Pulphead av John Jeremiah Sullivan

John Jeremiah Sullivan

Pulphead Fortellinger fra den andre siden av USA Oversatt av Alexander Leborg

John Jeremiah Sullivan Originalens tittel: PULPHEAD Oversatt av Alexander Leborg PULPHEAD Copyright © 2011, John Jeremiah Sullivan All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41418-4 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Bendik Kaltenborn Forfatterfoto: Harry Taylor Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til M. og J. og M.J. Og til Pee Wee (1988–2007)

Good-by now, rum friends, and best wishes.

You got a good mag (like the pulp-heads say) … norman mailer, oppsigelsesbrev (trukket tilbake), 1960

Innhold

På denne klippe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Føtter i røyk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

Mr. Lytle. Et essay . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

54

Etter Katrina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

76

Reality-TVs reelle kjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

84

Michael . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102

Axl Rose: Hans siste comeback . . . . . . . . . . . . . . . .

118

I vårt Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142

Fortellingen om en eksentrisk naturforsker . . . . . . .

168

Grottene uten navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

195

Bluesens ukjente skalder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229

The Blackheart Man. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251

Løven og lammet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

277

Hjemme hos Peyton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

306

Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

327

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

347

På denne klippe

Ikke for å skryte, men i utgangspunktet hadde jeg en perfekt plan. Jeg skulle dekke Cross-Over-festivalen i Lake of the Ozarks, Missouri – tre dager med de fremste kristne bandene og deres fans på et avsidesliggende messeområde i Midtvesten. Jeg skulle stå i utkanten av folkemengden og ta notater, slå av en prat med en og annen publikummer («Hva er vanskeligst – vanlig skole eller hjemmeundervisning?») og så skulle jeg flashe adgangskortet mitt backstage og slå av en prat med artistene. Vokalisten i et eller annet band ville belære meg om hvordan all musikk egentlig lovpriser Ham så lenge den fremføres med kjærlighet, og jeg ville skrible ned sånn cirka hvert tiende ord, mens jeg flirte inni meg. Senere på kvelden ville jeg kanskje ta meg en støyt i leiebilen før jeg inviterte meg selv til å sove ved bålet til en bibelgruppe, for å kjenne på kameratskapet. Deretter: Fly hjem, putte inn litt statistikk. Honorar.

Men som jeg sier til meg selv hver frokost: Jeg er profesjonell. Og ingen har vunnet priser for den slags lettvint idioti. Jeg ville vite hvem disse menneskene var, som hevder at de elsker den musikken, som kjører hundrevis av kilometer og krysser delstatsgrenser for å oppleve den live.

Da kom den, åpenbaringen: Jeg skulle dra dit med dem.

Eller snarere: De skulle dra dit med meg. Jeg ville leie en van, en stilig en, og så kunne vi kjøre dit sammen, jeg og tre–fire blodfans, hele veien fra østkysten til stedet med det usannsynlige navnet Lake of the Ozarks. Vi skulle snakke hele natten, de ville prøve å omvende meg, og jeg ville la 9

den lille båndopptakeren min gå hele tiden. Jeg var sikker på at vi både ville like hverandre og synes synd på hverandre. For en story det ville bli – for fremtidige generasjoner.

Det eneste spørsmålet som gjensto, var følgende: Hvordan finne frivillige? Men det var lett å fikse, for alle vet at de mest skakkjørte typer som er med på det meste, samles i chatteforumene hver eneste kveld. Og blant jesusungdommene finnes det alltid noen som er temmelig langt ute. Det er tydeligvis sånn fyren der oppe vil ha det.

Derfor postet jeg en invitasjon, anonymt, på youthon therock.com og i to nettfora viet de kjekke, kristne poppunkerne i Relient K, som var booket til å spille på CrossOver. Jeg forestilte meg fyren eller jenta som hadde ligget på kvistværelset og drømt om å se Relient K fremføre sangen «Gibberish» fra albumet Two Lefts Don’t Make a Right … But Three Do. Men hvordan skulle han eller hun komme seg dit? Bensinprisene går jo ikke akkurat ned, og Relient K spiller aldri nord i Florida. Herre, la underet skje!

Og plutselig, som et forklarende lys, kom meldingen min.

Vi kunne hjelpe hverandre. «Søker seriøse fans av kristenrock som kan sitte på med meg til festivalen», skrev jeg.

