Issuu

Thorleif Storaas

Oslo-skolens historie på 1900-tallet Nasjonale føringer og kommunale initiativ

Osloskolens historie.indb 3

11.02.11 08.16

ISBN 978-82-02-33170-2

1. utgave, 1. opplag 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Cecilie Cappelen Grandt Omslagsfoto: Bjørn Finstad/Aftenposten Scanpix Fotografier: Se side 400 Bilderedaktør: Randi Farbrot og Kjersti Laake Design: Cecilie Cappelen Grandt

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Osloskolens historie.indb 4

11.02.11 08.16

Forord Da jeg sluttet som yrkesaktiv etter nær 50 års arbeid i skoleverket, de fleste årene i Oslo-skolen, mente jeg det ville være riktig å forsøke å samle noen hovedlinjer i utviklingen av Oslo-skolen på 1900-tallet og gjøre mitt til at sentrale hendelser i Oslo-skolens historie skulle unngå å havne i glemmeboken. Direktøren i Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen, oppmuntret mitt ønske og har gitt meg gode arbeidsforhold for å kunne løse oppgaven. Hun har dertil vært en inspirerende samtalepartner underveis. Det skal hun ha stor takk for. Uten hennes interesse og støtte hadde det ikke vært mulig å gjennomføre arbeidet. Hensikten med boken er å gi en veldokumentert og lettlest oversikt over utviklingen av skolen på 1900-tallet, hundreåret som ble spådd å skulle bli barnets århundre, og som så definitivt ble skolereformenes hundreår. Stofftilfanget er overveldende. En kan ikke skrive om alt. Det vil derfor sikkert være ulike meninger om de valg jeg har gjort. Oslo-skolen er sentrum for beretningen, men Oslo-skolen er også en del av det nasjonale skoleverket. Mitt anliggende har vært å balansere beretningen på en måte som inkluderer både nasjonale føringer som utgjør en viktig del av rammen for Oslo-skolens virke, og vise hvordan de nasjonale føringene har vært myntet ut i Oslo-skolens hverdag. Den inkluderende skole er blitt nasjonens felleseie. Det har gitt skolen styrke som et solid fundament for den norske velferdsstaten. Trass i tidvis uenighet om veien mot målet om et felles skoleverk har de ansvarlige for skolen nasjonalt og lokalt arbeidet seg frem til stor grad av enighet om hovedlinjene i utviklingen av skolen. Det tjener dem til ære. Jeg har ikke helt skygget unna de spenninger som det til tider har vært omkring utviklingen av skolen, men jeg har ikke fordypet meg i dem. Mitt hovedanliggende har vært å fortelle historien om det utdanningspolitiske og faglige løft som er tatt i hundreåret. Jeg er takk nemlig for oppgavene jeg er blitt betrodd, for mennesker jeg har møtt og har samarbeidet med, og ikke minst for utfordringene reformarbeidet i Oslo-skolen har gitt. Mitt ønske er at historien om Oslo-skolen skal bidra til å trekke til side det historieløshetens slør som ofte tildekker den skolepolitiske og faglige debatt om skolen, og som gjør det vanskelig å komme videre. Som landets hovedstad har Oslo gjennom hundreåret vært en aktiv skolekommune. Oslo har lojalt og med stor innsats fulgt opp og realisert nasjonalt reformarbeid i skolen. Til tider har Oslo på en rekke områder gått foran i utviklingen av skolen i Norge. Oslo var tidlig ute med å utvikle et framhalds skoletilbud og en offentlig middelskole som ble mønster for mange kommuner. Normalplanen av 1939 for folkeskolen ble utviklet på grunnlag av et omfattende forsøks- og utviklingsarbeid i Oslo i 1920- og 30-årene. Skolekjøkkenundervisningen i Norge hadde sitt utspring i et pionerarbeid i Oslo-skolen og ble forbilledlig også utenfor Norges grenser. Skolehelsetjenesten og tannhelsetjenesten i landet ble utviklet etter mønster fra Oslo. Landets første skolepsykologiske kontor ble startet av Oslo kommune. Oslo var tidlig ute med skolekonserter og skoleteater, skolehager og organisert skoleidrett. Leirskole som del av skolens pedagogiske arbeid ble først utviklet av skoler i Oslo. I senere år har Oslo-skolen gjennomført et pionerarbeid med å legge til rette og utvikle skoletilbud til fremmedspråklige elever. Lærere i Oslo-skolen er dessuten godt representert som forfattere av lærebøker. Som Norges eneste storby har Oslo gjennom tidene møtt mange av storbyens utfordringer med å tilrettelegge gode oppvekstkår for barn og unge. Gjennom et velutviklet sosialpedagogisk arbeid har

Osloskolens historie.indb 5

11.02.11 08.16

Oslo-skolen møtt disse utfordringene som en selvfølgelig del av skolens samlede oppgaver. Etablering av sosiallærertjenesten for langt over hundre år siden, skolemåltidet, ferieopphold for skolebarn og utdeling av klær og sko er eksempler på dette. Jeg har i hovedsak bygget min historie om Oslo-skolen på primærkilder og på litteratur knyttet til de enkelte kapitlene. I arbeidet med boken har det vært godt å kunne ha samtaler med mennesker som kjenner Oslo-skolen godt, og å kunne støtte seg til gode hjelpere i Utdanningsetatens arkiv, Oslo byarkiv og Oslo Skolemuseum, som har stilt kildemateriale til min disposisjon og gitt meg oppmuntring i arbeidet. Karene Gjøstøl Karlsen har gitt meg dyktig og høyst nødvendig datateknisk assistanse. De skal alle ha stor takk for god hjelp. En særlig takk til Sigurd Tønsberg og Sturle Kojen, som har gjennomgått hele manuskriptet og gitt verdifulle kommentarer, og til Gunnar Sønsteby, som har gjennomgått og kommentert kapittel 3 om okkupasjonsårene. Stor takk også til min tålmodige og oppmuntrende ektefelle Annelise, som nok hadde sett for seg at pensjonisttilværelsen hadde vært bedre skjermet fra Oslo-skolen enn hva den ble. Oslo, februar 2010 Thorleif Storaas

Thorleif Storaas døde i mai 2010, før manuskriptet til Oslo-skolens historie på 1900-tallet var ferdig redigert for utgivelse. Det var enighet om at manuskriptet skulle forkortes en del, men på grunn av Storaas’ sykdom ble dette arbeidet etter avtale med Storaas overlatt til cand.philol. Ola Haugen, tidligere forlagsdirektør i J.W. Cappelens Forlag og Cappelen Damm. Mesteparten av forkortelsene rakk Storaas å godkjenne, men den siste runden med forkortelser og redaksjonell bearbeiding skjedde etter hans død. Etter avtale med Storaas’ nærmeste familie trådte Ola Haugen da inn i forfatterens sted. Det gjaldt blant annet ved endelig valg av bokens tittel samt enkelte endringer i kapittelstruktur og kapitteloverskrifter som var ønskelige på grunn av at teksten ble skåret ned, og i samarbeidet med forlaget om illustreringen og språklige korrigeringer. Storaas’ språklige preferanser er i det vesentlige blitt beholdt. Forlaget har dessuten tatt initiativ til å føye til et frittstående kapittel om Aker-skolens historie frem til kommunesammenslåingen i 1948. Forlaget takker dr.philos. Knut Jordheim, som påtok seg denne skriveoppgaven. Oslo, januar 2011 Cappelen Damm

Osloskolens historie.indb 6

11.02.11 08.16

Kjære leser! Oslo-skolens historie på 1900-tallet er en viktig bok for alle som er knyttet til eller interessert i hovedstadens skole. Den vil også være verdifull for alle med interesse for norsk skolepolitikk generelt. Det er første gang hovedstadens skolehistorie blir beskrevet på en så omfattende måte. De store omveltningene i samfunnet ellers i det 20. århundret danner bakteppet for fremstillingen. For kommunens skolepolitikere, for lærerne og for medarbeiderne i skoleadministrasjonen er det verdifullt å kjenne til de skolepolitiske diskusjonene og tiltakene som preget skolen på 1900-tallet, både på nasjonalt og på kommunalt nivå. Boken vil også være interessant for alle de tusen elever som har fått sin skolegang gjennom tiårene og deres familier som på forskjellige måter har satt spor og bidratt til utviklingen. Kunnskap om skolehistorien gir et bedre grunnlag for forståelse av dagens utfordringer, og det gir perspektiver for nye beslutninger og tiltak. Utviklingen av Oslo-skolen har skjedd i skjæringspunktet mellom statlige beslutninger og kommunale initiativ. De overordnede rammene er lagt gjennom de statlige beslutningene, men kommunens egne initiativ har også i stor grad påvirket utviklingen i Oslo-skolen. Når de statlige beslutningene skulle realiseres i en storby som Oslo, med befolkningsøkning og flytting innad i kommunen og med omfattende boligbygging, har byens skolemyndigheter og lærere selv måttet være aktive og kreative for å finne gode løsninger. Oslos skolehistorie består også av en rekke selvstendige initiativ som skolepolitikere og skolens egne folk har tatt for å fremme utviklingen av en god skole for alle, og boken viser at kommunen og lærerne i flere sammenhenger har vært pionerer både nasjonalt og internasjonalt. Kommunens initiativ har i flere tilfeller påvirket den nasjonale skolepolitikken, og mange oslolærere og skoleadministratorer hadde sentrale funksjoner i utviklingen av norsk skole på 1900-tallet. Som direktør i Utdanningsetaten i Oslo er det min ambisjon at Oslo-skolen skal ha høy kvalitet og være en foregangsskole. Jeg håper at denne boken kan forsterke identiteten og tilhørligheten til Osloskolen, blant både elever, ansatte og foreldre. Kanskje kan den også bidra til økt yrkesstolthet og etats stolthet og være en inspirasjonskilde i dagens internasjonale og flerkulturelle Oslo-skole. Jeg håper boken får mange lesere. Til slutt vil jeg rette en stor takk til forfatteren, Thorleif Storaas. Han rakk dessverre ikke å se sin bok utgitt før han døde. Storaas tok selv initiativet til å skrive boken da han ble pensjonist etter et langt yrkesliv med flere sentrale roller i Oslo-skolen og norsk skole, bl.a. som rektor, skoleinspektør og leder av grunnskolekontoret for Skolesjefen i Oslo, direktør for Grunnskolerådet og prosjektleder i Utdanningsetaten i Oslo. Vi har gitt moralsk og praktisk støtte til arbeidet med boken, men for øvrig er boken fra Storaas’ side et uttrykk for en omfattende og mangeårig innsats for Oslo-skolen, i tråd med hans store engasjement for hovedstadens skole. Oslo, januar 2011 Astrid Søgnen direktør for Utdanningsetaten

Osloskolens historie.indb 7

11.02.11 08.16

Osloskolens historie.indb 8

11.02.11 08.16

Innhold

Kapittel 1

Andre frivillige tiltak

Et nytt århundre begynner – med en sosialt lagdelt

Sosialpedagogiske oppgaver

skole i Kristiania

Skoleledelse

Prolog

Lærerpersonalet

Kontrastenes og innflytternes by

Utstrakt kommunalt selvstyre

Kristiania ved hundreårsskiftet

Skoletilbudet etter fullført folkeskole

Barn i Kristiania

Fra allmueskole til folkeskole – en helhetlig skolepolitikk

Overgangen fra folkeskolen til middelskolen

Kommunal middelskole i Kristiania

Lovendringer

Fortsettelsesskoler i Kristiania

Sverdrups skoleprogram

Yrkesopplæring i Kristiania

Skolekommisjonen 1885

Kommunalisering av høyere skoler

Styringen av skolen

Den nye skoledagen

Et løft for skolen

Den første «normalplan»

Debatt om den nye folkeskolen

Skolene i Kristiania

Et viktig skritt mot en ny skole

Kommunale folkeskoler – private skoler

Kapittel 2

Folkeskolene i Kristiania

Mellomkrigstid og reformtid

Elevtallet i folkeskolene

Enhetsskolen tar form

Fellesklasser eller kjønnsdelte klasser

Et historisk vedtak

Skolekjøkken

Enhetsskolekomiteen

Skolehager

Hva mente Kristiania skolestyre om enhetsskolen?

