Osirislabyrinten av Paul Sussman

Paul Sussman

Osiris-labyrinten Oversatt av Frank Lie

Paul Sussman Originalens tittel: The Labyrinth of Osiris Oversatt av Frank Lie © Paul Sussman 2012 Kart © Neil Gower 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 © J.W. Cappelens Forlag AS 2013 / © N.W. Damm & Søn AS 2013 ISBN 978-82-02-39619-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: mycdesign/Marc Cohen Omslagsfoto: landskap © Menahem Kahana/Getty Images; scarabe © Alex Kalmbach/Shutterstock.com Forfatterfoto: © Johnny Ring Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Team Sussman – Alicky, Ezra, Jude og Layla Med evig kjærlighet

PROLOG

Luxor i Egypt: På Nilens vestbredd, 1931

Hadde ikke gutten bestemt seg for å prøve en ny fiskeplass, ville han aldri ha hørt den blinde piken fra nabolandsbyen eller sett monsteret som angrep henne. Vanligvis fisket han i en liten bukt rett bak de store sivbankene nedenfor stedet der Nil-fergen la til. Men etter et tips fra fetteren, Mehmet, som påsto at han hadde sett stimer med store bultier gli gjennom vannet inne på grunnene, hadde gutten i kveld gått lenger oppover elven, forbi Ba’irats ytre sukkerroemarker, til en smal sandbanke som lå skjult bak en tett doum-palmelund. Stedet ga ham en god følelse, og han gjorde et kast med det samme. Kroken hadde bare så vidt truffet vannet da han hørte pikens stemme. Svak, men hørbar. «La, minfadlak!» Nei, vær så snill! Han løftet hodet og lyttet, elvestrømmen trakk i fiskesnøret. «Vær så snill, ikke gjør det», lød stemmen igjen. «Jeg er redd.» Så var det noen som lo. En mann. Han la fra seg fiskestangen, klatret opp mudderskrenten langs elvebredden og beveget seg inn i palmelunden. Stemmen hadde kommet fra den søndre enden av lunden, og han styrte den veien, fulgte en smal grussti, trådte varsomt for ikke å lage noen lyd eller forstyrre hornhoggormene, som lurte i krattet og hadde et dødelig bitt. «Nei», lød stemmen igjen. «For guds skyld, jeg ber deg!» Mer latter. Grusom latter. Ertende. Han bøyde seg og plukket opp en stein, klar til å forsvare seg dersom det skulle bli nødvendig, og fortsatte fremover, fulgte 11

stien som snodde seg gjennom den midtre delen av lunden og tilbake mot elvebredden. Han kunne skimte Nilen til venstre for seg, bevegelige, kvikksølvfargede spiler bortenfor palmestammene, men han kunne ikke se piken eller overfallsmannen noe sted. Først da han kom frem til ytterkanten av lunden og trærne ikke lenger sperret for utsikten, kunne han endelig se overfallet klart og tydelig. Et bredt tråkk som gikk fra sukkerroemarkene til høyre og ned til elven, krysset forbi rett foran ham. Det sto en motorsykkel der. På den andre siden, godt synlig i det sølvfargede månelyset, så han to skikkelser. Den ene, og klart største av de to, sto på knærne med ryggen til gutten. Han var kledd i en vestlig dress – bukse, støvler, en nedstøvet skinnfrakk, til tross for at kvelden var varm – og holdt en langt mindre skikkelse iført djellaba suda i bakken. Det virket ikke som om hun strittet imot, hun bare lå der helt stiv, med ansiktet skjult av overfallsmannens store kropp. «Vær så snill», stønnet hun. «Jeg ber deg, vær snill mot meg.» Gutten ville rope høyt, men var redd. I stedet snek han seg fremover og huket seg ned bak en oleanderbusk, fremdeles med steinen i hånden. Han kunne se piken ordentlig nå og kjente henne igjen. Iman el-Badri, den blinde piken fra Shaykh Abd al-Qurna. Hun som alle lo av fordi hun tilbrakte dagene i de gamle templene, der hun gikk og dunket med stokken og strøk fingrene over den utskårne bildeskriften, som folk sa hun kunne forstå ganske enkelt ved å kjenne på den, i stedet for å gjøre hva piker burde gjøre – vaske hus og klær og lage mat. Heksen Iman kalte de henne. Iman den dumme. Nå da han stirret ut mellom oleanderbladene mens mannen krafset på henne, angret han på at han hadde ertet henne, selv om de hadde gjort det alle sammen, til og med hans egne brødre. «Jeg er redd», gjentok hun. «Vær så snill, ikke gjør meg vondt.» «Jeg skal ikke det hvis du gjør som jeg sier, lille pike.» Det var de første ordene mannen hadde sagt, eller i hvert fall de første gutten hadde hørt. Stemmen hans var brysk og guttu12

ral, og han snakket arabisk med kraftig aksent. Han lo igjen, dro av henne hodesjalet og strøk en hånd gjennom håret hennes. Hun begynte å hulke. Vettskremt som han var, skjønte gutten at han måtte gjøre noe. Han vurderte avstanden mellom seg og skikkelsene han hadde foran seg, trakk armen bakover og var klar til å kaste steinen mot voldtektsforbryterens hode. Før han rakk å gjøre det, reiste mannen seg plutselig og snudde seg slik at ansiktet hans ble badet i månelys. Gutten gispet. Det var ansiktet til en ond ånd. Øynene var ikke ordentlige øyne, bare små, svarte hull; ingenting der nesen skulle vært. Det fantes ingen lepper, bare tenner, unaturlig store og hvite, som en dyrekjeft. Huden var gjennomskinnelig blek, kinnene var innsunkne, som om de trakk seg tilbake i avsky fra det groteske bildet de var med på å danne. Gutten skjønte hvem han var nå, for han hadde hørt ryktene: en hawaga, en utlending, som arbeidet i gravkamrene og bare hadde et tomt hull der ansiktet hans skulle ha vært. En ond ånd, sa folk, som streifet omkring om natten og drakk blod og forsvant ut i ørkenen i uker om gangen for å kommunisere med andre demoner av samme slag. Gutten skar en grimase og bet i seg trangen til å skrike. «Allah, beskytt meg», mumlet han. «Kjære Allah, hold ham unna.» Et øyeblikk var han redd for at han var blitt hørt, for monsteret kom et skritt frem og stirret rett mot busken; han la hodet på skakke som om han lyttet. Sekundene tikket og gikk, pinefulle sekunder. Så, med en lav og raspende klukklatter som minnet om lyden fra en pesende hund, gikk mannen bort til motorsykkelen. Offeret hans kravlet seg opp fra bakken, fremdeles hulkende, men ikke så høyt som før. Da mannen kom bort til motorsykkelen, dro han en flaske opp av frakkelommen, trakk ut korken med tennene og helte i seg av innholdet. Han rapet og drakk igjen, så la han flasken tilbake i den ene lommen mens han trakk noe opp av den andre. Gutten kunne bare se stropper og spenner og formodet at det var en skinnhjelm. I stedet for å sette den på hodet ristet mannen på gjenstanden, ga den et klask og løftet den opp til 13

ansiktet før han førte hendene bak hodet for å tre stroppene i spennene. Det var en maske, en lærmaske som dekket ansiktet hans fra pannen og nesten ned til haken, med hull til øynene og munnen. På sett og vis gjorde masken ham enda mer grotesk enn han var når deformitetene den var lagd for å skjule, var synlige; og enda et forskrekket gisp slapp ut av gutten. Igjen stirret mannen i hans retning, hvite øyne beveget seg bak læret, myste ut som inne fra en hule. Så snudde han seg, grep tak i motorsykkelstyret og satte foten på kickstarteren. «Du forteller ikke dette til noen», ropte han til piken, på arabisk denne gangen også. «Forstår du? Ikke til noen. Dette her er vår hemmelighet.» Han tråkket ned, og motoren våknet til live med et brøl. Han vred på gassen et par ganger, ruset motoren, så lente han seg over til siden og lette i en av sideveskene som hang bak ham på sykkelen. Der fant han noe som så ut som en pakke eller liten bok – gutten kunne ikke si det sikkert – og gikk tilbake til piken, grep tak i djellabaen hennes og stappet gjenstanden inn i foldene i det svarte stoffet. Til guttens ergrelse krummet han deretter hånden bak pikens hode og dyttet ansiktet hennes fremover, presset det mot sitt eget. Hun snudde seg hit og dit, og det å kjenne lærmasken mot huden syntes å få henne til å gispe av vemmelse, helt til mannen trakk seg unna igjen og gikk tilbake til motorsykkelen. Han sparket opp støtten foran og bak, tok på seg et par briller, svingte benet over setet, og idet han ropte «Vår lille hemmelighet!» en siste gang, satte han sykkelen i gir og brølte oppover tråkket og ble borte i en støvsky. Gutten var så vettskremt at det tok flere minutter før han våget å røre seg. Og først da lyden fra motoren hadde dødd helt bort og natten var blitt taus igjen, reiste han seg. Nå hadde piken plukket opp hodesjalet sitt og skjult håret igjen. Hun mumlet for seg selv og utstøtte små, skarpe lyder som gutten kunne tatt for å være latter, om han ikke hadde sett det hun nettopp var blitt utsatt for. Han ville gå bort til henne og si at alt var bra, at prøvelsene hennes var over, men noe sa ham at dersom hun fikk vite at noen hadde vært vitne til dette, ville det bare forsterke den skammen hun følte. Derfor ble han stående der han sto, og se på at hun lette i gresset etter stokken sin og 14

begynte å dunke seg frem, oppover tråkket, bort fra elven. Hun gikk 50 meter, så stanset hun plutselig og snudde seg og så rett på ham. «Salaam», ropte hun mens hun tviholdt beskyttende i djellabaen. «Er det noen der?» Han holdt pusten. Hun ropte igjen, de blinde øynene anstrengte seg, så gikk hun videre. Han lot henne gå, ventet til hun hadde rundet en sving og var kommet nesten inn mellom sukkerroene. Så skyndte han seg tilbake gjennom palmelunden, svingte inn på stien som gikk langs Nilen, og begynte å springe. Fiskestangen var glemt. Han visste nøyaktig hva han måtte gjøre. Med en 488 kubikk ensylindret motor og Sturmey Archer girkasse med tre trinn kunne en Royal Enfield Model J komme opp i en hastighet på over 95 kilometer i timen. På de asfalterte hovedveiene i Europa hadde mannen hatt den oppe i 110. Her i Egypt, hvor selv de beste veiene ikke var stort mer enn oppskrytte tråkk, var det sjelden han kjørte i mer enn 50. Men denne kvelden var annerledes. Spesiell. Alkoholen og euforien gjorde ham uvøren, og han presset speedometeret opp i over 70 og brølte nordover mellom sukkerroe- og maismarker. Nilen ble borte til høyre for ham mens Theban-massivet fulgte ham som en kjempebølge på venstre side. Han tok stadig nye slurker av whiskyflasken og sang skingrende falskt for seg selv, alltid den samme sangen. «It’s a long way to Tipperary, It’s a long way to go. It’s a long way to Tipperary, To the sweetest girl I know! Goodbye, Piccadilly, Farewell, Leicester Square! It’s a long, long way to Tipperary, But my heart’s right here!»

De fleste av de små landsbyene på vestbredden lå øde som spøkelsesbyer, fellaheen-innbyggerne hadde gått til ro for lenge siden, teglsteinsbygningene var mørke og tause som gravkamre. Bare i Esba var det tegn til liv. Det hadde vært en moulid her tidligere på kvelden, og noen få sene etternølere hang fremdeles igjen ute: et par gamle menn som satt på en benk og dampet på shishapiper; en flokk barn som kastet stein på en kamel; en karamellselger som trasket hjemover med tom kjerre. De så opp idet motorsykkelen passerte, og betraktet føreren med mistenksomme blikk. Karamellselgeren ropte til ham, og et av barna lagde al-shaitan-tegnet – djeveltegnet – ved å sette pekefingrene til pannen. Mannen brydde seg ikke om dem – han var vant til den slags fornærmelser – og kjørte videre, ut av landsbyen, med en flokk hunder jagende etter seg. «Skabbete kjøtere!» brølte han og snudde seg og snerret mot dem. Han kom til et veikryss og svingte til venstre, styrte vestover, rett mot det tronende fjellmassivet som glødet som matt tinn i måneskinnet. Små stier gikk i sikksakk som hvite årer i overflaten. Noen av dem var de samme stiene som de gamle gravkammerarbeiderne måtte ha benyttet når de krysset høydene for mer enn 3000 år siden, på vei til Wadi Biban al-Moluk, Kongenes dal. Han hadde gått de stiene mang en gang i årenes løp, til stor forvirring for arkeologene og andre personer fra Vesten som befant seg her ute, og som ikke kunne forstå hvorfor han ikke bare tok et esel hvis han ville nyte utsikten. Carter var den eneste som virkelig forsto, og selv han begynte å bli nokså besteborgerlig. All smigeren hadde gått til hodet på ham. Han hadde begynt å kokettere. Stahet og temperament kunne mannen klare, men ikke koketteri. Herregud, det var bare et gravkammer. De var noen store tosker, alle sammen. Han skulle vise dem. Han hadde vist dem, de visste det bare ikke ennå. Han kom frem til Amenhotep Colossi, senket farten og hevet flasken til en hånlig skål, satte opp farten igjen og fulgte veien der den svingte nordover, forbi de sammenraste gravtemplene som lå på rekke og rad langs foten av massivet. De fleste av dem var ikke annet enn skyggefulle hauger av knuste blok16

ker og teglstein som det nesten ikke var mulig å skjelne fra det omkringliggende landskapet. Bare de til Hatshepsut, Ramses II og, lenger fremme, Seti I hadde fremdeles noe av sin opprinnelige storslagenhet i behold, aldrende kurtisaner som fremdeles trakk veksler på erindringen om en forgangen ungdoms skjønnhet. Og selvfølgelig, ved Medinet Habu bak ham i sør, det store templet til Ramses III, det fornminnet han likte aller best i hele Egypt, der han hadde fått øye på den blinde piken for første gang og alt hadde forandret seg. Jeg skal gjøre henne til min egen, hadde han tenkt den gangen mens han sto bak en søyle og spionerte på henne. Vi skal alltid være sammen. Og nå kom de til å bli det. I all evighet. Det var det som hadde holdt ham gående i alle de ensomme månedene under jorden, erindringen om ansiktet hennes, det lille, parfymerte lommetørkleet han hadde tatt med seg. Han kalte henne «min lille juvel». Mer strålende enn alt gull i hele Egypt. Og mer dyrebar. Og nå var hun hans. Å, for en gledens dag! Her var veien bra, grusoverflaten var plan og kompakt på grunn av all trafikken som Tutankhamon-oppdagelsen hadde medført, og han presset Enfielden opp i 80 kilometer i timen så støvet sto som en sky etter ham. Først da han kom til Dra Abu el-Naga – en sprikende gruppe teglsteinshus og kveer som lå i skråningene over veien ved den nordlige enden av massivet – sakket han på farten og stanset. Til venstre for ham snodde et blekt bånd av et tråkk seg innover i åsene mot Kongenes dal. Oppe på en liten høyde rett fremfor ham lå en enetasjes villa med vinduslemmer og kuppelformet tak. Han løftet på motorsykkelbrillene og stirret på det, så kjørte han videre, duret opp til forsiden av huset, der han slo av motoren, tok av seg motorsykkelbrillene og lente sykkelen mot en palmestamme. Han slo støvet av frakken og støvlene, tok en ny, stor slurk av whiskyflasken og marsjerte bort til døren, en smule ustøtt på grunn av alkoholen. «Carter!» brølte han og hamret på døren. «Carter!» Ikke noe svar. Han hamret igjen, så tok han et par skritt tilbake. «Jeg fant den, Carter! Hører du meg? Jeg fant den!» 17

