Til Victoria
67321 Pretty normal – s. 5
25.09.2026 07:22
Til min mentor Eirik Balavoine; takk for alle krevende, nødvendige og kjærlige runddanser
67321 Pretty normal – s. 7
25.09.2026 07:22
«Addiction is always a poor substitute for love.» Gabor Maté, lege og forfatter
67321 Pretty normal – s. 9
25.09.2026 07:22
Mener du jeg ikke tør? – Ja. Jeg mener det. Gard Saugestad sitter rolig foran meg. Rommet er strippet for beviser, han er ingen diplomtype, ingen lenestoltype heller, foretrekker krakken, sitter oppreist og årvåken gjennom hele dobbeltimen, pirker i meg, filer og gnager møysommelig hull i det han mener jeg gjemmer meg bak. Jeg revnet fullstendig sist, en seier, slik jeg forstod ham da, men jeg får tydeligvis ikke poeng for det nå. Intimitet. Du ville ledd hvis du hadde vært her. Skulle ikke jeg våge intimitet? Å komme så nær deg som overhodet mulig, er jo det eneste jeg vil. – Jeg snakker ikke om nærhet, presiserer Saugestad, – jeg snakker om intimitet. Vet du hva det er? Vet hva det er? Hva er dette? Jeg er altså ferdig utdannet psykolog, har en bunke med solide eksamener bak meg, sekken full av godord, og så sitter denne nissen av en fyr og spør om jeg vet hva intimitet er? – Kan du beskrive det? Jeg ser blankt på ham, er utilgjengelig, også for meg selv. Tenker at jeg ikke akkurat er forpliktet til å gå her, kan vel klare meg uten dette. – Ok, sier han etter en stund, nå med det varme smilet på plass, – du kan tenke på det til neste gang.
11
67321 Pretty normal – s. 11
25.09.2026 07:22
NUPPER. I morgen skal jeg hjem til mor og far og det røde huset. Hjem og tråkke rundt i den grunnleggende livsfiguren du og jeg en gang formet sammen. Hjem i en hel uke, gnu på alt. Er ikke det intimitet, så vet ikke jeg. Jeg har ekstravakt på barne- og ungdomspsykiatrisk, BUP Nord, jobber på sengepost, dro direkte hit fra timen med Saugestad og er halvveis i første kaffekopp da Thea stikker hodet inn. 16 år, en slank, litt fugleaktig skikkelse. Det lange håret er vaset sammen i en knute i nakken. – Jeg har ventet på deg hele dagen, sier hun. – Hva har skjedd? Hun lukker døren bak seg, blir stående og se på meg. De fyldige leppene drar seg ørlite til på høyre side, før hun trekker den rosa collegegenseren opp til albuen og viser frem ferske snitt, tråklet sammen med svarte sting. – Hvor er bandasjen? – Den klødde. Thea dumper ned i stolen foran meg, er så vakker at hun kan kutte opp hva som helst og komme unna med det, i mange år ennå. Jeg hadde min første vakt her i praksisperioden da jeg studerte psykologi på Blindern, – er fast innkallingsvakt nå, ved siden av en stipendiatstilling på Psykologisk institutt. Du påstod på et tidspunkt at Håvar Leirvik, professoren, hadde fikset både det ene og det andre, men du trakk det tilbake, sa unnskyld, du gjorde det. Håvar ringte meg forresten i går, jeg svarte ikke, har ikke plass. Og selv om du sikkert har rett i at han var involvert da jeg fikk innpass hos BUP, må jeg ha gjort noe riktig siden, for ledelsen har flere ganger regelrett mast for å få meg til å fortsette. Dr. Hanstveit selv dukket opp forleden, etter at jeg hadde fabulert litt for høyt om egen praksis, stilte seg opp inne på vaktrommet, liksom tilfeldig, og snakket om hvor mye ungdommene ville savne meg hvis 12
67321 Pretty normal – s. 12
25.09.2026 07:22
jeg sluttet. At jeg så yngre ut enn jeg var, regnet han som en stor fordel, det skapte trygghet, gjenkjennelse, det var ikke måte på. Og jeg ser forholdsvis ung ut, for ung, det har mor snakket om i mange år. – Kanskje du kan bruke litt sminke. Eller ta noen striper i håret? Forslagene sto i kø den sommeren jeg flyttet hjemmefra. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, forstod ikke hvor hun ville. Dessuten liker du meg naturlig, det har du sagt mange ganger, på ditt alvorlige, insisterende vis. – Vi trenger deg her, la dr. Hanstveit til. Ja, det overrasker ikke meg, hvisket mor, – jeg har alltid sagt at dette bygdelivet blir for smått for deg. Du må ut i den store verden du, for å finne noen som kan forstå seg på deg. – Fortell da, sier jeg til Thea. Hun vrir seg, sier hun fryser, sitter der i en mikroskopisk sommershorts som passer årstiden, men ikke været; regnet siler nedover det høye, buede vinduet bak meg. Jeg gir henne et svart ullteppe fullt av nupper. Hun blir sittende og plukke på det, føler seg frem, kjenner etter hvordan allting er. – Ifølge Einstein er jeg gal, sier hun etter en stund og kikker ned på de ferske kuttene, sirlig plassert mellom gamle arr. Hun har i flere år hatt tilpasset undervisning for evnerike elever og liker å parere med gåter. – Ikke prøv deg, sier jeg, ser at det rykker svakt i de myke leppene, før hun drar stikken ut av håret og lar det falle seigt nedover høyre skulder, uvasket og naturlig blondt. Thea trenger ingen striper, ikke i håret. – Ok, da. Det er broren min. Hun forteller mens fingrene beveger seg rundt på det mørke teppet, fjerner de feilene de kommer over, jeg kjenner det durer i lommen på strikkejakken, stikker neven nedi for å slå av telefonen, nikker til Thea, slipper henne ikke med blikket, bare fortsett, nikker jeg, vet det ikke er deg, vet det er mor, hun har ringt jevnlig siden frokost, det er hele tiden noe nytt, nye detaljer om mat og 13
67321 Pretty normal – s. 13
25.09.2026 07:22
sengetøy, noe som skal på plass, nå som jeg endelig skal komme hjem, endelig og i en hel uke. – Han ligger på sykehus, sier Thea, – trynte på skateboard, fjeset er traspet, han har bandasje over øynene og har brukket begge beina, ligger der helt hjelpeløs. Jeg var på besøk sammen med mamma og mens vi satt der ved sengen gled dynen hans litt ned, sykehusskjorten han hadde på seg var åpen, og plutselig kom alle de der ekle tankene krypende, Heidi hadde nettopp vist meg noe sjuke sexgreier på nettet, det er siste gang hun får gjøre det, jeg trenger virkelig ikke mer crazy inspirasjon og han er bare 14 år og jeg ble kvalm av det, helt kvalm, inni her. Der satt jeg og var snill og bekymret storesøster på besøk, men inni var alt helt jævlig, jeg burde jo vært skutt. Jeg lytter og får også med meg nyansene i det hun ikke sier, hun har sagt det meste før. Alt hun strever med er variasjoner av det samme, bare i stadig nye settinger, nye assosiasjoner, mor i kulissene, kvalm, inni her. Hun løfter den uskadede armen og markerer området rundt solar plexus. – Når var det du kuttet deg? – Da vi kom hjem. Mamma ga meg en klem, hun pleier ikke det, men plutselig skulle hun liksom være så god med meg, og da snappet det bare. Jeg låste meg inn på badet, kom ikke ut igjen. Til slutt ringte hun dere. Jeg kommenterer ikke, sitter og venter. – Jeg vet ikke hvorfor jeg lager drama, sier Thea, – jeg er ikke blitt voldtatt engang. Jeg har to venninner som er blitt voldtatt, er du klar over det? Hun ser ned, venter ikke på svar, plukker på teppet. – Ikke engang problemene mine holder mål, legger hun til, fulgt av den fnisete latteren. Thea er skakk og skjør på en måte jeg kjenner igjen, så jeg smiler og sier jeg skjønner hva hun mener. Sier problemene hun har er gode nok.
14
67321 Pretty normal – s. 14
25.09.2026 07:22
Snurre rundt og rundt og rundt i strålen, tre ganger pause tre ganger pause tre ganger stopp. 3x3 To runder til. 3x3x3 Jeg bruker vann slik Thea bruker kniv. Helt fra 1. klasse eide jeg badet hjemme. Gikk ofte direkte dit etter skolen, med jakke og ransel på, låste døren og fant tallene, fant rytmen, vasket alt sammen bort. På badet sto verden stille. Hver dag der inne var den samme dagen. Innimellom rundene med 3x3 lukket jeg vippekranen med albuen, tok en ny håndduk fra skapet, tørket en og en finger og la håndduken fra meg i en røys på gulvet. Kunne ikke åpne skittentøyskurven, kunne ikke være borti noe, det sa seg selv. Mor forstod seg ikke på det, all denne skvettingen, forstod ikke hvorfor jeg hele tiden måtte stå der inne og gnikke og gnu så spruten stod. Kunne jeg ikke heller, i alle fall en sjelden gang, være så snill å vaske noe som ville hjelpe henne. Men så snill kunne jeg ikke være. Tvert imot. Thea snur seg i døren på vei ut og vinker slapt med hånden foran brystet, ha det da, vi sees da, ha det da. Du er alltid så grei, sier hun, og jeg svarer som jeg ofte gjør at «det er umulig å være noe annet enn grei med deg». Theas glede, den som har i seg et tynt drag av skam, fyker over det unge fjeset og gjør det mykt, før hun drar blikket til seg og forsvinner ut den hvite døren. Jeg tror du ville sagt jeg gjør en god jobb med henne. Løftet meg til himmels kunne du gjort, hadde du vært i det humøret.
