Plutselige varmegrader
Ingeborg Arvola
Plutselige varmegrader Noveller
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62970-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 En tidligere utgave av Plutselige varmegrader er utgitt i antologien Grenser. En tidligere utgave av Fette kult er utgitt i antologien Omstilling En tidligere utgave av Kontrollert utfoldelse av endeløst sug er utgitt i Signaler. Framtid I og II er tidligere publisert på nettsiden til Forfatternes Klimaaksjon. En tidligere versjon av Skjære halen av en gris er utgitt i antologien Den beste låta. Samle stein er tidligere utgitt i Kysten i ditt liv. En versjon av tørkede aprikoser har stått på trykk i Kraftsentrum. En versjon av Mange små ritualer er tidligere utgitt i antologien Helt øverst bak havet. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Plutselige varmegrader
7
FETTE KULT
29
Sveipe, streife, stryke
33
Kjærlighet til fugler
61
Skjære halen av en gris
93
Bilen og treet og vinden og regnet
109
Tørkede aprikoser
139
Framtid I
155
Framtid II
157
Kontrollert utfoldelse av endeløst sug
161
Samle stein
175
Mange små ritualer
187
Plutselige varmegrader
Lillian hadde lekt med tanken på å ta ut spiralen. Det var det verste. Hennes eget drømmespinn i løpet av potetkokingen, tannpussen, snømåkingen. Til og med den korte kjøreturen fra Hesseng til sentrum ga tid nok til drømmer. De dagene Harald var i Murmansk med jobben, lyste veiskiltet i krysset – Murmansk til høyre og Kirkenes til venstre, og da fablet hun om å svinge til høyre, kjøre til Murmansk for å overraske han, se han stryke hånda over haka mens gleden blinket i øynene. Var Harald hjemme, speidet hun etter den turkise Mercedesen, hver sving var en mulighet, og den siste tiden hadde hun altså drømt om spiralen, livet uten, de kunne kjøpe noe, flytte sammen, la magehuden bue seg som en klode mellom kroppene. Lukta av hud kunne blande seg med lukta av nymalte vinduskarmer. Hun har for lett for å drømme. Det er det hun alltid har ment. Sør-Varangers landskap er skreddersydd for drømmer, hun burde vite det, hun som har krysset hver bidige kvadratmeter, drømt seg ut over det vide landskapet og inn mellom de tause trærne. I virkeligheten sitter hun i kontorhjørnet av lokalet hun har satt i stand vis-à-vis torget og biblioteket. Ryk og reis 7
heter det høyst reelle reisebyrået hun har stablet på beina, mens drømmespinnet ikke førte til annet enn en kjæreste mindre. Ingen kloder i nye soverom, bare et kaldt laken å krølle mellom fingrene når hun skal sove. Hun skal til å trykke delete, da øynene rykker. Det er den russiske jenta. Natasja. Skikkelsen tripper forbi på vei mot biblioteket. Barnevogna er smekker, knallrosa og ser dyr ut, som jenta selv. Hun bukserer vogna elegant over brøytekanten, og ser slett ikke ut som om hun fødte en unge for seks uker siden. Boblejakka er like rosa som barnevogna, svinger inn rundt livet og slutter over det som må være Kirkenes’ mest perfekte rumpe. Håret er kunstig blondt, kunstig krøllete. «Russiske bimboer er rene gifta,» freser Astrid. «De ødelegger alt!» «Det er ikke sant.» Protesten er tam. Øynene følger barnevognas ferd mot biblioteket. Hver dag går de til biblioteket. Hver dag. «Du vet at det er sant!» fortsetter Astrid. «Harald ville aldri dumpet deg hvis …» «Jeg ble ikke dumpet,» svarer Lillian kvast. «Vi gjorde det slutt.» «… hvis ikke den bimbodolla hadde narret han opp i senga si, og …» «Slutt!» «… passet på å bli gravid fort som F!» Hva skal hun si? Astrid er stadig på tuppa over russiske kvinnfolk. Hun er redd for å miste mannen. Hun er engstelig, lubben og dum, og i situasjoner som denne – ubehagelig rasistisk. Harald og hun pratet av og til om hvor rart det var at hun og Astrid var venner. De var jo så forskjellige. 8
