Peter Serck Angsten

PETER SERCK

ANGSTEN roman

Tidligere utgitt: LEIEBOEREN, roman, 1982 RITUALET, roman, 1988 PARADISET, roman, 1991 SVØP, roman, 1993 FORBI, roman, 1994 LYSET ER EN FORKLEDNING, roman, 1995 ANSIKTENE OG ANDRE FORTELLINGER, 1996 FUCHS TESTAMENTE, fortelling, 1997 SARKOFAG, roman, 1999 VÆRELSET, roman, 2000 LATTEREN, roman, 2002 DE ANDRES ROM, roman, 2004 MISTANKER, roman, 2005 LYTTEREN, roman, 2008 NATTEN, roman, 2011 ANNA MARIA HARM, roman 2012 © CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52741-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsbilde: Paul Klee, Tod und Feuer, 1940, 332, Death and Fire, 1940, 332, oil and coloured paste on burlap; original frame 46,7 x 44,6 cm Zentrum Paul Klee, Bern Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB 2016 Satt i 12/16,8 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En drøm, sier de. Hva er en drøm?

Er ikke hele vårt liv en drøm?

(F.M. Dostojevskij; Kjellermennesket)

Den natten våknet jeg plutselig og satte meg brått opp i sengen, og forsøkte å huske den drømmen som hadde vekket meg. Rommet kjentes ubehagelig trangt fordi mørket omgav meg så tett; jeg følte at det klebet seg til kroppen på meg. Jeg svettet. Så tente jeg nattbordlampen og så på den store skyggen som sengen kastet over gulvet – en skygge som gjorde meg uhyggelig stemt. Jeg sto opp og gikk bort til vinduet, hvor jeg trakk gardinene fra og så ut mot havet i vest, som med jevne mellomrom ble opplyst av det lange hvite skjæret fra fyret; og i det samme erindret jeg med ett at jeg hadde drømt at jeg tok livet av den gamle veibyggeren på sykehjemmet der jeg i årevis hadde hatt mitt virke som pleier. Han var en eldgammel mann som i det siste hadde fortalt meg mye om sin fortid som veibygger, til tross for at han hadde vondt for å snakke. Musklene ble stadig mindre og svakere, og nervecellene forsvant, mens det i stedet dannet seg arrvev. Sykdommen 5

var uhelbredelig, men evnen til å huske, reflektere og observere besto: han ville bli et våkent vitne til sin egen uavvendelige bortgang. Med lav stemme hadde han fortalt meg om veibyggingen, i terreng med vekslende topografi og geologi, og om sprengning av fjell ved veilinjen og utgraving av skjæringer og transport av skjæringsmassene til fyllingene for lagvis utlegging og kompaktering; han brukte mange vanskelige fagord, men jeg lot som ingen ting og slo dem senere opp i ordboken. Og da jeg nå sto ved vinduet og så ut mot det mørke havet, var jeg redd for det jeg hadde drømt, og skamfull over det; jeg kunne ikke fatte at jeg hadde kunnet drømme noe slikt. For selv om jeg led under å se Oscar Johansens stigende dødsangst, hadde jeg aldri i våken tilstand tenkt at jeg skulle få meg til å sette en sprøyte med en overdose morfin på ham, hvilket jeg hadde gjort i denne drømmen som jeg nå prøvde å glemme.