«Gutt/jente spiller ingen rolle, men du bør ikke være eldre enn omtrent 28, ettersom jeg først og fremst ser på dette som et ungdomsfenomen.»

Meldingen virket jo temmelig harmløs. Men så skulle det vise seg at jeg ikke helt hadde oppfattet i hvor stor grad dette var et «ungdomsfenomen». De fleste som hang rundt i disse chatterommene var tenåringer, og da mener jeg ikke nitten, men fjorten. Enkelte, skulle det vise seg, var bare ti– tolv år gamle. Jeg hadde akkurat trampet ut i verdensveven og invitert en bøling kristne tolvåringer til å bli med meg på tur i kassevogna.

Det varte ikke lenge før ungene kastet seg over meg.

«Smart å fjerne e-postadressen din», skrev «mathgeek29» i en tone som var alt annet enn gladkristen. «Tviler på at noen gidder å gi fra seg kontaktinformasjon til en fremmed 10

på Internett … Finnes det ingen kristne tenåringer på Manhattan som kunne tenke seg å være med?»

Heldigvis var ikke alle like ufine. «Riathamus» skrev: «Jeg er 14 og bor i Indiana, og det er ikke sikkert jeg får lov av foreldrene mine siden du er en fremmed jeg har truffet på nettet. Men det ville vært sykt kult.» En jente som kalte seg «LilLoser», forsøkte til og med å være vennlig: Tviler på at foreldrene mine vil la den lille jenta si dra på tur med en fyr de ikke kjenner og som jeg bare kjenner gjennom e-post, og i hvert fall ikke så lenge som du ber om og liksom kjøre rundt overalt med deg … Jeg sier ikke at du er en sånn guffen pedo eller noe sånt, lol, men jeg tror bare ikke at du kommer til å få med deg særlig mange … for som jeg sa, det virker litt på kanten … men hei – lykke til med misjonsturen. Lol.

Det var temmelig bortkastet å ønske meg lykke til. Kristenungdommen sluttet å chatte med meg og begynte å chatte seg imellom og advare hverandre om meg. Til slutt var det noen på den offisielle Relient K-siden som ba de andre holde seg langt unna meg, ettersom jeg høyst sannsynlig var «en 40 år gammel kidnapper». Da jeg logget meg på, oppdaget jeg at moderatorene hadde fjernet innlegget mitt og hele tråden med anklager som fulgte, uten noen forklaring. De var uten tvil i ferd med å advare et helt nettverk av mødre. Jeg trakk meg ut i skrekk. Jeg ringte advokaten min i Boston, som ba meg «slutte å bruke datamaskiner» (han brukte flertallsform).

Til syvende og sist ga denne opplevelsen meg en avsmak for hele Cross-Over-festivalen som emne for en artikkel, og jeg bestemte meg for å takke nei til oppdraget. Jeg trakk meg.

Problemet med litt for smarte blader som Gentleman’s Quarterly er imidlertid at det alltid finnes en eller annen overambisiøs redaksjonssekretær – han heter gjerne Greg – som er full av stå-på-iver, og som, når du av høflighet rin11

ger for å si at «den Cross-Over-greia gikk i vasken» og at du kanskje lar høre fra deg når du vet hva du «skal finne på neste gang», umiddelbart saumfarer det glimrende nettet og finner ut at festivalen faktisk ikke var «den største i landet», slik du hadde påstått. Den største i landet – ja, faktisk i hele den kristne verden – er Creation, Skaperverket, som ble arrangert for første gang i 1979, som et Woodstock for kristne, det reneste Godstock. Den foregikk tilfeldigvis ikke i Missouri, men i den mest avsidesliggende delen av Pennsylvania, i en grønn dal, på en gård som het Agape. Og denne festivalen sluttet ikke for en måned siden, men skulle begynne i overmorgen. Publikum var allerede i ferd med å samles, flere titusener. Lykke til med misjonsturen.

Jeg hadde ett krav, og det var at jeg slapp å ligge i telt.

Jeg kunne gå med på en bil med madrass, en sånn man slår opp taket på kanskje. «Ok», sa Greg. «Sånn gjør vi det: Jeg har ringt litt rundt. Det finnes ingen ledige kassebiler i en radius på hundre og femti kilometer fra Philly. Men vi fant en bobil. Den er ni meter lang.» Vi ble enige om (for han lot meg tro at han var enig) at når jeg kom frem, kunne jeg sikkert bytte til en bil som var lettere å manøvrere.