15
67321 Pretty normal – s. 15
25.09.2026 07:22
SØVN
67321 Pretty normal – s. 17
25.09.2026 07:22
Jeg vil spørre deg om noe er det over nå
19
67321 Pretty normal – s. 19
25.09.2026 07:22
1985. Det ringte på. Mor åpnet og sa kom inn, kom inn. Jeg var seks år, snart syv, og fikk med meg alt, gikk sakte ned trappene fra andre etasje, åpnet døren til kjøkkenet, så deg stå borte ved kjøleskapet med to egg i den ene hånden og muggen med melk i den andre. Du smilte ikke, sto bare der og kikket på meg med klare, gråblå øyne. – Vil du være med meg? Det var jeg som spurte. Du ristet sakte på hodet, sa du måtte hjem, sa de skulle bake, din mor og tante Henny, sa de hadde fått et innfall. Mor lo lavt og mykt med ryggen til, trengte seg på. Det var første gang jeg så deg, den aller første gangen, selv om jeg hadde sett deg fra vinduet flere ganger før og mor sa jeg hadde møtt deg også, på butikken og nede i veien, nede ved postkassene, husker du, sweetie, spurte mor. Og jeg gjorde det, jeg husket, hadde sett noen, men ikke deg. – Hvis du kommer opp igjen, kan vi klatre i trærne, ropte jeg etter ryggen din mens du gikk bortover grusgangen. Jeg hadde fulgt etter deg ut i hagen, gikk noen meter bak med de tynne tøyskoene halvveis på. – Eller vi kan leke gjemsel! Jeg vet ikke hvorfor jeg sa akkurat det med en sånn iver, jeg likte ikke gjemsel, var alltid redd for at ingen skulle finne meg, men akkurat nå var jeg villig til hva det skulle være, ludo, kinasjakk, you name it. Du stanset på stien, snudde deg mot meg og 20
67321 Pretty normal – s. 20
25.09.2026 07:22
ristet på hodet, den lyse luggen hang ned i øynene dine. Jeg svarte med å dra deg i armen, kom, jeg skal vise deg noe, kom da, dro i den samme armen som holdt muggen, dro så melken skvatt nedover den mørke genseren din. Slutt, sa du, lavt og trangt, som en voksen. Jeg slapp deg og løp inn til mor som hadde fulgt med fra vinduet, dumpet ned på en kjøkkenstol og kjente hun strøk meg over ansiktet med en hånd som var varmere enn den pleide. – Likte du ham så godt, plutselig? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det. Syns det hun sa sprikte i alle retninger. – Han kommer nok tilbake en annen dag, la hun til. – Nei, han gjør ikke det! Jeg ség sammen over det grå respatexbordet, fløt utover. Mor var av en eller annen grunn helt rolig, som om det jeg viste frem akkurat nå var det eneste dramaet på denne jord hun visste hva hun skulle gjøre med. – Du blir litt voldsom, vet du, sa mor. – Du har det med det. Og da blir det for mye for folk. Hun snakket med mild stemme, fortsatte å ramse opp alle de korte sannhetene sine og satte til slutt en kopp kakao foran meg der jeg lå og gråt inn i mine egne armer. Jeg visste fremdeles ikke hva jeg skulle svare, men jeg tenkte jeg skulle ta meg sammen. At det kunne jeg fint klare. – Sånn, sa mor etter en stund, – nå må vi bli ferdige med dette før far kommer hjem.
SAMMEN. Mor hadde rett. Du kom tilbake en annen dag. Om jeg kunne komme ut? Skal spørre. Mor! Jeg dro på meg en hjemmestrikket, lilla jakke, og det var ikke lov å gå ned til elven, den hadde flommet over etter alt regnet i 21
67321 Pretty normal – s. 21
25.09.2026 07:22
natt, langt oppover bakkene, absolutt livsfarlig, og så er du tilbake før middag! Jada. Du ledet an nedover mot broen. Hele talen til mor hadde du hørt, men jeg var sikker på vi kom til ende opp der nede likevel, ved elven, at du kom til å gå dit, at jeg ville følge etter. Å tråkke trofast bak deg føltes litt som å ta toget, og jeg hørte fars stemme si at når alt går på skinner, er skinnene eneste vei. Han lo alltid når han sa det. Vi gikk over broen og til venstre i retning butikken, gikk på stien like ved veien, hadde ikke fortau her i bygden, hadde sti, og hver gang jeg løftet blikket, så jeg rett inn i ryggen din og en grov, grønn strikkegenser. Mosegrønn, hvisket mor innerst i hodet, – det kaller vi den fargen der. Hun hadde greie på farger, hadde drevet med akvarellmaling da hun var ung, alt utstyret sto fremdeles i skapet oppe på soverommet, men jeg dyttet henne vekk, ville heller tenke på deg, ville heller tenke på deg som gikk her like foran meg og var levende og sterk og mosegrønn. Jeg syntes jeg kunne se at du pustet, hele du pustet, ut og inn av alt det grønne, kjente at noe i meg, noe i brystet og hodet, strakte seg ut etter deg og ville ha mer. – Skal vi bytte genser, spurte jeg, holdt på å krasje inn i deg da du bråstanset og snudde deg rundt. Du tok et lite skritt bakover og ble stående og se på meg, blikket opp og ned langs den lilla jakken mor hadde gjort ferdig i forrige uke. De brune skinnknappene kom fra en av de gamle trøyene til far. Mor kastet ikke knapper. En god knapp, festet på riktig måte, på riktig sted, kunne redde liv. Og hvem vil vel ikke være den som redder liv? – Det der er en jakke, sa du. – Kan vi ikke bare byttelåne, da? Det blir gøy. – Gøy? Du ga meg ordet tilbake som om det var noe fremmed, noe klissete og litt ekkelt. Jeg forsøkte en annen vei. – Er ikke den der for liten til deg? 22
