Porten til norden

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Kongeåen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Ribe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

Danevirke – Det slesvigske pas . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

36

Morgenstund i Jelling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

50

Fredericia og de tre norske musketerer . . . . . . . . . . . . .

67

Sønderborg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107

Ærøskøbing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

170

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

182

68932 Porten til Norden – s. 5

15.04.2026 12:49

Innledning

Denne boken er et resultat av en mangeårig undring: Kan det være slik at til tross for at dansker og nordmenn årlig passerer hverandres grenser i et milliontall, vet de likevel lite om hverandre – om historie, kultur, samfunn og politikk? Etter 40 år som journalist med erfaring fra arbeid i både Danmark og Norge er jeg tilbøyelig til å svare ja. I skrivende stund kan svaret kanskje motsies, fordi den geopolitiske situasjons nyheter bringer landene sammen. Kriser gjør gjerne det, men når de ikke er der, er det som om bindeleddet, sett med norske øyne, domineres av annonser som fremstiller Danmark som ferieland – lekelandet.

Bak denne lille funderingen ligger det en iakttakelse av hvor mye vi har felles, dansker og nordmenn; et nærmere forsvarspolitisk samarbeid har allerede tvunget seg frem på nordisk plan. Utfordringene er felles på det klimapolitiske området, mens det kan kopieres på velferdsområdet: Helse- og sykehusdiskusjonene opptar i like stor grad danske kommunal- og regionspolitikere som norske, likeså skoledebattene. Språklig trenger engelsk seg mer og mer på, ikke minst i akademiske miljøer, og amerikansk teknologi og kultur risles over våre land.

Digital selvstendighet og sikkerhet utvikles best med land som kulturelt står hverandre nær. Vi har hatt mye felles i historien 7

68932 Porten til Norden – s. 7

15.04.2026 12:49

og i slekters gang, men nå har vi kanskje mer enn tidligere å være felles om, ikke for å verne kulturen, snarere å styrke!

I stedet for å gå videre på denne høyst subjektive betraktningen slo det meg: Hva med selv å forsøke å bidra til dette kulturelle fellesskapet ved å gripe fatt i steder og historie som kan stimulere nordmenn til en ny og annen nysgjerrighet for Danmark? Med bakgrunn i nettopp det geopolitiske bildet kan det tilfredsstille et behov som i neste omgang kan gi et utvidet blikk for et nordisk fellesskap.

I 2024 var det 1 589 420 norske overnattinger i Danmark.1 Det var en nedgang fra tidligere år og skyldes utvilsomt kronekurs. De aller fleste reiser til København, så til det nordlige Jylland, den nordlige vestkysten, Himmerland og Legoland.

Men sør? Vadehavskysten med Ribe ligger helt på bunnen av statistikken, likeså Sønderjylland.

Men hit, fra Jelling og sørover, kan en reise til Danmark gi noe mer og annet, nemlig innhold og kunnskap, blant annet om hvordan Danmark ble til Danmark, og ikke minst hvordan mange nordmenn engasjerte seg i de brutale krigene på midten av 1800-tallet. Våre fremste diktere, som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, var opptatt av danskenes sak, ja Bjørnson ble likefrem et forbilde, og et portrett av ham hang i mange sønderjyske stuer. Konflikten i området påvirket teksten på den norske nasjonalsangen.

Området sør i Danmark har vært porten til Norden, og dermed både en forsvarsvoll og en bro. På tysk side av grensen er det et dansk mindretall og på dansk side et tysk mindretall.

Det er en historie full av smerte: kamp om «modersmaal» og nasjonal tilhørighet.

Boken er dermed en reise forstått på flere måter; overflatisk sett beskrives interessante reisemål, men samtidig håper jeg å pirke i såpass mye historie at det i seg selv tilskynder en reise.

8

68932 Porten til Norden – s. 8

15.04.2026 12:49

Det er grunn til å understreke at jeg her bare kan berøre historien. Målet er imidlertid å gjøre det på en måte som ikke bare skaper reiselyst, men også trang til å vite mer. Mer enn å fylle hukommelsens rom håper jeg å åpne dørene inn dit.

