Paul Sussman Raphael Ignatius Phoenix’ siste vitnesbyrd

Raphael Ignatius Phoenix’ siste vitnesbyrd

Paul Sussman

Raphael Ignatius Phoenix’ siste vitnesbyrd Oversatt av Toril Hanssen

Paul Sussman Originalens tittel: The Final Testimony of Raphael Ignatius Phoenix Oversatt av Toril Hanssen Copyright © The Estate of Paul Sussman 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-49409-4 Limericken på side 30 er oversatt av Fartein Døvle Jonassen.

1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10.2/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Ezra, Jude og Layla

Forord

Da Pauls agent foreslo at vi skulle hente frem igjen et tidlig manuskript han hadde skrevet før sine utgitte romaner, var min første reaksjon skyldfølelse. Jeg var Pauls kone – og jeg burde vite mer om denne boken.

Paul skrev på Raphael Ignatius Phoenix’ siste vitnesbyrd da vi møtte hverandre. Det var midt på nittitallet, han hadde nettopp fylt tredve og var etter en forfeilet karriere som skuespiller i ferd med å skape seg et navn som journalist og spaltist. Tekstene hans ble publisert i tidsskrifter, aviser og på radio og høstet ros for både intelligens, vidd og manglende ærbødighet.

Som så mange andre lovende skribenter hadde også Paul ambisjoner om å utgi romaner. Han tilbrakte kvelder og helger med å skrive, stengt inne på et lite kott han hadde innredet til kontor i leiligheten sin i Balham. Han var fåmælt når det gjaldt innholdet i boken, og jeg spurte sjelden om det. Jeg hadde mer enn nok med å være forelsket. Dessuten hadde jeg så stor tro på denne morsomme, begavede mannen at jeg bare tok det for gitt at jeg skulle få lese den ferdige boken når den var utgitt.

Men det ble ikke noe av den etterlengtede utgivelsen – Paul var til tross for ambisjoner, talent og livslyst plaget av manglende selvtillit. Privat var han redd for at han ikke skrev godt nok, og et innledningsvist avslag fra en potensiell agent fikk ham til å skrive følgende i dagboken: «Alt jeg har drømt om og håpet på, har slått feil.

Jeg er en fiasko. Det føles fryktelig å si det. Men det er sant.»

Selv om Paul fant en annen agent som virkelig hadde 7

tro på boken, tvilte han fortsatt på sine egne evner. Bare én gang fikk jeg det fullførte manuskriptet for å lese det – hundrevis av løse A4-ark i en diger stabel – men etter en uke besluttet Paul at jeg leste for sakte og tok det fra meg før jeg fikk lest ferdig.

Tanken på å sende boken til et forlag ble nesten uutholdelig for ham: «Det svever i hodet mitt hele tiden – dette fortvilte, forfengelige håpet om at noen vil anta den. Eller ikke engang anta den, bare like den. Det var lettere da jeg hadde gjemt den i kottet og glemt den – da jeg hadde oppgitt den.»

Til slutt var det det han gjorde. Han hentet manuskriptet tilbake fra agenten og gjemte det. Men han sluttet ikke å skrive – han hadde en annen idé – en arkeologisk thriller lagt til ørkenen i Egypt, med en muslimsk etterforsker – politiførstebetjent Khalifa ved Luxor-politiet – som hovedperson. Raphael Ignatius Phoenix’ siste vitnesbyrd ble boken han snakket om å gjenoppta når han var ferdig med Khalifa. Han ble selvfølgelig aldri ferdig med Khalifa – han opplevde tvert imot fabelaktig suksess med en hel serie thrillere, som ble oversatt til mer enn tredve språk og solgte over 3 millioner eksemplarer internasjonalt.

Først femten år senere leste jeg omsider det upubliserte manuskriptet i sin helhet. Men denne gangen hadde jeg ingen Paul å dele tankene mine med. Et halvt år tidligere fikk han helt uventet hjerneblødning og døde. Min verden hadde falt i grus, og opprørt av sjokket det var å miste ham, var følelsene mine kaotiske og nakne. Først fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde lest manuskriptet før, så kom den bittersøte smerten ved igjen å bli oppslukt av hans verden – men uten å kunne nå ham og snakke med ham om den.

I Raphael Ignatius Phoenix’ siste vitnesbyrd fant jeg imidlertid en ganske annen verden enn jeg møtte i de spenningsladede, forrykende thrillerne. Etter som livshistorien til bokens eksentriske forteller utviklet seg, åpenbarte det seg en i enhver forstand mer munter, magisk, iblant mørk 8

og lett surrealistisk verden. Og i den var Pauls stemme umiskjennelig: høy og klar sang den til meg – den skjeve humoren, hans blikk for den mest bisarre detalj og hans herlig levende beskrivelser. Han er så lett å kjenne igjen, kanskje i denne boken mer enn i noen av de andre bøkene han har skrevet.

Da Pauls forlag, Transworld, sa ja til å gi den ut, var jeg overlykkelig – akkurat som Paul er denne boken unik og morsom, men også vakker og rørende. Nå skulle andre få en sjanse til å se denne siden av ham, og glede seg over en helt annerledes Paul Sussman-roman.

Utfordringen ved å skulle bearbeide manuskriptet redaksjonelt – sammen med Simon Taylor, redaktøren hans hos Transworld, og agenten, Laura Susijn – besto i å være tro mot Pauls stemme. Prosessen ga hodet mitt en hvil fra sorgen. Jeg fikk anledning til å fortape meg i ordene hans – forstå hvordan han flettet sammen trådene i det komplekse plottet til en historie som fløt uanstrengt, og til å verdsette dybden i romanpersonene. Alle kvalitetene som høstet slik beundring i de senere romanene hans, er i høy grad til stede her.

Til syvende og sist var det svært lite vi endret på. En løs tråd måtte nøstes opp, og noe ble skåret ned der Pauls febrilske fantasi hadde løpt løpsk. Så langt som mulig hentet jeg informasjon fra dagbøkene Paul skrev gjennom hele sitt voksne liv. De gir fascinerende gløtt inn i den kreative prosessen, og naturligvis – dette er jo Paul – kjennskap til den manglende selvtilliten som plaget ham fra starten av: «Jeg er livredd for at jeg skal bli en førstekapittel-mann – en forfatter som aldri kommer lenger enn til verkets innledende tanker og avsnitt.» Men i likhet med romanen han skrev – og så typisk for Paul – byr dagbøkene også på livsbejaende øyeblikk, ja, innslag som vekker boblende latter: «I titiden i morges ble jeg endelig ferdig med førsteutkastet … jeg er ganske fornøyd med det siste kapitlet – det slutter i den muntre tonen jeg bestandig har tenkt meg for boken. Jeg ble ikke euforisk av det jeg hadde fått til … men 9

jeg var tilfreds og opprømt og gikk inn på soverommet og tok en dans foran speilet.»

Jeg kommer alltid til å sørge over at min morsomme, begavede, snille mann er borte, men jeg håper at utgivelsen av denne boken skal gi andre anledning til å hylle og glede seg over nok en liten del av ham. Så lenge Paul levde, hadde han en egen evne til å løfte stemningen i et rom slik at alle rundt ham opplevde det som en vitamininnsprøytning. Jeg håper denne boken vil gjøre det samme.

Alicky Sussman, London, oktober 2013

Kapittel 1

Dette kommer til å bli historiens lengste selvmordsbrev.