Sannheten er at Astrid er hennes eneste virkelige venninne. Sånn har det blitt. Kanskje fordi Astrid vet alt om henne og mora, faren, kjøringen, broren Bill, ingenting må forklares eller fortelles. De har alltid kjent hverandre. Da hun for to år siden for første gang ble sittende til langt på natt for å planlegge opplevelser og gjennomføringen av disse, fordi tre forskjellige grupper med turister fant det for godt å ankomme med samme hurtigrute, var det Astrid hun spurte om hjelp. Litt fordi Astrid bare hadde vikarjobber. Mest fordi hun kjenner Astrid. Hun er muligens litt treig av seg, men ingen kan si at hun ikke er grundig. Syk er hun heller aldri. Strengt tatt er det ingen fordel med en ansatt som har imot klienter som ikke snakker norsk. Nåja. Det er russerne Astrid hisser seg opp over. Svenskene får henne til å synge främling, vad döljer du för mig, i dina mörka ögon eller diggiloo diggi-ley, alla tittar på mig, de engelske får fram en hektisk rødme i kinnene mens hun nervøst stotrer seg gjennom ord som actually eller accommodations, til tyskerne liker hun å fortelle om gruvene som folk rømte inn i da tyskerne brente Finnmark. Kanskje bestefaren din brente ned huset vårt, pleier hun å spøke, vielleicht, eh? En sånn liten ting. Lillian ser for seg strengen som sitter inne i kroppen, den glinsende metallbiten som hindrer eggene i å finne feste i livmora. En grind, en grense, noe hun lurte på å ta vekk. Vielleicht. Sånn kan det gå. En kveld fortalte Harald det hele med hodet mellom skuldrene og lukkede hender. Egentlig satt de og 9
spiste kveldsmat. Eggerøre og laks. På det lille kjøkkenet. Haralds skuldre var bredere enn det smale kjøkkenbordet, og han la fra seg bestikket og sa at hans russiske sidesprang skulle føde om tre måneder. Natasja. Han og Natasja var blitt enige om å gifte seg, så ungen kunne bli født i Norge. Helsemessige årsaker, forklarte han. Spedbarnsdødeligheten er høyere i Russland. Mye høyere. Han plukket med seg en stabel rene klær og noen dinglende ladere, og var på vei ut døra da han stanset. Var det greit om han hentet resten av tingene til uka? spurte han. Lillian nikket. Og så var det en annen ting. Harald nølte før han fortsatte. Han hadde ikke fortalt Natasja om Lillian heller, innrømmet han, at han var i et forhold. Kan vi late som det aldri har vært noe, spurte han, eller, ikke noe, men mer en sånn uskyldig ting som på ungdomsskolen? Lillian så på skikkelsen i døra. Snøen lå oppover knausene og lyste blålig rundt hodet hans. Hun telte årene inni seg. Ett, to, tre, fire år. Har det vært noe, da? spurte hun, og anstrengte seg for å lyde ertelysten. Harald sprakk opp i smil og takknemlighet. Selv nikket hun en anelse reservert. Først to dager senere, da hun fant de skitne trusene hans blant sine egne, begynte hun å gråte. De lå omslynget i skittentøyskurven, sammenfiltret bomull full av lukt og varme, i det beskyttende reiret til en svart angoragenser. Jeg har ingen rosa klær, tenker Lillian. «Jeg drømmer for mye,» sier hun høyt, og vender tilbake til pc-en. Delete, delete, delete, hun får utrolige mengder spam. 10