Boken er derfor formet med to virksomme underliggende momenter: vår felles hukommelse og Norden som et felles politikk- og kulturområde. På et vis er dette også som en søken etter å bli bedre kjent med et menneske, for jo mer en vet om dette menneskets historie, jo lettere blir det å skape et tillitsfullt fellesskap.

68932 Porten til Norden – s. 9

15.04.2026 12:49

Kongeåen

I et landskap som med ord fra den danske nasjonalsangen «bukter seg i bakke, dal», rett sør for byen Vejen på Jylland, samler Kongeåen seg til en elv og slynger seg yndig og mykt videre mot vest, men den siste strekningen er strukket ut som en rett linje mot Vadehavet, like nord for Ribe. Her skal elven nå «gjenslynges» gjennom bugnende åkre i et gigantisk naturog miljøprosjekt. Dens løp er ikke lenger enn en drøy dagstur langsmed de merkede stiene, snaue sju mil, og målt mot de store tyske flodene eller norske elvestryk er den knapt nevneverdig. Likevel bærer den med rette det stolte navnet Kongeåen. Det underlige er at navnet ikke har sin bakgrunn i et kongelig dekret; det er snarere blitt til på folkemunne som i en kollektiv samforståelse. Elven var nemlig fra middelalderen av tollgrense mellom hertugdømmet Slesvig og kongeriket Danmark og fra 1864 til 1920 riksgrense mellom Danmark og Tyskland.

Og nettopp som grense er Kongeåen risset inn i de store danske historiske fortellingene. Samtidig har den gjennom århundrene lagret seg i folkesjelen og blitt til noe mer – eller til noe annet – enn en elv og grense med historiske avtrykk: Den er blitt et symbol, som om navnet, Kongeåen, gir liv til ånd.

I litteraturen er den nevnt tusenvis av ganger, men svært ofte 11

68932 Porten til Norden – s. 11

15.04.2026 12:49

i formuleringer som «både nord og sør for Kongeåen». Den binder sammen, og den skiller: To brødre bodde på hver sin side, kun elvens bredder skilte dem, men under første verdenskrig ble den ene kalt inn og drept i tysk tjeneste. Kongeåen var forskjellen på liv og død.

I Skibelund Krat, nær byen Vejen, er det mulig å få et innblikk i minnene – og alt som minner om gjenkallelsens ofte vage følelser. For her, i hellingene ned mot Kongeåen, ble det etter de brutale danske nederlagene i slagene på Dybbøl og Als i 1864 utviklet både et møtested og etter hvert en kunst- og monumentpark omkring møtestedet. Der, på den andre siden, sør for elven, var det blitt tysk regime, og derfor ble Skibelund Krat et sted hvor flere tusen dansker fra begge sider kunne samles, lyttende til taler om grunnlov, demokrati og morsmål.

Noen få kilometer nordover ligger alle folkehøyskolers kraftsenter, Askov, som også ble en rikholdig kilde til norsk kulturliv. Den var et direkte resultat av krigsnederlaget. Den første danske høyskolen med tittelen folkehøyskole ble nemlig åpnet i 1844 i Rødding, noen kilometer sør for Kongeåen.

Etter krigen lå den plutselig på tysk side. Det gikk ikke. Forstanderen, Ludvig Schrøder, flyttet den til Askov. Han ble også en sentral person i etableringen av parken, og det svever utvilsomt en grundtvigiansk ånd over området; det er som om det i trærnes sus kan høres toner fra Højskolesangboken.1 Jeg stanser ved Magnusstenen, en over to meter høy skulptur med relieffigurer av Magnus den Gode og hans menn idet de stormer frem til seier i slaget ved Lyrskogshede i 1043.