En gigantisk gravskrift. En titanisk nekrolog. En vill, voldsom, veritabel blåhvalblåst av en bekjennelse. Og siden den kommer til å ende med Pillen, kan jeg like gjerne begynne med den også.

Liten, hvit og rund, som en pulvertåre, uten åpenbare kjennetegn bortsett fra et lite hakk i den ellers helt runde formen, var Pillen fremstilt av Emilys far, en farmasøyt i århundreskiftets London. Umiddelbart virker den hverken utpreget spennende eller egnet til å fengsle fantasien.

Noen egnet innledning til en så eksentrisk historie som jeg nå skal fortelle, skulle man i hvert fall ikke tro at den var.

Men som så mangt i mitt lange, vidløftige liv er Pillen mer enn man ser ved første øyekast. Sitt uskyldige, beskjedne utseende til tross er den absolutt dødelig, skjønner dere, da ingrediensene – 97 milligram stryknin, 97 milligram arsenikk, 32 milligram blåsyresalt og 32 milligram knust brekkrot – garanterer en hurtig, smertefri og endelig bortgang for den som måtte komme til å svelge dem. Og det er akkurat det jeg skal gjøre om ti dagers tid, skylt ned med et glass utsøkt, blodrød vin (kanskje en Latour 66? Eller muligens en 70).

Jeg har til dags dato ingen sikker kjennskap til nøyaktig når Pillen ble fremstilt, eller eksakt for hvilket formål.

Det jeg kan si, er at den fantes allerede første gang jeg var hjemme hos Emily, den lå og lyste i en liten glasskål i giftskapet i farens apotek. Og der lå den fremdeles fire år senere, den 1. januar 1910, om ettermiddagen på min tiårsdag, da jeg med Emilys medvirkning og oppmuntring 11

stjal den. (Ikke så farlig, det kommer langt verre forbrytelser senere!)

Den dagen vi rappet Pillen, var, om jeg husker rett, en søndag. En fin, vindfull søndag med lukten av røyk og ristede kastanjer i luften, og lyden av hestedrosjer som skramlet over Londons brostein. Siden jeg hadde fødselsdag, var jeg bedt hjem til Emily på ettermiddagsbesøk, og vi hadde feiret med en overflod av bløtkake og varme tebrød før vi – på mitt initiativ – begynte å leke gjemsel i vill jakt rundt i huset. Emily hadde hatt en stygg feber i julen og var fremdeles litt slapp, så hun ble fort sliten av å fly opp og ned trappene mens jeg listet meg mellom gjemmestedene.

«Vi går heller ned i fars butikk,» sa hun og lente seg mot gelenderet for å få igjen pusten. «Der finner vi helt sikkert noe morsomt.»

Farens apotek lå i første etasje i huset deres og var allerede stengt, siden det var første nyttårsdag. Normalt var det strengt forbudt å gå inn dit, men når innehaveren hadde gått ut for ettermiddagen, og Emilys guvernante, miss Wasply, hadde trukket seg tilbake til rommet sitt for å skrive brev til sine åtte søstre, var det ingen som kunne hindre oss i å ta en titt der.

«Hvis noen oppdager oss, sier vi at vi hørte en lyd og gikk for å undersøke,» erklærte Emily. «Bare la meg snakke.»

Vi hadde naturligvis vært i butikken før, men alltid sammen med en voksen. Da vi var der alene, fortonte den seg atskillig mer spennende: som en Aladdins hule full av fargestrålende glass og flasker på hyller fra gulv til tak, samtlige merket på forsiden med navnet på innholdet i store gullbokstaver (pilrot, krystallfiolett, kaliumklorat, bulmeurtekstrakt osv.). I glasskap sto tidens merkevaremedikamenter utstilt: Enos fruktsalt, Page Woodcocks piller mot oppblåst mage, Jacob Townsends amerikansk sarsaparille – mens høye glassballonger med svanehals skinte og blinket besnærende på hver sin side av den lange mahogni12

disken. Mellom speil på to motstående vegger ble rommet reflektert i det uendelige.

«Ikke knus noe,» sa Emily strengt. «Og ikke putt noe i munnen, i hvert fall ikke fra flaskene med riflet glass. De er farlige.»

Vi tok ned et par glass fra de nærmeste hyllene og luktet på innholdet, og åpnet en boks med parfymert pomade av russisk bjørnefett, som jeg smurte en klatt av i håret.

Deretter listet vi oss inn i laboratoriet bakerst i apoteket og tittet rundt blant mortere og vekter og tinkturpresser og rotkuttere. Emily sto en stund og fiklet med en pipette.

Jeg fant en stor Büchner-trakt jeg blåste i som om den var et signalhorn.

«Hysj!» hvisket venninnen min. «Miss Wasply kommer til å høre oss, og da er vi ille ute. Legg den fra deg og bli med inn i butikken igjen.»

Vi rotet gjennom de merkede rosentreskuffene langs veggen bak disken og lekte en stund med kassaapparatet mens vi sto på tå og trykket inn tastene som var de tangenter på et stort musikkinstrument. Deretter snuste vi på en flaske med luktesalt så tårene rant og vi ble rammet av hosteanfall, begge to.

«Hva fikk du til bursdagen?» spurte Emily da vi hadde kommet til hektene igjen.

«Litt sjokolade av Mrs. Eggs,» svarte jeg, «og en spesiell bibel av far.»

«Hva er det som er spesielt med den?»

«Jo, man kan trekke ut Det nye testamentet og bruke det som solhatt. Han har oppfunnet den selv. Tror han kommer til å tjene mange penger på den. Men det tror han bestandig om oppfinnelsene sine.»

(Mer om min far senere.)

Vi åpnet et skap bak disken og dro frem en underlig utseende tingest som lignet en pumpe og var merket «Dr. Eugisers klystersprøyte nr. 2 med slange og beholder».

«Hva tror du denne skal brukes til?» spurte jeg.

13

«Brannslukking, tror jeg,» sa Emily. «Det er best du legger den på plass igjen, ellers kan du ødelegge den.»

Jeg gjorde som hun sa og tuslet til den borteste enden av disken for å se nærmere på et sett graderte måleglass.

«Hva ville du hatt,» spurte hun plutselig, «hvis du kunne få hva som helst i hele verden i bursdagsgave?»

Det var selvfølgelig mye her i verden jeg hadde lyst på akkurat da, for eksempel en pistol eller en seilbåt eller en maskin som kunne gjøre alle leksene for meg. En Rudge-Whitworth sykkel av den typen det ble reklamert for i alle avisene på den tiden, hadde vært fint, og en radio også eller et sett tinnsoldater fra beleiringen av Mafeking.

Men én ting sto himmelhøyt over alt annet på ønskelisten – ja, hadde stått himmelhøyt over alt annet helt siden den dagen jeg så den for første gang fire år tidligere – og nå sa jeg hva det var.

«Pillen,» svarte jeg og gikk bort til giftskapet og trykket nesen mot den tykke glassfronten. «Den er det jeg har lyst på. Det er definitivt den jeg har lyst på. Jeg skulle ønske jeg kunne få den.»

Emily så forbauset på meg, vendte seg mot rosentreskuffene bak seg, åpnet en merket «Rabarbrapulver», romsterte litt nedi den og trakk hånden opp med en liten messingnøkkel mellom fingrene. Denne lirket hun inn i låsen på giftskapet og vred den helt om to ganger før hun varsomt åpnet døren og tok ut den lille glasskålen Pillen lå i. «Har du lyst til å ta på den?» spurte hun smilende og rakte skålen mot meg.

