren i tillegg til safirringen som hadde begynt å sitte litt slarkete på fingeren i det siste?

Mens Robin kjempet seg fram mellom grushaugene i Tottenham Court Road mandag morgen, gikk hun i tankene gjennom krangelen fra dagen før. Frøet ble sådd selv før de dro på rugbykampen. Det virket som om Robin og Matthew kranglet hver eneste gang de hadde vært sammen med Sarah Shadlock og kjæresten hennes, Tom – noe Robin hadde påpekt da krangelen, som hadde bygd seg opp siden kampen, fortsatte langt inn i de små timene.

«Herregud, Sarah forsøkte bare å skape ufred, fatter du ikke det? Det var hun som spurte og spurte om ham og ikke ville gi seg, det var ikke jeg som begynte …»

De evinnelige gravearbeidene omkring Tottenham Court Road T-banestasjon hadde lagt hindringer i veien for Robin 13

helt siden hun begynte i det private etterforskningsbyrået i Denmark Street. Humøret hennes ble ikke bedre da hun snublet i en stor pukkstein; hun vaklet noen skritt før hun fikk balansen igjen. En storm av plystring og frekke tilrop strømmet mot henne fra en avgrunnsdyp grøft i gaten, full av arbeidsfolk med vernehjelm og refleksjakker. Hun enset dem ikke, men ble rød og gjorde et kast med hodet for å få det rødgylne håret ut av øynene. Tankene vendte ubønnhørlig tilbake til Sarah Shadlock og hennes slu, vedvarende spørsmål om Robins sjef.

«Han er merkelig tiltrekkende, ikke sant? Ser litt sliten ut, liksom, men det har aldri gjort meg noe. Er han så sexy i virkeligheten? En svær kar, ikke sant?»

Robin hadde sett hvordan Matthew knep leppene sammen da hun forsøkte å besvare spørsmålene i en kjølig, likeglad tone «Er det bare dere to på kontoret? Er det sant? Ingen andre ansatte overhodet?»

Kjerring, tenkte Robin. Vanligvis var hun en vennlig sjel, men vennligheten hadde aldri omfattet Sarah Shadlock. Hun visste nøyaktig hva hun drev med.

«Er det sant at han ble dekorert i Afghanistan? Er det? Wow – så han er krigshelt også, da?»

Robin hadde gjort hardnakkede forsøk på å stanse Sarahs sololovsang over Cormoran Strike, men uten hell – da kampen var slutt, var Matthew blitt tydelig kjøligere mot sin forlovede.

Men hans mishag hadde ikke hindret ham i å fleipe og le med Sarah på vei tilbake fra Vicarage Road, og Tom – en sløv og kjedelig type, etter Robins mening – klukklo med, uten å oppfatte understrømningene.

Robin ble dyttet og puffet av forbipasserende som også bautet seg fram mellom de åpne grøftene, gikk gjennom skyggen av det gitterlignende, monolittiske betongmonumentet Centre Point og kjente sinnet boble opp igjen da hun husket det Matthew hadde sagt ved midnatt, da krangelen flammet opp igjen.

«Du kan faen ikke la være å prate om ham! Jeg hørte hva du sa til Sarah …»

«Det var ikke jeg som begynte å snakke om ham, det var henne, du hørte ikke etter …»

14

Men Matthew hadde imitert henne med generisk kvinnestemme, lys og skingrende og imbesil: «Å, han har så nydelig hår …»

«Herregud, du er så jævla paranoid!» skrek Robin da. «Det var Sarah som drev på om det jævla håret til Jacques Burger, ikke Cormoran, og alt jeg sa var …» «’Ikke Cormoran’,» gjentok han med den samme åndssvake, pipende røsten. Da Robin rundet hjørnet til Denmark Street, var hun like rasende som hun hadde vært åtte timer tidligere, da hun stormet ut av soverommet for å sove på sofaen.

