Pulphead av John Jeremiah Sullivan

«Pulphead er fantastisk» Geoff Dyer «Det virker som om Sullivan kan gjøre omtrent hva som helst, å skrive innenfor ethvert register og ikke bare innen et stykke, men ofte i løpet av én setning….Pulphead er den beste og viktigste samlingen med tidsskriftsartikler siden David Foster Wallace» New York Times Book Review «Det imponerende med Pulphead er måten disse ulike essayene samles til et memoarlignende hele. Kittet som holder dem sammen, er Sullivans sindige og utvungne stemme. (…)

På samme måte som velkomponerte låter har hans essay ikke bare sterke vers og refreng, men broer også, uventede deler som danner subtile harmoniske forbindelser.»

The New York Times «En mann, en bok, et mirakel: Med sin essaysamling Pulphead har den amerikanske forfatteren John Jeremiah Sullivan etablert seg som kritikernes yndling.»

Gregor Dotzauer, Der Tagesspiege «JJS kan være den beste essayisten i sin generasjon. (…) han har vunnet to National Magazine Awards, blant annet, og han er ikke engang 40. Men han er det nærmeste vi kommer Tom Wolfe i dag, inkludert Tom Wolfe.»

Lev Grossman, Time «Det er opplagt at de er skrevet av en talentfull historieforteller som har lært fra fiksjonen (så vel som den essayistiske tradisjonen) hvordan strukturere og porsjonere det han forteller. Han ser ut til å ha historiefortellerens gaver i overflod. (…) Sullivan, som er trettisju og med tekster på steder som Harper’s, GQ, The Oxford American og The Paris Review det siste tiåret, har blitt sammenlignet med Tom Wolfe og David Foster Wallace. Men han er snillere enn den første og mindre nevrotisk enn den andre» James Wood, The New Yorker

John Jeremiah Sullivan

Pulphead Fortellinger fra den andre siden av USA Oversatt av Alexander Leborg

John Jeremiah Sullivan Originalens tittel: PULPHEAD Oversatt av Alexander Leborg PULPHEAD Copyright © 2011, John Jeremiah Sullivan All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41418-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Bendik Kaltenborn Forfatterfoto: Harry Taylor Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til M. og J. og M.J. Og til Pee Wee (1988–2007)

Good-by now, rum friends, and best wishes.

You got a good mag (like the pulp-heads say) … norman mailer, oppsigelsesbrev (trukket tilbake), 1960

Innhold

På denne klippe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Føtter i røyk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

Mr. Lytle. Et essay . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

54

Etter Katrina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

76

Reality-TVs reelle kjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

84

Michael . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102

Axl Rose: Hans siste comeback . . . . . . . . . . . . . . . .

118

I vårt Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142

Fortellingen om en eksentrisk naturforsker . . . . . . .

168

Grottene uten navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

195

Bluesens ukjente skalder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229

The Blackheart Man. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251

Løven og lammet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

277

Hjemme hos Peyton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

306

Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

327

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

347

På denne klippe

Ikke for å skryte, men i utgangspunktet hadde jeg en perfekt plan. Jeg skulle dekke Cross-Over-festivalen i Lake of the Ozarks, Missouri – tre dager med de fremste kristne bandene og deres fans på et avsidesliggende messeområde i Midtvesten. Jeg skulle stå i utkanten av folkemengden og ta notater, slå av en prat med en og annen publikummer («Hva er vanskeligst – vanlig skole eller hjemmeundervisning?») og så skulle jeg flashe adgangskortet mitt backstage og slå av en prat med artistene. Vokalisten i et eller annet band ville belære meg om hvordan all musikk egentlig lovpriser Ham så lenge den fremføres med kjærlighet, og jeg ville skrible ned sånn cirka hvert tiende ord, mens jeg flirte inni meg. Senere på kvelden ville jeg kanskje ta meg en støyt i leiebilen før jeg inviterte meg selv til å sove ved bålet til en bibelgruppe, for å kjenne på kameratskapet. Deretter: Fly hjem, putte inn litt statistikk. Honorar.

Men som jeg sier til meg selv hver frokost: Jeg er profesjonell. Og ingen har vunnet priser for den slags lettvint idioti. Jeg ville vite hvem disse menneskene var, som hevder at de elsker den musikken, som kjører hundrevis av kilometer og krysser delstatsgrenser for å oppleve den live.

Da kom den, åpenbaringen: Jeg skulle dra dit med dem.

Eller snarere: De skulle dra dit med meg. Jeg ville leie en van, en stilig en, og så kunne vi kjøre dit sammen, jeg og tre–fire blodfans, hele veien fra østkysten til stedet med det usannsynlige navnet Lake of the Ozarks. Vi skulle snakke hele natten, de ville prøve å omvende meg, og jeg ville la 9

den lille båndopptakeren min gå hele tiden. Jeg var sikker på at vi både ville like hverandre og synes synd på hverandre. For en story det ville bli – for fremtidige generasjoner.

Det eneste spørsmålet som gjensto, var følgende: Hvordan finne frivillige? Men det var lett å fikse, for alle vet at de mest skakkjørte typer som er med på det meste, samles i chatteforumene hver eneste kveld. Og blant jesusungdommene finnes det alltid noen som er temmelig langt ute. Det er tydeligvis sånn fyren der oppe vil ha det.

Derfor postet jeg en invitasjon, anonymt, på youthon therock.com og i to nettfora viet de kjekke, kristne poppunkerne i Relient K, som var booket til å spille på CrossOver. Jeg forestilte meg fyren eller jenta som hadde ligget på kvistværelset og drømt om å se Relient K fremføre sangen «Gibberish» fra albumet Two Lefts Don’t Make a Right … But Three Do. Men hvordan skulle han eller hun komme seg dit? Bensinprisene går jo ikke akkurat ned, og Relient K spiller aldri nord i Florida. Herre, la underet skje!

Og plutselig, som et forklarende lys, kom meldingen min.

Vi kunne hjelpe hverandre. «Søker seriøse fans av kristenrock som kan sitte på med meg til festivalen», skrev jeg.

«Gutt/jente spiller ingen rolle, men du bør ikke være eldre enn omtrent 28, ettersom jeg først og fremst ser på dette som et ungdomsfenomen.»

Meldingen virket jo temmelig harmløs. Men så skulle det vise seg at jeg ikke helt hadde oppfattet i hvor stor grad dette var et «ungdomsfenomen». De fleste som hang rundt i disse chatterommene var tenåringer, og da mener jeg ikke nitten, men fjorten. Enkelte, skulle det vise seg, var bare ti– tolv år gamle. Jeg hadde akkurat trampet ut i verdensveven og invitert en bøling kristne tolvåringer til å bli med meg på tur i kassevogna.

Det varte ikke lenge før ungene kastet seg over meg.

«Smart å fjerne e-postadressen din», skrev «mathgeek29» i en tone som var alt annet enn gladkristen. «Tviler på at noen gidder å gi fra seg kontaktinformasjon til en fremmed 10

på Internett … Finnes det ingen kristne tenåringer på Manhattan som kunne tenke seg å være med?»

Heldigvis var ikke alle like ufine. «Riathamus» skrev: «Jeg er 14 og bor i Indiana, og det er ikke sikkert jeg får lov av foreldrene mine siden du er en fremmed jeg har truffet på nettet. Men det ville vært sykt kult.» En jente som kalte seg «LilLoser», forsøkte til og med å være vennlig: Tviler på at foreldrene mine vil la den lille jenta si dra på tur med en fyr de ikke kjenner og som jeg bare kjenner gjennom e-post, og i hvert fall ikke så lenge som du ber om og liksom kjøre rundt overalt med deg … Jeg sier ikke at du er en sånn guffen pedo eller noe sånt, lol, men jeg tror bare ikke at du kommer til å få med deg særlig mange … for som jeg sa, det virker litt på kanten … men hei – lykke til med misjonsturen. Lol.

Det var temmelig bortkastet å ønske meg lykke til. Kristenungdommen sluttet å chatte med meg og begynte å chatte seg imellom og advare hverandre om meg. Til slutt var det noen på den offisielle Relient K-siden som ba de andre holde seg langt unna meg, ettersom jeg høyst sannsynlig var «en 40 år gammel kidnapper». Da jeg logget meg på, oppdaget jeg at moderatorene hadde fjernet innlegget mitt og hele tråden med anklager som fulgte, uten noen forklaring. De var uten tvil i ferd med å advare et helt nettverk av mødre. Jeg trakk meg ut i skrekk. Jeg ringte advokaten min i Boston, som ba meg «slutte å bruke datamaskiner» (han brukte flertallsform).

Til syvende og sist ga denne opplevelsen meg en avsmak for hele Cross-Over-festivalen som emne for en artikkel, og jeg bestemte meg for å takke nei til oppdraget. Jeg trakk meg.

Problemet med litt for smarte blader som Gentleman’s Quarterly er imidlertid at det alltid finnes en eller annen overambisiøs redaksjonssekretær – han heter gjerne Greg – som er full av stå-på-iver, og som, når du av høflighet rin11

ger for å si at «den Cross-Over-greia gikk i vasken» og at du kanskje lar høre fra deg når du vet hva du «skal finne på neste gang», umiddelbart saumfarer det glimrende nettet og finner ut at festivalen faktisk ikke var «den største i landet», slik du hadde påstått. Den største i landet – ja, faktisk i hele den kristne verden – er Creation, Skaperverket, som ble arrangert for første gang i 1979, som et Woodstock for kristne, det reneste Godstock. Den foregikk tilfeldigvis ikke i Missouri, men i den mest avsidesliggende delen av Pennsylvania, i en grønn dal, på en gård som het Agape. Og denne festivalen sluttet ikke for en måned siden, men skulle begynne i overmorgen. Publikum var allerede i ferd med å samles, flere titusener. Lykke til med misjonsturen.

Jeg hadde ett krav, og det var at jeg slapp å ligge i telt.