Osloskolens historie.indb 9

11.02.11 08.16

Kommunal satsing Omfattende byggevirksomhet

Lærernes motstandskamp

108

Et nytt regime i Norge

108

Nytt regime i Oslo

109

Undervisningstilbudet styrkes – økt lærertetthet

Forsøk på nazifisering av skolen

111

Helsearbeid i folkeskolen

Økt press mot lærerne

114

Skoletannpleien

Frontene skjerpes

117

Nedgangstider rammer skolen

Det dramatiske året 1942

121

Ny pedagogikk for en ny skole

Brenselsferie og massearrestasjon av

Overlærer Anna Sethne

lærere

Sagene skole – en pionerskole

Med dampskipet «Skjerstad» mot

Skoleinspektør Bernhof Ribsskog

Kirkenes

127

Arbeidsskolen i Oslo finner sin form

Lærerfronten konsolideres

128

Forsøk med nye arbeidsformer

Lærerne på tvangsarbeid i Kirkenes

129

Nye læringsarenaer

Roligere tider

131

Resultater fra Sagene-forsøkene

Enhetsskolen lovfestes – folkeskolen får sin normalplan

Siste akt

124

132

Seiersrus

132

Opprydding

133

Den parlamentariske skolekommisjon – samordning av skoletilbudet

Kapittel 4

Lærerorganisasjonenes skolenemnd

Etterkrigstid og ny giv for Oslo-skolen

Nye lover vedtas

Gjenoppbygging og kommunesammenslåing 138

Den nye skoleordningen forberedes

136

Skolen i et fritt Oslo

138

Normalplanen for byfolkeskolen av 1939 87

Oslo og Aker kommune slås sammen

140

Hvordan virket normalplanen i skole-

Flere elever – flere skoler –

hverdagen?

ny administrasjon

141

Pedagogisk virksomhet og administrative

Kapittel 3

tiltak som styrker skolen

143

Krig og okkupasjon

Aktivitetspedagogikk i praksis

143

En annerledes skolehverdag

Skolebibliotek

148

Oslo blir hærtatt

Pedagogisk veiledning og situasjonen

Tyskerne rekvirerer skoler

for ferdighetsfagene

149

Skolene holdes i gang

Spesialundervisning

152

Den høyere skole

Skolepsykologisk kontor

154

17. mai-feiring

Skolehelsetjeneste

155

Konsekvenser for undervisningen

Helseforebyggende arbeid

157

Helseforebyggende tiltak

103

Faglige og pedagogiske kurs

160

Matauk

106

Bladet Osloskolen

160

Tapt skolegang

107

Skole- og kulturfilm. Skolekringkastingen 161

Osloskolens historie.indb 10

11.02.11 08.16

Fritidssysler

161

Skolens innhold – Læreplan for forsøk

Skolekonserter

162

med 9-årig skole

197

Kunst i skolen

164

Kompetansespørsmålet

200

Skolen i samfunnet

200

164

Revidert forsøksplan

Samarbeid hjem – skole

164

Sammensetning av klassene på

Foreldreaksjonen mot samnorsk

165

ungdomstrinnet

Lærerstreik

166

Hvem skal undervise i den 9-årige

På vei mot en ny skoleordning

201

169

skolen?

202

Samordningsnemnda for skoleverket

169

Omfattende byggevirksomhet

204

Forsøkslov og forsøksråd

170

Støttefunksjoner for Oslo-skolen

206

Linjedelt ungdomsskole i Oslo

172

Avdeling for pedagogisk forskning

Linjedelt ungdomsskole tar form

175

og forsøk

206

Oslo-skolens AV-sentral

208

Pedagogisk senter

210

Sandaker kombinerte videregående skole 177

Kapittel 5

Obligatorisk 9-årig grunnskole lovfestes

211

Forsøk med 9-årig obligatorisk skole

180

Folkeskolekomiteens forslag

211

Diskusjoner, forberedelser og beslutninger

182

Stortingets behandling og vedtak

213

182

En ny og bedre skole?

214

Oslos utgangspunkt Forslag om felles folkeskolelov for by og land

183

Framhaldsskolen og realskolen står for fall

Syttiårene – et tiår med grunnleggende 185

216

skolereformer

Ny skoleledelse i Oslo får store utfordringer 218

Forberedelse av forsøk med 9-årig obligatorisk skole i Oslo

Kapittel 6

186

Et nytt skoleverk i Oslo

218

Oslo-skolen får skolesjef og nytt

Plankomiteen for innføring av 9-årig skole i Oslo

188

Valg av skolestruktur i Oslo

189

lederteam

218

Ny læreplan for grunnskolen

220

Læreplan og regelverk for den nye

Prinsippvedtak om 9-årig obligatorisk 189

grunnskolen

220

Departementet stikker kjepper i hjulene

190

Skoleåret 1971/72 – et informasjonsår

222

Skepsis til Oslos 7 + 2-modell

190

Stortinget behandler Mønsterplan for

Oslo justerer sitt opplegg

192

grunnskolen

223

Mønsterplanen

224

Oslo tar i bruk Mønsterplanen

227

Debatt om grunnskolen

231

Endret lovverk for en felles grunnskole

233

skole i Oslo

Oslo responderer på nytt utspill fra departementet

192

Enda et hinder før avtalen endelig kan inngås Ny skoleordning med mange utfordringer Konsekvenser for høyere skoler

195 196

Skolens indre arbeid

234

196

Trivsel i skolen

234

Osloskolens historie.indb 11

11.02.11 08.16

Omlegging av begynnerundervisningen

236

Økonomiske ressurser til skolen

Forsøksordnet ungdomsskole

237

Omfattende lokalt forsøksarbeid i

Skolevurdering

237

grunnskolen og videregående skole

276

Forsøk med og utvikling av enkeltfag

238

Ny modell for forsøksarbeidet

276

Aktivitetstilbud supplerer undervisningen

238

Oslo gjør forsøk etter ny modell

276

Kulturtilbud

238

Behov for endringer i videregående skole

282

Oslo kommunale musikkskole

240

Erfaringer så langt

282

276

Fritidssysler

240

Stortingsmelding med nye mål

284

Barnas gård

241

Nye utredninger og nye forsøk

285

Fritidshjem

242

En ny videregående skole tar form

Mønsterplanen revideres

288

242

Behov for forbedringer

Gjelsvikutvalget

242

Revisjonsarbeidet – en faglig og

Reformgymnasene

244

politisk prosess

Steenkomiteen

245

Revidert mønsterplan for grunnskolen

Toårig grunnkurs i Oslo

248

– M85

Samordning av yrkesfagene

249

Regjeringsskifte og ny revidert

Lov om videregående opplæring

250

mønsterplan (M87)

290

252

Oslo tar i bruk M87

291

Bruksplan for Oslo-skolen Opplæring i eget distrikt – endringer i

Datateknologiens inntog i skolen

288 288 289

293

bosettingsmønsteret

252

Stortingsmeldingen

293

Flere videregående skoler

254

Oslo-skolens satsing

293

Nye etapper i arbeidet med skole-

Krisesymptomer og læreropprør

295

bruksplanen

255

Skolen i krise?

295

Nye elevgrupper

256

Lærerne i opprør

297

Ny arbeidsavtale for lærerne

298

Voksenopplæring – rettferdighet i ettertid

256

Elever med fremmedspråklig bakgrunn

257

Mot nye reformer «Mer kunnskap til flere»

300 300

Utredninger om andre utdannings-

Kapittel 7

spørsmål

300

Åttiårene – tiåret mellom de store skolereformene

264

Kapittel 8

Kritiske syn på skolereformen

266

Nittiårene – viktige organisatoriske forhold

266

avklares, og omfattende læreplanendringer

Skole for en ny tid Oppfølging av Mønsterplanens intensjoner – OMI

271

Læreplandebatt

272

Stortingsmelding om utvikling av grunnskolen

273

gjennomføres

302

Nye organisatoriske utfordringer i Oslo

304

Ny giv for Oslo-skolen

304

Målstyring i skolen

304

Grunnskolen til bydelene?

307

Osloskolens historie.indb 12

11.02.11 08.16

Skolestyret nedlegges

310

Med et ben i hver folkeskolelov

Oslo-skolen mot år 2000

311

Fra lokal-private til lokal-offentlige

313

middelskoler

355

Oppslutning om pragmatiske løsninger

358

Vold og mobbing – et økende problem Grunnleggende reformer under et samlet sikte Nittitallsreformene

316

Sognevis drift av de høyere skolene

316

påvirket folkeskolen

«Kunnskap og kyndighet» – reformer

354

360

Vekst som krevde en skoleadministrasjon 361

i videregående skole

319

De nye overlærerne

363

Reform 94 forberedes – lov og læreplan

320

Omfattende utbygging

366

Oslo iverksetter Reform 94

321

Klasserommet skolens kjerne

368

Strukturreform

324

Spesialrommene 1930-årenes store

Oppstart og vurdering av Reform 94

326

utfordring

Inntaksregler for videregående skole

371

Overgangen til den nye skoleordningen

i Oslo

326

i Aker

374

Hva gjør skolen med umotiverte elever?

328

Aker-skolene under okkupasjonen

376

Oslo forbereder grunnskolereformen – Reform 97

«Seierherren vender hjem» – mulig 328

«… Vi smaa, en Alen lange» – stortingsmelding om grunnskolen

metafor med noen lokale og riksrelevante konklusjoner

377

330

Prinsipper for læreplan for 10-årig

Oversikter

381

grunnskole

334

Milepæler i skolen 1900–2000

381

Skolestart i Oslo med Reform 97

336

Ledere av skolestyrene

385

Skoleinspektører/skolesjefer/direktør

386

På vei mot en ny grunnskole i Oslo – evaluering av reformarbeidet

342

Ny felles lov for grunnopplæringen

343

Epilog

347

Kilder

386

Primærkilder

386

Gjennomgående litteratur

386

Jubileumsberetninger fra skoler

387

Aker – landkommune med fire sogn og

Tidsskrifter

387

hovedstad i fanget

Litteratur knyttet til de enkelte kapitlene 387

Hovedtrekk og sentrale personer i Aker-skolens historie 1900–1948 skrevet av Knut Jordheim Innledende bemerkninger

351

Et herred med fire sogn

351

Osloskolens historie.indb 13

Sak- og navneregister

392

Fotografier

400

351

11.02.11 08.16

Kapittel 1

Et nytt århundre begynner – med en sosialt lagdelt skole i Kristiania

Osloskolens historie.indb 14

11.02.11 08.16

Osloskolens historie.indb 15

11.02.11 08.16

Bildet foregående side: Gymnastikkundervisning på Ila skole (1916).

