Råtne Rikard av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth

Råtne Rikard

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-57415-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble først utgitt i 1985 av J.W. Cappelens Forlag as.

Omslagsdesign: Hanne Løvdal, Lovedales Studio Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBoook UAB, Litauen 2017 Satt i 11.9/16 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g / 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Mari lå under sofaen i stuen.

Hun presset seg hardt ned mot gulvet og hardt inntil veggen. Hun hadde bare genser og strømpebukse på. Og tøfler. Hun så morens og farens ben, ned fra stolene. Morens ben var krøllet inn i hverandre, de beveget seg hele tiden, først krøllet hun det ene over det andre, så krøllet hun det andre over det ene. Farens sko sto rett på gulvet, langt fra hverandre, tærne pekte utover.

– Far, sa Mari.

Det var helt stille. Det knirket ikke i avisen.

– Fa-ar!

Hun pustet nesten ikke, lå med nesen og munnen helt nedi gulvet, det luktet godt.

– Mari?

Det var faren.

– Mari??

5

Han brettet avisen sammen, det knirket og knirket, han så seg sikkert rundt. Om hun var der.

– Mari?

Hun lå musestille.

– Jeg syntes jeg hørte Mari, sa han.

– Hva? Det var moren, hun knirket, det ene benet krøllet seg over det andre.

– Mari! sa faren.

– Hva er det, sa moren, nå så hun sikkert opp på ham.

– Ingenting.

Han brettet avisen ut igjen, knirk, knirk, så ble det stille.

– ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, skrek Mari da, alt hun kunne, kjempehøyt, så det kom ekko fra veggene og taket. Hun ålte seg ut og sprang gjennom alle rommene og tilbake rett forbi faren. – ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, skrek hun, med armene høyt over hodet og bena hardt i gulvet, tramp, tramp, rett inn på rommet sitt og PANG! Helt stille.

Hun tenkte: Nå ser de på hverandre.

Og hun stilte seg helt inntil døren, med øret mot nøkkelhullet, for å høre om de sa noe.

6

Det tok lang tid. Så sa moren: – Tror du det er noe, Erik?

– Er? Hva er?

– At hun gjør sånn, sa moren.

– Jeg vet ikke, jeg, sa han, – Kjære deg … Helt stille.

Kanskje de kysset?

Så kom det skritt mot døren. Mari løp opp i sengen og tok dynen helt opp foran ansiktet, så hun bare såvidt kunne se. Dørhandtaket gikk forsiktig ned og døren gled sakte opp, det var sikkert faren.

Farens hode stakk frem. Han smilte.

– Hei, Mari, sa han. Hun trakk dynen helt over hodet, så han ikke kunne se henne. Om hun smilte, kanskje.

– Maaari! Faren nesten sang. Han kom nærmere, hun kunne høre at han pustet.

– Jeg skal lage skuespill selv, sa hun, fort.

– Åja, sa faren. – Skal du lage skuespill, du. Ja, det synes jeg du skal, det synes jeg virkelig du skal.

– Finere enn på skolen!

– Ja, det høres gøy ut, Mari. Det synes jeg.

– Men det skal være hemmelig!

– Ja, det er vel ikke annet enn rimelig det, sa han.

7

– Dødshemmelig, sa hun.

– Ja, ja, sa faren. Så sto han litt, men så gikk han.

Da tenkte hun: Skuespill? Det var lurt! Det skal jeg!

Og hun løp ut av rommet sitt og helt ut i oppgangen og ringte på hos Lars.

Hun gikk inn før de åpnet, de hadde aldri døren låst, og Lars kom ut av rommet sitt. Han hadde pyjamas på seg allerede.

– Lars! Vet du hva vi skal! Vi skal lage skuespill selv og kanskje vise for alle, sånn at de klapper og skjønner av vi er sterkest!

– Men det er vi ikke.

– Jo! Lars holdt hånden på det ene øret.

– Har du vondt ennå? Han nikket.

– Få se!

Lars tok hånden vekk, og Mari så på øret. Det var rødt og større enn det andre. Han hadde fått en snøball på det, en kjempehard med is inni. Men han hadde ikke begynt å grine. Bare holdt seg på øret. Og de hadde dyttet ham inn i snøhytta og rullet store snøballer foran, men han hadde ikke begynt å grine.

– Vi setter oss under matrosteppet, sa hun.

8

De gikk inn på rommet til Lars og satte seg i sengen. Lars bredte det store, varme matrosteppet over dem. Det luktet matroser.

De satt stille, bare luktet og så ut av vinduet.

Ute var det mørkt, mørkt som poteter. Men det snødde hvitt, hvite snøflak som la seg oppå hverandre på trærne og på gjerdet og på bilene, så alt vokste og liksom ble større.