Grunnen til at ni meter er en så populær lengde for bobiler, er visst at hvis den er større, trenger man et eget sertifikat for å kjøre den. Det innebærer skjemaer og avgifter, kanskje til og med en vandelsattest. Men dukker man opp hos en hvilken som helst bobilutleier, med benstumpene surret fast til et rullebrett mens man vifter med kroker i stedet for hender og skriker at man trenger en nimeter til en tur – uten å si hvor – møtes man bare med ett spørsmål: Kontant eller kort, lille mann?

To dager senere sto jeg på en parkeringsplass med kofferten ved siden av meg. Debbie kom mot meg. Ansiktet var søtt som en kremkake under en pannelugg behørig herdet av hårlakk. Hun hevet en kraftig arm og pekte, før noen av oss hadde åpnet munnen, mot et kjøretøy som lignet noe de gamle egypterne kunne ha satt fra seg i ørkenen.

12

«Åh, hei!» sa jeg. «Hør her, alt jeg trenger er en liten campingbil eller noe sånt. Jeg er alene, og jeg skal kjøre åtte hundre kilometer …»

Hun kikket granskende på meg. «Hvor skarr’u hen?»

«Til noe som kalles Creation. Det er en kristen rockefestival.»

«Du og alle andre!» sa hun. «De som leide alle minibussene våre, skal til samme stedet. Dere er en hel gjeng.»

Ektemann og partner Jack dukket opp – tatovert, undersetsig, med gråsprengt hockeysveis. Han hadde bare forakt til overs for GPS. Han skulle nok forklare meg veien på gamlemåten. «Men la oss først kikke litt på ’a.»

Vi besiktiget utsiden av det som snart skulle bli mitt mausoleum. Det tok sin tid. Hver eneste gang Jack sa noe, var det det eneste jeg trengte å huske på. Hvitvann, gråvann, svartvann (til å drikke, til å dusje i, til det fornødne). Her har du ditt, du må aldri finne på datt. Han klaget over «helgeturister». Jeg hørte ikke etter hva han sa, for det ville være det samme som å akseptere det som sant. Men slengbemerkningen om den enorme blindsonen i speilet på passasjersiden nådde frem, og det samme gjorde beskrivelsen av «den ekstra halvmeteren på hver side» – den bulende boenheten bak førerhuset – som jeg ikke kunne se, men som jeg nok burde «være oppmerksom på» når jeg kjørte. Debbie fulgte oss med et videokamera, av forsikringshensyn. Jeg så for meg mine kjære der de samlet seg i sorg i et mahognikledt rom for å se på opptaket og ble tvunget til å høre meg si: «Hva om jeg aldri bruker toalettet, trenger jeg likevel å skru på vannet?»

Jack trakk ut stigtrinnet og gikk om bord. Jeg skulle virkelig gjennomføre dette. På innsiden luktet det mislykkede ferier og amatørpornofilminnspillinger pakket inn i dusjforheng og etterlatt i solen. Jeg nølte et sekund ved dørterskelen. Jesus hadde aldri vært om bord i denne bobilen.

Hva skal jeg fortelle fra min reise til Creation? Vil du vite hvordan det er å kjøre en vindmølle med hjul nedover Penn13

sylvania Turnpike i rushtiden, mutters alene, stiv i blikket og med skjelvende hender? Vil du høre om Gregs lattermilde stemme i telefonen når han spør deg «hvordan det går»? Vil du vite hvordan det er å høre deg selv rope: «NEI, NEI, NEI!» i et skammelig høyt toneleie hver gang du prøver å skifte fil? Eller om følelsen når du plutselig hører tuting gjennom den påfallende beroligende radioskrålingen, for så å se i speilet på passasjersiden og oppdage at du har ligget midt mellom to filer i et ukjent antall kilometer (det var den ekstra halvmeteren!) og at køen du har skapt, strekker seg lenger tilbake enn øyet kan se? Eller hvordan det er å stanse på supermarkedet for å kjøpe sengetøy, pute og peanøttsmør, for så å øve febrilsk på svingslaget i golfavdelingen i tjuefem minutter uten å ville stanse, vel vitende om at når dette er over, vil den ni meter lange doningen være der du forlot henne, klar til å frakte deg resten av veien til deres felles skjebne?