PROLOG På 1800-tallets siste dag, på selveste nyttårsaften, kom det i Sverige ut en bok med tittelen Barnets århundre. Boken var skrevet av Ellen Key (1849–1926). Hun var forsker – sosiolog, psykolog, pedagog og i tillegg forfatter og samfunnsreformator. Boken innvarslet et nytt syn på barns levekår og på barns utviklingsmuligheter. Boken inneholdt også tanker om og praktiske anvisninger for en ny pedagogikk og en ny skole. Ellen Keys budskap handler om å utvikle det frie, skapende mennesket. Hun mente at skolen må se på barn og unge som vitebegjærlige, aktive, interesserte mennesker og legge til rette for at deres vitebegjær blir stimulert. Det er elevenes egen virksomhet som avgjør hva de lærer. Skolen skal være et sted for samspill. Barn må lære seg å kjenne sin begrensning og sin styrke. Fremtidens skole skal være åpen for alle barn og gi alle muligheten til å nå den høyeste utdanning deres evner gir grunnlag for. Sammen med amerikaneren John Dewey (1859–1952) og flere andre hadde Ellen Key ved inngangen til det nye hundreåret satt i gang en debatt om skolen som kom til å prege skoleutviklingen i årene som fulgte. Arbeidsskolepedagogikken («Learning by doing») ble en sentral idé. Individualisert undervisning og større frihet for elevene til å arbeide selvstendig var også viktige elementer i reformpedagogikken, som baserte seg på en ny forståelse av læringsprosessen og barns utvikling. Disse nye tankene satte også sitt preg på reformarbeidet og debatten i Norge.

KONTRASTENES OG INNFLYTTERNES BY Kristiania ved hundreårsskiftet Ved inngangen til det nye hundreåret var Kristiania kontrastenes by og innflytternes by. Folketellingen i desember 1900 viste at 56 % av byens 227 626 innbyggere var innflyttere. Hele 74 % av alle over 15 år var født utenfor byen. I siste del av 1800-tallet hadde det vært oppgangstider i Kristiania som byen aldri før hadde sett maken til. Arbeidssøkende strømmet til byen. Dette til tross – det var ikke optimisme som preget Kristiania ved inngangen til et nytt hundreår. I 1899 brøt økonomien i Kristiania sammen på grunn av industrielle feilinvesteringer og uheldige spekulasjoner. Entreprenører og flere banker gikk konkurs. Andre forretningsfolk ble trukket med. Det såkalte «Kristianiakrakket» var et faktum. Arbeidsledighet førte til at arbeidsfolk som hadde bebodd de store leiegårdene, flyttet fra byen, og mange leiegårder ble stående tomme. Først etter 1905 ble det igjen fart på byens næringsliv. «Den nye arbeidsdagen», som Christian Michelsen kalte tiden, hadde begynt. Arbeidsfolk strømmet igjen til byen. Kristiania var blitt hovedstad i et selvstendig Norge. Livet fortonet seg lysere for byens borgere.

Osloskolens historie.indb 16

11.02.11 08.16

Gatemiljø fra århundreskiftet 1800–1900. Bildet viser Schweigaards gate og Harald Hårdrådes plads.

Barn i Kristiania Barn i Kristiania hadde ved århundreskiftet svært ulike oppvekstkår avhengig av foreldrenes status og hvor i byen de bodde. Kristiania var en delt by med klare samfunnsklasser – storborgerskapet/industriborgerskapet, småborgerskapet, lønnsmottakere og arbeiderklassen. På beste vestkant – vest og sørvest i byen – bodde de med høyest inntekt. Nest beste vestkant fant man nordvest i byen og i sentrum. Der bodde de med middels inntekt. På østkanten bodde de med lavest inntekt. Dårlige kår og sosiale vansker fordelte seg systematisk i byen. Høy barnedødelighet, tuberkulose, trangboddhet, kriminalitet og barn som vergerådet måtte ta seg av, fant man gjerne på østkanten. Barn på vestkanten hadde gjennomgående gode levekår. På østkanten ble det bygget «arbeiderboliger», som gjerne besto av leiligheter på ett eller to rom og kjøkken. De såkalte «gråbeingårdene» på Tøyen – kvartalet Jens Bjelkes gate, Tøyengata, Herslebsgate – er et eksempel på slike boliger. På ett rom kunne det bo et ektepar med fem barn, kanskje flere. Ofte måtte to familier dele kjøkken.

Osloskolens historie.indb 17

11.02.11 08.16

Det Rivertzke kompleks, Töiengaten 47 (1915). Arbeiderboliger fra 1912 tegnet av arkitekt Kristen T. Rivertz i nordisk nybarokk.

Familier som hadde to rom, leide ofte ut det ene rommet for å spe på små inntekter. På østkanten flyttet de ofte – på jakt etter billigere og bedre bolig eller etter hvert som far skiftet arbeidssted med utsikt til litt bedre lønn. Vest i byen var boligene romsligere og vakrere, gjerne med fra tre til fem rom for en familie bestående av mor og far og to til tre barn. Her bodde byens overklasse. De fleste mødre var hjemme og sørget for familiens velferd. På vestkanten kunne familier bo i samme bolig hele livet, ofte i generasjoner. Det var liten, om noen, mobilitet på boligmarkedet og mellom samfunnsklassene. Ved siden av gaten betydde de kommunale skolegrensene mye for oppfatning av tilhørighet. Dette gjaldt særlig skolene på østkanten. Mange barn på vestkanten gikk på privatskoler som ofte ikke var knyttet til stedet der barna bodde. Hvert femte skolepliktige barn i Kristiania gikk på privatskole. De kommunale skolene søkte, i tillegg til å gi undervisning, å bidra til elevenes sosiale velferd. Fra 1885 kunne barn få varm middagsmat på skolen. Skolen sørget også for klær og sko til dem som trengte det. De ukentlige badene som elevene deltok i fordi de ikke hadde

Osloskolens historie.indb 18

11.02.11 08.16

Middagsbespisning på 1902) Kampens skole (antakelig

bad hjemme, må også skrives på kontoen velferdstiltak som bidro til å knytte elevene og deres foreldre til skolen. Lenger ut i hundreåret formulerte overlærer Anna Sethne på Sagene skole det som kan stå som et program for skolen i Kristiania: «Skolen skal være som et hjem for barna.»

FRA ALLMUESKOLE TIL FOLKESKOLE – EN HELHETLIG SKOLEPOLITIKK Lovendringer Ved begynnelsen av det 20. århundre arbeidet og utviklet folkeskolen seg på grunnlag av Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne og Lov om Folkeskulen paa Landet, begge fra 1889. Sammen med Lov om høiere Almenskoler (1896) er byskoleloven av 1889 en av de viktigste skolelover i norsk skolehistorie. De to lovene kom til å danne en hovedramme om den gjennomgripende omformingen av skolen i Kristiania som fant sted utover i hundreåret. Byskoleloven ble endret flere ganger. De viktigste endringene kom i 1908, i 1915 og i 1917. Det var Venstre som var pådriver for å styrke den nye folkeskolen. Senere sluttet Arbeiderdemokratene og ikke minst Arbeiderpartiet seg til arbeidet med å styrke folkeskolen gjennom lovendringer. Dette arbeidet fikk betydning for utviklingen av skoletilbudet i Kristiania og senere i Oslo til vi fikk nye lover om høyere skoler i 1935 og for folkeskolen i 1936. Byskoleloven av 1889, som trådte i kraft i 1892, la grunnlaget for en betydelig opprustning av folkeskolen. Loven bygget på allmueskolen, men arbeidet som fulgte utover i hundreåret, gikk ut på å utvikle et nytt utdanningsbyggverk – fra allmueskole til folkeskole. Selve navnet – folkeskole – tilkjennega at skolen fra nå av skulle være hele folkets skole, og at kommunene skulle ha utvidet ansvar for at dette ble en realitet.

Skoleordningen 1892. Veggillustrasjon fra Oslo Skolemuseum.

Osloskolens historie.indb 19

11.02.11 08.17

Arbeidet med loven begynte allerede i 1884 med at Johan Sverdrup den 25. september 1884 – tre måneder etter at han var blitt statsminister – sendte et brev til sin egen kirkeminister Elias Blix hvor han tok opp den skolepolitikken som den nye regjeringen ønsket å gjennomføre. To uker senere ble brevet offentliggjort i Dagbladet, og Venstres skolepolitiske program ble dermed kjent for allmennheten. Debatten om den nye skolen var i gang. Sverdrups brev til Blix kom til å danne det politiske grunnlaget for det som senere skulle bli folkeskolelovene ( for by og land) i 1889 og loven om høyere almenskole i 1896.

Sverdrups skoleprogram Sverdrup mente at borgerlige fag måtte få større plass – særlig morsmål og historie. Det måtte legges mer vekt på fagene gymnastikk og håndarbeid. Lærerinner og lærere måtte få en bedre og mer enhetlig utdannelse og bedre lønns- og pensjonsordninger. Det lokale selvstyre i skolen måtte utvides, og foreldre burde ha innflytelse over tilsetting av lærere. Et hovedpunkt i brevet fra Johan Sverdrup var at det måtte tilrettelegges for en forbindelse mellom folkeskolen og den høyere skole slik at «et barn der går inn i en folkeskole har utsikt til å kunne, uten tidsspillende avbrytelser eller avvikelser fra den bane hvorpå det en gang er slått inn, stige videre opp gjennom de forskjellige undervisningstrinn der avsluttes med Universitetet eller høyskoler for særskilte fagkretse.» Fra så høyt hold hadde enhetsskoletanken ikke tidligere blitt støttet. Med et slikt mål måtte fagkretsen i folkeskolen utvides og skoletiden forlenges. Behovet for en skolereform var drevet frem av samfunnsutviklingen. Nytt Johan Sverdrup (1816–1892), statsminister fra 1884 til 1889

næringsliv og utvikling av ny teknologi stilte nye krav til utdannelse for det brede lag av folket. Høyning av folkeopplysningen var en viktig forutsetning for utvikling av demokratiet.

Skolekommisjonen 1885 Men det var uenighet om Sverdrups skoleprogram, og det ble besluttet å utrede konsekvensen av forslagene. Utredningsoppdraget gikk i 1885 til en skolekommisjon med den ledende skolepolitiker fra Venstre – rektor Johannes Steen – som formann. Andre medlemmer av kommisjonen var Viggo Ullmann, som var folkehøyskolemann og politiker, J.A. Bonnevie, skoledirektør og senere statsråd for Høyre, og Hedvig Rosing, som på den tid var lærerinne i Kristiania. Hun var den første kvinne som ble gitt plass i en regjeringsoppnevnt kommisjon her i landet. Kommisjonen hadde i 1887 ferdig sin innstilling med forslag til lover om folkeskolen både i byene og på landet. Splittelsen i Venstre i slutten av 1880-årene førte til at proposisjonen ikke ble behandlet av Stortinget før i 1889.

