PETERSERCK
ANGSTEN
roman
Tidligereutgitt: LEIEBOEREN,roman,1982
RITUALET,roman,1988
PARADISET,roman,1991
SVØP,roman,1993
FORBI,roman,1994
LYSETERENFORKLEDNING,roman,1995
ANSIKTENEOGANDREFORTELLINGER,1996
FUCHSTESTAMENTE,fortelling,1997
SARKOFAG,roman,1999
VÆRELSET,roman,2000
LATTEREN,roman,2002
DEANDRESROM,roman,2004
MISTANKER,roman,2005
LYTTEREN,roman,2008
NATTEN,roman,2011
ANNAMARIAHARM,roman2012
©CAPPELENDAMMAS2016
ISBN978-82-02-52741-9 1.utgave,1.opplag2016
Omslagsbilde:PaulKlee,TodundFeuer,1940,332,DeathandFire,1940,332, oilandcolouredpasteonburlap;originalframe46,7x44,6cm ZentrumPaulKlee,Bern
Omslagsdesign:ElisabethVoldBjone Sats:Type-itAS,Trondheim2016 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB2016 Satti12/16,8pkt.Sabonogtryktpå80gEnsoluxcream1,6
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Endrøm,sierde.Hvaerendrøm? Erikkehelevårtlivendrøm?
(F.M.Dostojevskij;Kjellermennesket)
Dennattenvåknetjegplutseligogsattemegbrått oppisengen,ogforsøkteåhuskedendrømmen somhaddevekketmeg.Rommetkjentesubehageligtrangtfordimørketomgavmegsåtett;jeg følteatdetklebetsegtilkroppenpåmeg.Jeg svettet.Såtentejegnattbordlampenogsåpåden storeskyggensomsengenkastetovergulvet–en skyggesomgjordemeguhyggeligstemt.Jegsto oppoggikkborttilvinduet,hvorjegtrakkgardinenefraogsåutmothavetivest,sommed jevnemellomrombleopplystavdetlangehvite skjæretfrafyret;ogidetsammeerindretjegmed ettatjeghaddedrømtatjegtoklivetavden gamleveibyggerenpåsykehjemmetderjegiårevishaddehattmittvirkesompleier.Hanvaren eldgammelmannsomidetsistehaddefortaltmeg myeomsinfortidsomveibygger,tiltrossforat hanhaddevondtforåsnakke.Muskleneblestadigmindreogsvakere,ognervecelleneforsvant, mensdetistedetdannetsegarrvev.Sykdommen
varuhelbredelig,menevnentilåhuske,reflektere ogobserverebesto:hanvilleblietvåkentvitnetil sinegenuavvendeligebortgang.Medlavstemme haddehanfortaltmegomveibyggingen,iterrengmedvekslendetopografioggeologi,ogom sprengningavfjellvedveilinjenogutgravingav skjæringerogtransportavskjæringsmassenetil fyllingeneforlagvisutleggingogkompaktering; hanbruktemangevanskeligefagord,menjeglot somingentingogslodemsenereoppiordboken.Ogdajegnåstovedvinduetogsåutmot detmørkehavet,varjegreddfordetjeghadde drømt,ogskamfulloverdet;jegkunneikkefatte atjeghaddekunnetdrømmenoeslikt.Forselv omjegledunderåseOscarJohansensstigende dødsangst,haddejegaldriivåkentilstandtenkt atjegskullefåmegtilåsetteensprøytemeden overdosemorfinpåham,hvilketjeghaddegjort idennedrømmensomjegnåprøvdeåglemme. Ingentingerviktigereennglemsel;detvarmye ilivetmittjegvilledistanseremegfra.Menden gamleveibyggerenvarblittetviktigmenneskefor meg,påforbausendekorttidhaddejegknyttet megtilham;forhanminnetmegomfarfar,som jeghaddeværtsværtgladiogsomdødeavenliknendenevrologisksykdomsomdenOscarJohan-