«Det sier du alltid,» svarer Astrid, «men hvordan får du gjort så mye, hvis du bestandig driver med all den drømmingen?» Et vindkast får to damer til å gripe etter hverandre utenfor vinduet. De ler visst, en av dem har støttet seg med foten i en sammensunket brøytekant. Da hun går, etterlater hun et sort hull i snøen. Ryk og reis bruker mest tid på å skreddersy opplevelser, for turister og forretningsreisende. Lillian trodde aldri det skulle gå så bra. Folk flest er villig til å betale opp imot det dobbelte for selv å slippe å bestille, for eksempel en båttur til Grense Jakobselv. Hun begynte med planene om turistbyrået fordi hun trengte noe å gjøre. Nå må hun snart ansette enda et menneske. Alle vil oppleve et eller annet i Sør-Varanger. Til tross for at isen ikke har gått i elvene, er listene fulle av gjøremål. De har hatt mange dager rundt null på gradestokken, men ikke en eneste plussgrad, likevel slutter ikke telefonen å ringe, eller mailene å strømme på. Sommeren kommer til å bli enda travlere. Da er de fleste hurtigrutene allerede fullbooket, selv har hun førti bestilte opplevelser som skal gjennomføres, bare i juli. Lillian informerer vennlig en bergenser om de forskjellige båtturene som kan arrangeres. Hun strekker på den verkende kroppen, det er nettene, hun ligger sammenknytt i et hjørne av senga og våkner når musklene verker og prikker av mangel på oksygen, sånn kan det gå, hun tømmer en kald kaffeskvett i jorda til den nærmeste palmen, ringer Samovarteateret. Hun lufter muligheten for private visninger som kan tilpasses eventuelle reisendes øvrige program. Det er en god idé, svarer 11
Bente, de blir enige om en møtedato før de avslutter med litt løst og fast. Da Lillian legger på, er hun lettet over at Harald ikke ble nevnt. Det koster å nevne han blant løst og fast, koster en god del energi. Magen knyter seg når Haralds kone, så underlig å si det, når Haralds unge, russiske kone kommer ut fra biblioteket. Natasja. Hver dag går hun forbi vinduet med barnevogna. De rosa klærne lyser i lufta nå som dagslyset har endret seg, det har skjedd den siste uka, dagslyset har vippet fra vinter til noe annet, noe ventende. Det er Kirkenes som lengter etter våren. Fuglene i Finnmark som venter på de første ferske skuddene av bjørk. «Er det dette som er virkeligheten?» Hun har matpakka liggende i fanget. Grovbrødskiva har for tynt påsmurt leverpostei. Hun orker ikke mer enn den ene biten. «Russerne kommer til å ta over alt hvis ingen stopper dem!» gneldrer Anita fra bakrommet. «Hysj.» «Det er 10,5 millioner flere russiske kvinner enn menn.» Lillian smaker på ordet. 10,5 millioner. 4 år. Ingenting. Bare litt tull på ungdomsskolen. Kvinner og menn. Truser og hud og tøy og nullgrader. «Alle sammen lengter etter norsk gubbe og norsk trygd.» «Det vet du ikke.» «Sunn fornuft!» argumenterer Astrid. «De har så godt som diktatur der borte, se bare hvordan de driver på og fjerner journalister, eier alle tv-kanaler, grabber til seg det de får tak i.» «Det sier du bare fordi du ikke liker russere.» «Det gjør det ikke mindre sant.» 12