Osloskolens historie.indb 20

11.02.11 08.17

En av hovedtankene som ble lagt til grunn for lovforslagene, var at barn fra alle samfunnsklasser skulle gå sammen i en felles folkeskole. Det ville bidra til å bryte ned sosiale fordommer og bane veien for en demokratisk samfunnsutvikling. I formålsparagrafen het det at skolen skulle «medvirke til Børnenes kristelige Oppdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være felles for alle Samfundets Medlemmer.» Målet var å gjøre folkeskolen så god at alle foreldrene valgte å sende sine barn dit fremfor å sende dem til private skoler. Skolens innhold og skolens undervisning måtte danne et fullverdig grunnlag for videre skolegang. Klassene skulle være sammenholdte i fem år. Deretter skulle en del elever gå over i middelskolen, mens de øvrige skulle fortsette i folkeskolen de to siste av de obligatoriske syv årene. Samtidig som folkeskolen skulle være en fellesskole for alle, skulle den være god nok som forberedelse til middelskolen. Folkeskolen i byene hadde som normalordning undervisning for barn mellom 7 og 14 år med rett til folkeskoleundervisning fra 6 1/2 år til de hadde nådd skolens mål – dog ikke lenger enn til den avgangstermin som faller nærmest fylte 15 år.

Styringen av skolen Det var politisk enighet om at skolen skulle hete folkeskolen. Det var imidlertid uenighet mellom Høyre og Venstre om skolen skulle være en del av det kommunale selvstyret, særlig om etableringen av skolestyret, som skulle ha det kommunale ansvaret for skolen. Hvordan skulle skolestyret settes sammen? Skulle geistligheten fremdeles dominere skolestyret, slik tilfellet var i stiftsdireksjonen? Hvilken kompetanse skulle skolestyret ha? Skulle foreldrene ha en sterkere stilling i den nye folkeskolen, bl.a. gjennom spesiell representasjon i skolestyret? Skulle skolestyret kunne ansette og avsette lærere? Skulle den nye folkeskolen avsluttes med en felles eksamen? I diskusjonen om disse spørsmål var Høyre opptatt av at skolen var kirkens og samfunnets fellesanliggende, og at skolen derfor måtte ha et felles utgangspunkt og ledes på et felles grunnlag. Venstre ønsket i tråd med sitt liberale syn at mest mulig av skolens virksomhet måtte være uavhengig av stat og kirke, og at flest mulig av beslutningene måtte delegeres til det lokale nivået. Representasjonen i skolestyret måtte være folkevalgt, og skolestyret måtte gis vide fullmakter for sitt arbeid – tilsette og avsette lærere, vedta undervisningsplaner, bestemme om folkeskolen skulle avsluttes med eksamen. I det endelige lovforslaget ble det inngått noen kompromisser, men det var Venstres syn som kom til å dominere loven.

Osloskolens historie.indb 21

11.02.11 08.17

Den nye skoledagen Fagkretsen i den nye folkeskolen måtte utvides. I tillegg til de gamle basisfagene – kristendomskunnskap, norsk, regning og skrivning – skulle historie, geografi og naturkunnskap med helselære være egne fag. Det skulle også undervises i ferdighetsfagene gymnastikk, sløyd, håndarbeid, tegning og sang. I tillegg kunne det gis frivillig undervisning i fag som kommunen selv bestemte. Den nye folkeskolen hadde tre avdelinger: første avdeling for barn fra 7–10 år, annen avdeling for barn fra 10–12 år og tredje avdeling for barn fra 12–14 år. Undervisningstiden i alle avdelingene skulle være 24 timer pr. uke. Det ble åpnet adgang til å gå ned til 18 timer pr. uke i første og tredje avdeling. I tillegg til den angitte undervisningstiden kunne det legges til såkalt frivillig undervisning i annen og tredje avdeling. Den samlede undervisningstid i uken måtte ikke overskride 30 timer. Elevtallet i klassene burde ikke overstige 40 elever, og i alle fall ikke være høyere enn 50 elever. Det skulle gis særskilt undervisning for barn som hadde behov for det. Begrunnelsen for denne bestemmelsen i loven var ikke først og fremst hensynet til barn som trengte særskilt undervisning, men at folkeskolen skulle ha et elevgrunnlag som ville bli godtatt også av de foreldre som hadde mulighet til å sende sine barn til private skoler. All undervisning i folkeskolen skulle være felles og gratis for alle. Kristiania hadde hatt såkalte betalingsklasser ved Møllergadens, Vaterlands, Ruseløkkens og Grønlands skoler – i alt 51 klasser med 1923 elever. I betalingsklassene var undervisningstiden 30 timer pr. uke. Betalingen utgjorde kr 1,70 pr. måned, med moderasjon for søsken. Fra skoleåret 1892/93 ble betalingsklassene som følge av loven av 1889 omdannet til vanlige folkeskoleklasser med folkeskolens timetall. Bruk av korporlig straff ble sterkt begrenset. Det ble stilt krav til undervisningsrom og utstyr og til utforming av skolebygningene. Loven hadde bestemmelser om lærernes ansettelse, rettslige stilling og lønnsforhold. Det må være riktig å si at loven av 1889 la til rette for å styrke lærerstanden. Byskoleloven av 1889 ble revidert en rekke ganger. Mange var skuffet over at den obligatoriske undervisningstiden var satt til 24 timer pr. uke. Dette ble oppfattet som et misforhold mellom skolens ambisiøse mål og den tid som ble gitt skolen til å nå disse mål. Først i 1908 fikk kommunen mulighet til å utvide timetallet til 30 timer pr. uke for 2. og 3. avdeling. I tillegg kunne kommunen vedta 6 timers frivillig undervisning for elevene i de to øverste avdelingene. Det maksimale elevtallet pr. klasse ble satt til 35. Lovrevisjonen i 1908 ga også byene anledning til å opprette fortsettelsesskoler, noe som fikk stor betydning for utbygging av skoletilbudet i Kristiania. Ved en tilleggslov i 1917 ble det obligatoriske minstetimetallet i 2. og 3. avdeling satt til 30 timer pr. uke, fortsatt med mulighet for et tillegg på 6 timer til frivillig undervisning. Det ble i loven også stilt krav om at all undervisning i folke-

Osloskolens historie.indb 22

11.02.11 08.17

skolen skulle legges til formiddagen. I Kristiania var dette et pålegg som på grunn av det høye elevtallet var vanskelig å oppfylle på den tiden. I Kristiania var timetallet i 1889 24 timer pr. uke for alle de tre avdelingene. I 1906 ble undervisningstiden økt til 27 timer pr. uke i 4. og 5. klasse og til 30 timer pr. uke i 6. og 7. klasse. Samtidig ble undervisningstiden i 1. klasse satt ned til 21 timer pr. uke. Samtlige elever i 4. til 7. klasse fikk tilbud om å delta i den frivillige undervisningen i 6 timer pr. uke. Ved bystyrets beslutning i 1910 ble undervisningstiden i 1. klasse utvidet til 24 timer pr. uke. I 1911 besluttet bystyret å øke den obligatoriske undervisningstiden til 30 timer pr. uke, som var lovens maksimumstimetall. Dette hadde bl.a. sammenheng med økning i statsstøtten til undervisningen i folkeskolen.

Den første «normalplan» Etter byskoleloven skulle kommunene selv sørge for å utvikle undervisningsplaner, og skolestyret fikk ansvaret for arbeidet. Først med Normalplanen av 1939 fikk læreplanen en generell del hvor det ble gjort rede for planens ideologiske og pedagogiske begrunnelse. I 1890 utga Kirke- og undervisningsdepartementet et utkast til en undervisningsplan. Planen, som er blitt omtalt som den første normalplanen i folkeskolens historie, var ment til hjelp for kommunene når de selv skulle lage sine undervisningsplaner. Mange steder ble utkastet brukt som det var og fungerte derfor som en normalplan. Kristiania utviklet sine egne planer. De ble til på forskjellig tidspunkt og er derfor ulike i form og kvalitet. Planene for undervisningen i kristendomskunnskap og historie ble vedtatt i 1912. Planen for husstell ble vedtatt i 1913. Undervisningen besto

Gym

916)

a skole (1

ning på Il

ndervis nastikku

Skolekjøkkenet

Osloskolens historie.indb 23

på Sagene skol

e (1926)

11.02.11 08.17

av én time kostlære i 6. klasse, én time forevisning og tre timer (senere utvidet til fire timer) praktisk øving i 7. klasse. I 1914 ble det vedtatt en plan i tegning som betydde en ny retning av faget. Planen gikk ut på å gjennomføre som prinsipp at elevene i stedet for å tegne etter modeller skulle tegne virkelige ting som skulle gjengis mest mulig naturtro. Den nye planen stimulerte interessen for faget, og tegnesalene måtte forbedres. Planen for håndarbeid for gutter ble vedtatt i 1914 og for håndarbeid for piker i 1915. Undervisningstiden for gutter var to timer pr. uke i 4. til 7. klasse og én time sløydtegning i 7. klasse. Timetallet i håndarbeid for piker var fire timer pr. uke fra 2. til 7. klasse. Målet for undervisningen etter disse planene var å utvikle elevenes praktiske dyktighet og oppdra dem til flid, orden og nøyaktighet. Planen for kroppsøving ble også vedtatt i 1915, og det ble lagt vekt på friidrett, svømming og skiløping. Planene for skrivning og sang ble vedtatt i 1917, og planen for regning ble vedtatt i 1922. Planen for det nye fagområdet – hjemstedslære – ble vedtatt i 1923, og planene for geografi, naturfag og tegning ble vedtatt i 1924. Kristiania folkeskoles undervisningsplaner ble brukt også av andre bykommuner. I 1925 ga departementet ut en normalplan (modellplan) for folkeskolen i byene, men det førte bare i liten grad til revisjon av fagplanene som allerede var vedtatt. Endringene i loven av 1889 kunne føre til at de enkelte fagplanene ikke alltid var à jour. Lærebøkene ble på mange måter like viktige som fagplanene. De «borgerlige» fagene, historie, geografi og naturfag, som elevene før hadde fått kjennskap til gjennom lesebøkene, ble nå egne fag. Lesning, skrivning og regning fikk flere undervisningstimer og bedre lærebøker. Gymnastikk, håndarbeid og tegning ble obligatoriske fag, og det ble åpnet adgang til å ha et fremmedspråk som frivillig undervisning.

SKOLENE I KRISTIANIA Kommunale folkeskoler – private skoler I år 1900 var tallet på skolepliktige barn i Kristiania 31 829. Det utgjorde om lag 14 % av befolkningen. Tallet på skolepliktige barn steg jevnt det første tiåret og var i 1910 kommet opp i 37 908. Disse fikk sin skolegang enten i den syvårige folkeskolen eller i private forskoler og middelskoler. Et slikt system betydde at skoleverket bidro til å holde ved like sosiale forskjeller, eller som det ble sagt av Ole Georg Gjøsteen, medlem av Kristiania skolestyre og en forkjemper for fellesskolen: «Klassesamfundet begynder saa at si i skolen.» I året 1900 gikk 25 306 eller Ole Georg Gjøsteen (1854–1936), bror av Johan Gjøstein (se side 41). Bysten i gips eies av Oslo skolemuseum, og på baksiden er navnet Hetland risset inn.

ca. 80 % av skolepliktige barn i Kristianias 18 kommunale folkeskoler, mens 6523 barn eller ca. 20 % gikk i ulike privatskoler. Elevtallet i de kommunale folkeskolene steg jevnt utover i tiåret, og i året 1910 gikk 31 805 eller ca. 85 % av skolepliktige barn i folkeskolen, mens 6103 eller ca. 15 % gikk i private skoler.

