Phil Knight Shoe dog

S H OE D O G

PH IL K NI G HT

SH OE D O G Memoarene til grunnleggeren av Nike

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Phil Knight Originalens tittel: Shoe Dog Oversatt av Inger Sverreson Holmes Utgitt etter avtale med Ulf Töregård Agency AB © 2016 Phil Knight Utkom for første gang i 2016 på Scribner, en del av Simon & Schuster, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-51253-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Jaja Miceli og Jonathan Bush.

Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 11,3/14,7 pkt. JansonText-Roman og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Sitatet fra Lewis Carroll, Alice. Gjennom speilet og det hun fant der er hentet fra oversettelse av Knut Johansen, Omnipax 2006 Sitatet fra William Burroughs Naken lunsj er oversatt av Olav Angell, Tiden 1993 Sitatet fra Zen i bueskytingens kunst av Eugen Herrigel er oversatt av Trygve Greiff, Hilt & Hansteen 1996 Sitatet fra Winston Churchill er oversatt av Thor Poppe og hentet fra Taler som forandret verden, Press, 2008 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine barnebarn, så de kan vite hvordan det var

I begynnerens sinn er det mange muligheter, men i ekspertens er det få.

– Shunryu Suzuki, Zen-sinn, begynner-sinn

d a g g ry

J

eg var oppe før alle andre, før fuglene, før sola. Jeg drakk en kopp kaffe, slukte en skive ristet brød, dro på meg shorts og genser og snørte de grønne løpeskoene mine. Så listet jeg meg stille ut bakdøra.

Jeg strakte på beina, baksiden av lårene, korsryggen og stønnet da jeg litt motvillig løp de første skrittene ned den kjølige veien og inn i tåka. Hvorfor er det alltid så vanskelig å komme i gang?

Ingen biler var å se, ingen mennesker, ingen tegn til liv. Jeg var helt alene, hadde verden for meg selv – selv om trærne virket merkelig klar over meg. Men så var jo dette Oregon. Det var som om trærne visste alt. At man alltid hadde trærne i ryggen.

For et vakkert sted å komme fra, tenkte jeg, og så meg rundt.

Rolig, grønt, fredfylt – jeg var stolt over å kunne si at jeg kom fra Oregon, stolt over å fortelle at lille Portland er mitt fødested. Men jeg følte også et snev av lengsel etter noe annet. Selv om Oregon er vakkert, oppfatter mange det som et sted der det aldri har skjedd noe viktig, og der det heller ikke kommer til å skje noe. Det eneste vi fra Oregon er kjent for, er at vi en gang for lenge, lenge siden kjempet og ryddet oss en vei for å komme hit, The Oregon Trail.

Siden den gangen har det meste vært temmelig tamt.

Den beste læreren jeg noensinne har hatt, et av de flotteste menneskene jeg har kjent, snakket ofte om denne veien. Vi har fødselsrett til denne veien, buldret han. Vår karakter, vår skjebne – vårt 9

PHIL KNIGHT

DNA. «Feigingene kom seg aldri av gårde», fortalte han, «og de svake døde underveis – dermed ble det oss som ble igjen».

Oss. Med pionerånden som utgangspunkt oppsto det en slags sjelden stamme langs denne veien, mente læreren min, vi fikk en slags overdreven tro på muligheter blandet med en svekket evne til pessimisme – og det var vår jobb som innbyggere av Oregon å holde denne stammen i live.

Jeg pleide å nikke, vise ham behørig respekt. Jeg elsket fyren.

Men innimellom, når jeg gikk derfra, tenkte jeg: Herlighet! Det er jo bare en grusvei!

Denne tåkefylte morgenen, denne skjebnesvangre morgenen i 1962, hadde jeg nettopp banet meg min egen vei – hjem igjen etter sju lange år borte. Det var rart å være hjemme, rart å piskes av det daglige regnværet igjen. Enda rarere var det å bo sammen med foreldrene og søstrene mine igjen og sove i samme seng som jeg hadde gjort gjennom hele oppveksten. Sent på kvelden lå jeg på ryggen og stirret på lærebøkene fra college, på high school-pokaler og på blå vinnerbånd og tenkte: «Er dette meg? Fremdeles?»

Jeg beveget meg raskere nedover veien. Pusten min dannet runde frostskyer som svevde av gårde i tåka. Jeg nøt den første fysiske oppvåkningen, dette strålende øyeblikket før tanken er helt klar, når lemmer og ledd begynner å løsne opp, og du kjenner at det fysiske ved kroppen er i ferd med å smelte. Fra fast til flytende.

Raskere, sa jeg til meg selv. Raskere.

På papiret, tenkte jeg, er jeg voksen. Utdannet ved et bra college – University of Oregon. Mastergrad fra Stanford, et ansett økonomisk fakultet. Overlevde ett år i militæret – Fort Lewis og Fort Eustis. CV-en min beskrev meg som velutdannet, dyktig soldat, en tjuefire år gammel mann i sin glansalder … så hvorfor, tenkte jeg, føler jeg meg fremdeles som en unge?

Eller enda verre, som den samme sjenerte, bleke, syltynne guttungen jeg alltid hadde vært.

Kanskje fordi jeg fremdeles ikke hadde opplevd noe i livet.

10

SHOE DOG

I hvert fall ikke de forførende og spennende sidene av tilværelsen.

Jeg hadde aldri smakt en sigarett, aldri prøvd stoff, aldri brutt en regel, langt mindre en lov. Sekstitallet hadde så vidt begynt, opprørets tidsalder, og jeg var det eneste mennesket i USA som ennå ikke hadde gjort opprør. Jeg kunne ikke huske én eneste gang jeg hadde latt alt fare og gjort noe uventet.

Jeg hadde aldri vært sammen med en jente.