Ingen ting er viktigere enn glemsel; det var mye i livet mitt jeg ville distansere meg fra. Men den gamle veibyggeren var blitt et viktig menneske for meg, på forbausende kort tid hadde jeg knyttet meg til ham; for han minnet meg om farfar, som jeg hadde vært svært glad i og som døde av en liknende nevrologisk sykdom som den Oscar Johan6

sen hadde, en grotesk og ulidelig sykdom som det ikke fantes medisiner mot. I det aller meste av min barndom hadde farfar vært den som sto meg nærmest – ettersom mor og far var usedvanlig tause, lukkede mennesker som jeg aldri riktig maktet å komme nær, enda jeg i årevis gjorde utallige forsøk på det. Det var farfar som lærte meg å svømme, og som fortalte meg at jorden er rund, at det var derfor båtene forsvant bak synsranden på havet, noe det forundret meg å se. Farfar lærte meg, ytterst tålmodig, å crawle og å svømme på ryggen; selv var han en svært god svømmer, og vi svømte ofte lange turer sammen, om sommeren og utover høsten, og sågar i høstmørket om kvelden, når vi var omgitt av morild i sjøen; og jeg lærte å dukke under vann og svømme gjennom brottsjøene, mens jeg nøt den salte smaken av vannet. Og det var noe av ham jeg så i den gamle veibyggeren, for også farfar hadde fortalt meg om sitt liv – om sitt arbeid som arkitekt (det hadde vært hans store, for ikke å si hans eneste lidenskap som voksen), og jeg likte å lytte til ham og var full av beundring når han viste meg de husene han hadde tegnet, vakre bygninger med store vennlige vinduer og fint proporsjonerte strukturer, moderne hus som han virket svært stolt av, 7

skjønt han skrøt aldri av dem. Jeg så opp til ham i den grad at det irriterte far og mor; og ved dødsleiet hans var de begge beklemmende tause. Antakelig hadde jeg arvet tausheten min fra dem. Det var bare når jeg var alene at jeg snakket fritt, jeg førte ofte lange oppskakede samtaler med meg selv, og det gjorde jeg også denne uforglemmelige dystre natten i januar.

Lenge sto jeg ved vinduet og så utover det svarte, øde, forlokkende havet, som var årsaken til at jeg for mange år siden hadde valgt å bo her.

Jeg likte å se ut på havet om morgenen og utover dagen, helt til kvelden kom: jeg kastet stadig et blikk ut mot fjorden, og fulgte båter og skip, fiskefartøyer og passasjerbåter og lasteskip med øynene, inntil de ble borte; og aller mest fascinert var jeg når jeg så dem forsvinne over havhorisonten, som om de forsvant mot verdens ende, slik jeg forestilte meg det som barn. Men min sønn Jonas, som hadde vokst opp sammen med meg her i denne blokken, og som nå studerte medisin i Oslo, en halvtimes flyreise herfra, hadde aldri hatt noen større glede av dette vakre utsynet mot sjøen. Og hvorfor ikke det? Det var ikke stort jeg visste om ham, selv om vi hadde levd sammen i årevis. Han var ofte like mutt og lukket som meg.

8

Jeg ble rent skamfull når jeg tenkte på hvor lite vi opp gjennom årene hadde fått sagt til hverandre. Merkelig nok hadde jeg nesten aldri snakket med Jonas om mitt arbeid som sykepleier, og han hadde ikke spurt meg ut om det heller.

Sannheten var at jeg ikke visste hvor jeg hadde ham; og det pinte meg, for han var mitt eneste barn.

Oscar Johansen hadde fortalt meg om sine to sønner, som jeg hadde møtt inne på vaktrommet på sykehjemmet hvor vi drakk kaffe og snakket sammen en times tid, og jeg beskrev farens sykdom for dem. Han var i ferd med å bli kvalt, ettersom kraften i lungemuskulaturen forsvant mer og mer. Og til tross for at han hadde smerter, ville han ikke ha palliativ morfinbehandling fordi han ble syk og kvalm av opioider, og dessuten var redd en slik behandling kunne gjøre ham så sløv at han ikke ville kunne huske sin avdøde kones ansikt lenger. Sønnene så temmelig forskrekket ut da jeg forklarte dem hvordan det nå sto til med deres far; de var duknakkede og tause, og den yngste av dem hadde noen ukontrollerte rykninger under det ene øyet. Oscar hadde fortalt meg at de begge var fremgangsrike og ærgjerrige forretningsadvokater som nøt stor respekt og egent9

lig bare var opptatt av livets utfordringer og krav, sine barn, sine ekteskap, sine krevende yrker, og følgelig overhodet ikke kunne forholde seg til døden.