Jeg kunne gå med på en bil med madrass, en sånn man slår opp taket på kanskje. «Ok», sa Greg. «Sånn gjør vi det: Jeg har ringt litt rundt. Det finnes ingen ledige kassebiler i en radius på hundre og femti kilometer fra Philly. Men vi fant en bobil. Den er ni meter lang.» Vi ble enige om (for han lot meg tro at han var enig) at når jeg kom frem, kunne jeg sikkert bytte til en bil som var lettere å manøvrere.

Grunnen til at ni meter er en så populær lengde for bobiler, er visst at hvis den er større, trenger man et eget sertifikat for å kjøre den. Det innebærer skjemaer og avgifter, kanskje til og med en vandelsattest. Men dukker man opp hos en hvilken som helst bobilutleier, med benstumpene surret fast til et rullebrett mens man vifter med kroker i stedet for hender og skriker at man trenger en nimeter til en tur – uten å si hvor – møtes man bare med ett spørsmål: Kontant eller kort, lille mann?

To dager senere sto jeg på en parkeringsplass med kofferten ved siden av meg. Debbie kom mot meg. Ansiktet var søtt som en kremkake under en pannelugg behørig herdet av hårlakk. Hun hevet en kraftig arm og pekte, før noen av oss hadde åpnet munnen, mot et kjøretøy som lignet noe de gamle egypterne kunne ha satt fra seg i ørkenen.

12

«Åh, hei!» sa jeg. «Hør her, alt jeg trenger er en liten campingbil eller noe sånt. Jeg er alene, og jeg skal kjøre åtte hundre kilometer …»

Hun kikket granskende på meg. «Hvor skarr’u hen?»

«Til noe som kalles Creation. Det er en kristen rockefestival.»

«Du og alle andre!» sa hun. «De som leide alle minibussene våre, skal til samme stedet. Dere er en hel gjeng.»

Ektemann og partner Jack dukket opp – tatovert, undersetsig, med gråsprengt hockeysveis. Han hadde bare forakt til overs for GPS. Han skulle nok forklare meg veien på gamlemåten. «Men la oss først kikke litt på ’a.»

Vi besiktiget utsiden av det som snart skulle bli mitt mausoleum. Det tok sin tid. Hver eneste gang Jack sa noe, var det det eneste jeg trengte å huske på. Hvitvann, gråvann, svartvann (til å drikke, til å dusje i, til det fornødne). Her har du ditt, du må aldri finne på datt. Han klaget over «helgeturister». Jeg hørte ikke etter hva han sa, for det ville være det samme som å akseptere det som sant. Men slengbemerkningen om den enorme blindsonen i speilet på passasjersiden nådde frem, og det samme gjorde beskrivelsen av «den ekstra halvmeteren på hver side» – den bulende boenheten bak førerhuset – som jeg ikke kunne se, men som jeg nok burde «være oppmerksom på» når jeg kjørte. Debbie fulgte oss med et videokamera, av forsikringshensyn. Jeg så for meg mine kjære der de samlet seg i sorg i et mahognikledt rom for å se på opptaket og ble tvunget til å høre meg si: «Hva om jeg aldri bruker toalettet, trenger jeg likevel å skru på vannet?»

Jack trakk ut stigtrinnet og gikk om bord. Jeg skulle virkelig gjennomføre dette. På innsiden luktet det mislykkede ferier og amatørpornofilminnspillinger pakket inn i dusjforheng og etterlatt i solen. Jeg nølte et sekund ved dørterskelen. Jesus hadde aldri vært om bord i denne bobilen.

Hva skal jeg fortelle fra min reise til Creation? Vil du vite hvordan det er å kjøre en vindmølle med hjul nedover Penn13

sylvania Turnpike i rushtiden, mutters alene, stiv i blikket og med skjelvende hender? Vil du høre om Gregs lattermilde stemme i telefonen når han spør deg «hvordan det går»? Vil du vite hvordan det er å høre deg selv rope: «NEI, NEI, NEI!» i et skammelig høyt toneleie hver gang du prøver å skifte fil? Eller om følelsen når du plutselig hører tuting gjennom den påfallende beroligende radioskrålingen, for så å se i speilet på passasjersiden og oppdage at du har ligget midt mellom to filer i et ukjent antall kilometer (det var den ekstra halvmeteren!) og at køen du har skapt, strekker seg lenger tilbake enn øyet kan se? Eller hvordan det er å stanse på supermarkedet for å kjøpe sengetøy, pute og peanøttsmør, for så å øve febrilsk på svingslaget i golfavdelingen i tjuefem minutter uten å ville stanse, vel vitende om at når dette er over, vil den ni meter lange doningen være der du forlot henne, klar til å frakte deg resten av veien til deres felles skjebne?

Hun klarte å få meg dit, slik Debbie og Jack hadde lovet, men kanskje ikke selv trodd på. Ti kilometer fra Mount Union så jeg et skilt merket CREATION. Solen var på vei ned, den sank over dalen som en brennende gullballong.

Jeg fulgte en lang rekke av biler, pickuper og kassebiler. Jeg kunne ikke se så mange bobiler. Her var de, overalt rundt meg: de nyfrelste. Til venstre hadde jeg en pickup med lasteplanet fullt av tenåringsjenter i matchende babyblå t-skjorter. De skrek noe til en gutt med hanekam som gikk langs veien. Jeg passet på ikke å møte blikket deres – jeg kunne jo ikke vite om dette var de samme jentene som jeg hadde prøvd å «antaste» for noen dager siden. Filen de befant seg i, gikk raskere enn min, og en oransje Datsun kom opp på siden av meg. Jeg så på mens kvinnen bak rattet åpnet vinduet, lente seg halvveis ut og blåste en lang tone i et bukkehorn. Jeg skjønner det godt hvis du ikke tror meg. Men det var det hun gjorde – jeg har tatt det opp. Hun blåste i et bukkehorn, nokså kraftig, to ganger. Et årlig ritual, kanskje, for å kunngjøre sin ankomst ved Creation-festivalen.

14

Endelig var jeg fremme. Kvinnen i porten kikket på meg, deretter på det tomme passasjersetet ved siden av meg og så ned langs hele den ni meter lange bobilen. «Hvor mange er dere i gruppen?»

Jeg kjørte ærbødig inn på området og lot nimeteren flyte med strømmen. Veien foran meg myldret av oppspilte kristne, de fleste under atten. De voksne lignet foreldre eller prester – de var ikke her alene. Det hadde begynt å skumre, og luften i den vindstille dalen var fylt med røyk fra bålene.

Et stort brøl kunne høres til venstre for meg – noe skjedde på scenen. Lyden talte til massene. Den fylte dalen og ble hengende en stund.

Jeg hadde trodd at jeg kunne ankomme diskré – at bobilen til og med kunne fungere som en forkledning – men folk hadde allerede begynt å snu seg etter meg. To ganger hørte jeg ungdommer si at de syntes synd på meg idet jeg passerte.

En annen gutt klatret opp på stigtrinnet og sa «Herregud, mann!» før han ramlet av og løp av gårde. Jeg bremset hele tiden, for selv tomgangskjøring var for fort. Uansett hva som hadde skapt brølet, var det over nå. Veiene var proppfulle. Ungdommene strømmet rundt meg i begge retninger, tilbake til leirplassene sine, som maur rundt en liten hindring. De hadde en urovekkende tendens til å flytte seg for bobilen først når frontfangeren var i ferd med å treffe dem i ryggen. Fra min opphøyde plass så det ut som om de ventet et tiendedels sekund for lenge og at jeg forsiktig og i langsom film var i ferd med å dele dem i to.

De evangeliske kristne var mer eller mindre gjenkjennelige fra min tid på videregående skole, selv om jeg la merke til at alle var blitt penere. Mange gikk kledd som skate-punkere eller i fjorårets East Village-kolleksjon (de konfesjonsløse), mens andre var trailer trash (baptister eller pinsevenner fra landsbygda). Det var også snobber her (Young Life, Fellowship of Christian Athletes – det var de som hadde med marihuana). De strengere sektmedlemmene kunne ses på lang avstand, lett gjenkjennelige med sin tidløse anti15

mote og sine bleke og tungsindige ansikter. Da jeg senere spurte en kvinne hvor mange hun anslo var hvite, svarte hun: «Sånn cirka hundre prosent.» Jeg så faktisk noen asiater og tre–fire svarte. De ga imidlertid et sterkt inntrykk av å være adoptert.

Jeg kjørte og jeg kjørte. Hvem ville trodd at dette opplegget foregikk over et så stort område? Hver eneste sving i skogen endte i en ny lysning, full av telt og biler. Leirområdet var utvidet til sitt geografiske bristepunkt og stanget nå mot foten av fjellene. Det er vanskelig å beskrive den sanselige effekten av så mange mennesker samlet på ett sted.

Delvis slektsstevne, delvis flyktningleir. En anelse militant, men likevel muntert.

Veiene var av grus og ikke altfor brede: Hallelujah Highway, Street Called Straight. Jeg hadde fått beskjed om å kjøre til H, men da jeg kom dit, dukket to tenåringer i oransje vester ut av skyggene og fortalte at alle plassene var tatt.

«Hjelp meg litt her, da, gutter», sa jeg og pekte med tommelen mot bobilen. De trakk frem walkietalkiene sine. Det gikk en stund. Det ble mørkere. Så kom en enda yngre gutt på en sykkel. Han vinket mot meg med en lommelykt og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter ham.

Det var med stor lettelse jeg adlød denne guttungen. Alt jeg måtte passe på nå, var ikke å miste ham. Vesten hans utstrålte varmt og betryggende byråkrati i lyset fra frontlyktene mine. Noe som kanskje er grunnen til at jeg ikke forsto tidsnok at han ledet meg opp en nesten vertikal helling – «åsen ovenfor D».