I gården rett over lyste det i vinduene. Mari slukket lampen så de kunne se tydeligere, de så gardinene og blomstene og lampene. Noen hadde stjerner og hjerter. Nå var det snart jul. Moren til Lars hadde laget kalender, mange pakker som hang i en snor fra taket.

Av og til så de menneskene. Det var nesten som å se på fjernsyn.

– Hvis det ikke hadde snødd, men regnet, hadde snøen smeltet og rent ned i kummene og ingen kunne hive snøballer, sa Lars.

– Men det snør.

– Ja. Mye. De så ut på snøflakene som dalte sakte ned forbi vinduet. Snøflak som kanskje ble harde snøballer i morgen.

– Men vi kan lage skuespill! Du kan være hva du vil!

– Hva jeg vil?

9

– Ja, du kan velge!

– Å, sa Lars. – Det er vanskelig.

Han satte seg innerst i sengen med knærne opp til haken, han lukket øynene og tenkte.

– Veldig vanskelig.

– Livet skal ikke være bare gøy, men vanskelig òg.

– Skal det?

– Det sier de.

– Hvem da?

– De voksne.

– Tror du på dem?

– Nei. Lars la hendene på knærne og hodet på hendene og lukket øynene. Mari snurret noen hårstrå rundt øret sitt så det ble skrukkete og rødt.

– Bestem deg, sa hun.

– Den som vinner, kanskje, sa han.

– Javel.

Mari la seg helt ned i sengen og dro matrosteppet over hodet. Hun kjente at hun var trett i armene og bena. Kanskje hun skulle sovne her, i sengen til Lars? Sånn at faren måtte hente henne og bære henne gjennom gangen og legge henne i hennes egen seng og bre dynen over henne?

Kanskje hun kunne sove i sengen til Lars hele 10

natten? Og våkne der om morgenen og åpne kalender?

– Har du åpnet kalender?

Lars svarte ikke. Han satt akkurat som i sted.

Kanskje han sov? Kanskje det var fordi de hadde slukket lyset.

– Lars!

Lars skvatt og åpnet øynene fort, akkurat som om hun hadde sagt BØ.

– Hva fikk du i kalenderen i dag?

– En sau.

Han la seg helt ned han også og dro teppet over hodet. Nå lå de under teppet sammen. Bena til Lars stakk ut ved hodet hennes, han hadde små, hvite tær med små negler, de var litt kalde. Mari la teppet over dem.

– Når jeg blir stor, skal jeg gifte meg fort, sånn at jeg kan ligge sammen med noen om natten bestandig.

– Tror du på Jesusbarnet, spurte Lars.

– Nei, sa Mari.

Da kom det noen inn. Det var sikkert moren hans.

– Neimen, sitter dere i mørke, sa hun. Så kom lyset på.

– Neimen, ligger dere under teppet, sa hun. De tok teppet vekk fra ansiktet og så opp.

11

Der sto hun, midt på gulvet, med den store magen.

Hun skulle ha baby. Hun tenkte bare på det, og faren laget babyseng.

– Nå må du gå inn til deg selv, Mari, sa hun.

– For Lars skal legge seg.

De krøp ut av matrosteppet, og Lars brettet det sammen og la det på sengen. Moren sto der hele tiden.

– Sånn, si natta nå, sa hun.

– Nattada, sa Lars.

– Nattada, sa Mari og gikk til ytterdøren.

Moren åpnet den for henne. – Sånn ja, natta nå, sa hun, akkurat som hun hadde dårlig tid.

– Nattada, sa Lars like før døren gikk igjen.

Mari var alene i oppgangen. Den var kald. Og mørk. Og skummel.

– Hun så bort på deres egen dør. Det var ikke langt dit, bare noen skritt, men det var akkurat som om hun ikke klarte å gå. Som om føttene hang fast i gulvet. Og hun hørte rare lyder, som om noen var på vei oppover trappene. Noen svære gutter. Nærmere og nærmere kom de, nå hørte hun det tydelig, dunkdunk, sa det, dunk-dunk.

Kanskje de skulle ta henne?

Men hun klarte ikke å røre seg, hun sto helt 12

fast i gulvet, dunk-dunk, sa det nærmere, og hun dro og dro i føttene, men det var akkurat som om de hadde grodd fast, dunk-dunkdunkdunk.

Da skrek hun: – ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, kjempehøyt, så det ljomet i gangen. Det ble helt stille etterpå. Og foten løsnet. Hun løp alt hun kunne over gangen og inn døren og inn i stuen. Moren og faren så forbauset ut, brillene satt nederst på nesen, det var sikkert like før de falt av.

– I all v …, sa faren.

– Men hva i …, sa moren.

– Hva er det du leker?

Mari sto helt stille, rørte ikke hendene eller bena, sto akkurat som en snødame. De så lenge på henne.

– Kom hit da, Mari, sa moren, hun strakte armene frem. – Var det skummelt i oppgangen?