Jeg hadde taushetsplikt som pleier, og hadde aldri snakket med noen om den gamle veibyggeren. Nylig hadde jeg møtt en mann – en relativt ung mann, iallfall noen år yngre enn meg; men jeg tvilte på om jeg ville våge å fortelle ham om Oscar Johansens dødsleie. Johannes Harg virket vennlig; han hadde klare blå og litt flakkende øyne som jeg syntes var svært vakre, og jeg hadde truffet ham på en kafé inne i byen hvor jeg av og til drakk en kopp kaffe og spiste et smørbrød etter jobben, som regel alene. En sen ettermiddag da jeg sto inne i den halvmørke kaféen og så meg om etter et ledig bord, møtte jeg blikket til Johannes Harg, og til min glede, og uro, vinket han meg bort til bordet sitt hvor han satt over et glass vin, og spurte om jeg ville sitte ned hos ham. Og så gjorde jeg det, og vi kom i snakk.

Han fortalte at han var maler og hadde flyttet hit ene og alene for å male havet; og han tilføyde – mens jeg ante at han likte den lyttende holdningen min, idet jeg lente meg mot ham over bordet – at foreldrene hans ikke hadde ønsket at 10

han skulle bli maler; derfor hadde han brutt med dem, sa han. Og han virket svært glad da jeg på en begeistret måte gav uttrykk for at jeg godt kunne skjønne at han malte havet. Men jeg sa ikke at jeg i årenes løp iblant har vært så nedstemt og sørgmodig at jeg har vært nær ved å svømme så langt ut på fjorden at jeg ikke kunne vende tilbake; denne farlige og ufattelige lengselen våget jeg ikke å si noe om til Johannes; skjønt jeg fikk trang til det, fordi han sa han var tiltrukket av havets likegyldige tomhet. Jeg holdt meg i skinnet og tidde for det meste, tidde lenge hardnakket og besluttsomt og overlot til Johannes å snakke; og det gjorde han, ivrig, mens han så vedvarende og nærgående på meg.

Jeg tror det først og fremst var min evne til å lytte han ble tiltrukket av; men jeg vet ikke noe sikkert om det. Han sa riktignok at jeg kledde den sorte høyhalsede genseren jeg hadde på meg.

Jeg hadde tatt av meg kåpen, og han så på brystene mine. Blikket hans var påtrengende, og jeg ble forlegen. Og så begynte jeg å fryse i det kjølige lokalet og tok på meg kåpen igjen. Da så Johannes skuffet ut og spurte om jeg skulle gå allerede, og om han hadde snakket for mye om seg selv.

Men jeg sa nei og ble fortsatt sittende og lytte til 11

ham, og han spurte om han kunne få spandere et glass vin på meg; og jeg måtte svare nei takk fordi jeg kjørte bil. Etter det sa vi ikke noe på en stund, og spenningen mellom oss, som var en smule ubehagelig, steg mens vi tidde.

Alt dette sto jeg og grublet over ved vinduet ut mot havet denne ulidelige natten da jeg hadde hatt en så uhyggelig drøm, som jeg tenkte at jeg ikke ville fortelle noe menneske om, hverken Johannes Harg (som jeg håpet å møte igjen, han hadde gitt meg visittkortet sitt) eller Jonas, eller Frida Carlsen, som også var pleier på sykehjemmet og som jeg nå og da pratet med nede i kantinen. Men hun var ingen nær venninne, selv om jeg ønsket at hun kunne være det. Saken var den at jeg ikke våget å åpne meg for henne, jeg vegret meg for å fortelle henne om mitt problematiske liv (jeg var redd hun skulle synes jeg var latterlig), og det hun sa om sine omskiftelige forhold til menn interesserte meg dessverre i altfor liten grad. Jeg hadde selv hatt en del flyktige relasjoner til menn, og dem hadde jeg knapt latt Frida få høre om. Hun var så avgjort bare en biperson i livet mitt, og jeg hadde heller ikke snakket med henne om min innesluttede sønn Jonas.

