P.C. Cast Reddet

Reddet

P.C. Cast og Kristin Cast

Reddet House of Night Bok 12

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel: Redeemed Oversatt av Gry Wastvedt Copyright 2014 © P.C og Kristin Cast Published by agreement with Ulf Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America by St. Martin’s Press, LLC, 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45603-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elise Lyons Omslagsbilde: Herman Estevez Omslagsfoto: Shutterstock/Nejron Photo, Shutterstock/3drenderings, Shutterstock/aaleksa, Shutterstock/conrado, Shutterstock/Shukaylova Zinaida, Shutterstock/Jiewsurreal, Shutterstock/Julia Snegireva Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015 Satt i 10,4/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken dedikeres Matthew Shear – forlegger, venn, farsfigur og mester. Kristin og jeg sier ofte at St. Martin’s Press er familien vår. Vel, Matthew er den viktigste i den familien. Vi savner ham.

Takk

Vi takker vår agent, Meredith Bernstein, med masse kjærlighet, respekt og godhet. Uten henne ville det ikke blitt noe House of Night. Takk for at du ga meg ideen til en serie med handling fra en «kostskole for vampyrer».

Takk for din integritet og gode forretningssans. Og takk for at du er vår venn. Vi elsker deg!

St. Martin’s Press er et drømmeforlag. Den familien vi har der, er fantastisk! Fra aller første bok har vi følt støtte og entusiasme fra teamet vårt. Takk til alle som har jobbet hardt for at House of Night skulle bli den store suksessen den har blitt: Jennifer Weis, Anne Marie Talberg, Jennifer Enderlin, Sally Richardson, Steven Cohen, Jeanne-Marie Hudson, Sylvan Creekmore, Stephanie Davis, Bridget Hartzler, og et aldeles overarbeidet produksjonsteam. Dessuten setter vi stor pris på det vakre designet både på bøker, omslag og plakater m.m. Takk til alle på St. Martin’s Press! Vi hjerter dere!

Takk til alle House of Night-lesere! Vi har de mest kreative, lojale og entusiastiske leserne i hele verden. Vi elsker dere og setter stor pris på dere!

Fra P.C.: Takk til Christine, som diskuterte ideer med meg og reddet meg fra å føre fortellingen ut i de rene katastrofer mer enn én gang.

7

Takk til pappa, Dick Cast (Mighty Mouse!), som var til uvurderlig hjelp da jeg skapte det biologiske grunnlaget for HoN-vampyrene.

Takk til deg, Kristin, min fantastiske og talentfulle datter, som er universets beste til å redigere tenåringsprat!

Og takk til min utrolig tålmodige partner gjennom livet, Dusty. Han vet hvorfor.

Kapittel 1

Zoey Jeg har aldri følt meg så mørk før.

Selv ikke da jeg brast, var fanget i Annenverdenen og sjelen min begynte å gå i oppløsning. Da var jeg nedbrutt og forslått og på god vei til å miste meg selv for alltid.

Jeg kjente på mørket inni meg da, men de som elsket meg høyest, var som lyse, vakre stråler av håp, og jeg klarte å ta til meg styrken fra deres lys. Jeg klarte å finne veien ut av mørket.

Denne gangen hadde jeg ikke noe håp. Jeg kunne ikke finne noe lys. Jeg fortjente å forbli fortapt, å forbli knust.

Denne gangen fortjente jeg ikke å bli reddet.

Førstebetjent Marx hadde tatt meg med til sheriffkontoret istedenfor å plassere meg i en celle med alle andre som nettopp var blitt arrestert. Under den nærmest endeløse turen fra House of Night til den store, brune steinbygningen på First Street hvor sheriffen holdt til, hadde han forklart at han hadde tatt en telefon – trukket i noen tråder – og at jeg ville bli plassert i en spesiell varetektscelle fram til advokaten min hadde fått ordnet med framstilling for retten slik at jeg kunne slippes fri mot kausjon.

Blikket hans vekslet hele tiden mellom å se på veien og å 9

se på meg i bakspeilet. Jeg hadde møtt blikket hans. Det skulle bare et kort glimt til for å lese uttrykket hans.

Han visste at det ikke var noen mulighet til at jeg ville slippe fri mot kausjon.

«Jeg trenger ingen advokat,» sa jeg. «Og jeg vil ikke settes fri mot kausjon.»

«Du tenker ikke klart, Zoey. Gi det litt tid. Tro meg, du kommer til å trenge en advokat. Og hvis du kan slippe fri mot kausjon, vil det være det beste for deg.»

«Men det vil ikke være det beste for Tulsa. Ingen vil slippe fri et monster.» Stemmen min var helt flat og fullstendig fri for følelser, men inni meg skrek jeg høyt.

«Du er ikke noe monster,» svarte Marx.

«Så du de to mennene jeg drepte?»

Da kikket han på meg i speilet igjen og nikket. Jeg kunne se at leppene var presset sammen til en strek, som om han prøvde å bite i seg et eller annet. Av en eller annen grunn var øynene hans fremdeles vennlige. Jeg klarte ikke å møte blikket hans.

Jeg kikket ut av vinduet. «Da vet du hva jeg er,» sa jeg. «Om du kaller meg et monster, eller morder eller en vampyryngling på ville veier – det spiller ingen rolle. Jeg fortjener å stenges inne. Jeg fortjener det som kommer til å skje med meg.»

Da ga han opp å snakke med meg, og det var jeg glad for.

