På randen av Vigeland

2 | roy jacobsen

på randen av vigeland | 3

4 | roy jacobsen

på randen av vigeland | 5

6 | roy jacobsen

på randen av vigeland | 7

roy jacobsen På randen av Vigeland

8 | roy jacobsen

på randen av vigeland | 9

roy jacobsen

På randen av Vigeland

i barndommen var jeg ikke videre interessert i Gustav Vigeland. Ei heller i ungdomsårene eller tidlig voksen alder. Vigeland befant seg utenfor min interessesfære, i motsetning til Njåls saga, Helgelandskysten, Dostojevskij og så mye annet som betydde noe, både som inspirasjonskilder, re­ feransepunkter og utfordringer.

Men plutselig skulle Vigeland likevel bli et sen­ tralt symbol på noe jeg ikke husket, et åsted nær­ mest, som jeg ikke la merke til i barndommen og som jeg derfor heller ikke var i stand til å forstå: Høsten 1986 omkom min mor i en bilulykke.

Min far hadde tatt blodtrykksmedisinene sine for de tre siste dagene i én styrt, mens min mor var inne og handlet på Rimi. En halvtime senere klarte han å svime av bak rattet på Mazdaen og kjøre inn i en betongsøyle i førti kilometer i timen, det var det som skulle til, ingen av dem brukte bilbelte.

Min mor omkom på stedet, fattern overlevde så vidt og tilbragte de neste ukene på Ullevål

12 | roy jacobsen

sykehus, der han fikk sydd sammen ansiktet sitt etter alle kunstens regler og ble satt i forbindelse med en prest, som han merkelig nok likte (min far var normalt en gudløs mann, men dette var ingen normal situasjon), et klokt menneske på hans egen alder som hjalp ham å få bukt med en djevelsk blanding av savn og sorg og dårlig samvit­ tighet, mine foreldre var gift i 48 år.

Min far kom sakte, men sikkert til hektene igjen, men klarte ikke lenger å bo «hjemme» på Årvoll, så han kjøpte seg en leilighet i gåavstand fra den opprinnelige, som vi hadde bodd i siden somme­ ren 1955, og tilbragte de ti siste årene av sitt liv på to rom og kjøkken istedenfor på tre, stadig i USBL, det var den avstanden han trengte, gåavstand.

Når en av foreldrene dør, kan det hende at den gjenlevende begynner å snakke, til ungene, også om ting det tidligere har vært naturlig å tie om.

Og omtrent ett år etter ulykken satt fattern og jeg ved siden av hverandre i den «nye» bilen hans, han – som alltid – pekende rundt på bygninger og anlegg vi passerte mens han mumlet: – Den tomta har jeg tatt ut. Og den. Og den. Saksopp­ lysninger fra et drøyt arbeidsliv. Inntil jeg et sted utpå Mosseveien brøt inn og sa et eller annet om muttern, noe jeg hadde sagt før og som jeg likte

på randen av vigeland | 13

14 | roy jacobsen

å tenke på. Fattern nikket, men sa ikke det han pleide når jeg kom inn på dette – i neste øyeblikk snudde han seg mot meg og spurte om jeg syntes mamma hadde hatt dårlige tenner?

Et mer meningsløst spørsmål hadde denne mannen, som jeg trodde jeg kjente, aldri stilt meg, og vi snakker her om en mann med mange sider.

Så jeg sa som sant var: – Hva faen er det for slags spørsmål, muttern hadde da helt greie tenner, på tross av en oppvekst i stusselige kår og kanskje et noe forsinket møte med tannhelsetjenesten?

Fattern spurte videre om jeg da ikke syntes hun hadde gått ofte til tannlegen?

Det var et vel så overrumplende spørsmål. Og urovekkende. Og jo mer jeg tenkte på det, og for­ søkte å huske, jo klarere gikk det opp for meg at min mor egentlig hadde gått til tannlegen én gang hver uke eller hver fjortende dag opp gjennom store deler av barndommen min, jeg hadde bare ikke tenkt over det, før nå.

Denne evige tannlegen hadde kontor i Kirke­ veien, ikke så langt fra den verdensberømte Frog­ nerparken – vi kalte den aldri Vigelands­anlegget.

Og mens hun var til behandling, tok fattern oss ungene med inn gjennom den vidgjetne smi­ jernsporten i parkens fasjonable front, der vi straks svingte av til venstre og kastet oss over

på randen av vigeland | 15

lekeapparatene som befant seg her, klatrestativ, husker, sandkasser, karuseller ... Selv lekeappara­ tene var finere på denne siden av byen, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha kalt det paradis, en fredelig plett der vi kunne utfolde oss i den halve eller hele timen mamma var hos tannlegen.

Det var bare det at hun ikke var hos tannle­ gen, hun var hos en psykiater, fikk jeg nå høre, og ikke hos en hvilken som helst psykiater, men hos Irgens Strømme, som i sin tid hadde behandlet Knut Hamsun, da dikteren slet med skrivesperre etter all viraken i kjølvannet av Nobelprisen. Vi hadde også en bok av Strømme hjemme i hylla, som het De profundis og sto ved siden av Ukjent soldat og var enda mer sønderlest enn dette Lin­ nas mesterverk, fatterns favoritt. Nå begynte også det å gi mening, en fillete bok som jeg hadde hatt på netthinnene fra så langt tilbake jeg kunne huske, men som jeg altså aldri hadde lagt merke til som noe mer enn et møbel i det selvfølgeligste av alle hus, et barndomshjem.

Jeg trengte noen dager på å la mynten falle, la oss kalle det en seigpining av en aha-opplevelse, det smygende alvoret som lå i det faktum at min mor, født og oppvokst på en øy i Nord-Norge, med så godt som ingen utdannelse, hadde hatt en så råtten barndom at den forfulgte henne inn