Om jeg hadde en tendens til å dvele ved alt jeg ikke var, var det én enkel grunn til det. Det var det jeg kunne best. Jeg syntes det var vanskeligere å beskrive hvem jeg var eller vite hva jeg kunne bli.

I likhet med alle vennene mine ønsket jeg å lykkes. I motsetning til vennene mine visste jeg ikke hva det innebar å lykkes. Penger? Kanskje. Kone? Barn? Hus? Jo da, hvis jeg var heldig. Dette var målene jeg hadde lært å hige etter, og en del av meg ønsket dem instinktivt.

Men innerst inne søkte jeg noe annet, noe mer. Jeg hadde en intens følelse av at vår tid er kort, kortere enn vi kan forstå, like kort som en løpetur om morgenen, og jeg ville at min tid skulle være betydningsfull. Og fylt av mening. Og kreativ. Og viktig. Men fremfor alt … annerledes.

Jeg ville sette mitt preg på verden.

Jeg ville vinne.

Nei, det stemmer ikke. Jeg ville ikke tape.

Og så skjedde det. Idet mitt unge hjerte begynte å pumpe, idet mine rosa lunger utvidet seg som vingene på en fugl, idet trærne mistet konturene og ble til et grønt slør, så jeg det hele for meg, nøyaktig hva jeg ville at livet mitt skulle bestå i. Lek. Ja, tenkte jeg, slik er det. Det er det riktige ordet. Jeg hadde alltid ant at lykkens hemmelighet, skjønnhetens eller sannhetens essens, eller alt vi kan trenge å vite om det, lå et sted i det øyeblikket der ballen befinner seg midt i luften, der begge boksere kjenner på seg at det er like før gong-gongen slår, der sprinterne nærmer seg målstreken og publikum reiser seg som om de var ett. Det ligger en jublende klarhet i dette pulserende halve sekundet før vi vet hvem 11

PHIL KNIGHT

som vinner eller taper. Jeg ville at dette, uansett hva det var, skulle bli mitt liv, min hverdag.

Andre ganger fantaserte jeg om å bli en stor forfatter, dyktig journalist, betydningsfull politiker. Men min høyeste drøm var alltid å bli en stor idrettsmann. Dessverre hadde skjebnen gjort meg god, men ikke enestående. Da jeg var tjuefire år, innså jeg at dette var en kjensgjerning jeg måtte avfinne meg med. Jeg var aktiv løper da jeg gikk på universitetet i Oregon, og fikk plassering tre av fire år. Men det var også det hele. Idet jeg nå økte tempoet og sprang den ene friske kilometeren etter den andre mens den stigende sola satte de laveste furugreinene i brann, spurte jeg meg selv: Hva om det fantes en måte jeg kunne føle det samme som idrettsutøvere på, uten selv å være utøver? Å leke hele tiden i stedet for å jobbe?

Eller glede seg så mye over arbeidet at lek og arbeid nesten blir det samme.

Verden var så full av krig og smerte og elendighet, hverdagsslitet var så utmattende og ofte så urettferdig – kanskje det eneste svaret, tenkte jeg, var å finne seg en fantastisk drøm, en drøm som virket verdig, som virket morsom, som jeg kunne passe inn i … og så forfølge den med en idrettsutøvers fokuserte innsatsvilje og målbevissthet. Om man liker det eller ikke, er livet en konkurranse. Den som benekter denne sannheten, som nekter å kjempe, blir stående igjen på sidelinjen, og det var slett ikke det jeg ville. Mindre enn alt annet ville jeg befinne meg der.

Det førte som bestandig tanken til min Ville Idé. Kanskje, tenkte jeg, bare kanskje, bør jeg se enda en gang på min Ville Idé. Kunne min Ville Idé bli virkelig … kanskje?

Kanskje.

Nei, nei, tenkte jeg og løp raskere, raskere, løp som om jeg jaget noen og ble jaget på samme tid. Det skal fungere. Jeg skal få det til å fungere. Jeg gir pokker i kanskje.

Plutselig smilte jeg. Ja, nesten lo. Dyvåt av svette, lettere og mer uanstrengt enn noen gang, så jeg min Ville Idé stråle fremfor meg, 12

SHOE DOG

den lokket meg og virket ikke lenger like vill. Den så ikke engang ut som en idé. Den så ut som et sted. Som et menneske eller en levende ånd som fantes lenge før meg, atskilt fra meg, men også en del av meg. Det høres kanskje litt høytflyvende ut, litt vilt. Men det var slik jeg følte det.

Eller kanskje gjorde jeg ikke det. Kanskje jeg i ettertid opphøyer dette eurekaøyeblikket, og destillerer mange eurekaøyeblikk til ett.

Eller kanskje, om det fantes et slikt øyeblikk, skyldtes det bare at jeg var høy på adrenalin. Jeg vet ikke. Det er umulig å si. Så mye fra disse dagene, og månedene og årene som de etter hvert ble til, er blitt borte på samme måte som de runde frostskyene fra pusten min. Ansikter, tall, beslutninger som en gang virket evige og uavvendelige, har nå forsvunnet.

Det som blir igjen, er denne betryggende vissheten, denne ene skinnende sannheten som aldri forsvinner. Da jeg var tjuefire år, fikk jeg en Vill Idé, og på tross av at jeg var svimmel av eksistensiell angst og frykt for fremtiden, slik enhver ung mann og kvinne er midt i tjueårene, besluttet jeg meg for at verden består av ville ideer.

Historien er én eneste lang parade av ville ideer. Alt jeg satte høyt – bøker, sport, demokrati – begynte som ville ideer.

For den saks skyld er få ideer like ville som min yndlingsbeskjeftigelse, løping. Det er tøft. Det gjør vondt. Det er risikabelt. Belønningene er få og langt fra selvsagte. Når du løper rundt en oval bane eller nedover en øde vei, har du ikke noe egentlig mål. I hvert fall ikke et som fullt ut kan berettige innsatsen. Selve handlingen er målet. Det er ikke bare det at det ikke finnes en målstrek; det er du selv som definerer målstreken. Uansett hvilken glede eller gevinst du utleder fra løpingen, må du finne det i deg selv. Alt ligger i hvordan du anskueliggjør det, hvordan du selger det til deg selv.