Bygningen lå taus og mørk, ingen lys var å se bak de lukkede lemmene. «Du sa den ikke eksisterte, men det gjør den. Den får det lille gravkammeret ditt til å fortone seg som et dukkehus!» Stillhet. Han helte i seg resten av whiskyen og slengte flasken ut i nattemørket; så snublet han rundt utenfor huset og hamret og banket på vinduslemmene. Da han kom til forsiden igjen, hamret han på døren en siste gang – «Et forbannet dukkehus, Carter! Bli med meg, så skal jeg vise deg noe virkelig imponerende!» – før han returnerte til motorsykkelen. Han satte på seg brillene og tråkket ned kickstarteren. «Han var bare en guttunge, Carter!» skrek han gjennom brølet fra motoren. «Bare en dum, liten rikmannsgutt. En ni meter lang korridor og fire elendige rom. Jeg fant kilometervis … du ville ikke tro det … kilometervis!» Han vinket med den ene hånden og kjørte nedover bakken, og hørte ikke det dempede ropet som kom inne fra huset bak ham: «Dra til helvete, Nåleputa, din forbannede, fordrukne jødevalp!» Ute på veien igjen satte han kursen sørover, tilbake samme vei som han var kommet. Han var trett nå og kjørte langsommere, uten å synge. Han gjorde et kort stopp ved Deir elMedina for å se hvordan det gikk med Bruyère og franskmennene i den gamle arbeiderlandsbyen – den slags vakte alltid mer begeistring enn gravkamre og faraoer – og deretter ved Medinet Habu. Templet var et spektakulært syn i måneskinnet, en magisk sølvby som ikke var av denne verden. Et drømmested, tenkte han mens han sto inne i første pylon og forestilte seg piken og alt han ville gjøre med henne. Han måtte le når han tenkte på hvor lite Carter og de andre visste om ham. De trodde han var én ting, men i virkeligheten var han noe ganske annet. Gjett om de kom til å bli sjokkerte når de fikk vite sannheten! «Jeg skal vise dere», skrek han. «Jeg skal vise dere, alle sammen, arrogante jævler!» En høy og bjeffende latter slapp ut av ham, så gikk han tilbake til motorsykkelen og kjørte den korte veien til losjiet sitt i Kom Lolah mens han nøt tanken på å skulle få en god natts 18

søvn for første gang på tolv uker. Han parkerte Enfielden i det gruslagte smuget bak losjiet og bøyde seg frem for å hekte av sykkelveskene. I samme øyeblikk kom det noe mot ham fra venstre. Han skulle til å snu seg, men en arm la seg om halsen på ham og dro ham bakover. Hender grep tak i ham, sterke hender, mange, minst tre menn, selv om han ikke kunne være helt sikker i mørket og forvirringen. «Hva i …» «Ya kalb!» hveste en stemme. «Vi vet hva du har gjort mot vår søster. Og nå skal du få svi for det.» Noe tungt smalt mot bakhodet hans. Han sank sammen, kavet med armene, fikk et nytt slag, og alt ble svart. Angriperne slepte ham ut av smuget, lempet ham opp i en eselkjerre og slengte et teppe over ham. «Hvor langt?» spurte en. «Langt», svarte en annen. «La oss dra.» De satte seg opp i vognen, pisket eslet og skranglet av sted, inn i nattemørket. Bak dem hørtes en svak stønning under teppet, men det var nesten ikke mulig å legge merke til den i skramlingen fra trehjulene.

1972

Den siste dagen av bryllupsreisen på Nilen ga Douglas Bowers sin brud, Alexandra, en overraskelse hun aldri kom til å glemme, om enn ikke helt på den måten Douglas hadde forestilt seg. I to uker hadde de vært på cruise fra Aswan opp til Luxor, og Alexandra følte at de hadde besøkt hvert eneste tempel og hver eneste ruin og forblåste haug med gamle teglsteiner på veien, slik at hun omtrent ikke hadde fått tid til å gjøre det hun egentlig ville, hvilket var å dovne seg i solen og nippe til limonade og lese en god, romantisk roman. De fire dagene de hadde vært i Luxor, hadde vist seg å bli spesielt anstrengende, for Douglas insisterte på at de skulle starte ved daggry slik at de virkelig skulle få anledning til å glede seg over stedene før det kom hele busslaster med det han stivt beskrev som «den gemene hop». Tutankhamons gravkammer hadde vist seg å være litt spennende, om ikke annet så fordi Alexandra faktisk hadde hørt om Tutankhamon, men alt annet hadde vært drepende kjedelig – en endeløs rekke av klaustrofobiske gravkamre og hieroglyfdekkede vegger som ville ha fått henne til å grøsse om det ikke hadde vært så kvelende varmt. Selv om hun aldri ville sagt det høyt, kunne ikke Alexandra annet enn å føle en snev av lettelse nå da bryllupsreisen nærmet seg slutten, og de snart skulle vende tilbake til den monotone forstadsnormaliteten i London sør. Men så gjorde Douglas noe uventet som lyn fra klar himmel – noe som fikk Alexandra til å huske hvilken snill og omtenksom person han var, og hvorfor hun hadde giftet seg med ham i utgangspunktet. 20

Det var den siste morgenen deres. På Douglas’ instruks sto de opp enda tidligere enn ellers, allerede før natten hadde overgitt seg til morgengryet, og krysset Nilen. På vestbredden fraktet en ventende taxi dem til parkeringsplassen foran Hatshepsuts tempel, der Douglas to dager tidligere hadde brukt hele ettermiddagen til å ta mål med det uttrekkbare målebåndet som han alltid hadde med seg. Alexandra så vemodig for seg en repetisjon av forrige besøk. I stedet for å gå inn i templet styrte imidlertid ektemannen henne inn på en smal sti som snodde seg oppover i åsene bak monumentet. De travet oppover og oppover. Himmelen over dem fikk en stadig blekere gråfarge, og det ble stadig lenger ned til bunnen av Nildalen. Til slutt, etter at de hadde klatret oppover i over en time, og Alexandra så smått hadde begynt å tenke at det tross alt kanskje ikke ville vært så ille å se på at ektemannen målte steinblokker, kavet de seg opp en siste bratt stigning og frem til toppen av Qurn – den pyramideformede tinden som dominerte søndre ende av Kongenes dal. En piknikkurv sto og ventet på dem. «Jeg fikk en av folkene på hotellet til å bære den opp hit», forklarte Douglas mens han åpnet kurven og fant frem en halvflaske med nedkjølt champagne. «For å være ærlig forbauser det meg at ingen har rappet den.» Han skjenket i to glass, fant frem en rød rose fra kurven og stilte seg på kne foran henne. «Må din sjel leve», messet han. «Må du som elsker Theben, tilbringe millioner av år sittende med ditt ansikt vendt mot nordenvinden og skue lykken.» Det var så vidunderlig romantisk, så til de grader ulikt Douglas, at hun begynte å gråte. «Ikke tenk på kostnadene, jenta mi», skjente han. «Jeg kjøpte champagnen tollfritt. Utrolig billig.» De satte seg på en stein og nippet til glassene og så på at solen sto opp over ørkenfjellene. Alt var vidunderlig taust og stille, den dyrkede jorden langs Nilen var et disig slør av grønt langt der nede, som i en liten modellverden. Etter at frokosten var spist, kysset de litt, så pakket de kurven og lot den bli stående der den var – «Noen kommer opp og henter den», forklarte 21

Douglas – og begynte å følge stien som gikk langs ryggen av fjellet på baksiden av toppen. «Ifølge han fyren på hotellet – du vet hvem jeg mener, Rupert-hva-det-nå-enn-var-han-het, hoven fyr, store nesebor – kan vi gå rundt toppen av platået og komme ned i nærheten av veien inn til Kongenes dal hvis vi følger denne stien.» Douglas tegnet en stor sirkel med armen. «Det skulle ikke ta mer enn en times tid, og hvis vi sparker litt fra, klarer vi lett å være tilbake til lunsj.» Nå hadde Alexandra kommet til hektene igjen etter klatreturen, og selv om lange spaserturer i ulendt terreng ikke var det hun satte mest pris på, følte hun seg – ikke minst takket være champagnen – eventyrlysten, og pliktskyldig trasket hun etter mannen sin. Stien var smal og steinete, og på enkelte steder var det vanskelig å gå, men som den gentleman han var, hjalp Douglas henne over de vanskelige partiene, og til sin egen forbauselse måtte hun innrømme at hun hadde det ganske fint. Et ordentlig ørkeneventyr, tenkte hun. Bare vent til jeg forteller det til Olivia og Flora! De gikk lenger og lenger, dypere og dypere inn mellom åsene. Nilen var ikke lenger mulig å se bak dem, landskapet var så nakent og øde at det kunne minne om månens overflate – bare steiner og sand og en blek, hvit himmel. Det gikk en time, halvannen, og selv om Douglas hadde tatt med ekstra mat og vann i en ryggsekk, begynte Alexandra å bli trett da de hadde gått i to timer og det fremdeles ikke var noen ende i sikte. Føttene verket, varmen var blitt ubehagelig, og verst av alt, hun måtte på toalettet. «Jeg skal snu ryggen til», tilbød Douglas seg da hun gjorde ham oppmerksom på situasjonen. «Jeg akter ikke å tisse under åpen himmel», glefset hun; humøret hennes var ikke like bra som det hadde vært. «Men snille deg, da, det er jo ingen som kommer til å se deg!» «Jeg tisser ikke ute i friluft», gjentok hun. «Jeg vil ha en smule privatliv.» «Vel, enten får du holde deg, eller så får du gå bort dit, bak 22

den store steinen. Noe bedre tilbud finner du ikke her ute, jenta mi.» Desperat gjorde hun som ektemannen foreslo. Trampet 30 meter vekk og rundt til baksiden av en steinblokk som stakk opp av den grusaktige ørkenoverflaten som en gigantisk sopp. Bakken skrånet bratt nedover her, ned i en traktformet, liten dal, men det var akkurat nok flat grunn rett bak steinen til at hun kunne dra opp skjørtet og sette seg på huk. «Ikke lytt», ropte hun. Det knaste under føttene da Douglas beveget seg lenger vekk og begynte å plystre. Alexandra støttet seg til steinblokken med den ene hånden og stirret hardt inn i steinmassen mens hun forsøkte å slappe av. Steinen var gul og støvete og preget av en rekke merkverdige skrapemerker, som hun etter noen sekunder skjønte at ikke var skrapemerker i det hele tatt, men halvveis utviskede rester av noe som så ut til å være en slags hieroglyfisk tekst. Hun vagget litt bakover for å få et bedre inntrykk av det hele, og trusen strammet seg rundt anklene hennes. Det var noe som så ut som en hare og en bølget linje, et par armer og andre symboler som hun kjente igjen fra de mange monumentene hun var blitt slept med rundt omkring for å se i løpet av de siste par ukene. «Elskede», ropte hun og slepte føttene noen flere centimeter vekk, både forlegenheten og behovet for å måtte tisse var glemt på et blunk. «Jeg tror jeg har funnet –» Hun kom ikke lenger. Plutselig mistet hun fotfestet og tumlet baklengs nedover den bratte skrenten bak steinen, mens grus og støv sto til værs rundt henne, og bena sparket desperat i den sammensnørte løkken trusestrikken utgjorde. Hun nådde bunnen av skrenten, opplevde en kort, forunderlig fornemmelse av å brase gjennom en mengde kvister og grener, og så falt hun igjen, gjennom løse luften denne gangen, i noe hun opplevde som en evighet, før hun smalt ned i noe mykt og mistet bevisstheten. Langt oppe over henne hørte Douglas Bowers sin egen bruds skrik og kom stormende rundt steinblokken. «Å, herregud!» skrek han og stormet nedover skrenten mot det gapende hullet i bunnen. «Alexandra! Alexandra!» 23

En dyp, rektangulær sjakt åpnet seg foran føttene hans, den skar seg vertikalt ned i den hvite kalksteinen. Veggene var glatte og vakkert uthogd, helt åpenbart lagd av menneskehender. I bunnen, nesten seks meter under ham, så vidt synlig i støvskyen som fylte kanalen, lå et virvar av kvister og grener som i sin tid måtte ha tettet igjen sjaktåpningen. Konen sin kunne han ikke se noe sted. Først da støvet begynte å legge seg, fikk han et utydelig glimt av en arm, og så en sko, og så konens blomstermønstrede kjole. «Alexandra! Å, vær så snill, kan du høre meg! Alexandra!» Det fulgte en lang og grufull stillhet, den verste stillheten Douglas noen gang hadde opplevd, så kom det et svakt stønn. «Å, gudskjelov! Elskede! Kan du puste? Har du smerter?» Flere stønn. «Det går bra.» En omtåket stemme steg opp fra hullet. «Jeg lever.» «Ikke rør deg! Jeg skal hente hjelp.» «Nei, vent, la meg …» Bevegelser og kvister som brakk. «Det er en slags … dør.» «Hva?» «Her nede i bunnen. Det er som et …» Den knasende lyden ble kraftigere. «Du har fått en hjernerystelse, Alexandra. Bare ligg stille. Vi skal få deg opp derfra på et blunk!» «Jeg kan se et lite rom. Det er en som sitter …» «Vær så snill, elskede, du har slått hodet, du hallusinerer.» Om hun gjorde det, så var det åpenbart særdeles virkelig for henne, for akkurat da begynte Alexandra Bowers å skrike hysterisk, og det var ikke mulig for mannen hennes å si eller gjøre noe som kunne få henne til å roe seg igjen. «Å gud, få meg ut! Få meg vekk fra ham! Vær så snill, få meg vekk fra ham før han gjør meg noe! Å gud! Å gud! Å gud!»