Et svart gittergjerde omringet sheriffkontorets parkeringsplass, og Marx kjørte til porten på baksiden, hvor han måtte vente på identitetskontrollen før den svære porten ble åpnet. Så stanset han bilen og førte meg, i håndjern, gjennom en bakdør til et stort rom oppdelt i små avlukker med skjermvegger. Rommet var fullt av folk. Da vi kom inn, var politifolkene travelt opptatt med 10

å snakke, og telefoner kimet. I det samme de fikk øye på Marx og meg, var det som om noen skrudde av lyden. All praten tok slutt, og gloingen begynte.

Jeg stirret rett fram på en flekk på veggen og konsentrerte meg om ikke å slippe ut all skrikingen inni meg.

Vi måtte gå tvers over hele rommet. Så gikk vi gjennom en dør som førte til et rom som så ut sånn som på «Lov og orden: Special Victims Unit», hvor Mariska Hargitay forhører forbrytere.

Det gikk et støt gjennom meg da jeg skjønte at etter det jeg hadde gjort, var jeg nå en forbryter.

En dør i den motsatte enden av rommet førte ut til en smal gang. Marx gikk til venstre. Han stanset for å dra idkortet sitt gjennom en leser, og en svær, tjukk ståldør gled opp. På den andre siden av døren sluttet gangen etter bare noen få meter. Til høyre var det enda en metalldør. Den var åpen. Den nedre delen var tett, men fra skulderhøyde og opp var det sprinkler. Tjukke, svarte sprinkler. Der stanset førstebetjent Marx. Jeg kastet et blikk inn i rommet. Det lignet et gravkammer. Plutselig fikk jeg vanskelig for å puste, og blikket vek fort bort fra det grusomme stedet og fant Marx’ vennlige ansikt.

«Med de evnene du har, kan du sikkert bryte deg ut herfra.» Han snakket lavt, som om han trodde noen kanskje lyttet til oss.

«Jeg la igjen seersteinen på House of Night. Det var den som ga meg kreftene som gjorde at jeg drepte de to mennene.»

«Så da drepte du dem ikke helt på egen hånd?»

«Jeg ble sint og slengte raseriet mitt mot dem. Seersteinen ga meg bare ekstra krefter. Førstebetjent Marx, det var min skyld. Punktum finale.» Jeg forsøkte å høres tøff og selvsikker ut, men stemmen lød helt myk og skjelven.

11

«Kan du bryte deg ut herfra, Zoey?»

«Det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg lover at jeg ikke skal forsøke.» Jeg trakk pusten godt inn og slapp den fort ut igjen idet jeg fortalte ham den absolutte sannhet. «På grunn av det jeg gjorde, er det her jeg hører hjemme. Uansett hva som skjer med meg, fortjener jeg det.»

«Vel, jeg lover deg at ingen kan plage deg her. Her vil du være trygg,» sa han vennlig. «Det har jeg sørget for. Så uansett hva som kommer til å skje med deg, kommer det ikke til å skyldes at en lynsjemobb kom seg inn til deg.»

«Takk for det.» Det var vanskelig å få stemmen til å bære, men jeg fikk da ordene ut.

Han tok av meg håndjernene.

Jeg hadde ikke vært i stand til å røre meg.

«Nå må du gå inn i cellen.»

Jeg tvang føttene til å bevege seg. Vel inne snudde jeg meg. «Jeg vil ikke se noen, spesielt ikke noen fra House of Night,» sa jeg rett før han lukket døren.

«Er du sikker?»

«Ja.» «Du forstår vel hva du sier?» undret han.

Jeg nikket. «Jeg vet hva som skjer med ynglinger som ikke er i nærheten av vampyrer.»

«Så i bunn og grunn har du dømt deg selv.»

Tonen indikerte at det ikke var et spørsmål, men jeg svarte likevel. «Det jeg gjør, er å ta ansvar for det jeg har gjort.»

Han nølte, det virket som om han hadde mer han ville si, men endte med å trekke på skuldrene og sukke. «Ja vel, greit. Lykke til, Zoey. Jeg beklager at det skulle ende slik.»

Døren lukket seg som om den var et kistelokk.

Det var ikke noe vindu der, ikke noe lys utenfra, bort12

sett fra ganglyset som skinte inn mellom sprinklene. I enden av cellen sto det en seng – en tynn madrass på en hard brisk som var festet til veggen. Et toalett i aluminium stakk ut av veggen midt på den motsatte veggen, ikke langt fra sengen. Det hadde ikke noe lokk. Gulvet var bar sement. Veggene var grå. Teppet på sengen var grått. Da jeg gikk bort til sengen, føltes det som om jeg var havnet i et mareritt i våken tilstand.

Seks skritt. Så lang var cellen. Seks skritt.

Jeg gikk til kortveggen og så tilbake igjen. Fem skritt.

Det var fem skritt bredt.

Jeg hadde hatt rett. Hvis jeg så bort fra takhøyden, var jeg stengt inne i en celle på størrelse med en grav.

Jeg satte meg på sengen, trakk knærne opp til brystet og la armene rundt dem. Kroppen ristet og ristet og ristet.

Jeg kom til å dø.

Jeg kunne ikke huske om Oklahoma praktiserer dødsstraff. Jeg hadde ikke akkurat fulgt med i historietimen da trener Fitz spilte film etter film. Men det spilte uansett ingen rolle. Jeg hadde forlatt House of Night. Alene.

Uten noen vampyrer. Selv førstebetjent Marx forsto hva det betydde. Det ville bare være et spørsmål om tid før kroppen min ville begynne å avvise forvandlingen.