Alle som løper, vet det. Du løper og løper, kilometer på kilometer, og du vet aldri helt hvorfor. Du forteller deg selv at du løper mot et eller annet mål, higer etter en adrenalinbølge, men egentlig løper du fordi alternativet, å slutte å løpe, skremmer livet av deg.

13

PHIL KNIGHT

Denne morgenen i 1962 sa jeg derfor til meg selv: La alle andre få kalle ideen din vill … du skal bare fortsette. Ikke stopp. Ikke tenk på å stoppe engang før du kommer dit, og ikke tenk så mye over hvor «der» er. Uansett hva som kommer, skal du ikke stoppe.

Dette verdifulle, forutseende, inntrengende rådet klarte jeg å gi meg selv, ut av løse luften, og på en eller annen måte klarte jeg å ta det imot. Et halvt århundre senere mener jeg at det er det beste rådet, kanskje det eneste, noen av oss noen gang bør gi.

DEL É N Men her, forstår du, må man løpe det forteste du kan, for å holde seg på samme sted. Hvis man vil til et annet sted, må man løpe dobbelt så fort som det!

Lewis Carroll, Alice. Gjennom speilet og det hun fant der

1962

D

a jeg tok opp spørsmålet med faren min, da jeg klarte å opparbeide tilstrekkelig mot til å snakke med ham om min Ville Idé, sørget jeg for å gjøre det tidlig på ettermiddagen. Det var alltid fars beste tid på dagen. Han var avslappet, god og mett, tilfreds og tilbakelent i hvilestolen i tv-kroken. Jeg kan fremdeles lene hodet tilbake, lukke øynene og høre lyden fra tv-apparatet av publikums latter og kjenningsmelodien til yndlingsprogrammene hans, Wagon Train og Rawhide.

Hans absolutte favoritt var Red Buttons, der hver episode begynte med at Red sang: Ho ho hee hee … strange things are happening.

Jeg dro en spisestuestol bort til ham, smilte blekt og ventet på neste reklamepause. Jeg hadde øvd på den lille talen min mange ganger, særlig åpningen. Du, pappaaaa? Husker du den Ville Ideen jeg hadde da jeg gikk på Stanford …?

Det var et av de siste fagene jeg tok, et seminar om bedriftsetablering. Jeg skrev en oppgave om sko, og arbeidet hadde utviklet seg fra et middels studieprosjekt til en altoppslukende besettelse.

Fordi jeg løper, visste jeg et og annet om løpesko. Fordi jeg var bedriftsøkonomnerd, visste jeg at japanske kameraer hadde erobret store andeler av kameramarkedet; det som tyskerne en gang dominerte. Dermed, påsto jeg, kunne japanske løpesko gjøre det samme.

Ideen interesserte meg, så inspirerte den meg, så bergtok den meg.

Det virket så innlysende, så enkelt, så potensielt enormt.

17

PHIL KNIGHT

Jeg brukte ukevis på oppgaven, flyttet inn på biblioteket og slukte alt jeg kunne finne om import og eksport, om å starte bedrift. Til slutt, som vi alle måtte, fremla jeg oppgaven for studiekameratene mine, som reagerte med formell kjedsomhet. Ingen stilte et eneste spørsmål. De hilste min lidenskap og intensitet med utstuderte sukk og tomme blikk.

Læreren mente oppgaven var god: Han ga meg en A. Her endte også det hele, eller det var i hvert fall ment å ende her, men jeg hadde aldri lagt tanken ordentlig fra meg. Gjennom hele resten av studietiden ved Stanford tenkte jeg på den, på løpeturene mine hver morgen og frem til dette øyeblikket i tv-kroken nå. Jeg hadde vurdert å reise til Japan, finne en skoprodusent å legge min Ville Idé frem for, med håp om at de ville samarbeide med en sjenert, blek, syltynn guttunge fra søvnige Oregon.

Jeg hadde også lekt med tanken om å ta en eksotisk omvei på reisen til og fra Japan. Hvordan kunne jeg sette mitt preg på verden, tenkte jeg, med mindre jeg først opplever den? Før man deltar i et stort løp, vil man alltid teste banen. En ryggsekktur verden rundt var nok riktig valg for meg, resonnerte jeg. Ingen snakket om livslister den gangen, lister over alt man må gjøre før man, såkalte bucket lists, men det var nok noe sånt jeg tenkte meg. Før jeg døde, ble gammel eller oppslukt av hverdagens bagateller, ville jeg oppsøke verdens vidunderligste og vakreste steder.

Og de helligste. Selvfølgelig ønsket jeg å smake annen mat, høre andre språk, dykke ned i andre kulturer, men det jeg higet etter aller mest, var en slags tilknytning med stor T. Jeg ville oppleve det kineserne kaller tao, grekerne kaller logos, hinduene kaller jnana, buddhistene kaller dharma, det som de kristne kaller ånd. Før jeg legger ut på min egen personlige livsreise, tenkte jeg, vil jeg forstå menneskehetens store reise. La meg utforske de mest storslåtte templer og kirker og helligdommer, de helligste elvene og fjelltoppene. La meg føle nærvær … av Gud? Ja, sa jeg til meg selv, ja. I mangel av et bedre ord: Gud. 18

SHOE DOG

Men aller først trengte jeg fars aksept.

Enda mer trengte jeg pengene hans.

Allerede året før hadde jeg nevnt at jeg kunne tenke meg en stor reise ut i verden, og far virket åpen for tanken. Men det hadde han sikkert glemt. Og det var kanskje litt drøyt å plusse på en ryggsekktur med ikke bare en liten avstikker til Japan, men også den Ville Ideen om å starte en bedrift? Og kaste bort både tid og penger?