senhadde,engroteskogulideligsykdomsomdet ikkefantesmedisinermot.Idetallermesteavmin barndomhaddefarfarværtdensomstomegnærmest–ettersommorogfarvarusedvanligtause, lukkedemenneskersomjegaldririktigmaktet åkommenær,endajegiårevisgjordeutallige forsøkpådet.Detvarfarfarsomlærtemegå svømme,ogsomfortaltemegatjordenerrund, atdetvarderforbåteneforsvantbaksynsranden påhavet,noedetforundretmegåse.Farfarlærte meg,yttersttålmodig,åcrawleogåsvømmepå ryggen;selvvarhanensværtgodsvømmer,ogvi svømteoftelangeturersammen,omsommeren ogutoverhøsten,ogsågarihøstmørketomkvelden,nårvivaromgittavmorildisjøen;ogjeg lærteådukkeundervannogsvømmegjennom brottsjøene,mensjegnøtdensaltesmakenav vannet.Ogdetvarnoeavhamjegsåidengamle veibyggeren,forogsåfarfarhaddefortaltmegom sittliv–omsittarbeidsomarkitekt(dethadde værthansstore,forikkeåsihansenestelidenskapsomvoksen),ogjeglikteålyttetilhamog varfullavbeundringnårhanvistemegdehusene hanhaddetegnet,vakrebygningermedstore vennligevinduerogfintproporsjonertestrukturer,modernehussomhanvirketsværtstoltav,
skjønthanskrøtaldriavdem.Jegsåopptilham idengradatdetirritertefarogmor;ogveddødsleiethansvardebeggebeklemmendetause.Antakelighaddejegarvettaushetenminfradem.Det varbarenårjegvaraleneatjegsnakketfritt,jeg førteoftelangeoppskakedesamtalermedmeg selv,ogdetgjordejegogsådenneuforglemmelige dystrenattenijanuar.
Lengestojegvedvinduetogsåutoverdet svarte,øde,forlokkendehavet,somvarårsaken tilatjegformangeårsidenhaddevalgtåboher. Jeglikteåseutpåhavetommorgenenogutover dagen,helttilkveldenkom:jegkastetstadiget blikkutmotfjorden,ogfulgtebåterogskip, fiskefartøyerogpassasjerbåteroglasteskipmed øynene,inntildebleborte;ogallermestfascinert varjegnårjegsådemforsvinneoverhavhorisonten,somomdeforsvantmotverdensende,slik jegforestiltemegdetsombarn.Menminsønn Jonas,somhaddevokstoppsammenmedmeg heridenneblokken,ogsomnåstudertemedisin iOslo,enhalvtimesflyreiseherfra,haddealdri hattnoenstørregledeavdettevakreutsynetmot sjøen.Oghvorforikkedet?Detvarikkestortjeg vissteomham,selvomvihaddelevdsammeni årevis.Hanvaroftelikemuttoglukketsommeg.
Jegblerentskamfullnårjegtenktepåhvorlite vioppgjennomårenehaddefåttsagttilhverandre.MerkelignokhaddejegnestenaldrisnakketmedJonasommittarbeidsomsykepleier, oghanhaddeikkespurtmegutomdetheller. Sannhetenvaratjegikkevisstehvorjeghadde ham;ogdetpintemeg,forhanvarmitteneste barn.
OscarJohansenhaddefortaltmegomsineto sønner,somjeghaddemøttinnepåvaktrommet påsykehjemmethvorvidrakkkaffeogsnakket sammenentimestid,ogjegbeskrevfarenssykdomfordem.Hanvariferdmedåblikvalt,ettersomkraftenilungemuskulaturenforsvantmerog mer.Ogtiltrossforathanhaddesmerter,ville hanikkehapalliativmorfinbehandlingfordihan blesykogkvalmavopioider,ogdessutenvar reddenslikbehandlingkunnegjørehamsåsløv athanikkevillekunnehuskesinavdødekones ansiktlenger.Sønnenesåtemmeligforskrekketut dajegforklartedemhvordandetnåstotilmed deresfar;devarduknakkedeogtause,ogden yngsteavdemhaddenoenukontrollerterykningerunderdeteneøyet.Oscarhaddefortaltmeg atdebeggevarfremgangsrikeogærgjerrigeforretningsadvokatersomnøtstorrespektogegent-
ligbarevaropptattavlivetsutfordringerogkrav, sinebarn,sineekteskap,sinekrevendeyrker,og følgeligoverhodetikkekunneforholdesegtil døden.