Så var det som om noen skrudde på en bryter i hodet mitt, og bilder av døende ynglinger begynte å vises mot lerretet av mine lukkede øyelokk: Elliott, Stevie Rae, Stark, Erin …

Jeg klemte øynene enda hardere igjen.

Det skjer fort. Veldig, veldig fort, lovet jeg meg selv.

Så strømmet en annen dødsscene gjennom hukommelsen. To menn – hjemløse, ekle, men i live helt til jeg mistet kontrollen over temperamentet mitt. Jeg husket at jeg hadde slengt raseriet mitt mot dem … at de smalt inn i 13

steinveggen ved siden av den lille grotten i Woodward Park … at de bare lå der, i en bylt, helt knust …

Men de hadde jo rørt på seg! Jeg hadde ikke forstått at jeg hadde drept dem! Jeg mente ikke å drepe dem! Det var faktisk bare en tragisk ulykke! ropte sjelen min.

«Nei!» Jeg sa det høyt og strengt til den egoistiske delen av meg som ville finne unnskyldninger, som ville unngå konsekvensene. «Folk får ofte rykninger mens de holder på å dø. De er døde fordi jeg drepte dem. Det kommer ikke til å gjøre opp for det jeg har gjort, men jeg fortjener å dø.»

Jeg krøket meg sammen under det kløende grå teppet og stirret i veggen. Jeg brydde meg ikke om middagen de skjøv inn under luken i døren. Jeg var ikke sulten, men uansett hva som hadde befunnet seg på det brettet, var det ikke noe som ville fristet.

Av en eller annen grunn fikk den dårlige matlukten meg til å tenke på sist jeg hadde kjent fantastisk matlukt – pasgetti på House of Night, omringet av vennene mine.

Men jeg hadde vært altfor stresset av Aurox/Heathproblemet. Jeg hadde ikke nytt pasgettien, ikke egentlig.

Akkurat som jeg ikke hadde satt pris på vennene mine.

Eller Stark. Ikke egentlig.

Jeg hadde ikke tatt meg tid til å tenke over at jeg faktisk var heldig som hadde to så fantastiske gutter som elsket meg. Isteden hadde jeg vært forbannet og frustrert.

Jeg tenkte på Afrodite. Jeg husket at jeg hadde overhørt henne og Shaylin snakke om at de hadde holdt øye med meg. Jeg husket at jeg hadde stormet inn og dyttet til Shaylin med kraften av raseriet mitt konsentrert gjennom seersteinen.

Minnet fikk meg til å krympe meg i skam.

Afrodite hadde hatt helt rett. Det hadde absolutt vært 14

nødvendig å holde øye med meg. Hun ville jo ikke klart å snakke meg til fornuft. Helvete heller, da hun forsøkte, hadde jeg ikke vært i nærheten av fornuftig.

Jeg krympet meg igjen da jeg husket hvor nær jeg hadde vært å kaste raseriet mitt over Afrodite. «Åherregud! Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg ha drept en venn.» Jeg snakket inn i hendene, som jeg holdt for ansiktet i skam.

Det spilte ingen rolle at seersteinen på en eller annen måte, og uten at jeg egentlig hadde bedt om det, forsterket evnene mine. Jeg hadde fått mange advarsler. Alle gangene jeg var irritert og steinen ble varmere og varmere. Hvorfor hadde jeg ikke stanset opp og tenkt gjennom hva som foregikk? Hvorfor hadde jeg ikke spurt noen om hjelp? Jeg hadde bedt Lenobia om kjæresteråd.

Kjæresteråd! Jeg burde ha bedt om hjelp til å stagge raseriet som strømmet i meg!

Men jeg hadde ikke bedt om hjelp med noe annet enn det som tunnelsynet mitt var fokusert på: meg.

Jeg hadde vært en selvopptatt bitch.

Jeg fortjente å være her hvor jeg var. Jeg fortjente å måtte ta konsekvensene av min egen oppførsel.

Lyset i gangen ble slukket. Jeg ante ikke hva klokken var. Det virket som år heller enn måneder siden jeg hadde vært menneske – en normal tenåring som måtte gå pokker så tidlig til sengs når det var skole dagen etter.

Jeg ønsket med hele meg at jeg kunne ringe Supermann og få ham til å fly baklengs rundt jorda til tiden var skrudd tilbake til i går. Da ville jeg vært hjemme, på House of Night, sammen med vennene mine. Jeg ville ha kastet meg i Starks armer og sagt at jeg elsket ham høyt og virkelig satte stor pris på ham. Jeg ville sagt at jeg var forferdelig lei meg for alt rotet med Aurox/Heath, og at vi 15

ville finne ut av det – alle to komma fem av oss – men at jeg ville være glad for kjærligheten som ble vist meg uansett. Så ville jeg ha rykket av meg den seersteinen, funnet Afrodite og gitt den til henne så hun kunne oppbevare den på et trygt sted, som om hun var min Frodo.

Men det var for sent for slike ønsker. Det er bare en fantasi å tro at noen kan skru tiden tilbake. Supermann eksisterer ikke i virkeligheten.

Jeg sov ikke. Det var natt, og natten var blitt min dag.

Akkurat nå skulle jeg ha sittet på skolen sammen med vennene mine, levd livet, opplevd det som (for meg) var en normal «dag». Isteden lå jeg her med armene rundt meg selv. Jeg burde ha vært smartere. Jeg burde ha vært sterkere. Jeg burde ha vært hva som helst, bortsett fra en egoistisk drittunge.