Sarah Shadlock, helvetes Sarah Shadlock, som var studiekamerat av Matthew og hadde forsøkt så intenst hun kunne å ta ham fra Robin, jenta som ventet hjemme i Yorkshire … Hvis Robin hadde kunnet være sikker på at hun aldri kom til å se Sarah igjen, ville hun vært overlykkelig, men Sarah var invitert til bryllupet i juli, Sarah ville uten tvil fortsette å forpeste livet for dem etter at de var gift, og kanskje ville hun også en dag forsøke å snoke seg inn på Robins kontor for å treffe Strike – hvis da interessen hennes var ekte, og ikke bare et middel til å skape ufred mellom Robin og Matthew.

Jeg vil aldri presentere henne for Cormoran, tenkte Robin arrig da hun nærmet seg budet som sto utenfor døren til kontoret. Han hadde en skriveplate i den ene, behanskede hånden og en avlang, firkantet pakke i den andre.

«Er den til Ellacott?» spurte Robin da hun kom så nær at han hørte henne. Hun ventet en sending med engangskameraer i elfenbensfarget kartong som skulle være gaver til gjestene ved bryllupsmiddagen. Arbeidstiden hennes hadde vært så uregelmessig i det siste at det ble lettere å sende ting hun hadde kjøpt på nettet, til kontoret fremfor til hjemmeadressen.

Budet nikket og rakte fram skriveplaten uten å ta av seg motorsykkelhjelmen. Robin kvitterte og tok imot pakken som var mye tyngre enn hun hadde ventet; da hun stakk den under armen, kjentes det som om en stor, tung gjenstand gled rundt inne i esken.

«Takk,» sa hun, men budet hadde allerede snudd seg vekk og svingt benet over motorsykkelen. Hun hørte at han kjørte vekk da hun låste seg inn.

15

Hun gikk opp metalltrappen som snodde seg rundt den ødelagte fugleburheisen, føttene klang mot metallet og ga gjenlyd i veggene. Det glimtet i glassdøren da hun låste opp og åpnet den, og det inngraverte navnet – C. B. STRIKE, PRIVAT ETTERFORSKER – dannet en mørk kontrast.

Hun hadde kommet tidlig med vilje. De var nedsnødd i arbeid for tiden, og hun ville få unna noe papirarbeid før hun begynte sin daglige overvåkning av en ung, russisk pole dancer.

Hun hørte tunge fottrinn fra etasjen over, og sluttet av det at Strike fremdeles var i leiligheten ovenpå.

Robin la den avlange pakken på skrivebordet, tok av seg kåpen og hengte den og vesken på en knagg bak døren, tente lyset og fylte vannkjelen og satte den på før hun rakte hånden ut etter den skarpe brevåpneren på skrivebordet. Hun husket hvordan Matthew hadde nektet plent å tro at det var rugbyspilleren Jacques Burgers krøllete manke hun hadde snakket pent om, fremfor Strikes korte og krusete som oppriktig talt lignet kjønnshår, og stakk kniven sint inn i pakken, rev papiret av og vrengte opp esken.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken, tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

3

Half-a-hero in a hard-hearted game. blue öyster cult, «the marshall plan».

Halvveis helt i et hardhjertet spill.

Robins skrik ga gjenlyd i vindusrutene. Hun stirret på den makabre tingen på skrivebordet og rygget bakover. Benet var glatt, slankt og blekt, og hun hadde streifet borti det med fingeren da hun rev esken opp, hadde følt den kalde, gummiaktige huden.

Hun hadde akkurat klart å kvele skriket ved å presse hånden mot munnen da glassdøren ved siden av henne fór opp. Strike, en meter og nittitre, med åpen skjorte som blottla et bryst med en tett, gorillaaktig hårmatte.

«Hva i …»

Han fulgte retningen av det skremte blikket hennes og så benet. Hun kjente hånden hans lukke seg fast om overarmen da han styrte henne ut på trappeavsatsen.

«Hvordan kom det hit?»

«Med bud,» sa hun og lot ham føre henne opp trappen. «På motorsykkel.»

«Vent her. Jeg ringer politiet.»

Da han hadde lukket døren til leiligheten sin bak henne, ble hun stående helt stille, med hamrende hjerte, og lytte til skrittene hans som gikk ned på kontoret igjen. Sur galle steg opp i munnen. Et ben. Noen hadde nettopp sendt henne et ben.

