KATARINA EKSTEDT & ANNA WINBERG Oversatt av Mari V. Wulfsberg Del 1
Hæ? Rekordskolen?
Sprett! Sprett! Sprett! Rurik kjenner at svetten bryter fram i panna da han spretter bortover asfalten. Han pleier alltid å sprette den samme runden: ut gjennom porten, til høyre og skrått gjennom parken og deretter snarveien over tomta til familien Larsson. Her i Lillhagen er det mange bra gater å sprette i. Men i dag har han lyst på en forandring, han vet ikke hvorfor. Han elsker å sprette, og foreldrene hans vet veldig godt hva han driver med når han «stikker ut en tur», som han pleier å si. De har gitt opp for lengst. De vil at han skal drive med løping eller høydehopp, som storesøstrene gjør. Løpe vanlig, rett fram, eller hoppe over en list istedenfor å sprette. Men Rurik vil bare sprette, rett opp. Sånn har det alltid vært, helt fra han var liten. Rurik bestemmer seg for å sprette inn i det lille skogholtet som ligger bak huset deres. Og så videre
5 KAPITTEL
1
til den lille lekeplassen der han alltid brukte å være med kompisene da de var små. Nå er det ingen her, og det duskregner nesten. Han hopper hjemover igjen. Det er da han ser det. Noe hvitt, med store grønne og blå bokstaver. Det er et flygeblad, en liten lapp som ligger på stien foran ham. Hvordan har den havnet her?
REKORDSKOLEN tar nå imot søknader. Har DU et spesielt talent? Er du REKORDstor? Kan du bli REKORDsetter av en verdensREKORD?
Meld deg på nå, søk snarest via vår hjemmeside. Semesterstart: 1. september
Rurik kjenner at det hamrer i brystet. Kanskje dette kunne være noe for ham? Han kan jo faktisk hoppe veldig høyt, rett opp, over sytti centimeter. Han kjenner ingen andre som klarer det. Kanskje han kan bli den som hopper høyest i hele verden? Med lappen i et hardt grep spretter han hjem, det går i rekordfart, selv om det allerede har begynt å styrtregne. Andpusten river han opp døra og spretter opp trappa mot rommet sitt.
7
– Rurik! Ikke sprett i trappa! Hvorfor kan du ikke gå, som normale mennesker? Han blåser i farens roping fra kjøkkenet og tar fram nettbrettet som ligger gjemt under senga. Kjapt taster han inn adressen til skolens hjemme side, www.rekordskolen.com. Han kjenner at han er svett, litt tissetrengt og kald om hverandre. Han vet ikke hvorfor, men han må gå på den skolen, han bare må. Den virker helt fantastisk, som om hva som helst skulle kunne skje der. Nedenfra hører Rurik hvordan faren stresser rundt, søsteren Cilla har løpetrening klokka seks, og så skal Mari ha kondisjonstrening med Lillhagens IK klokka sju. I gangen står familiens treningstider nøyaktig skrevet opp i en stor familiekalender. Men i kolonnen til Rurik er det helt tomt. Begge søstrene hans har allerede hvert sitt skap fullt av friidrettsmedaljer og pokaler. Rurik har ikke en eneste en. Han liker ikke høydehopp, løpetrening og sånt, han vil bare sprette rundt. Til slutt trekker Rurik et lettelsens sukk. Han har sendt søknaden. Puh! Nå er det bare å vente. Fornøyd gjør han et rekordhøyt hopp og lander i sofaen.