Et tøylesløst forslag, ville han nok mene.

Og et bunnløst pengesluk. Jeg hadde noen oppsparte penger fra det militære og diverse sommerjobber. Jeg planla også å selge bilen min, en dyprød 1960 MG med racing-dekk og doble kamaksler. (Av samme type som den Elvis kjørte i Blue Hawaii.) Det hele beløp seg til femten hundre dollar, tusen dollar for lite, sa jeg nå til min far.

Han nikket mmm, hmm og flyttet kort blikket bort fra tv-apparatet, over på meg og tilbake igjen mens jeg forsøkte å legge frem saken.

«Husker du at vi har snakket om dette før, far? At jeg har lyst til å oppleve verden?

Himalaya? Pyramidene?

Dødehavet, far? Dødehavet?

Jo, hehe, du skjønner, far, jeg tenker også på å ta en stopp i Japan.

Husker du min Ville Idé? Japanske løpesko? Ikke sant? Det kan bli en vinner, far. En vinner!»

Jeg smurte tykt på, brukte det jeg hadde av tøffe salgsteknikker, ekstra tøffe fordi jeg aldri hadde likt å selge, og fordi dette ene innsalget hadde null sjanse. Faren min hadde punget ut med hundrevis av dollar til universitetet i Oregon og ytterligere tusenvis til Stanford. Han var sjefredaktør i avisen Oregon Journal, en solid jobb som betalte for alt vi trengte, også det store hvite huset vårt i Claybourne Street i Portlands roligste forstad, Eastmoreland. Men han var langt fra søkkrik.

Så var jo også dette 1962. Verden var større da. Selv om men19

PHIL KNIGHT

neskene hadde begynt å kretse planeten rundt i små kapsler, hadde fremdeles nitti prosent av amerikanere aldri sittet i et fly. Mannen og kvinnen i gaten reiste sjelden mer enn femten mil fra sin egen dørstokk, så bare det å diskutere reiser jorden rundt med fly ville skremme vettet av enhver far, og særlig min, som hadde opplevd sin forgjenger i avisen dø i en flyulykke.

Hvis vi så bort fra pengene, så bort fra bekymringer om hvor trygt det var, var jo også det hele svært upraktisk. Jeg visste at tjueseks av tjuesju nye bedrifter ikke klarte seg. Det visste faren min også. Og tanken om å ta en så stor risiko gikk imot alt han sto for. På mange måter var faren min en tradisjonell protestant. Han trodde på Jesus Kristus. Men han tilbad også en annen hemmelig guddom – det respektable. Han hadde et hus i kolonistil, en vakker kone, lydige barn. Alt dette gledet min far seg over at han hadde, men det han virkelig satte pris på, var at venner og naboer visste at han hadde det. Han likte å bli beundret. Han likte å kaste seg ut i hverdagens brusende elv og crawle friskt over til den andre siden. Å reise jorden rundt bare fordi det var gøy, ville derfor virke meningsløst på ham.

Slikt gjorde man rett og slett ikke. I hvert fall ikke respektable sønner av respektable menn. Dette var noe andre folks barn drev med.

Noe hippier og beatniks var opptatt av.

Den største grunnen til at faren min var så opptatt av å fremstå som respektabel, var nok en frykt for sitt eget indre kaos. Det visste jeg fordi dette kaoset med jevne mellomrom sprengte seg frem.

Uten forhåndsvarsel, sent på kvelden, ville telefonen i entreen ringe. Når jeg svarte, hørte jeg bestandig den samme gravalvorlige stemmen i røret: «Du får komme og hente faren din.»

Jeg tok på meg regnfrakken – slik jeg husker det, var det alltid regn og tåke disse kveldene – og kjørte ned til sentrum og fars klubb, som holdt til i et hundre år gammelt hus med bokhyller i eik fra gulv til tak og store ørelappstoler – som i dagligstuen i et engelsk herskapshus. Med andre ord særdeles respektabelt.

Far satt alltid ved det samme bordet, i den samme stolen. Jeg 20

SHOE DOG

hjalp ham alltid forsiktig opp. «Går det bra med deg, far?» «Selvfølgelig går det bra.» Så støttet jeg ham alltid ut til bilen, og hele veien hjem lot vi som om ingenting hadde skjedd. Han satt rett i ryggen, nærmest majestetisk, mens vi diskuterte sport, for det å snakke om sport var min måte å distrahere og trøste meg selv på når jeg ble utsatt for en eller annen form for belastning.

Faren min likte også sport. Sport var alltid respektabelt.

Derfor, og av et titalls andre grunner, forventet jeg at far ville hilse mitt fremstøt mot tv-kroken med rynkede bryn og en rask avvisning. «Haha. Vill Idé. Drøm om det du, Buck.» (Døpenavnet mitt er Philip, men far kalte meg bestandig Buck. Han kalte meg faktisk Buck fra før jeg ble født. Mor fortalte at han pleide å klappe henne på magen og spørre: «Hvordan står det til med lille Buck i dag?») Men da jeg ble ferdig med å snakke, da jeg sluttet å selge inn ideen min, satte far seg opp i hvilestolen og sendte meg et uvant blikk. Han sa at han alltid hadde angret på at han ikke reiste mer da han var ung, og at en reise kanskje var en god avrunding på et langt utdanningsløp. Han sa mye annet også, men alt dreide seg mer om reisen enn om min Ville Idé. Likevel hadde jeg ingen planer om å korrigere ham. Jeg skulle ikke klage, for i bunn og grunn ga han meg sin velsignelse. Og sine penger.

«Ok», sa han. «Ok, Buck, ok.»

