Owen Laukkanen De bortførte

De bortførte

TIDLIGERE BØKER AV OWEN LAUKKANEN: Raske penger Mye vil ha mer Morderens øyne

Owen Laukkanen

De bortførte Oversatt av Tor Erik Solberg

© 2015 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Copyright © Owen Laukkanen 2015 This edition published by arrangement with G. P. Putnam’s Sons, a member of Penguin Group (USA) Inc., through Ulf Töregård Agency AB. ISBN 978-82-02-49258-8 1. opplag 2015 Originalens tittel: The Stolen Ones Oversettelse: Tor Erik Solberg Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Tanken på søsteren var det eneste som holdt henne i live.

Containeren var mørk og stinket av møkk. Svette. Urin.

Smerte. Irina husket ikke hvor lenge de hadde vært der inne.

Hvor lenge det var siden den sjarmerende amerikaneren Mike hadde forsvunnet med passet hennes i Bucureşti. Hvor lenge det var siden de to bøllene med steinansikter hadde dyttet henne inn i containeren sammen med de andre jentene, kanskje førti stykker. Og Catalina. Lillesøsteren hennes.

Hun visste ikke lenger hvor mange dager de hadde vært innestengt i bekmørket. Stanken bak var nesten uutholdelig, der de krøp sammen bak den falske veggen i containeren og delte det lille de hadde av mat. De hadde hamret og klort på stålveggene rundt seg, skreket seg hese mens containeren ristet og skaket på den grusomme, klaustrofobiske turen.

Det var bare tanken på Catalina som holdt henne i live.

Bare varmen fra lillesøsteren som trykket seg mot henne i mørket, holdt redselen i sjakk – og framfor alt den fortvilte, nagende skyldfølelsen. * Nå var de i Amerika. I mange dager hadde containeren fulgt havets langsomme rulling mens duringen fra den store maskinen langt under dem ga gjenlyd i stålveggene. Noen av kvinnene hadde vært sjøsyke. Lukten av oppkast fylte det trange skjulestedet. Den blandet seg med den fæle stanken fra den overfylte toalettbøtta i hjørnet.

Irina hadde fått tiden til å gå ved å fortelle Catalina alle 5

slags historier. – Dette er den eneste måten vi kan komme oss inn i landet på, sa hun til søsteren. – Når vi kommer til Amerika, får vi dusje, og de gir oss nye klær og skaffer oss jobb.

Catalina trykket seg nærmere henne i mørket uten å si noe, og Irina visste ikke om løgnene hun serverte, var noen trøst.

Så stilnet bølgene. Maskinen saknet farten. Det var som om mørket i containeren ikke var så svart lenger. Luften virket en tanke friskere. Kvinnene hadde begynt å skrike igjen, alle ropte på hjelp mens containeren ble heist i land. Idet kranen løftet dem av skipet, ble de kastet rundt i det hemmelige rommet som om de var vektløse et kort øyeblikk.

Containeren ble satt ned, og Irina kunne høre motoren til en lastebil. Så ristet og skaket det mens de tydeligvis kjørte langs en humpet vei. Det var en kort tur, kanskje femten minutter. Så stanset de, og motoren ble slått av. Døren i den falske veggen ble åpnet.

Lyset blendet dem fullstendig. Kvinnene myste og trakk seg lenger inn i skjulestedet mens de prøvde å beskytte øynene med hendene. Irina trakk Catalina med seg inn i kroken, lengst mulig unna lyset og det som måtte vente utenfor.

To menn dukket opp i døråpningen. Store karer med nesten glattbarberte skaller. En av dem hadde et langt arr tvers over pannen. Den andre holdt en vannslange. – Få de fordømte kvinnfolkene ut herfra, sa han til kameraten.

– Hva sa han? hvisket Catalina, og et kort øyeblikk følte Irina seg ergerlig. Søsteren kunne ikke engelsk. Hva i all verden hadde gått av Catalina da hun insisterte på å bli med?