I ettertid vet jeg ikke hva som kom først: den lille alarmklokken i magen som advarte meg om at bobilen hadde kommet til et punkt der den ikke klarte den bratte bakken eller den kvalmende følelsen av å kjøre bakover. Jeg lente meg fremover i setet og trampet på gassen. Jeg hørte roping. Jeg tråkket inn bremsen. Med venstre hånd og fot lette jeg febrilsk, som en person i ferd med å drukne, etter nødbremsen (hadde Jack i sitt omfattende innføringskurs virkelig unnlatt å fortelle hvor den var?). Bilen mistet gre16

pet og begynte å riste. Den lille veiviserens øyne lyste av frykt.

Jeg visste selvsagt at dette øyeblikket ville komme, at nimeteren ville vende seg mot meg. Det hadde vi begge visst helt fra begynnelsen. Men jeg må innrømme at jeg aldri hadde forestilt meg at hun kunne oppvise en så ekstrem lengsel etter døden. Bak meg og under meg var det bokstavelig talt en eng av kristne, som grillet pølser, spilte gitar og dyrket kameratskapet. Luftfotoet i morgendagens aviser ville vise et langt arr, et ljådrag gjennom den fredelige teltlandsbyen. En gigantisk psykopat av et kjøretøy hadde virkeliggjort sin onde plan ved hjelp av handlingene til en uskyldig, men katastrofalt forvirret guttunge i refleksvest …

Det jeg husker fra de neste fem sekundene er uklart, men jeg vet at et stort og firkantet mannshode dukket opp i frontruten. Hodet var blondt med vidåpne øyne. Det hadde briller og en bred Vest-Virginia-aksent, og ba meg «vri rattet te’ høyre!». En eller annen del av hjernebarken min adlød. Bobilen skrenset litt og stanset. Så sa den samme stemmen: «Ok, trykk inn gassen på tre. Én, to …»

Langsomt begynte hun å klatre, som en taubane. Snart flatet det ut mot toppen av åsen.

Det var fem av dem, og alle var i begynnelsen av tjueårene. Jeg ble sittende i nimeteren mens de samlet seg nedenfor. «Takk», sa jeg. «Åh, hei», kom det fra Darius, mannen som hadde gitt ordrene. Han snakket veldig fort. «Vi har holdt på med dette i hele dag – jeg aner ikke hvorfor den guttungen fortsetter å sende folk opp hit – vi er fra Vest-Virginia – hør her, han er tilbakestående – det er en ledig plass rett der borte.»

Jeg kikket mot stedet han pekte på. Beitemark.

Jake trådte frem. Han var også blond, men slank. Og kjekk, på en utemmet måte. Ansiktet var dekket av skjeggstubber i samme bleke farge som håret. Han sa han var fra Vest-Virginia og ville vite hvor jeg kom fra.

«Jeg er født i Louisville», svarte jeg.

17

«Jaså?» sa Jake. «Ligger det ved Ohio-elva?» I likhet med Darius snakket han fort og svarte med en gang. Jeg sa at det stemte.

«Vel, jeg kjenner en kar som døde og som var fra Ohio.

Jeg er frivillig brannmann, skjønner du. Vel, han snurra rundt ni ganger i en Chevy Blazer. Han lå spredt utover herfra og bort til den åskammen der borte. Dau som ei sild.»

«Hva driver dere med, karer?» spurte jeg.

Mannen som svarte, var stor, en av disse tykke mennene som i virkeligheten ikke har noe kroppsfett. Han var fengselsbetjent – som jeg snart skulle finne ut – og tidligere tungvektbryter. Han kunne knuse en ananas i armhulen og flire av det (tror jeg i hvert fall). Frisyre: militær. Bart: tynn. «Vi er bare en gjeng karer fra Vest-Virginia som brenner for Kristus», sa han. «Jeg heter Ritter, og dette er Darius, Jake, Bub og Jakes bror, Josh. Pee Wee er rundt her et eller annet sted, han også.»

«På jentejakt», myste Darius.

«Så dere har holdt til her oppe og reddet liv?»

«Vi er fra Vest-Virginia», gjentok Darius, som om han trodde jeg var litt treg. Det var han som snakket mest på vegne av gruppen. Den fremskutte kjeven, en følge av skråtobakken han hadde i munnen, fikk ham til å se nokså foraktfull ut, men han var sikkert bare litt anspent, tenkte jeg.

«Vel, du skjønner det», sa Jake, «at leiren vår ligger like der borte.» Han nikket mot en bil, en pickup, et telt, et bål og et stort kors av tømmerstokker. Og en ting til … et PAanlegg?

«Vi hadde denne plassen i fjor også», sa Darius. «Jeg har bedt om det, skjønner du. ‘Gud’, har jeg sagt, ‘jeg skulle så gjerne hatt den samme plassen igjen – hvis det er Din vilje, altså …’»

Jeg hadde regnet med at mine dager på Creation-festivalen ville bli temmelig ensomme og ende med at jeg ble drept i et ritualmord. Men disse gutta fra Vest-Virginia utstrålte varme. Den bare strømmet ut av dem. De spurte hva jeg 18

drev med, om jeg likte te av sassafras, og hvor mange jeg hadde med meg i den store bobilen. Dessuten kjente de en kar som hadde lidd en forferdelig død og som kom fra en delstat med samme navn som elven jeg vokste opp ved, og jeg er ikke typen som stiller spørsmål ved sånt.

«Hva skal dere etterpå?» spurte jeg.

Bub var lav og tettbygget. Hendene hans var kraftige som søppelkompressorer. Han var mørkere i huden enn de andre – olivenaktig – og hadde mørkt hår under den kamuflasjefargede hatten, brune øyne og en kraftig, mørk bart.

Senere betrodde han meg at vennene mente han måtte være delvis «N-ordet». Det var det han sa. Han var tilbakeholden og virket alltid som om han grublet over et eller annet.

«Jeg og Ritter har tenkt å stikke bort og høre på noe musikk», sa han.

«Hvem er det som spiller?»

«Jars of Clay», svarte Ritter.

Jeg hadde lest om dem, de var store. «Kan dere ikke komme innom bobilen og banke på, så blir jeg med dere?» sa jeg. «Dere finner meg på det folketomme jordet.»

«Det kan vi sikkert gjøre», sa Ritter. Så stilte de seg på rekke for å ta meg i hånden.

Mens jeg ventet på Ritter og Bub, lå jeg på sengen og leste The Silenced Times i lyset fra lampen. Det var en tynn avis som hadde kommet sammen med festivalpakken. Det var ikke egentlig en avis, men et PR-stunt i forbindelse med den nye romanen Silenced av Jerry Jenkins. Jenkins var en av hjernene bak hundremillionerdollarserien Latt tilbake – som hittil talte mer enn et titalls bøker, der hver bok handlet om hva som skjedde med folk som meg etter bortrykkelsen. I den nye boken var handlingen lagt til fremtiden, år 2047. Datoen på avisen var 2. mars 38. Skjønner du? Trettisju år har gått etter at de utslettet Jesus fra historien. The Silenced Times var utformet slik at den lignet en avis fra denne fremtiden.

Det var temmelig dystre greier. I år 38 har en urgammel 19

dødssekt spredd seg som et virus og overtatt «Amerikas sju forente stater». Tilhengerne møtes i «cellegrupper» (snedig grep, dette: litt gammel kommunistlingo). De verver unge og sulter etter globalt hegemoni mens de jobber for å fremskynde verdens ende. I år 34, da den siste folketellingen ble gjennomført, var 44 prosent av befolkningen medlemmer av gruppen; nå var tallet nærmere halvparten. Dermed overskygger denne gruppen alle andre overlevende religiøse bevegelser i landet. Selv presidenten (som de har mobilisert for å få innvalgt) har konvertert. Den mest populære nyhetskanalen i landet støtter ham åpenlyst, og årets mest omtalte film er ren propaganda for sekten, men i en glimrende mørk vending blir mesteparten av befolkningen overbevist om at mediene i virkeligheten er kontrollert av – Vent! tenkte jeg. Det er jo dette som skjer i virkeligheten.

Dette er evangelisk kristendom. Og likevel beskriver The Silenced Times hvordan kristne blir kastet i fengsel eller drevet under jorden, og hvordan pamflettene deres blir konfiskert. En mann vinner en pris for å ha tystet på søsteren sin, hun ledet en bibelgruppe på skolen. Jeg likte spesielt godt den delen der det står at antireligiøse krefter endelig hadde fanget Jenkins selv – i en hule. Han er nittisju år gammel, men har aldri holdt opp med å skrive. Mens de sleper ham av gårde, brøler han sitater fra Bibelen.

Ritter banket på døren. Han og Bub var klare for å høre litt Jars of Clay. Nå når det var sent, var det mange bål å se, og hele dalen duftet. Himmelen lignet en blikklykt med hull; tusenvis av stjerner skinte. Så mange sjeler var på vei mot scenen at det var vanskelig å komme seg frem, selv om jeg la merke til at folk ga Ritter litt ekstra albuerom. Han slentret tilbakelent og kikket over hodet på folk, som om han forventet å oppdage en venn. Jeg spurte hvilken kirke i Vest-Virginia han tilhørte. Han svarte at han og de andre gutta var med i pinsebevegelsen, at de talte i tunger og alt det der – bortsett fra Jake, som var baptist. De gikk riktignok til samme «sing» – ukentlige bibelstudier i private hjem med mat og gitarspill.

20

Trodde han at alle som var her, var kristne?

«Nei, det finnes nok noen som ikke er frelst. Det må det jo, så mange som det er her.»

Hva tenkte han om det?

«Det åpner jo mulighetene for å bære vitnesbyrd.»

Plutselig stanset Bub brått – et signal om at han hadde noe han ville si. Folkemengden strømmet forbi oss mens han valgte ordene sine. «Det er jødiske mennesker her», sa han.

«Jaså», sa jeg. «Du mener vaskekte jøder?»