«Kan jeg?»

«Hvis du vil. Men vær forsiktig. Veldig forsiktig.»

Jeg holdt frem armen, og hun vippet Pillen ned i håndflaten min, der den ble liggende som et matt, hvitt stigmata. Jeg lukket hånden om den slik at fingrene dannet et bur, på samme måte som når man har fanget en øyestikker eller en møll.

«Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få røre den,» sa jeg overveldet. «Jeg trodde den bare var til å se på.»

14

«Bare ikke ha den i nærheten av munnen,» sa Emily alvorlig. «Den er veldig giftig.» «Åh, jeg skulle ønske jeg kunne få den,» sukket jeg. «Jeg tror aldri jeg har hatt mer lyst på noe i hele mitt liv. Den er så …»

«Fin?» «Ikke det egentlig, mer …»

«Magisk?»

«Ja, der sa du det. Magisk. Den er akkurat som en magisk gjenstand. Begynnelsen på store eventyr. Åh, jeg skulle ønske jeg kunne få den.»

Emily så intenst på meg, med hodet på skakke og et lurt smil lekende i munnvikene.

«Er det virkelig den du ville ha valgt? Av alt du kunne ha fått i hele verden, er ditt høyeste ønske virkelig den pillen?»

«Ja,» svarte jeg. «Uten tvil. Jeg har bestandig likt den, helt siden den første dagen jeg var her. Bare det å holde den får meg til å føle at jeg har makt. Som om jeg kan gjøre alt jeg vil. Tåpelig, jeg vet det.»

Emily hevet øyenbrynene – hun hadde veldig lyse og veldig smale øyenbryn, som biter av gulltråd – og trakk i en gyllen pannelokk, tydeligvis fordypet i tanker. Hun var taus en liten stund. Så bøyde hun plutselig hodet tett inntil mitt og hvisket i en ytterst hemmelighetsfull tone: «Jeg har en plan.»

Den dag i dag, så mange og syndige år senere, da jeg er blitt en gammel, krokrygget mann og balanserer ytterst på kanten av livet, kan jeg ennå kjenne spenningsgyset som rislet nedover ryggraden da Emily sa de ordene.

«En plan?»

«Ja, en plan. For å skaffe deg Pillen uten at far får vite det. Er du med?»

«Ja! Ja!» hvisket jeg. «Jeg er med på alt! Hva skal vi gjøre?»

«Bli med meg,» sa Emily. «Og gjør nøyaktig det jeg sier.»

15

Hun rakte ut hånden etter Pillen, jeg lot henne få den, og hun la den på plass i skålen, som hun så forsiktig satte tilbake på hyllen i skapet. Deretter gikk hun foran meg opp trappen til rommet sitt, hvor hun la seg på kne, stakk hendene under sengen og trakk frem en stor boks med Farleys peppermyntepastiller.

«Er peppermyntepastillene med i planen?» spurte jeg nysgjerrig.

«Det er peppermyntepastillene som er planen,» svarte hun. «Se her.»

Hun ristet to ganger på boksen så det skranglet i den, før hun tok av lokket. Inni lå en tyve–tredve små, hvite, runde pastiller. Jeg skjønte straks hva hun tenkte på.

«De ser nøyaktig ut som Pillen!» utbrøt jeg.

«Akkurat,» sa hun. «Vi skal bytte. Men vi har en jobb å gjøre først.»

Vi tok en av pastillene og fløy ned trappen igjen med hamrende hjerte ved tanken på vårt dristige forehavende.

Først gikk vi ut på kjøkkenet, hvor vi tok en fileteringskniv og laget et lite hakk ytterst på pastillen, helt likt hakket på siden av Pillen selv. (Jeg har ofte lurt på hva som var hensikten med det lille snittet i glaseringen for min død.) Så gikk vi inn på apoteket igjen, der vi med skjelvende hender, så spente var vi, byttet den ekte pillen med den falske, la denne på plass på hyllen i giftskapet og lukket og låste skapdøren etterpå. Selv på nært hold var det umulig å se forskjell på de to.

«Det gikk!» hvisket jeg og klarte nesten ikke å styre meg av fryd. «De ser helt make ut! Vi klarte det! Det er akkurat som Sherlock Holmes!»

Emily smilte og veide den ekte pillen i hånden. Jeg prøvde å ta den, men hun trådte et skritt bakover og stirret på meg med dypt alvor i blikket (jeg har aldri kjent noen med et så alvorlig blikk som henne. Det blikket kunne virkelig få en til å bråstoppe).

«Ikke ennå,» sa hun. «Først må du fortelle meg hva du har tenkt å gjøre med den.»

16

«Gjøre med den?»

«Ja. Jeg må være sikker på at det er trygt å gi den til deg.

Den er farlig, vet du.»

«Jeg har egentlig ikke tenkt å gjøre noe med den,» sa jeg.

«Jeg vil bare ha den. Beholde den. Jeg liker den.»

Jeg tidde et øyeblikk før jeg tilføyde: «Jeg har ikke tenkt å bruke den til å ta livet av noen, hvis det er det du tror.»

«Lover du?» sa hun.

«Selvfølgelig. Jeg kommer aldri til å bruke den på noen.

Den er helt trygg hos meg.»

«Sverg på det,» forlangte hun.

«Jeg sverger, Emily. Jeg sverger ved mitt liv. Jeg sverger så hellig som jeg aldri har sverget på noe før. Kan jeg ikke få den nå?»

Hun ble stående litt uten å slippe meg med øynene – de store, glødende, grønne øynene – så rakte hun meg Pillen.

«Og pass godt på at du ikke sier til noen hva vi har gjort,» sa hun. «Ellers kan vi virkelig få problemer.»

Jeg rakk nesten ikke å gripe skatten før fottrinn klapret i trappen og varslet at den fryktede miss Wasply var på vei ned. Jeg kastet et raskt, seiersstolt blikk på Pillen – min pille nå – og puttet den i lommen på knebuksene i det samme som Emilys guvernante feide rasende inn i butikken.

«Hva i himmelens navn tror dere at dere holder på med her, barn?» skingret hun. «Du vet utmerket godt at du ikke har lov til å gå inn i din fars butikk!»

Emily åpnet munnen for å protestere, men fikk ikke sjansen til å komme med noen unnskyldning før miss Wasply hadde manøvrert sin voluminøse kropp over gulvet, stilt seg bak oss og bestemt lagt en hånd på ryggen på hver av oss.

«Dere burde være ute og få frisk luft, begge to,» sa hun og skysset oss besluttsomt mot bakdøren, «og ikke rote rundt og gjøre ugagn der det er adgang forbudt for dere.»

«Men jeg har jo feber,» tryglet Emily og slepte føttene 17

etter seg. «Jeg føler meg dårlig. Kan vi ikke bare få gå opp på barneværelset igjen?»

Miss Wasply fnyste og dyttet jakker og luer i hendene våre. «Dette har dere godt av!» sa hun og slo opp bakdøren så et iskaldt gufs feide gjennom garderoben. «Skynd dere nå, så får dere en halv time i hagen før det blir mørkt.»

Med et siste skubb sendte hun oss ut i den skarpe vinterluften og lukket døren godt igjen bak seg.