Hun klarte å få meg dit, slik Debbie og Jack hadde lovet, men kanskje ikke selv trodd på. Ti kilometer fra Mount Union så jeg et skilt merket CREATION. Solen var på vei ned, den sank over dalen som en brennende gullballong.

Jeg fulgte en lang rekke av biler, pickuper og kassebiler. Jeg kunne ikke se så mange bobiler. Her var de, overalt rundt meg: de nyfrelste. Til venstre hadde jeg en pickup med lasteplanet fullt av tenåringsjenter i matchende babyblå t-skjorter. De skrek noe til en gutt med hanekam som gikk langs veien. Jeg passet på ikke å møte blikket deres – jeg kunne jo ikke vite om dette var de samme jentene som jeg hadde prøvd å «antaste» for noen dager siden. Filen de befant seg i, gikk raskere enn min, og en oransje Datsun kom opp på siden av meg. Jeg så på mens kvinnen bak rattet åpnet vinduet, lente seg halvveis ut og blåste en lang tone i et bukkehorn. Jeg skjønner det godt hvis du ikke tror meg. Men det var det hun gjorde – jeg har tatt det opp. Hun blåste i et bukkehorn, nokså kraftig, to ganger. Et årlig ritual, kanskje, for å kunngjøre sin ankomst ved Creation-festivalen.

14

Endelig var jeg fremme. Kvinnen i porten kikket på meg, deretter på det tomme passasjersetet ved siden av meg og så ned langs hele den ni meter lange bobilen. «Hvor mange er dere i gruppen?»

Jeg kjørte ærbødig inn på området og lot nimeteren flyte med strømmen. Veien foran meg myldret av oppspilte kristne, de fleste under atten. De voksne lignet foreldre eller prester – de var ikke her alene. Det hadde begynt å skumre, og luften i den vindstille dalen var fylt med røyk fra bålene.

Et stort brøl kunne høres til venstre for meg – noe skjedde på scenen. Lyden talte til massene. Den fylte dalen og ble hengende en stund.

Jeg hadde trodd at jeg kunne ankomme diskré – at bobilen til og med kunne fungere som en forkledning – men folk hadde allerede begynt å snu seg etter meg. To ganger hørte jeg ungdommer si at de syntes synd på meg idet jeg passerte.

En annen gutt klatret opp på stigtrinnet og sa «Herregud, mann!» før han ramlet av og løp av gårde. Jeg bremset hele tiden, for selv tomgangskjøring var for fort. Uansett hva som hadde skapt brølet, var det over nå. Veiene var proppfulle. Ungdommene strømmet rundt meg i begge retninger, tilbake til leirplassene sine, som maur rundt en liten hindring. De hadde en urovekkende tendens til å flytte seg for bobilen først når frontfangeren var i ferd med å treffe dem i ryggen. Fra min opphøyde plass så det ut som om de ventet et tiendedels sekund for lenge og at jeg forsiktig og i langsom film var i ferd med å dele dem i to.

De evangeliske kristne var mer eller mindre gjenkjennelige fra min tid på videregående skole, selv om jeg la merke til at alle var blitt penere. Mange gikk kledd som skate-punkere eller i fjorårets East Village-kolleksjon (de konfesjonsløse), mens andre var trailer trash (baptister eller pinsevenner fra landsbygda). Det var også snobber her (Young Life, Fellowship of Christian Athletes – det var de som hadde med marihuana). De strengere sektmedlemmene kunne ses på lang avstand, lett gjenkjennelige med sin tidløse anti15

mote og sine bleke og tungsindige ansikter. Da jeg senere spurte en kvinne hvor mange hun anslo var hvite, svarte hun: «Sånn cirka hundre prosent.» Jeg så faktisk noen asiater og tre–fire svarte. De ga imidlertid et sterkt inntrykk av å være adoptert.

Jeg kjørte og jeg kjørte. Hvem ville trodd at dette opplegget foregikk over et så stort område? Hver eneste sving i skogen endte i en ny lysning, full av telt og biler. Leirområdet var utvidet til sitt geografiske bristepunkt og stanget nå mot foten av fjellene. Det er vanskelig å beskrive den sanselige effekten av så mange mennesker samlet på ett sted.