Jeghaddetaushetspliktsompleier,oghadde aldrisnakketmednoenomdengamleveibyggeren.Nylighaddejegmøttenmann–enrelativt ungmann,iallfallnoenåryngreennmeg;menjeg tviltepåomjegvillevågeåfortellehamomOscar Johansensdødsleie.JohannesHargvirketvennlig;hanhaddeklareblåoglittflakkendeøyne somjegsyntesvarsværtvakre,ogjeghaddetruffethampåenkaféinneibyenhvorjegavogtil drakkenkoppkaffeogspisteetsmørbrødetter jobben,somregelalene.Ensenettermiddagda jegstoinneidenhalvmørkekaféenogsåmegom etteretledigbord,møttejegblikkettilJohannes Harg,ogtilminglede,oguro,vinkethanmeg borttilbordetsitthvorhansattoveretglassvin, ogspurteomjegvillesittenedhosham.Også gjordejegdet,ogvikomisnakk.
Hanfortalteathanvarmaleroghaddeflyttethiteneogaleneforåmalehavet;oghantilføyde–mensjeganteathanliktedenlyttende holdningenmin,idetjeglentemegmothamover bordet–atforeldrenehansikkehaddeønsketat
hanskulleblimaler;derforhaddehanbruttmed dem,sahan.Oghanvirketsværtgladdajegpåen begeistretmåtegavuttrykkforatjeggodtkunne skjønneathanmaltehavet.Menjegsaikkeat jegiårenesløpiblantharværtsånedstemtog sørgmodigatjegharværtnærvedåsvømmeså langtutpåfjordenatjegikkekunnevendetilbake;dennefarligeogufatteligelengselenvåget jegikkeåsinoeomtilJohannes;skjøntjegfikk trangtildet,fordihansahanvartiltrukketav havetslikegyldigetomhet.Jegholdtmegiskinnet ogtiddefordetmeste,tiddelengehardnakketog besluttsomtogoverlottilJohannesåsnakke;og detgjordehan,ivrig,menshansåvedvarendeog nærgåendepåmeg.
Jegtrordetførstogfremstvarminevnetilå lyttehanbletiltrukketav;menjegvetikkenoe sikkertomdet.Hansariktignokatjegkledde densortehøyhalsedegenserenjeghaddepåmeg. Jeghaddetattavmegkåpen,oghansåpåbrystenemine.Blikkethansvarpåtrengende,ogjeg bleforlegen.Ogsåbegyntejegåfryseidetkjølige lokaletogtokpåmegkåpenigjen.DasåJohannesskuffetutogspurteomjegskullegåallerede, ogomhanhaddesnakketformyeomsegselv. Menjegsaneiogblefortsattsittendeoglyttetil
ham,oghanspurteomhankunnefåspandereet glassvinpåmeg;ogjegmåttesvareneitakkfordi jegkjørtebil.Etterdetsaviikkenoepåenstund, ogspenningenmellomoss,somvarensmuleubehagelig,stegmensvitidde.
Altdettestojegoggrubletovervedvinduet utmothavetdenneulideligenattendajeghadde hattensåuhyggeligdrøm,somjegtenkteat jegikkevillefortellenoemenneskeom,hverken JohannesHarg(somjeghåpetåmøteigjen,han haddegittmegvisittkortetsitt)ellerJonas,eller
FridaCarlsen,somogsåvarpleierpåsykehjemmetogsomjegnåogdapratetmednedeikantinen.Menhunvaringennærvenninne,selvom jegønsketathunkunneværedet.Sakenvarden atjegikkevågetååpnemegforhenne,jegvegret megforåfortellehenneommittproblematiske liv(jegvarreddhunskullesynesjegvarlatterlig),ogdethunsaomsineomskifteligeforhold tilmenninteressertemegdessverreialtforliten grad.Jeghaddeselvhattendelflyktigerelasjonertilmenn,ogdemhaddejegknaptlattFrida fåhøreom.Hunvarsåavgjortbareenbiperson ilivetmitt,ogjeghaddehellerikkesnakketmed henneommininnesluttedesønnJonas.