67321 Pretty normal – s. 22
25.09.2026 07:22
Jeg nikket mot brystet ditt. – Og denne er altfor stor til meg, slo jeg fast, kunne merke du fulgte med da jeg kneppet opp, tok jakken av, rakte den frem mot deg. Da du endelig røsket av deg genseren og dyttet den inn i armene mine, kjente jeg med en gang lukten din, en blanding av hud og hav og gress. Mykt og tydelig gled du nedover ansiktet mitt og la deg rundt meg, rundt brystet og magen, ble min nye yttergrense. Vi gikk videre og nå var ryggen din lilla. Det var skau på alle kanter. På strekningen mellom broen og butikken lå det kun ett hus, på venstre side, mellom veien og elven, en gammel, grå trerønne. Da vi nærmet oss, sakket du farten. Det bodde ingen der nå, for hun de kalte Potte-Guri døde i fjor, jeg kunne så vidt huske henne. Hun brukte mørke skaut og grå strikkejakker, og mor mente det så ut som hun satt fast på 1800-tallet. I den overgrodde hagen sto en hvitbeiset utedo som aldri hadde hatt noe hjerte på døren. Hele bygden hadde gått sammen om å bygge den for mer enn ti år siden, fordi stadig flere reagerte på at Potte-Guri tømte «avfallsstoffer» i elven hver eneste morgen, man kunne se henne både fra broen og fra riksveien og var hun ikke klar over at folk badet her, sa mor sist sommer da vi hadde en sjelden piknik nede ved elven. Hvor tror du kloakken fra våre hus ender opp, spurte far tørt, og jo, jo, herregud, jeg vet jo det, men likevel. Mor mente det uansett hadde vært noe med synet av den krokete kroppen som tasset gjennom gresset med en svær aluminiumspotte i hendene, som rett og slett ikke passet inn i en moderne 70-tallsbygd hvor folk spiste pizza på fredager og hørte på ABBA og Elton John i helgene. – Har du vært her inne, spurte du og åpnet den lyseblå slåen. – Aldri i livet. – Det stinker fremdeles, sa du fornøyd, – kom da. Inne var det dunkelt, kun et lite vindu øverst lot et skarpt, smalt lys falle langs den ene veggen. Midt imot en mørk plate med hull på midten. Du dekket det til med et gammelt trelokk, så vi kunne sitte. 23
67321 Pretty normal – s. 23
25.09.2026 07:22
– Det er ingen andre som bruker denne doen, slo du fast, – ikke som do eller noe som helst annet. Det vet jeg, for jeg har vært her sikkert 100 ganger. Har du vært her 100 ganger? Hvorfor det? Du trakk på skuldrene, sa du av og til trengte et sted ingen andre visste om. Men nå vet jo jeg. Ja. Du så på meg, rett på. Jeg hadde mistet fire tenner, så jeg knep leppene igjen og håpte du ikke la merke til at munnen min så helt knust ut. Angret du på at du hadde vist meg denne hemmelige hviledoen din? Jeg våget ikke spørre. Jeg sier ingenting, sa jeg. Bra. Fra nå av skal dette være vårt sted. Vårt klubbhus. Du snudde deg halvveis fra meg, ble sittende og pirke på noe avskallet maling. Jeg ventet, hadde tid til det nå. Vi hadde et sted. – Du vet den flate steinen, sa du etter en stund, – den rett her nede? Jeg nikket. – Har du hørt om de to jentene som druknet der? To jenter? Som druknet – i vår elv? Nei. Dessuten trodde jeg ikke på det. Mor hadde aldri nevnt denne tragedien med et eneste ord, og hun var ellers veldig opptatt av å fortelle meg hvem som hadde dødd av hva både her og der. – Det får ikke hjelpe at du syns det er ubehagelig, sweetie. Jeg akter å gi deg all den informasjonen du trenger for å unngå en unødvendig repetisjon av tragedier. Hadde mor latt være å fortelle akkurat dette for ikke å skremme meg for mye? Var de jentene grunnen til at hun alltid maste sånn om elven? – Du bare dikter, sa jeg. – Nei. Det skjedde 17. juli 1957. – Trenger ikke være sant for det. 24
67321 Pretty normal – s. 24
25.09.2026 07:22