Jeg takket ham og stakk av før han fikk sjansen til å ombestemme seg. Ikke før senere forsto jeg med et stikk av skyldfølelse at hans manglende utenlandserfaringer var en av grunnene til at jeg ville reise, kanskje hovedgrunnen. En reise jorden rundt var en måte å forsikre seg om at jeg ville bli en annen enn ham på. En som var mindre respektabel.

Eller kanskje ikke mindre respektabel. Kanskje bare mindre besatt av å være respektabel.

Resten av familien støttet meg ikke like mye. Da mormor fik nyss om reiseruten min, var det spesielt et av reisemålene som forferdet henne. «Japan!» ropte hun. «Hvorfor, Buck? Det er ikke lenge 21

PHIL KNIGHT

siden japsene prøvde å ta livet av oss alle! Husker du ikke? Pearl Harbor! Japsene ville beseire hele verden! Noen av dem vet ennå ikke at de tapte! De ligger i skjul! Kanskje tar de deg til fange, Buck.

Stikker ut øynene på deg. De er kjent for det – øynene!»

Jeg elsket mormor, som vi kalte Mom Hatfield. Og jeg forsto frykten hennes. Det var nesten ikke mulig å komme lenger bort enn Japan fra Roseburg, Oregon, den lille landsens byen der hun var født og hadde levd hele sitt liv. Mange somre hadde jeg tilbrakt der, sammen med henne og Pop Hatfield. Nesten hver kveld satt vi ute på verandaen og lyttet til froskekvekket i konkurranse mot radiokabinettet, som tidlig i 1940-årene alltid var stilt inn på nyhetssendingene om krigen.

Som alltid brakte dårlig nytt.

Japanerne, fikk vi stadig høre, hadde ikke tapt en krig på to tusen seks hundre år, og det så ikke ut til at de ville tape denne gangen heller. I slag etter slag led vi nederlag etter nederlag. Til slutt, i 1942, åpnet Gabriel Heatter fra Mutual Broadcasting kveldssendingen sin med et skingrende hyl. «God kveld, alle sammen – i kveld har vi gode nyheter!» Amerikanerne hadde vunnet et avgjørende slag til slutt. Mediekritikerne fordømte Heatter for dette skamløse heiaropet, for ikke engang å late som om han innehadde journalistisk objektivitet, men publikums hat til Japan var så intenst at de fleste hilste Heatter som en folkehelt. Etter dette åpnet han alle sendingene på samme måte: «Gode nyheter i kveld!»

Dette er et av mine tidligste minner. Mom og Pop Hatfield ved siden av meg på verandaen mens Pop skrelte et Gravenstein-eple med lommekniven, rakte meg en skive, spiste en selv, rakte meg en skive og så videre, til eplekuttingen gikk saktere og nesten stoppet opp: Heatter kommer på lufta. Hysssj! Stille! Jeg ser oss fremdeles for meg der vi tygget epler og stirret på nattehimmelen, så Japanbesatt at vi halvveis ventet å se japanske Zero-fly i sikksakk forbi Sirius. Ikke rart at jeg spurte faren min om japsene ville komme til å skyte oss ned første gang jeg fløy, i femårsalderen.

22

SHOE DOG

Selv om Mom Hatfield fikk hårene til å reise seg hos meg, sa jeg at hun ikke skulle bekymre seg. Det skulle nok gå bra. Jeg skulle til og med ta med en kimono hjem til henne.

Søstrene mine, tvillingene Jeanne og Joanne, som var fire år yngre enn meg, syntes ikke det var så viktig hva jeg holdt på med eller hvor jeg reiste.

Og moren min, husker jeg, sa ingenting. Det gjorde hun sjelden.

Men det var noe annet ved stillheten hennes denne gangen. Den betydde samtykke. Kanskje også stolthet.

I flere uker leste jeg meg opp, planla og gjorde alt klart til turen.

Jeg dro på lange løpeturer og grunnet over hver minste detalj mens jeg kappløp med villgjessene som fløy over meg. Så på den stramme V-formasjonen – jeg hadde lest et sted at disse gjessene bakerst i formasjonen, som cruiser på dragsuget fra de andre, bare trenger å jobbe åtti prosent av det lederne må. Alle som løper, forstår dette.

De som løper forrest, jobber bestandig hardest, og risikerer mest.

Lenge før jeg drøftet reisen med faren min, hadde jeg funnet ut at det ville være bra å ha med en reisekamerat, og at denne reisekameraten burde være Carter fra kullet mitt på Stanford. Selv om han hadde vært stjernerytter på William Jewel College, var han ingen typisk jockey. Han brukte tykke briller og leste bøker. Gode bøker.

Han var lett å snakke med, og lett ikke å snakke med – begge like viktige egenskaper hos en venn. Absolutt nødvendige egenskaper hos en reisekamerat.

Men Carter satte i å le da jeg la frem listen over steder jeg ville se: Hawaii, Tokyo, Hong Kong, Yangon, Calcutta, Mumbai, Saigon, Katmandu, Kairo, Istanbul, Athen, Jordan, Jerusalem, Nairobi, Roma, Paris, Wien, Vest-Berlin, Øst-Berlin, München, London – han kastet seg bakover og skoggerlo. Såret stirret jeg i bakken og begynte å stotre frem en slags forsvarstale. Fremdeles boblende av latter svarte Carter: «For en fantastisk idé, Buck!»

Jeg så opp. Han lo ikke av meg. Han lo av glede, i løssluppen fryd.

23

PHIL KNIGHT

Han var imponert. Man måtte satse litt for å få til en slik reiserute, sa han. Han ville være med.

Etter et par dager hadde han også fått godkjenning fra sine foreldre, pluss et lån fra faren sin. Carter somlet aldri med noe. Ser du en sjanse, så grip den – slik var Carter. Jeg sa til meg selv at jeg kunne lære mye av en fyr som ham mens vi oppdaget verden.