Flere timer senere hørte jeg at luken i døren ble åpnet igjen, og da jeg snudde meg, så jeg at noen hadde fjernet det urørte brettet. Fint. Kanskje lukten ville forsvinne også.

Jeg måtte tisse, men jeg ville ikke. Ville ikke bruke det nakne toalettet som stakk ut av veggen midt i rommet.

Jeg stirret på hjørnene hvor veggen møtte taket. Kameraer.

Var det lov for vokterne å se på at de innsatte tisset?

Gjelder de vanlige reglene for meg, egentlig? Jeg mener, jeg hadde aldri hørt om at en yngling eller vampyr var blitt stilt for menneskenes domstol, eller måtte sitte i menneskenes fengsel.

Det trenger jeg ikke å bekymre meg for. Jeg kommer til å drukne i mitt eget blod lenge før det blir noen rettssak.

Merkelig nok ga den tanken litt trøst, og da lyset i gangen ble skrudd på igjen, falt jeg i en rastløs, drømmeløs søvn.

16

Det virket som det bare var gått ti sekunder da luken i døren ble slått opp og enda et aluminiumsbrett kom seilende inn i cellen. Lyden gjorde at jeg våknet med et rykk, men jeg var fremdeles omtåket og prøvde å sove videre – til lukten av bacon og egg gjorde at jeg fikk vann i munnen. Hvor lenge var det siden jeg hadde spist? Æsj, jeg følte meg helt råtten. Med sløret blikk reiste jeg meg og gikk de seks skrittene til døren, løftet opp brettet og bar det forsiktig tilbake til den rotete sengen.

Jeg hadde fått eggerøre som var veldig lett stekt. Baconet var hardt som tørket oksekjøtt. Jeg hadde fått kaffe, en melkekartong og tørt, ristet brød. Jeg ville ha gitt hva som helst for litt Grev Chocula og en boks brun brus.

Jeg tok en bit av eggerøren, men den var så salt at jeg nesten satte den i halsen.

Men istedenfor å kveles begynte jeg å hoste. Inni det hostet kjente jeg smaken av noe, noe metallisk, glatt og varmt og overraskende deilig.

Det var mitt eget blod.

Redselen strømmet gjennom meg og gjorde meg svak, svimmel og kvalm. Skjer det allerede nå? Jeg er ikke klar!

Jeg er ikke klar!

I et forsøk på å renske halsen og puste, spyttet jeg ut eggene. Jeg overså det røde i det rennende gule, satte brettet på gulvet og rullet meg opp på sengen, slo armene rundt meg selv og ventet på flere host og mer blod – mye mer blod. Jeg skalv på hendene da jeg tørket noe nytt og vått fra leppene mine.

Jeg var så redd!

Ikke vær det, sa jeg til meg selv mens jeg forsøkte å holde tilbake et veldig kraftig host. Snart får du se Nyx. Og Jack. Og kanskje til og med Dragen og Anastasia.

Og mamma!

17

Mamma … Brått følte jeg en enorm lengsel etter henne.

«Jeg skulle ønske jeg ikke var alene,» hvisket jeg gråtkvalt ned i den harde, flate madrassen.

Jeg hørte at døren gikk opp, men jeg snudde meg ikke.

Jeg ville ikke se det forskrekkede uttrykket til en fremmed. Jeg lukket øynene hardt igjen og forsøkte å late som jeg var på bestemors lavendelgård, at jeg lå og sov på rommet mitt der. Jeg forsøkte å late som at lukten av egg og bacon kom fra hennes kjøkken, og at hosten min bare var en forkjølelse som gjorde at jeg måtte holde meg hjemme fra skolen.

Og jeg klarte det! Å, takk, Nyx! Jeg kunne sverge på at jeg med ett kunne kjenne lukten av bestemor, lavendel og søtgress. Det ga meg mot til å snakke fort til den som hadde kommet inn, før stemmen ble druknet av blod.

«Ingen fare. Det er dette som skjer med ynglinger. Bare gå, er du snill, og la meg være alene.» «Å Zoeybird, min kjæreste u-we-tsi-a-ge-ya, har du ennå ikke skjønt at jeg aldri kommer til å la deg være alene?»

Kapittel 2

Zoey Jeg trodde hun var en del av dødshallusinasjonen, der hun sto i døren til cellen min, kledd i lilla linskjorte og slitte jeans med en av sine mange piknikkurver hengende over armen, men i det samme jeg snudde meg mot henne, kom hun springende, satte seg på sengekanten, la armene rundt meg og lot barndommens lukter omslutte meg.

«Bestemor! Jeg er så lei for det! Jeg er så lei for det!» hikstet jeg mot skulderen hennes.

«Så, så, u-we-tsi-a-ge-ya, jeg er her nå,» mens hun strøk meg over ryggen.

Hostingen hadde gitt seg for en stund, så jeg skyndte meg å si: «Det er egoistisk av meg, men jeg er så glad for at du har kommet. Jeg har ikke lyst til å dø alene.»

Bestemor lente seg bakover slik at hun kunne ta tak i skuldrene mine og riste meg ordentlig. «Zoey Redbird, du skal ikke dø.»

Tårene trillet nedover kinnet mitt. Jeg brydde meg ikke noe om dem, men tørket meg i munnviken og holdt fram en skjelvende hånd slik at hun kunne se blodet.

Hun kastet så vidt et blikk på beviset jeg forsøkte å vise henne. Isteden åpnet hun piknikkurven, tok fram en 19

rød- og hvitrutet serviett og begynte å tørke vekk tårer og snørr, akkurat som hun gjorde da jeg var liten.