– Fem og seks år var de. Den ene skled, den andre ville hjelpe og så svop! Du viftet kjapt med neven, svop. Jeg forsøkte å lese deg mens du fortalte, finne ut om du løy. Det var umulig å si, men du sørget uansett for at de to jentene fant veien til hjernen min og begynte å svømme rundt der inne. – De hadde ikke lov å gå til elven, sukket du. – De hadde fått beskjed. Du skled ned fra benken, dyttet den lilla jakken til side og la en hånd over den blanke knappen øverst i buksesmekken. Nå må du gå ut, for nå skal jeg tisse. Kan du ikke bare tisse i buskene? Man går ikke ut av en do for å tisse i buskene. Men dette er jo klubbhuset vårt. Det er en do også, glem aldri det. Elven var like hissig som mor hadde sagt. Jeg sto på den oversvømte bøen og så deg klatre langsomt opp på den flate steinen. Vannet fosset over den. Du sa du hadde kontroll, sa du fylte åtte allerede i januar og kom til å være den eldste i klassen fra første dag. Vår klasse. – Du vet at han også skal begynne på skolen nå til høsten, hadde mor sagt da jeg satt ved kjøkkenbordet og tørket snørr et par dager tidligere. – Du skal være sammen med han der lille rabagasten hver bidige dag i ni år, la hun til mens hun dro potetkjelen ut av det kronglete hjørneskapet. Vannet klasket mot støvlene dine. Du lot som ingenting og pekte mot broen, spurte om jeg kunne se hullet i gjerdet der oppe, om jeg var klar over hvor dyp elven var akkurat under det hullet, hvor sterk strømmen var. Og jeg så på deg og sa jada, jeg vet det, alle vet det, alle går på den andre siden, men du skal vel fortelle meg at noen har druknet der også? Neida, ingen hadde druknet der, og 25
67321 Pretty normal – s. 25
25.09.2026 07:22
du var ikke redd for det hullet, tvert imot, du pleide å sitte der når du hadde kranglet med din far, pleide å sitte der og dingle med beina, lene deg frem over vannet for å se om han kanskje ble redd. Men din far brydde seg ikke, det hadde han sagt, bare sitt der du, kanskje elven vet hva den skal gjøre med deg. Han sa vel ikke det. Jo, akkurat det sa han og det som verre var også. Hva da. Husker ikke, glem det. Du hoppet endelig ned, landet ved siden av meg så spruten sto. Jeg ble våt på din grønne genser og du på min lilla jakke. Vi lo av det og mens vi fremdeles lo, dro du plutselig opp ermet, stakk neven ned i flomvannet til svaiende blomster og gress, plukket en rosa kløver. Jeg trodde først du ville gi den til meg, men du snudde deg bort og kastet den over den flate steinen. Vi ble stående og se på den lille rosa kulen som føk av gårde og så ble jeg med på leken, fulgte ekstra nøye med hver gang vi bøyde oss og fikk tak i nye, lubne nøster, så på fingrene våre som fløt rundt der nede, skjelvende og rare. Våre hender i det samme vannet. Det ble et helsikes spetakkel da jeg kom hjem. Hvor hadde jeg gjort av den nye strikkejakken og hva var det gamle skabbet jeg hadde på meg? Mor var så opprørt at hun knapt visste hvilket ord hun skulle rope høyest, hun brast mer enn hun snakket, men jeg forstod jo hvor hun ville. Jeg svarte med å storme opp trappene. Hun løp etter, ikke noe av dette hadde skjedd før og det føltes fremmed da jeg like etter sto på mitt eget soverom og forsøkte å holde døren stengt med bare nevene. Mor vant den kampen der. Ti minutter senere ringte det på, jeg kunne se din mor stå nede på trammen vår med den lilla jakken i hendene. – Ja, han sa det var han som insisterte på å bytte, du vet unger, de finner på så mye rart. 26
67321 Pretty normal – s. 26
25.09.2026 07:22
Vinduet sto på gløtt, og jeg kunne høre din mor le, enda mer nervøs enn vanlig. Mor lo ikke. Hun inviterte ikke inn på kaffe heller, slik hun pleide å gjøre når «det en sjelden gang kom noen på døren». I stedet smekket hun den samme døren bestemt igjen, og jeg ble sittende og se etter din mor som gikk med raske steg gjennom hagen.
VÅR VEI. Stanken slår inn gjennom det åpne bussvinduet øverst. En søppelfylling som har vokst frem nærmest av seg selv, og som ingen vil ta ansvar for, danner en slags inngangsport til bygden hvor vi begge vokste opp. En gammel lenestol ligger veltet i veikanten og tvinger bussen inn i en krappere sving enn ellers når den tar av fra hovedveien. Mange har klaget over forsøplingen gjennom årene, trolig også de som selv bidro til den, men få har vært like engasjerte som din far. Han syns fyllingen var en skam og kjempet i årevis for å få skiten valset ned og dekket over. Jeg fortrenger lukten så snart vi har kjørt forbi og lar heller det irrgrønne og frodige som tross alt finnes her, ta over. Det er like før slåtten, og gresset står høyt på alle bøene langs veien, ikke engang tynget av det sedvanlige Vestlands-regnet. Det hadde vært knallvær hele uken og bare det holder seg til du kommer, sa mor, bare det, og selv om hun nok gleder seg mer enn jeg gjør, så er jeg i alle fall her, for hennes skyld. Jeg kommer altså ikke hit nå fordi jeg tror du er hjemme, selv om mor forsøkte å lokke meg med at hun syns hun «hadde sett deg der nede». Bussen stanser, og jeg går av. Barndommen står der og venter på meg, trenger seg på, mer og mer for hvert eneste skritt jeg tar oppover den slake grusveien, vår vei, min og mor og fars, men også min og din. Er det noen som fortjener betegnelsen «vår», så er det oss.