Osloskolens historie.indb 24

11.02.11 08.17

I år 1900 gikk hvert femte skolebarn på én av de om lag 30 private skolene i Kristiania. De skulle gi oppfostring til et liv i de øvre samfunnsklasser. Privatskolene hadde ulike tilbud. Noen var små skoler som nærmest drev en form for guvernantevirksomhet. Andre var forskoler til middelskoler og gymnas. De større privatskolene var både forskole, middelskole og gymnas. Flere av privatskolene var rene pikeskoler, slik som Nissens, Berles, Olaf Bergs, frøknene Conradis, frøken Sylows, frøken Christiane Bonnevies og frøken Elise Rolls skoler. Privatskolene drev sin virksomhet på grunnlag av egne læreplaner. På en del av pikeskolene kunne elevene lære litt håndarbeid, litt fransk, dans og det som ble kalt plastikk – å stå og gå pent, slik det sømmet seg piker fra «gode hjem.» Otto Andersens gutteskole hadde som mål å fremme egenskaper som krevdes av borgerskapets menn – selvstendighet, arbeidsevne og besluttsomhet. Andre gutteskoler var Frogners, St. Hanshaugens og Vestheims. Mange av privatskolene var kombinerte pike- og gutteskoler, som Qvams skole og den legendariske Ragna Nielsens skole. Kristiania katedralskole ble fra 1904 drevet som en stiftelse i en samfinansiering mellom staten og Kristiania kommune. Men de fleste gymnasene i Kristiania – Aars og Voss, Frogners, Vestheims, Berles, Nissens, Olaf Bergs skole, Fru Ragna Nielsens skole – var private. De var 3-årige og bygget på 4-årig middelskole, som igjen bygget på 5-årig folkeskole. Privatskolene sto sterkt i hele det første tiåret av det 20. århundre og representerte ofte et pedagogisk nybrottsarbeid. To tredeler av alle privatskolene i landet lå i Kristiania.

Folkeskolene i Kristiania Ved århundreskiftet hadde Kristiania 18 kommunale skoler som alle var knyttet til et skoledistrikt. Sagene skole (ca. 1910)

Osloskolens historie.indb 25

11.02.11 08.17

Vaterlands skoles distrikt (1873)

1372 elever

42 klasser / 32,1 elever pr. klasse

Ruseløkkens skoles distrikt (1871)

1580 elever

49 klasser / 34,3 elever pr. klasse

Uranienborgs skoles distrikt (1886)

1073 elever

31 klasser / 33,6 elever pr. klasse

Bolteløkkens skoles distrikt (1898)

1346 elever

38 klasser / 35,4 elever pr. klasse

Møllergadens skoles distrikt (1861)

2333 elever

65 klasser / 35,9 elever pr. klasse

Grünerløkkens skoles distrikt (1885)

2024 elever

59 klasser / 34,3 elever pr. klasse

Foss skoles distrikt (1900)

1128 elever

37 klasser / 30,5 elever pr. klasse

Bjølsens skoles distrikt (1878)

1043 elever

34 klasser / 30,7 elever pr. klasse

Sagenes skoles distrikt (1861)

1090 elever

35 klasser / 31,2 elever pr. klasse

Lilleborgs skoles distrikt (1898)

1179 elever

37 klasser / 31,9 elever pr. klasse

Sofienbergs skoles distrikt (1883)

1478 elever

44 klasser / 33,6 elever pr. klasse

Vahlsgadens skoles distrikt (1897)

1520 elever

44 klasser / 34,5 elever pr. klasse

Lakkegadens skoles distrikt (1900)

811 elever

30 klasser / 27,0 elever pr. klasse

Tøien skoles distrikt (1881)

1702 elever

49 klasser / 34,7 elever pr. klasse

Kampens skoles distrikt (1888)

1066 elever

34 klasser / 31,3 elever pr. klasse

Grønlands skoles distrikt (1867)

1371 elever

40 klasser / 31,3 elever pr. klasse

(nå Gamlebyen skole)

1402 elever

43 klasser / 32,6 elever pr. klasse

Vaalerengens skoles distrikt (1895)

1381 elever

42 klasser / 32,9 elever pr. klasse

Oslos skoles distrikt (1881)

I år 1900 hadde Kristiania 18 kommunale skoler. Tallene i parentes angir året da skolebygget sto ferdig til bruk. I 1908 ble Majorstuens skole åpnet.

Osloskolens historie.indb 26

11.02.11 08.17

Ved århundreskiftet hadde Kristiania 18 kommunale skoler som alle var knyttet til et skoledistrikt. Skolene må kunne karakteriseres som monumentalbygg og var reist etter kaserneprinsippet. Det var midtkorridorer med klasseværelser på begge sider. De fleste folkeskolene i året 1900 er ennå i bruk og har de samme navn. Oslos skole heter i dag Gamlebyen skole. Vaterlands skole ble senere framhaldsskole, før den ble revet for å gi plass til Oslo Spektrum. Foss og Sofienbergs skoler er i dag videregående skoler. Ved de fleste av skolene ble det foretatt utvidelser og ombygninger for å få plass til et voksende elevtall, eller det ble gjort moderniseringer som installering av sentralvarme, elektrisk belysning og bad. På Møllergadens skole ble det også innredet kontorer til magistratens III. avdeling, som hadde ansvar for skolevesenet i byen, og for den kommunale skoleadministrasjonen og dessuten en stor forsamlingssal, som bl.a. ble brukt til møter i Kristiania skolestyre. Ved å reise så vidt mange og store skolebygg i et relativt begrenset tidsrom, gjennomførte Kristianias politikere et løft som det står respekt av. I tillegg til de ordinære skolene kom særklassene, som holdt til i forskjellige skolelokaler. Byskoleloven av 1889 inneholder bestemmelser om at barn som har «aandelig eller legemlig Mangel», skulle få særskilt undervisning. For elever med svake evner, tunghørte, stamme eller barn med legemlige mangler som krevde individuell behandling, ble det opprettet særklasser, ved Sarsgatens skole for elever som soknet til østre og nordre deler av byen, og ved Bolteløkkens og Ullevålsveiens skoler for elever som soknet til vestre bydeler. Skolen i Ullevålsveien ble opprettet i 1898. I 1897 ble det besluttet å opprette tvangsskole for gutter som skulket skolen, eller som hadde utagerende adferd. Skolen startet sin virksomhet i 1899. Det var skolestyret og vergerådet som besluttet om elevene skulle tas inn i tvangsskolen. Første året ble det tatt inn 62 gutter, som fikk sin undervisning i lokaler som tilhørte Asker seminar. Lengden på oppholdet kunne variere. I 1902 var gjennomsnittlig oppholdstid 153 dager. Staten ytte et bidrag for hver elev på 30 øre pr. dag. Ellers ble utgiftene dekket av kommunen. I 1904 flyttet Kristiania tvangsskole til nye lokaler på Lindern. Senere fikk skolen navnet Geitemyra observasjonsskole. Det var virksomhet i lokalene på Geitemyra observasjonsskole til skolen ble flyttet til Sollerudstranda i slutten av 1970-årene.

Elevtallet i folkeskolene I året 1900 var det 25 306 elever i Kristiania folkeskole fordelt på 783 klasser. Byens 18 skoler hadde til sammen 362 klasserom. Det var m.a.o. over dobbelt så mange klasser som det var klasserom. Dette førte til at elevtallet i klassene var høyt – fra et gjennomsnitt på nesten 36 elever i klassen ved Møllergadens skole, som hadde 2333 elever, til et gjennomsnitt på 27 elever ved Lakkegadens skole, som hadde 811

Osloskolens historie.indb 27

11.02.11 08.17

elever. Det høye elevtallet førte til at mange skoler måtte ha både formiddags- og ettermiddagsundervisning, to økter – fra kl. 8 til kl. 12 og fra kl. 12 til kl. 16. Begynnelsen av hundreåret var økonomisk vanskelige år for kommunen. Inntektene sank som en følge av «Kristianiakrakket», og i 1905 var kommunens underskudd på 1 million kroner, et beløp som i størrelsesorden svarte til over halvparten av de samlede utgifter til skolens virksomhet samme år. Skolestyret satte ned en egen komité som skulle foreslå innsparinger, også når det gjaldt lærernes lønn. Ulike sparetiltak påvirket skolens rammevilkår – undervisningstimetallet, antall elever i klassene, formiddags- og ettermiddagsundervisning. Elevtallet i Kristiania folkeskole økte jevnt utover tiåret, og i 1910 var det 31 805 elever fordelt på 940 klasser. Fra 1903 til 1908 økte elevtallet med 2164 elever, tilsvarende en av de største skolene i byen, mens klassetallet ble redusert med 4 klasser. Det gjennomsnittlige elevtallet i klassene steg i dette tidsrommet fra 33,9 til 36,7. Ved budsjettbehandlingen i 1904 ble det vedtatt å øke elevtallet i klassene, men uten å angi et konkret tall. Økning av elevtallet i klassene med én elev var beregnet å gi en innsparing for kommunen på 25 000 kroner på skolebudsjettet. Ved en endring av byskoleloven i 1908 ble kommunen pålagt å redusere elevtallet i klassene til maksimum 35 elever. Det forhindret ikke at 1.-klassene i Kristiania i 1909 ble satt opp med fra 37 til 38 elever. Inntil 40 elever ble også akseptert. Det gjennomsnittlige elevtallet pr. klasse var dette året 34,8 elever. Gjennom hele tiåret hadde Møllergadens og Grünerløkkens skoler det høyeste antall elever – over 2000 elever. Bjølsens og Grønlands hadde det laveste antall elever, men begge skolene hadde mer enn 1000 elever.