Lillian stenger ute Astrids stemme. Matpakka ligger i fanget, og hun prøver å ferdigstille en to dager lang opplevelsestur for et Oslo-firma. De er ti personer som vil ha opplevelser tilpasset to atskilte tre timer lange møter, som skal foregå på hotellet i sentrum. Dermed blir lange destinasjoner utelukket, og siden de avslutter oppholdet med en allerede arrangert båttur, er det heller ikke sjøopplevelser de ønsker. Det var denne gruppen som igjen fikk henne til å tenke på teateret. Det er rett og slett ikke nok opplevelser til alle som kommer, ikke uten videre. Ikke på denne tiden av året, årstiden mellom snøscootere og fiskestenger, når isen enten ligger tykk, har gått med et brak som blir til et sukk, eller ligger nølende, knaker, skaker, en ventende tilstand av morken is … bildet får henne til å tenke på seg selv, og det igjen får nakken til å verke. Hva er det egentlig de tror, at Finnmark er en velpleid fartsstripe de kan lande på? Har de hørt om villmark, har de hørt om natur? Hun kan jo ikke akkurat sale opp fjordingene og sende dem på trav ut i første og beste sørpehav? Stadig vekk er det hun som får satt folk i gang med sysler, så hun siden har noe å booke som underholdning og opplevelser. På fluefiske ved Skoltefossen med Kalliainen og sønn. Opplev bålkaffe ved elvebredden, laksesuppe og gleden ved myggstift. Røyefiske i Kaffekjelevannet. En panoramavandring med lokalkjent guide. De hemmelige multemyrene. Smak multekrem og multelikør og få et møte med skoltesamenes historie. Takk og pris at hun fant fram til Kaare Kiivi. Han spiller gamle finske folkesanger som en Gud. De tilreisende sitter som små engler rundt bålet i lavvoen mens han strekker de skinnkledde armene mot himmelen mellom de forskjellige sangene. 13
Autentisk. For et ord. Hun sa det til Kaare. Jeg er ikke autentisk, lo han. Jeg er bare en gammel Neiden-gubbe. Matpapiret knitrer i fanget. Etter klokka to får hun ikke gjort mer. Da skal hun egenhendig guide en gruppe franske turister, nærmere bestemt tre ektepar. Hun har snakket en del med en av kvinnene, Margareth. De tre parene har feriert sammen hvert eneste år siden -78, i snart tretti år. Da hun først snakket med Margareth, lød det romantisk. Hvert år et nytt land, mens de selv var de samme, ingen av dem har skilt seg eller dødd, Lillian og Margareth lo av denne informasjonen, og det hadde vært en god latter, den hadde gjort Lillian positiv. Nå som hun er singel, gruer hun seg til å møte dem. Ikke ett lykkelig par, men tre! Voksne barn, leiligheter i Cannes, og tretti år med romantiske ferier. Hvem vet hva de har slags planer, franske lidenskapelige eldre på tur, hvor mange kyss må hun overse, burde hun ta med de behagelige pleddene? «Hvordan skifter jeg filter i denne hersens kaffemaskinen!» Ropet får henne til å bykse opp i stående. Hun hjelper Anita med å trykke på knappen som får lokket til å sprette opp så filteret kan løftes ut. Hun lar være å si at filteret slett ikke trengte å skiftes. En annen gang. Hun dumper ned på stolen igjen. Æsj. Matpakka falt i gulvet da hun skvatt til værs. Nå har hun hælen begravd i skiva med leverpostei. Hun har en baby. Det er Natasja og Harald og et norsk liv, men hun ser ikke glad ut. Hun ser ikke ut som en som har gjennomført den geniale planen med gubbe og trygd. Lillian tørker leverpostei vekk fra skohælen. Bare faren 14
hennes kommer når han skal. Ville Mikkola. Hun burde ikke bruke han til å kjøre turister, men de andre sjåførene er booket av Hurtigruten til et digert lass med tyskere som skal fraktes til Vadsø, og faren elsker å kjøre. Han gjør jo det. Han kjørte bestandig da hun og Bill var små. Det er godt det er langt mellom husene, når man er så glad i å kjøre som Ville, pleide mora deres å si, til Astrids mor, til postbudet, til alle hun fikk sjansen til å veksle noen ord med. De bodde langs det øde veistrekket i Vaggetem. Molly var hjemme med Lillian og Bill. Hun knadde stadig på det som senere viste seg å være svulster, ikke muskelknuter. Hun slet med