Nåtid

Ingen kunne si med sikkerhet hvor den årsakskjeden som kulminerte i kollisjonen, faktisk begynte. Det var ingen tvil om at Nil-lekteren var ute av kurs. Likeledes skulle prammen aldri ha vært ute på elven, ikke etter mørkets frembrudd og med lekkasje i bunnen, og så avgjort ikke med bare én fungerende åre. Dette var de mest åpenbare hovedtrekkene ved ulykken. Verken hver for seg eller kombinert kunne man imidlertid si at de utgjorde den absolutte årsaken. Det var så mange andre tilfeldige elementer som måtte til for å forvandle en potensielt farlig situasjon til en tragedie. Hadde ikke en av politiets motorbåter svingt forbi og beordret prammen tilbake til land, ville den kanskje aldri ha havnet rett foran lekteren. Hadde utkikken i baugen på lekteren ikke nettopp kjøpt seg en ny radio, ville han ikke vært oppslukt av det lokale fotballoppgjøret i Kairo og ville kanskje slått alarm tidligere. Hadde tankvognen som kom med diesel til lekteren ved reisens begynnelse, ikke vært forsinket, ville den ha lagt fra land til planlagt tid og allerede vært mye lenger nord på det tidspunktet da prammen og de som satt i den, plasket seg ut på vannet. Det var så mange forskjellige ledd, kjeden var så floket og sammenfiltret og mangedelt, at det i den endelige analysen var umulig å isolere en enkelt, åpenbar årsak, eller å plassere skylden helt klart og entydig på ett sted. Bare to ting kunne fastslås med sikkerhet. For det første: Cirka klokken 21.15 en klar og skyfri kveld skjedde det en grusom ulykke på Nilen, omtrent én kilometer 25

sør for Luxor. Mannskapet om bord på politiets motorbåt og en egyptisk familie som satt og nøt en aftenpiknik i måneskinnet på østbredden, var vitner til ulykken. For det andre: I etterkant av ulykken kom de involvertes liv aldri mer til å bli som før.

DEL 1

Jerusalem, ni måneder senere

Det er mørkt her inne, som i en hule, og det er bra. Det betyr at hun ikke kan se meg. Ikke ordentlig. Jeg er bare en mørk kontur for henne. Slik hun er det for meg. Da jeg fulgte etter henne inn gjennom døren, snudde hun seg og så rett på meg. Et øyeblikk trodde jeg kanskje hun visste hvem jeg var, selv i halvmørke, selv med hetten trukket langt ned over ansiktet. Ansiktsuttrykket hennes tydet ikke på det. Det vitnet mer om en slags forventningsfullhet. Om håp. Hun snudde seg vekk nesten med det samme og brydde seg ikke mer om meg. En som kommer sent på kvelden for å be, tenker hun antagelig. Nå holder jeg øye med henne. Det er vinduer høyt oppe på veggene og oppe i kuppelen, men de er skitne, og dessuten er det nesten mørkt ute. Den smule lys som finnes, kommer fra en av messinglampene som henger fra taket i den andre enden av katedralen. Den makter imidlertid ikke stort mer enn å myke opp mørket i nærmeste omkrets. Hun står nesten rett under lampen, foran det utskårne gitteret av tre som skiller alterområdet fra resten av kirken. Jeg befinner meg i nærheten av døren, på en av de polstrede benkene som står langs veggen. Ute på gårdsplassen hveser regnet mot hellene. Været er ikke som jeg hadde forventet, men det er nyttig. Det betyr at jeg kan pakke meg inn. Jeg vil ikke at ansiktet mitt skal bli sett. Verken av henne eller noen andre. Forhenget foran inngangsdøren løfter seg plutselig og slår. Hun ser seg omkring, tror noen har kommet inn. Da det går opp for henne at det bare er vinden, snur hun seg fremover mot den ikonbekledde helligdommen bak alteret. Reisevesken hen29

nes står på teppet ved siden av føttene. Bagen er et problem. Eller rettere sagt: Den reisen som bagen antyder, er et problem. Den begrenser tidsrammen min. Det virker som om hun venter på en eller annen, og det er også et problem. Ett problem kan jeg takle. To er mer komplisert. Kan hende blir jeg nødt til å improvisere. Kanskje blir jeg nødt til å gjøre det tidligere enn planlagt. Hun går bort til en av de fire store søylene som bærer kuppelen. Det henger et maleri ned fra søylen, et digert maleri i en tung, forgylt ramme. Jeg kan ikke se hva bildet forestiller. Jeg gir blaffen i hva det forestiller. Jeg stirrer på henne og tenker. Beregner. Bør jeg gjøre det tidligere enn planlagt? Jeg kan kjenne lukten av røkelse. Hun ser på maleriet, så går hun tilbake til altergitteret og løfter armen, ser på klokken. Jeg kan kjenne Glocken i frakkelommen, men jeg er redd lyden vil bli hørt til tross for regnværet, og at folk vil komme løpende til. Det er bedre å gjøre det på den andre måten. Hvordan er ikke poenget. Poenget er når. Det er meningen at jeg skal finne ut hva hun vet, men med bagen og muligheten for at hun kanskje skal møte noen … Hun går av sted igjen. Det er dører i katedralens sidevegg, inn til noe jeg antar er små kapeller, men det er for mørkt til å kunne være sikker. Hun titter inn i dem i tur og orden, beveger seg tilbake mot meg. Utenfor det nærmeste kapellet er et område på det teppelagte gulvet gjerdet inn med et lavt tregitter. Hun setter seg på en benk innenfor gitteret, det er bare så vidt jeg kan se henne. Jeg griper om metalltråden, går gjennom alt i hodet, vurderer mulighetene. Om det bare ikke hadde vært meningen at jeg skulle forhøre henne. Nå reiser hun seg igjen og kommer mot meg. Jeg senker hodet som i bønn, holder ansiktet godt skjult, stirrer ned på de hanskekledde hendene mine. Hun går rett forbi meg, tar en sving langs de flislagte veggene tilbake til alteret, der hun ser på klokken igjen. Burde jeg bare fortsette å følge etter henne? Se hvor hun går? Eller skal jeg gjøre det nå, mens vi er alene, mens jeg har sjansen til det? Jeg klarer ikke å bestemme meg. Det går noen nye minutter. Så tar hun reisevesken sin, snur seg og går mot døren. Idet hun kommer opp på siden av meg, stanser hun. 30

«Shalom.» Jeg holder blikket festet i gulvet. «Ata medaber Ivrit?» Jeg sier ingenting. Jeg vil ikke at hun skal høre stemmen min. Plutselig føler jeg meg anspent. «Snakker du engelsk?» Jeg ser fremdeles i gulvet. Særdeles anspent. «Er du armener? Jeg ønsker ikke å forstyrre deg, men jeg leter etter –» Jeg tar avgjørelsen. Jeg reiser meg og slår henne hardt under haken med bakre del av håndflaten. Hun raver bakover. Selv i mørket kan jeg se at blodet bobler fra munnen hennes, mye blod, og det får meg til å tenke at slaget kanskje kan ha medført at hun har bitt av seg tungespissen. Det er bare en flyktig tanke. I neste sekund er jeg bak henne, og garrotten ligger som en løkke rundt halsen hennes. Jeg krysser håndleddene og rykker hardt til i pinnene i hver ende av metalltråden, er takknemlig for det grepet de gir meg, kraften jeg makter å bruke på luftrøret hennes. Hun er mye større enn meg, men jeg har fordelen. Jeg sparker bena vekk under henne og strammer alt jeg kan, legger hodet bakover og holder henne mens hun sparker bakut og gurgler og klorer etter tråden. Det pågår i mindre enn et halvt minutt, så blir hun slapp. Jeg fortsetter å stramme for å være på den sikre siden, er fullstendig oppslukt av oppgaven, uten i det hele tatt å tenke på muligheten for at det kan komme noen inn og finne oss; tråden skjærer seg dypt inn i huden på halsen hennes. Først da jeg er helt sikker, løsner jeg grepet og lar henne synke ned på gulvet. Jeg føler meg opprømt. Jeg stanser opp et øyeblikk for å trekke pusten – jeg puster dypt – så surrer jeg metalltråden pent sammen, legger den ned i lommen, gløtter på dørforhenget og tar en titt ut på gårdsplassen. Den ligger regnvåt og øde. Jeg lar forhenget falle på plass, finner frem lommelykten og lar den gli over teppet rundt liket. Det er noen få, nesten usynlige flekker der, men mesteparten av blodet fra munnen hennes ser ut til å ha blitt sugd opp av regnfrakken og genseren, og det er bra. Jeg klemmer fingrene mot kjevens sider og åpner munnen. Selv om hun har bitt tennene dypt inn i tungen, er den fremdeles i ett stykke, og det er 31

også bra. Jeg kjenner i lommen hennes, finner et lommetørkle og stapper det inn for å unngå mer søl. Så lyser jeg rundt meg i katedralen med lommelykten. Jeg må få kjøpt meg litt tid, hun må ikke bli funnet riktig ennå. Jeg vet hvor hun bor, og kommer til å dra dit etterpå, men for øyeblikket trenger jeg et hemmelig sted. Jeg misliker å improvisere, men forhåpentligvis kommer alt til å gå bra. *** Kriminalbetjent Arieh Ben-Roi fra Jerusalem-politiet myste årvåkent inn i det slørete mørket mens konturene av kroppen ble tegnet opp for ham. Den så ut til å ligge sammenkrøllet som en ball, og et lite øyeblikk kunne han ikke si sikkert nøyaktig hva det var. Først litt etter litt trådte formen tydelig frem – hode, kropp, armer, ben. Han ristet på hodet, fikk seg nesten ikke til å tro det han så. Så smilte han og trykte Sarahs hånd. «Han er vakker.» «Vi vet ikke om det er en ‘han’ ennå.» «Hun er også vakker.» Han strakte hodet frem og stirret på det kornete bildet på ultralydskjermen. Det var Sarahs tredje skanning – deres tredje skanning – og selv om de var kommet til tjuefjerde uke, slet han fremdeles med å forstå babyens nøyaktige form (men han hadde ikke gjentatt brøleren fra skanningen i tolvte uke, da han hadde pekt på det han stolt trodde var en ekstremt stor penis, bare for å bli fortalt at det faktisk var babyens lårben). «Er alt i orden?» spurte han sonografen. «Er alt der det skal være?» «Alt ser ut til å være helt fint», forsikret den unge kvinnen ham mens hun dro skanneren frem og tilbake over den geléinnsmurte parabelen som var Sarahs mage. «Jeg må bare få den lille til å snu seg slik at jeg kan få målt ryggraden.» Hun sprutet på mer gelé og kjørte skanneren inn rett under navlen. Bildet på skjermen bulte ut og ble utydelig mens hun slet med å få den vinkelen hun trengte. «Den lille er litt sta i dag.» «Jeg lurer på hvor han har det fra?» sa Sarah. «Eller hun», påpekte Ben-Roi. 32

Operatøren fortsatte å sondere, holdt skanneren i den ene hånden mens hun brukte den andre til å betjene kontrollpanelet under skjermen, hentet ut stillbilder av forskjellige deler av fosteret, gjorde avlesninger og målte. «Hjerterytmen er fin», sa hun. «Blodstrømmen til livmoren er bra, alle lemmer utvikler seg normalt –» Skingrende musikk avbrøt henne. Støyende, elektronisk. «Hava Nagila». «Nu be’emet, Arieh!» stønnet Sarah. «Jeg sa du skulle skru den av.» Ben-Roi unnskyldte seg med et skuldertrekk, åpnet en taske han hadde i beltet, og dro frem en Nokia mobiltelefon. «Han klarer aldri å slå den av», sukket hun henvendt til sonografen, på jakt etter søsterlig støtte. «Ikke engang når hans eget barn blir skannet. Den er alltid på, natt og dag.» «Jeg er politimann, for pokker.» «Og du skal bli far, for pokker!» «Greit. Jeg skal ikke ta den. De kan legge igjen en beskjed.» Ben-Roi lot telefonen dingle i hånden mens den fortsatte å ringe, og gjorde et nummer av å lene seg fremover og stirre på skjermen. Sarah gryntet. Hun hadde sett det før, alt sammen. «Se på ham», hvisket hun til sonografen. I fem sekunder satt Ben-Roi der, tilsynelatende oppslukt av ultralydbildet. Mens tonene fra «Hava Nagila» fortsatte å skingre, metallisk og inntrengende, begynte han å trampe lett med foten, så begynte han å riste på armen, og deretter begynte han å vri seg på stolen som om han klødde. Til slutt klarte han ikke lenger å la være, han tittet ned på telefonen for å se hvilket nummer det ringte fra. I neste øyeblikk spratt han opp. «Jeg er nødt til å ta denne. Det er fra stasjonen.» Han gikk bort i hjørnet av rommet, løftet telefonen til øret og svarte. Sarah himlet med øynene. «Ti sekunder.» Hun sukket. «Det forbløffer meg at han holdt ut så lenge. Når alt kommer til alt, så er det jo bare babyen hans.» Den unge kvinnen ga henne et beroligende klapp på armen og fortsatte undersøkelsen. I den andre enden av rommet lyt33

tet Ben-Roi og snakket med lav stemme. Etter en kort stund avsluttet han samtalen og stakk Nokiaen ned i belteholderen igjen. «Jeg er lei for det, Sarah, men jeg må gå. Det har skjedd noe.» «Hva er det som har skjedd? Fortell meg det, Arieh. Hva er det som er så viktig at det ikke kan vente i fem minutter, til vi er ferdige med skanningen?» «Det er bare en sak.» «Hva da? Jeg vil vite det.» Ben-Roi dro på seg jakken. «Jeg vil ikke krangle, Sarah. Ikke nå som du …» Han nikket mot den nakne magen hennes, der huden var glinsende og glatt av ultralydgelé, og dotter med kastanjebrunt kjønnshår var godt synlig innenfor den åpne V-en i buksefronten. Gesten syntes å ergre henne ytterligere. «Jeg setter pris på at du er så hensynsfull», glefset hun, «men jeg krangler mer enn gjerne i denne tilstanden. Vær nå så vennlig og fortell meg hva som er så viktig at det kommer foran ditt eget barns helse.» «Bubu har det helt fint, det sa hun jo nå nettopp.» Ben-Roi viftet med hånden mot ultralydoperatøren, som nistirret på skjermen i et forsøk på ikke å bli dratt inn i diskusjonen. «30 minutter, Arieh. Det er alt jeg ber om. At du glemmer politiet i 30 minutter og vier oss din udelte oppmerksomhet. Er det for mye å be om?» Ben-Roi kunne kjenne at han begynte å bli sint, ikke minst fordi han visste at hun hadde rett. Han løftet hendene med håndflatene ut, like mye for å si til seg selv at han skulle roe seg ned som for å be Sarah om det samme. «Jeg vil ikke krangle», gjentok han. «Det har skjedd noe, og de trenger meg. Mer er det ikke å si om den saken. Jeg ringer deg.» Han bøyde seg og kysset henne på hodet, kastet et siste blikk på skjermen og strente bort til døren. Idet han gikk ut i korridoren, hørte han Sarahs stemme bak seg. «Han klarer ikke å gi slipp. Det var derfor jeg måtte gjøre 34