I Skibelund Krats eget materiale omtales skulpturen som Nordens ypperste kunstverk i granitt. Den ble laget av maleren og billedhuggeren Niels Skovgaard i 1898. På baksiden er det en inskripsjon som gjorde det umulig å plassere den ved Lyrskogshede som ligger godt inn på tysk side, nær byen Slesvig: 12

68932 Porten til Norden – s. 12

15.04.2026 12:49

«Magnus tvende Rigers Pryd, unde Gud din Kongesjæl, at se Nordens Grænsepæl atter rykket frem mot Syd.» Den som kommer vandrende fra Askov, vil først se denne teksten, for så å se fronten, vendt mot sør: kong Magnus den Gode og hans dansk-norske hær slår de hedenske venderne. Slaget er skildret i Snorres Heimskringla, ja, der synes det til og med å foregå ved Kongeåen, for i Magnus den Godes saga står det at «kong Magnus lå i leir ved Skotborg-åen på Lyrskogshede».2 Skotborg aa var det gamle navnet på Kongeåen. Det som i dag heter Skodborg, rett øst for Skibelund Krat, var i sin tid også et overfartssted, og i middelalderen var det et slott her som het Skodborghus. Det forfalt på 1700-tallet, omtrent på samme tid som Kongeåen vant frem som navn. Det er satt opp en minnestein med fragmenter fra slottet ved Kongeåen.

Slaget er altså plassert med rett navn i Heimskringla, men selve stedet er flyttet litt for langt mot nord. Sånt kan noen hver av oss gjøre, Snorres livsverk er for imponerende til å heftes av slikt, derimot overveldes jeg av inntrykk, tilskyndet av sprudlende lerkesang: Jeg står i Skibelund Krat en mild vårdag, solen varmer, knopper brister, markens anemoner lyser av glede, og høyt over meg høres lerken i en livsbejaende og energisk jubel. Jeg er helt alene. Det er fredfullt, merkelig nok, for lerkesangen er en del av stillheten. Sansene åpner seg. Jeg ser på Magnusstenen og forundres: Hva vet jeg om krig? Med sitt motiv og sin plassering bringer monumentet meg i kontakt med flere krigsepoker, og sannelig, nærmest som i en plutselig innskytelse: Russland har angrepet Ukraina! Det er derfor jeg forundres: Hvorfor er den tanken overraskende?

Jeg lar spørsmålet bli liggende. Lerken synger over parken og historien. Og over meg – etsteds der oppe mot den blå himmelen. Jeg søker etter Heimskringla på mobilen; jeg må vite mer om dette slaget. Sagaens stil og språk skaper en beroli13

68932 Porten til Norden – s. 13

15.04.2026 12:49

gende avstand. Kong Magnus (1024–1047) fikk vite at vendernes hær var så stor at ingen kunne telle den. Han burde ta på flukt, men han hadde mest lyst til å kjempe. Hva skulle han gjøre? Han sov dårlig, men rett før det lysnet av dag, drømte han at han så hellig Olav, sin far, som talte til ham: «Nå er du tung til sinns og full av uro fordi venderne går imot deg med en stor hær. Men du skal ikke være redd for hedningene om de er aldri så mange. Jeg skal følge deg i dette slaget, og når dere hører luren min, skal dere gå til kamp mot venderne.»3 Da han våknet, fortalte han straks om drømmen, og like etter hørte hele hæren klokkeklang i luften.

Og alle som kom fra Nidaros kjente igjen klangen; det ringtes med Glad! Den klokken kong Olav hadde gitt til Klemenskirken.

Det ble blåst til kamp. Kongens hær stevnet mot hedningene. Kong Magnus kastet av seg ringbrynjen og tok øksen Hel i sin hånd. Den som kong Olav hadde hatt. Kong Magnus løp foran alle menn og hogg med begge hender den ene mannen etter den andre: «Han kløvde hodeskallene.»

Kampen ble ikke lang. Venderne falt «så tykt» som når sanden kastes opp av bølgene. De som stod bak, flyktet. «Det er en utbredt mening at det i kristen tid aldri har vært et så stort mannefall i Norderlandene som det venderne fikk på Lyrskogshede.»4 Mon lerken sang? Trolig ikke, det var kanskje for sent på året, for det var dagen etter Mikalsmesseaften, den 28. september. Men jeg kommer straks i tanke på noe jeg hadde lest om lerkesang over en annen krig, for i sine verk om 1864 henter Tom Buk-Swienty frem soldatskildringer fra slaget den 18. april ved Dybbøl Banke: «Gjennom natten og ut på formiddagen fant et av krigshistoriens hittil mest intense bombardementer sted. 8000 granater eksploderte mellom de nedgravde 14