Hun hadde nettopp rolig båret et ben opp trappen, et kvin17

neben i en eske. Hvis ben var det? Hvor var resten av kvinnen?

Hun gikk bort til nærmeste stol, en billig sak i polstret plast med metallben, og satte seg, fremdeles med fingrene presset mot de numne leppene. Hun husket at hennes navn hadde stått på pakken, den var adressert til henne personlig.

I mellomtiden sto Strike med mobilen mot øret ved kontorvinduet som vendte ut mot gaten og saumfór Denmark Street etter tegn til motorsykkelbudet. Da han gikk tilbake til forværelset for å se nærmere på den åpnede pakken på skrivebordet, hadde han fått kontakt med politiet.

«Et ben?» gjentok førstebetjent Eric Wardle i den andre enden. «Et jævla ben ?»

«Og det er ikke engang min størrelse,» sa Strike, en fleip han aldri ville ha kommet med hvis Robin hadde vært til stede.

Buksebenet hans var brettet opp så metallstangen som fungerte som høyreankel, vistes. Han hadde vært i ferd med å kle på seg da han hørte Robins skrik.

I samme øyeblikk som han sa ordene, gikk det opp for ham at det var et høyreben, i likhet med det han selv hadde mistet, og at det var skåret av like nedenfor kneet, nøyaktig der hans eget var blitt amputert. Fremdeles med mobilen mot øret gransket Strike benet nærmere, mens neseborene ble fylt av en ubehagelig lukt som minnet om nytint kyllingkjøtt. Hvit hud, glatt, blek og plettfri bortsett fra et gammelt, grønnaktig blåmerke på leggen, som for øvrig var slurvet barbert. De korte, strittende hårene var lyse, de ulakkerte tåneglene litt skitne.

Det avskårne leggbenet lyste ishvitt mot kjøttet. Et rent kutt – sannsynligvis gjort med en form for øks, tenkte Strike.

«Et kvinneben, sa du?»

«Ser sånn …»

Strike hadde fått øye på noe mer. Det var arrvev på leggen der benet var kuttet, gamle arr som ikke hadde noe å gjøre med hugget som hadde skilt det fra resten av kroppen.

Hvor mange ganger i barndomsårene i Cornwall hadde det forræderske havet kommet overraskende på ham mens han sto med ryggen til? Folk som ikke kjente havet godt, glemte hvor hardt og brutalt det kunne være. De ble rystet når det smalt 18

inn i dem med en kraft som iskaldt metall. Strike hadde konfrontert, jobbet med og overvunnet frykt gjennom hele sitt yrkesaktive liv, men ved synet av de gamle arrene slo angsten et øyeblikk pusten ut av ham, en angst som kjentes desto verre fordi han var så uforberedt.

«Er du der?» spurte Wardle i den andre enden.

«Hva?» Strikes nese, som var brukket to ganger, befant seg bare et par centimeter fra stedet der kvinnens ben var blitt kuttet av. Han husket arrene på benet til et barn han aldri hadde glemt … hvor lenge var det siden han hadde sett henne? Hvor gammel var hun blitt nå?

«Du ringte meg først …?» fortsatte Wardle.

«Ja,» sa Strike og tvang seg til å fokusere. «Jeg ville helst at du skulle ta saken, fremfor noen andre, men hvis du ikke kan …»

«Jeg er på vei,» sa Wardle. «Kommer om en liten stund. Bli der du er.»

Strike avsluttet samtalen, la mobilen fra seg og fortsatte å stirre på benet. Nå så han at det lå en lapp under det, en maskinskrevet lapp. Strike, som hadde fått trening i etterforskningsmetoder i den britiske hæren, motsto en sterk fristelse til å trekke den ut og lese den – han måtte ikke tukle med tekniske bevis. Isteden sank han ustøtt ned på huk så han kunne lese adresselappen som hang opp ned på det åpne eskelokket.

Pakken var adressert til Robin, noe han overhodet ikke likte.

Navnet hennes var riktig stavet, skrevet med maskin på en hvit etikett over kontoradressen deres. Etiketten var klistret over en annen etikett. Han knep øynene halvt igjen, fast bestemt på ikke engang å flytte esken såpass at han kunne lese adressen tydeligere, og så at avsenderen først hadde adressert pakken til «Cameron Strike», og deretter klistret den nye etiketten med «Robin Ellacott» over den gamle. Hvorfor hadde vedkommende ombestemt seg?

