Pinnsvinets eleganse by Cappelen Damm AS

muriel barbery

pinnsvinets eleganse Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Muriel Barbery Originalens tittel: L'elegance du hérisson Oversatt fra fransk av Kjell Olaf Jensen © Editions Gallimard, Paris, 2006 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70941-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Denne boken ble først utgitt i 2008 på norsk av Arneberg Forlag. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stockadobe.com Sats: Beate Syversen Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Stéphane, som jeg har skrevet denne boken sammen med

MARX (INNLEDENDE SKRIFT) 1 I Den som sår begjær 2 I Kunstens mirakler DYP TANKE NR. 1

11 13 17

KAMELIAER 1 I En aristokrat Dagboknotat om verdens gang nr. 1 2 I Om kriger og kolonier 3 I Puddelen som totem

25 32 38 42

DYP TANKE NR. 2

4 I Kampen avvises

DYP TANKE NR. 3

5 I En sørgelig tilstand 6 I Grove ullkjoler 7 I I Sørstatene Dagboknotat om verdens gang nr. 2 8 I De moderne eliters profet 9 I Rød Oktober DYP TANKE NR. 4 10 I En katt ved navn Grévisse DYP TANKE NR. 5 11 I Det bedrøvelige mongolske opprøret

55 58 62 65 69 72 77 79 83 87

DYP TANKE NR. 6

12 I Spøkelseskomedie 13 I Evighet

96 100

DAGBOKNOTAT OM VERDENS GANG NR. 3 14 I Da blander det gamle Japan seg inn 15 I De rikes plikt

103 106 109

DYP TANKE NR. 7

114

16 I Constitutions lede 17 I Rapphønerompe 18 I Rjabinin

118 123 126

DYP TANKE NR. 8

130

GRAMMATIKK 1 I Infinitesimalt 2 I I en nådestund

135 139

DYP TANKE NR. 9

142

3 I Under skallet 4 I Brudd og kontinuitet DYP TANKE NR. 10 5 I Et behagelig inntrykk 6 I Wabi DYP TANKE NR. 11

149 155 158 165 168 170

SOMMERREGN 1I 2I 3I 4I 5I

Hemmelig Forstandens store verk Utenfor tiden Edderkoppstoffer Blonder og stas

DAGBOKNOTAT OM VERDENS GANG NR. 4 6 I En oppfriskning 7 I Staset opp som en rosenbusk DYP TANKE NR. 12 8I 9I 10 I 11 I

Via helvete Matt gyllen Hvilket samsvar? En tilværelse uten varighet

DAGBOKNOTAT OM VERDENS GANG NR. 5

175 178 181 183 185 189 191 194 197 203 205 208 210 213

12 I En bølge av håp 13 I Liten blære DAGBOKNOTAT OM VERDENS GANG NR. 6 14 I 15 I 16 I 17 I 18 I

Én eneste av disse rullene En meget sivilisert barbar Og så Et nytt hjerte Liflig søvnløshet

DYP TANKE NR. 13

220 223 225 229 234 241 242 244 245

PALOMA 1 I Skarpslipte 2 I Den usynlige 3 I Et rettferdig korstog DYP TANKE NR. 14 4I 5I 6I 7I

Grunnregelen Diametral motsetning Basskorpset Midnattsblått

DAGBOKNOTAT OM VERDENS GANG NR. 7 8I 9I 10 I 11 I 12 I

Med små, lykkelige slurker Sanae Mørke skyer Regn Søstre

DYP TANKE NR. 15 13 I 14 I 15 I 16 I 17 I 18 I 19 I 20 I 21 I 22 I 23 I

På helvetes stier Fra korridor til stier Mot de gjennomvåte skuldrene Noe må ta slutt Istandsettelsens lidelser Rennende vann Den tindrer Gagausiske stammer Alle tekoppene Gresset på engene Kameliaene mine

SISTE DYPE TANKE

251 257 263 266 272 275 278 283 285 288 292 294 298 299 305 308 313 314 316 318 321 323 326 328 331 334 341

MARX (INNLEDENDE SKRIFT)