«Bestemor, jeg vet at du elsker meg høyere enn noen annen i hele verden,» sa jeg og forsøkte å ikke gråte (men klarte det ikke). «Men du kan ikke forhindre at kroppen min avviser forvandlingen.»

«Det har du rett i, u-we-tsi-a-ge-ya. Jeg kan ikke det.

Men det kan de.» Hun nikket mot døråpningen bak meg.

Jeg snudde meg og fikk se Thanatos og Lenobia, Stevie Rae, Darius og Stark – min Stark – som alle klumpet seg sammen i døren. Stevie Rae gråt så voldsomt at jeg lurte på hvordan jeg hadde unngått å høre henne.

Stark gråt også, men stille.

«Men jeg sa at dere ikke skulle følge etter meg! Jeg sa at jeg fortjente å ta konsekvensene av det jeg har gjort.»

Nå gråt jeg like voldsomt som Stevie Rae. «Så får du holde deg i live og ta konsekvensene, da! Og jeg kommer til å være så nær deg jeg kan gjennom hele prosessen!» Stark slengte ordene mot meg.

«Jeg kan ikke. Jeg har allerede begynt å avvise forvandlingen.» Jeg hikstet.

«Mitt barn, det bestemoren din sa, er sant. Med mindre din kropps avvisning av forvandlingen allerede var skjebnebestemt, vil vårt nærvær forhindre det,» sa Thanatos.

«Du kommer ikke til å dø! Det tillater jeg ikke!» ropte Stark gjennom tårene og tok et skritt inn i cellen.

«Vent nå litt, gutt! Jeg sa at bare én hadde lov til å gå inn i cellen.» En fyr i sheriffuniform tok et skritt fram og stilte seg foran dem. «Førstebetjent Marx sa at jeg måtte slippe dere vampyrer inn i bygget hvis dere dukket opp, men jeg tøyer ikke reglene så langt at hun kan ha mer enn én besøkende om gangen. Bestemoren er familie.

20

Dere andre kan vente i forhørsrommet.» Han så strengt på bestemor. «Dere får et kvarter.» Så smelte han igjen døren.

«Et kvarter.» Bestemor snøftet foraktelig. «Det er ikke et ordentlig besøk. Det er et hardkokt egg. Vel, da må vi ikke somle. Zoeybird, puss nesen og reis deg opp, er du snill. Du trenger en god dose renselse. Du verden, den snille mannen som gjennomsøkte kurven min, klarte virkelig å lage et kaos oppi her.»

Hun rotet allerede rundt i den bunnløse piknikkurven, så jeg måtte ta hendene hennes i mine for å stanse henne og få henne til å høre etter når jeg snakket.

«Bestemor, jeg er så glad i deg. Du vet det, ikke sant?»

«Selvfølgelig, u-we-tsi-a-ge-ya. Og jeg elsker deg – av hele mitt hjerte. Det er derfor jeg må rense deg. Jeg skulle ønske du hadde et badekar her, eller i hvert fall en vask, for da kunne vi renset deg enda bedre. Men vi får nøye oss med røyk. Jeg jobbet gjennom hele natten, og til slutt valgte jeg å bruke dette østersskjellet du og jeg gravde opp da vi fulgte Mississippielven til Golfen den sommeren du fylte ti. Husker du det?»

«Ja, selvfølgelig, men bestemor –» «Bra. Oppi det vil jeg blande salvie, sedertre og lavendel. Til sammen blir det en kraftig mikstur som vil rense deg både følelsesmessig og fysisk.» Hun helte litt av de tørkede urtene fra en svart fløyelspose opp i skjellet. «Og så har jeg tatt med en ørnefjær og min absolutte favoritturkis. Jeg vet at de kanskje vil ta den fra deg, men vi kan jo prøve å gjemme den inni madrassen din. Den bør beskytte deg mens –» «Hold opp, bestemor,» avbrøt jeg. Jeg møtte blikket hennes uten å nøle. «Jeg drepte de to mennene. Jeg fortjener verken å bli renset eller beskyttet. Jeg fortjener 21

det som hadde begynt å skje med meg før dere dukket opp.»

Jeg hadde ikke ment å høres så kald ut, men det jeg sa, fikk henne til å krympe seg, så jeg gjorde stemmen litt mykere, men ikke noe mindre bestemt. «Vampyrene har ordnet det slik at jeg ikke vil drukne i mitt eget blod, men det endrer ikke det faktum at jeg har gjort noe grufullt – noe jeg må straffes for.»

Hun tok en pause fra å røre i urtene, og det skarpe blikket hennes møtte mitt. «U-we-tsi-a-ge-ya, kan du si meg hvorfor du drepte de to mennene?»

Jeg ristet på hodet og strøk det bustete håret vekk fra ansiktet. «Jeg visste ikke at jeg hadde drept dem, før førstebetjent Marx dukket opp på House of Night. Det eneste jeg visste, var at de gjorde meg rasende – de hang i Woodward Park på jakt etter folk, jenter helst, som de kunne skremme til å gi dem penger.» Jeg tidde og ristet på hodet igjen. «Men det betyr ikke at det jeg gjorde, var greit. Da de skjønte hva jeg var, ville de la meg være i fred.»

«Og lete videre etter neste offer.»

«Sikkert, men ikke for å drepe. De var tiggere, ikke seriemordere.»

«Ja, men fortell meg hva som skjedde, da. Hvordan drepte du dem?»