Fellesklasser eller kjønnsdelte klasser Undervisningen i folkeskoleklassene i Kristiania foregikk i klasser særskilt for piker og for gutter. I 1898 ble det som en forsøksordning satt i gang fellesklasser ved Lilleborgs skole. Overlærer Ole J. Hoversholm og personalet høstet gode erfaringer med fellesundervisningen. Hoversholm var en sentral skolemann og politiker for Venstre i Kristiania. Han mente at klassene måtte ha færre elever, og at elevene måtte ha flere undervisningstimer i fellesklasser for piker og gutter. Det var dette skolesyn Hoversholm ønsket å sette ut i livet på Lilleborgs skole og senere som skoleinspektør i Kristiania fra 1917. Argumentene for fellesklasser var at det ville føre til gunstig gjensidig påvirkning og større gjensidig respekt mellom piker og gutter. Pikene var overlegne i noen fag, guttene i andre. Fellesklasser ville føre til at guttene ble mindre Ole Johan Nilsen Hoversholm (1853–1935)

voldsomme, mer hensynsfulle. Pikene mer naturlige, mindre furtete. I 1902 ble det gitt en uttalelse fra Kristiania lærerforening hvor det heter at: «Kristiania lærerforening fastholder den oppfatning at gutter og piker i vår folkeskole bør undervises

Osloskolens historie.indb 28

11.02.11 08.17

Det var stort sett rene pike- og gutteklasser i Kristiania. Her er en 1. klasse på Lakkegaten skole i 1914.

i fellesklasser.» Samme år vedtok Kristiania skolestyre at fellesundervisningen ved Lilleborgs skole skulle videreføres, og at alle førsteklasser ved Lakkegadens, Vahls, Tøiens og Vaalerengens skoler fra 1903 skulle settes opp som fellesklasser. Kristiania lærerindeforening var imot fellesklasser fordi de mente at pikene ville lide under ordningen. De kom tidligere i puberteten, var mer modne, mens guttene ennå var barn. Overlærer Anna Sethne ved Sagene skole hevdet at fellesundervisning i realiteten ble en gutteskole med åpen adgang for piker. Hun mente at man heller burde legge vekt på særskilte kvinnelige evner, oppgaver og fag. I 1909 ble fellesklassene avviklet ved alle skoler etter hvert som det falt naturlig, unntatt ved Lilleborgs skole. I 1921 var fellesundervisningen så langt avskaffet i Kristiania. Skoleanleggene ble lagt til rette for at piker og gutter kunne være hver for seg med egne innganger, og med egen skolegård for hvert kjønn. Det vanket straff for den som beveget seg over på det annet kjønns domene. Den verste straffen for en gutt var å måtte sitte inne foran en knisende pikeklasse. Det gjorde man bare én gang. Det er verd å merke seg at i nabokommunen Aker var fellesklasser det vanlige, selv om det ved noen skoler kunne være skilte klasser enkelte år.

Skolekjøkken I 1891 ble det satt i gang skolekjøkkenundervisning for piker ved folkeskolen i Kristiania. Sandefjord hadde begynt året før. Dette var et frivillig tiltak som skoleloven åpnet for. Pådriveren i arbeidet i Kristiania var lærerinne Helga Helgesen, som sammen med overlærer Ellefsen fikk i gang skolekjøkkenundervisning ved Kampens skole i 1891. Helga Helgesen var lærerinne ved Kampens skole. Hun hadde utdan-

Osloskolens historie.indb 29

11.02.11 08.17

net seg til skolekjøkkenlærer i Glasgow og hadde gjort studiereiser i Europa og i USA. Som lærer besøkte hun hvert eneste hjem til barna i klassen for å få bedre kontakt med foreldre og barn. Hun så der behovet for økt kunnskap i matlaging og ikke minst i huslig økonomi og at piker skulle lære noe om mat og husstell før de forlot skolen. Hennes kongstanke var at det måtte arbeides for å skape bedre husstell i hjemmene som grunnlag for å utvikle et sunt og godt liv. Helga Helgesen ble grunnlegger av den pedagogiske og metodiske opplæring i huslig økonomi i landet. Hun var opptatt av at huslig økonomi måtte ses i sammenheng med andre fag i skolen – naturfag, regning, helselære. Husstellundervisningen i Kristiania vakte interesse internasjonalt. Det ble holdt nordiske møter for skolekjøkkenlærerinner i Helga Bernhardine Helgesen (1863–1936)

Bergen og i Oslo. Ved utstillingen i Bergen i 1898 og i Paris i 1900 høstet den utstilte skolekjøkkenmodellen fra Kristiania folkeskole stor anerkjennelse. Modellen står i dag på Oslo Skolemuseum. Til Kristiania kom det en rekke forespørsler om skolekjøkkenundervisningen: fra Berlins magistrat, Frankfurt am Main, det britiske undervisningsdepartement, Böhmens lærerforening, seminarer i New York og Chicago, Østerrike og fra andre. Skolekjøkkenlærerinnene i Kristiania henstilte til Kristiania skolestyre om å arbeide for at skoleloven ble forandret slik at kommuner som ønsket det, måtte få adgang til å innføre huslig økonomi som obligatorisk fag for piker i de to siste skoleår. Skolestyret i Kristiania gjorde vedtak om dette i samsvar med henstillingen. Etter hvert ble skolekjøkkenundervisningen i Kristiania utvidet, og i 1901 hadde 13 skoler innredet skolekjøkken. Dette førte til at alle de 18 skolene i Kristiania kunne tilby skolekjøkkenundervisning 4 1/2 time pr. uke for piker i 6. og 7. klasse delt på 2 dager, 1 1/2 time demonstrasjonsundervisning og 3 timer praktisk arbeid. For å skaffe kvalifiserte lærere til denne undervisningen fikk Helga Helgesen staten til å sette i gang kurs for lærere i huslig økonomi. Hun ledet selv disse kursene. Det første kurset for skolekjøkkenlærerinner ble holdt på Kampens skole i 1892. I 1899 ble Helga Helgesen skolekjøkkeninspektrise i Kristiania og i 1917 skolekjøkkeninspektrise for hele landet.

Skolehager Skolehagevirksomhet ved skolene i Kristiania ble satt i gang i 1909. Da avsto Kristiania formannskap den 50 mål store eiendommen Gjetemyrsveien 77 og 79 til skolehagevirksomhet for seks av byens folkeskoler «som et led i den praktiske undervisning i naturfag.» De seks skolene var Møllergatens, Foss, Bolteløkkens, Lilleborgs, Sagenes og Grünerløkkens skoler. Undervisningen startet 25. mai 1909 og var frivillig for elevene. Dette var imidlertid ikke den første skolehagevirksomhet i Kristiania. I 1906 startet Marie Jørstad sin skolehage for 24 folkeskolegutter på Frogner, hvor hun vederlagsfritt hadde fått overlatt et areal på seks mål på det såkalte Bondejordet

Osloskolens historie.indb 30

11.02.11 08.17

fra hoffsjef Severin Løvenskiold. Like ovenfor dette feltet anla lektor Hans Møller Gasmann, den senere legendariske speidersjefen i Norge, i 1907 en skolehage for 50

Gjetemyren skolehager (1912). Rivertzke kompleks og Sagene kirke i bakgrunnen.

gutter fra Frogners høiere Almenskole. Også denne hagen lå på Løvenskiolds eiendom. Marie Jørstad uttrykte den pedagogiske idé for virksomheten slik: «For barna er intet saa opdragende som at arbeide med jorden. De lærer at kjende og bli glad i naturen, de lærer sig orden, paalidelighet og arbeidsomhet, foruten at de lærer at dyrke de planter, som man har mest nytte av i det daglige liv.» Det var stor interesse blant elevene for å delta i skolehagearbeidet da det startet opp på Gjetemyren. Allerede første året meldte det seg 700 elever fra 5., 6. og 7. klasse fra de seks skolene, fordelt på 54 arbeidslag. Elevene fikk hvert sitt bed på 10 kvadratmeter. I tillegg ble det satt i stand 143 fellesbed. Det ble sådd og plantet – gulrøtter, selleri, kålrabi, purre, jordbær, blomster og frukttrær. Penger til redskaper, frø og lærerhjelp ble skaffet til veie ved privat innsamling. Etter hvert fikk flere skoler, bl.a. Bjølsen og Vaalerengen skoler, parseller på Gjetemyren. Det var også skolehagevirksomhet ved enkeltskoler. I 1911 overtok kommunen de ordinære utgifter til skolehagene og samlet spredte tiltak ved enkeltskolene med en skolehagebestyrer som leder. Fra 1915 hadde alle folkeskolene i Kristiania tilgang til skolehage. Skolestyret vedtok også å innføre undervisning i hagestell for elevene i de kommunale middelskolene. Det ble avsatt 25 mål av Ullevål sykehus’ område til denne undervisningen. I 1918 ble det satt i gang undervisning i hagestell for elevene i fortsettelsesskolen.

Osloskolens historie.indb 31

11.02.11 08.17

Skolehagen i Kristiania ble snart kjent utover i landet, og skolehagebestyreren – overlærer Henrik Solheim – var ustanselig på farten land og strand rundt og ga råd og inspirasjon til representanter fra kommuner og skolestyrer som ville sette i gang skolehagedrift. I nabokommunen Aker spilte overlærer Ole Devik en tilsvarende rolle, og sammen kom disse to til å stå i spissen for skolehagesaken i Norge. Skolehagene opplevde en sterk ekspansjon utover i hundreåret. I Kristiania ble det i tillegg til Gjetemyren anlagt skolehager på Ullevål, Lille Tøien, Rosenhof og Sarsgaten skoler.

Andre frivillige tiltak Skoleidrett ble tidlig tatt opp som en del av skolens samlede virksomhet i Kristiania. Det gjaldt særlig skiløping, friidrett og svømming. Det begynte med at lærerne tok med seg elevene på turer i skog og mark. I 1908 ble det ved hjelp av private bidrag satt i gang arbeid for å skaffe skolene ski som elever kunne låne. I 1910 ble det opprettet et idrettsråd med representanter fra hver skole. Rådets oppgave var å arrangere stevner, ordne med idrettsmerker og ta seg av spørsmål som gjaldt leke- og idrettsplasser. Etter hvert arrangerte idrettsrådet lengre skiutflukter, først for gutter, senere også for piker. Under jubileumsutstillingen i 1914 ble det første store idrettsstevnet for folkeskolens elever holdt. Senere har det regelmessig vært holdt større skirenn og idrettsstevner for elevene i Kristiania folkeskole. Pappsløyd var et annet fag som det ble gitt frivillig undervisning i for elever i 4. og 5. klasse, først for gutter, senere også for piker. Kursene i pappsløyd var billige og ga en god forberedelse til undervisningen i tresløyd. Målet for pappsløydkurset var å imøtekomme og fremme barnas arbeidslyst og trene dem i nøyaktighet. Skogplanting var et ledd i naturfagundervisningen og et ledd i skogreisningsarbeidet. Hvert år deltok elever i øverste avdeling av folkeskolen i skogplanting i Frognerseterskogen, som kommunen hadde ervervet i 1889. Folkeskolens sparebank ble opprettet 1909 som et tiltak for å lære elevene ved Kristianias folkeskoler verdien av nøysomhet og av å spare. Ordningen var frivillig og foregikk ved at elevene som ønsket det, sparte et beløp hver uke. Pengene ble samlet inn av læreren, som kvitterte for beløpet og sendte pengene videre til skolens kasserer, som sørget for at pengene ble satt inn i Kristiania Sparebank. Det første året skolesparingen var i drift, deltok 653 klasser og 10 600 elever, og disse satte til sammen inn 40 800 kroner i Kristiania Sparebank. Ordningen med skolesparing i folkeskolen i Kristiania/Oslo holdt seg til langt opp i 1970-årene. Skolebibliotek beregnet på elevenes fritidslesning fantes ved alle skolene i Kristiania ved århundreskiftet. Til sammen hadde skolebibliotekene 12 866 bind til utlån. I året 1900 ble det foretatt 39 574 utlån fordelt på 10 659 låntakere.