Delvis slektsstevne, delvis flyktningleir. En anelse militant, men likevel muntert.

Veiene var av grus og ikke altfor brede: Hallelujah Highway, Street Called Straight. Jeg hadde fått beskjed om å kjøre til H, men da jeg kom dit, dukket to tenåringer i oransje vester ut av skyggene og fortalte at alle plassene var tatt.

«Hjelp meg litt her, da, gutter», sa jeg og pekte med tommelen mot bobilen. De trakk frem walkietalkiene sine. Det gikk en stund. Det ble mørkere. Så kom en enda yngre gutt på en sykkel. Han vinket mot meg med en lommelykt og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter ham.

Det var med stor lettelse jeg adlød denne guttungen. Alt jeg måtte passe på nå, var ikke å miste ham. Vesten hans utstrålte varmt og betryggende byråkrati i lyset fra frontlyktene mine. Noe som kanskje er grunnen til at jeg ikke forsto tidsnok at han ledet meg opp en nesten vertikal helling – «åsen ovenfor D».

I ettertid vet jeg ikke hva som kom først: den lille alarmklokken i magen som advarte meg om at bobilen hadde kommet til et punkt der den ikke klarte den bratte bakken eller den kvalmende følelsen av å kjøre bakover. Jeg lente meg fremover i setet og trampet på gassen. Jeg hørte roping. Jeg tråkket inn bremsen. Med venstre hånd og fot lette jeg febrilsk, som en person i ferd med å drukne, etter nødbremsen (hadde Jack i sitt omfattende innføringskurs virkelig unnlatt å fortelle hvor den var?). Bilen mistet gre16

pet og begynte å riste. Den lille veiviserens øyne lyste av frykt.

Jeg visste selvsagt at dette øyeblikket ville komme, at nimeteren ville vende seg mot meg. Det hadde vi begge visst helt fra begynnelsen. Men jeg må innrømme at jeg aldri hadde forestilt meg at hun kunne oppvise en så ekstrem lengsel etter døden. Bak meg og under meg var det bokstavelig talt en eng av kristne, som grillet pølser, spilte gitar og dyrket kameratskapet. Luftfotoet i morgendagens aviser ville vise et langt arr, et ljådrag gjennom den fredelige teltlandsbyen. En gigantisk psykopat av et kjøretøy hadde virkeliggjort sin onde plan ved hjelp av handlingene til en uskyldig, men katastrofalt forvirret guttunge i refleksvest …

Det jeg husker fra de neste fem sekundene er uklart, men jeg vet at et stort og firkantet mannshode dukket opp i frontruten. Hodet var blondt med vidåpne øyne. Det hadde briller og en bred Vest-Virginia-aksent, og ba meg «vri rattet te’ høyre!». En eller annen del av hjernebarken min adlød. Bobilen skrenset litt og stanset. Så sa den samme stemmen: «Ok, trykk inn gassen på tre. Én, to …»

Langsomt begynte hun å klatre, som en taubane. Snart flatet det ut mot toppen av åsen.

Det var fem av dem, og alle var i begynnelsen av tjueårene. Jeg ble sittende i nimeteren mens de samlet seg nedenfor. «Takk», sa jeg. «Åh, hei», kom det fra Darius, mannen som hadde gitt ordrene. Han snakket veldig fort. «Vi har holdt på med dette i hele dag – jeg aner ikke hvorfor den guttungen fortsetter å sende folk opp hit – vi er fra Vest-Virginia – hør her, han er tilbakestående – det er en ledig plass rett der borte.»

Jeg kikket mot stedet han pekte på. Beitemark.

Jake trådte frem. Han var også blond, men slank. Og kjekk, på en utemmet måte. Ansiktet var dekket av skjeggstubber i samme bleke farge som håret. Han sa han var fra Vest-Virginia og ville vite hvor jeg kom fra.

«Jeg er født i Louisville», svarte jeg.

17

«Jaså?» sa Jake. «Ligger det ved Ohio-elva?» I likhet med Darius snakket han fort og svarte med en gang. Jeg sa at det stemte.

«Vel, jeg kjenner en kar som døde og som var fra Ohio.

Jeg er frivillig brannmann, skjønner du. Vel, han snurra rundt ni ganger i en Chevy Blazer. Han lå spredt utover herfra og bort til den åskammen der borte. Dau som ei sild.»

«Hva driver dere med, karer?» spurte jeg.