hodeverk hun trodde kom av ensomhet. Ville kjørte så mye at han ikke merket at hun var syk. Han var ikke der da syltetøyglassene knuste på gårdsplassen. Han så ikke Molly miste dem ut av armene, før hun skyndte seg inn til ungene og senga. Han visste ikke at det svimlet for henne, og at den eneste som kom til huset, var bjørnen, som trakk nærmere på grunn av den søte multelukta i høstmørket. Ville Mikkola hørte ikke hvor redd Lillian og broren var, da mora ble liggende som død. Han strøk langs vidda ned mot Alta med en sliten varebil med gåen drivaksling, som var fylt med fem stjålne snøscootere han hadde påtatt seg å levere. Sent dagen etter svingte han inn foran huset og så bjørnen ved bjørka. Lille Bill hadde diaré. Lillian var overtrøtt. Katten hadde parafin i pelsen, og Molly våknet ikke, selv ikke da han ristet henne i skuldrene. Det første Ville gjorde, var å ringe sykehuset. Deretter kommanderte han Lillian til å vaske broren. Så kverket han katta. Mens hun dusjet Bill, skar han ut innmaten over doen og skylte ned. 15
Så flådde han katta for øynene på dem. Kjøttet kastet han i bleiedunken. Pelsen med hodet, poter og hale, tok han med til skjåen. Der fant han en påle som han dundret ned i skavlen som vendte mot skogen. Deretter trykket han kattehodet fast til toppen av pålen. Synet av den døde og flådde katta som dinglet i vinden, fikk henne og Bill til å hulke, og de greide ikke å slutte selv om faren sa det ikke var annet å gjøre, at parafin er umulig å fjerne, og at en død og flådd katt holder bjørnen unna. De greide ikke å slutte før mørket ble delt opp av blinkende, oransje lysstriper, som de først trodde var nordlyset kommet ned på tunet for å ta dem. * De franske parene vil ikke guides. De vil at hun skal svare på spørsmål når de får lyst til å stille dem. Lillian nikker fra plassen sin ved siden av Ville. Det er god plass i minibussen, parene har en rad hver, Margrethe og mannen sitter ved siden av hverandre rett bak henne selv. Hun haker av på sjekklisten i hodet; jo da, hun la kjølebagen og matboksene i hyllene bakerst. Hun husket kaffe og te, husket stearinlys og servietter av god kvalitet. Og tre røde pledd. Solide, i god størrelse. De skal kjøre innover Pasvikdalen, mer eller mindre i ett forbi Svanvik og Skogfoss, ta en rast i Vaggetem. Det virker som hundre år siden de bodde der som en familie. Egentlig kunne turen med de franske endt i Vaggetem, siden det er bjørn de skal se etter, opplev en ekte bjørnesafari, men det er nå en gang Nyrud, opp mot nasjonalparken, som har blitt kjent for å ha bjørn strykende langs husveggen. 16
De passerer Hesseng. Himmelen er blekblå, virker nyluftet, lyser pent. En slags ro senker seg over henne. Kanskje det er farens kjøring. En hel barndom, på kryss og tvers av Finnmark, inn og ut av Finnmark, på alle veiene, over mange av jordene, Bordevaara har bestandig vært en favoritt, når Ville har gasset på mot høydedraget og Neiden-dalen med elva og kirka har kommet til syne, har det alltid fått Lillian til brått å trekke pusten, de andre vaaraene også, når de har rullet forbi punktene med best utsikt, har hun pustet hardt og stort med nesa mot ruta, de har sklidd og bremset og skrenset og humpet og satt seg fast alle steder det er mulig å sette seg fast. De har skiftet hjul og tennplugger i kuling og øsende regn, de har spist bløte kjeks og gammel ost. De har kjørt jeep gjennom Neidenelva, hun og broren og faren, den sommeren som var så tørr, deretter kjørte de tulling til