68932 Porten til Norden – s. 14

15.04.2026 12:49

danske soldater i skanser og skyttehuller og løpegraver. Landskapet som de danske soldatene passende hadde døpt Slagterbænk Dybbøl, rystet, og larmen var infernalsk. Likevel var det tallrike soldater, danske så vel som tyske, som senere svor at de på tross av eksplosjonene, på tross av geværenes uavlatelige salver, hadde hørt lerkesang, og i særdeleshet hadde de hørt den i det øyeblikk da kanonene tidde presis klokken 10 om formiddagen. I det øyeblikk, hvor djevelen ble sluppet løs, for da begynte stormen mot de danske stillingene.»5 Kanskje, og ganske sannsynlig, hadde presten og dikteren Christian Richardt (1831–1892) møtt noen av disse soldatene og hørt deres beretninger. Han var en av de mest populære dikterne i Danmark etter 1864, og i Norge er han nok mest kjent for salmen «Alltid freidig når du går». De fleste av oss eldre har nok en eller annen gang sunget disse ordene: «Kjemp for alt hva du har kjært / dø om så det gjelder / da er livet ei så svært / døden ikke heller.» Tanken på ham kom i flukten som det var åpnet for i sansene, slik det kan være noen ganger, den ene tanken tar den andre, som i et mønster og samtidig tilsynelatende tilfeldig, men jeg står altså der i Skibelund Krat og minnes noen bøker jeg ofret ved en flytting, jeg husker både navn og tittel og ikke minst duften av sigar som hadde fulgt med dem fra min farfars stuer. På innsiden av tittelbladet til samlingen Halvhundre digte fra 1878 stod følgende vers, som sies å «romme» Richardts livssyn: Glæden ved Guds grønne Jord, Glæden ved Guds Naade-Ord; De vil ikke kriges; Lærkesang og klokkeklang De kan godt forlikes.

15

68932 Porten til Norden – s. 15

15.04.2026 12:49

Den som slår opp i Højskolesangbogens 19. utgave, nummer 288, vil også finne hans avholdte dikt «Velkommen lærkelil».6 Tross vesentlig forskjell i tema og figurenes tetthet er det ikke til å unngå at Skibelund Krat gir assosiasjoner til Ekebergparken i Oslo, for en må ut på en liten spasertur for å få med seg det hele. Jeg følger vandrestien forbi Genforeningsstenen, hvor jeg vender tilbake mot utgangspunktet, og så, på en liten høyde, faller blikket på den mest ruvende og bemerkelsesverdige skulpturen, som bærer navnet «Modersmaalet», skapt av bildehuggeren Niels Hansen Jacobsen og innviet i 1903. Den rommer portretter av to eldre, kjente menn, en historiker og en dikter, men mellom dem står «en højbåren jomfru, en ædel kongebrud», en benevnelse som er et sitat fra dikterens sang «Vort modersmaal er dejligt». Den unge kvinnen står høyreist mellom dem og binder dem sammen; det er noe stolt og fremtidsrettet ved henne, skuende mot sør.

Jeg betrakter skulpturen, lar blikket dvele ved dens uttrykk, og plutselig gir den meg en følelse av å være ved kjernen i det som binder sammen ved Kongeåen: språket og historien, og legges ordet folk til, formes nøkkelen til en kultur: «Modersmaal er det kraftigste Ord / som lever i Folkemunne / som elskes i Syd og Nord.» Og litt trukket sammen: «Modersmaal er vort Hjertesprog / Det alene i Mund og Bog / kan vække Folk af Dvale.»7 Dikterpresten N.F.S. Grundtvig (1783–1872) er en av de største personlighetene i dansk kulturhistorie, og med disse ordene får vi svar på hvorfor den første folkehøyskolen ble reist i Rødding: Det er i Nordslesvig, et område som var truet av tysk sørfra: «Derfor, slesvigske dannemænd, fuldender standhaftig, hvad I har kækt begyndt! Rejser en høiskole i eders midte.» Slik talte Grundtvig til 9000 tilhørere på et folkemøte på Skamlingsbanken mellom Kolding og Christiansfeld noen måneder før folkehøyskolen ble en realitet i 1844.8 16