Emily snufset fortvilet og skalv da hun dro ulluen ned over ørene. Jeg må med skam å melde si at jeg ikke først og fremst tenkte på min kjæreste venns ve og vel, og selv om jeg faktisk la armen om skuldrene hennes et øyeblikk til vern mot den bitende kulden, var tankene mine et annet sted. Sprudlende av begeistring over min nyeste anskaffelse løp jeg til enden av hagen og begynte å slå hjul.

«Hold deg i bevegelse, Emily! Det er den eneste måten å bli varm på!»

«Takk,» sukket hun der hun hadde satt seg på hagebenken og avfunnet seg med sin skjebne. «Men jeg tror jeg nøyer meg med å se på.»

Og slik gikk ettermiddagen. Vi fikk omsider komme inn igjen i huset og varmen, og hendelsen ble aldri mer nevnt mellom oss inntil i går kveld.

Slik, i et nøtteskall, var det at Pillen kom i mine hender.

Min pille. Dødspillen. Og om jeg sverget at jeg aldri skulle bruke den på noen, så merk at jeg aldri lovet noe som helst om bruk når det gjaldt meg selv. Hvilke andre forbrytelser jeg enn måtte ha begått, ville jeg aldri drømme om å bryte mitt løfte.

Jeg har nå eid Pillen i nitti år (eller kanskje jeg heller skulle si at Pillen nå har eid meg i nitti år). Tidvis har jeg hatt den i lommeboken, iblant i en skinnende gullmedaljong om halsen, til tider tapet fast under armhulen og noen ganger i en ring på fingeren, men den har alltid vært innen rekkevidde. Alltid nærværende. Døden har aldri vært len18

ger enn noen centimeter fra min utstrakte hånd. Ved siden av Fotoet er den uomtvistelig det mest dyrebare jeg eier.

Jeg har den her nå mens jeg skriver dette brevet. I lommen på bomullspyjamasen min. Jeg stikker hånden ned og stryker den, kjærlig, ærbødig, slik en gudsdyrker kan røre ved et ikon eller en sommerfuglkjenner ved en sjelden sommerfuglvinge. 97 milligram stryknin, 97 milligram arsenikk, 32 milligram blåsyresalt og 32 milligram knust brekkrot, og snart er tiden inne til å ta den. «Ikke lenge til nå, gamle venn,» hvisker jeg. «Ikke lenge til nå.

Endelig er din time nær.» * Mitt navn er Raphael Ignatius Phoenix, og jeg er hundre år gammel – eller blir det om ti dagers tid, i de små timer den 1. januar år 2000, da jeg skal ta mitt liv. Observante lesere vil merke seg at initialene mine blir R.I.P. Et høyst passende sammentreff, som dere snart skal få se.

Kapittel 2

Jeg begikk mitt siste og seneste mord for fjorten år siden.

I 1985. Det skjedde i Nannybrook House, og hennes navn var Bunshop. Mrs. Ethel Bunshop, født Boocock. Den dag i dag kan jeg kjenne lukten av det: den bitre, nesesviende eimen av brent kjøtt. Og høre det også. Svisjet og skriket og sprakingen. Den stygge, gamle røya.

Ekspederingen av henne hører til den gruppen mord jeg kan oppgi et helt klart motiv for. I noen tilfeller har jeg drept under det tynneste påskudd; ved andre anledninger uten at det egentlig var meningen å drepe i det hele tatt.

Hva angår Ethel Bunshop, født Boocock, hadde jeg imidlertid en veritabel sekk med legitime incitamenter.

Hennes nattlige fising, for eksempel. Og de fæle hengemuggene og tonen når hun sa: «Sherry, Mr. Phoenix?» som om hun tilbød meg en seksuell tjeneste og ikke et glass lunken amontillado. Hun var i ethvert henseende en ufordragelig gammel dåse, så at hun havnet på offerbenken, gir meg stadig en følelse av dyp tilfredshet.

Når det er sagt, og enda jeg hadde så mange berettigede grunner til å gjøre ende på henne, ble hennes død på ingen måte forvoldt med forsett. Det var ikke noe jeg hadde tenkt på eller tilrettelagt for eller planlagt på forhånd. Tvert imot var det en plutselig, intuitiv, impulsiv handling, en uunngåelig hendelse som ble drevet frem av omstendighetene og overrumplet gjerningsmannen (dvs. meg) like mye som offeret (dvs. kjerringskremselet).

Slik har det vært med så mange av mordene mine.

Enkelte kan jeg rettferdiggjøre overfor meg selv, andre ikke, men alle, muligens med unntak av miss Wasply, har 20

skjedd helt uventet, uten overlegg fra min side. Jeg er, for å si det slik, ikke en tenkende drapsmann. Jeg handler snarere instinktivt. Som den fødte morder, om dere vil. Ja, det er meg. Den fødte morder.

Det var Emily som skaffet meg plass på Nannybrook.

Ordnet alt, fylte ut innskrivningspapirene og betalte for meg de ni årene jeg bodde der. Jeg går i hvert fall ut fra at det var hun som betalte. Hun sa aldri noe om det, og jeg spurte aldri. Jeg kan ikke forestille meg hvem det ellers skulle ha vært. Jeg har ingen andre venner.

Gud alene vet hvordan hun fant meg, en fæl, forfyllet løsgjenger sammensunket i en urinklisset døråpning midt i London. Gud alene vet hvordan hun bestandig klarer å finne meg. Men fant meg gjorde hun, og hun tok meg i armene og halte meg opp på ustø ben.

«Kom nå, Raphael,» sa hun. «Du kan ikke leve slik. Det er best du blir med meg. Jeg skal ta meg av deg.»

Og dermed satte vi oss inn i en svart London-drosje med nedrullede vinduer, for etter fem år på loffen stinket jeg noe forferdelig, og kjørte til Nannybrook House i vårmorgenluften. Og på Nannybrook så det ut til at vi var ventet, for jeg ble møtt i døren av en rund, rødmusset lege og tatt med ovenpå og badet og barbert og undersøkt og kledd på og installert i et lyst, luftig rom mot baksiden av huset, med utsikt over en blomstrende rosehage nedenfor. Og der ble jeg i ni år.

Nannybrook var et eldrehjem. På femtitallet oppnådde stedet en viss berømmelse da bestyreren innførte en splitter ny metode for å motvirke aldringsprosessen ved å la beboerne henge opp ned en time daglig i et spesialinnredet drivhus. Nannybrook-behandlingen, som den ble kalt, skapte overskrifter i hele verden og førte til en internasjonal oppnedsnudd-farsott blant folk over sytti. Senere forskning tydet imidlertid på at opphenging av eldre slett ikke forlenget livet, men bare forverret åreknuter, og da jeg kom dit, var eksperimentet for lengst skrinlagt. Det hendte 21

ikke noe halvparten så spennende de ni årene jeg var der, bortsett fra den gangen bremsene sviktet på Mr. Guttleibs rullestol, og han trillet ut porten og ut i veien, rett foran en vaskeribil (en variant av lord Slaggsby). Nannybrook var først og fremst et rolig sted å tilbringe sine skumringsår.