Nåorketjegikkelengeråseutoverhavet(det
minnetforsterktomfarfar),ogjegvendteblikketmotskøytebanensomlålikevedblokkenog derjeghusketatJonasioppvekstenpleideåspille ishockeymedkameratenesineidemørkeettermiddageneogkveldeneomvinteren.Hanvaren godishockeyspiller,ogjeglikteåsepådeharde kølleslagenehansogpåpuckensomfórimål, ogåhørejubelenhansnårhanscoret.Menhan kunneikkefordraatjegfulgtehammedøynene nårhanspilteishockey,ogfølgeligstojegdaalltidgjemtbakgardinene.Jegskjultemeg,detvar somenlast,jeggjemtemegforallemennesker, ogikkeminstforJonas,jegvågetikkeårøpe hvajegønsketellerlengtetetter,noesomforrestenvarganskeuklartogsåformegselv,som ommittindrelivvarlikeuoverskueligsommine indreorganer,somjegvisstenårsomhelstkunne bliangrepetavsykdom,akkuratsommittmentalejegkunneblidet.
Ennåvardetpådetmørkesteute.Flombelysningenskintegultoverskøytebanen,somjegså påmedsorg,iogmedatJonasvarblittvoksen ogjegaldrimerskullefåsehamspilleishockey der.Oggrepetavetplutseligsinne,vedtankenpåforgjengeligheten,bevissthetenomhvordanaltforandrersegogblirborte,snuddejeg
megbråttvekkfravinduet,tokpåmegmorgenkåpenoggikkutpåkjøkkenethvorjegdrakken koppkaffeogrøkteensigarettogtenktevidere pådengamleveibyggerenogpåhvortungtdet villebliåsehamigjenetterdetjeghaddedrømt. Nåhaddejegfri,menomkveldendagenetter skullejegbegynneågånattevaktigjen,ogjeg overveietåsykmeldemeg,skjøntogsådétgjorde megskamfull;jegvillesykmeldemegogjegville detikke,jegvilleseOscarJohansenigjenogjeg villedetikke;ogfremforaltgruetjegmegtil åmøtedetdødsmerkedeblikkethansnå,dette blikketsomjegidetsistehaddeføltmegforfulgt av,bådenårjegsattinnehoshamogvarlyttende tilstedeforhamognårjegforlotsykehjemmet ogkjørtehjemidetvinterligeettermiddagsmørket,langsenopplystveisomhanhaddefåttbyggetsomung,haddehanfortaltmeg.Envagmen tiltakendeangstgrepmegimøtetmeddettestirrendesykdomsherjedeblikket,ogjeghaddehatt flereopprivendedrømmeromdet,akkuratsom jegibarndommenrettsomdetvarhaddedrømt omfarfarsforpinteblikkderhanlåpådetsiste. Dadetførstekaldemorgengryetfaltinnavvinduet,varjegsværttrettavmangelpåsøvn;men jegforstoatjegikkevillefåsovemer.Jegfryktet
drømmeneogsatilmegselvatjeggjerneskulleha snakketmednoenomdenneplagen,ogjegfundertepåomjegkanskjeendagkunneåpnemeg forJohannesHarg,ensympatiskmannsomselv haddehattdetvanskelig,ogsomhatetforeldrene sine,særligfaren,sompådetmesthensynsløseog brutalehaddevillettvingehamtilåfølgeisine sporogbliadvokat.Jegvarrørtogbevegetavdet faktumatJohannesvillefortellemegsåpassmye omsinaltialttemmeligensommetilværelse,og jegsåformegdevakremennervøseblåøynene hanssomjegvarblittsåtiltrukketav,tilminforundring,fordetvarlengesidenjeghaddeføltnoe sliktforenmann.