68932 Porten til Norden – s. 16

15.04.2026 12:49

Den var et dannelsesprosjekt; for å kunne bli gode borgere, byggende på et demokrati, trengtes det kunnskap og opplysning, men undervist på bøndenes egne premisser: både praktisk landbrukskunnskap og introduksjon til det samfunnsbindende politiske liv. Vekk med latinen! Bøndene måtte se seg selv som en del av et folk, ikke en allmuestand, underlagt adel og geistlighet. I Grundtvigs egen utvikling gikk det fra forsvar av enevelde, han var redd for «mengden» i negativ forstand, til støtte av et sosialt forankret folkestyre; forutsetningen var folkeopplysning.9 Det ble dannet flere høyskoler med sikte på allmenn opplysning og det landbruksfaglige, men i Rødding var det nettopp kombinasjonen av morsmål og folk som gjorde den til et nasjonalt anliggende: «Til et folk de alle høre / som sig regne selv dertil / har for modersmålet øre / har for fædrelandet ild …»10 Jeg setter kursen mot restauranten i Skibelund Krat, og der slår det meg at Grundtvig har utgjort et skarpt skille mellom dansk og norsk kultur. På en positiv måte lærte han danskene å skjelne mellom det sant menneskelige og det kristne, mens indremisjonsk ortodoksi bet seg fast i den norske folkesjelen; danskene kunne gå seierrike inn i døden, mens nordmenn gikk syndefulle og engstelige samme vei. Det er derfor det har vært så deilig å være norsk i Danmark. Dette har endret seg, ja, Norge har aldri vært mer grundtvigiansk enn nå.

Ved restauranten lurer jeg et øyeblikk på om jeg skal sjekke inn på hotellet, for så neste dag enten gå til Askov eller følge stien til Sønderskov museum som ligger i en stor herregård litt lenger vest, ja, kanskje vandre helt til kroen i Foldingbro? Jeg lar tanken ligge; været er til en øl – ute.

Kongeåen er sannelig et sted å være, skjønt akkurat nå, idet jeg setter meg, hører jeg gjennom et åpent vindu nyhetsstemmer fra en TV-sending. Nei! La meg slippe å høre det igjen, 17

68932 Porten til Norden – s. 17

15.04.2026 12:49

klippet der president Trump belærer president Zelenskyj: «Du spiller kortene dine svært dårlig», hvorpå Zelenskyj svarer: «Jeg spiller ikke kort.»

Kan jeg ikke få slippe det, her?

Da en servitør kommer, spør jeg om vinduet kan lukkes, eller TV-apparatet slås av. – Dere må ikke ødelegge idyllen her med krig, sier jeg. – Det forstår jeg, sier hun medfølende. – Jeg skal slå av, det kan bli for meget av det der. Jeg nikker. Hun kommer straks tilbake med et fatøl, en Tuborg Classic.

– Så, nå kan du nyte stillheten, smiler hun.

Jeg løfter glasset til takk og spør om hun kan høre lerken?

– Jammen, den har jeg ikke tenkt på, det er deilig å høre den.

Hun blir stående et øyeblikk, lyttende og mysende ut i luften: – men jeg kan ikke se den.

– Det er fordi den er solist i et himmelsk kor, detter det ut av meg.

– Det var en nydelig forklaring.

Hun går så straks i gang med å rydde et par bord, mens jeg kjenner en liten glede over den umiddelbare kontakten; stemmen hennes er behagelig, bevegelsene smidige og lette, det er en eleganse over hennes vesen, en imøtekommende eleganse, tenker jeg; hun kunne da sannelig ha stått som modell til «Modersmaalet».

Tilfreds med både den lille samtalen og betraktningen lar jeg solen fylle ansiktet. Den varmer fortsatt. Jeg ser ut over landskapet; det bukter seg faktisk i bakke og dal, og selv om tre vindmøller øynes i horisonten, lener jeg meg tilbake og hvisker stillferdig: Gud, hvor her er vakkert!