Hjemmet lå på toppen av Putney Hill, anlagt i en stor, slitt bygning i edvardiansk stil, som i årenes løp var blitt forsynt med flere annekser og tilbygg og vinterhager og rullestolramper, slik at komplekset samlet sett lignet noe et dysfunksjonelt barn kunne ha laget med legoklosser. Det hadde en diger, rød inngangsdør, en værhane som selv i den kraftigste vind aldri pekte i noen annen retning enn sør, og var skjermet mot hovedveien av en høy steinmur kantet øverst med faststøpte flaskeskår, men om hensikten var å hindre vandaler fra å komme inn eller pensjonister fra å komme seg ut, klarte jeg aldri å avgjøre. En overbygd treveranda løp rundt hele bygningen, og bak den bredte hager seg ut, blant annet et felt med visne frukttrær, rader med rosebed og en stor kjøkkenhage der giktbrudne beboere dyrket merkverdig giktbrudden squash.

Rommet mitt lå i tredje etasje, mot baksiden av huset.

Jeg hadde en seng som ble redd opp for meg hver morgen, og som var utstyrt med diverse sveiver og taljer man kunne bevege for å heve og senke eller skråstille eller svinge den, avhengig av hvordan man likte å sove; dertil et skrivebord, en lampe, en lenestol og eget bad med spesielle gripestenger på begge sider av toalettet så jeg kunne drite uten fare for å falle av. Jeg hadde, i likhet med alle beboerne på Nannybrook, min egen telefon, men den brukte jeg aldri, siden jeg ikke hadde noen å ringe til; og overalt, som koppeutslett i hele rommet, var strategisk plasserte røde elektriske knapper jeg kunne trykke på dersom jeg følte at jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt. I løpet av mine ni år der følte jeg aldri den minste antydning til hjerteinfarkt, men det hindret meg ikke i å trykke på knappene bare for å plage personalet.

I et hjørne av rommet var det et stort, varmt skap inn22

felt i veggen, og der gjemte jeg mine mest dyrebare eiendeler: Fotoet og Pillen. Denne bar jeg i mine omstreiferår festet med tape under venstre armhule. Med min ankomst til Nannybrook fikk jeg imidlertid anledning til å gi den en finere bolig, pakket den i et grønt silkelommetørkle, la den hver kveld i skapet, skjult bak en løs murstein, og tok den frem om morgenen og puttet den i lommen på buksen jeg hadde på den dagen. Selvfølgelig visste ingen at den eksisterte, og selvfølgelig fortalte jeg det ikke til noen. Bestyreren på Nannybrook var hysterisk nok når det gjaldt røyking. Hadde han fått rede på at det fantes 97 milligram stryknin, 97 milligram arsenikk, 32 milligram blåsyresalt og 32 milligram knust brekkrot i huset, ville han ha fått apoplektisk anfall. (Dette var for øvrig ikke den samme bestyreren som startet Nannybrook-behandlingen på femtitallet. Han hadde øyensynlig emigrert til Sør-Amerika og fortsatte forskningen i et fengsel i Bolivia.)

Jeg tror jeg var én av rundt femti beboere, men det var vanskelig å si nøyaktig hvor mange vi var, for ettersom gamle folk dør hele tiden og nye kommer og overtar deres plass, var antallet eldre på Nannybrook i stadig og forvirrende forandring. På bare én uke, for eksempel, utåndet hele husets bridgelag (som følge, har jeg en mistanke om, av stigende press forut for en oppgjørskamp mot et hjem i Croydon). Med så stor gjennomtrekk var det umulig å holde rede på det eksakte beboertallet til enhver tid. Det kan ha vært så få som tredve eller så mange som sytti. Jeg anslår antallet til femti, simpelthen fordi det var så mange som møtte opp for å hylle Eric Morecambe da han kom for å åpne det nye fysioterapirommet.

Jeg var i den nedre enden av aldersskalaen på Nannybrook (76 da jeg kom, og 85 da jeg ryddet Mrs. Bunshop av veien). Majoriteten av beboerne var langt oppe i nittiårene, og flere var over hundre. En kvinne med det noe uheldige navnet Mrs. Yurin feiret 106-årsdagen sin mens jeg var der, men døde, og jeg må tilstå at jeg dro på smilebåndet, midt i feiringen. Stupte rett ned i bursdagskaken 23

mens hun forsøkte å blåse ut lysene. Hennes 88-årige datter, som også bodde på hjemmet, var utrøstelig, ikke minst fordi hun hadde brukt fire dager på å glasere den fordømte saken.

Jeg var ikke den yngste på Nannybrook – Mr. Chudleigh var bare 71, og Ms. Clissold, hvis man skal tro på ryktene, led av for tidlig aldring og var 26 – men jeg så unektelig yngst ut. Å dømme etter utseendet alene burde jeg faktisk ikke vært der i det hele tatt, for rynkene og posene og foldene og furene som preget mine medbeboeres fjes, var bemerkelsesverdig fraværende i mitt eget lange, blekhudede ansikt.

Noe herjet virket jeg naturlig nok etter å ha sovet ute i et halvt tiår, og jeg var definitivt ikke like spretten som jeg hadde vært i min ungdom. Men alderen tatt i betraktning var min fysiske tilstand forbløffende bra. Ryggen var rak, synet så godt som noensinne og musklene spenstige og raske. Man kan si hva man vil om mord, men det bidrar utvilsomt til at man holder seg sprek.

Medbeboerne mine var sikkert greie og hyggelige, men det var få, om noen, jeg fikk noe nærmere forhold til. Bernie Mtembe, den eneste svarte beboeren på Nannybrook, var alltid med på et slag backgammon, og når Mrs. Goshen – som hadde en føflekk med omriss som Australia midt i fjeset – drakk for mye vermut, kunne resultatet bli riktig forlystende. Jeg hadde selvsagt alltid en rikelig vermutforsyning gjemt på rommet mitt og spritet jevnlig opp ettermiddagsteen hennes. Hun falt til slutt ned trappen og brakk nakken da tantesløyfen på Margaret Thatcherblusen hennes hektet seg fast i gelenderet, men den dagen hadde jeg ikke bedrevet noen oppspriting, så min samvittighet var ren.

Jeg tror jeg var ganske godt likt, på en litt distansert måte. Folk sa god morgen til meg og innledet famlende samtaler som jeg forsøkte å ta del i med den interesse jeg kunne oppvise. Jeg mottok bestandig diverse valentinkort, de fleste, har jeg en mistanke om, fra en eldre kvinne med 24

Alzheimers, og jeg ble aldri glemt til jul eller på fødselsdagen min. Den 1. januar 1983 ble jeg forært en nydelig, gullbelagt fyllepenn med inskripsjonen ’R.I.P. fra alle på Nannybrook House’. Det ble holdt et lite teselskap til ære for meg, og jeg takket med en riktig spirituell tale og fikk artrittisk applaus fra alle, idet de klasket krokete, rynkete hender sammen, akkurat som fornøyde niser.

Den eneste virkelige vennen jeg hadde på Nannybrook, om da venn er det riktige ordet, var imidlertid Archie Bogosian, en liten dverg av en mann med spisst ansikt, som avhengig av hvilken stemning han var i når man traff ham, og hvor mye Guinness han hadde drukket, hadde vært diamantsmugler, storviltjeger, våpenhandler, astronaut, leiesoldat, racerbilkjører og livvakt for sjahen av Iran.

«Vi dropper pisspreiket, Phoenix,» kunne han hviske idet han bøyde seg mot meg mens vi satt i dagligstuen nede. «Jeg har drept folk, og det innrømmer jeg gjerne.»

«Jeg også,» sukket jeg og klappet ham på armen.