«Jeg slengte raseriet mitt mot dem. Akkurat som da jeg dyttet Shaylin så hun endte på baken tidligere. Bortsett fra at jeg var enda sintere i parken. Seersteinen forsterket følelsene mine på en eller annen måte og ga meg krefter til å angripe alle.»

«Men du drepte ikke Shaylin,» sa bestemor logisk.

«Jeg så henne på House of Night rett før jeg kom hit. Hun virket høyst levende, synes jeg.»

22

«Nei, jeg drepte henne ikke. Ikke den gangen. Hvem vet hva som ville ha skjedd hvis jeg ikke hadde sprunget min vei og havnet i parken – og sluppet raseriet mitt løs på de to mennene? Jeg var helt ute av kontroll, bestemor.

Et monster.»

«Zoey, det du gjorde, var virkelig ille. Men det gjør deg ikke til et monster. Du meldte deg selv. Du ga fra deg seersteinen. Du lot dem fengsle deg. Et monster ville ikke ha gjort disse tingene.»

«Men bestemor, jeg drepte to menn!» Jeg kjente at tårene vellet fram i øynene mine igjen.

«Og nå må du stå til rette for det du har gjort. Men det betyr ikke at du skal gi opp og påføre alle som er glad i deg, enda mer sorg.»

Jeg bet meg i leppen. «Hele poenget med at jeg tar ansvaret alene var at jeg ikke skulle såre noen andre, spesielt ikke alle jeg er glad i.»

«Zoeybird, jeg vet ikke hvorfor dette grufulle skjedde.

Jeg tror ikke du er noen morder.» Hun holdt opp hånden for å stanse meg da jeg forsøkte å protestere. «Ja, jeg vet at to menn er døde, og at det kan virke som om det er din skyld. Men likevel innrømmer du at seersteinen spilte en stor rolle i det som skjedde, og det betyr at eldgammel magi er i spill.»

«Ja, jeg har brukt den,» sa jeg bestemt.

«Eller den har brukt deg,» kontret hun.

«Uansett, resultatet er det samme.»

«For de to mennene. Ikke nødvendigvis for deg, u-wetsi-a-ge-ya. Reis deg nå opp. Du må rense hodet og sjelen din slik at du kan forstå nøyaktig hva det var som førte deg til denne cellen. Du skjønner det at jeg er ikke her for å hjelpe deg med å gjemme deg for det du har gjort. Jeg er her for at du skal kunne innse fakta.»

23

Som alltid var bestemor både fornuftens og den betingelsesløse kjærlighetens stemme. Jeg reiste meg og tillot meg å nyte synet mens hun la østersskjellet i den ene hånden og la en liten rund kullbit oppå urteblandingen med den andre og tente på. Den gnistret. «Pust dypt tre ganger, u-we-tsi-a-ge-ya. Og for hver gang slipper du ut den giftige energien som gjør hodet omtåket og sjelen din mørk.

Se det for deg, Zoeybird. Hvilken farge har den?»

«En ekkel grønnfarge,» sa jeg og tenkte på de ekle greiene som hadde kommet ut av nesen min sist jeg hadde bihulebetennelse.

«Flott. Pust ut og se for deg at du kvitter deg med den sammen med pusten.»

Kullbiten hadde sluttet å gløde og begynte å bli grå i kanten. Bestemor stakk hånden nedi den svarte fløyelsposen og begynte å strø urter over. «Jeg takker deg, salviens hvite ånd, for din styrke, renhet og kraft.» Søt røyk steg opp fra østersskallet. «Jeg takker deg, sedertreets ånd, for din guddommelige natur og din evne til å skape en bro mellom jorden og Annenverdenen.»

Mer røyk steg opp, og jeg pustet dypt, inn og ut, inn og ut.

«Og som alltid takker jeg deg, lavendelens ånd, for din trøstende natur og din evne til å tillate oss å slippe raseriet i oss og omfavne roen.» Så begynte bestemor å gå i ring rundt meg i klokkeretningen mens hun subbet med føttene i en eldgammel hjerterytme som liksom elektrifiserte den velduftende røyken og fikk den til å pulsere inn i kroppen min mens hun viftet rundt meg med ørnefjæren.

Uten å miste takten i dansen begynte hun å snakke i takt med bevegelsene så det runget fra hennes blod og over i mitt. «Ut med alt giftig – grønt og galleaktig. Inn med søt røyk – sølvfarget og ren.»

24

Jeg konsentrerte meg mens hun danset rundt meg, og falt like lett inn i ritualet som jeg hadde gjort gjennom hele barndommen.

«Sug til deg de helende kreftene. Sug i deg renselsen.

Sug i deg de beroligende kreftene. Grønn galle, forsvinn.

Isteden kommer sølv og klarhet,» sang bestemor til meg.

Jeg løftet hendene i været og førte røyken rundt hodet mitt mens jeg konsentrerte meg om det rensende sølvet.

«O-s-da,» sa bestemor. Så gjentok hun det på engelsk.

«Bra. Du er i ferd med å gjenfinne senteret ditt.»

Røyken og bestemors sang hadde lullet meg inn i en søvnig, transeaktig tilstand. Jeg blunket, som om jeg kom opp av vannet etter et dypt dykk, og øynene mine ble store av overraskelse. Gjennom røyken kunne jeg se et klart sølvaktig lys som lå rundt bestemor og meg som en slags boble.

«Dette er det du projiserer nå, Zoeybird. Det har overtatt for Mørket som var inni deg.»

Jeg trakk pusten dypt inn enda en gang og kjente den fantastiske lettheten i brystet. Den forferdelige trangheten som hadde vært der da jeg begynte å hoste, var borte.