1 Den som sår begjær «Marx har forandret verdenssynet mitt fullstendig,» erklærte vesle Pallières i morges. Vanligvis snakker han aldri til meg. Antoine Pallières, den velstående arvingen i et gammelt fabrikkeierdynasti, er sønnen til en av mine åtte arbeidsgivere. Siste oppstøt fra det store forretningsborgerskapet, som bare formerer seg ved rene, lytefrie hikk. Ikke desto mindre fikk oppdagelsen ham til å stråle, og så fortalte han meg om den uten å tenke seg om, uten så mye som en tanke for om jeg i det hele tatt skjønte noe av det. Hva forstår vel de arbeidende masser av Marx’ verk? Det er besværlig lesning, opphøyet språk, subtil prosa og kompliserte teser. Da var det at jeg nesten røpet meg på tåpeligste vis. «Burde lese Den tyske ideologi,» sa jeg til idioten i mørkegrønn dufflecoat. For å forstå Marx og skjønne hvorfor han tar feil, må man lese Den tyske ideologi. Det er den antropologiske sokkelen Marx bruker som utgangspunkt for alle sine formaninger til en ny verden, og til den skrur han fast en overordnet visshet:

barbery I pinnsvinets eleganse

Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov. I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier. «Den som sår begjær, høster undertrykkelse,» er jeg på nippet til å mumle, som om det bare var katten som hørte det jeg sa. Men det var ikke noe katteaktig ved Antoine Pallières’ frastøtende, gryende bart. Han så på meg, usikker på grunn av den underlige uttalelsen. Som alltid ble jeg reddet av skapningenes manglende evne til å tro på det som sprenger rammene rundt de mentale småvanene deres. En portnerkone leser ikke Den tyske ideologi og ville følgelig være helt ute av stand til å resitere den ellevte tesen om Feuerbach. Og en portnerkone som leser Marx, ville til overmål skjele kraftig til nedbrytende virksomhet og ha solgt seg til en djevel ved navn CGT, den kommunistiske fagbevegelsen. At hun kunne lese dette verket for å utvide sin ånd, var en anstøtelighet som ikke ville falle noen borgerlig person inn. «Hils mora Deres så meget,» mumler jeg og lukker døren rett for nesen på ham, i håp om at tusenårige fordommer vil ha kraft til å overdøve mislyden i de to setningene.

marx ⁽innledende skrift⁾

2 Kunstens mirakler Jeg heter Renée. Jeg er 54 år gammel. I 27 år har jeg vært portnerkone i rue de Grenelle nummer 7, en fin herskapsbygning med gårdsplass og bakhage, delt inn i åtte meget luksuriøse leiligheter som alle er bebodd, og som alle er kjempestore. Jeg er enke, småvokst og lubben. Jeg har ilker på føttene og – hvis jeg skal tro enkelte morgener som medfører et visst ubehag for meg selv – ånde som en mammut. Jeg har ingen utdannelse, og jeg har alltid vært fattig, diskret og ubetydelig. Jeg bor alene sammen med katten, en diger, dorsk hannkatt uten andre nevneverdige særtrekk enn at det lukter vondt mellom bena hans når verden går ham imot. Hverken han eller jeg anstrenger oss noe særlig for å la oss integrere i våre medmenneskers runddans. Ettersom jeg sjelden er noe elskverdig, selv om jeg alltid er høflig, blir jeg ikke likt, men jeg blir likevel tålt, fordi jeg tilsvarer så godt det samfunnstroen har hauget sammen til paradigmet «portnerkone i bygård», og fordi jeg er et av de mange tannhjulene som får den store, universelle illusjonen til å gå rundt, den som går ut på at livet har en mening som lett lar seg tyde. Ettersom det står skrevet ett eller annet sted at portnerkoner er gamle, stygge og gretne, står det også inngravert