Jegtokfremvisittkortethansfravesken.Navnethansstoskrevetmedstoremaskulineblokkbokstaver,ogjegsyntesJohannesHarghaddeen finklang.Menjegvarrastløs,tankenpåatjeg kanskjeskullemøtehamigjensnartgjordemeg urolig,ogjegkleddepåmeg,blegåendeogdrive rundtileilighetenogtoksidenpåmegkåpen ogstøvletteneoggikkutidenkaldeoppgangen ognedovertrappen,somgavenhulgrellgjenlydavskrittenemine,ogvidereutpådenstore åpneplassenforanblokkenmeddegråbetongveggene.Såsattejegmegibilenigarasjen,som
luktetubehageligstramtavbensin,betongog bildekk,ogkjørteforbideflatesnedektemarkeneogjordeneidetdisigedaggryet,oginntil byenhvorjegparkertebilenpårådhusplassen.
Jegvirretrundtigateneogsåflyktigeogutydeligespeilbilderavmegselvibutikkvinduene, enliten,mørkhåretkvinnemedforteoppjagede bevegelser.Ogseneregikkjegogsattemegpå denkaféenhvorjeghaddemøttJohannesnoen dagertidligere,etstedsomderforfyltemegmed enfølelseavforventningnå,ogjegvarmetde valnehendenepåenkoppkaffe.Jegfrøs,kuldskjærsomjegvar,ogfordijegoverveietomjeg skullefortelleJohannesomdrømmen,hvisjeg varsåheldigåfåmøtehamigjen,skalvjegpå håndenogskvulpetkaffeutoverbordet;ogserveringsdamentørketoppsøletmedenirritert mine.Jegbleflauogreistemeg,uvelvedsynet avdestorebruneflekkenepådenhviteduken; ogjegskyndtemegumiddelbartutavlokaletog blegåendeogdrivegatelangs,nervøsograstløs, mensjegventetpåatJohannesHargskullefinne detforgodtåringemeg.Ikåpelommenhadde jegmobiltelefonen.Jegvilleoverlatetilhamåta kontakt,oghengavmegtilventingensangst;slik gjordejegmegavhengigavJohannesalleredefør
haneventuelthaddevistmegnoenvidereinteresse.
Jegstansetforanenvakkerbygning,medsymmetriskestrukturerogfineproporsjoner,somfarfarhaddetegnetogsomnåvarunderoppussing. Denforfalnefasadenmeddestorevinduenevar dekketavengjennomsiktig,blafrendeplastpresenning;ogbakdensåjegdestoreskyggeaktigeskikkelseneavnoenhåndverkeresompusset fasadenmedskarpegnissendelyder.Idetsiste varjegblitttemmeliglydømfintlig,hvadetnå ennkunneskyldes.Menjeghaddelikevelen vissgledeavåsepådestorvokstehåndverkerne arbeide:deminnetmegomJohannesHargskraftigefirskårnekropp;ogjeghusketatdethadde luktetoljemalingogterpentinavhamdenettermiddagenogkveldenpåkaféen.Dengrovmaskedeullgenserenhansvarflekketavstørknet maling.Ogjegerindretogsåathanhaddegitt megenklemdajegskullegå,enhard,fastomfavnelse.Menallebyenslyderplagetmegnå,en sirene,bremsehyl,etc.,ogjeghusketatjeghadde lestetstedathørselenerangstenssans.Jeglurte påomjegkunnesnakkemedJohannesHargom dettedersomjegvarsåheldigåfåtreffeham igjen.Skjønt,jeghaddealdriværtåpen–hel-
lerikkeoverforJonas’far,somjeghaddelevd sammenmedetparårstid,ogsomsåforlot ossfordihansyntesjegvaraltforinnesluttetog taus.Detvarikkestortjeghusketavham.Ja, tenktejeg,detervirkeligunderlighvordanaltblir borte,hvordandetforsvinnerienødelikegyldighet.Ikkeengangforeldreneminehuskerjegsærligklart;dedødeforlengesiden,ogjegblealdri heltfortroligmeddem,iogmedatdevarsåinnadvendteogstillfarne.Deinnvietmegaldriihva detenkte.Kanskjedemangletordfordet.Jegvet ikke.