Men Catalina hadde hele livet prøvd å holde tritt med storesøsteren, og Irina hadde til slutt latt henne få viljen sin. Nå hadde hun lagt både sitt eget og lillesøsterens liv i hendene til menneskehandlerne, og det gjorde henne like skyldig som dem. Det visste hun.

Mennene trakk kvinnene ut av skjulestedet to og to, forbi stablene med pappesker som var fylt med billige DVD-spillere og barbermaskiner. Til slutt var alle ute, og kvinnene sto forskremte og mysende i det sterke sollyset.

De var på en lagertomt. Irina kunne lukte havet, men høye 6

stabler av rustne containere hindret henne i å se noe annet enn stålvegger og de to kraftige fyrene.

Mennene spylte inne i det hemmelige rommet innerst i containeren. De tømte toalettbøtten ut i grusen på bakken og spylte den også. Så rettet de vannstrålen mot kvinnene.

Vannet var kaldt, selv i den varme sommerluften. Catalina boret fingrene inn i armen til Irina idet vannet traff henne.

Irina for sammen og var fristet til å legge på sprang. Men hun løp ikke vekk. Hun holdt ut dusjingen og hostet og harket i det kalde vannet. Så ble vannet skrudd av, og de sto våte og skjelvende og så seg forskremt rundt.

Mennene begynte å jage dem inn i containeren igjen. De tok til side ei jente, en vakker blondine på Catalinas alder. Så kastet mannen med arret et blikk på Catalina og nikket til kameraten sin. – Hun også, sa han.

Irina følte et stikk av panikk. – Nei! sa hun. – Ikke rør henne!

Mannen med arret skulle til å legge armen rundt Catalina, men Irina stanset ham – klar til å slåss. Hun kunne i det minste klore ham, skade ham på en eller annen måte. Hun var rede til å dø, før hun lot søsteren havne i hendene på disse bandittene.

Men banditten gjorde ikke noe tegn til å ville drepe henne.

Han bare så på henne og trakk på skuldrene. – Som du vil, sa han og gikk nedover langs rekken av kvinner. – Hun er for gammel i alle fall.

I stedet plukket han ut en annen, ei mørkhåret jente som var yngre enn Catalina. Han trakk henne med seg og forsvant ut av syne sammen med den unge, blonde jenta. I mens jaget kameraten hans Irina og Catalina inn i containeren igjen. Da resten av kvinnene var inne bak den falske veggen, stengte han døren. De var inne i bekmørket igjen. * Døren var blitt åpnet to ganger siden de ble spylt på lagertomten. Det hadde gått flere dager mellom hver gang. Containeren skumpet og ristet, og jentene hørte trafikk utenfor, 7

biler og trailere. Det var sjelden containeren sto stille. Irina skrek om hjelp, men det var ingen hjelp å få.

Da døren gikk opp, kikket de samme mennene inn til dem.

De snakket fort og utydelig sammen mens de kikket på kvinnene som krøp sammen inne i halvmørket. Mannen med arret kom inn og valgte ut to tilfeldige kvinner. Ei blond jente på kanskje tjue år og en enda yngre brunette. Han trakk dem ut av containeren etter håret mens de skrek og strittet imot.

Så kom han tilbake og hentet to til. Til slutt hadde han tatt ti kvinner. Så ble døren lukket og låst, og containeren begynte å bevege seg igjen.

Neste gang døren gikk opp, kom kameraten hans inn og tok med seg bare to av kvinnene. Irina holdt fast i Catalina og trakk henne med seg helt innerst i containeren i et forsøk på å unngå å bli plukket ut. Hun knep øynene igjen mens hun hørte skrikene fra de uheldige som ble utvalgt. Hun turte ikke å trekke pusten engang før mennene låste døren igjen.