barbery I pinnsvinets eleganse

i gavlen på det samme toskete firmamentet at nevnte portnerkoner har digre, giddeløse katter som ligger og døser hele dagen på puter med heklede putevar. I samme forbindelse sies det at portnerkoner ser på fjernsyn i det uendelige mens de digre kattene døser, og i leiegårdens inngangsparti skal det lukte suppekjøtt, kålsuppe eller bønneragu til hele familien. Jeg er så uhørt heldig å være portnerkone i en luksusresidens. Det føltes så ydmykende å måtte lage disse tarvelige rettene at da Monsieur de Broglie, dommeren i administrasjonsdomstolen som bor i annen etasje, grep inn på en måte som han overfor sin kone sikkert kalte høvisk, men bestemt, med sikte på å fjerne den plebeiiske stanken fra fellesskapets tilværelse, så utgjorde det en enorm lettelse som jeg etter beste evne holdt skjult under et skinn av nødtvungen lydighet. Det skjedde for 27 år siden. Etter det har jeg hver dag gått til slakteren og kjøpt en skive skinke eller kalvelever som jeg stikker i handlenettet, mellom nudelpakken og gulrotbunten. Jeg skilter velvillig med disse fattigmannsgodene, som kan smykke seg med det betydelige særtrekket at de ikke lukter, ettersom jeg er fattig i et rikmannshus. Slik kan jeg på én gang gi næring til den allment vedtatte klisjeen og til katten min, Leo, som bare feter seg på disse måltidene, som skulle ha vært beregnet på meg. Han propper støyende i seg pølsevarer og makaroni med smør, mens jeg kan tilfredsstille mine egne kulinariske tilbøyeligheter uten luktmessige forstyrrelser og uten at noen får mistanke om noe som helst. Fjernsynsproblemet var en hardere nøtt. I min avdøde manns tid vennet jeg meg imidlertid til det, ettersom den iherdigheten han la i å se på det, sparte meg for det arbeidet. De medfølgende lydene trengte ut i bygningens inngangsparti,

marx ⁽innledende skrift⁾

og det var tilstrekkelig til å videreføre det samfunnshierarkiske spillet. Da Lucien døde, grublet jeg lenge før jeg fant ut hvordan jeg skulle opprettholde skinnet. Mens han var i live, avlastet han meg for den urimelige plikten; da han døde, fratok han meg sin mangel på dannelse, som utgjorde et uunnværlig brystvern mot de andres mistenksomhet. Jeg fant løsningen, takket være en ikke-knapp. En ringeklokke som er forbundet med en infrarød fotocelle, varsler meg om at det er noen i vestibylen, slik at det ikke er nødvendig med noen knapp som de forbipasserende kan ringe på for at jeg skal bli oppmerksom på deres nærvær, selv om jeg er svært langt borte. Ved disse anledningene holder jeg meg nemlig i det innerste værelset, hvor jeg tilbringer det meste av fritiden. Her er jeg beskyttet mot de lydene og luktene som min stand påtvinger meg. Jeg kan leve etter mitt eget hjerte uten å miste de informasjonene som er så avgjørende for enhver vaktpost: Hvem som kommer, hvem som går, sammen med hvem og til hvilket klokkeslett. De beboerne som går gjennom vestibylen, hører således de dempede lydene som forteller dem at fjernsynet står på, og som – snarere av mangel på forestillingsevne enn det motsatte – gir dem et bilde av en portnerkone som sitter henslengt foran apparatet. Jeg holder meg til hulen min og hører ingen ting, men vet likevel at noen går forbi. Gjennom kikkhullet i naboværelset, som er skjult bak det hvite musselinet, kan jeg se rett ut i trappen og diskret avgjøre den forbipasserendes identitet. Da videokassettene dukket opp, senere etterfulgt av DVD-guden, forandret tingene seg ytterligere, til min lykke. Ettersom det ikke er så vanlig at en portnerkone kvikker seg opp med Døden i Venedig mens Mahler klinger

barbery I pinnsvinets eleganse

fra portnerlosjen, gravet jeg i de hardt oppsamlede, ekteskapelige sparepengene og gikk til innkjøp av enda et apparat, som jeg installerte på skjulestedet mitt. Mens fjernsynet ute i portnerlosjen brølte ut sitt visvas for muslinghjerner uten at jeg hørte det, og dermed sikret mitt hemmelige liv, satt jeg helt dåneferdig og med tårer i øynene og så på kunstens mirakler.