Mannen som svarte, var stor, en av disse tykke mennene som i virkeligheten ikke har noe kroppsfett. Han var fengselsbetjent – som jeg snart skulle finne ut – og tidligere tungvektbryter. Han kunne knuse en ananas i armhulen og flire av det (tror jeg i hvert fall). Frisyre: militær. Bart: tynn. «Vi er bare en gjeng karer fra Vest-Virginia som brenner for Kristus», sa han. «Jeg heter Ritter, og dette er Darius, Jake, Bub og Jakes bror, Josh. Pee Wee er rundt her et eller annet sted, han også.»

«På jentejakt», myste Darius.

«Så dere har holdt til her oppe og reddet liv?»

«Vi er fra Vest-Virginia», gjentok Darius, som om han trodde jeg var litt treg. Det var han som snakket mest på vegne av gruppen. Den fremskutte kjeven, en følge av skråtobakken han hadde i munnen, fikk ham til å se nokså foraktfull ut, men han var sikkert bare litt anspent, tenkte jeg.

«Vel, du skjønner det», sa Jake, «at leiren vår ligger like der borte.» Han nikket mot en bil, en pickup, et telt, et bål og et stort kors av tømmerstokker. Og en ting til … et PAanlegg?

«Vi hadde denne plassen i fjor også», sa Darius. «Jeg har bedt om det, skjønner du. ‘Gud’, har jeg sagt, ‘jeg skulle så gjerne hatt den samme plassen igjen – hvis det er Din vilje, altså …’»

Jeg hadde regnet med at mine dager på Creation-festivalen ville bli temmelig ensomme og ende med at jeg ble drept i et ritualmord. Men disse gutta fra Vest-Virginia utstrålte varme. Den bare strømmet ut av dem. De spurte hva jeg 18

drev med, om jeg likte te av sassafras, og hvor mange jeg hadde med meg i den store bobilen. Dessuten kjente de en kar som hadde lidd en forferdelig død og som kom fra en delstat med samme navn som elven jeg vokste opp ved, og jeg er ikke typen som stiller spørsmål ved sånt.

«Hva skal dere etterpå?» spurte jeg.

Bub var lav og tettbygget. Hendene hans var kraftige som søppelkompressorer. Han var mørkere i huden enn de andre – olivenaktig – og hadde mørkt hår under den kamuflasjefargede hatten, brune øyne og en kraftig, mørk bart.

Senere betrodde han meg at vennene mente han måtte være delvis «N-ordet». Det var det han sa. Han var tilbakeholden og virket alltid som om han grublet over et eller annet.

«Jeg og Ritter har tenkt å stikke bort og høre på noe musikk», sa han.

«Hvem er det som spiller?»

«Jars of Clay», svarte Ritter.

Jeg hadde lest om dem, de var store. «Kan dere ikke komme innom bobilen og banke på, så blir jeg med dere?» sa jeg. «Dere finner meg på det folketomme jordet.»

«Det kan vi sikkert gjøre», sa Ritter. Så stilte de seg på rekke for å ta meg i hånden.

Mens jeg ventet på Ritter og Bub, lå jeg på sengen og leste The Silenced Times i lyset fra lampen. Det var en tynn avis som hadde kommet sammen med festivalpakken. Det var ikke egentlig en avis, men et PR-stunt i forbindelse med den nye romanen Silenced av Jerry Jenkins. Jenkins var en av hjernene bak hundremillionerdollarserien Latt tilbake – som hittil talte mer enn et titalls bøker, der hver bok handlet om hva som skjedde med folk som meg etter bortrykkelsen. I den nye boken var handlingen lagt til fremtiden, år 2047. Datoen på avisen var 2. mars 38. Skjønner du? Trettisju år har gått etter at de utslettet Jesus fra historien. The Silenced Times var utformet slik at den lignet en avis fra denne fremtiden.