«Bra, bra,» humret han. «Vi er ikke som disse andre jævla tomskallene, vi er proffer. Vi har levd, for guds skyld! Gjort ting. Folk som oss må holde sammen. Jeg husker en gang under krigen da jeg var med i et flyslipp over Berlin … har jeg fortalt deg dette?»

«Nei,» løy jeg.

«Jo, det var et slipp midt på natten, veldig hysj hysj, på direkte ordre fra Churchill …»

Og dermed var han i gang med en eksotisk beretning om hvordan han ble sendt av sted for å snikmyrde Hitler eller utføre et like usannsynlig oppdrag, noe som hadde skaffet ham en veritabel fruktsalat av tapperhetsmedaljer. Jeg fikk senere vite av søsteren hans at han ble kjent kampudyktig fordi han led av spastisk tarm. Han hadde gjort sin lille innsats ved det frivillige brannvesenet, og siden tilbrakt resten av livet med å selge dameundertøy i Swindon for et stort firma. Det spilte ingen rolle. Han hadde, om enn bare i hodet, skapt livet sitt til en fantastisk ferd, og det 25

hadde jeg respekt for. Han drev i hvert fall ikke og maste om podagra og pensjonsutbetalinger, som var de viktigste samtaleemnene blant de øvrige medbeboerne mine.

Ført sammen av en felles sans for rampestreker ble Archie og jeg Nannybrooks spilloppmakere, noe jeg var særdeles godt kvalifisert for etter mine år som medlem av Verdens frihetsforbund.

Vi gjorde ikke noe altfor uhyrlig, bare noen uskyldige fantestreker når anledningen bød seg. Vi kunne for eksempel trykke på alarmknappen i heisen og fly rundt hjørnet og titte frydefullt på pleierne som kom styrtende med oksygenmasker og dinglende stetoskoper. Eller henge små lapper på oppslagstavlen hvor vi skrev slikt som ’Faen ta bestyreren’ eller ’Lyst å bli sugd? Kontakt Mrs. Yurin junior på rom nr. 10’. Så flittig skrev vi lapper og så frekke ble de etter hvert at hele tavlen til slutt ble flyttet inn på kontoret, så noen konstant kunne holde øye med den, hvorpå vi gikk over til å skrive frekke limericker på doveggene i kjelleren.

Til syvende og sist skapte likevel ikke våre små opprør noen videre oppstandelse, for Nannybrook var i alt vesentlig et avslappet sted. Jeg har hørt at det finnes eldrehjem som drives omtrent som et sovjetisk GULag, hvor beboerne blir jaget hit og dit akkurat som farlige politiske forbrytere, men på Nannybrook var det ikke slik, i hvert fall ikke mens jeg bodde der. Organisering eksisterte naturligvis, hvis det var det man ønsket, og man kunne uten vansker tilbringe livets høst i en evig, stramt ordnet runde med fellesgymnastikk, cribbage-konkurranser, batikktimer og turer til ualminnelig naturskjønne steder.

Men hvis ingenting av dette var av interesse – og det interesserte ikke meg noe videre – kunne man bare gjøre hva man ville.

Jeg for min del gjorde egentlig ikke noe særlig i det hele tatt. Jeg så på tv – jeg var en stor fan av Mike Yarwood og komikerduoen The Two Ronnies – og begikk et og annet forgjeves forsøk på å dyrke prydbønner i hagen utenfor 26

Nannybrook. Jeg satt mye ute på verandaen på forsiden og røkte sigaretter og så på Fotoet, løste kryssord nå og da og supplerte den magre pensjonen min ved stadig å slå Bernie Mtembe i backgammon. («Du knuste meg igjen, mann!» jamret han. «Jeg må slutte med dette fordømte spillet. Du ruinerer meg!»)

De fleste dagene var jeg imidlertid bare ute og vandret, la i vei tidlig om morgenen rett etter frokost og kom tilbake sent på ettermiddagen, trøtt og svett og akkurat i tide til kvelds. Bestyreren på Nannybrook satte liten pris på slike utflukter og så helst at beboerne ikke bega seg ut alene fordi så mange lett gikk seg vill eller ble overkjørt.

Men siden jeg unektelig hadde alle sanser i behold, var det ikke stort han kunne gjøre, og jeg fikk fortsette vandringen min som jeg ville.

Jeg gikk rundt i hele byen. Til Wimbledon Common eller Richmond Park eller helt opp til King’s Road, forbi åstedet for drapet på Keith, og siden inn i selve hjertet av London, hvor jeg tilbrakte dagen på British Museum eller i St. James’s Park eller med å ro rundt på Serpentine – innsjøen i Hyde Park. Noen ganger la jeg veien over til Baker Street og så på Emilys gamle hus som nå var ombygd til kontorer, eller opp til Regent’s Park, der jeg betraktet stedet hvor jeg ble født og hvor jeg begikk mitt første mord, stedet hvor White Lodge en gang lå, nå revet og erstattet av alskens parkinstallasjoner. Men jeg ble aldri værende.

Det gjorde meg så uendelig trist å se fortiden min så totalt utslettet.

Av og til ble Archie Bogosian med meg på disse turene, men han ble fortere sliten enn jeg, og det endte gjerne med at vi satt lenge på puber og kafeer og knasket peanøtter og drakk Guinness mens han fikk igjen pusten. Der trakterte han meg med detaljerte beretninger om sitt livs eventyrlige opplevelser, før han foreslo en liten sleng innom Soho «bare for å få blodomløpet i gang». Og av sted bar det, med Archie halsende foran, ivrig som en beagle på sporet, til vi dumpet ned på første rad i en eller annen luguber por27

nokino i et kjellerlokale, der det ble vist særdeles eksplisitte scener på et muggent lerret. Vi betraktet seansene en times tid med store øyne og åpen munn, før vi gikk igjen, mens Archie alltid passet på å gå til billettluken og høflig spørre kvinnen som satt der, om de skulle vise Sound of Music neste uke.

Av øvrige tidsfordriv var det særlig to ting jeg hygget meg med i løpet av årene på Nannybrook.

Først vil jeg nevne selskapsdans. Hver fredag ettermiddag, regelmessig som en klokke, kom beboerne, i hvert fall de av oss som fremdeles kunne gå, sammen i spisesalen, der Mr. Minghella, en vever liten androgyn figur med blåtonet hår og rød fløyelsvest, ledet oss gjennom en forvirrende rad med foxtroter, polkaer, valser, rumbaer, tangoer, kvadriljer og hoftevrikkende bossanovaer mens han slo takten mot veggpanelet med en gammel biljardkø, samtidig som han behendig manøvrerte en diger grammofon han tok med ned fra rommet sitt hver uke spesielt for anledningen.

Det var alltid flere kvinner enn menn på disse dansetilstelningene fredag ettermiddag, så mange av de gamle damene måtte danse sammen, og de klamret seg til hverandre som ulykkelige elskere. Dette frydet Archie Bogosian, som svingte seg rundt i rommet og hvisket: «Ikke noe kyssing, vemmelige gamle lesber!» til alle kvinneparene han tilfeldigvis passerte.

Jeg var ikke med hver fredag og avslo høflig å delta i konkurransene for dem over sytti som Mr. Minghella stadig arrangerte, men det hele var på sin egen måte virkelig morsomt. Jeg øvde på trinnene alene med en pute på rommet mitt, og de gangene jeg hadde sørget for at Mrs. Goshens ettermiddagste var behørig spritet opp med vermut, feide jeg henne med i meksikansk salsa så det suste. Da Mrs. Bunshop kom, sluttet jeg imidlertid å danse, og jeg tok det aldri opp igjen. Synet av henne i jazzdisco-sekvensen var ærlig talt noe det mest avskyelige jeg har sett i hele mitt liv.

