Prosessen

Malin Persson Giolito

Prosessen Oversatt av Monica Carlsen

Malin Persson Giolito Originalens tittel: Processen Oversatt av Monica Carlsen Copyright © Malin Persson Giolito 2018 Published by agreement with Ahlander Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62321-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En eller annen måtte ha snakket stygt om Youssuf K, for en morgen ble han anholdt. Som lyn fra klar himmel, skulle han tenke senere. Men det var ikke helt sant, for knappe tre uker tidligere var en helt vanlig dag med ett ubønnhørlig slag blitt dagen med et eget kapittel i framtidens historiebøker – tre og et halvt minutt med maskingeværild ett sted, to eksplosjoner et annet, og en varebil i full fart et tredje. Terror, skrekk og død, alt i løpet av trettifire minutter.

Og det var i kjølvannet av dette at Youssuf fikk livet ødelagt.

Kvelden før Youssuf ble anholdt, gikk han for første gang siden angrepene til kveldsjobben som bartender på Stockholms nation, stu5

malin persson giolito

dentforeningen han tilhørte. I døren måtte han vise sikkerhetsvakten bagen sin.

Torsdagskveldene var studentsamfunnets best besøkte, men de hadde måttet holde stengt i to uker, og Youssuf visste at han kunne vente seg et tykkere støvlag enn vanlig på den klissete bardisken. Det var ikke noe nytt at renholdet på nationen var dårlig, og han var for lengst gått lei av at den sure vaskefilla aldri ble skiftet ut, uansett hvor mye han maste. Han pleide å ta med seg en uåpnet pakke engangskluter og en halvfull sprayflaske med rengjøringsmiddel hjemmefra, og det gjorde han denne kvelden også. Sikkerhetsvakten, som tidligere bare ble tilkalt de kveldene de ventet storinnrykk, og som aldri hadde giddet å ransake personalet før, ville beslaglegge flasken, men Sandra, som jobbet i baren sammen med Youssuf, minnet ham på at de faktisk ikke jobbet på en flyplass.

«Du må ikke tro alt du leser,» sa hun til vakten og klappet ham på armen. «Flasken kommer ikke til å eksplodere selv om det står WamBam på etiketten.»

Vakten ga Youssuf tilbake vaskesakene uten å verdige ham et blikk. Han sjekket ikke vesken til Sandra.

6

prosessen

* «Det er en krigserklæring, et angrep på demokratiet, som strider mot alle våre etablerte oppfatninger,» hadde statsministeren sagt i sin første tale etter disse hendelsene. Han holdt den første pressekonferansen litt over ti den kvelden angrepene fant sted, men talen til nasjonen ventet han med til neste formiddag.

Det var en fin tale. Alle de vante hverdagslighetene var blitt erstattet av frykt og forvirring, og vi hadde et desperat behov for at noen skulle si noe som kunne hjelpe oss til å forstå.

Hvem som helst, men gjerne en vi innbilte oss at hadde makt over det som skjedde. Altså lyttet vi. Foran tv-apparater på pauserom, kjøkkener og i stuer, fra senger på sykehus eller aldershjem, i matsaler i fengsler eller flyktningeboliger eller på byens eneste åpne kafé, i venterom og fellesrom, og vi skrudde opp volumet og ba hverandre tie stille, selv om ingen sa noe.

«Vi kommer aldri til å tilgi,» sa statsministeren. Og vi ga ham vår tilslutning. Vi ville snakke om hevn. «De vil få sin straff. Vi skal aldri la dem vinne,» fortsatte han, og for en 7

malin persson giolito

liten stund fant hjertene våre nesten tilbake til den vanlige rytmen. Raseriet i statsministerens stemme hjalp. Vi hadde aldri hørt ham så sint før, og for hvert ord om gjengjeldelse vokste respekten for mannen vi aldri før hadde sett på som en ekte leder.

Hvis statsministeren hadde valgt å snakke om kjærlighet og forståelse, ville hatet vi følte mot terroristene, bare blitt større. Det fantes en tid for forståelse, men den tiden var ikke nå.

Det hadde vært døde barn på fotografiene og i reportasjene. «Vi advarer mot sterke bilder.»

Unge mennesker, foreldre midt i livet, noens søster, noen andres morfar. Det lå kroppsdeler strødd i gatene, og de måtte samles og fraktes til steder der de ble analysert, slik at rette pårørende kunne underrettes og levningene kunne bringes til rett grav. Det var så mange døde at det var umulig å huske dem, alle sammen.

Og alt fordi noen hadde bestemt seg for at de hadde makt til å ta våre liv. Mennesker som hånlo av vår naivitet, av at vi hadde trodd vi levde i trygghet, av at vi hadde trodd vi hadde makt over dem.

Vi ville se attentatmennene lide. Og vi hatet ikke bare de som sto bak ugjerningene som 8

prosessen

nettopp var begått. Vi skulle straffe alle som tenkte som dem, som hyllet dem, som planla nye drap. Vi hadde mistet kontrollen, men vi ville ha den tilbake. Vi ville at livet skulle bli som før, og vi aktet å hevne oss på dem som hadde gjort det umulig. * Den dagen terroren rammet Sverige, satt Youssuf som vanlig på biblioteket og leste. Det spraket i høyttalerne, og da en metallisk stemme sa at de måtte stenge lokalet, reiste han seg og gikk rett hjem til studentboligen. Der satte han og de andre studentene i etasjen seg i den felles tv-stuen og fulgte med på nyhetssendingene. De lyttet til informasjonen, så på bildene, hørte på det vitnene hadde å fortelle, uten å snakke noe særlig sammen, i hvert fall ikke til å begynne med. De ringte hjem og ventet bekymret på svar fra familie og venner. De gikk fram og tilbake i korridoren, forsvant inn på rommene sine og lukket døren, kom ut igjen og gikk litt til.

Youssuf tenkte på sine. Moren. Faren. Søsteren. Kameratene. Vennene deres. I pausene mellom sendingene, og etter å ha sett de samme 9

malin persson giolito

innslagene et par, tre ganger uten å få vite noe mer, begynte Youssuf og vennene hans å utveksle historier.

«Jeg befant meg akkurat der varebilen kjørte senest i går.» «Mamma tar toget på den strekningen der den første bomben eksploderte, hver dag, bare ikke i dag.» «Bestevennen min var der de skjøt, han så alt, men fikk kastet seg ned i siste liten.»

De leste høyt fra meldinger de fikk. Og de fortalte om dem som ikke klarte seg.

«Tantes bestevenninne ble skutt. Hun var gravid.» «En arbeidskamerat av broderen ble meiet ned. Han ligger på sykehuset. I koma. De tror ikke han overlever.»

Søsteren til en jente som bodde to etasjer over dem, kom og hentet henne med bil; faren hadde vært på vei til T-banen da han støtte på en av terroristene.

Alle kjente noen, i hvert fall noen som kjente noen.

Jeg hadde flaks, tenkte Youssuf da ettermiddagen gikk over i kveld og kvelden i natt. Jeg hadde flaks som ikke ble rammet. Som slapp helskinnet fra det.

10