det slutt. Ikke en halvtime engang. Han klarer simpelthen ikke å gi slipp.» Han hørte at sonografen kom med noen trøstens ord, så lukket han døren bak seg. Aldri i hele sitt liv hadde han opplevd noe som fylte ham med mer glede enn det han følte ved tanken på å skulle bli far. Eller, tenkte han mens han gikk, så mye skyldfølelse. Hadassah Hospital lå nesten på toppen av Scopusfjellet, og svangerskapsavdelingen lå nesten helt øverst i bygget. Mens Ben-Roi ventet på at heisen skulle frakte ham ned til første etasje, stirret han ut av vinduet, nordover mot Judeafjellene. I det fjerne kunne han så vidt skimte de triste og uniforme boligkompleksene i forstedene Pisgat Amir og Pisgat Ze’ev; nærmere lå de like kjedelige, om enn mer brokete palestinske boligene i Anata og Shu’fat-flyktningleiren. Selv på sitt beste var landskapet et bedrøvelig syn: stygge strekk med boliger mellom like stygge strekk med steinete åser overstrødd med søppel og skrot. I dag virket det spesielt utrivelig, med regnet som kom drivende i tette skurer ned fra en blygrå himmel. Han tittet raskt tilbake mot heisen og ut igjen, fulgte muren med blikket der den bølget seg rundt Shu’fat og Anata og skilte dem fra resten av Øst-Jerusalem. Det var et tema som alltid gjorde Sarah rasende, i enda større grad enn politiarbeidet hans. «En nederdrektighet», kalte hun det. «En skam for vår nasjon. Vi kan like gjerne tvinge dem alle til å gå med gule stjerner.» Ben-Roi kunne være enig, men ikke i så flammende ordelag. Muren hadde uten tvil redusert antallet bombinger, men til hvilken pris? Han kjente en palestiner som eide en bensinstasjon, en stille og forsiktig mann oppe i Ar-Ram. Hver eneste morgen i tjue år hadde han gått de 50 meterne fra huset sitt og over veien til bensinstasjonen, og hver eneste kveld hadde han gått de 50 meterne tilbake igjen. Så var muren blitt bygd, og plutselig sto det seks meter vertikal betong og stengte mellom ham og arbeidsplassen hans. For å komme til pumpene sine nå måtte han reise rundt og gjennom kontrollposten ved Kalandia. En arbeidsvei som før tok 30 sekunder, var blitt to 35

timer lang. Det var en historie som gjentok seg langs hele muren – bønder ble avskåret fra markene sine, barn fra skolene, familier skilt. Jakt for all del på terroristene, knus de jævlene, men å straffe en hel befolkning? Hvor mye mer sinne genererte ikke det? Hvor mye mer hat? Og hvem sto i frontlinjen og slet med alt sinnet og hatet? Pappskaller som ham selv. «Velkommen til det lovede land», mumlet han og snudde seg idet heisdørene åpnet seg bak ham med et pling. Nede på parkeringsplassen satte han seg inn i sin hvite Toyota Corolla og svingte ut og inn på Det hebraiske universitetets vei og deretter videre på Derekh Ha-Shalom, tilbake mot gamlebyen. Morgentrafikken var lett, og han kom frem til Jaffaporten på ti minutter. Så fort han var kommet gjennom porten, ble han imidlertid stående fast i en skrustikke av trafikk som ikke rørte seg av flekken. Kommunen var i ferd med å oppgradere gatenettet rundt Citadellet og hadde redusert to filer til én, slik at Omar Ibn al-Khattab-plassen og øvre del av Davidsgate korket seg fullstendig. De hadde allerede holdt på i atten måneder, og etter alt å dømme hadde de fremdeles minst ett år igjen. Vanligvis pleide trafikken å komme seg gjennom, selv om det gikk fryktelig tregt. I dag hadde imidlertid en lastebil satt seg fast i et forsøk på å rygge ut av Det gresk-katolske patriarkats vei, og ingen kom noen vei. «Chara», mumlet Ben-Roi. «Pokker.» Han satt og trommet på rattet mens han stirret på en stor plakattavle med en kunstnerisk fremstilling av hvordan det nye veisystemet kom til å se ut, sammen med logoen: «Barren Corporation: Vi er stolte over å være sponsorer for Jerusalems fremtidige historie.» Av og til brukte han hornet og bidro med sitt til den kakofonien av irritert tuting som allerede fylte luften, og to ganger rullet han ned ruten og brølte «Yallah titkadem, maniak!» til lastebilsjåføren. Regnet pøste ned og sendte små elver av sølevann over gaten fra det pågående veiarbeidet. Han ga det fem minutter, så var det slutt på tålmodigheten. Han fant politilyset frem fra fotbrønnen på passasjersiden og smelte det fast på taket, satte jackpluggen i kontakten og slo på sirenen. Det satte et og annet i bevegelse. Lastebilsjåføren be36

gynte å kjøre forover, tømmervasen løsnet, og Ben-Roi klarte å kjøre de 100 meterne rundt hjørnet til David politistasjon. Kishle, som stasjonen vanligvis ble kalt – det tyrkiske ordet for fengsel, fordi det var det det hadde vært under det ottomanske styret – var en lang, toetasjes bygning som dominerte den søndre enden av torget; gittervinduene og de flekkete steinblokkveggene ga stedet et strengt og loslitt preg. Det fantes et annet Kishle oppe i Nasaret, av mange betraktet som Israels vakreste politistasjon. Det var ikke et adjektiv Ben-Roi ville brukt for å beskrive sin egen arbeidsplass. Vakten i vaktbua kjente ham igjen, åpnet den elektroniske porten og vinket ham forbi. Han kjørte inn gjennom den hvelvede innkjørselen, gjennom den tjue meter lange tunnelen som skar seg gjennom midtre del av bygningen og ut på det store, inngjerdede området på baksiden. I den bortre enden av plassen var det en stallbygning og en paddock, og ved siden av disse lå det en lav, unnselig bygning som minnet om et lager, men som i virkeligheten huset byens bombedeaktiveringsenhet. På alt som ellers fantes av plass, sto det parkerte personbiler og vaner, noen få med politiregistreringsskilt – røde med bokstaven M for Mishteret – de fleste med gule, sivile registreringsskilt. Ben-Roi hadde et sett av hvert, men som regel brukte han de sivile. Det var ingen vits i å avertere at han var politimann. Han senket farten og svingte inn på en ledig plass mellom et par Polaris Ranger ATV-er. Da han steg ut av bilen, var det noen som holdt en paraply over hodet hans. «Toda, Ben-Roi. Jeg har nettopp tjent 50 shekler på deg.» En tykkmaget, skjeggprydet mann rakte ham en kopp tyrkisk kaffe. Uri Pincas, en av de andre kriminalbetjentene. «Feldman fikk øye på deg i trafikkorken», forklarte han med brysk barytonstemme. «Vi inngikk et lite veddemål om hvor lang tid det ville ta før du brukte sirenen. Jeg gjettet riktig. Fem minutter. Du har begynt å bli tålmodig på dine gamle dager.» «Jeg kan dele dem med deg», sa Ben-Roi idet han tok imot kaffen og låste bilen. «Det kan du bare glemme.» De gikk over plassen. Pincas holdt paraplyen over dem begge mot regnet mens Ben-Roi nippet til isoporbegeret. Kollegaen 37

var kanskje en sarkastisk jævel, men han lagde god kaffe, det skulle han ha. «Så hva er det som skjer?» spurte han. «De sa vi hadde et lik.» «I den armenske katedralen. De er der nede alle sammen nå. Sjefen også.» Ben-Roi hevet øyebrynene. Det var ikke vanlig at avdelingssjefen blandet seg inn, ikke på et så tidlig stadium. «Hvem er det som har fått saken?» «Shalev.» «Gudskjelov og takk for det. Da kan det hende vi klarer å løse denne saken.» De kom til tunnelen som førte inn til plassen. Til venstre for dem lå det et enetasjes anneks langs baksiden av hovedbygningen, kontrollsentret for de mer enn 300 sikkerhetskameraene som overvåket gamlebyen. «Jeg er her inne», sa Pincas. «Ser deg når du kommer tilbake.» «Kan jeg få låne paraplyen?» «Nei.» «Du er inne!» «Det kan hende jeg skal ut.» «Ben zona. Din fordømte jævel.» «Men en tørr jævel», klukklo Pincas og flirte. «Du burde få opp farten, de venter på deg.» Han gikk mot glassdørene i annekset. Da han kom frem til dem, snudde han seg. Plutselig ble ansiktsuttrykket hans alvorlig. «Han garrotterte henne. Jævelen garrotterte det stakkars mennesket.» Han satte et hardt, kaldt blikk i Ben-Roi. Han sa ingenting. Han trengte ikke å si noe. Det var helt åpenbart hva han mente. Vi må få tatt denne fyren. De stirret hverandre inn i øynene, så åpnet Pincas dørene med et nikk og forsvant inn i bygningen. Ben-Roi helte i seg resten av kaffen. «Velkommen til det lovede land», mumlet han, knuste isoporbegeret og slengte det i retning av basketballringen i den bortre enden av plassen. Den var ikke engang i nærheten av å treffe.

Goma i Den demokratiske republikken Kongo

Jean-Michel Semblaire lente seg godt tilbake på det børstede bomullsteppet på hotellsengen og tenkte tilbake på en godt gjennomført jobb. Det hadde vært fjorten anstrengende dager. Et nytt utbrudd av opprørsaktivitet hadde ført til at flyplassen i Goma ble stengt like etter at han kom til landet, og hadde tvunget ham til å vente anspent i Kinshasa i en uke før han endelig klarte å komme med et fly østover til grensen mot Rwanda. Så hadde det vært fire nye dagers opphold mens mellommennene hans hamret ut detaljene i forbindelse med møtet som det allerede hadde tatt nesten tre hele måneder å arrangere. Til slutt ble han fløyet med et Cessna ut til en avsidesliggende flystripe i Walikale, så fulgte en to timers skranglende kjøretur gjennom tett jungel før han endelig sto ansikt til ansikt med Jesus Ngande. Slakteren fra Kivu, hvis milits hadde gjort massevoldtekt til en kunst, og som – og det var enda viktigere – kontrollerte halvparten av cassiteritt- og coltangruvene i denne delen av landet. Etter alle forberedelsene varte selve møtet i litt over en time. Semblaire hadde gitt krigsherren et forskudd på 500 000 dollar i kontanter for å vise sin gode vilje, deretter fulgte en nokså springende samtale om tonnasje, og hvordan metallet kunne fraktes nordover og over grensen til Uganda. Så fant Ngande frem en flaske og utbrakte en skål for det nye forretningspartnerskapet deres. «C’est quoi?» hadde Semblaire spurt mens han studerte den rødfiolette væsken i glasset sitt. 39

Ngande hadde strålt, mens barnesoldatene rundt ham hadde kollapset i anfall av neddopet latter. «Sang», lød svaret. Blod. Semblaire hadde bevart roen. «I Frankrike foretrekker vi å ta hverandre i hånden.» Han lo når han tenkte tilbake på det, tente en Gitanes, blåste en røykring opp mot takviften og strakte seg ut og nøt fornemmelsen av bomullslakener mot den nakne kroppen. Selv om han var blitt 50 i år, hadde han, takket være en gjennomtenkt diett, yoga og jevnlige treningsøkter med sin personlige trener, fysikk som en ti år yngre mann. Kanskje til og med femten. Han trivdes i sin egen kropp. Sterk, veltrent, selvsikker. Spesielt nå da møtet var over og han var på vei hjem. Vanligvis ville en person lenger nede i selskapets rangorden ha tatt seg av saken, men i akkurat dette tilfellet, nå da kineserne kloret til seg en stadig større andel av Kongos mineralrikdommer, hadde styret bedt ham om å dra ut og inngå avtalen personlig. Lokale representanter skulle håndtere alt fra nå av – som en av verdens ledende mineralhandlere måtte ingen oppdage at de hadde kontakt med en massemorder – men i forbindelse med dette første møtet hadde selskapet villet gjøre inntrykk. Vise Ngande at de mente alvor. Og Semblaire hadde gjort det med glede. Ikke bare fordi den potensielle fortjenesten var så enorm, men fordi han likte å leve litt farlig. Leilighet i syvende arrondissement, villa i Antibes, 30 års ekteskap, tre døtre – livet, tenkte han noen ganger, var simpelthen litt for komfortabelt. Han trengte litt spenning en gang iblant. Og dessuten kom han aldri til å være i noen virkelig fare, ikke med de livvaktene selskapet hadde skaffet til veie – fem stykker av dem, eks-BFST, som lå og solte seg ved bassengkanten nå da den farlige delen av jobben var unnagjort. Bruset fra en dusj hørtes fra den andre siden av den lukkede baderomsdøren. Semblaire blåste ut en ny røykring og berørte sin egen penis mens han mintes siste natts gleder. Han trodde det kanskje ville bli tid til mer lek og moro før han måtte fly tilbake til Kinshasa. Hvor moralsk det kunne sies å være, brydde han seg ikke om. Det plaget ham i hvert fall ikke. Like lite som det moralsk tvilsomme ved å gjøre forretninger med et monster 40

som Jesus Ngande plaget ham. Ifølge FN var mannen ansvarlig for at nesten en kvart million mennesker var døde, først og fremst kvinner og barn. Med de pengene de betalte ham – fem millioner dollar i året – kom det tallet til å stige. Men det var Ngande som kontrollerte gruvene. Andre selskaper, som var opptatt av å bevare et skinn av anstendighet, skaffet til veie sitt materiale fra mellommenn, som i sin tur skaffet det til veie fra andre mellommenn i et langt stafettløp som vasket bort skyld og holdt metallets opphav på behørig avstand. Det kunne være snakk om opptil ti ledd mellom slavegruvene nord i Kivu og markedene i Europa, Asia og USA. Og for hver gang varen skiftet hender, steg kiloprisen eksponentielt. Kjøpte man mineralene direkte, slik de gjorde, fikk man dem til en brøkdel av prisen. Voldtekt, lemlestelser, drap – det var ikke trivelig kost. Men pengene som selskapet hans kom til å spare – og dermed tjene – var det særdeles trivelig å tenke på. Og hvem brydde seg egentlig om hva svarte gjorde med hverandre? Når alt kom til alt, lå Kongo særdeles langt borte fra styrerommene i Paris. Han gjorde seg ferdig med sigaretten, svingte seg ut av sengen og banket fort på baderomsdøren for å fortelle at han var klar til å sette i gang igjen. Så gikk han bort til de franske dørene og nappet gardinene til side for å se ut. I det fjerne raget Nyiragongo-vulkanen mot himmelen, under ham strakte en lurvete plen seg ned til hotellets svømmebasseng, der han så vidt kunne se livvaktene sine og et par andre mennesker. Sannsynligvis NGO-er. Så avgjort ikke feriegjester. Det kom aldri noen feriegjester hit. NGO-ene moret ham. Akkurat som alle de ubrukelige, bløthjertede korporasjonsmotstanderne og antiglobaliseringsidiotene moret ham. De spankulerte rundt med laptopene og mobiltelefonene sine og raste over Vestens rovdrift på den tredje verdens ressurser. Men uten coltan og cassiteritt ville det ikke eksistert noen laptoper eller mobiltelefoner, og uten internasjonale selskaper som hans ville de ikke hatt coltan og cassiteritt. Hver eneste e-post og melding de sendte for å kreve rettferdighet, hver eneste telefon de tok for å organisere et nytt massemøte, hver eneste nettside de lagde for å beklage seg over brudd på menneskerettighetene – alt sammen lot seg gjøre tak41