«Faen,» sa Strike stille.

Han stablet seg på bena, tok Robins håndveske fra knaggen bak døren, låste glassdøren og gikk opp i leiligheten igjen.

19

«Politiet er på vei,» sa han og satte vesken foran henne. «Vil du ha en kopp te?»

Hun nikket.

«Vil du ha konjakk i den?»

«Du har ikke konjakk,» sa hun. Stemmen lød litt hes.

«Har du sett etter?»

«Selvfølgelig ikke!» sa hun, og han smilte over hvor forarget hun lød ved tanken på at hun skulle ha gjennomsøkt skapene hans. «Du er bare – du er ikke typen som har konjakk stående til medisinsk bruk.»

«En øl, da?»

Hun ristet på hodet, greide ikke å smile.

Da teen var klar, satte Strike seg tvers overfor henne med sitt eget krus. Han så ut som nøyaktig det han var: en svær eksbokser som røkte for mye og spiste for mye søppelmat. Han hadde kraftige øyenbryn, en flattrykt, asymmetrisk nese og et furtent, grettent uttrykk i ansiktet når han ikke smilte. Det tykke, mørke, krøllete håret som fremdeles var fuktig etter dusjen, minnet henne om Jacques Burger og Sarah Shadlock. Det virket som om det hadde gått en evighet siden krangelen. Hun hadde bare så vidt sendt Matthew en tanke siden hun kom inn i leiligheten. Hun grudde seg til å fortelle ham hva som hadde hendt. Han kom til å bli sint. Han likte ikke at hun jobbet for Strike.

«Har du sett på … på det?» mumlet hun etter å ha løftet kruset med den dampende teen og satt det fra seg igjen uten å drikke.

«Ja,» sa Strike.

Hun visste ikke hva mer hun skulle spørre om. Det var et avhugd ben. Situasjonen var så grusom, så grotesk at ethvert spørsmål som falt henne inn, virket latterlig eller kynisk.

Kjente du det igjen? Hvorfor tror du de sendte det? Og – mer påtrengende enn noe annet – hvorfor til meg?

«Politiet er nok interessert i budet,» sa han.

«Jeg vet det,» sa Robin. «Jeg har forsøkt å huske så mye som mulig om ham.»

Det ringte på gatedøren.

«Det er nok Wardle.»

20

«Wardle?» gjentok hun forbløffet.

«Han er den greieste politimannen vi kjenner,» minnet Strike henne på. «Bli sittende, jeg tar ham med opp til deg.»

Strike hadde greid å gjøre seg upopulær hos Scotland Yard i løpet av foregående år, hvilket ikke ene og alene var hans feil. Hans to mest bemerkelsesverdige etterforskningstriumfer hadde fått bred pressedekning, noe som naturlig nok ergret de politietterforskerne han hadde overtrumfet. Men Wardle, som hadde hjulpet ham med den første av de to sakene, hadde fått sin del av æren, slik at forholdet dem imellom forble relativt vennskapelig. Robin hadde bare lest om Wardle i medienes dekning av saken. De hadde aldri møttes under rettssaken.

Han viste seg å være en pen mann med tykt, kastanjebrunt hår og sjokoladebrune øyne, kledd i jeans og skinnjakke.

Strike visste ikke om han skulle more seg eller ergre seg over hvordan Wardle automatisk lot blikket gli over Robin da han kom inn i rommet – et kjapt sveip over håret, figuren og den venstre hånden, der blikket hvilte et sekund på forlovelsesringen med safiren og diamantene.

«Eric Wardle,» sa han med lav stemme og et smil Strike bedømte som unødvendig sjarmerende. «Og dette er betjent Ekwensi.»

En slank, mørkhudet kvinnelig betjent med håret strøket bakover og samlet i en knute i nakken, kom inn sammen med ham. Hun sendte Robin et kort smil, og Robin merket at hun ble uforholdsmessig glad over at det var en annen kvinne til stede. Betjent Ekwensi lot blikket gli over Strikes krypinn.