Sammen med den overveldende fortvilelsen som hadde vært der i – Hvor lenge? undret jeg. Når som den var borte, skjønte jeg hvor tyngende den hadde vært.

Bestemor hadde stanset foran meg. Røyken steg fremdeles fra østersskjellet som hun la mellom oss på gulvet, og så tok hun hendene mine i sine.

«Jeg vet ikke alt. Jeg har ikke svarene du søker. Jeg kan ikke gjøre mer enn å rense og lege din sjel og din ånd. Jeg kan ikke ta deg med vekk fra dette stedet eller forandre den fortiden som har brakt deg hit. Jeg kan bare elske deg og minne deg på den ene, lille regelen jeg har forsøkt 25

å leve etter: Jeg kan ikke kontrollere andre. Jeg kan bare kontrollere meg selv og hvordan jeg reagerer på andre.

Og hvis alt annet feiler, velger jeg vennlighet. Jeg viser medfølelse. Og hvis jeg så har gjort dårlige valg, har jeg i det minste ikke skadet min ånd.»

«Jeg mislyktes der, bestemor.»

«Mislyktes – det er fortid, og du bør la dine feiltrinn ligge i fortiden, hvor de hører hjemme. Lær av de feilene du gjør, og gå videre. Ikke gjør feil igjen, u-we-tsi-a-ge-ya.

Det betyr at hvis du må stå til rette i en rettssal for det grufulle som skjedde, skal du gjøre det ved å snakke sant og handle ut fra medfølelse – slik det sømmer seg en av Nyx’ yppersteprestinner.»

«Jeg bør ikke skyve vekk dem som elsker meg.» Det var ikke ment som et spørsmål, men bestemor svarte likevel.

«Det å skyve vekk dem som elsker deg og vil ditt aller beste, er noe et barn ville gjort, ikke en yppersteprestinne.»

«Bestemor, tror du Nyx fremdeles vil ha meg som sin yppersteprestinne?»

Bestemor smilte. «Klart jeg gjør, men hva jeg tror, er ikke viktig. Hva tror du selv om din gudinne, Zoey? Er hun så flyktig at hun ville elske deg og så kaste deg til siden så lett?»

«Det er ikke Nyx jeg tviler på, men meg selv,» innrømmet jeg.

«Da må du søke i deg selv. Hold godt fast på senteret ditt.» Hun fant fram turkisen hun hadde tatt opp fra piknikkurven tidligere, og la den i hånden min. «Du har brukt seersteinen til å konsentrere kreftene dine, uavhengig av om det var meningen eller ikke. Nå tenker jeg at du må finne fokus inni deg selv. Akkurat som denne tur26

kisen har evne til å beskytte, må du finne tilbake til dine egne evner – i deg selv. Men ikke søk til raseriet denne gangen, Zoey. Søk etter medfølelse og kjærlighet.»

«Alltid kjærlighet,» avsluttet jeg for henne idet jeg tok steinen og kjente den glatte overflaten i hånden.

«Hold like godt fast ved ditt sanne jeg som du gjør med denne steinen, og husk at jeg alltid vil tro at du er sterkere, klokere og vennligere enn du vet at du er.»

Jeg la armene rundt henne og ga henne en god klem.

«Jeg er så glad i deg, bestemor. Det vil jeg alltid være.»

«Og jeg vil alltid være veldig glad i deg.»

«Tiden er ute!» Betjentens stemme gjorde at jeg motvillig slapp taket i bestemor. «Men hva er det som foregår her inne? Hva er det som brenner?»

Bestemor snudde seg mot ham, smilte, og snakket med sin søteste stemme: «Ikke noe du trenger å bekymre deg for, vennen min. Bare noe vi brenner for å rense og se ting klarere. Liker du cookies med sjokoladebiter? Jeg har en hemmelig ingrediens som gjør mine helt uimotståelige, og jeg har tilfeldigvis puttet et dusin oppi kurven min.» Hun klappet ham på armen mens hun ledet ham ut av døren.

Hun tok en papirtallerken full av cookies opp av den magiske kurven og blunket til meg over skulderen. «Vennen min, skal jeg hente litt kaffe som du kan ha til disse, og så kan du vel sende den hyggelige unge vampyren som heter Stark, inn til barnebarnet mitt?»

Stark!

Jeg satte meg på sengen, rettet nervøst på klærne mine og forsøkte å dra fingrene gjennom det bustete håret. Og så sto han i døren, og jeg glemte helt hvordan jeg så ut.

Jeg glemte alt, bortsett fra hvor glad jeg var for å se ham.

«Kan jeg få komme inn?» spurte han usikkert.

Jeg nikket.

27

Han brukte null tid på å gå de seks skrittene bort til meg. Og jeg kunne ikke vente et sekund til. Så fort han var innen rekkevidde, slo jeg armene om ham og presset ansiktet mot skulderen hans.

«Jeg er så lei for det! Du må ikke hate meg – vær så snill, du må ikke hate meg!»

«Hvordan skulle jeg kunne hate deg?» Han holdt så hardt rundt meg at det var vanskelig å puste, men det gjorde ingenting. «Du er min dronning, min yppersteprestinne, og min elskede – min eneste elskede.» Han slapp taket såpass at han kunne se meg inn i øynene. «Du må ikke ta livet ditt. Det overlever jeg ikke, Zoey. Jeg sverger, jeg overlever ikke.»

Han hadde mørke ringer under øynene, og de røde vampyrtatoveringene lyste ekstra sterkt mot den unaturlig bleke huden. Han så ut som han var blitt ti år eldre på ett døgn.