«Jepp», svarte Bub. «De jentene Pee Wee tok med seg. De er jødiske. Det er ganske sprøtt!» Han lo uten å bevege ansiktet, Bubs latter lå utelukkende i stemmen. Var han fuktig i øyekroken?

Vi fortsatte å gå.

Jeg mistenker at jeg på et eller annet nivå – det bevisste, for eksempel – ikke ønsket å legge merke til det jeg la merke til der vi gikk. Men jeg hadde vært til stede ved ganske mange store begivenheter i dette landet de siste fem årene og skrevet om idrett eller noe sånt, og én ting disse arrangementene hadde felles, var den iboende fiendtligheten som på en eller annen måte syntes å prege amerikanske menn mesteparten av tiden. Kall det gjerne en latterlig generalisering, men hvis du tilbringer tilstrekkelig mange kvelder sammen med hordene på ulike stadioner, vil du merke det som noe litt mørkere enn vanlig sjåvinisme. Noe litt såret, litt hånlig, noe som liksom venter på trøbbel.

Det fantes ikke her. Det var ikke-eksisterende. Jeg så etter det, men kunne ikke finne det. I løpet av de tre dagene jeg tilbrakte på Creation-festivalen, så jeg ingen slåsskamper, hørte ingen hissige rop. Ikke én gang følte jeg meg det minste truet; faktisk møtte jeg mange mennesker som var usedvanlig vennlige. Ja da, de hadde alle samme hudfarge, og de trodde på de samme greiene, og de drakk ikke alkohol, men det var hundre tusen av dem.

Vi passerte en rad utedoer, like ved matbodene. Idet vi rundet hjørnet, så jeg scenen fra den ene siden. Og mengden 21

i åssiden ned mot scenen. Kroppene forsvant oppover til de gikk i ett med mørket. «Fy faen», sa jeg.

Ritter vinket med armen som en impresario. «Dette, min venn, er Creation.»

Som ekstranummer spilte Jars of Clay en coverversjon av U2-låta «All I Want Is You». Den var bluesaktig.

Nå har jeg sagt alt jeg kommer til å si om noen av bandene.

Eller, vent litt: Det faktum at jeg ikke hørte så mye som én interessant takt fremført av noen av de omtrent førti artistene og bandene som opptrådte, bør ikke leses som kritikk av artistene selv, og langt mindre som forakt for den underliggende tanken om kristne som fremfører rock. Dette var nemlig ikke kristne band, det var kristenrock-band. Nøkkelen til denne musikken ligger i nettopp den ene stavelsen.

Kristenrock er en sjanger som eksisterer for å tjene penger på evangelisk kristne og ha en oppbyggelig effekt. Det er misjonerende musikk for folk som kan budskapet utenat, og den bærer på et antatt ansvar som artistene tar på alvor: «å nå ut til folk med evangeliet». Som sådan belønner kristenrocken både det åpenbare og det lett fordøyelige (artistene ville sagt «det klare»), som i sin tur betyr parasittisme.

Husker du de parfymeprøvene de pleide å ha på apotekene: «Hvis du likte Drakkar Noir, vil du elske Sexy Musk»? Vel, slik fungerer kristenrocken. Alle vellykkede sekulære drittband har sin mindre kjente kristne utgave, og det er greit, for kristenrockbandene skal fungere som stand-in for, ikke alternativ til eller forbedring av, originalbandene. På dette feltet er kristenrocken svært vellykket. Hvis du mener at den suger på det sterkeste, skyldes det bare at dine prioriteringer er annerledes enn deres. Du ønsker å høre noe kult, noe nytt, mens den trenger å fremføre noe den vet fungerer … samtidig som den lovpriser Jesus Kristus. Slik er kristenrocken. Et kristent band, på den annen side, er bare et band som består av mer enn én kristen. Kroneksempelet er U2, som hylles av troende så vel som ikke-troende, men i årenes 22

løp er det mange band som kunne blitt plassert i denne kategorien. «Visste du at de var kristne? Ja, det er sjukt! Men de er sabla gode, da.» The Call var et sånt band, og det samme var Lone Justice. I dag hører man det samme om indie-artister som Pedro the Lion eller Damien Jurado (og mange jeg aldri har hørt om). I de aller fleste tilfeller gjør disse bandene alt de kan for å unngå merkelappen «kristenrock». Det handler først og fremst om hvordan man ordlegger seg: Ikke fortell journalisten at du er nyfrelst, men si at troen er en viktig del av livet ditt. Og, hvis jeg et øyeblikk kan droppe fordomsfriheten: Her støter vi på det litt mer vriene problemet med faktisk å være god. Et spørsmål man jo må stille seg, er hvorvidt en ihuga kristen som fyller nitten og innser at han eller hun kan skrive førsteklasses låter (som for eksempel Damien Durado), vil ha noe som helst med kristenrocken å gjøre. Talent går vanligvis hånd i hånd med en viss subtil undring. Og tro det eller ei, men det etablerte kristenrockmiljøet bifaller av og til at grupper som U2 eller Switchfoot (sistnevnte spilte på Creation da jeg var der og hadde samtidig en monsterhit på ikke-kristne radiostasjoner med «Meant to Live», men fikk ikke lov av managementet til å bli fotografert på scenen) i det stille distanserer seg fra den mest utilslørte Jesus-hyllesten, vel vitende om at å unngå slikt er den beste måten å knytte seg til resten av verden på.

(Visste du at det er slik de refererer til oss? Vi er «av denne verden».) Så det er mulig – ja, kanskje også sannsynlig – at kristenrock er en musikksjanger, den eneste jeg kjenner til, som har kvalitetsgodkjent seg selv.

Det var sent, og jødene hadde sådd splid. Det Bub hadde sagt, var sant: Det var jøder på Creation. Det dreide seg imidlertid om Jews for Jesus (jøder for Jesus), to smellvakre high school-jenter fra Richmond, Virginia. De hadde sittet rundt bålet – en av dem med fingrene sammenflettet med Pee Wees – da Bub, Ritter og jeg kom tilbake fra Jars of Clay-konserten. Pee Wee var yngre enn de andre, tynn og søt, og han stirret beundrende på jentene når de snakket.

23

På et tidspunkt nevnte de for Ritter at han ville havne i helvete på grunn av tatoveringene (han hadde et par stykker); det mente i hvert fall menigheten deres. Ritter tok ikke den nyheten med altfor godt humør. Han følte seg nokså trygg på sin posisjon blant de utvalgte. Det ble diskusjon, og Pee Wee så seg nødt til å følge jentene tilbake til teltene mens Darius roet ned Ritter. «De har noen skrudde oppfatninger», sa han. «Men vi tror alle på samme Gud.» Bålet hadde nesten brent ned, og nå var det bare oss mennene tilbake. Vi satt på hver vår kjøleboks og bedrev nattlig og tungsindig hermeneutikk. Bub skjønte ikke hvordan Gud kunne skifte mening, hvordan han kunne si alle de sprø greiene i Det gamle testamente – ikke få deg tatoveringer, ikke se på din nakne onkel – for så å trekke alt tilbake i det nye.

«Tenk på det slik», sa jeg. «Hvis du gjør noe som får Darius virkelig sinna, og han er forbanna på deg, og så gjør du noe annet for å skvære opp, og han tilgir deg, da er det ikke han som har skiftet mening. Det er hele situasjonen som er annerledes. Det er det samme med den gamle og den nye pakten, bortsett fra at det var Jesus som skværet opp.»

Bub virket tilfreds med forklaringen. «Jeg har aldri hørt noen si det på den måten», sa han. Darius på sin side stirret skeptisk på meg fra den andre siden av bålet. Han visste at kommentaren fra meg hadde teologisk hold, og lurte på hvor jeg hadde lært den. De andre hadde elegant unngått spørsmålet om hva jeg trodde – «hvilken sti jeg fulgte», som de ville ha sagt – hele kvelden.

Nå var vi blitt nokså godt kjent. Så snart Pee Wee var tilbake, viste de meg ivrig rundt i leiren. De fleste teltene lå oppe i skogen, der de egentlig ikke fikk lov til å være, men der luften var friskere. Darius hadde funnet en liten bekk omtrent tretti meter unna, og med sine egne hender hadde han gravd ut en liten grop. Herfra hentet de drikkevannet.

Det viste seg at disse karene tilbrakte mye tid, ja kanskje mesteparten av tiden, i skogen. De levde av vilt – det gjorde folk, sa de, i den delen av Braxton County der de bodde. De 24

kjente alle plantene, hvilke som var spiselige og hvilke som hjalp mot ulike plager. Darius hentet frem en stor papplate som var brettet på midten. Han foldet den ut foran meg: en vrimmel av sassafrasrøtter. Han viftet mot meg så jeg kjente duften av svart lakris, og fikk meg til å spise en.

Deretter bemerket han at han tippet jeg likte marihuana.

Jeg innrømmet at det godt kunne hende at det ikke var noe jeg akkurat mislikte. «Jeg elsket det», betrodde han meg.

Da han så at jeg ble litt forbauset, sa han: «Hvis jeg skal være helt ærlig, ble jeg aldri tatt. Men det er sosialt uakseptabelt, og det kom i veien for min kristne utvikling.»

Gutta hadde funnet ut hva jeg levde av – og de syntes ikke å betrakte det som en tilfredsstillende forklaring på at jeg befant meg her, det skal de ha. Gradvis fikk de følelsen av at jeg fant dem eksotiske (jeg syntes nok de var mer enn bare eksotiske …). De begynte å utbrodere mer og mer om seg selv. De brant etter å vise meg hva slags folk de var. Det kunne kanskje ha blitt langtekkelig om de hadde vært vanlige fyrer. Men dette var fyrer som trodde at Gud personlig hadde grepet inn og sørget for at fire av dem fikk plass i Ritters sølvfargede Chevrolet Cavalier på vei til Creation.

«Hør her», sa Bub. «Jeg er ganske svær, ikke sant?