68932 Porten til Norden – s. 18

15.04.2026 12:49

Ribe

Historie og myte Ikke langt fra Skibelund og Kongeåen, mot sørvest, i det flate marsklandskapet, rett ved dikene ut mot Vadehavet, ligger Ribe, nærmest som i en middelaldersk klynge. I midten troner Domkirken som kan øynes på lang avstand. Det sies at en vandrer kan se den en dagstur unna, mens det tar en bilist en halv time å komme frem etter det første glimtet av kirken.

I gamle malerier av byen er dette enda tydeligere, ja, de kan etterlate seg en assosiasjon til Firenze der Santa Maria del Fiore som ruver på samme måte over resten av bebyggelsen. Mer riktig er det kanskje å sammenlikne med eldre og rike kulturbyer i Nederland. Det uvanlige og karakteristiske ved Domkirken er det 50 meter høye Borgertårnet fra 1333. Da det nordre trappetårnet styrtet ned julemorgen i 1283 og drepte mange mennesker, gikk kirkens geistlige og byens borgere sammen om å reise det som også ble et vakt- og forsvarstårn: Her finnes både en Mariaklokke (1436) og en Stormklokke (1599).

Det er 248 trappetrinn til toppen, og idet steintrappene går over til nyere anlagte tretrapper, regner jeg med å være nær toppen, men nei, stadig nye avsatser og rom med klokker inntil den siste døren åpner seg mot det lille og vindfulle platået; det må da være hele Danmark som ligger der for øyet? Og som små legoklosser sees byen rett under.

19

68932 Porten til Norden – s. 19

15.04.2026 12:49

Legoklosser? Jeg lar det stå, sånn for å demonstrere et dårlig bildevalg, for bygningene under meg er blitt til som resultat av en 1300 år lang historie. Ingen annen by i Norden kan vise til slikt, og så står jeg der på toppen og henviser til Legoland! Der er det ikke mulig å arbeide seg gjennom århundrene som i Ribe: Ved å grave seg ned i fire og en halv meter tykke kulturgrunnlag har arkeologene funnet gatestrekninger som lå på samme sted i annen halvdel av 1000-tallet som i dag!1 Og rett sør for Domkirken er det blitt funnet spor etter Danmarks første kristne kirkegård, trolig fra 800- og 900-tallet.2 Slik kan arkeologene bygge byen: helt fra 700-tallet, ved den østlige bredden av Ribe Å. Og gjennom funn av mynter og husholdningskar, blant annet formet av den myke norske klebersteinen, er markedsplassen blitt rekonstruert.3 En by vokser frem. En fortelling tar form: Ribe bys mektige historie.

På toppen av Borgertårnet får en syn for byen og tanke for historien, og det er ikke vanskelig å forstå hvor viktig Ribe Å er og har vært: Den risler gjennom byen i flere løp, og her, ovenfra, ser jeg dem for meg som hjertets kransårer der de renner fra dammen like nedenfor Kunstmuseets romantiske engelske park, hvor tusener av skillaer nå står i blått flor.

Navnet Ribe kommer muligens fra det latinske ordet ripa som betyr elvebredd. Hvordan åen fant sin vei i vikingtiden, vites ikke helt sikkert, men dens ferd fra øst nær større skogsområder som strakk seg opp mot Kongeåen, ga tilgang til blant annet trevirke, mens munningen i vest lokket handelsfolk, som frisere, til byen: «Markedsplassen i Ribe er helt uten sidestykke i 700-tallets Skandinavien.» Den har trolig ligget på nordsiden av åen, omtrent der hvor St. Nicolaj Gade er i dag.4 I denne gaten ligger for øvrig et av Danmarks eldste kunstmuseum, og i forenden, mot jernbanestasjonen, er det et vikingmuseum.

20

68932 Porten til Norden – s. 20

15.04.2026 12:49

Det fylles med turister rundt meg; nærmere en million mennesker besøker denne lille byen med omkring 8000 innbyggere i året. 230 000 overnatter.5 Jeg registrerer at de som har funnet veien hit opp, en litt kjølig dag i mars, kommer fra minst fem forskjellige land, noen helt fra Japan. Og Kina. De tar bilder.