28

Og endelig – hvilket selvmordsbrev kan være komplett uten en slik tilståelse – hadde jeg sex. Ikke med beboerne, naturligvis (jeg grøsser ved tanken!), og kanskje ikke så ofte som jeg hadde ønsket, men omstendighetene tatt i betraktning synes jeg at jeg gjorde det ganske bra. I hvert fall bedre enn jeg hadde rett til å vente i min alder.

Sexlivet mitt har i grunnen alltid vært syklisk, svingt frem og tilbake mellom nesten krevende aktivitet og deprimerende dvale. Da jeg var filmstjerne, for eksempel, var det ikke måte på hvor mye sex jeg hadde, for ikke å snakke om da jeg spilte i et rockeband. Ved Cambridge gjorde jeg det ikke så verst, og om årene i Liverpool kanskje ikke bød på det frodigste, var de på ingen måte golde heller. I fangeleiren, derimot, lå sexlivet på is, og i mine fireogtyve år på Tripally Hall levde jeg, når man ser bort fra den lokale bakerens kone, så å si i total kyskhet. Det usunne halve tiåret før jeg kom til Nannybrook var fullstendig uten sex, så jeg følte at jeg hadde en del å ta igjen.

Jeg begynte en ukes tid etter at jeg flyttet inn på Nannybrook, med en barmfager irsk pleierske ved navn Madeleine, som var kledd i en stivet bomullsuniform og hadde en liten føflekk på venstre kinn.

«Du ser veldig ung ut for alderen, Mr. Phoenix!» sa hun en kveld da hun sto ved sengen min med en kopp kakao og en asjett med tre små korintkaker. «Jeg kunne ha lyst på deg selv.»

«Har du det?» spurte jeg og hevet øyenbrynene forførende. Hun rødmet som en solnedgang.

«Mr. Phoenix, da, for et spørsmål!»

«For jeg har lyst på deg,» sa jeg.

«Milde himmel, jeg jobber her!»

Jeg sa ikke noe.

«Jeg jobber her!» gjentok hun.

Fremdeles var jeg taus.

«Det kommer absolutt ikke på tale. Du er seksogsytti år.»

Jeg lot hånden gli varsomt oppover låret og over hoften 29

hennes før jeg bøyde meg og slukket lyset. Da jeg kom så langt som til kakaoen, var den kald.

Etter Madeleine var det Pam, som jobbet på kjøkkenet, og Ms. Crux, fysioterapeuten, og Cindy, som stelte hagen, og et par andre pleiersker og til og med bestyrerens ugifte søster. Jeg hadde sex på mitt rom og på deres rom og i baksetet på biler og på Putney Heath, og en gang til og med på do i kjelleren, en hendelse jeg markerte med en egen limerick på doveggen: Jeg håper det fins toleranse For den slags insubordinanse For deres avtrede Er mitt knullerede.

Den siste britiske skanse.

Jeg nøt sexen – det gjør jeg bestandig – og det gjorde forhåpentlig også partnerne mine. (Bestyrerens ugifte søster lot i hvert fall til å kose seg, å dømme etter hvordan hun skrek: «Å herregud, det er så lenge siden!») Men følelsesmessig engasjement styrte jeg unna. Rent bortsett fra at den slags naturligvis var upraktisk, hadde jeg hverken lyst eller evne til å gi mer enn den mest overfladiske ømhet til dem jeg lå med. Når det gjelder følelser, har jeg aldri hatt plass for andre enn Emily.

Og dette oppsummerer egentlig mitt liv på Nannybrook. Vandring, lesing, backgammon, tv, prydbønner, dans og sex. I dydigste laget etter min standard, men så var jeg i åttiårene, og jeg tok igjen ved å gjøre det av med Mrs. Bunshop. Ikke at noen visste det, naturligvis. Alle trodde at jeg forsøkte å redde henne. Det er det som er så morsomt med mord. Det fører så lett til feiltolkninger.

Jeg hadde vært på Nannybrook i åtte år da Mrs. Bunshop flyttet inn i rommet ved siden av mitt, til venstre sett fra korridoren.

Archie Bogosian hadde, med en viss profetisk forutseen30

het, lattermildt kaldt dette rommet ’Likhuset’, for flere hadde trukket sitt siste sukk der enn noe annet sted i huset, seks bare mens jeg bodde på Nannybrook, to med et par ukers mellomrom. «Enda en til likhuset!» erklærte Archie hver gang rommet fikk en ny beboer. «Frem med balsameringsvæsken!»

Dødsraten blant beboerne i naborommet var så høy, og så regelmessig og hyppig døde de at jeg faktisk begynte å lure på om den blotte nærhet til meg kunne ta livet av folk, uten at jeg så mye som løftet en finger. Jeg nevnte tanken for Archie, hvorpå han forlangte at jeg så ofte jeg bare kunne, skulle sende ut drapsstråler rett ved bestyreren på Nannybrook. Men han var skuffende upåvirkelig og forble i live, og min venn konkluderte omsider med at det hele skyldtes den store lyskasteren i metall som var boltet fast rett under vinduet i Likhuset.

«For kraftig elektrisitet,» forklarte han. «Forurenser luften. Verre enn stråling.»

Likhuset hadde stått tomt i nesten en måned da Mrs. Bunshop ankom, den tidligere beboeren døde av hjerteattakk mens han praktiserte yoga på badet. Jeg satt nede på verandaen foran huset da hun ble fraktet dit i en liten, gul bil, som jeg senere fikk vite ble kjørt av hennes sønn, Simon.

Synet av Mrs. Bunshop i ankomstøyeblikket etterlot et bilde som for alltid skulle definere henne for meg. Sønnen åpnet døren på passasjersiden, og hun svingte seg ut med skjørtet krøllet opp rundt livet og bena sprikende i min retning. Jeg løftet blikket og fikk se at hun stirret rett på meg, rett inn i mine safirblå øyne. Hun vinket, blunket, og gjorde overhodet ikke noe forsøk på å samle eller senke bena, ble faktisk sittende og skreve i bildøren atskillig lenger enn strengt tatt nødvendig for å komme seg ut av bilen.

«Hallo!» hvinte hun og nikket muntert til meg.

«Herregud,» mumlet jeg.

Senere den kvelden lå jeg på sengen og røkte en sigarett 31

og skrev limericker til doveggen i kjelleren på en blokk da det banket lavt på døren.

Jeg tenkte at det kanskje var Archie som kom til en kveldsprat, eller Bernie Mtembe med backgammonpengene han skyldte meg eller kanskje pleiersken med en kopp kakao – blunk blunk! – og slukket sigaretten, tok på meg slåbroken og slo opp døren. Der sto Mrs. Bunshop.

«Titt hei!» brølte hun og holdt opp to plastkopper og en flaske Harveys Bristol Cream, uten sammenligning min minst foretrukne drikke. «Bli-kjent-tid!»

«Jeg holder akkurat på å skrive noe,» sa jeg og håpet at hun tok hintet og lot meg være i fred. Så heldig var jeg ikke.

«Skrev du!» skrek hun frydefullt. «Jeg visste at du var en intellektuell med det samme jeg så deg. Øynene dine er fulle av visdom. Er du forhenværende professor?»