27
67321 Pretty normal – s. 27
25.09.2026 07:22
Luften er varm og tørr rundt leggene mine. Jeg sakker farten når jeg nærmer meg husene, stanser og blir stående med ryggen til mitt røde barndomshjem, kikker opp mot vinduet ditt under det hvite mønet, det samme vinduet jeg har sett ut av så mange ganger før. Mor har kommet ned, jeg snur meg, ser hun står og holder seg fast i den avskallede porten mens hun nikker kort opp mot rommet ditt. – Han er ikke der, sier hun, lett, som om ordene ikke har noen betydning, ikke for meg, ikke for noen, men jeg venter på mer, en forklaring, en utdypning, noe som henger på greip. Mor velger bevegelsen i stedet, slipper porten, tar et lite skritt frem, strekker hånden mot meg. – Middagen er klar, sier hun og gir meg den korte klemmen. Hun lukter som hun pleier, lukter mor, søtt og svakt antiseptisk etter alle årene som hjelpepleier nede på eldresenteret. På vei gjennom hagen spør hun om jeg har mistet noen kilo. Det er det fineste vi kan si til hverandre, ser ut som du har tatt av litt, kan vi si og da er tonen satt, da bør stemningen bli god. Alt om kropp må oppsummeres. Mor har lagt på seg siden sist, «este ut i hele vinter». Hun har på seg en svart, vid bomullskjole, har flere av dem, mener de skjuler kroppen best. De gamle strechbuksene, som hun i mange år omtalte som redningen for oss begge to, har hun blitt «for gammel til». Det er ikke så farlig for meg nå lenger, hvordan mor kler seg, men da jeg gikk på den hudløse ungdomsskolen og hun fant ut hun skulle kjøpe samme bukser som meg, bare noen nummer større, hadde det vært farlig, for meg. – Jeg er fremdeles tjukkest i bygden, slår mor fast under middagen hun har gjort seg ekstra flid med; helstekt kylling, med krydder under skinnet. Og hun har dobbeltsjekket at den er ordentlig gjennomstekt, – ikke noe salmonella, sweetie, du vet hvor nøye jeg er på det. Hovedrommet i huset har i mange år hatt åpen løsning, kjøk28
67321 Pretty normal – s. 28
25.09.2026 07:22
kenet i ene enden, stuen i den andre. Vi sitter i kjøkkendelen, omgitt av eikeskap med utskårne profiler. – Jeg er til og med større enn hun trulta nede på Samvirkelaget, hun nye, hun unge, har du sett henne? Mor ser på meg, spørrende, før hun lar blikket falle ned i tallerkenen og stikker gaffelen i en kyllingbit. – Men jeg har i alle fall vett til å unngå bukser som kniper magen av på midten og får fettet til å velte både opp og ned, legger hun til. Mor har alltid vært misfornøyd med kroppen, misfornøyd med alt som disser, alt som ikke er fast og kontrollerbar vare, rumpe, mage og lårene spesielt, lårene er et kapittel for seg, ifølge mor, de er out of this world. Gjennom hele min oppvekst hadde hun vært på høylytt slankekur, og jeg visste tidlig hvor mange kalorier det var i en liten aprikosyoghurt, 150 gram lammekjøtt, 12 gram skinke, 12 gram, det er akkurat en snei, sweetie, husk det. I tillegg gikk hun på kurs, mange kurs, utformet av datidens slankedronning Grete Roede. Far jobbet med salg og kunne ikke begripe at det var mulig å pushe «en vare som ikke virker» på de samme kundene såpass mange ganger. Han likte dessuten å knipe i alt det mor ville kvitte seg med og sto gjerne ute på kjøkkenet med hendene fulle av hennes saftige, myke rumpe. Hold opp, sa hun da, og til slutt gjorde han det. Men selv om mor strever og har gjort det lenge, har jeg aldri tidligere hørt henne omtale seg selv som «tjukkest i bygden», eller åpenlyst rakke ned på nyansatte på Samvirkelaget. Jeg kan spørre om noe er galt, men vet bedre enn det. – Hvor er far? Mor kneiser kort med hodet i retning gangen og trappen der ute, han hviler middag, spiste før jeg kom, og snart skal han uansett dra. – Han skal legges inn, hadde mor sagt på telefonen for et par uker siden, i en lett sprukken tone som var spesialdesignet for å få meg hjem i en fart. 29
67321 Pretty normal – s. 29
25.09.2026 07:22
– Han skal opereres. – Opereres? Hvorfor det? – Gallestein, helt ufarlig. Det er bare snakk om en natt eller to på Haukeland sykehus og et par døgn hos onkel Tarald etterpå, så han slipper å kjøre bil rett etter inngrepet. – Skal du ikke være med? – Nei, nei, han vil absolutt dra alene, og jeg orker ikke slåss med ham, du vet hvordan han er. Men jeg er ikke bekymret, det er grenser for hvor mye sprell han kan finne på når han er nyoperert og alt. Jeg spurte med vilje ikke mer da mor kom med hentydninger om fars sprelling, erfaringen var at vi da lett rotet oss inn i en form for nedadgående sirkeldiskusjon av typen: Hva mener du med «sprelling»? Bare glem det, jeg vil ikke snakke om det. Men hvorfor sa du det du sa da, hvis du ikke vil snakke om det? Nå må du slutte, ordene falt bare sånn, jeg mente ingenting med det, jeg er bare bekymret for far. Du sa nettopp at du ikke var bekymret. Jeg er ikke bekymret for operasjonen. Men for noe annet? Vær så snill, vi lar det ligge. Så det er noe altså? Hva mener du? Det som vi skal la ligge, noe må det jo være? – Far kommer ned til kaffen, jeg har bakt eplekake, sier mor nå, – en sånn med masse epler og nesten ikke noe deig, ikke direkte slankekost, men til å leve med. Jeg reiser meg mens hun snakker, gir noen signaler jeg vet hun trenger, overganger, sier takk for maten, den var god, virkelig verdt alle forberedelsene og arbeidet mor hadde lagt ned, virkelig. Hun mumler med blikket i tallerkenen, sier «ja». Og så «jaja».