Finland, siden noen varslet lensmannen om at noen kjørte villmann i elva, og hva med laksen … Da Molly ble liggende syk, var det sånn faren løste problemet. Han stappet Lillian og Bill ned i hver sin sovepose og dyttet dem inn på hver sin side av førersetet, sånn begynte den vinteren da alle veier snødde ned, og faren kjørte snøplog. Varmen i kupeen blåste mot kinnene, tørket tårene på ungenes kinn. Enkelte kvelder stanset de plogen foran sykehuset og stavret inn til mora, som bestandig sov når de kikket ned på ansiktet hennes. Først da Molly ga etter for kreften, sluttet det å snø. Da må vi vel gå i begravelsen, sukket faren og slamret igjen bildøra. Der gråt han, som en unge. Hun og Bill ble så overrasket over farens følelser at de selv sluttet å gråte. Etter seremonien kommanderte han dem inn i bilen de hadde på den 17
tiden, startet opp og spant ut fra parkeringsplassen, fulgte først en vei, så en annen vei, hver eneste vei, tenkte Lillian noen dager senere. Den våren begynte hun å drømme, både i våken og sovende tilstand. Hun forestilte seg et familiehus i Levajok, at hun hadde fjordinger i Alta, fiskebåt i Vardø. Hver gang veiene ble humpete og uframkommelige, ristet mora seg løs fra døden og kom løpende mot henne i drømmene, lagde de litt klumpete rosinbollene hun og Bill hadde elsket (fordi de ikke visste bedre), renset neglene hennes omhyggelig, så nært at lukta hennes flommet inn i Lillian, og hver gang hun kvapp opp av søvnen, var bollene steiner og følelsen i neglene var setebeltet, og lukta av mora var lukta av kupeen eller brorens promp. Bill sov stort sett hele tiden, med beina balanserende på en termos gammel kaffe. Da han ble eldre, spilte han Nintendo og leste tegneserier. Lillian drømte for dem begge, bygde drømmeslott av små bjørketrær, reinlav og mil etter mil med himmel. «Qu’est que c’est … er dette en god fiskeelv?» spør en av mennene. «In the summertime?» Lillian skal til å svare, men faren kupper samtalen. Han trives, slappet merkbart av straks foten landet på gasspedalen. Nå gestikulerer han vekk Lillian og kunnskapene hennes. «This is a stream,» forteller Ville Mikkola, «a stream, og her får du flust med harr i juli og august, hvis ikke myggen får has på deg først, mosquitos, eh. Se på de tette krattene! Om sommeren er det mer mygg enn kratt her. Det har å gjøre med myra, bakken skråner inni høgget, det blir en suppedass av et terreng som aldri tørker. En gang 18
tok jeg ungene med hit,» han nikker mot Lillian, «og jeg måtte svinebanke dem for å få myggen vekk fra kroppene. Ungene var tappet for blod. Vi dro til sykehuset i siste liten, det var nære på!» «Mon Dieu!» «I even forgot the fish!» Faren ler, og Lillian merker hvordan både hennes eget og turistenes blikk sluker ansiktet hans, furene ned fra øynene, det bustete håret, de dårlige tennene. «Da jeg dro tilbake for å se etter dem, en hel bøtte, you know, hadde bjørnen vært der. Det var tannmerker i plasten. Jeg har bøtta hjemme, som et minne.» Farens anekdote får ekteparene til å kurre i bilsetene. Det er dette de vil ha, ikke Lillians små jukselapper med navn på historiske milepæler, kvadratkilometer og befolkningstetthet. Svanvik Folkehøyskole glimter mellom de nakne trærne, og Lillian kjenner et gufs av kulde trekke ned langs nakken. * Vått? Hun tørker væte vekk fra munnviken, hører forvirret bildøra smekke igjen, ser ut på en rasteplass, hvor er de? Allerede i Vaggetem? De franske parene myldrer, gestikulerer, kameraene blinker, ved et solid trebord står faren og ruller en røyk. Hun kan se at han egentlig vil kjøre videre. Han vil alltid kjøre videre. Hun krøker seg ut av bilen, ustø i kropp og hjerte, det var noe med Harald, en sugende drøm, blikket hans, at de samtalte, dypt, så nær hverandre og uansett bare en drøm. Lillian går bort til faren, skal til å lukke jakka når hun merker hvor varmt det er. «Her spiste Molly makrell i tomat,» sier faren brått. En 19