Nå orket jeg ikke lenger å se utover havet (det 12

minnet for sterkt om farfar), og jeg vendte blikket mot skøytebanen som lå like ved blokken og der jeg husket at Jonas i oppveksten pleide å spille ishockey med kameratene sine i de mørke ettermiddagene og kveldene om vinteren. Han var en god ishockeyspiller, og jeg likte å se på de harde kølleslagene hans og på pucken som fór i mål, og å høre jubelen hans når han scoret. Men han kunne ikke fordra at jeg fulgte ham med øynene når han spilte ishockey, og følgelig sto jeg da alltid gjemt bak gardinene. Jeg skjulte meg, det var som en last, jeg gjemte meg for alle mennesker, og ikke minst for Jonas, jeg våget ikke å røpe hva jeg ønsket eller lengtet etter, noe som forresten var ganske uklart også for meg selv, som om mitt indre liv var like uoverskuelig som mine indre organer, som jeg visste når som helst kunne bli angrepet av sykdom, akkurat som mitt mentale jeg kunne bli det.

Ennå var det på det mørkeste ute. Flombelysningen skinte gult over skøytebanen, som jeg så på med sorg, i og med at Jonas var blitt voksen og jeg aldri mer skulle få se ham spille ishockey der. Og grepet av et plutselig sinne, ved tanken på forgjengeligheten, bevisstheten om hvordan alt forandrer seg og blir borte, snudde jeg 13

meg brått vekk fra vinduet, tok på meg morgenkåpen og gikk ut på kjøkkenet hvor jeg drakk en kopp kaffe og røkte en sigarett og tenkte videre på den gamle veibyggeren og på hvor tungt det ville bli å se ham igjen etter det jeg hadde drømt.

Nå hadde jeg fri, men om kvelden dagen etter skulle jeg begynne å gå nattevakt igjen, og jeg overveiet å sykmelde meg, skjønt også dét gjorde meg skamfull; jeg ville sykmelde meg og jeg ville det ikke, jeg ville se Oscar Johansen igjen og jeg ville det ikke; og fremfor alt gruet jeg meg til å møte det dødsmerkede blikket hans nå, dette blikket som jeg i det siste hadde følt meg forfulgt av, både når jeg satt inne hos ham og var lyttende til stede for ham og når jeg forlot sykehjemmet og kjørte hjem i det vinterlige ettermiddagsmørket, langs en opplyst vei som han hadde fått bygget som ung, hadde han fortalt meg. En vag men tiltakende angst grep meg i møtet med dette stirrende sykdomsherjede blikket, og jeg hadde hatt flere opprivende drømmer om det, akkurat som jeg i barndommen rett som det var hadde drømt om farfars forpinte blikk der han lå på det siste.

Da det første kalde morgengryet falt inn av vinduet, var jeg svært trett av mangel på søvn; men jeg forsto at jeg ikke ville få sove mer. Jeg fryktet 14

drømmene og sa til meg selv at jeg gjerne skulle ha snakket med noen om denne plagen, og jeg funderte på om jeg kanskje en dag kunne åpne meg for Johannes Harg, en sympatisk mann som selv hadde hatt det vanskelig, og som hatet foreldrene sine, særlig faren, som på det mest hensynsløse og brutale hadde villet tvinge ham til å følge i sine spor og bli advokat. Jeg var rørt og beveget av det faktum at Johannes ville fortelle meg såpass mye om sin alt i alt temmelig ensomme tilværelse, og jeg så for meg de vakre men nervøse blå øynene hans som jeg var blitt så tiltrukket av, til min forundring, for det var lenge siden jeg hadde følt noe slikt for en mann.