ket være nettopp den elendigheten og utbyttingen de fordømte så ettertrykkelig. Det var latterlig, fullstendig latterlig. Det ville i hvert fall vært det dersom han hadde tatt seg bryet med å tenke på det. Bak ham ble bruset fra dusjen lavere og døde bort. Semblaire snudde seg og kastet et blikk på Rolexen sin for så sjekke hvor mye tid han hadde til rådighet. Det banket på døren. «Merde», mumlet han. Og høyere: «Moment!» Han feide en badekåpe opp fra gulvet, tok den på seg og krysset rommet. «Oui?» «Garçon d’étage», lød en stemme. Romservice. Han hadde ikke bestilt noe, men han befant seg i hotellets dyreste villa, og ledelsen sendte ham til stadighet gratisdrinker og blomster og søtsaker, så han tenkte seg ikke om to ganger før han låste opp og åpnet døren. En pistol ble stukket hardt mot brystbenet hans. Han skulle til å si noe, men kvinnen med våpenet holdt en finger mot leppene. Eller rettere sagt mot leppene på Marilyn Monroe-lateksmasken hun hadde på seg. Hun fikk Semblaire til å rygge inn i rommet. Tre andre skikkelser fulgte etter – to menn og en kvinne – den siste av dem lukket og låste døren. Alle hadde på seg masker: Arnold Schwarzenegger, Elvis Presley, Angelina Jolie. De var ikke afrikanere, så mye kunne han se på de nakne armene og halsene deres. Utover det røpet de ikke noe som helst. Hadde det ikke vært for våpenet, ville effekten vært komisk. «Qu’est-ce que vous voulez?» spurte han og forsøkte å bevare roen i stemmen. Kvinnen med pistolen svarte ikke, hun bare skjøv Semblaire bakover og ned på sengen. Personen med Elvis Presley-maske gikk bort og trakk for gardinene. Angelina Jolie satte seg på knærne på gulvet, åpnet Samsonite-dokumentmappen hun hadde med seg, og fant frem et fotostativ og et digitalt videokamera. Arnold Schwarzenegger, en kort og spinkel mann med tuster av fett hår stikkende frem under halsen på masken, gikk bort til nattbordet, der Semblaires MacBook lå til lading. Han lettet på lokket og skrudde den på. Det hørtes et pling, og skjermen ble grå mens laptopen startet opp. 42

«Qu’est-ce que vous –» En hånd kom susende og slo Semblaire hardt over ansiktet. «Hold kjeft.» Aksenten virket amerikansk, med en snev av noe annet. Russisk? Spansk? Israelsk? Semblaire var ikke sikker. Foran ham dro Angelina Jolie, som var mørkere enn den andre kvinnen, ut de tre bena på fotostativet, plasserte det midt i rommet og klikket kameraet på plass i låsmekanismen. Hun slo det på, åpnet søkeren og rettet linsen direkte mot franskmannens ansikt. På laptopen kom en skjermsparer av Semblaire og familien hans til syne, som tegn på at maskinen var klar til bruk. «Passord», sa Arnold Schwarzenegger og snudde MacBooken. Semblaire nølte. Hans første tanke hadde vært at dette var et ran. De hadde imidlertid ikke rørt lommeboken hans, som lå fullt synlig ved enden av sengen, og interessen deres for å komme inn på datamaskinen hans overbeviste ham om at dette var noe mer alvorlig enn et vanlig ran. Det lå mye på maskinen som verken han eller firmaet hans ville ønsket at … «Passord», beordret mannen en gang til. «Nå», glefset Marilyn Monroe og løftet pistolen og presset den hardt mot Semblaires tinning. Han hadde ikke noe valg, så han lente seg fremover og begynte å taste. Schwarzenegger svingte MacBooken rundt, stakk en USB-pinne inn i en av portene og lot en finger gli over styrematten for å utforske harddisken. Semblaire var redd nå, virkelig redd. «Écoutez», begynte han. «Jeg vet ikke hva dere vil med meg –» Han ble avbrutt av dempet skramling fra badet. Inntrengerne ble årvåkne, så på hverandre, hun med våpenet ga fra seg et ergerlig grynt og ristet på hodet som for å si: «Vi skulle ha sjekket.» Schwarzenegger la fra seg laptopen og dro en Glock frem fra korsryggen. Presley og Jolie gjorde det samme, rygget unna og siktet på døren. Fyren med Elvis Presley-maske gikk mot badet og presset seg inntil veggen ved siden av døren. Han stanset opp og kastet et raskt blikk bort mot kollegene, så strakte han seg frem, vred om dørklinken og rev opp døren. «Oy vey», mumlet Angelina. 43

Det sto en pike der inne, naken; den ibenholtsvarte huden glinset fremdeles etter dusjen hun nettopp hadde tatt. Skulle en dømme ut fra den ikke ferdig utviklede fysikken hennes, kunne hun ikke ha vært stort mer enn ni eller ti år gammel. Hun skalv, og øynene var store av redsel. Det oppsto en kort, forferdet stillhet. Så skyndte Marilyn Monroe seg gjennom rommet mens hun rev av seg masken og avdekket et blekt ansikt og bustet, rødbrunt hår. Hun snappet til seg et håndkle fra stangen på baderommet og pakket det rundt barnet. «Det er ikke farlig», hvisket hun og holdt rundt henne. «Ça va. Det går bra. Det er over nå.» Hun ble stående slik en lang stund og berolige og forsikre piken at alt kom til å bli bra; ingen andre rørte seg eller sa noe. Så kom hun inn i rommet igjen med lange skritt og røde kinn, gikk frem til Semblaire og slo pistolkolben hardt mot siden av hodet hans, så han falt baklengs ned på sengen. Han skrek og løftet hendene for å forsvare seg. Den andre kvinnen bykset frem og grep venninnens arm i et forsøk på å stanse henne. «Lo, Dinah!» Hun rev til seg armen og slo Semblaire en gang til, og igjen, så grep hun tak i en håndfull hår, rev hodet hans bakover og presset munningen på Glocken så langt inn i munnen på ham at han holdt på å bli kvalt. «Jeg skal drepe deg», ulte hun, og nå var ansiktet hennes flekket og dyprødt, kinnene var tårevåte. «Jeg skal drepe deg, ditt skitne dyr. Jeg skal blåse det helvetes hodet av deg.» Hun var hysterisk, ute av balanse. Først da mannen med Elvis-maske kom frem og la en arm rundt henne og trakk henne forsiktig, men bestemt vekk, begynte hun å roe seg. De to snakket lavmælt sammen på et språk Semblaire ikke forsto, men som han var nesten sikker på var hebraisk. Så stakk hun pistolen inn under bukselinningen i korsryggen igjen med skjelvende hånd. Hun gikk tilbake til badet og hjalp pikebarnet på med den fillete rosa kjolen som lå slengt over toalettsetet. Så tok hun henne i hånden og leide henne med seg bort til inngangsdøren. Barnet var taust og føyelig. Hun låste opp døren, åpnet den og styrte pikebarnet ut før hun snudde seg mot Sem44

blaire igjen. Han lå sammenkrøllet på sengen og stønnet. Badekåpen hadde lagt seg i krøll rundt midjen hans, kragen var tilgriset med blod. Hun stirret på ham et øyeblikk, med et ansikt fordreid av vemmelse, så spyttet hun bort mot ham. «Vi er din nemesis», sa hun før hun gikk ut og lukket døren bak seg. Straks hun var borte, tok Elvis Presley en rask titt ut gjennom hagedøren for å forsikre seg om at Semblaires livvakter ikke hadde lagt merke til oppstyret. Beroliget vendte han tilbake til sengen og løftet franskmannen opp i sittende stilling. Det venstre kinnet hans var hovent og oppsvulmet. «Elle a cassé ma mâchoire, la chienne», mumlet han og holdt en hånd opp mot kjeven. Mannen svarte ikke. I stedet tok han et par skritt bakover og rettet våpenet mot Semblaires hode. «Du skal se inn i kameraet», instruerte han. «Du skal fortelle hva du heter og oppgi navnet på selskapet ditt, så skal du forklare nøyaktig hva du gjør her i Afrika.» Han gjorde tegn til at kameraet skulle bli slått på. «Nå begynner du å snakke, din syke jævel.»

Jerusalem

Sankt Jakobs-katedralen lå i hjertet av byens armenske kvarter, 200 meters gange fra Kishle, langs de høye murene som dannet en slukt av en gate: Det armensk-ortodokse patriarkats vei. Halvveis fremme begynte regnet virkelig å pøse ned, i store, drivende tepper som tvang Ben-Roi til å søke ly i døråpningen til Det armenske vertshus. Han forbannet Pincas, som ikke hadde villet låne ham paraplyen sin, og dro frem mobiltelefonen for å benytte anledningen til å ringe Sarah. For å be om unnskyldning. Det var underlig hvor uforutsigbart livet var. Hvordan det aldri ble akkurat slik man hadde tenkt seg. For noen få år siden hadde han vært forlovet og skulle gifte seg. Så var forloveden hans, Galia, blitt drept, og hele hans verden hadde rast ned i en bunnløs avgrunn. Han hadde trodd at det var over, at han var begravd for evig og alltid, men stikk i strid med alle forventninger var det to mennesker som hadde trukket ham opp igjen. Sarah var den ene av dem. De hadde vært sammen i fire år. Gode år. Vidunderlige år, særlig i begynnelsen. Galia kom alltid til å være der naturligvis, men med Sarah hadde livet hans beveget seg videre. Han var blitt leget. Og ikke bare på et personlig plan. Karrieren hans hadde også kommet inn på rett spor igjen. Han var blitt forfremmet til kriminalførstebetjent, hadde fått hederlig omtale for hvordan han håndterte tre forskjellige saker, og hadde fått tilbake lidenskapen for politiarbeid. Det var en besettelse for ham. Og det var der problemene dukket opp. Som en hvilken som helst kriminalbetjent hvor som helst i verden kan bekrefte, er 46

det vanskelig å finne balansen mellom det å opprettholde lov og orden og samtidig opprettholde et forhold. Ikke minst i den trykkokeratmosfæren som finnes i en by som Jerusalem. Og da spesielt i gamlebyen, der tro og forbitrelse, Gud og djevel, forbrytelse og bønn var så tett sammenfiltret at det nesten var umulig å bryte dem løs fra hverandre. Med bare et par unntak hadde alle kollegene hans minst én skilsmisse bak seg, som regel flere. Arbeid og amor – de to ordene lot seg simpelthen ikke forene. Hvordan kan man slappe av med tanke på en narkorazzia fordi kjæresten gjerne vil ha en koselig kveld hjemme foran tv-skjermen? Hvordan kan man kurtisere henne om kvelden når man har brukt hele dagen på avhør av en serievoldtektsforbryter? Hvordan kan man la være å svare på telefonen om å etterforske et lik i en katedral fordi man ser på bilder av sitt ufødte barn? Hvor skulle man sette grensen? Hvordan kunne man sette en grense? Med Galia hadde det vært en stormforelskelse, bare noen få måneder sammen før han hadde fridd. Trykket hadde ikke fått tid til å kreve sitt. I forholdet til Sarah hadde det det. Hun hadde prøvd alt hun kunne, hadde gitt ham masse slakk, men det er grenser for hvor mange avlyste middager man kan tåle, grenser for selvopptatthet. Konfrontasjonene var blitt stadig hyppigere, avstanden mellom dem stadig større, forbitrelsen stadig dypere. Til sjuende og sist hadde hun gjort det slutt. Det hadde ikke vært til å unngå. De hadde vært gjennom en kortvarig forsoning – ironisk nok hadde de aldri hatt det bedre sammen seksuelt – men arbeidet hans var kommet i veien igjen, og etter to uker satte hun punktum for godt. «Jeg elsker deg, Arieh», hadde hun sagt. «Men jeg kan ikke leve med bare en liten del av deg. Du er aldri her. Og selv når du er her, er tankene dine et annet sted. Det kommer ikke til å fungere. Jeg trenger mer.» Han hadde flyttet ut av leiligheten, fortsatt å arbeide, forsøkt å overbevise seg selv om at det var best slik. Fem uker senere hadde hun ringt ham for å fortelle at hun var gravid. «Er det mitt?» hadde han spurt. 47