Ganske kraftig. Og Darius er diger» – her brøt Darius inn og viste meg leggene sine, som var så muskuløse at de nærmest var deformert. «Jeg er et misfoster», sa han. Bub sukket og fortsatte uten å slippe meg med blikket – «og du kan jo se at Ritter er svær. Dessuten hadde vi med to kjølebokser, gitarer, et elektrisk piano, teltene og masse andre greier.

Og alt dette …» – han snudde seg og pekte, snudde seg tilbake – «fikk plass i den Chevyen der borte.» Han hadde det samme uttrykket som tidligere, da han fortalte at det var jøder her. «Det må ha vært et mirakel.»

De var på ingen måte fremmede for grov vold. Ritter og Darius hadde faktisk møtt hverandre i en mattetime på ungdomsskolen, der begge gjorde sitt beste for å banke dritten ut av den andre. Hvem vant? Ritter kikket mot Darius som for å klarere svaret, før han svarte. «Ingen.» En gang tok 25

Jake en fiskestang som Darius ved et uhell hadde tråkket på og brukket, og slo ham over ende med den. «Jeg ba ham om å se seg for», sa Jake. (Dette minnet fikk Darius til å le så kraftig at han måtte ta av seg brillene.) Halvparten av barndomsvennene deres var blitt drept – skutt eller stukket ned på grunn av dop eller en eller annen bagatell. Andre hadde drept seg selv. Bestefaren, grandonkelen og bestevennen til Darius hadde tatt livet av seg. Da Darius vokste opp, var faren inn og ut av fengsel, og minst én gang hadde han sonet en lang dom. I Ohio hadde han knivstukket en mann i brystet (mannen hadde nektet å holde opp med å «slå løs på» bestefaren til Darius). Darius hadde det ikke lett mens faren var i fengsel og ble ofte mobbet for det. Det var fortsatt et sårt punkt. «Tøff oppvekst», sa jeg.

«Ikke egentlig», svarte Darius. «Det finnes folk uten armer og bein.» Han fortalte hvor høyt han elsket faren sin.

«Av hele mitt hjerte. Han er best. Det er han som har oppdratt meg til den jeg er i dag.»

«Dessuten», la han til, «så ga jeg alt det til Gud – raseriet og de greiene der. Han tok det bort.»

Gud hadde i sin visdom gitt ham nok til å komme seg videre. Tidligere på kvelden hadde gutta gitt Pee Wee litt juling og bundet ham til et tre med laststrammere. Noen andre kristne må ha meldt om skrikene til festivalkontoret, for en fyr med oransje vest kom trampende opp bakken. Pee Wee kan ikke ha vært så veldig skadet, men han skapte seg litt og felte noen tårer, bare for moro skyld. «De gjør alltid sånn mot meg», sa han. «Hjelp meg, mister!»

Fyren lot seg ikke begeistre. «Det er ikke dem du skal bekymre deg for», sa han. «Det er meg.»

Ikke særlig lurt av ham. Darius sprang frem som en uhyggelig rask firfisle på et naturprogram. «Jeg ville nok passet meg litt, kamerat», sa han. «Du aner ikke hvem du snakker med. Han her kan like gjerne skyte deg som å ta deg i handa.»

Det virket som fyren vek tilbake uten egentlig å forflytte seg et skritt. «Det er ikke lov med skytevåpen her», sa han.

26

«Å nei?» sa Darius. «Vi har bæretillatelsen i hanskerommet. Jeg er fra Vest-Virginia, mister. Jeg kjenner loven.»

«Jeg tror ikke på deg», sa fyren. Stemmen var blitt ganske spak.

Darius lente seg fremover, som for å høre bedre. Øynene var på vei ut av skallen på ham. «Hvordan kan du vite det?» spurte han. «Er du profet?»

«Jeg er Creation-ansatt!» sa fyren.

Jake reiste seg. Han hadde betraktet hele opptrinnet fra sitteplassen ved bålet. Det påklistrede, høflige smilet lignet til forveksling et hånlig flir.

«Ok», sa han. «Da synes jeg du skal dra og kreere dine egne problemer et annet sted.»

Jeg innrømmer at disse anekdotene om Vest-Virginiaguttas periodiske aggressivitet strider litt mot det jeg tidligere sa om ikke å ha hørt noen «hissige rop» og så videre.

Men alt var på kødd. I hvert fall virket det som om Darius laget et lite show for meg. Og hvis vi tar med i betraktningen hva slags bakgrunn disse gutta hadde, var deres evne til å holde seg i tømmene under festivalen det mest imponerende trekket ved dem.

Uvisst av hvilken grunn så hadde vi mer eller mindre fullstendig frihet etter denne episoden. Vi spilte for eksempel svært høy levende musikk mellom to og tre om natten. Gutta koblet det store PA-anlegget opp til batteriet i Jakes pickup. Ritter og Darius hadde sitt eget band, First Verse. De sto for musikken i den lokale kirken hjemme. Ritters engleaktige tenorstemme syntes å komme fra en annen kropp enn hans egen. Og Josh var en habil gitarist. Han hadde med seg Les Paul-en og effektpedalbrettet. Kassegitaren gikk på rundgang. Jeg måtte grave dypt for å komme på noen kristne sanger. Jeg tok «Jesus» av Lou Reed, som de mente var grei nok. Men de satte virkelig pris på Bob Marleys «Redemption Song». Da jeg var ferdig, sa Bub: «Jøss, den er ordentlig kristen. Det er den virkelig.» Darius ba meg om å lære ham den. Han sa han skulle ta den med seg hjem og bruke den i lovsangen.

27

Så spratt han opp og sprang bort til el-pianoet, som sto tre–fire meter unna. Han lukket øynene og begynte å spille.

Jeg kan nok om pianospill til å gjenkjenne god teknikk, og Darius spilte svært, svært bra. Han improviserte i en time.

På et tidspunkt gikk Bub bort til ham og stilte seg ved siden av ham med hendene i lommene, vendt mot resten av oss, som om han passet på kameraten mens han var i en sårbar transe-tilstand. Ritter hvisket at Darius var blitt tilbudt et musikkstipend ved et universitet i Vest-Virginia; han hadde vært på besøk hos en venn, og en lærer hadde hørt ham spille på skolens piano. Fyren hadde tilbudt ham full pakke der og da. Ritter hadde ingen forklaring på at Darius hadde takket nei. «Han er liksom vår Rain Man», sa han.

En eller annen gang i løpet av natten må jeg ha plukket opp lykten min og kravlet ned bakken, for neste morgen satte jeg meg opp i sengen i nimeteren, fullt påkledd. Lyden som vekket meg, var et barbarisk brøl, som om en hær var i ferd med å angripe. Morgentimene under Creation handlet om praise and worship – lovsang og tilbedelse – en ny form for kristenrock der bandet og publikum synger sammen, av full hals, direkte til Gud. Det blir temmelig intenst.

Gutta hadde fortalt at de planla å tilbringe mesteparten av dagen foran den store scenen og sjekke ut bandene som spilte. Men jeg hadde allerede sjekket ut ett band. Min oppgave var å bli i bobilen og få skrevet ned det jeg hadde opplevd.

Det var riktignok ganske varmt. Etter hvert som det ble enda varmere, begynte det lysebrune gulvteppet å utsondre noen avgasser gjennom plastinnpakningen. Lettere bedugget snublet jeg ut av sidedøren for å lete etter Darius, Ritter og Bub. I fullt dagslys kunne man se at det også fantes fullbefarne frikere på denne festivalen: En fyr i skjørt og med blonder rundt armene. En merkelig, liten androgyn skikkelse i full rustning av papp, med sverd. De må ha visst at de var på et trygt sted.

Gutta forlot meg mens jeg sto i kø for å kjøpe limonade.

28

De ville ikke gå glipp av Skillet, som var et av Ritters yndlingsband. Jeg fikk saften og slentret mot stedet jeg trodde de ville være. Mangelen på mat, den dårlige hygienen og det nær forestående solstikket var ting som jobbet mot meg.

Luften her nede stinket dessuten svakt av bæsj. En haug med glovarme toaletter spredte en forpestet luft rundt seg hver eneste gang noen åpnet en av dørene.

Jeg sto midt på en gruslagt plass mellom matområdet og folkemengden og tygget på sugerøret mens jeg brukte enden av det til å lete etter gjenstridige lommer av smeltet is i pappkoppen, som om jeg var lam fra halsen og ned. Jeg sto et stykke fra scenen, men jeg kunne se bra nok. Noe begynte å skje med meg. Gutta i bandet var middelaldrende. De hadde flagrende bluser og halvhjertede arenarock-moves fra midten av åttitallet.

Hva var … denne følelsen? Sangeren gliste mellom linjene, som om han ville kollapse hvis han stanset. Jeg klarte så vidt å høre teksten: There’s a higher place to go (beyond belief, beyond belief), Where we reach the next plateau (beyond belief, beyond belief) …

Sugerøret glapp ut av munnen på meg. «Faen, det er Petra.» Året var 1988. Fyren som fikk meg med, var Verm (jeg bruker kallenavn her; disse folka har ikke gjort seg fortjent til å bli dratt med på min personlige nostalgitur). Han var en lav, kjekk fyr med mørk hestehale og djevelsk latter. Han var skater og eks-dophue, noe som hadde ført til at han var blitt kastet ut hjemmefra omtrent ett år før vi møttes. Foreldrene tilhørte en tverrkirkelig menighet i Ohio, der jeg gikk på videregående. Det var mer en bevegelse enn en kirke – den hadde tusenvis av medlemmer allerede den gangen.

Jeg har hørt at den er enda større nå. «Hovedmøtet» foregikk i en tom lagerbygning på grunn av plassbehovet, men det var på de mindre møtene det skjedde: husmenigheter 29

(omtrent femti medlemmer i hver) eller cellegrupper (rundt ti). Faren til Verm sa: «Hør her, gutt: Bli med oss en gang i uken, så skal du få flytte hjem igjen.»