Jeg tok frem visittkortet hans fra vesken. Navnet hans sto skrevet med store maskuline blokkbokstaver, og jeg syntes Johannes Harg hadde en fin klang. Men jeg var rastløs, tanken på at jeg kanskje skulle møte ham igjen snart gjorde meg urolig, og jeg kledde på meg, ble gående og drive rundt i leiligheten og tok siden på meg kåpen og støvlettene og gikk ut i den kalde oppgangen og nedover trappen, som gav en hul grell gjenlyd av skrittene mine, og videre ut på den store åpne plassen foran blokken med de grå betongveggene. Så satte jeg meg i bilen i garasjen, som 15

luktet ubehagelig stramt av bensin, betong og bildekk, og kjørte forbi de flate snedekte markene og jordene i det disige daggryet, og inn til byen hvor jeg parkerte bilen på rådhusplassen.

Jeg virret rundt i gatene og så flyktige og utydelige speilbilder av meg selv i butikkvinduene, en liten, mørkhåret kvinne med forte oppjagede bevegelser. Og senere gikk jeg og satte meg på den kaféen hvor jeg hadde møtt Johannes noen dager tidligere, et sted som derfor fylte meg med en følelse av forventning nå, og jeg varmet de valne hendene på en kopp kaffe. Jeg frøs, kuldskjær som jeg var, og fordi jeg overveiet om jeg skulle fortelle Johannes om drømmen, hvis jeg var så heldig å få møte ham igjen, skalv jeg på hånden og skvulpet kaffe utover bordet; og serveringsdamen tørket opp sølet med en irritert mine. Jeg ble flau og reiste meg, uvel ved synet av de store brune flekkene på den hvite duken; og jeg skyndte meg umiddelbart ut av lokalet og ble gående og drive gatelangs, nervøs og rastløs, mens jeg ventet på at Johannes Harg skulle finne det for godt å ringe meg. I kåpelommen hadde jeg mobiltelefonen. Jeg ville overlate til ham å ta kontakt, og hengav meg til ventingens angst; slik gjorde jeg meg avhengig av Johannes allerede før 16

han eventuelt hadde vist meg noen videre interesse.

Jeg stanset foran en vakker bygning, med symmetriske strukturer og fine proporsjoner, som farfar hadde tegnet og som nå var under oppussing.

Den forfalne fasaden med de store vinduene var dekket av en gjennomsiktig, blafrende plastpresenning; og bak den så jeg de store skyggeaktige skikkelsene av noen håndverkere som pusset fasaden med skarpe gnissende lyder. I det siste var jeg blitt temmelig lydømfintlig, hva det nå enn kunne skyldes. Men jeg hadde likevel en viss glede av å se på de storvokste håndverkerne arbeide: de minnet meg om Johannes Hargs kraftige firskårne kropp; og jeg husket at det hadde luktet oljemaling og terpentin av ham den ettermiddagen og kvelden på kaféen. Den grovmaskede ullgenseren hans var flekket av størknet maling. Og jeg erindret også at han hadde gitt meg en klem da jeg skulle gå, en hard, fast omfavnelse. Men alle byens lyder plaget meg nå, en sirene, bremsehyl, etc., og jeg husket at jeg hadde lest et sted at hørselen er angstens sans. Jeg lurte på om jeg kunne snakke med Johannes Harg om dette dersom jeg var så heldig å få treffe ham igjen. Skjønt, jeg hadde aldri vært åpen – hel17

ler ikke overfor Jonas’ far, som jeg hadde levd sammen med et par års tid, og som så forlot oss fordi han syntes jeg var altfor innesluttet og taus. Det var ikke stort jeg husket av ham. Ja, tenkte jeg, det er virkelig underlig hvordan alt blir borte, hvordan det forsvinner i en øde likegyldighet. Ikke engang foreldrene mine husker jeg særlig klart; de døde for lenge siden, og jeg ble aldri helt fortrolig med dem, i og med at de var så innadvendte og stillfarne. De innviet meg aldri i hva de tenkte. Kanskje de manglet ord for det. Jeg vet ikke.