av de franske karene begynner å synge, en Piaf-sang eller noe som ligner. Et av de andre parene danser tett inntil hverandre. «Hun var gravid med deg, og kunne ikke holde seg til vi kom hjem. Pisset der borte. Etterpå skrudde hun opp lokket og åt med fingrene, glefset det i seg. Hun satt sidelengs, sånn, siden magen var så stor. Her, satt hun. Akkurat her.» Lillian nikker usikkert. Hun og faren pleier ikke å prate. I hvert fall ikke om mora. Hun vet ikke hva hun skal si. Hvorfor står han sånn og ser på stedet der mora en gang satt? Hun vil heller at faren skal røyke, på avstand, på vei videre, rastløs og fjern, som han pleier å være. Venter han på at hun skal si noe? Dele et minne om mora? Er ikke det litt mye forlangt? Lillian har turistene å tenke på, de franske stemmene sprer seg mellom trærne. Flekkene med snø får dem til å kaste snøballer. De ler. De er vakre, voksne mennesker som er på ferie og ler. Lillian legger jakka der mora en gang satt og spiste med fingrene. Hun svetter under armene. «Pokker til væromslag,» kommenterer faren. Selvfølgelig. Passvikdalens plutselige varmegrader. Hun trodde det var noe med hennes egen kropp, Ville har også åpnet jakka. Han blåser røyk ut av neseborene. Han kan dø av det. Lillian går tilbake til bilen, skal dekke bordet for turistene, by dem på fenalår og Astrid Arvolas hjemmelagde surdeigsbrød. Multesyltetøy, mørlefse, kaffe, vin og te. Finsk øl, russisk vodka, samisk reinsdyrkjøtt, finnmarksmulter, vin fra den store verden, etisk kaffe, multelikør fra Neiden og laks fra Skoltefossen. Sånn pleier hun å presentere måltidet. Trådene hun trekker mellom det nære og det fjerne får maten til å skinne i en hvilken som helst 20
veikant. Da de franske parene benker seg rundt bordet, får hun imidlertid ikke fram et eneste ord. Hun trekker pusten noen ganger, men ordene er ubegripelige, som drømmer, så hun slår ut med armene; vær så god, mens blikket leter i veikanten etter et sammenrullet hermetikklokk. Hun skritter langs skråninga. Det tar lang tid å bryte ned metall. Margareth holder fenalåret spørrende opp i været, og Lillian returnerer, skaver opp kjøttet på fjøla. Faren forsyner seg grådig, stadig vekk stående, slurper kaffe og mister brødbiter på skotuppene. «Femten varmegrader,» sier han. «Tror du?» «Vi må snu. Det blir flom.» «De spiser,» svarer Lillian. Faren rister på hodet og ruller en ny røyk. «Vi kjører om et kvarter.» «Vi får se.» «Et kvarter.» Rundt bordet roser de maten, utsikten, temperaturen og hverandre. Mannens hånd stryker Margareths nakke. Skuldrene deres gir hverandre et dytt. Lillian tar en ny runde på jakt etter metall. Elveisen knaker i den plutselige varmen. I veikanten forvandler snøen seg til sildrende bekker for øynene på henne. Hun hører en bil i det fjerne. Kan det være Harald? Magen knyter seg, hun retter på håret. Det er en dum tanke, men likevel – hun venter på synet av bilen, er et lyttende dyr i veikanten, et reinsdyr, en hund, rotte, bille, en makk. Da Volvoen passerer, nikker faren, hun nikker også, selv om hun ikke vet hvem det er. 21