Vi pakket en koffert og en ryggsekk hver. Bare det aller nødvendigste, lovet vi hverandre. To–tre bukser, noen få T-skjorter, løpesko, turstøvler, solbriller og et par kakibukser.

Jeg tok også med meg en ordentlig dress. En enkeltspent grønn Brooks Brothers-dress med to knapper. Bare i tilfelle min Ville Idé skulle vise seg å bære frukter.

7. september 1962. Carter og jeg stablet oss inn i hans gamle vrak av en Chevy og kjørte i vill fart nedover I-5, gjennom Willamette Valley og de tette skogområdene ved Oregons grenser. Det var nesten som å forflytte seg mellom røttene på et digert tre. Vi raste gjennom et furuduftende Nord-California, opp og over høye, grønne fjelloverganger, så ned, ned, til vi lenge etter midnatt feide inn i et tåkefullt San Francisco. I flere dager sov vi på gulvet hos noen venner før vi svingte innom Stanford og hentet noen ting Carter hadde lagret der. Til slutt stoppet vi ved en vin- og brennevinsbutikk og kjøpte to rabatterte billetter på Standard Airlines til Honolulu. En vei, åtte dollar.

Etter noe som bare virket som få minutter senere, kunne Carter og jeg sette foten på den sandbestrødde asfalten på Oahu flyplass.

Vi snudde oss sakte, stirret på himmelen og tenkte at slik var ikke himmelen hjemme.

En rekke med vakre jenter kom mot oss. De lignet heller ikke på jentene hjemme. Varme øyne, olivenfarget hud, barbeint og med myke hofteledd vippet og viftet de med gresskjørtene sine mot oss.

Carter og jeg så på hverandre mens et smil bredte seg over ansiktene våre.

24

SHOE DOG

Vi tok en drosje til Waikiki Beach og sjekket inn på et motell.

Bare en vei skilte det fra havet. Inne på rommet kastet vi bare bagasjen fra oss og dro på badebuksene. Førstemann uti!

Føttene mine traff sanden. Lykkelig sparket jeg av meg joggeskoene og sprang rett ut i bølgene. Jeg stanset ikke før jeg sto til halsen i skum. Jeg dykket ned mot bunnen, helt til bunns, og føk opp igjen, gispende, leende, rullet meg rundt. Til slutt snublet jeg opp på stranden og slengte meg i sanden mens jeg smilte til havet, fuglene og skyene. Jeg må ha sett ut som om jeg hadde rømt fra en anstalt. Carter, som hadde satt seg sammen med meg, så like sprø ut.

«Vi burde bare bli her», sa jeg. «Det haster vel ikke å komme videre?»

«Hva med Planen?» sa Carter. «Reise jorda rundt?»

«Planer kan endres.»

Carter gliste. «Strålende idé, Buck.»

Dermed fikk vi oss jobb med å selge leksikon fra dør til dør. Ikke akkurat glamorøst, men hva gjorde vel det? Vi begynte ikke på jobb før sju om kvelden, dermed fikk vi massevis av tid til å surfe. Plutselig var det ingenting som var viktigere enn å lære seg å surfe. Etter bare noen få forsøk klarte jeg å holde meg oppreist på brettet, og etter få uker var jeg god. Skikkelig god.

Nå som vi var i lønnet arbeid, sjekket vi ut av motellet og undertegnet leiekontrakt på en leilighet, en møblert ettromsleilighet med to senger, én ordentlig seng og én jukseseng – et slags strykebrett som kunne felles ned fra veggen. Carter var den lengste og tyngste, derfor måtte han få den ordentlige senga, mens jeg fikk strykebrettet. Det gjorde meg ingenting. Etter noen få dager med surfing og leksikonsalg etterfulgt av besøk på de lokale barene kunne jeg ha sovnet midt oppe i en av bålgropene på stranden. Leien var på hundre dollar i måneden, og den delte vi i to.

Livet var herlig. Livet var himmelsk. Bortsett fra én liten ting.

Jeg var elendig til å selge leksikon.

25

PHIL KNIGHT

Uansett hva jeg gjorde, klarte jeg ikke å selge leksikon. Det virket som om jeg ble mer og mer sjenert jo eldre jeg ble, og nye mennesker ble ofte ille berørt når de så hvor ille jeg opplevde møtet med dem. Å selge hva som helst ville ha vært vanskelig, men å selge leksikon – som var omtrent like populært på Hawaii som mygg og folk fra fastlandet – var en prøvelse. Uansett hvor ordrett eller overbevisende jeg klarte å fremsi nøkkelutsagnene vi ble drillet i under den korte opplæringsøkten («Gutter, fortell dem at dere ikke selger leksikon – dere selger en Omfattende samling menneskelig kunnskap … Svar på livets spørsmål!»), fikk jeg alltid det samme svaret.

Ikke interessert.

Og inni meg begynte jeg å hate selgerjobben. Jeg var ikke skapt for å takle store doser av avvisning. Det hadde jeg visst om meg selv siden første år på high school, da jeg ble dumpet fra baseball-laget.

Et lite nederlag i den store sammenhengen, men jeg tok det hardt.

Det var første gang jeg innså at ikke alle kommer til å like oss her i verden, eller akseptere oss, at vi ofte blir skjøvet til side akkurat når vi har størst behov for å bli inkludert.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Jeg dro balltreet langs bakken der jeg vaklet hjemover. Hjemme låste jeg meg inne på rommet og sørget og sturet i omtrent to uker, til moren min en dag kom inn og satte seg på senga og sa at nå fikk det være nok.

Hun oppfordret meg til å prøve noe annet. «Som hva da?» mumlet jeg inn i puta. «Hva med løping?» sa hun. «Løping?» sa jeg.

«Du løper fort, Buck.» «Gjør jeg?» sa jeg, og satte meg opp.

Dermed prøvde jeg meg på det. Og fant ut at jeg kunne løpe. Og at ingen kunne ta det fra meg.