Det ble jeg gående og grunne over, oppskaket ved tanken på hvordan min barndom ugjenkallelig hadde formet meg og gjort meg til det mer og mindre stumme mennesket jeg var blitt. Barndommen har alt å si; men jeg erindret lite av den, bortsett fra mitt nære forhold til farfar. Jeg husket hans rolige holdning overfor meg, meddelsom og omsorgsfull, og at han lånte meg voksne romaner som jeg ikke forsto, men som likevel fengslet meg, og som jeg gjerne satt og leste i stuen hans, eller ute i haven, noen få varme behagelige sommerdager, mens vinden strøk gjennom bjørkeløvet mellom bilveien og rhododendronkrattet; jeg lå gjerne på gresset og leste inntil skumringen kom 18

og farfar satte frem kveldsmat som vi spiste mens vi snakket om bøkene. Lenge før jeg forsto de voksne ordene, fikk de en fascinerende betydning for meg. De romanene jeg leste den gangen, hadde jeg siden arvet, og jeg leste dem stadig på nytt nå; slik gjenopplevde jeg noe av min barndom, og nøt klangen i språket. Men Jonas hadde sagt, rett ut, på en skarp og utiltalende måte, at han overhodet ikke hadde sans for skjønnlitteratur; han hadde bemerket at han var altfor realitetsorientert til å kunne bry seg om denslags lektyre.

Også tanken på Jonas uroet meg denne formiddagen. Han skulle snart komme og besøke meg, og jeg grublet på hva jeg skulle si til ham, hvordan jeg kunne forsøke, på mitt forsiktige vis, å komme ham litt (bare litt!) nærmere, hvordan jeg i det hele tatt skulle bære meg ad overfor ham, denne kritiske unge mannen som rett som det var hadde klaget over at leiligheten holdt på å forfalle (veggene ble gule av alle sigarettene jeg røkte), og jeg hadde hverken råd eller ork til å pusse opp denne trangbodde leiligheten hvor Jonas og jeg hadde levd så tett sammen i mange år. Jeg kom ikke til klarhet i hva jeg kunne eller burde si til ham, men jeg tenkte at jeg snart burde begynne – endelig! – å betro meg til ham angående iall19

fall noe av det som opptok og bekymret meg. Jeg drev stadig fortere gjennom gatene og lurte på om Jonas nå som voksen (toogtyve år gammel og en dyktig legestudent, så vidt jeg visste) ville kunne lytte til meg med et åpent sinn.

På rådhusplassen stanset jeg foran en stor, prangende bronseskulptur av en tidligere ordfører, høyreist, bredskuldret, men dekket av grimete duelort. Og jeg husket at Oscar Johansen hadde fortalt meg, med en slags ydmyk stolthet i stemmen, at han som yngre hadde møtt ordføreren for å drøfte fremtidens veibygging med ham. Nå gjorde erindringen om Oscar meg nok en gang beklemt, engstelig, og derfor følte jeg at denne ruvende irrgrønne skulpturen hadde noe truende ved seg: det var som om ordføreren sto og betraktet meg, kjølig, gledesløst og vurderende.

Jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover, kjørte varsomt på den glatte, isete veien, med havet til høyre, mot vest; og da en politibil plutselig nærmet seg, med blinkende blålys og sirenen på, ble jeg fylt av en ganske forvirret frykt for at det var meg de var ute etter; for ennå var jeg underlig skyldbetynget og skamfull. Men politibilen kjørte forbi og forsvant. Og så ringte telefonen; og jeg tok den og hørte stemmen til 20