Jeg hatet at han virket så syk og sliten. Jeg hatet at det var min skyld at han så sånn ut.

Jeg møtte blikket hans og snakket med all den vennlighet og medfølelse jeg hadde i meg. «Det var feil av meg å forsøke det. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Jeg er lei for at du måtte lide for det – jeg er lei for at du må takle alt dette.» Jeg gestikulerte rundt i cellen.

Han strøk meg vennlig, nesten ærbødig, på kinnet.

«Der du går, går jeg. Vi er edsvorne hele livet og enda lenger, Zoey Redbird. Og alt dette kan jeg takle bare vi har hverandre. Har vi fremdeles hverandre?»

«Det har vi.» Jeg kysset ham, lenge og hardt. Jeg trodde jeg trøstet ham, men skjønte at det faktisk var hans berøring, smak og kjærlighet som trøstet meg.

Det var i det øyeblikket jeg forsto hvor inderlig jeg elsker Stark.

28

«Der ser du,» sa han og dekket hele ansiktet mitt med små kyss og strøk vekk tårene som gled nedover kinnene.

«Alt er bedre nå. Alt kommer til å ordne seg.»

Jeg hadde ikke lyst til å si at jeg ikke trodde at alt kom til å ordne seg. Det ville ikke være særlig medfølende gjort. Isteden tok jeg ham med bort til den harde, smale sengen. Vi satte oss, og jeg satte meg godt til rette i armkroken hans.

«Vi kommer til å bytte på å være her for å hindre at du skal avvise forvandlingen igjen. Fra i dag vil det alltid være en vampyr utenfor døren din,» forklarte Stark lavt mens han holdt meg tett inntil seg. «De setter en sengebrisk i gangen.»

«Gjør de? Får du være så nær meg?»

«Ja, førstebetjent Marx tvang dem til det. Han er et skikkelig godt menneske. Han sa til politisjefen at hvis de ikke lot en vampyr oppholde seg i nærheten av deg, ville det være det samme som å gi en menneskefange et barberblad og så late som de ikke skjønte hva som ville hende etterpå. Han sa det var umenneskelig, og fordi du selv valgte å melde deg, har du de samme rettigheter som dem.»

«Det var snilt av ham.» Plutselig gikk det opp for meg hvilken tid på døgnet det var – klokken kunne ennå ikke være tolv på formiddagen. «Vent, du burde ikke være her.

Det er lyst ute.» Jeg satte meg opp og begynte å undersøke om han hadde noen brannsår.

Han smilte. «Alt i orden med meg. Med Stevie Rae også. Vi satt baki skolens varebil på veien hit – du vet, den som ikke har noen vinduer.»

Jeg nikket og smilte. «Mørke Børge?»

«Nemlig, sånn er det blitt for meg nå.» Han smilte det kjepphøye smilet sitt. «Marx lar oss kjøre inn i parke29

ringshuset ved siden av her. Ingen solstråler traff noen av oss.»

«Men vær forsiktig, greit?»

Han hevet et øyenbryn. «Virkelig? Sier du at jeg må være forsiktig?»

«Jeg ber deg, faktisk,» sa jeg og husket at jeg skulle være vennlig.

Han lo og klemte meg. «Zoey Redbird, du er sannelig sprø, men jeg elsker deg.»

«Jeg elsker deg også.»

Altfor snart slapp han taket i meg, og uttrykket ble mer alvorlig. «Altså, jeg vil at du skal fortelle meg alt. Det jeg vet, er at du ble forbanna på de to menneskene og slengte noen slags krefter mot dem, men jeg må ha detaljer.»

«Stark, kan vi ikke bare –» begynte jeg, for jeg ville ikke kaste bort et sekund av tiden med ham på å snakke om den grufulle feilen jeg hadde begått.

Han avbrøt meg. «Nei, vi kan ikke bare late som ingenting, Zoey. Du er mye rart, men du er ingen morder.»

«Jeg slengte to fyrer inn i en vegg, og de er døde. Det gjør meg til morder, Stark.»

«Men du skjønner at det er akkurat det jeg har litt problemer med. Jeg mener at det gjør seersteinen til morder. Det var derfor du ga den til Afrodite, ikke sant? Fordi den kanaliserte sinnet du følte mot de to mennene.»

Jeg åpnet munnen for å forklare ham noe jeg ikke skjønte selv engang, men jeg ble avbrutt av lyden av løpende skritt ute i gangen. Betjenten dukket opp i døren, helt rød i ansiktet og med vidt oppsperrede øyne.

«Kom igjen, kom igjen! Må ut. Nå!» sa han til Stark og vinket frenetisk på ham. «En av dere vampyrer kan bli, men her ute i gangen. Resten av dere må ut herfra – dra tilbake dit dere kom fra.»

30

«Vent, det har ikke gått fem minutter ennå, i hvert fall ikke et kvarter,» sa Stark.

«Det kan jeg ikke gjøre noe med. Alle dører blir låst.

Det har skjedd noe alvorlig nede i byen.»

Jeg fulgte Stark til døren, og det kjentes som en isbit gled sakte nedover ryggen min.

«Hvor i byen? Hva er det som skjer?» spurte jeg.

«Helvete har brutt løs ved Mayo-bygningen, og de trenger alt tilgjengelig politi der.»

Døren til cellen min ble smelt igjen, og Stark og jeg ble stående og stirre på hverandre gjennom gitteret.

«Neferet,» sa Stark. «Å, faen.» Jeg var så enig, så enig.