«Hvor er denne pakken?» spurte hun.

«I etasjen under,» sa Strike og trakk kontornøklene opp av lommen. «Jeg skal vise dere. Står det bra til med kona, Wardle?» la han til idet han var på vei ut av rommet med betjent Ekwensi.

«Det driter vel du i,» svarte førstebetjenten, men til Robins lettelse la han av seg det hun hadde tolket som terapeutvesenet da han satte seg overfor henne og åpnet notatblokken.

«Han sto utenfor døren da jeg kom bortover gaten,» sa Robin som svar på Wardles spørsmål om hvordan pakken var blitt avlevert. «Jeg trodde han var et bud. Han hadde på seg 21

svart skinndress – helt svart, bortsett fra blå skulderstriper på jakken. Hjelmen var helt svart, og visiret – med speilglass – var slått ned. Han må ha vært minst en åtti høy. Ti–femten centimeter høyere enn meg, selv uten hjelm.»

«Kroppsbygning?» spurte Wardle som skriblet notater.

«Ganske kraftig, ville jeg si, men skinndressen polstret ham nok litt.»

Robins blikk gled uforvarende bort mot Strike, som kom tilbake. «Jeg mener, ikke …»

«Ikke så feit og diger som sjefen?» foreslo Strike som hadde hørt hva hun sa, og Wardle, som grep – og nøt – enhver anledning til å gi Strike en stikkpille, flirte.

«Og han hadde hansker,» sa Robin, som ikke hadde trukket på smilebåndet. «Svarte motorsykkelhansker av skinn.»

«Selvfølgelig hadde han hansker,» sa Wardle og noterte.

«Du la vel ikke spesielt merke til motorsykkelen, regner jeg med?»

«Det var en Honda, rød og svart,» sa Robin. «Jeg la merke til logoen, det symbolet med vinger. 750 kubikk, vil jeg tro.

Den var stor.»

Wardle så både forbløffet og imponert ut.

«Robin er motorfreak,» sa Strike. «Kjører som Fernando Alonso.»

Robin skulle ønske Strike ville legge av seg den muntre, fleipete tonen. Nede på kontoret lå en kvinnes ben. Hvor var resten av kvinnen? Hun måtte ikke gråte. Hun skulle ønske hun hadde sovet mer i natt. Den fordømte sofaen … hun hadde tilbrakt for mange netter på den i det siste …

«Og han fikk deg til å kvittere for den?» spurte Wardle.

«Jeg vil ikke si ‘fikk meg til’,» sa Robin. «Han holdt fram skriveplaten, og jeg gjorde det automatisk.»

«Hva var det på skriveplaten?»

«Det så ut som en faktura, eller …»

Hun lukket øynene i et forsøk på å huske bedre. Når hun tenkte nærmere over det, hadde skjemaet virket amatørmessig, som om noen hadde skrevet det ut på laptopen sin, og hun sa det.

«Ventet du en pakke?» spurte Wardle.

22

Robin fortalte om engangskameraene til bryllupet.

«Hva gjorde han etter at du hadde tatt imot pakken?»

«Satte seg på sykkelen igjen og kjørte. Bortover Charing Cross Road.»

Det banket på døren, og betjent Ekwensi dukket opp med lappen Strike hadde sett under benet. Nå var den lagt i en bevispose av plast.

«Teknikerne er kommet,» sa hun til Wardle. «Denne lappen lå i pakken. Jeg skulle gjerne vite om den sier Miss Ellacott noe.»

Wardle tok plastposen med lappen og leste med rynkede bryn.

«Det er bare tull,» sa han og leste høyt: «’A harvest of limbs, of arms and of legs, of necks …’» «… ‘that turn like swans,’» avbrøt Strike som sto lent mot komfyren, for langt unna til å se lappen, «’as if inclined to gasp or pray.’ » De tre andre stirret på ham.

«En sangtekst,» sa Strike. «’En høst av lemmer, av armer og ben, av halser lik duvende svaner som bøyer seg i gisp eller bønn.’» Robin likte ikke uttrykket i ansiktet hans. Hun kunne se at ordene betydde noe for ham, noe vondt. Det så ut som om han trengte en kraftanstrengelse for å forklare nærmere: «Fra siste vers av ‘Mistress of the Salmon Salt’. Av Blue Öyster Cult.»