Nå forsto jeg at jeg måtte legge leksikonsalget på hylla og komme meg bort fra den daglige avvisningen som fulgte med jobben.

Jeg saumfor avisenes stillingsutlysninger. Snart fant jeg en liten annonse satt i en tykk, svart ramme. Stilling ledig: Fondshandler. Jeg var temmelig sikker på at jeg ville takle salg av verdipapirer langt bedre. Jeg hadde tross alt en master i økonomi og ledelse. Og før 26

SHOE DOG

jeg dro hjemmefra, hadde jeg vært på et ganske vellykket intervju hos aksjemeglerfirmaet Dean Witter.

Jeg undersøkte litt mer rundt saken og fant ut at stillingen hadde to lovende sider. For det første var arbeidsgiver Investors Overseas Services under ledelse av Bernard Cornfeld, en av 1960-tallets mest berømte forretningsmenn. For det andre lå lokalene i øverste etasje av et lekkert, høyt kontorbygg ved stranden. Seks meter høye vinduer med utsikt over det åpne, turkise havet. Begge deler tiltalte meg og fikk meg til å presse hardt under intervjuet. Etter flere måneder uten å klare å overtale noen som helst til å kjøpe leksikon, greide jeg på en eller annen måte å overtale Team Cornfeld til å satse på meg. * Cornfelds store suksess, pluss den spektakulære havutsikten, gjorde det for det meste mulig å glemme at firmaet skruppelløst solgte tvilsomme investeringer og i prinsippet fungerte som et såkalt «boiler room». Cornfeld var kjent for å spørre sine ansatte om de oppriktig ønsket å bli rike, og hver dag demonstrerte et dusin glupske unge menn at det gjorde de, oppriktig. Med hemningsløs iver kastet de seg over telefonen, ringte uoppfordret til mulige kunder og fikset og presset på for å få til personlige møter.

Min tunge var ikke like glatt. Den satt vel heller ikke like løst.

Men jeg kunne det med tall, og jeg kjente produktet: Dreyfus Funds. Viktigere var det at jeg visste hvordan jeg skulle formidle sannheten. Folk så ut til å sette pris på det, og snart hadde jeg fått avtalt noen møter og inngått noen salg. I løpet av en uke hadde jeg tjent tilstrekkelig i provisjon til å kunne betale min halvdel av husleien i de neste seks månedene og enda ha nok til overs til å kjøpe voks til surfebrettet.

Det meste av overskuddet mitt forsvant ut igjen på vannhullene langs stranden. Turistene holdt seg for det meste til luksusanleggene, gjerne oppkalt etter hawaiiske rituelle sanger, som Moana og 27

PHIL KNIGHT

Halekulani, men Carter og jeg foretrakk bulene. Her likte vi å sitte sammen med andre beachniks og surf bums, lykkejegere og vagabonder, selvtilfredse over det ene som talte til vår alles fordel: geografien. Tenk på stakkarene som er igjen hjemme, sa vi. Disse elendige dårene som beveget seg i søvne gjennom monotone liv, med alle knapper tett kneppet mot kulden og regnet. Hvorfor kunne de ikke være mer som oss? Hvorfor kunne de ikke gripe dagen?

Carpe diem-følelsen ble forsterket av det faktum at verden nærmet seg endetiden. Atomforhandlingene med Sovjetunionen var blitt mer og mer fastlåst gjennom de siste ukene. Sovjetunionen hadde utplassert over tretti missiler på Cuba, USA ville ha dem ut, og begge sider hadde fremsatt sine endelige forslag. Forhandlingene var nå over, og tredje verdenskrig kunne bryte ut når som helst. Ifølge avisene ville det regne missiler fra himmelen senere samme dag, eller i hvert fall i morgen. Verden var Pompeii, og vulkanen spyttet allerede ut aske. Ja vel, nikket alle i strandbulene i enighet. Skulle det først skje, var dette et minst like bra sted som noe annet å være når man skulle beskue de stigende soppformede atomskyene. Aloha, sivilisasjon.

Men til vår overraskelse ble verden spart. Krisen gikk over. Det var som om himmelen sukket av lettelse, og luften plutselig ble friskere og klarere. En perfekt hawaiisk høst fulgte. Dager fylt av dyp tilfredshet, ja, nesten lykke.

Men så oppsto en brennende uro. En kveld satte jeg fra meg ølglasset i baren og snudde meg mot Carter. «Jeg tror kanskje tiden er inne til å forlate Shangri-la», sa jeg.

Jeg forsøkte ikke å selge inn argumentene mine. Det trodde jeg ikke var nødvendig. Så klart det var på tide å vende tilbake til Planen. Men Carter rynket brynene og strøk seg over haken. «Jeg vet ikke helt, jeg, Buck.»

Han hadde møtte en jente. En vakker hawaiisk tenåring med lange, brune bein og kullsvarte øyne. Like vakker som jentene som møtte oss på flyplassen, like vakker som hun jeg drømte om, men 28

SHOE DOG

aldri kom til å få. Han ville ikke forlate henne, hvordan kunne jeg ha innvendinger mot det?

Jeg sa at jeg forsto, men det gjorde meg ulykkelig, og jeg forlot baren og gikk meg en lang tur langs stranden. Det var det eventyret, sa jeg til meg selv.

Det siste jeg ville, var å pakke sammen og reise tilbake til Oregon. Men jeg kunne heller ikke se for meg at jeg skulle reise verden rundt alene. Dra hjem, sa en tynn stemme inni meg. Få deg en vanlig jobb. Prøv å være en vanlig person.

Men enda en svak stemme lød i meg, like bestemt. Nei, ikke dra hjem. Fortsett. Bare gjør det.

Oppsigelsestiden min var to uker, og allerede neste dag sa jeg opp jobben. «Det var leit, Buck», sa en av sjefene. «Du har virkelig en potensiell fremtid som selger.» «Gud forby», mumlet jeg til svar.