Osloskolens historie.indb 32

11.02.11 08.17

Skolemusikkorpsene kan vel også karakteriseres som et frivillig undervisningstiltak, som har vært knyttet til folkeskolen siden 1901, da William Farre startet byens og landets første skolemusikkorps ved Møllergadens skole. Farre drev en musikkforretning i Kristiania, og det fortelles at han en ettermiddag gikk forbi Møllergadens skole og så inn i et tomt klasseværelse. Det fikk ham til å tenke at her kan barn utøve musikk om ettermiddagen, og her kan det bli et musikkorps. I 1902 gikk Møllergadens skoles musikkorps for første gang i spissen for 17. mai-toget, og fem år senere – i 1907 – hadde alle skolene i Kristiania skolemusikkorps. På jubileumsutstillingen på Frognerstranda i Oslo i 1914 kunne William Farre svinge taktstokken over 1000 skolemusikanter. Ideen med skolekorps spredte seg fra Kristiania utover hele landet. Til å begynne med var skolekorpsene forbeholdt gutter. Det første jentekorpset i Oslo ble opprettet på Bjølsen skole i 1934. Etter den andre verdenskrigen ble skolekorpsene etter hvert åpnet for jenter. Ved Møllergata skole står en byste av William Farre.

Møllergadens skole med Norges første guttemusikkorps. Stifteren William Farre (1874–1950) sees midt på bildet.

Sosialpedagogiske oppgaver Sosialpedagogiske tiltak var nødvendige for at elever som hadde en vanskelig livssituasjon med dårlige boligforhold, dårlig ernæring eller vanskelige familieforhold, skulle gis rimelige forutsetninger for å ha utbytte av skolens læringsarbeid. Middagsservering for barn i folkeskolen i Kristiania ble innført i 1885 – årlig fra november til april. Tiltaket ble i begynnelsen finansiert med bidrag fra en svært så sammensatt gruppe givere – fra lærerpersonalet, fra fabrikkeiere, fra brennevinssamlaget og fra Kristiania Sparebank. Ved bystyrebeslutning i 1897 ble bespisningen av «utilstrekkelig ernærte barn» overtatt av Kristiania kommune som en skolesak og lagt til skolestyret. Maten ble levert fra kjøkkenet i Lakkegaten 79. Utkjøring av maten sørget Adams Ekspress for. Det var fast meny for hver ukedag. Foreldre som ønsket skole-

Osloskolens historie.indb 33

11.02.11 08.17

måltid for sine barn, måtte søke om dette begrunnet i sin livssituasjon. Utvelgelse av barn til gratis skolebespisning etter oppsatte prioriteringer ble lagt til tilsynsutvalget ved skolen i samarbeid med skolens overlærer. I årene frem til hundreårsskiftet deltok 40 % av elevene i skolemåltidet. I 1900 sank prosentandelen til 30 % som følge av strengere utvalgskrav fordi kommunens økonomi var svekket. Tallet økte igjen da den økonomiske situasjonen for kommunen bedret seg etter 1905. Bespisning for skolebarn pågikk utover i hundreåret og ble gratis for alle i 1917, riktignok med noen begrensninger fra 1927. Bespisning av skolebarn ble videreført med Oslofrokosten på alle skoler i 1932. Skolebad ble etablert som et ledd i skolens helseforebyggende arbeid. Kampens skole var den første skolen i Kristiania som ble bygget med skolebad. Senere fikk alle skolene i Kristiania skolebad. Alle elevene skulle dusje én gang i uken i tillegg til badet etter gymnastikktimene. Badingen foregikk under oppsyn av badekoner. Bading av gutter i 7. klasse sto vaktmesteren for. Dusjingen skulle foregå i fem minutter, og vannet skulle holde en temperatur på 37 grader som kunne senkes til 20 grader mot slutten av de fem minuttene. Pikene måtte ha badehetter. Alle måtte ha med håndkle hjemmefra, og badekonen skulle påse at håndkledet ikke ble brukt mer enn én gang. Elevene måtte holde seg innendørs minst en halv time etter dusjingen. I året 1900 ble det ved Kristianias 18 skoler gjennomført i alt 102 768 bad for gutter og 97 668 bad for piker. Utdeling av klær og sko til barn som trengte det, var også tiltak som i utgangspunktet ble finansiert privat. Ikke minst så lærerne det som sin oppgave å sørge for at elever som hadde behov for det, fikk klær og sko slik at de kunne komme seg til skolen. Det fortelles at lærerinnene på Sagenes skole gikk tiggergang til fabrikkeiere og grosserere for å skaffe mat og klær til elever som trengte en hjelpende hånd. Fra Hjula Veveri, som lå nær Sagenes skole, fikk lærerinnene tøystykker som de på ettermiddagen sydde klær av til de mest vanskeligstilte elevene. Det hele ble administrert av skolens tilsynslærer. Senere ble bevilgning til klær og sko for trengende skolebarn ført opp på skolevesenets budsjett. Bevilgningen skulle brukes til å skaffe skolene en beholdning av skotøy til utlån til barn som manglet sko for å kunne komme på skolen, og dessuten til nødvendige klær. Ferieopphold på landet i skoleferien for fattige og syke bybarn ble først tatt opp av Kristiania Arbeidersamfunn i 1881. Arbeidersamfunnet opprettet en komité som hadde som oppgave å organisere tiltaket, som til å begynne med var for barn av Arbeidersamfunnets medlemmer. Tiltaket var avhengig av velvilje fra bøndene som tok imot barna. Etter hvert ble ferieoppholdet åpnet for fattige og svakelige folkeskolebarn i alminnelighet. Tilsynslærerinnen ved de aktuelle skolene deltok i arbeidet med å velge ut barna for å sikre upartiskhet. I 1896 bevilget Kristiania kommune

Osloskolens historie.indb 34

11.02.11 08.18

Dusjing på Ila skole (1916)

3000 kroner til ferieopphold for barn mot at dobbelt så mange penger måtte skaffes til veie på annen måte. Komiteen for Kristiania folkeskolers feriekolonier ble opprettet som et halvprivat foretak. Barna fikk landopphold i Asker, Vestby, Eidsvoll, Biri og Aasgaardsstrand, hvor det ble etablert «faste» feriekolonier. I 1918 fant komiteen det ikke lenger mulig å fortsette feriekoloniene i privat regi. Den ba derfor kommunen om å overta driften. Komiteen var villig til vederlagsfritt å overdra kommunen alle sine eiendommer og driftsmidler. Disse omfattet fem kolonibygninger i Slagen, fem bygninger i Eidsvoll og én villa på Jeløya – alle med tilhørende grunnarealer og skogarealer, innbo og utstyr. I januar 1919 vedtok bystyret med takk å motta den storslåtte gaven og forplikte kommunen til å stå for feriekolonivirksomheten. Etter at kommunen overtok driften av feriekoloniene, ble virksomheten utvidet. Store grunnarealer ble kjøpt inn i Eidsvoll, Slagen, Råde, Modum og den praktfulle 1600 mål store Hudøy i Vestfold. Etter hvert som de nye kolonibygningene ble ferdige, ble eldre kolonier modernisert. Inventar og utstyr og de hygieniske forholdene

Osloskolens historie.indb 35

11.02.11 08.18

Fra feriekoloni på Hudøy på 1930-tallet

ved eksisterende bygninger ble fornyet og forbedret. Enkelte år kunne opp mot 3000 elever delta på kommunens feriekolonier. Målet med virksomheten var at barna skulle ha et hyggelig ferieopphold, og at de skulle få «kjøtt på skrotten.» De ble veid og målt før de reiste på ferie og når de kom hjem, for å se om de hadde hatt helsemessig utbytte av oppholdet. Snauklipping av guttene hørte med, sikkert som en praktisk foranstaltning i det varme sommerværet, og kanskje også for å avverge at ubudne gjester skulle bli med på ferie. Feriekolonivirksomheten ble «kopiert» av en rekke byer og bygder i landet etter mønster av Kristiania/Oslo. I 1978 ble ansvaret for feriekolonivirksomheten overført fra feriekolonietaten til skolesjefen.

Skoleledelse Møllergadens skole startet sin virksomhet i 1861 som en stor skoleenhet med over 2000 elever. Det ble tilsatt en tilsynslærer ved skolen med nedsatt lesetid for å ta seg av administrative oppgaver. Erfaringene med tilsynslærerordningen førte til at bystyret i 1871 vedtok å opprette overlærerstilling ved alle skolene i Kristiania. Fra 1897 ble det bevilget penger til kontorhjelp for å avlaste overlæreren. Overlæreren hadde høyere lønn enn lærerne og i tillegg fritt hus og brenne eller en pengesum i stedet for dette. Det første tiåret av det nye hundreåret var alle overlærerne menn. Kristiania Lærerindeforening hadde i flere år arbeidet for at overlærerkollegiet, som sammen med skoleinspektøren utgjorde et faglig lederforum for byens skoler, måtte

Osloskolens historie.indb 36

11.02.11 08.18

få et kvinnelig medlem. I 1906 meldte det seg en kvinnelig søker til en overlærerstilling. Søkeren var Anna Rogstad, som da var lærer ved Sagenes skole. Formelle forhold, bl.a. lønnsfastsettelse, ble gitt som begrunnelse for ikke å tilsette henne. Kristiania Lærerindeforening sendte i 1908 en henvendelse til skolestyret med anmodning om at lønnsmessige og formelle hindringer for å ansette kvinnelige overlærere måtte fjernes. Kommunestyret besluttet i 1909 mot magistratens innstilling å åpne for at kvinner kunne gis adgang til å bli overlærere på samme lønnsvilkår som menn, men lønnsvedtektene ble gitt følgende tillegg: «Fra kvindelige overlæreres lønn trækkes, hva de undervisningstimer som en tilsynslærer fritages for, koster mer end de en tilsynslærerinde fritages for, regnet efter høieste lærer- og lærerindelønn.» Først i 1913 fikk Kristiania sin første kvinnelige overlærer. Hun het Pauline Bjørnstad og ble tilsatt som overlærer ved Tøien skole. Begivenheten ble behørig omtalt i Norges Lærerindeforbunds tidsskrift Vår Skole som en seier for kvinnesaken. Alle skolene i Kristiania hadde i tillegg til overlærer også en tilsynslærerinne. Ordningen ble etablert i 1879. Begrunnelsen var at det da nesten bare var menn som underviste i høyere pikeklasser. De som hadde stillingen, fikk 12 timer nedsatt lesetid pr. uke og et lønnstillegg som i året 1900 utgjorde 150 kroner. Ordningen skulle bortfalle når kvinnelige lærere overtok undervisningen i høyere pikeklasser, men da saken kom opp i bystyret i 1905 og senere i 1908, besluttet bystyret å beholde ordningen, dog med nedsettelse av deres tilleggslønn. I 1909 vedtok Kristiania bystyre at alle skoler kunne ha tilsynslærer selv om skolen fikk kvinnelig overlærer. Tilsynslærerinnene – senere sosiallærerne – utførte et viktig sosialpedagogisk arbeid

Pauline Bjørnstad (1867–1938)

ved byens folkeskoler. Byskoleloven av 1889 hjemlet adgang til å ansette skoleinspektør i bykommunene. Kristiania fikk sin første skoleinspektør – cand.theol. G. Hansen – allerede i 1857. I året 1900 ble Andreas Martin Corneliussen tilsatt som skoleinspektør i Kristiania, som den siste i rekken av flere teologer. Teologer ble gjerne tilsatt i lederstillinger i skolen på den tiden, både som overlærere, skoleinspektører og skoledirektører. Dette var bakgrunnen for at Kristiania Lærerforening engasjerte seg for å få endret skoleloven slik at «ved ansettelse av bestyrer eller inspektør bør ansøkere som har gjort tjeneste i folkeskolen, eller vært i virksomhet som står skolen nær, fortrinnsvis komme i betraktning.» Forslaget fra Kristiania Lærerforening ble fulgt opp gjennom et enstemmig vedtak i Stortinget i 1908 – med samme ordlyd. Senere ble bestemmelsen om fem års tjeneste som forutsetning for tilsetting i lederstilling tatt inn i skoleloven. Den første skoleinspektøren i Kristiania som hadde sin bakgrunn fra folkeskolen, ble konstituert i 1917. Det var Ole J. Hoversholm, som kom fra stillingen som overlærer på Lilleborgs skole. Tidligere hadde filologen Anton H. Ræder, med erfaring fra den høyere skole, vært skoleinspektør (1898–1900). Byen

Osloskolens historie.indb 37

11.02.11 08.18

vokste, og skolevesenet gjennomgikk en rivende utvikling som følge av iverksetting av loven av 1889. Dette førte til at arbeidspresset i skoleadministrasjonen økte. I 1909 fikk skoleinspektøren en sekretær og en kontorist til hjelp i sitt arbeid. I tillegg var det i skoleadministrasjonen tilsatt en sløydforstander og en inspektrise for skolekjøkkenundervisningen.