«Nei, det er Menachem Begins. Jeg frøs ned en sædprøve før han døde. Selvfølgelig er det ditt, dafook!» Han hadde mistet en kjæreste og fått et barn. Det var underlig hvor uforutsigbart livet var. Sarahs telefon koblet seg direkte over på telefonsvareren. Han la igjen en usammenhengende melding der han sa at han håpet alt hadde gått bra, var lei seg for at han hadde stukket av tidlig, at han skulle ringe senere. Så la han på og presset seg inn i døråpningen og ventet på at regnet skulle lette. Vanligvis var det stille i Det armensk-ortodokse patriarkats vei. Men ettersom de kommunale veiarbeidene medførte at Jaffaporten var stengt for utgående trafikk, måtte kjøretøyer som skulle ut av gamlebyen, nå ta denne veien for å komme til Sion- eller Møkkaporten. Resultat: en endeløs strøm av biler, taxier og nr. 38-busser som korket den smale gjennomfartsåren og presset det som fantes av fotgjengere opp mot veggene på begge sider av gaten. Et par Haredim skyndte seg forbi med senket hode og en plastpose pakket rundt Homburg-hatten for å unngå at den skulle bli våt, og deretter en gruppe turister, alle iført matchende blå vindjakker prydet med logoen «Det-Hellige-Land-Reiser bringer deg nærmere Gud» på ryggen. De så ynkelige ut. Man forventet ikke at det skulle regne i Det hellige land. I hvert fall ikke i juni. Det fikk Guds by til å virke særdeles lite himmelsk. Endelig begynte pøsregnet å gi seg en smule, og Ben-Roi fortsatte videre. Han passerte Bulghourji Bar og gikk gjennom en kort 50 meters tunnel der han måtte klemme seg inntil veggen for ikke å bli knust av en 38-buss. I den andre enden, like etter Sandrouni armenske kunstsenter, åpnet en sirlig utsmykket, buet døråpning seg til venstre, og i en stein over døren var det hogd inn tekst med arabisk, armensk og latinsk skrift: Couvent Armenien St Jacques lød den eneste delen Ben-Roi klarte å dechiffrere. Tre vanlige politimenn og to i grensepolitiets grønne uniformer sto vakt under skriften. Ben-Roi viste frem identitetskortet sitt og gikk inn. Det var bare andre gang i løpet av sine sju år i Jerusalem-politiet at han hadde hatt grunn til å gå inn i bygningskomplekset. Den 48

armenske kolonien var liten og tett sammensveiset, og skapte generelt sett mye mindre bry enn sine jødiske og muslimske naboer. Innenfor porten førte en buet gang innover til høyre for ham. Til venstre var det et portnerkontor med glassfront der tre menn i skinnfrakker og flate hatter satt tett sammen foran en intern-tv-monitor. Nava Schwartz, en av kameraekspertene fra Kishle, sto bak dem og lente seg frem mot skjermen. Da hun fikk se Ben-Roi, vinket hun og hogg i luften med hånden som tegn på at han skulle følge gangen og ta første åpning til venstre. Det førte ham til en liten brosteinsbelagt gårdsplass omringet av høye vegger som en fengselsgård. Inngangen til katedralen lå på motsatt side, i enden av en dyp, inngjerdet klostergang; døråpningen var sperret av med politiets røde og hvite plastbånd. Over inngangen stirret malte fremstillinger av Kristus og helgenene ut i luften og ignorerte demonstrativt denne verdens bekymringer. Flere uniformerte sto vakt rundt døren – alle var vanlige politifolk, ingen fra grensepolitiet – og på rekke og rad på de rosa marmorflisene på gulvet lå det også tre håndvåpen: to stykk Jericho 9mm og en Belgisk FN. Den ene av konstablene måtte ha lagt merke til det spørrende uttrykket i ansiktet hans, for hun dunket batongen mot skiltet ved siden av døren, der det sto listet opp forskjellige gjenstander og aktiviteter som var forbudt inne i kirken. «Ingen pistoler eller andre skytevåpen» var den eneste av de åtte bestemmelsene som hadde fått tilføyd ordet «Absolutt». Vanligvis skulle ikke politifolk legge fra seg våpnene slik at de ikke kunne se dem, men i dette tilfellet virket det som om diplomatiet hadde gått av med seieren. Ben-Roi tvilte på at de ville vist den samme forekommenheten dersom de hadde vært i et arabisk gudshus. Men selvfølgelig, armenere hadde ikke for vane å kaste stein og skyte på måfå etter en. Han dro Jerichoen sin opp av hylsteret og la den sammen med de andre, slo av mobiltelefonen, skrittet over sperrebåndet og gikk inn i katedralen. Det var nokså mørkt her, dystert, selv med åpne tredører og forhenget foran inngangen rullet opp. Fire kjempestore søyler, tykke som stammene på mammut49

trær, strakte seg mot kuppeltaket høyt oppe; overalt hang det messinglamper, dusinvis av dem, ned fra taket i lange kjettinger og fylte luften som en armada av små romskip. Det var gullog sølvikoner der, kjempedigre oljemalerier som var svarte av elde, tunge tepper og blå og hvite veggfliser i intrikate mønstre. Totalinntrykket ga ikke så mye fornemmelsen av å være i et gudshus som å befinne seg inne i en kjempediger, overfylt antikvitetshandel. Han ble stående et øyeblikk for å orientere seg mens han pustet inn den søtladne, tunge, røkelsesduftende luften, og så på at en sporhund og hundeføreren arbeidet seg gjennom sidekapellene til venstre; så gikk han skrått over mot en døråpning i veggen til høyre. I rommet innenfor blinket det stroboskopisk i blitzlamper, og han kunne høre stemmer som bablet og pratet lavmælt sammen. «Hyggelig at du vil slutte deg til oss, Arieh.» En tynnhåret, tykkfallen mann sto rett innenfor døren, den blå politijakken hadde Nitzav Mishneh-insigniene med løvblad og tvillingkroner – det var politiinspektør Moshe Gal, politimester ved David politistasjon. Han var flankert av nestsjefen, politifullmektig Yitzhak Baum, og førstebetjent Leah Shalev, en brystfager kvinne med brede hofter i blå uniform. Shalev hilste med et nikk. Baum gjorde det ikke. «Beklager, sir», sa Ben-Roi og tok oppstilling ved siden av Shalev. «Jeg var borte på Hadassah. Trafikken …» Gal viftet vekk forklaringen med en håndbevegelse. Han trengte den ikke. «Alt i orden med barnet?» «Det ser bra ut, mange takk, sir.» «Men det gjør ikke hun», sa Baum og pekte. De befant seg i et langt, teppelagt rom, enklere og mindre utsmykket enn selve katedralen, som var en Aladdins hule. Det hvelvede taket var sprukkent og muggflekket. I den ene enden sto det en stabel med klappstoler, i den andre et stort bord med duk på som fungerte som alter. På forsiden av bordet var duken løftet opp slik at tomrommet under var synlig. Et par kriminalteknikere med sterile hansker og hvite kjeledresser krabbet rundt med pinsetter og bevisposer, et par andre var i gang med å lete etter fingeravtrykk. Bibi Kletzmann, fotogra50

fen fra Russergården, lå på knærne og knipset i vei med sitt Nikon D700, og blitzen lyste opp det omfattende endepartiet til dr. Avram Schmelling, vakthavende patolog, som befant seg helt under bordet. Målet for all denne aktiviteten var i utgangspunktet ikke så lett å se. Først da Ben-Roi satte seg på huk med albuene på knærne og lente seg litt over til siden for å få bedre innsyn, kunne han se liket. Kvinne, fet, liggende på ryggen. Hun var opplyst av en av politiets halogenlamper og virket gammel, eller i hvert fall ikke helt ung – godt og vel middelaldrende etter det grå håret å dømme, men det var vanskelig å si det sikkert, for liket lå seks meter unna og var delvis skjult bak Schmellings store kropp. «Hun som gjør rent her, fant henne i dag morges», sa Leah Shalev. «Løftet på duken for å støvsuge og …» Hun gjorde en håndbevegelse mot alteret. «Hun hylte så hele stedet var nær ved å rase sammen. Nå er hun hjemme hos seg selv, i boligkomplekset. En av våre jenter avhører henne.» Ben-Roi nikket mens han betraktet patologen, som akte seg rundt i det trange rommet under bordet og undersøkte den døde. En bjørn som gransket middagen sin, var det ubehagelige bildet som dukket opp i hodet. «Vet vi hvem hun er?» spurte han. «Ingen anelse», svarte Shalev. «Hun hadde ingen lommebok eller identitetspapirer på seg.» «Ikke Bar Refaeli, det er helt sikkert», sa Baum. Det var en smakløs morsomhet, og ingen lo. Det var aldri noen som lo av Baums morsomheter. Mannen var et rasshøl. «En av karene i portnerstuen tror han så henne komme hit ved sjutiden i går kveld», fortsatte Shalev. «Han blir avhørt nå. Og vaskekonen fant henne klokken åtte i dag morges, så det gir oss i hvert fall en viss tidsramme.» «Har vi noe mer eksakt?» «Ikke ennå. Schmelling helgarderer seg.» «Hadde du ventet noe annet?» mumlet Gal. Ben-Roi betraktet den døde i enda noen sekunder, så reiste han seg. 51

«Jeg så at det var overvåkningskameraer her da jeg kom.» «De har øyne overalt i dette komplekset», bekreftet Shalev. «De gjennomgår relevante opptak nå. Og jeg har satt Pincas til å gå gjennom opptakene våre i Kishle. Vår mann er blitt filmet et eller annet sted. Vi skal få tatt den jævelen.» «Minner meg om sherutene i Tel Aviv», sa Baum. Alle så på ham og ventet på poenget. «Det går en evighet uten at det dukker opp en eneste en, så kommer det to stykker samtidig.» Morsomheten, som ikke var stort å skryte av, refererte til det faktum at etter nesten tre år uten et eneste drap innenfor gamlebyens murer hadde Kishle-teamet i løpet av et par uker plutselig fått to mord å hanskes med. For ti dager siden var en yeshiva-student blitt knivstukket i mageregionen nede i enden av Al-Wad, i det muslimske kvarteret. Og nå dette. «Vi har allerede for mye å gjøre», sa Baum. «Det kan hende vi blir nødt til å innkalle noen folk fra Russergården.» «Vi klarer å håndtere det», knurret sjefen og så bort på Shalev, som nikket. Byens forskjellige politistasjoner var ikke særlig begeistret for hverandre, spesielt ikke Kishle og Russergården. Det var ille nok at de måtte dele fotograf med dem. Politimester Gal hadde slett ingen planer om å gi fra seg noe av reviret sitt til etterforskerne deres også. «Jeg må komme meg tilbake», sa han og tittet på klokken. «Møte på Safra-torget. Heldig som jeg er.» Han dro glidelåsen i jakken helt opp til haken. I tillegg til insigniene som fortalte at han var politimester, hadde han også en menoraformet gullnål på venstre bryst: presidentens utmerkelse for fremragende tjeneste. «Jeg trenger et resultat i denne saken, Leah», sa han. «Og det litt kvikt. Pressen kommer til å kaste seg over oss. Greit?» «Greit», sa Shalev. Han betraktet henne og Ben-Roi under buskete øyebryn. Så, med et siste blikk bort mot alterbordet, gikk han ut i katedralen idet han vinket på Baum for å få ham med seg. «Hold meg informert», ropte han over skulderen. «Meg også», brølte Baum. Ben-Roi og Shalev tittet bort på hverandre. 52

«Maniak», sa de i kor. De ble stående i et par minutter og se på at kriminalteknikerne gjorde jobben sin på metodisk vis, så spurte Ben-Roi om han kunne se litt nærmere på den døde. «Du finner det du må ha på deg, i esken der borte», sa Shalev og pekte på en åpen kasse som sto på gulvet i den andre enden av rommet, ved siden av en stolstabel. Ben-Roi gikk bort og dro på seg skoovertrekk, kjeledress og hansker, så gikk han gjennom hele rommet og satte seg på knærne ved siden av alterbordet. «Bank-bank.» Schmelling løftet tommelen i været som tegn på at BenRoi kunne komme nærmere. Man måtte være forsiktig med Schmelling. Han hadde et notorisk behov for å beskytte åstedene sine. Det var bare omtrent 70 centimeters høyde under bordet, og Ben-Roi var en stor mann, med lange lemmer og brede skuldre, i motsetning til Schmelling, som hadde hele sin størrelse rundt livet og i rumpeballene. Selv når han krabbet, var det trangt for ham, ryggen hans skrapte mot undersiden av bordet. «De skulle fått tak i en mindre etterforsker», sa Schmelling. «De burde fått tak i en helvetes dverg», svarte Ben-Roi og peste. Han kom frem til kroppen, som lå helt inntil veggen, og la seg på albuene med ryggen i været. Schmelling akte seg litt til side for å gi ham mer plass. Kletzmanns kamera blinket. Offeret hadde på seg en grønn lerretsregnfrakk, genser, slacks og fornuftige sko, og på nært hold virket hun enda større enn hun hadde gjort borte fra døren. Kjempedigre bryster, bulende mage, kraftige lår – hun måtte ha veid over 100 kilo. Øynene hennes var halvåpne, sklera hadde et matt brunskjær. Et sammenkrøllet lommetørkle, stivt av størknet blod, stakk ut av munnen hennes; det var mer størknet blod på haken, halsen og genserkragen. En gulnet fordypning gikk rundt nedre del av halsen. «Garrottert», sa Schmelling. «Med en metalltråd, etter den rene linjen i fordypningen å dømme. Vi må få henne ned til 53

Abu Kabir til en ordentlig undersøkelse, men det ser ut til at den som gjorde dette, kunne sine saker. Ser du –» han pekte på ligaturen. «Vi har noen pergamenterte og særdeles lineære avslitinger, men det er ingen åpenbare kongestive karakteristika, og en svært begrenset mengde petekkielle blødninger.» Han pekte på en svak spredning av rødaktige flekker under øynene. «Alt dette forteller meg at garrotten befant seg på omtrent samme sted under hele drapet, med et konstant, kraftig press. Offerets størrelse tatt i betraktning, og det faktum at hun helt åpenbart har gjort motstand» – han satte fingeren på en rekke risp rundt halsen, formodentlig der kvinnen hadde kloret og revet i garrotten – «skal man være både sterk og dyktig for å klare det.» Han virket nesten imponert. «Faen ta», mumlet Ben-Roi. «Men ingen har prøvd seg på henne.» «Unnskyld?» «Klærne hennes er like hele, og det er ingen åpenbare tegn som tyder på at noen har prøvd å skaffe seg adgang til de nedre regioner.» Han nikket mot offerets skritt. «Uansett hva slags motiver han kan ha hatt, så tør jeg vedde ganske mye på at det ikke var snakk om sex. I hvert fall ikke på den måten du og jeg gjør det.» Ben-Roi krympet seg. Tanken på å se Schmelling i full gang var nesten like oppskakende som å se selve liket. «Lommetørkleet?» spurte han. «Heller ikke der kan jeg si noe sikkert før vi har fått henne inn til obduksjon, men det er noen ubestemmelige blåmerker rundt undersiden av haken som får meg til å tro at drapsmannen sannsynligvis slo henne der, og at hun bet seg i tungen. Det skjedde så avgjort før garrotteringen.» Ben-Roi hevet øyebrynene og så spørrende på ham. «Det er for mye blod til at det kan ha skjedd i etterkant», forklarte Schmelling. «Hun hadde fremdeles trykk i systemet.» Han fikk det til å lyde som om hun var et slags damplokomotiv. «Sporhundene fant blodspor i området mellom katedralen 54