Av utsikten med seg selv i front, så skal det vel legges ut på nettet, tenker jeg, de har vært her, kan krysse av. Vise andre.

Jeg arresterer min egen negativitet; de oppsøker tross alt historisk grunn. Det må bety at de på et eller annet nivå vil vite mer, forstå mer. Ta bare Domkirken rett under oss. Et besøk her bringer en fra høymiddelalder og katolsk tid til renessanse og reformasjon, ja, la oss gå lenger tilbake, til 1100- og 1200tallet: Hvordan klarte de å bygge en slik katedral i et område hvor det bokstavelig talt er umulig å snuble i en stein? Byggematerialet er det som kalles for vulkansk tuffstein. Den ble hentet fra steinbrudd sør for Køln, brakt ned Rhinen og lastet om til havgående båter i Utrecht eller Deventer. Ved Ribe Å måtte det trolig til en ny omlasting.6 Ribe stift fra 948 var det første i Danmark, og før reformasjonen på 1530-tallet var det mange klostre og kirker i byen.

Domkirken tiltrakk seg kongelige seremonier og begravelser; to konger er begravet i kirken. Av andre kirker står bare St. Katharina-kirken tilbake i dag. Her er dominikanernes klosterhage godt bevart. Om Ribe stift kunne kalles for mektig og kongetro, var det imidlertid ikke bare den hellige ånds kraft som virket ved dens altere. På tampen av katolsk tid styrte adelige biskoper, og det var intet samsvar mellom deres teologiske kunnskaper og deres appetitt på makt og rikdom. Den adelige Iver Munk ble biskop i 1499, og da han skulle ha sin tiltredelsesmesse noen år senere, i 1506, skrev paven et brev til ripenserne, som de kalles: De kunne få 200 dagers avlat i skjærsilden dersom de deltok i messen fra soloppgang til sol21

68932 Porten til Norden – s. 21

15.04.2026 12:49

nedgang. Faktisk bestemte det danske Riksrådet på begynnelsen av 1500-tallet at ingen ikke-adelige kunne besette de høyeste embetene i kirken. Iver Munk forsynte seg da også godt av alle kjødelige goder og holdt seg med to elskerinner.7 På 1400-tallet ble det bygd mange sidealtere i Domkirken, og det organiserte presteskapet, domkapitlet, økte i antall for å administrere avlatshandel og personlige sjelemesser som rikfolk betalte for å slippe best mulig gjennom skjærsilden. Det ble ofte betalt med jord, eller en ku: «Kirker på Ribe-egnen kunne ha avkastningen av 180 til 200 kuer. De gikk i de frodige engene og ga altrene og kirkene en inntekt, nemlig smør og melk som man produserte. (…) Hvor fast en institusjon ‘sjelekuene’ var, sees av at de gikk med i opptoget ved begravelser, så kunne alle se at kirken hadde fått sitt.»8 At reformasjonen ikke skjedde som ved et fingerknips, vises ved at akkurat denne betalingen pågikk til inn på 1600-tallet.

– Nærmere himmelen med kirkelig støtte kommer vi ikke i Danmark, sier en jevngammel eldre mann plutselig til meg i en munter stemme. Vi står tilfeldigvis ved siden av hverandre med blikket ned mot taket av Domkirken.

– Ja, men vi måtte da betale for å komme så langt, sier jeg og blir overrasket av meg selv – av hvor raskt jeg ga ham det svaret. Han er straks med på tankegangen: – 20 kroner er en billig penge for å slippe skjærsilden.

Jeg smiler og lurer et øyeblikk på om jeg skal forlenge den spontane samtalen: – Det er godt at den teologiske makt har forvitret, og ja, det koster vel tross alt litt å holde tårnet åpent, sier jeg og vil avrunde, men han griper tak i den første setningen.

– Det er jeg helt enig i, men er det så mye bedre i vår tid når verdens mektigste menn bruker historiske løgner for å begrunne og utøve makt? Jeg er for øvrig teolog, riktig22

68932 Porten til Norden – s. 22

15.04.2026 12:49