Traileren med containeren fortsatte å kjøre. Det var blitt mer plass inne i mørket nå. Mennene hadde tatt ut nesten halvparten av kvinnene. Før eller siden ville de komme og hente de gjenværende. De ville komme og hente Catalina også.

Mennene hadde vært slurvete da de stengte av det skjulte rommet i containeren. Døren var ikke gått skikkelig i lås, den ristet og ble stående halvt på gløtt. Det ga et ørlite håp. Irina klarte å presse den mer opp. Utenfor den falske veggen var det en passasje mellom stablene av pappesker som fylte resten av containeren.

Luften ble friskere av den åpne døren. Kanskje sjansen ville dukke opp? Hva mennene ville gjøre med Irina, fikk være det samme, tenkte hun. De skulle ikke få kloa i Catalina. Hun skulle sørge for å få lillesøsteren hjem igjen.

– Kom, sa hun og trakk Catalina med seg bort til døråpningen. – Neste gang de kommer, skal vi være klar til å ta imot dem.

2

Sheriffbetjenten i Cass County, Dale Friesen, tok den siste slurken av kaffen og gikk ut på parkeringsplassen utenfor Paul Bunyan Diner. Solen var i ferd med å gå ned etter nok en sommerdag. Han ble stående på trappen et øyeblikk mens han trakk inn den friske luften og nøt stillheten. Køen av campingturister og byfolk på ferie hadde stilnet på Highway 200 på den andre siden av plassen. Nå var alle opptatt med å roe seg ned i telt og campinghytter for natten mens de sloss mot myggen og håpet at tordenskyene i det fjerne skulle dreie sørover før det ble mørkt.

Friesen gikk rundt hjørnet av kafeen og bort til bilen. Hvis han hadde flaks, ville regnet drøye lenge nok til at veien tilbake til Walker holdt seg tørr. Og lenge nok til at han ikke så ut som en druknet katt når han sto utenfor døren til Suzi med en flaske vin. Han hadde avlyst den store daten deres i går for å dra på fisketur. Det hadde ikke gjort henne blid, og nå måtte han vise seg fra sin beste side.

Idet han skulle til å sette seg inn i bilen, kjørte en stor semitrailer inn på parkeringsplassen. En flott Peterbilt med en rusten, rød container på tilhengeren. Den parkerte bak Friesen. Bakenden på traileren ble stående et godt stykke ut i innkjørselen, og idet sjåføren klatret ut av førerhuset, ropte Friesen til ham: – Du er litt for lang for den plassen, sa han. – Jeg skal kjøre nå, så hvis du venter et øyeblikk, kommer du lenger fram.

Sjåføren, en diger fyr med glattbarbert skalle og et ansikt som så ut til aldri å ha trukket på smilebåndet, kastet 9

et blikk bakover mot tilhengeren. Så nikket han til Friesen.

– Ja, greit, sa han.

– Det kommer ikke mange langtransporter av den typen hit ut på landet, sa Friesen. – Hvor skal du hen?

Sjåføren kikket fort inn i førerhuset, og da Friesen fulgte blikket hans, så han at det var en fyr til der inne, også han diger og snauklipt. Han hadde et langt arr i pannen, som om han hadde hatt et uvennlig møte med en motorsag.

– På gjennomreise.

Fyren hadde en utenlandsk aksent, kanskje europeisk.

– Skal følge I-94 inn i North Dakota.

– Dere har bare et vanlig førerhus, ser jeg, sa Friesen.

– Ingen køye som de fleste langtransporter, mener jeg. Trenger dere motell, kan jeg anbefale et bra sted. Tettstedet Walker ligger like opp i veien her, bare sju–åtte kilometer. Der er det …

– Vi må til Fargo i kveld, avbrøt sjåføren og skiftet ben.

– Har en timeplan å følge …

Friesen flirte litt. – Det er to hundre kilometer til Fargo, sa han. – Og det blir uvær snart. Dessuten tror jeg motellet i Walker ville bli glad for å få noen nye gjester i natt, så jeg vil fraråde dere å dra videre i kveld.