Samme ettermiddag gikk jeg inn på et reisebyrå og kjøpte en flybillett med varighet ett år som gjaldt alle flyselskaper og alle strekninger. En slags interrailbillett for fly. Og på Thanksgiving i 1962 slengte jeg ryggsekken på ryggen igjen og tok Carter i hånden.

«Buck», sa han, «hold hodet kaldt og hjertet varmt».

Kapteinens stemme lød på japansk over høyttaleranlegget som en mitraljøse, og jeg begynte å svette. Jeg så ut av vinduet på den glødende røde sirkelen på vingen. Mom Hatfield hadde rett, tenkte jeg. Vi hadde nettopp vært i krig med dette folket, Corregidor-øya, dødsmarsjen fra Bataan, Nanjing-massakren – og nå ville jeg inngå forretninger med dem?

Vill Idé? Kanskje var det for vilt, kanskje var jeg rett og slett gal?

I så fall var det for sent å få profesjonell hjelp nå. Flyet tordnet nedover rullebanen og svevde snart over Hawaiis melishvite strender. Jeg så ned på de digre vulkanene som ble mindre og mindre.

Nå var det ingen vei tilbake.

Siden det var Thanksgiving, fikk vi servert kalkun, stuffing og 29

PHIL KNIGHT

tranebærsaus på flyet. Siden målet var Japan, fikk vi også rå tunfisk, misosuppe og varm sake. Jeg spiste det hele mens jeg leste pocketbøkene jeg hadde stappet ned i kabinbagen, Redderen i rugen og Naken lunsj. Jeg identifiserte meg med Holden Caulfield, den introverte tenåringen som forsøkte å finne sin plass her i verden, men Burroughs lå langt over hodet på meg. «Junk-forhandleren behøver ikke selge varen til forbrukeren, han selger forbrukeren til varen.»

Det ble for høytsvevende for meg. Jeg sluknet, og våknet ikke før flyet var inne i en bratt nedstigning på vei mot landing. Under meg lå Tokyo og glitret. Særlig bydelen Ginza lyste og blinket som et juletre.

Men i drosjen mot hotellet så jeg bare et svart intet. Store deler av byen lå i belgmørke. «Krig», sa drosjesjåføren. «Mange hus bombet.»

Amerikanske B-29-fly. Superfortress. Flere netter gjennom sommeren 1944 hadde horder av dem sluppet tre hundre og førti tonn bomber, de fleste fylt med bensin og napalm. Tokyo var en av verdens eldste byer, og besto i hovedsak av trebygninger, så bombene startet storbranner. Rundt tre hundre tusen mennesker ble brent levende på én gang, fire ganger flere enn antallet døde i Hiroshima.

Over en million fikk grusomme skader. Og nesten åtti prosent av bygningene gikk opp i røyk. Drosjesjåføren og jeg sa ingenting, men kjørte alvorstunge gjennom de ødelagte områdene. Det var ikke noe å si.

Til slutt stoppet sjåføren ved adressen jeg hadde skrevet opp i notisboka mi. Et snuskete herberge. Faktisk hinsides snuskete. Jeg hadde bestilt via American Express, usett. En stor feil forsto jeg nå.

Jeg skrittet over det hullete fortauet og gikk inn i bygningen, som så ut til å kunne falle sammen når som helst.

En eldre japansk kvinne bak resepsjonsdisken bukket mot meg.

Men så oppdaget jeg at hun ikke bukket, alderen hadde bøyd henne, som et værbitt tre etter mange stormer. Sakte viste hun meg 30

SHOE DOG

til rommet mitt, en slags boks. En tatami-matte, et falleferdig bord, ingenting annet. Det var greit for meg. Jeg la knapt merke til at tatami-matten var tynn som papir. Jeg bukket til den krumbøyde gamle kvinnen, ønsket henne god natt, oyasumi nasai, krøllet meg sammen på matten og sovnet umiddelbart.

Mange timer senere våknet jeg i et rom som badet i lys. Jeg kreket meg bort til vinduet og kikket ut. Jeg befant meg tydeligvis i et industriområde i utkanten av byen, fullt av lastekaier og fabrikker, som måtte ha vært et hovedmål for B-29-flyene. Bare ødeleggelser å skue overalt. Sammenraste og falleferdige bygninger. Kvartal etter kvartal som var jevnet med jorden. Borte.

Heldigvis kjente faren min folk i Tokyo, blant annet en gjeng amerikanere som jobbet for United Press International. Dit tok jeg en drosje og ble tatt imot som om jeg skulle ha vært familie. De bød meg på kaffe og frokost, og da jeg fortalte hvor jeg hadde tilbrakt natten, lo de bare. Først fikk de meg flyttet over til et rent, skikkelig hotell. Så skrev de ned navnet på flere bra steder jeg kunne spise.

«Hva i Herrens navn gjør du i Tokyo?» spurte de. Jeg forklarte at jeg var på en reise jorden rundt, og fortalte om min Ville Idé.

«Mhm», sa de og himlet lett med øynene. Så nevnte de to tidligere militære som nå utga et månedsmagasin ved navn Importer. «Snakk med fyrene hos Importer», sa de, «før du gjør noe uoverveid».

Det lovet jeg at jeg skulle. Men først ville jeg se byen.

Med reiseguide og et lite bokskamera fra Minolta i hånden lette jeg meg frem til de få landemerkene som hadde overlevd krigen, de eldste templene og helligdommene. Jeg satt i timevis på en benk i en hage omgitt av høye murer og leste om Japans største religioner: buddhisme og shintoisme. Jeg undret meg over begrepet kensho, eller satori – innsikt som oppstår som et brått glimt, et blindende lyn. Nesten som fra blitsen på min Minolta. Det likte jeg. Det ville jeg oppleve.

31