Mari blunket ikke, bare sto der.

– Du Mari, sa moren, hun smilte. – Skal vi lage kakao?

Mari svarte ikke.

– Nei, vi bader først, så lager vi kakao etterpå og drikker den i sengen min?

– Nei, for jeg skal lage skuespill!

– Å, sa moren. – Åja.

13

Hun så litt lei seg ut. Kanskje hun hadde gledet seg? Mari liksom svaiet på gulvet.

– Mari? sa moren, men Mari gikk inn på rommet sitt.

Hun tok av seg genseren og slengte den ut i rommet. Så tok hun av seg tøflene og slengte dem vekk. Så tok hun av seg strømpebuksen og sokkene og slengte dem høyt i luften, og hun tok av seg trøyen og underbuksen og slengte dem langt bort så det ble liggende klær på lampen og på hyllen og på skrivebordet og alle steder.

Så dro hun ned rullegardinen og slukket lyset.

Det ble helt mørkt. Hun så ingenting. Bare sort.

Men, etter en stund begynte hun å se litt, alt var ikke like sort lenger. Og da så det akkurat ut som om det sto store mennesker i rommet, store, farlige, slemme gutter, ihvertfall en ved lampen og en under skrivebordet, og det ble skummelt, for de kom nærmere og skulle kanskje drepe henne.

– ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, skrek hun og løp mot sengen og fikk vondt i den ene foten fordi hun tråkket på en blyant. – ÆÆÆÆÆÆÆÆ, skrek hun enda høyere og hoppet opp i sengen og gjemte seg under dynen. Moren og faren kom løpende inn.

– Men hva ER det? sa moren.

14

– Er du redd, Mari? sa faren.

– Det er farlige gutter her, som skal drepe meg!

– For noe tull, sa faren. – Det er da ingen her.

Moren og faren så ut i rommet.

– Sånn som det ser ut her, sa moren. – Hvorfor slenger du klærne dine omkring på den måten.

Hvorfor legger du dem ikke på en stol isteden, det ville være mye lettere for deg selv også, så slipper du å fly både høyt og lavt for å finne dem i morgen.

– Ikke nå, men når lyset er slukket, sa Mari.

– Hva da?

– Morderne.

– Har du pusset tennene? sa faren. – Ikke det nei. Så, opp med deg, ut å pusse tennene.

Han løftet henne opp og bar henne ut på badet og satte henne fra seg på krakken og tok tannkrem på den grønne tannbørsten hennes.

Mari pusset sånn som de hadde lært hos skoletannlegen, ti ganger på hver side av alle tennene.

Det tok lang tid. Faren satt på kanten av badekaret.

– Du pusser dem godt, du, sa han da det var gått en stund.

Mari svarte ikke, hun kunne ikke snakke mens hun pusset.

Det var speil på alle veggene på badet, det ble 15

fire farer når han satt på badekarskanten. De trakk opp klokkene sine. Mari så på dem da hun var ferdig.

– Hei, sa hun.

De så opp på henne. – Hei, sa de, – er du ferdig nå da?

Hun nikket. De fire farene kom mot henne med mange hender og løftet henne opp og bar henne ut. Så var det bare én. Han la henne i sengen og dyttet dynen under henne alle steder sånn at ikke noe kaldt kunne komme inn.

– Blir du redd hvis jeg slukker lyset nå? spurte han.

De så ut i rommet. Moren hadde ryddet klærne sammen og lagt dem i en bunke på stolen ved skrivebordet.

– For hva da? Mari hvisket.

– Jeg syntes du snakket om noen mordere eller noe sånt, jeg.

Mari reiste seg opp i sengen og så på ham.

– Tror du på dem, far?

– Neida, sa faren fort. – Nei, det gjør jeg da ikke. Nattada Mari, nå må du sove.

Han ropte på moren. Hun kom inn og sa: – Nattada, Mari, nå må du sove.

De sto i døren og sa nattada, det skinte i brilleglassene. Så lukket de døren.

16

Det ble mørkt og stille. Mari lukket øynene. Da kom det røde farger, røde og oransje rundinger.

De gled sammen og forsvant igjen, de ble mindre eller større, de ble svakere eller sterkere. De liksom danset.

Sånn skulle skuespillet være! Sånn at man måtte se! Ikke som juleskuespillet på skolen hvor alle må stå på rekke og si sånt som ikke er sant.

Mari skulle stå omtrent i midten og si: «Jeg er sydamen i vår by til små og store kan jeg sy.»

Lars skulle si: «Jeg er bakeren og jeg baker små og store kaker.»

Det var dumt!

Men hun skulle lage skuespill selv, sånn at de kanskje ikke hev snøballer mer, Rikard og de, dummingene, råtne Rikard.

Så tenkte hun: Råtne Rikard? Det var lurt! Det skal jeg rope når han kommer! Hvis jeg tør.