Detblejeggåendeoggrunneover,oppskaket vedtankenpåhvordanminbarndomugjenkallelighaddeformetmegoggjortmegtildetmer ogmindrestummemennesketjegvarblitt.Barndommenharaltåsi;menjegerindretliteavden, bortsettframittnæreforholdtilfarfar.Jeghusket hansroligeholdningoverformeg,meddelsomog omsorgsfull,ogathanlåntemegvoksneromaner somjegikkeforsto,mensomlikevelfengsletmeg, ogsomjeggjernesattoglesteistuenhans,eller uteihaven,noenfåvarmebehageligesommerdager,mensvindenstrøkgjennombjørkeløvet mellombilveienogrhododendronkrattet;jeglå gjernepågressetoglesteinntilskumringenkom
ogfarfarsattefremkveldsmatsomvispistemens visnakketombøkene.Lengeførjegforstode voksneordene,fikkdeenfascinerendebetydning formeg.Deromanenejeglestedengangen,hadde jegsidenarvet,ogjeglestedemstadigpånyttnå; slikgjenopplevdejegnoeavminbarndom,ognøt klangenispråket.MenJonashaddesagt,rettut, påenskarpogutiltalendemåte,athanoverhodet ikkehaddesansforskjønnlitteratur;hanhadde bemerketathanvaraltforrealitetsorienterttilå kunnebrysegomdenslagslektyre.
OgsåtankenpåJonasuroetmegdenneformiddagen.Hanskullesnartkommeogbesøkemeg, ogjeggrubletpåhvajegskullesitilham,hvordanjegkunneforsøke,påmittforsiktigevis,å kommehamlitt(barelitt!)nærmere,hvordanjeg idetheletattskullebæremegadoverforham, dennekritiskeungemannensomrettsomdetvar haddeklagetoveratleilighetenholdtpååforfalle (veggenebleguleavallesigarettenejegrøkte),og jeghaddehverkenrådellerorktilåpusseopp dennetrangboddeleilighetenhvorJonasogjeg haddelevdsåtettsammenimangeår.Jegkom ikketilklarhetihvajegkunneellerburdesitil ham,menjegtenkteatjegsnartburdebegynne –endelig!–åbetromegtilhamangåendeiall-
fallnoeavdetsomopptokogbekymretmeg.Jeg drevstadigforteregjennomgateneoglurtepåom Jonasnåsomvoksen(toogtyveårgammelogen dyktiglegestudent,såvidtjegvisste)villekunne lyttetilmegmedetåpentsinn.
Pårådhusplassenstansetjegforanenstor, prangendebronseskulpturaventidligereordfører,høyreist,bredskuldret,mendekketavgrimete duelort.OgjeghusketatOscarJohansenhadde fortaltmeg,medenslagsydmykstolthetistemmen,athansomyngrehaddemøttordføreren forådrøftefremtidensveibyggingmedham.Nå gjordeerindringenomOscarmegnokengang beklemt,engstelig,ogderforføltejegatdenne ruvendeirrgrønneskulpturenhaddenoetruende vedseg:detvarsomomordførerenstoogbetraktetmeg,kjølig,gledesløstogvurderende.
Jegsattemegibilenogkjørtehjemover,kjørte varsomtpådenglatte,iseteveien,medhavet tilhøyre,motvest;ogdaenpolitibilplutselignærmetseg,medblinkendeblålysogsirenenpå,blejegfyltavenganskeforvirretfrykt foratdetvarmegdevaruteetter;forennå varjegunderligskyldbetyngetogskamfull.Men politibilenkjørteforbiogforsvant.Ogsåringte telefonen;ogjegtokdenoghørtestemmentil