– Ellers takk, sa mannen uttrykksløst. – Men vi må til Fargo.

– Ja vel.

Friesen ga opp. Det var noe merkelig med disse to karene, men pokker heller – han var ikke betalt for å blande seg opp i hva alle mennesker han møtte, hadde å gjøre her i distriktet.

Dessuten hadde han fri i dag. Han gadd ikke å ofre mer tid på de to fremmede og skulle til å sette seg i bilen. Da hørte han noen lyder fra traileren. De kom fra lasteplanet og hørtes ut som banking. Friesen snudde seg mot sjåføren igjen.

– Hørte du det?

Mannen ristet på hodet. – Jeg hørte ikke noe.

Friesen så nærmere på den store traileren. Trekkvognen virket helt ny. Ingen logoer, ingen kjennemerker av noe slag, bortsett fra registreringsnummer for nyttekjøretøy utstedt av 10

Transportdepartementet og et klistremerke med operatørens navn. Standard førerhus, som han hadde bemerket tidligere.

Det var altså ingen køyer eller noen som helst bekvemmeligheter som langtransportsjåfører pleide å nyte godt av. Operatøren måtte være en tulling som sendte en diger semitrailer som dette inn på sideveier i det nordlige Minnesota, hundrevis av kilometer fra noe som helst.

– Hvor kommer dere fra, forresten? sa Friesen.

Sjåføren vred litt på seg igjen og kastet et nytt blikk på kameraten i førerhuset. – Duluth, sa han omsider. – Hør her, mister, jeg har ikke tid til å stå her og …

– Jeg er faktisk sheriffbetjent, sa Friesen og viste fram skiltet sitt. Han beholdt et vennlig smil mens han begynte å gå mot containeren på tilhengeren. – Prøv å være litt hjelpsom, er du snill. Kanskje dere har noen blindpassasjerer baki her?

Et par rotter som gjerne vil ut? Hva slags last er det i containeren?

Sjåføren nølte i brøkdelen av et sekund, før han fulgte etter Friesen bakover langs traileren. Containeren var umerket, bare noen gamle registreringsnumre fra Transportdepartementet. Det samme gjaldt tilhengeren, men den hadde New Jersey-skilter.

– Dere er sannelig langt hjemmefra, sa Friesen. – Hva er det dere har i lasten?

Sjåføren bare så på ham. – Elektronikk, sa han omsider.

Friesen merket den velkjente kriblingen i nakken, som var et sikkert varseltegn. Han lot hånden gli rolig ned til pistolhylsteret på hoften og kneppet det opp. Mens han holdt blikket festet på sjåføren, snakket han med rolig stemme.

– Kan du være så snill å åpne containeren for meg?

Sjåføren bare stirret på ham. – Jeg tror ikke du har rett til å undersøke containeren uten ransakingsordre, sa han.

– Jeg hørte noe som beveget seg der inne, sa Friesen. – Det gir meg rett til å gripe inn. Vi kan gjøre dette på en av to måter: Jeg kan ringe etter hjelp, eller vi kan ordne opp i dette før uværet bryter løs. Hva foretrekker du?

Som for å understreke poenget, buldret tordenen i det 11

fjerne. Sjåføren tenkte seg om litt. Så trakk han opp et nøkkelknippe fra lommen og begynte å fikle med låsen på bakdøren. Den gikk omsider opp, og det var da helvetet brøt løs.

I det samme låsen gikk opp, svingte bakdøren utover og traff sjåføren så han ramlet bakover. Friesen fikk et glimt av en vegg av pappesker. De så ut til å inneholde DVD-spillere eller noe lignende. Så kom en kvinne styrtende ut, skitten og bustet og vill i blikket. Hun var ung, nesten bare en jentunge, og skrek noe på et ukjent språk idet hun kastet seg ut gjennom døråpningen.