Verm ble frelst. Og ettersom han var sylskarp (på skolen ble han litt av en legende; hver gang det kom en ny utvekslingselev, spiste han lunsj med henne hver eneste dag og fikk henne til å undervise ham i språket sitt, helt til han behersket det flytende), og ettersom han var bortimot det mest sosiale mennesket jeg noen gang har kjent, og ettersom han kjente en haug med fortapte sjeler fra tiden som dophue, ble han en glimrende forkynner, et vidunderbarn.

Jeg var ny og næret et glødende hat mot Ohio. Verm fant ut at jeg likte The Smiths, og vi begynte å låne hverandre kassetter. Det gikk ikke lang tid før vi ble kompiser etter skolen. Så kom det øyeblikket som alltid kommer når man blir venner med en nyfrelst: «Hør her, jeg går på noen greier på onsdagskveldene. En slags bibelstudier – nei, vent, det er ganske kult! Folka der er faktisk skikkelig kule.»

Det var de faktisk. I løpet av femten minutter var alle mine fordommer mot kristne borte. De var smartere enn noen annen gjeng jeg hadde støtt på (jeg vokste riktignok ikke opp i Cambridge eller noe sånt, men likevel), de var tolerante overfor alle slags særheter og de omga seg med det lyset bare mennesker som søker noe høyere, utstråler.

Det var tiltrekkende, for å si det mildt. Jeg begynte å stille spørsmål, mange spørsmål. Og det elsket de, for de hadde jo svarene. Slik fungerer den evangeliske kristendommen.

En gjennomsnittlig agnostiker går ikke rundt og er beredt på å gi en klar og veloverveid redegjørelse for Bibelens intratekstuelle inkonsistens. De nyfrelste på sin side forbereder seg på å møte spørrelystne fremmede. Og hvis du er fjorten år gammel og intellektuelt ambisiøs, men understimulert, og en karismatisk voksen setter seg ned med deg og forklarer at hvis du flytter disse årene over i den jødiske kalenderen, ganger det med sju og legger til en dato fra regjeringstiden til en eller annen konge, vil du tydelig se at dette avsnittet forutsier Kristi fødsel nærmest på timen, 30

til tross for at evangelieforfatterne ikke hadde tilgang til den informasjonen! Jeg var en av mange som ble blendet.

Men jeg var også svært oppildnet på et nivå som ikke hadde noe å gjøre med min naivitet. Lidenskapen som preget det hele, fengslet meg. Ingen hadde fortalt meg at det fantes slike kristne. Uke etter uke kastet de seg over Bibelen med samme intensitet som en ivrig kollokviegruppe.

Lederen het Mole (forkortelse for Moloch), og han hadde startet hele greia på syttitallet en gang. Han hadde et ståltrådaktig grått skjegg og koboltblå, lynskarpe øyne. Mine forestillinger om undergrunnsforsamlinger og revolusjonær glød – inspirert av russiske romaner – ble stimulert og, virket det som, levendegjort. Dette var en motkultur, men uten hippienes triste staffasje.

Verm omfavnet meg da jeg i gangen etter et møte fortalte at jeg kanskje trodde. Da jeg var klar for å gå hele veien – og «ta imot Jesus i hjertet» (som de sier så fint) – ba vi bønnen sammen.

Tre år gikk. Jeg ble sterk i troen. Verm og jeg var liksom lederne for high school-avdelingen av bevegelsen nå. Mole hadde oppdaget (samtidig med meg) at jeg var flink med ord og at jeg kunne tale foran forsamlinger. Verm og jeg begynte å lede månedlige bibelstudier. Vi frelste sjeler som besatte, og opparbeidet oss kapital i himmelen. Jeg ble aldri like flink til rekruttering som han var, men jeg mestret veltalenheten. Verm fikk dem dit, og så gikk vi i gang. «Å bære vitnesbyrd», kalles det. Jeg hadde hatt litt sosial fremgang på skolen, noe som ga oss innpass blant de mest populære.

På denne måten var det mange som kom til Herren. Verm og jeg dro på konferanser og studiehelger; vi begynte å studere teologi, som gruppen tilbød – gratis – til lovende ungdomsledere. Og hele tiden var det de ukentlige cellegruppemøtene, en underliggende kraft som preget alt sammen, hver fredag eller lørdag kveld, som innebar at jeg kunne være ute til langt på natt. (Mine egne foreldre, som tilhørte Den episkopale kirke, irriterte seg over hele greia, men det 31

er ikke så lett å be guttungen din om å tilbringe mindre tid i kirken …)

Cellegruppene ble gjerne arrangert hjemme hos noen, gjerne noen som befant seg nokså høyt oppe i hierarkiet.

Det å tilhøre samme celle som Mole var, som du sikkert skjønner, en stor ære. Folk som støtte på meg på hovedmøtet, spurte gjerne om hvordan det var å «prate» med ham hver eneste uke. Det var veldig kult. Han var så fylt av ordet. (Han hadde en hippieaktig måte å snakke på; alt var liksom en «greie»: «På tide med en fellesskapsgreie … la oss få i stand en chips og salsa-greie.») Han gikk rundt og bar på en tung «studiebibel» – King James-utgaven var ikke noe for dem; den var full av unøyaktigheter. Når han åpnet det håndsydde læromslaget, skjønte vi at vi var i gang. Og jeg tuller ikke, broderen hadde talent. Selv hemmet av den nøkterne prosaen i the New American Standard-utgaven klarte han å tvinge versene inn i lytternes bevissthet og fikk dem til å føle at Kristus selv var i rommet og sto og nikket anerkjennende. Bare bønnesekvensen varte i over en time.

Etterpå var det alltid bål i bakgården. Mole satt og hakket på huggestabben med en machete. Han røykte billige sigarer og lot oss røyke sigaretter. Gitaren gikk på rundgang. Vi snakket om hvem av brødrene som slet med synd – trengte noen hjelp? Eller om verdens ende; den var nær forestående.

Vi måtte frelse så mange vi klarte.

Jeg skal ikke bry leserne med alle grunnene til at jeg forlot flokken. De er nokså klisjépreget, er jeg redd, og ikke hundre prosent uskyldige. La meg nøye meg med å si at jeg begynte å lese bøker Mole ikke hadde anbefalt. Noen av dem virket ganske smarte – og rimte ikke helt med Bibelen.

Den defensive løsningen han hadde på det ondes problem og som han drillet meg i, alle disse kveldene med svimlende eksegese, begynte å slå sprekker. Og de helvetesgreiene klarte jeg aldri å forsone meg med. Mennesker var fullt kapable til å tilgi andre som hadde forvoldt dem enorme smerter, og vi var alle enige om at mennesker bare var småkryp sammenlignet med Gud, så hva var egentlig hans problem?

32

Jeg kikket rundt meg og oppdaget folk som var så forkrøplet at de ikke hadde noen sjanse til å komme til Jesus. Fortjente ikke disse menneskene hans trøst etter et slikt liv – til og med mer enn oss andre?

Alt innenfor kristendommen kan forsvares innenfor den kristne troens kontekst. Altså hvis du aksepterer premissene. Når du gjør det, begynner troen din å tilpasse dataene (på måter som i seg selv kan forsvares) inntil dataene til slutt begynner å underbygge troen. Det nøyaktige øyeblikket logikken brister, er vanskelig å peke på, og det kan hende det ikke finnes. Det er som å holde et forstørrelsesglass på armlengdes avstand for så å føre det nærmere og nærmere øyet: alt er opp ned, alt er opp ned, alt er riktig vei.

Hva er imellom? Hvis det var noe, passerte det så raskt at vi ikke klarte å observere det. Derfor kan man aldri bruke fornuftens argumenter til å fravriste sanne kristne troen. Og det er ikke fordi, som man gjerne sier, at det ikke var fornuften som lokket dem inn i troen – i mange tilfeller var det nettopp det – men fordi denne troen er en dør man lukker bak seg og stenger logikken ute med. Det som ser ut som en tankerekke, krummer seg sammen til en sirkel med deg i midten. Hvis dette forstås som en påstand om at ingen frafalne kan ha vært sanne kristne først, og at jeg derfor aldri var det, kan jeg stille meg bak begge disse innvendingene.

For viser ikke det faktum at jeg kan skrive om mine gamle venner uten snev av dårlig samvittighet, nettopp det at jeg aldri egentlig var en av dem?

Bruddet kom i løpet av vinteren det nest siste året på videregående. Verm ringte meg sent en ettermiddag. Han hadde lovet Mole å gjøre et eller annet, og nå følte han seg dårlig. Bihulebetennelse (han fikk stadig bihulebetennelse).

Hadde jeg noen gang hørt om Petra? Vel, de var et kristenrockband, og de skulle spille på stadionet i byen. Etter konsertene pleide vokalisten alltid å invitere alle som vil vite mer om Jesus, backstage. Der satt det folk klare til å ta dem imot og snakke med dem.

Konsertarrangøren hadde ringt Mole, Mole hadde ver33

vet Verm, og nå lurte Verm på om jeg ville hjelpe ham. Jeg kunne ikke si nei.

Konserten var opprørende fra første stund. Dette var et av mine første møter med den andre gruppen evangelikere, de som vifter med armene og gråter (innad i vår egen gruppe holdt vi oss litt mer «nyktre»). Jenta foran meg gjentok hele teksten til sangene som ble fremført på tegnspråk, uten å være døv. Det var rett og slett skremmende.

Over telefonen hadde Verm lest pamfletten han hadde fått. Etter det første ekstranummeret skulle vi gå til vitnesbyrdområdet og vente. Jeg gikk bort dit og satte meg ned på bakken.

Snart kom de strømmende inn, alle søkerne. Jeg aner ikke hva det var med dem som ble sendt bort til meg. Jeg lurer på om de egentlig var på vei til toalettet, men bare ble trukket med av mengden. De var på min alder og gikk i brune hettegensere – måpende og tomme i blikket. Jeg stilte dem følgende spørsmål: Hva syntes de om det de hadde hørt?