Lærerpersonalet Lærerinner og lærere ble tilsatt av skolestyret. Skolestyret kunne også avsette lærere som ikke var skikket til å være lærere. Kravet til lærerinner og lærere var at de måtte ha bestått avgangsprøven ved et lærerseminar eller ved universitetet, og at de måtte tilhøre statskirken. Lærernes undervisningstid var 36 timer pr. uke. Lærere over 60 år underviste 30 timer pr. uke. Lærerinnenes undervisningstid var 24 timer pr. uke utlagt på timeplanen, og 3 timer til ekstralesning og til besøk i hjemmene. Lærerinner over 60 år hadde 21 timer utlagt på timeplanen. Skolestyret fastsatte lærernes og lærerinnenes lønn. Lovens bestemmelser om lønnsfastsettelse var meget detaljert og minner mer om en forhandlingsprotokoll enn om en lovtekst. Dette viser hvor opptatt lovgiverne var av at rammebetingelsene for den nye skolen måtte være gode. I året 1900 var det 20 overlærere i Kristiania fordelt på 18 skoler og særklassene. Gjennomsnittslønnen for en overlærer var samme år 4275 kr pr. år. I tillegg fikk de hus og brenne, eventuelt tilsvarende betaling. I skoleadministrasjonen var det en sløydforstander som tjente 1750 kr og en skolekjøkkeninspektrise som tjente 1600 kr i året i tillegg til sin lærerlønn. Gjennomsnittslønnen for lærere var 2133 kr pr. år. For lærerinner var gjennomsnittlønnen 1217 kr i året. Lønnen for tilsynslærerinner var 1650 kr. Det ble gitt lønnstillegg knyttet til lærernes ansiennitet, opp til 12 års tjeneste. I 1872 ble det i Kristiania opprettet en vikarkasse for lærerne finansiert gjennom en halvpart fra lærerne selv og en halvpart fra kommunen. Midler fra vikarkassen skulle brukes til å lønne vikarer for lærere som var syke. Før måtte lærerne selv betale sin vikar dersom de var borte fra skolen på grunn av sykdom. Fra 1902 kunne lærerne i Kristiania bli medlem av den kommunale pensjonskassen, og fra 1904 ble alle med. Pensjonsalderen for lærerpersonalet var 65 år. Ved hundreårsskiftet var det i Kristiania folkeskole 559 lærerinneposter og 164 lærerposter. En markert overvekt av kvinnelige lærere har siden preget folkeskolene i Kristiania og Oslo. Lærere og lærerinner i folkeskolen i Kristiania var rekruttert fra ulike sosiale lag. De fleste lærerinnene kom fra borgerskapet. I en beretning fra Kristiania folkeskole ble det sagt om lærerinnene at «de er utgått fra samfunnets høiere lag, og tilhører derfor i alminnelighet disse i utdanning og kunnskap.» Kvinnelige lærere hadde som regel utdannet seg til lærere gjennom middelskole, gymnas og lærerinneskoler. De

Osloskolens historie.indb 38

11.02.11 08.18

mannlige lærerne i Kristiania var gjerne bonde- eller husmannsgutter som hadde

Interiør fra lærerinneværelset på Sagene skole (1926)

vokst opp i enkle landsens forhold. De hadde forberedt seg til lærergjerningen på et lærerseminar. Både utdanningsmessig og når det gjaldt kulturbakgrunn, hadde lærerinner og lærere forskjellig utgangspunkt for å møte sine elever. De hadde kan hende også problemer med å møte hverandre. I alle fall ble det ved mange skoler i Kristiania innredet to lærerværelser – ett for de mannlige seminaristene og ett for de finere frøkner. Lærerne i Kristiania representerte en kultur som mange av barna i folkeskolen følte seg fremmed overfor. Mange forsto verken borgerskapskulturen eller bondekulturen. Det fikk mange til å oppleve det Ella Hval har gitt uttrykk for i sin erindringsbok med tittelen Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme, når hun sier at «vi omgikkes suverent med to virkeligheter. Den vi levde i og den vi møtte i undervisningen.» De ulike kulturer skapte naturlig nok spenninger, som den Ella Hval gir uttrykk for, men også spenninger mellom hjem og skole. Særlig gjaldt dette på østkanten, hvor kulturen i arbeiderklassen kunne være utdanningsskeptisk. Ulik klassestruktur og ulikheter i inntekt og sosial struktur førte til at skolen måtte leve med en serie av indre spenninger mellom ulike kulturer, interesser og oppfatninger. Store klasser vanskeliggjorde dessuten arbeidet med å fremme pedagogisk fornyelse

Osloskolens historie.indb 39

11.02.11 08.18

i skolen. Kateterundervisningen dominerte, og trussel om straff var ofte et middel for å holde ro og orden på elevene. Ikke alle elever tok med seg gode minner fra sin skolegang.

Utstrakt kommunalt selvstyre Gjennom byskoleloven av 1889 fikk Kristiania et kommunalt basert skolestyre. I stiftsdireksjonen, som var overstyre for skolene, hadde prestene en dominerende stilling, bl.a. var en prest selvskreven formann. Prestenes representasjon i skolestyret i byen ble redusert til én prest pr. soknekall, maksimum tre prester i alt. Bestemmelsen om at presten skulle være formann i skolestyret, falt bort. For å styrke den folkevalgte representasjonen i skolestyret skulle skolestyret selv velge sin formann. Kommunestyret kunne velge så mange skolestyremedlemmer som det selv ønsket. Kvinner kunne også velges. Et medlem av formannskapet skulle sitte i skolestyret. I Kristiania besto skolestyret i år 1900 av 28 ordinære medlemmer. I tillegg møtte en representant for lærerinnene og en representant for lærerne og skolerådets formann. Skolestyret skulle føre tilsyn med og styre byens folkeskoler og sørge for deres utvikling. Det skulle disponere midler som var avsatt til skolens drift. Skolestyret skulle fastsette skoleplaner og undervisningsplaner, det skulle se til at barn som ikke søkte folkeskolen, fikk undervisning, og skolestyret skulle tilsette lærere. Under arbeidet med byskoleloven av 1889 var det politisk uenighet om nettopp dette. Høyre mente at tilsetting av lærere var kirkens og statssamfunnets fellesanliggende. Tilsetting av lærere måtte derfor skje på overordnet nivå – av skoledirektøren. Venstre ønsket at tilsetting av lærere skulle foregå på lokalt nivå. Venstre ønsket også at skolestyret skulle kunne si opp lærere. Lærerne protesterte mot dette, men Venstre fikk sitt syn igjennom. Det var også uenighet om forslaget om at skolestyret skulle utarbeide undervisningsplaner for den nye skolen. Høyre ønsket ikke å desentralisere ansvaret for undervisningsplanene til det lokale nivå. For Venstre var kommunal utvikling av læreplaner et ledd i desentralisering av myndighet til det lokale nivå. Også i dette spørsmålet vant Venstre frem med sitt syn. Men i praksis ble det til at skoledirektørene utarbeidet forslag til undervisningsplaner, som i stor grad ble bifalt av skolestyret. Skolestyret var fra år 1900 også forstanderskap for den kommunale middelskolen. Allerede i 1897 nedsatte Kristiania skolestyre en rekke faste komiteer for å forberede saker som skolestyret skulle behandle. Komiteene besto av skolestyrets egne medlemmer og skoleinspektøren. Rådmannen hadde også møterett. I 1900 hadde Kristiania skolestyre 10 faste komiteer, i 1912 var tallet 21. Det sier noe om økt engasjement for å styrke kvaliteten i skolen.

Osloskolens historie.indb 40

11.02.11 08.18

Faste komiteer i 1900 Valgkomité Komité for forsømte barn Komité for nye skolebygninger m.v. Komité for avgivelse av innstilling om besetning av ledige lærerposter Komité for avgivelse av innstilling om besettelse av ledige lærerinneposter Komité til behandling av spørsmål vedkommende skoleplaner og undervisningen Budsjettkomiteen Komité for trengende skolebarns bespisning Vikarkassens bestyrelse Inventarkomiteen

Faste komiteer i 1912 Valgkomiteen

Lekeplasskomiteen

Budsjettkomiteen

Skolehavekomiteen

Undervisningskomiteen

Skolemateriellkomiteen

Tvangsskolekomiteen

Innstillingskomiteen for lærerposter i folkeskolen

Fortsettelsesskolekomiteen

Innstillingskomiteen for lærerinneposter i folkeskolen

Middelskolekomiteen

Innstillingskomiteen for overlærerposter i folkeskolen

Stipendkomiteen

Komiteen for bestyrelse av folkeskolelærernes vikarkasse

Overflyttingskomiteen

Komiteen for bestyrelse av folkeskolelærerinnenes vikarkasse

Bespisningskomiteen

Innstillingskomiteen for utskytelse av aldersgrensen

Bygge- og inventarkomiteen

Skoletannklinikkomiteen

Dispensasjonskomiteen

Et samlet lærerpersonale i byene skulle danne et skoleråd. I Kristiania besto skolerådet av alle overlærerne samt 60 representanter for lærerpersonalet, 14 lærere og 46 lærerinner. Det var lærerråd ved alle skolene i Kristiania. Lærerrådet skulle ta opp saker som gjaldt den enkelte skole, eller saker som lærerrådet ble bedt om å uttale seg om. Byskoleloven av 1889 innførte tilsynsutvalg ved alle skoler. Dette var et nytt organ innenfor den kommunale skoleforvaltning. I tilsynsutvalget satt et medlem av skolestyret, tre representanter for elevenes foreldre – mødrene var også valgbare til tilsynsutvalget – og et geistlig valgt medlem. Med en slik sammensetning ville utvalget styrke forholdet mellom hjem og skole og gi foreldrene innflytelse i lokale skoleforhold.

Osloskolens historie.indb 41

11.02.11 08.18

Oslo-skolens historie på 1900-tallet av Thorleif Storaas