Friesen hoppet bakover mens han trakk pistolen og ropte «stans». Men jenta enset ham ikke. Hun slo til sjåføren som falt bakover, idet ei jente til dukket opp i døråpningen. Hun var enda yngre. Like skitten. Hva i helvete var det som foregikk?

Friesen stakk fort pistolen i hylsteret og prøvde å gripe tak i den første jenta. Men han klarte ikke å holde henne fast.

Hun kjempet seg fri og la på sprang over parkeringsplassen – mot skogen som grenset opp til baksiden av kafeen. Sjåføren kom seg på bena og styrtet bort til den andre jenta, som hadde hoppet ned og begynt å løpe etter den første. Han kastet seg over henne bakfra og trakk henne tilbake til containeren.

Friesen, som hadde tatt opp jakten på den første jenta, bråstanset. Den andre jenta hylte og kjempet fortvilet i armene til sjåførene, sparket og klorte. Sjåføren løftet henne opp som om hun var en liten fjær, og slang henne inn gjennom døråpningen. Friesen ble bare stående og stirre vantro på dem mens hjernen strevde med å tyde det uforståelige opptrinnet.

Etter å ha slengt den yngste jenta inn i containeren, kastet sjåføren et blikk mot skogen der den eldste jenta hadde forsvunnet. Han nølte et øyeblikk, før han slo igjen døren med et smell og låste den. Nå reagerte endelig Friesen. Han trakk pistolen igjen.

– Stans, sa han til sjåføren. – Bli stående.

Sjåføren overhørte ham og begynte å gå mot der jenta 12

hadde forsvunnet inn i skogen. Friesen gikk fort etter ham og skulle akkurat til å legge hånden på skulderen til fyren da han merket noe bak seg.

Det var den andre mannen, han med arret. Han holdt en stor pistol rettet mot Friesen.

Friesen snudde seg mot ham. – Hva i helvete …, begynte han.

Da trykket fyren på avtrekkeren.

3

Irina løp inn i skogen så fort bena kunne bære henne, gjennom kratt og busker og over falne trestammer. Over henne lynte det. Tordenen rullet over himmelen. De første regndråpene begynte å falle.

Catalina var ikke bak henne.

Det gikk plutselig opp for henne, og hun kjente en lammende redsel. Hun var alene i skogen. Søsteren var borte.

Hjertet hamret i brystet. Panikken fikk halsen til å snøre seg sammen. Irina snudde og løp tilbake gjennom skogen mot parkeringsplassen og lastebilen. Hun var kommet til skogkanten da hun hørte skuddene.

Tre raske skudd, så ble det stille. Hun hørte stemmer. Det var bandittene som kranglet med hverandre. De hørtes frustrerte ut, tonen i stemmene var opphisset. Irina hørte dører slå igjen. Motoren startet.

Irina trengte seg ut gjennom krattskogen. Styrtet ut på parkeringsplassen, hvor den store traileren var i ferd med å kjøre ut på veien foran restauranten. En ung mann lå livløs på den gjørmete bakken. Søsteren var ikke å se noe sted. Mennene flyktet. De etterlot henne her. Og de tok Catalina med seg.

Irina så seg hjelpeløst rundt. Den unge mannen hadde mistet pistolen sin. Hun tok den opp. Fiklet med den. Rettet den mot lastebilen og skjøt.

Traileren saknet ikke farten. Irina fyrte av til magasinet var tomt, og traileren var borte. De to mennene og kvinnene i containeren var borte. Catalina var borte.

Regnet pøste ned nå. Det lynte og tordnet i ett. Irina så 14

seg rundt på parkeringsplassen. Så grus og gjørme og skog.

Ingenting som minnet om noe hun kjente hjemmefra. Hun slapp pistolen ned på bakken ved den døde amerikaneren. Så satte hun seg rett ned ved siden av ham og bare gråt.