30
67321 Pretty normal – s. 30
25.09.2026 07:22
Jeg går opp i andre etasje og rigger meg til ved leksepulten på det gamle rommet mitt, vegg i vegg med det som nå er fars kontor. The master bedroom ligger nederst i den smale gangen, og mor og far hevder at de begge fremdeles sover der inne, side om side, i en nokså smal dobbeltseng. De deler definitivt rom når jeg er hjemme. Hvis jeg sjekker nå, vil jeg finne far der inne, tungt pustende på høyre side av sengen, mens han holder på sitt langt inn i drømmeland. Men når jeg ikke er her? En oppreid gjesteseng på kontoret får meg til å tvile. Den sengen står klar i tilfelle noen skal overnatte, sa mor sist jeg var hjemme. Hvem da? Tante Laila, for eksempel, eller Lillebror. Hva med tante Connie? Ikke begynn å mase om henne nå. At noen skal overnatte er bare tull, hvem skulle det være? Lillebror, som er syv år yngre enn meg, har egen hybel 20 minutter unna, tante Laila leilighet like nærme. Kan ikke mor komme opp med noe bedre, hvis hun først skal lyve til meg? Eller kanskje snakker hun sant, kanskje sover de virkelig begge der inne, hun og far. For alt jeg vet er det søvnen som holder dem sammen. Jeg hører mor romsterer rundt i underetasjen, i full gang med å dekke bord, fornøyd som hun sikkert er med å ha far og meg trygt arkivert i hvert vårt rom og vite at det neste som skal skje nå, er at vi skal ned igjen til henne. Lillebror er i Sverige med kjæresten, Synnøve. En kjekk jente, sa mor da jeg ringte hjem i våres en gang. – Men Lillebror er jo bare 20, minnet hun om, – så vi får nå se. I et blaff savner jeg ham, de ertende øynene og trillelatteren, savner Lillebror-barnet, han som var for liten til å vite noe om mitt liv utenfor dette huset, og som derfor fant det naturlig å se på meg med hengivenhet. Nå for tiden har vi sporadisk kontakt og det føles riktig, aldersforskjellen og det faktum at vi bor på hver vår kant av landet, tatt i betraktning. Men vi unner hverandre alt, det tror jeg, og begge ville stilt opp hvis den andre uventet ba om hjelp, det tror jeg også. Jeg hører far snorke i 31
67321 Pretty normal – s. 31
25.09.2026 07:22
bakgrunnen. Han skal ingen steder akkurat nå, mor har rett i det. «Women and their Inmates» står det på forsiden av det tunge kompendiet jeg drar ut av sekken. Jeg får garantert ikke gjort noe før kaffen er klar, men setter likevel scenen her oppe for å understreke at jeg må jobbe innimellom hvis jeg virkelig skal være hjemme en hel uke. Det går i en dør, og jeg hører fars skritt. Han tasser ut på badet, og jeg følger etter ham fra innsiden, lytter til de myke skrittene, et uttrykk for de grå herresokkene han alltid bruker, laget av en utsøkt blanding av ull og bomull, ser for meg at han står lent over do, støtter seg med den ene neven mot de hvite flisene, nakken lett bøyd, ansiktet delvis skjult av det halvlange, mørke håret, stadig mer grått nå, og så kommer nedtrekket, vannet som renner, først i do, så fra spingen, døren som åpnes. – Husket du å vaske hendene, pleide jeg å rope, før. Nå går far forbi døren min uten å komme inn og si hei, selv om han må forstå at jeg mest sannsynlig er her inne. Jeg blir sittende stille, lar ham komme seg ned til mor, gir dem en mulighet til å finne riktig avstand til hverandre før jeg kommer brasende. Mor trenger trøst. Hun ville aldri sagt det sånn, har trolig et ubevisst ønske om at jeg fanger det opp av meg selv og legger mine egne behov til side nå som far er syk og alt. Det er forståelig, og jeg skal forsøke, men vet det finnes ting jeg ikke klarer å legge fra meg. For eksempel må jeg, på et tidspunkt, spørre hvorfor hun hadde formulert seg som hun gjorde nedi porten, da hun slengte ut at du «ikke er her». Kommentaren plager meg, for den er ingen naturlig oppfølging av det hun sa på telefonen for noen få dager siden; at hun hadde sett deg der nede. Hvis hun virkelig hadde sett deg, ville hun sagt «han er ikke her lenger», og hvis hun bare trodde du var hjemme, bare trodde hun hadde sett deg der nede, så ville hun sagt «han er ikke her likevel, jeg må ha sett feil», sant, men i 32