og her», fortsatte han. «Så på dette stadiet vil jeg våge meg til å gjette på at hendelsesforløpet var som følger: Han slo henne, garrotterte henne, stappet et lommetørkle i munnen på henne, slepte henne inn hit og gjemte henne.» «Hvis du bare kan fortelle oss hvem han er, kan vi avslutte saken og dra tidlig hjem.» Schmelling klukklo. «Jeg har nettopp beskrevet forbrytelsen, kriminalbetjent. Det blir din jobb å løse den.» Kletzmanns kamera blinket igjen. Ben-Roi løftet armen og tørket seg i pannen. Halogenlampen gjorde det varmt under bordet, og han hadde begynt å svette. «Er det greit for deg at jeg ransaker henne i full fart?» «Bare sett i gang.» Han akte seg noen centimeter frem og gikk gjennom offerets lommer. Det var et par penner og en pakke med papirlommetørklær i regnfrakken, men ingen lommebok, nøkler, identitetskort eller mobiltelefon – ikke noe av det man kunne forvente å finne. Buksen viste seg å være til litt større nytte, for i en av lommene lå det et sammenkrøllet rektangulært papirark som ved nærmere undersøkelse viste seg å være en bibliotekforespørsel. «Den store lesesalen», mumlet Ben-Roi og gjentok ordene som sto skrevet med rødt blekk over midten av lappen. Han holdt den opp for Schmelling. «Sier det deg noe?» Patologen kastet et blikk på seddelen og ristet på hodet. BenRoi snudde seg, strakte seg frem, plukket opp en av Schmellings bevisposer og la skjemaet ned i den. Han tørket seg i pannen igjen, så tok han en ny titt på den døde før han krøp bort til den pølseformede, brune reisevesken av skinn som sto like ved offerets føtter. «Er vesken hennes?» ropte han ut i løse luften. «Vi antar det», lød Shalevs stemme. Ben-Roi spurte om Kletzmann og kriminalteknikerne hadde gjort det de skulle med den, og da de bekreftet det, grep han tak i hankene og krabbet frem fra bordet med vesken på slep. Han reiste seg. Strakte seg for å få krampen ut av bena, satte vesken oppå bordet og åpnet glidelåsen. Den var full av klær, rene klær, hulter til bulter, som om de enten var blitt pakket i 55

full fart, eller som om noen andre allerede hadde gått gjennom vesken. Ben-Roi tippet det siste. Han rotet rundt og dro frem en stor, hvit bh. Veldig stor. «Så avgjort hennes veske», ropte han og holdt den opp. «Gode Gud, det er jo plass til et par elefantballer i den», klukklo Kletzmann og tok et bilde. «Vær så snill, mine herrer, vis litt respekt. Om ikke for den døde så i hvert fall for dette gudshuset.» En kort, fyldig mann med hvitt, pent trimmet skjegg sto i døråpningen. Han hadde på seg en svart kaftan, kippkjappsandaler, en sirkelrund fløyelshatt, og rundt halsen et flatt sølvkors dekorert med et intrikat blomstermønster og tydelige dobbelttupper i endene. Ben-Roi dro kjensel på ham fra sitt forrige besøk i komplekset for to år siden. Hans eminense eteller-annet. «Erkebiskop Armen Petrossian», sa mannen som om han leste tankene hans. Stemmen var lav og ru, knapt hørbar. «En grufull sak. Grufull.» Han gikk gjennom rommet, og gangen var forbausende vital tatt i betraktning at han måtte være godt oppe i 60-årene, kanskje enda eldre. Da han kom frem til alteret, bøyde han seg og tittet innunder det, så rettet han seg opp igjen, bøyde hodet og la hendene på bordet. «At slikt kan skje i et gudshus», mumlet han. «En slik helligbrøde. Det er ikke til å fatte, det er …» Han tidde og løftet en hånd til pannen. Det ble stille, så snudde han seg mot Ben-Roi. Blikket hans var usedvanlig intenst. «Vi har møtt hverandre før, tror jeg.» Ben-Roi sto fremdeles med bh-en i hånden. «For to år siden», sa han og la undertøyet tilbake i vesken. «Studentene på presteseminaret.» «Å ja, naturligvis.» Erkebiskopen nikket. «Ikke det israelske politiets største øyeblikk. Jeg håper at dere vil makte å opptre litt mer» – han lette etter det rette ordet – «balansert i denne saken.» Han gikk tilbake gjennom rommet. «Finn de som gjorde dette», sa han idet han kom frem til dø56

ren. «Jeg ber dere, finn dem, og finn dem raskt. Før de rekker å utsette verden for mer lidelse.» Han møtte Ben-Rois blikk igjen, så snudde han seg og gikk ut i katedralen. «Vet du hvem hun er?» ropte Ben-Roi etter ham. Erkebiskopen var allerede på vei vekk. «Jeg har ingen anelse», lød svaret. «Men du kan være sikker på at jeg kommer til å be for henne. Be av hele mitt hjerte.»

Østørkenen i Egypt

Kriminalførstebetjent Yusuf Ezz el-Din Khalifa i Luxor-politiet stirret ned på den døde vannbøffelen; munnen var full av fluer, øynene matte og slimete. Jeg vet hvordan du føler det, tenkte han. «Tre måneder tok det meg å grave det vannhullet», sa bøffeleieren. «Tre måneder uten annen redskap enn en spade, en touria og min egen svette. Tjue meter gjennom denne skitten –» Han sparket i den steinete bakken. «Og nå er det forgiftet. Ubrukelig. Gud, se i nåde til meg!» Han sank ned på kne, med knyttede never og armene løftet mot himmelen. En ynkelig gest fra en knust mann. Nok en gang krysset tanken Khalifas hode: Jeg vet hvordan du føler det. Og: Vi har kanskje opplevd en revolusjon, men for de fleste av oss er livet fremdeles for jævlig. Han sto og stirret på søledammen og skrotten som lå livløs ved siden av den; de eneste lydene som hørtes, var summingen fra fluer og bondens hulk. Så dro han frem en pakke Cleopatra-sigaretter, satte seg ned på huk og rakte frem pakken. Mannen strøk et djellaba-erme over nesen og tok imot en sigarett. «Shukran», mumlet han. «Afwan», svarte Khalifa. Han tente sigaretten og fyrte opp en annen til seg selv. Han tok et drag, så strakte han seg frem og stakk pakken ned i mannens lomme. «Behold dem», sa han. «Du trenger ikke å …» «Vær så snill og behold dem. Du gjør lungene mine en tjeneste.» 58

Mannen smilte svakt. «Shukran», sa han igjen. «Afwan», gjentok Khalifa. De røkte i stillhet. Ørkenen bølget rundt dem på alle kanter, naken og bestrødd med stein. Det var ennå ikke blitt midt på formiddagen engang, og varmen var allerede voldsom, landskapet syntes å pulsere og skimre som om det gispet etter luft. Det var varmt i Luxor, men det svake luftdraget fra Nilen ga i hvert fall en smule lindring. Her sto luften helt stille. Bare sol og sand og stein. En enorm, åpen ovn der selv kameltorner og akasiebusker slet med å overleve. «Hvor lenge har du vært her ute?» spurte Khalifa. «Atten måneder», svarte mannen og snuste. «Fetteren min var her allerede, noen få kilometer –» han indikerte nordover med hånden. «Han fortalte oss at det var mulig å livnære seg her. Det finnes vann hvis man bare graver dypt nok. Det kommer fra fjellene.» Han veivet med hånden igjen, østover denne gangen, lenger ut i ørkenen, der et brunaktig slør av høye gebeler kunne skimtes i horisonten. Idet han gjorde det, la Khalifa merke til et grønt, lite kors han hadde tatovert på oversiden av hånden, like under tommelleddet, svakt og utydelig. Mannen var kopter. «Det kommer plutselige, lokale flommer», sa han. «Vannet trenger ned i fjellet, danner underjordiske kanaler. Dypt nede. De går mange kilometer. Som vannrør. Hvis man klarer å finne dem, er det mulig å dyrke litt mais og bersiim, holde liv i noen kyr. Det finnes alabast i åsene, og jeg graver etter det også, selger det til en kar fra El-Shaghab. Det er nok til at en kan livberge seg. Men nå …» Han dampet på sigaretten og ga fra seg et nytt hulk. Khalifa strakte seg frem og klemte skulderen hans, så reiste han seg og skygget for øynene mot den skarpe solen. Gården, som ikke var stort å skryte av, lå like ved munningen av en bred wadi. Den besto av en gebrekkelig bolig – bygd av teglstein og palmeblader – vannhullet og noen åkrer lenger nede som ble vannet ved hjelp av kanaler fra vannhullet: én der han dyrket mais, én med bersiim, én med molocchia. Khalifas assistent, politibetjent Mohammed Sariya, sto der nede og undersøkte de inntørkede avlingene. Bortenfor snodde en støvete grusvei seg inn 59

mellom åsene, mot Nildalen 40 kilometer lenger mot vest, en tynn navlestreng som knyttet gården til sivilisasjonen. «Vi kommer opprinnelig fra Farshut», sa mannen og tok et trekk av sigaretten. «Måtte komme oss vekk derfra på grunn av all volden. De hater kristne der oppe. Politiet gjorde aldri noe. Det gjør de aldri hvis du ikke er rik. Jeg ville gi familien min et bedre liv, ungene mine. Fetteren min flyttet hit for noen år siden, sa at det var ok her, ingen plaget ham. Så vi kom også. Det er ikke stort, men det er i hvert fall trygt. Og nå vil de drive oss vekk herfra også. Gud hjelpe oss! Hva skal vi gjøre? Vær så snill, Gud, hjelp oss!» Hulkene hans ble kraftigere, og han bøyde seg fremover og presset pannen mot jorden. Khalifa kunne se at mannens kone og tre barn sto i hyttedøren tjue meter unna og fulgte med. To gutter og en pike. Akkurat som Khalifas familie. Han stirret på dem, og munnen hans strammet seg en ørliten tanke, som om han forsøkte å svelge i seg et eller annet. Så bøyde han seg ned, hjalp mannen opp på bena og børstet støvet ut av håret hans. «Kan vi drikke litt te?» Bonden nikket mens han slet med å samle seg. «Selvfølgelig. Tilgi meg, jeg burde ha budt dere på det. Jeg klarer ikke å tenke klart. Kom.» Han viste vei bort til huset og snakket med konen sin. Hun forsvant inn mens de to mennene satte seg på en benk inntil veggen, i skyggen under en bølgeblikkmarkise. Barna ble værende der de var, barføtte og årvåkne, med skitne ansikter. Det klirret i kasseroller, så hørtes lyden fra en vannkran som rant. Khalifa lyttet et øyeblikk til hvesingen fra vannet som sprutet, så rynket han pannen. «Bruker du brønnen fremdeles?» «Nei, nei», svarte bonden. «Den er bare til vanning og til bøffelen. Vårt eget vann pumper vi opp fra Bir Hashfa.» Han pekte på en blå plastslange som buktet seg opp av jorden like i nærheten og fortsatte rundt til baksiden av huset. «Landsbyen har en hovedledning», forklarte han. «De får vann fra Luxor. Jeg betaler dem for å være tilkoblet.» «Og det er de menneskene du tror at har gjort dette?» 60

Khalifa nikket mot den døde bøffelen og de gulnede avlingene. «Selvfølgelig har de gjort det. Vi er kristne, de er muslimer. De vil ha oss vekk herfra.» «Det forekommer meg å være nokså mye bry», sa Khalifa og viftet en flue vekk fra ansiktet. «Å komme hele veien opp hit, forgifte brønnen din og markene. De kunne bare ha kuttet vannforsyningen din og vært ferdig med det.» Mannen trakk på skuldrene. «De hater oss. Når man hater, er det ingenting som er for mye bry. Og dessuten, hvis de hadde stanset vannforsyningen, ville jeg funnet et annet sted å hente det fra. Om nødvendig hadde jeg fraktet det hit på flasker. De kjenner meg. Jeg er ikke redd for å jobbe.» Khalifa gjorde seg ferdig med sigaretten og stumpet sneipen under skoen. «Og du så ingen?» spurte han. «Hørte ikke noe?» Mannen ristet på hodet. «De må ha gjort det om natten. Det nytter ikke å være våken hele tiden. For to–tre dager siden. Det var da bøffelen begynte å bli syk.» «Men hun kommer til å bli bedre igjen, ikke sant, pappa?» Spørsmålet kom fra den lille piken. Mannen lente seg frem og løftet henne opp på kneet. Hun var vakker, bare tre–fire år gammel, med store, grønne øyne og viltert, svart hår. Han slo armene rundt henne og vugget frem og tilbake. Den eldste av de to guttene tok et skritt frem. «De skal ikke få lov til å ta gården vår, pappa. Jeg skal jage dem.» Khalifa smilte, mer av vemod enn av munterhet. Gutten minnet ham om hans egen sønn, Ali. Ikke fysisk – han var for høy, håret hans var for kortklipt. Men gjenstridigheten, det gutteaktige overmotet – det kunne like gjerne vært Ali. Han stakk hånden i lommen etter sigarettene, bare for å komme på at han hadde gitt dem til bonden. Han hadde ikke lyst til å spørre om å få en, ikke etter at han hadde gitt dem bort i gave, så i stedet foldet han hendene i fanget og lente seg mot husveggen og så på at Mohammed Sariya kom traskende mot dem oppover stien. Til tross for varmen hadde han en tykk genser utenpå skjor61

ten. Man kunne stappe Sariya inn i en bakerovn, og like fullt ville han fryse. Gode gamle Mohammed. Visse ting forandret seg aldri. Noen mennesker forandret seg aldri. Det var en viss trøst i det. Det hørtes klirring, og mannens kone kom ut av huset med et brett: tre glass te, boller med torshi og termous-bønner og et fat med rosa sukkerkake. Khalifa tok imot teen og tok en håndfull bønner, men sa nei takk til kaken. Det var en fattig familie, og han ville heller at de skulle spare den til ungene. Sariya kom og satte seg ved siden av dem. Også han takket ja til et glass te. Han strakte seg ut etter sukkerkaken, men Khalifa sendte ham et blikk som fikk ham til å styre hånden mot torshi-bollen i stedet. De forsto hverandre på den måten. Hadde alltid forstått hverandre. Stødig, pålitelig, rettferdig – hadde det ikke vært for Sariya, ville han antagelig ikke ha kommet seg gjennom de marerittaktige første ukene tilbake på jobben. «Dere kommer ikke til å gjøre noe, gjør dere vel?» sa bonden så snart konen hans hadde tatt med seg barna og gått inn igjen. Stemmen hans var mer resignert enn anklagende. Tonen til en mann som var vant til å bli dårlig behandlet og aksepterte det som helt naturlig at det var slik. «Dere kommer ikke til å arrestere dem.» Khalifa rørte ut sukker i teen og nippet til den for å unnslippe spørsmålet. «Fetteren min sa jeg ikke skulle ta meg bryet med å kontakte politiet. Han gjorde ikke det.» Khalifa så forbauset opp. «Har dette skjedd med ham også?» «For tre måneder siden», sa mannen. «I fire år jobbet han med gården sin. Forvandlet ørkenen til et paradis. Åkrer, en brønn, geiter, en grønnsakhage – alt ødelagt. Jeg sa det til ham: ‘Gå til politiet. Dette er ikke Farshut – de kommer til å høre på deg. De kommer til å gjøre noe med saken.’ Men han ville ikke, sa det var bortkastet tid. Flyttet herfra, tok med seg familien opp til Asyut. Fire år, og alt forgjeves.» Han spyttet og ble taus. Khalifa og Sariya nippet til teen. Det lød sang inne fra huset bak dem. «En eller annen har god sangstemme», sa Sariya. 62