Var de nysgjerrige på noe av det Petra hadde snakket om?

(Det hadde vært mye «snakk» mellom låtene.)

Jeg fikk dem ikke til å si et ord. De stirret på meg som om de ventet at jeg skulle fike til dem.

Dette var min mulighet. Enten var de bergtatt eller så var de mentalt tilbakestående på en eller annen måte, men uansett var det nå min oppgave å vitne om Jesus.

Setningene ville ikke ut. Jeg lette febrilsk gjennom alle dogmene på jakt etter noe jeg i bunn og grunn ikke syntes var vrøvl, men fant ingenting.

Det kunne ha oppstått en kvalmende stillhet, men i et sjeldent øyeblikk av besluttsomhet avsluttet jeg hele greia.

Jeg spurte om de ville gå – spørsmålet var praktisk talt retorisk – og sa at det gjorde jeg også. Så gikk vi ut sammen.

En kveld noen dager senere ba jeg om å få snakke med Mole og Verm. Jeg fortalte at tvilen hadde grepet meg. Hvis jeg fortsatte å komme på møtene, ville jeg føle meg som en hykler. Det ville være en fornærmelse mot dem, mot Gud, 34

mot hele gruppen. Verm var taus. Han ga meg en klem.

Mole sa at han respekterte avgjørelsen min, og at jeg måtte granske tvilen før jeg igjen kunne bli sterk i troen. Han sa han ville be for meg. Med mindre han har gjennomgått en eller annen radikal karakterendring, ber han nok fremdeles.

Statistisk sett var nok mitt korte opphold som evangelisk kristen nokså uinteressant. For hvite amerikanere med min sosioøkonomiske bakgrunn (middelklasse eller øvre middelklasse) er slike erfaringer vanlige i tenårene, og de er gjerne over før man fyller tjue. Mange av ungdommene rundt meg på Creation var sånn. Hvor mange av dem hadde i det hele tatt hørt om Darwin? De kom til å lære. Minst én gang i året siden universitetet var jeg blitt kjent med noen som hadde gjennomgått den samme «Jesus-fasen» som meg på videregående. Da fikk vi oss alltid en god latter. Men en fase er jo noe som skal gå over – eller i det minste vike plassen for andre faser. Den skal ikke gå over i en langvarig besettelse.

Velsignet være dem som er blitt hjernevasket av sekter og sendt videre til omprogrammering. Det gjør det hele så mye enklere, for man legger det bak seg. Denne gruppen var ingen sekt. De brukte overtalelse, aldri press. De straffet aldri. En fyr jeg fikk med i gruppen, la oss kalle ham Goog, er fremdeles en god venn av meg. I dag leder han møter og tilbringer deler av året i Kambodsja, der han jobber frivillig som tannlege. Han har aldri spurt meg om når jeg kommer tilbake.

Problemet mitt er ikke at jeg drømmer at jeg er i helvete eller at Mole står i vinduet. Jeg føler meg ikke psykisk skadet. Jeg føler meg ikke engang som en dust fordi jeg svelget krok, søkke og snøre. Problemet er at jeg elsker Jesus Kristus.

«Jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans.» Han må ha vært den vakreste fyren i verden.

Glem brevene i Det nye testamente, glem alle greiene som kom senere. Se på hva han sa. Les Jefferson-Bibelen. Eller 35

enda bedre, les The Logia of Yeshua av Guy Davenport og Benjamin Urrutia, en usminket oversettelse av alle utsagnene som tilskrives Jesus og som moderne forskere mener er autentiske. For en mann! Han fikk sitt gjennombrudd med estetiseringen av svakhet. Ikke med erobringer eller ære, men i det sårbare og lidende – der ligger klokskapen og frelsen. «La den som har makt, forsake den», sa han. «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Det var sånn han snakket til dem som kjente ham.

Hvorfor skulle han plage noen? Hvorfor er ikke Ånden hans vennligere? Hvorfor kan jeg ikke bare være et opplysningens barn og betrakte livet hans som et fremragende eksempel på hva vi mennesker kan oppnå?

Så snart man ser ham som en gud, er det vanskelig å finne trøst i ham som menneske. Den rene og skjære følelsen av liv som følger med tanken om å eksistere med en høyere hensikt – den betydningen man tillegger hvert minste gjøremål – er ikke liten.

Og så tviler man på sin egen tvil.

«Hørte du pumaen i natt?»

Det var mørkt, og Jake sto over meg, iført kamuflasjeklær. Jeg hadde sittet på en kjøleboks ved bålet i flere timer, lest og ventet på at de andre skulle komme tilbake fra hvor i all verden de hadde vært. Jeg sa at jeg ikke hadde hørt noe som helst.

Bub kom opp bakfra, også han i kamuflasje. «Midt på natten», sa han. «Den vekket meg.»

«Det hørtes ut som barnegråt», sa Jake.

«Som en bitteliten baby», sa Bub. Jake drev og rotet med et eller annet nede ved føttene mine, i skyggen, noe som virket levende. Bub slengte et par kubber på bålet og gikk bort til Chevyen for å hente fyrstikker.

Jeg ble sittende og forsøkte å se hva Jake holdt på med.

«Har du lykta?» spurte han. Den lå ved føttene mine. Jeg skrudde den på.

36

Han begynte å trekke frosker ut av en liten sekk, den ene etter den andre. De vred seg og gispet etter luft i grepet hans. «Hvor fant du dem?» spurte jeg.

«Sju–åtte hundre meter den veien», svarte han. «Det er ikke privat eiendom når du står midt ute i bekken.» Bub lo den uttrykksløse latteren sin.

«De her er ikke så altfor svære», sa Jake. «I Vest-Virginia har vi frosker så store som høns.»

Jake begynte å kutte froskene i to. Han lente seg fremover og la vekten på hånden som holdt kniven for å få et rent snitt, og så kastet han bena i en stekepanne. Deretter stakk han froskene gjennom hodet og la overkroppene i en egen haug. De fortsatte å sprelle, selvsagt – krampetrekninger.

Noen av dem var litt mindre døde. En av dem stirret opp på meg og gispet etter luft, til tross for at lungene dens lå i gresset ved siden av den.

«Kan du stikke den der en gang til?» sa jeg. Jake stakk den, drevent, og grep etter neste offer.

«Hvorfor stikker du dem ikke i hodet før du skjærer av dem bena?» spurte jeg. Han smilte. Jeg hadde visst sagt noe morsomt.

Darius kom tilbake og laget en stor kopp sterk sassafraste til meg. «Drikk dette, så føler du deg bedre», sa han.

Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg følte meg dårlig. Jake stekte froskelårene lett i smør og serverte dem til meg. «Spis dette», sa han. Kjøttet var så mørt at det nesten smeltet på tungen.

Pee Wee kom tilbake sammen med jødene, som nok en gang måtte fortelle oss hvorfor vi var fordømt.

(3. Mos,11,12: «Alt i vannet som ikke har finner og skjell, skal være motbydelig for dere.»)

Da Jake hørte dette, laget han litt leven og brukte froskelikene i et lite dukketeater samtidig som han tygget med åpen munn så alle kunne se kjøttet.

Jentene stakk av igjen. Pee Wee løp etter mens han ropte: «Slapp av, det var bare på tull!»

Darius stirret på Jake. Han virket ikke sint, men trist.

37

Jake sa: «Hvis han vil ta med seg de jentene over hit, så får de la være å fortelle oss hva vi kan spise.»

«Dersom mat fører min bror til fall», sa Darius, «da vil jeg aldri i evighet spise kjøtt!»

«Første korinterbrev», sa jeg. «Åtte tretten», sa Darius.

Jeg våknet uten å ha sovet – en forferdelig følelse – og ble liggende og stålsette meg for tonene fra morgenlovsangen.

Da jeg ikke klarte å vente lenger, sto jeg opp, kokte vann og laget litt pulverkaffe, som jeg inntok skåldvarm fra lokket til peanøttsmørglasset. Jeg luktet gammelt bål. I håret hadde jeg blader og aske og annet rusk. Jeg vurderte å ta en dusj, men jeg hadde klart meg i to dager uten å underkaste meg noen av nimeterens sinnrike systemer, så det ville være tåpelig å gi seg nå.

Jeg satt i førersetet og betraktet små grupper av kristne som passerte bak det sotete glasset. De så ut som folk flest, bare gladere, mer tilfredse. Eller kanskje de bare så ut som folk flest. Ikke vet jeg. Den pseudo-antropologiske futten hadde gått ut av meg. Jeg gikk ut og begynte å spasere. Jeg satte meg sammen med publikum foran scenen. På scenen var det en rødhåret, kristen taler som vandret frem og tilbake. Ut av ingenting skrek han plutselig: «MÅ DERE DEKKES AV ASKEN ETTER RABBINEREN DERES, JESUS!» Ord kan ikke beskrive hvor sterkt han ropte dette.

Jeg sjanglet mellom matbodene da en mann døde ved føttene mine. Han sto foran boden som solgte fritert funnel cake. Han var stor, tidlig i sekstiårene, og han hadde shorts og kortermet skjorte. Han bare … døde. Kraftig hjerteinfarkt. Jeg sto der, og han ramlet, og jeg aner ikke om det finnes en primitiv avdeling av hjernen som registrerer sånne ting, men i samme sekund som han landet, visste jeg at han var borte. Førstehjelpspersonellet var på pletten så raskt at det var skummelt – det var nesten som om de hadde stått og ventet. De gjorde kompresjoner på brystet hans, blåste 38

i munnen hans, satte intravenøse drypp. Ambulansen kom og mer utstyr dukket opp. Mannens kraftige ansikt hadde det lett misfornøyde uttrykket man bare ser hos de som nylig har dødd.