Betjent Ekwensi hevet tynne, nappete øyenbryn.

«Hvem?»

«Kjent rockeband fra syttitallet.»

«Du kjenner musikken deres godt, antar jeg?» spurte Wardle.

«Jeg kjenner den sangen,» sa Strike.

«Mener du at du tror du vet hvem som sendte benet?»

Strike nølte. Mens de andres blikk hvilte på ham, løp en forvirret strøm av bilder og minner gjennom hjernen på ham. En lav stemme sa, She wanted to die. She was the quicklime girl – Hun ville dø, hun var kvinnen av ulesket kalk. En tolv år gammel jentes tynne ben med hvite, sølvaktige arr på kryss og tvers. Et par små, mørke røyskattøyne, smale av hat. En tatovert, gul rose.

23

Og deretter – et minne som kom luntende etter de andre, selv om det kanskje ville være det første en annen mann hadde tenkt på – husket han en saksrapport som nevnte en penis som ble skåret av et lik og sendt til en politimann.

«Vet du hvem som sendte det?» spurte Wardle igjen.

«Kanskje,» sa Strike. Han kastet et raskt blikk på Robin og betjent Ekwensi. «Jeg vil helst snakke om det under fire øyne.

Har du fått alt du trenger fra Robin?»

«Vi trenger fullt navn og adresse og så videre,» sa Wardle.

«Vanessa, kan du ordne med det?»

Betjent Ekwensi gikk bort til henne med notisblokken.

Lyden av de to mennenes klingende skritt mot metalltrappen døde bort. Til tross for at Robin ikke hadde noe ønske om å se det avkuttede benet igjen, ble hun ergerlig over ikke å få være med. Det hadde stått hennes navn på pakken.

Den makabre pakken lå fremdeles på skrivebordet nedenunder. Betjent Ekwensi hadde sluppet inn enda to av Wardles kolleger, den ene fotograferte, den andre snakket i mobilen mens deres overordnede gikk forbi sammen med privatetterforskeren. Begge stirret nysgjerrig på Strike, som hadde oppnådd en viss berømmelse i samme periode som han hadde klart å bli uvenner med flere av Wardles kolleger.

Strike lukket døren til privatkontoret, og han og Wardle satte seg på hver sin side av skrivebordet. Wardle bladde om til et nytt blad på notatblokken.

«Ja vel – hvem er det du kjenner som liker å kutte opp lik og sende dem i posten?»

«Terence Malley,» sa Strike etter et øyeblikks nøling. «For det første.»

Wardle noterte ikke, men stirret på ham over pennen.

«Terence ‘Digger’ Malley?»

Strike nikket.

«Medlem av Harringay-ligaen?»

«Hvor mange Terence ‘Digger’ Malleys kjenner du?» spurte Strike utålmodig. «Og hvor mange av dem har for vane å sende folk kroppsdeler?»

«Hvordan i helvete kom du borti Digger?»

24

«Samarbeidet med sedelighetsavsnittet i en narkosak.

I 2008.»

«Den saken han ble dømt for?»

«Akkurat.» «Å, dæven,» sa Wardle. «Der har du det, for faen. Mannen er en jævla psyko, han har nettopp kommet ut og har lett tilgang til halvparten av Londons prostituerte. Vi får sette i gang å sokne i Themsen etter resten av dama.»

«Ja, men jeg vitnet anonymt. Han skulle aldri fått vite at det var meg.»

«De har midler og muligheter,» sa Wardle. «Harringaygutta – de er som den jævla mafiaen. Hørte du om da han sendte Hatford Alis pikk til Ian Bevin?»

«Ja, jeg hørte om det,» sa Strike.

«Men hvor kommer sangteksten inn i bildet? En høst av hva faen det nå var?»

«Vel, det er det som bekymrer meg,» sa Strike langsomt.

«Det virker litt for raffinert for folk som Digger – og det får meg til å tro at det kanskje er en av de andre tre.»