Det var temmelig dystre greier. I år 38 har en urgammel 19

dødssekt spredd seg som et virus og overtatt «Amerikas sju forente stater». Tilhengerne møtes i «cellegrupper» (snedig grep, dette: litt gammel kommunistlingo). De verver unge og sulter etter globalt hegemoni mens de jobber for å fremskynde verdens ende. I år 34, da den siste folketellingen ble gjennomført, var 44 prosent av befolkningen medlemmer av gruppen; nå var tallet nærmere halvparten. Dermed overskygger denne gruppen alle andre overlevende religiøse bevegelser i landet. Selv presidenten (som de har mobilisert for å få innvalgt) har konvertert. Den mest populære nyhetskanalen i landet støtter ham åpenlyst, og årets mest omtalte film er ren propaganda for sekten, men i en glimrende mørk vending blir mesteparten av befolkningen overbevist om at mediene i virkeligheten er kontrollert av – Vent! tenkte jeg. Det er jo dette som skjer i virkeligheten.

Dette er evangelisk kristendom. Og likevel beskriver The Silenced Times hvordan kristne blir kastet i fengsel eller drevet under jorden, og hvordan pamflettene deres blir konfiskert. En mann vinner en pris for å ha tystet på søsteren sin, hun ledet en bibelgruppe på skolen. Jeg likte spesielt godt den delen der det står at antireligiøse krefter endelig hadde fanget Jenkins selv – i en hule. Han er nittisju år gammel, men har aldri holdt opp med å skrive. Mens de sleper ham av gårde, brøler han sitater fra Bibelen.

Ritter banket på døren. Han og Bub var klare for å høre litt Jars of Clay. Nå når det var sent, var det mange bål å se, og hele dalen duftet. Himmelen lignet en blikklykt med hull; tusenvis av stjerner skinte. Så mange sjeler var på vei mot scenen at det var vanskelig å komme seg frem, selv om jeg la merke til at folk ga Ritter litt ekstra albuerom. Han slentret tilbakelent og kikket over hodet på folk, som om han forventet å oppdage en venn. Jeg spurte hvilken kirke i Vest-Virginia han tilhørte. Han svarte at han og de andre gutta var med i pinsebevegelsen, at de talte i tunger og alt det der – bortsett fra Jake, som var baptist. De gikk riktignok til samme «sing» – ukentlige bibelstudier i private hjem med mat og gitarspill.

20

Trodde han at alle som var her, var kristne?

«Nei, det finnes nok noen som ikke er frelst. Det må det jo, så mange som det er her.»

Hva tenkte han om det?

«Det åpner jo mulighetene for å bære vitnesbyrd.»

Plutselig stanset Bub brått – et signal om at han hadde noe han ville si. Folkemengden strømmet forbi oss mens han valgte ordene sine. «Det er jødiske mennesker her», sa han.

«Jaså», sa jeg. «Du mener vaskekte jøder?»

«Jepp», svarte Bub. «De jentene Pee Wee tok med seg. De er jødiske. Det er ganske sprøtt!» Han lo uten å bevege ansiktet, Bubs latter lå utelukkende i stemmen. Var han fuktig i øyekroken?

Vi fortsatte å gå.

Jeg mistenker at jeg på et eller annet nivå – det bevisste, for eksempel – ikke ønsket å legge merke til det jeg la merke til der vi gikk. Men jeg hadde vært til stede ved ganske mange store begivenheter i dette landet de siste fem årene og skrevet om idrett eller noe sånt, og én ting disse arrangementene hadde felles, var den iboende fiendtligheten som på en eller annen måte syntes å prege amerikanske menn mesteparten av tiden. Kall det gjerne en latterlig generalisering, men hvis du tilbringer tilstrekkelig mange kvelder sammen med hordene på ulike stadioner, vil du merke det som noe litt mørkere enn vanlig sjåvinisme. Noe litt såret, litt hånlig, noe som liksom venter på trøbbel.

Det fantes ikke her. Det var ikke-eksisterende. Jeg så etter det, men kunne ikke finne det. I løpet av de tre dagene jeg tilbrakte på Creation-festivalen, så jeg ingen slåsskamper, hørte ingen hissige rop. Ikke én gang følte jeg meg det minste truet; faktisk møtte jeg mange mennesker som var usedvanlig vennlige. Ja da, de hadde alle samme hudfarge, og de trodde på de samme greiene, og de drakk ikke alkohol, men det var hundre tusen av dem.

Vi passerte en rad utedoer, like ved matbodene. Idet vi rundet hjørnet, så jeg scenen fra den ene siden. Og mengden 21

i åssiden ned mot scenen. Kroppene forsvant oppover til de gikk i ett med mørket. «Fy faen», sa jeg.

Ritter vinket med armen som en impresario. «Dette, min venn, er Creation.»