Andre hadde samlet seg rundt oss. Noen trodde det var en forestilling. En kvinne ved siden av meg sa bittert: «Det er ingen forestilling. En mann er død.» Hun begynte å gråte.

Hun tok meg i hånden. Hun var liten og hadde sølvgrått hår og svarte øyenbryn. «Han har det bra. Han har det bra», gjentok hun. Jeg så på henne. «Bare be for familien hans», sa hun. «Han har det bra.»

Jeg gikk tilbake til bobilen og falt helt fra hverandre, som damene der jeg kommer fra pleier å kalle det. Jeg begynte å gråte, før jeg av en eller annen grunn stanset meg selv. Jeg følte meg urimelig følsom og ensom. For en idiot jeg hadde vært, som hadde trodd at denne turen ville bli en fest. Det var altfor mange spøkelser her. Alle virket så fremmede og samtidig så velkjente. Dessuten var jeg nok skrubbsulten. Froskemåltidet hadde vært supert, men ganske magert – selv Jake hadde innrømmet det.

Midt oppi alt dette kunne jeg plutselig, gjennom plastveggene i nimeteren, høre Stephen Baldwin tale fra «Lillescenen» – det er der de «røffere» bandene på Creation havner. Hvis du trenger en oppfriskning av din Baldwinkunnskap, er Stephen den litt huleboeraktige av brødrene, han som pleide å gre luggen rett ned i pannen og gå med støvfrakk. Han har funnet Jesus. Jeg så ham på kabel-TV for et par år siden, på et eller annet kristent program. Han og Gary Busey. Jeg husker ikke hva han sa, for Busey sa så merkelige ting at programlederen ble nervøs. Busey har hengt seg opp i «generasjonsforbannelser». Hvis du lurer på hva det er, kan jeg ikke hjelpe deg. Sorry. Jeg var riktignok frelst, men jeg ble ikke flasket opp på syre.

Baldwin sa mye rart, og jo mer han snakket, desto rarere ble det. Han sa at da hans brasilianske barnepike, Augusta, fikk ham og kona hans til å konvertere i Tucson, Arizona, oppfylte de en profeti hun hadde fått av presten sin 39

hjemme i Brasil. Han sa at Gud hadde «tillatt 11. september», at terrordåden var «Guds vrede» og at Jesus hadde bedt ham fortelle oss dette. Han sa også at djevelen sto bak 11. september. Han sa at Gud hadde bedt ham om å lage noen «rå kristenfilmer». Han sa at vi kommende november måtte stemme på den presidentkandidaten som var «sterkest i troen». Publikum gikk av hengslene. Bobilen formelig ristet.

Da Jake og Bub hamret på døren, hadde jeg vært der inne i flere timer og var blitt svakere og svakere. Jeg hadde lest The Silenced Times og festivalprogrammet om igjen. I programmet sto det at lysseremonien skulle være i kveld. Gutta hadde fortalt meg om den – den var noe av det aller kuleste ved hele Creation. Alle samlet seg foran scenen og de festivalansatte delte ut stearinlys til alle de fremmøtte. Pressefolkene hadde fortalt meg at det var et utsiktspunkt oppe i fjellet bak scenen man kunne gå til. Det var derfra man burde se dette, sa de.

Da jeg åpnet døren, sto Jake og viftet med en avis. Bub sto bak ham og gliste bredt.

«Se her», sa Jake. Det var onsdagsutgaven av The Valley Log, lokalavisen i Southern Huntingdon County – «Det er bare et rykte inntil du har lest det i The Valley Log».

Ukens forside var: PUMA NEPPE EN FARE FOR CAMPINGGJESTENE VED CREATION-FESTIVALEN. «Hva var det vi sa?» sa Bub. «Den er i det minste ingen fare», sa jeg.

«I hvert fall ikke for oss», sa Jake.

Jeg gikk opp til leirplassen deres sammen med dem. Darius satt på en kjøleboks med hodet i hendene og skuet mot horisonten. Han så tankefull ut. Josh og Ritter spilte sanger. Pee Wee satt alene og hørte på. Han hadde rotet det til med de jødiske jentene.

«Hei, Darius», sa jeg. Han reiste seg. «Her høljer det ned om ti minutter», sa han. Jeg stilte meg ved siden av ham og forsøkte å se dit hvor han så.

«Vil du vite hvordan jeg vet det?» spurte han.

40

Han forklarte meg alt sammen: Vinden, fargen på himmelen, hvordan bladene på platantrærne krøllet seg og ble hvite når de merket at regnet nærmet seg, hvordan lyset fikk en særegen, «død» tone. Han leste landskapet for meg som en barnebok. «Se der borte», sa han, «hvor disig det er i den dalen. Der har det ikke regnet ennå. Men dalen bak er klar – det betyr at regnet kommer denne veien.»

Noen minutter senere begynte det å regne. Svære, søkkvåte, hamrende dråper. Gutta begynte å rydde sammen sakene sine. Jeg foreslo at vi kunne gå ned i bobilen min. De så på hverandre som om tanken var litt skremmende. Så ropte Ritter: «Inn med oss!» Vi sprang ned bakken alle sammen, med gitarer og – i Joshs tilfelle – en gryte med det putrende kjøttet fra et ikke-identifisert landdyr.

Det var plass til alle. Jeg satte lykten på spisebordet. Vi åpnet skyvevinduene for å slippe inn litt luft. Darius gjorde korttriks. Vi drakk vann fra kranen. Noen prompet, og diskusjonen om hvem det hadde vært (Pee Wee) pågikk i tjue minutter. Regnet trommet kraftig på taket. Gutta var imponert over hjemmet mitt. De sa at jeg burde selge det. Med pengene jeg fikk kunne jeg kjøpe et fint, lite hus i Braxton County.

Vi spilte gitar. Bobilen gynget frem og tilbake. Jake likte ikke kristenrock, men som den gode baptisten han var, elsket han gamle gospellåter, og han fikk oss til å spille noen, Gud velsigne ham. Ritter sang en som virkelig tok knekken på meg. Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig var gutta klare for noen mer sekulære greier. Det viste seg at Pee Wee elsket Neil Young. Han hadde aldri hørt Neil Young, men da jeg spilte «Powderfinger», krøp han sammen som et barn i sofaen, og da jeg var ferdig, ba han meg om å spille den en gang til. Han sa at jeg hadde en fin stemme.

Alle fortalte hverandre hvor flinke vi var, og at alle burde vurdere en musikkarriere. Josh spilte «Stairway to Heaven», og vi andre istemte høylytt. «Demp dere», sa Darius, «vi vil ikke at folk skal tro at dette er syndvogna.»

Regnet stanset. Det var på tide å gå ut. To av gutta hadde 41

tenkt å reise neste morgen, og jeg måtte begynne å gå hvis jeg skulle nå frem til utsiktspunktet før lysseremonien. De gikk sammen med meg helt bort til stedet der hovedveien til scenen skiltes fra stien opp til fjellet. Alle ga meg en klem.

Jake ba meg ringe dem hvis jeg noen gang «var i en presset situasjon». Darius ba Gud velsigne meg og ga meg et megetsigende blikk. Så sa han: «Hvis du har tenkt å skrive om oss, kan jeg be deg om én ting?»

«Klart det», sa jeg.

«Skriv at vi elsker Gud», sa han. «Du kan godt skrive at vi er gærne, men si at vi elsker Gud.» Turen opp var lang og bratt. På toppen var det noe som lignet en terrasse. Fra et utspring over dalen var utsikten helt fri. Ungdommene hang over kanten som lemurer eller noe sånt.

Unnskyldende manøvrerte jeg meg bort til kanten, der stupet forsvant under oss. Det var mørkt og ble plutselig enda mørkere – bekmørkt. De hadde skrudd av lysene rundt scenen. Ørsmå prikker begynte å vise seg; de gikk opp og ned langs midtgangene. Da jeg var liten, pleide vi å gjøre noe lignende i kirken på julaften. Først tenner man langs kanten, og så sprer lysene seg innover langs radene. Farten øker eksponentielt, og effekten er så uventet mot slutten, når den ene halvparten tenner den andre halvpartens lys, at det virker som om noen har skrudd på en bryter. Slik virket det nå også.

Skyene var borte og stjernene skinte klart på himmelen. Det var ildfluer i trærne rundt oss, og langt under oss skimret et teppe av tente lys, ørsmå flammer, titusenvis. Jeg var fanget i et svart rom fullt av glitrende lys.

Ja, jeg tenkte på Nürnberg. Men jeg tenkte mest på Darius, Jake, Josh, Bub, Ritter og Pee Wee, som jeg tvilte på at jeg noen gang ville treffe igjen, men som jeg var blitt glad i, disse gærningene som elsket Gud. For det er sant, og jeg ville ha sagt det selv om Darius ikke hadde bedt meg om det, og det er kanskje det sanneste jeg har skrevet her: De var gærne, men de elsket Gud. Jeg tenkte på den uangri42

pelige verdigheten ved dette, noe jeg aldri selv ville være i stand til. Det å vite at det ikke er sant, innebærer ikke at man er sterk nok til å tro det hvis det var sant. Seks av de lysende prikkene der nede var deres.

I et kort øyeblikk så jeg ansiktene deres rundt leirbålet.

Hver for seg, alle glødende med det Bibelen kaller troens «fulle visshet». Det virket galt at virkeligheten ikke belønte slike sjeler.

Noen linjer i et dikt av Czesław Miłosz går sånn: Og hvis de alle, knelende med foldede hender, millioner, milliarder, endte med sin vrangforestilling?

Jeg skal aldri gi etter. Jeg vil gi dem kronen.

Menneskesinnet er praktfullt, munnen mektig, og forkynnelsen så stor at den åpner paradiset.

Om bare man kunne si det og mene det.

Alle blåste ut lysene sine i samme øyeblikk, og dalen – den faktiske, geografiske formasjonen – ble fylt av røyk, for så mange var de.

Jeg dro ved daggry, mens skaperverket sov.