«Nei,» svarte jeg. «Langt ifra.»

«Nå vel,» klukket hun. «Du ser sånn ut. Som et geni.

Jeg er din nye nabo.»

Hun var iført en tykk ullmorgenkåpe og høyhælte rosa tøfler. Et lag med fet, knallrød leppestift var klint utover leppene under en bred, svart bart. Hun luktet av lavendelparfyme og en anelse formaldehyd, og under den venstre armen bar hun et illevarslende stort fotoalbum innbundet i rødt skinn.

«Jeg så deg gjennom vinduet da jeg kom,» sa hun og hevet de falske øyenbrynene på en ytterst megetsigende måte. «Du stirret på meg da jeg steg ut av bilen.»

Jeg benektet å ha gjort noe som helst som kunne tolkes i den retningen, og forsøkte å manøvrere henne ut av døren. Men det fant hun seg ikke i, hun ignorerte protestene mine, buste inn i rommet og skjenket et digert glass søt sherry til meg.

«Skål,» sa hun og satte seg i fotenden av sengen med et dunk. «Bånnski, som det heter.»

Jeg sukket, tok imot sherryen og flyttet meg så langt vekk fra henne som jeg kunne.

32

«Har du funnet deg til rette?» spurte jeg i et forsøk på å småprate.

«Ja da,» sa hun. «Jeg har det utmerket. Selv om jeg ville ha foretrukket å bli boende hjemme. Men han vil ikke ha meg der, skjønner du. Vil ha meg ut så jeg ikke skal se grekerne. Han har seg med dem, skjønner du.»

«Han?» «Simon, selvfølgelig. Sønnen min. Later som om han gjør meg en stor tjeneste når han får meg hit, men det er fordi han vil ha meg ut. Så jeg ikke skal se grekerne. Han har tatt dem med hjem helt siden Ted døde. Ted hadde aldri gått med på å ha grekere i huset. Ted tålte ikke utlendinger.»

«Jaså.»

«Jeg ser på dem gjennom nøkkelhullet. Horribelt. Og vi som ga ham så god utdannelse. Vet du at en gang vant han eggeløpet på skolen.»

Hun helte i seg sherryen og skjenket seg et glass til.

«Drikk opp,» sa hun og pekte på det fortsatt urørte glasset mitt. «Ikke legg bånd på deg på grunn av meg. Jeg heter forresten Ethel. Ethel Bunshop, født Boocock.»

«Phoenix,» sa jeg. «Raphael Phoenix.»

Hun brølte av latter.

«Phoenix! Phoenix! Hva er det? En fugl eller noe? En fugl som tar fyr.»

«På sett og vis.»

«Jeg håper du ikke tar fyr mens jeg er her.»

«Jeg skal gjøre mitt beste for å unngå det,» svarte jeg.

«Fireogsytti og ennå har jeg mine egne tenner,» forkynte hun stolt. «Det kan ikke Simon skryte av når han blir så gammel som jeg. Ikke sånn som han holder på med de grekerne.»

Hun slurpet i seg sherryen, tømte glass nummer to og rapte.

«Som det bråker i rørene her,» sa hun og tørket seg om munnen så hun dro en blodrød leppestiftstrek opp til øret.

«Men du er en flott fyr, må jeg si. Flott og intelligent. Du 33

har nok drag på damene. Hemmelige møter sent på kvelden. Svett grafsing i trange kott. Jeg ser at du har et kott der borte.»

«Jeg lever et nokså stille liv,» forsikret jeg henne. «Veldig stille.»

«Gift?»

«Nei, aldri.»

«Enslig! Jeg håper virkelig du ikke har tenkt å voldta meg.»

«Ingenting kunne vært meg fjernere,» sa jeg bestemt. «Å.» Hun virket skuffet og ble taus, slo med føttene i gulvet og skjenket seg et nytt glass sherry.

«Jeg hadde aldri trodd det skulle ende slik,» sukket hun etter en stund. «På et hjem. Det gjør man vel aldri. Man har så store håp. Og drømmer. Men drømmene blekner bare bort.»

Hun virket så fortvilet da hun sa det, og så så innskrumpet og ynkelig ut at jeg uvilkårlig kjente et stikk av medlidenhet med den gamle kua. Jeg nippet til sherryen for å forsøke å virke vennlig, tvang frem et beroligende smil i fjeset og sa at Nannybrook egentlig ikke var så verst, og at jeg var sikker på at alt kom til å gå bra. Jeg overdrev tydeligvis trøsten, for ikke bare lyste hun opp, slik jeg hadde ment, hun hoppet fysisk fra sengen med en oppvisning av forbløffende smidighet for alderen og slo armene om meg (hun rakk meg bare til midjen og presset den leppestiftrøde munnen et sted i nærheten av navlen min).

«Tusen takk!» hvinte hun. «Åh, tusen takk. Jeg har vært så engstelig. Men det er jeg ikke lenger nå. Vi skal komme oss gjennom det sammen.»

Jeg prøvde å lirke henne vekk, men det ville hun ikke vite av og klamret seg fast til meg som en koala til en trestamme.

«Ja, ja,» hvisket hun. «Vi skal komme gjennom det sammen. Jeg tror jeg vil ha et glass sherry til, og så skal vi se på bilder. Jeg er bare åtteogfemti, vet du.»

Hun ble i tre timer, tømte Bristol Cream-flasken, røkte 34

18 av sigarettene mine («bare én til for å holde deg med selskap!») og guidet meg bedøvende sakte gjennom de første sidene i det enorme albumet i rødt skinn («Ni tanter, vet du, og alle unntatt én gift med en sogneprest!»). Først da bestefarsuret på trappeavsatsen slo ett, lukket hun motvillig det digre bindet og vaklet til døren.

«Du har holdt meg her til langt over sengetid – vi får ta resten en annen gang,» kurret hun og strøk over ryggen på albumet med tykke fingre. «Din slemming.»

«Unnskyld,» sa jeg kort og åpnet døren og skysset henne ut i korridoren. «Jeg lover at det ikke skal skje igjen, helt sikkert.»

«Det gjør ikke noe!» jodlet hun. «Det er fint å snakke. Å» – her bøyde hun seg mot meg og grep hånden min – «knytte bånd. God natt, kjære Mr. Phoenix!»

Hun blunket megetsigende og sjanglet av sted. * De følgende ukene og månedene ble Ethel Bunshop, født Boocock, min tilværelses forbannelse. Jeg trodde ikke det var mulig at noen kunne bli en så stor plage. Kunne gjøre livet mitt så til de grader ubehagelig. Men hun greide det.

Du all verden som hun greide det. Ufyselige kvinnemenneske.

Hver morgen klokken åtte sto hun usvikelig og lurte i korridoren som en ond ånd og ventet på å følge meg ned til frokost. Jeg begynte å gå fra rommet mitt tidligere og tidligere i håp om å unngå henne, men hun tok meg alltid.

En gang snek jeg meg ut klokken halv seks og enda sto hun der, lent mot den panelte veggen som en rynket kurtisane.

«Sover du her ute, Mrs. Bunshop?» spurte jeg ampert.

«Jeg syntes jeg hørte en lyd,» forklarte hun. «Jeg gikk ut for å undersøke.»

«Vel, det er ikke noe her, så du kan legge deg og sove igjen.»

«Men nå er jeg lys våken. Kanskje jeg skal gå ned sammen med deg.»

35