Som ekstranummer spilte Jars of Clay en coverversjon av U2-låta «All I Want Is You». Den var bluesaktig.

Nå har jeg sagt alt jeg kommer til å si om noen av bandene.

Eller, vent litt: Det faktum at jeg ikke hørte så mye som én interessant takt fremført av noen av de omtrent førti artistene og bandene som opptrådte, bør ikke leses som kritikk av artistene selv, og langt mindre som forakt for den underliggende tanken om kristne som fremfører rock. Dette var nemlig ikke kristne band, det var kristenrock-band. Nøkkelen til denne musikken ligger i nettopp den ene stavelsen.

Kristenrock er en sjanger som eksisterer for å tjene penger på evangelisk kristne og ha en oppbyggelig effekt. Det er misjonerende musikk for folk som kan budskapet utenat, og den bærer på et antatt ansvar som artistene tar på alvor: «å nå ut til folk med evangeliet». Som sådan belønner kristenrocken både det åpenbare og det lett fordøyelige (artistene ville sagt «det klare»), som i sin tur betyr parasittisme.

Husker du de parfymeprøvene de pleide å ha på apotekene: «Hvis du likte Drakkar Noir, vil du elske Sexy Musk»? Vel, slik fungerer kristenrocken. Alle vellykkede sekulære drittband har sin mindre kjente kristne utgave, og det er greit, for kristenrockbandene skal fungere som stand-in for, ikke alternativ til eller forbedring av, originalbandene. På dette feltet er kristenrocken svært vellykket. Hvis du mener at den suger på det sterkeste, skyldes det bare at dine prioriteringer er annerledes enn deres. Du ønsker å høre noe kult, noe nytt, mens den trenger å fremføre noe den vet fungerer … samtidig som den lovpriser Jesus Kristus. Slik er kristenrocken. Et kristent band, på den annen side, er bare et band som består av mer enn én kristen. Kroneksempelet er U2, som hylles av troende så vel som ikke-troende, men i årenes 22

løp er det mange band som kunne blitt plassert i denne kategorien. «Visste du at de var kristne? Ja, det er sjukt! Men de er sabla gode, da.» The Call var et sånt band, og det samme var Lone Justice. I dag hører man det samme om indie-artister som Pedro the Lion eller Damien Jurado (og mange jeg aldri har hørt om). I de aller fleste tilfeller gjør disse bandene alt de kan for å unngå merkelappen «kristenrock». Det handler først og fremst om hvordan man ordlegger seg: Ikke fortell journalisten at du er nyfrelst, men si at troen er en viktig del av livet ditt. Og, hvis jeg et øyeblikk kan droppe fordomsfriheten: Her støter vi på det litt mer vriene problemet med faktisk å være god. Et spørsmål man jo må stille seg, er hvorvidt en ihuga kristen som fyller nitten og innser at han eller hun kan skrive førsteklasses låter (som for eksempel Damien Durado), vil ha noe som helst med kristenrocken å gjøre. Talent går vanligvis hånd i hånd med en viss subtil undring. Og tro det eller ei, men det etablerte kristenrockmiljøet bifaller av og til at grupper som U2 eller Switchfoot (sistnevnte spilte på Creation da jeg var der og hadde samtidig en monsterhit på ikke-kristne radiostasjoner med «Meant to Live», men fikk ikke lov av managementet til å bli fotografert på scenen) i det stille distanserer seg fra den mest utilslørte Jesus-hyllesten, vel vitende om at å unngå slikt er den beste måten å knytte seg til resten av verden på.

(Visste du at det er slik de refererer til oss? Vi er «av denne verden».) Så det er mulig – ja, kanskje også sannsynlig – at kristenrock er en musikksjanger, den eneste jeg kjenner til, som har kvalitetsgodkjent seg selv.

Det var sent, og jødene hadde sådd splid. Det Bub hadde sagt, var sant: Det var jøder på Creation. Det dreide seg imidlertid om Jews for Jesus (jøder for Jesus), to smellvakre high school-jenter fra Richmond, Virginia. De hadde sittet rundt bålet – en av dem med fingrene sammenflettet med Pee Wees – da Bub, Ritter og jeg kom tilbake fra Jars of Clay-konserten. Pee Wee var yngre enn de andre, tynn og søt, og han stirret beundrende på jentene når de snakket.

23