67321 Pretty normal – s. 32
25.09.2026 07:22
stedet nøyde hun seg med det korte «han er ikke her», hvilket er, utfra den informasjonen jeg foreløpig sitter med, fullstendig ulogisk, det er semantisk forkvaklet, det gir rett og slett ikke mening. – Nå er det klart! Mors stemme kommer fykende oppover trappen. Allerede idet jeg åpner døren kan jeg kjenne lukten av nybakt eplekake og kaffe og registrerer at noe av det som er lagret i meg herfra er varmt, nesten lyst. Jeg går ned og stiger inn i den åpne løsningen, far reiser seg fra godstolen, tar noen steg over gulvet og gir meg en Frank Sinatra-aktig showoff-klem. Dette med klemmer er bare noe han må gjennom, han har skjønt det, skikkelige folk klemmer hverandre nå i våre dager, mor sier det, kollegaer på jobben sier det, kvinner på jobben til og med, så da kan han like gjerne gjøre det med bravour, ut med armene og heihei, der var du ja, der var du, klappingen på ryggen, behovet for å slå takten til hele dette opptrinnet, alt er som det pleier. Mor kommer med kaken, setter seg ned og ser på oss, først den ene, så den andre, smiler fornøyd og nervøst. De første ti minuttene går med til spørsmål og svar om stipendiatstillingen jeg har klart å «karre til meg», der hadde du flaks, sier far og skåler opp i luften med den halvfulle koppen. Flaks? Hva skal det bety? Nå må du ikke begynne, det var bare en måte å si det på. Si hva da? Slutt nå, det var en spøk, du må da tåle en spøk. Far vrir seg og tar en slurk kaffe, kikker på meg for å sjekke om han har klart å tette den uheldige emosjonelle lekkasjen. Jeg lar ham slippe unna. Mor sier ingenting, men lener seg frem og flytter på kakefatet, det er fortsatt mye igjen, bare å forsyne seg. Jeg tar et stykke til, trekker beina opp i sofaen og gjenopptar en slags kontakt med far, bruker den kommende operasjonen som brekkstang, spør ham om den, om han gruer seg. – Neida, det går fint, det er ingenting å snakke om. – Onkel Tarald er vel glad for at du kommer, da? – Glad? Det er han sikkert, det spurte jeg ikke om. 33
67321 Pretty normal – s. 33
25.09.2026 07:22
Far tar en bit av kaken han har liggende på fatet, en svær bit, nesten et halvt stykke i én jafs. Da han er ferdig med å tygge og svelge, reiser han seg med kaffekoppen i neven og går ut i kjøkkendelen for å fylle på, og siden alt allerede står på høykant mellom oss, så spør jeg ham like godt om deg, rett ut, spør om han har sett noe til deg i det siste. – Nei, sier far da, – neinei, det der må du spørre din mor om.
THE GIRL NEXT DOOR. Far var i det sjeldne, gode humøret og ville grille i hagen selv om det var langt uti september. Jeg gikk i 1. klasse, kunne klare det meste, og hjalp ham å bære ut; tallerkener, glass, sennep, ketchup, pølser og koteletter. I over en halvtime gikk jeg i hælene på far, frem og tilbake, som en superkort slange buktet vi oss fra kjøkkenet, gjennom stuen og ut på terrassen til den gigantiske murgrillen i hjørnet. Far hadde bygget den selv for syv år siden, for å få tiden til å gå mens mor lå inne på Kvinneklinikken i Bergen og fødte på meg. Jeg ble stående og se på fars slanke hender mens han fikk fyr på kullet. Mor sa han hadde så flotte fingre at han kunne spilt et instrument med dem, men det gjorde han ikke, han drømte ikke om det engang, det har han sagt. Men grill hadde han greie på. Fars mørke manke sto til alle kanter, og rundt den lange kroppen hadde han knyttet et blomstrete forkle, gjorde et stort nummer ut av det, hevet seg opp på tærne, svingte med hoftene og ropte at han het Tante Tuva. Jeg lo som jeg aldri hadde ledd før, en trillende, rullende lyd fra dypet av magen, for far hadde endelig bestemt seg for å komme frem, bli synlig, være med. – Kom her du, min lille prinsesse, hoiet han mens han sveipet meg av terrassegulvet, løftet meg himmelhøyt opp og svingte meg bølgende rundt et par–tre ganger før han satte meg ned på den grove muren ved siden av grillen. – Her kan du sitte, sa han, – og være min assistent! – Jeg vil også ha forkle, sa jeg. 34
67321 Pretty normal – s. 34
25.09.2026 07:22