«Sønnen min», sa mannen. «En ny Karem Mahmoud. En vakker dag vil han kanskje bli berømt, og da vil ikke noe av dette spille noen rolle.» Han gryntet og tømte glasset. Det ble stille, så: «Jeg vil ikke reise herfra. Dette er hjemmet vårt. De skal ikke få lov til å jage oss vekk. Om nødvendig vil jeg slåss for gården min.» «Jeg håper ikke det skal bli nødvendig», sa Khalifa. Mannen tittet bort på ham. «Har du familie?» spurte han. Blikket var granskende og intenst. «En kone, barn?» Khalifa nikket. «Ville du beskyttet dem hvis de var i fare? Gjort alt som sto i din makt?» Khalifa svarte ikke. «Ville du det?» presset mannen på. «Naturligvis.» «Så om nødvendig vil jeg altså slåss. For å beskytte familien min, barna mine. Det er en manns fremste plikt. Kanskje er jeg fattig, men like fullt er jeg en mann.» Han reiste seg. Khalifa og Sariya gjorde det samme, drakk resten av teen og satte glassene tilbake på brettet. Mannen ropte, og konen hans kom ut, barna også; alle fem sto sammen i døråpningen med armene rundt hverandre. «De skal ikke få lov til å jage oss vekk herfra», gjentok han. «Ingen skal prøve å jage dere noe sted», sa Khalifa. «Vi drar ned til landsbyen og snakker med landsbyhøvdingen. Vi skal finne ut av dette. Det kommer til å ordne seg.» Mannen trakk på skuldrene. Det var tydelig at han ikke trodde på ham. «Stol på meg», sa Khalifa. «Det kommer til å gå bra.» Han så på dem, blikket hans dvelte ved den eldste sønnen. Så takket han dem for teen og gikk, med Sariya ved siden av seg, nedover mot bilen, en herjet, nedstøvet Daewoo. Sariya gikk til døren på sjåførsiden, Khalifa til passasjersiden. «Jeg ville gjort det», sa Sariya og satte seg inn og justerte speilet, slik at han kunne se tilbake på familien som sto i døråpningen fremdeles. «Gjort hva da?» «Alt som sto i min makt for å beskytte familien min. Selv 63

om det innebar at jeg kom til å bryte loven. De stakkars ungene.» «Livet er ingen dans på roser», innrømte Khalifa. Sariya rettet på speilet igjen og startet motoren. «Jeg la igjen noen pund ute ved åkeren», sa han. «Under en stein. Forhåpentligvis kommer en av ungene til å finne dem.» Khalifa tittet bort på ham. «Gjorde du?» «Kanskje de vil tro at en ånd har lagt dem der.» Khalifa smilte. «Du gjør verden til et bedre sted, Mohammed.» Sariya trakk på skuldrene og satte bilen i gir. «Noen må gjøre det», sa han mens de humpet av sted nedover veien. Ved siden av ham endevendte Khalifa hanskerommet på jakt etter en ekstra sigarettpakke.

Jerusalem

Så fort Schmelling var ferdig med den foreløpige undersøkelsen av liket, ble det pakket ned i en likpose og lagt inn i ambulansen fra Hashfela for å bli kjørt ned til Det nasjonale rettsmedisinske sentret i Tel Aviv – Abu Kabir som det ble kalt til daglig. Leah Shalev og Bibi Kletzmann dro tilbake til stasjonen. BenRoi ble hengende igjen i enda tjue minutter for å gå gjennom kvinnens klær og veske før han også gikk sin vei og lot kriminalteknikerne bli igjen for å fortsette sin minutiøse undersøkelse av kapellet, en oppgave som sannsynligvis kom til å ta dem hele resten av dagen. «Vil dere at jeg skal få sendt inn noen øl?» spurte han idet han forlot rommet. «Herregud, mann, dette er et åsted!» Ben-Roi smilte. Kriminalteknikerne var berømte for to ting: sin vanvittige interesse for detaljer, og en komplett mangel på alt som kunne minne om humoristisk sans. «Blintzes?» ropte han. «Falafel?» «Dra til helvete!» Han lo for seg selv mens han gikk tilbake gjennom katedralen og ut i klostergangen, der han plukket opp Jerichoen sin og stakk den i hylsteret. Det hadde sluttet å regne, og himmelen begynte å klarne; spredte striper med blått tittet nå frem i skydekket, som kanaler med åpent hav i arktisk is. Han tittet opp og sugde i seg den friske luften. Så, med et raskt blikk på klokken, vendte han tilbake til kontoret med glassfronten ved inngangen til komplekset. De tre mennene med flate hatter satt fremdeles der inne, tett sammen rundt intern-tv-moni65

toren. Nava Schwartz sto fremdeles lent over dem. Han stakk hodet inn av døren. «Hvordan går det med opptakene?» «Vi leter fremdeles», sa Schwartz. «De har mer enn 30 kameraer rundt om i komplekset, så det kan komme til å ta et par timer til.» Ben-Roi gikk inn på kontoret og så på skjermen. Den inneholdt tolv bilder fra forskjellige deler av komplekset: gårdsplasser, smug, dører, trapper, tunneler – en by i byen, en egen verden i verden. På ett bilde var det en gruppe unge menn i svarte kjortler som beveget seg over brosteinene på en diger plass. De forsvant ut av syne, så kom de til syne igjen i et bilde av den hvelvede passasjen foran kontoret. Ben-Roi tittet opp idet de kom togende mot ham og ut gjennom porten, sannsynligvis med kurs for presteseminaret lenger nede i Det armenskortodokse patriarkats vei. «Hvor mange mennesker bor det her?» spurte han så fort de var vekk. «Innenfor selve komplekset er det 300–400», svarte den ene av mennene med flat hatt – en svær kar med skjeggstubb på haken og nikotinflekkede fingertupper. «Noen hundre til i gatene omkring.» «Og dette er eneste vei inn og ut?» Mannen ristet på hodet. «Det er fem porter, men vi bruker bare to av dem. Én der nede» – han vinket med hånden mot sørvest – «til skolebarna. Den er åpen mellom sju og fire. Og denne.» «Som stenger …?» «På slaget ti på kvelden. Etter det kan ingen gå inn eller ut før dagen gryr.» Ben-Roi så på den tunge tredøren med jernnagler i, og tilbake på skjermen. I inngangen til katedralen snakket en av de uniformerte med en prest som sto og dro i politiavsperringen og gestikulerte. Prester, munker, rabbinere, imamer – de ble skjelt ut av dem alle sammen. En av gledene ved å arbeide som politi i verdens helligste by. «Stenger katedralen også klokken ti?» spurte han. «Som regel er den bare åpen til gudstjeneste. Halv sju til halv 66

åtte om morgenen og kvart på tre til kvart på fire om ettermiddagen.» «Som regel?» «Den siste måneden har Hans eminense erkebiskop Petrossian gitt ordre om at dørene skal stå åpne til klokken halv ti.» Ben-Roi rynket pannen. «Hvorfor det?» Mannen trakk på skuldrene. «Slik at de troende skal få mer tid til bønn.» Stemmen hans var helt uttrykksløs, så det var umulig å si om han bifalt eller misbilliget erkebiskopens forordning. Ben-Roi stirret på skjermen, og betraktet en ny prest med spiss hette som kom inn i bildet og sluttet seg til diskusjonen foran katedraldøren. Flere politimenn kom til for å støtte sin mann, og det virket som om konfrontasjonen kunne komme til å eskalere. Han lurte på om han skulle gå tilbake og hjelpe til med å dempe gemyttene, men kom til at han hadde nok dritt på dette fatet som det var. Han ba Schwartz om å få bildematerialet over til Kishle så raskt som mulig, forlot komplekset, satte kursen tilbake mot stasjonen og overlot til de uniformerte å håndtere situasjonen som best de kunne. Det var tross alt det de var opplært til. Trafikken på Det armensk-ortodokse patriarkats vei så ut til å ha minsket nå da det hadde sluttet å regne, og han tilbakela hundre meter før en stor van fra Bezeq telekommunikasjon presset ham ut av veien og inn i døråpningen til Det armenske vertshus, der han hadde søkt ly tidligere. Da hadde døren vært lukket. Nå var den åpen. Bezeq-vanen passerte, og han gikk ut på veien igjen, bare for å titte på klokken, snu og gå inn på vertshuset. Leah Shalev hadde innkalt til gruppemøte klokken 11.15, hvilket betød at han hadde 30 minutter på seg. Han kunne like godt utnytte dem. Inne førte en trapp ned til en kjellerrestaurant med hvelvet tak like under gatenivå. I likhet med interiøret i katedralen virket interiøret også her rotet og overlesset med flislagt gulv, veggene fulle av ikoner og messinglamper dinglende fra taket. Det var glasskap fulle av støvete smykker – halskjeder, armbånd, øreringer – et par falske elefantstøttenner og en liten bar i bunnen av trappen med hyllene fulle av det sedvanlige utvalget av 67

Metaxa, Campari, Dubonnet og Jack Daniel’s, samt mer eksotisk utseende flasker formet som elefanter og hester og katter. Idet han nådde bunnen av trappen, kom en ung mann i jeans og en i overkant tettsittende Tommy Hilfiger T-skjorte gjennom svingdørene ut til et kjøkkenområde i hjørnet av restauranten. «Hei, Arieh», ropte han. «Shalom, George.» De håndhilste, og mannen viste Ben-Roi til et bord ved siden av kjøkkenets serveringsluke. «Kaffe?» Ben-Roi nikket, og mannen sendte ordren videre gjennom luken. En eldre kvinne – Georges mor – smilte surt og gikk i gang med å koke vann. George satte seg over skrevs på en stol tvers overfor Ben-Roi og tente en Imperial-sigarett uten å bry seg om røyking-forbudt-skiltet på veggen bak seg. Det var et privilegium han hadde ettersom familien hans eide stedet. Vertshuset, og George Aslanian, hadde fått en helt spesiell plass i Ben-Rois hjerte. I et tidligere liv var det her han og Galia hadde spist første gang de var ute sammen. Han hadde kommet hit helt siden den gang, noen ganger bare for å ta en armensk kaffe eller en øl, noen ganger for å spise også – de serverte soujuk og kubbeh, som var til å få vann i munnen av. Han og Sarah hadde spist her ofte, noe han til å begynne med hadde opplevd som urovekkende, ettersom forhistorien var som den var. Etter noen få besøk hadde uroen hans avtatt. Halve gamlebyen – halve Jerusalem – vekket minner av et eller annet slag, og han kunne ikke bare ringgjerde disse områdene som forbudte soner. På et forunderlig vis var det faktisk rett og riktig at han og Sarah skulle komme hit – når alt kom til alt, var hun den eneste kvinnen han hadde elsket like høyt som Galia. Og soujuken og kubbehen var virkelig vanedannende. «Vil du ha noe å spise?» spurte George. Ben-Roi hadde bare fått i seg en kjapp frokost, og magen rumlet. Det ville imidlertid ta minst et kvarter å tilberede pølsene, og han hadde ikke tid. «Det får greie seg med kaffe», sa han. «Har du hørt hva som har skjedd? I katedralen?» «Hver eneste armener i Jerusalem har hørt om det», sa 68

George og tok et trekk av sigaretten. «Vi hørte om det før politiet. Vi lever i et tett fellesskap.» «Har du noen tanker om saken?» spurte Ben-Roi. «Som for eksempel: Vet jeg hvem som gjorde det?» «Det ville vært til hjelp.» George blåste ut en røykring. «Hadde jeg visst noe, hadde jeg fortalt deg det, Arieh. Det er ikke en armener i Jerusalem som ikke ville fortalt deg det dersom de hadde visst noe. Ikke i hele Israel. Å vanhellige katedralen vår på den måten.» Han sukket og ristet på hodet. «Vi er i sjokk. Alle sammen.» Det klapret i trappen, og en røslig kar kom ned med en pappeske full av noe som så ut til å være bunter med spinat. George snakket til ham på armensk, og mannen satte fra seg esken rett innenfor svingdørene til kjøkkenet og gikk igjen. «I sjokk», gjentok George så snart han hadde gått. «Under kampene i 67 ble mennesker drept da en bombe traff komplekset, men dette … Katedralen er hellig for alle armenere som bor her. Den er vår verdens sentrum. Det er» – han la hånden over hjertet – «det er som om det skulle ha skjedd i vårt eget hjem. Enda verre. Grufullt.» Til tross for de strenge, litt dystre trekkene var George, generelt sett, en sorgløs fyr. Ben-Roi hadde aldri sett ham slik som dette før. «Jeg er på dypt vann her, George», sa han. «Haredim, arabere – dem har jeg erfaring med. Men det armenske samfunnet – jeg har egentlig aldri hatt noe med dem å gjøre. Bortsett fra den ene saken for et par år siden.» Vertshuseieren så forundret på ham. «Studentene fra presteseminaret», utdypet Ben-Roi. «Å ja.» George tok et nytt drag av sigaretten. «Ikke det israelske politiets største øyeblikk.» Det var nøyaktig samme uttrykk som erkebiskop Petrossian hadde brukt. Sannsynligvis var det blitt et standarduttrykk som ble brukt hver gang noen i den armenske kolonien snakket om akkurat den saken, tenkte Ben-Roi. Ikke helt uten grunn, men om man skulle være ærlig, så lå skylden like mye hos politikerne som hos politiet. Som alltid. Få politikerne ryddet av veien, og sannsynligvis ville alt fungere mye bedre. 69

Det som hadde skjedd, var at et par presteseminarstudenter som var kommet hit fra Armenia, hadde havnet i slåsskamp med en gruppe Haredi-tenåringer fra det jødiske kvarteret. I månedsvis hadde Haredi-ungdommer spyttet på armenske prester og studenter, og i dette tilfellet hadde studentene svart med samme mynt. I en fornuftig verden ville de involverte fått en streng advarsel og et solid spark i baken, og dermed hadde saken vært avsluttet. Men gamlebyen var ikke en fornuftig verden. En av Haredi-ungdommene hadde fått nesen brukket. Frummerne hadde, sin vane tro, krevd blod, og Innenriksdepartementet hadde, sin vane tro, gitt etter. Resultat: Presteseminarstudentene var blitt arrestert, satt i varetekt og deportert. En latterlig overreaksjon, og en reaksjon som ikke uventet hadde generert mange vonde følelser blant de armenske studentenes landsmenn, ikke minst fordi Haredi-ungdommene hadde sluppet ustraffet fra det. Baum hadde ledet etterforskningen av saken, hvilket hadde vært en garanti for at det kom til å gå galt helt fra starten av. Ben-Roi hadde bare spilt en liten rolle, hadde ledet et par avhør, men han følte likevel at tilknytningen hadde besudlet ham. I likhet med muren og bosettingene og så mye annet i dette landet førte også agendaene som ble bestemt på kontorer og i synagoger – og i moskeer og kirker, for den saks skyld – til at jobben som politimann ble så inderlig forbannet vanskelig til tider. Det meste av tiden. «Kaffe.» Den gamle damen hadde dukket opp i serveringsluken foran ham med en kopp og skål i hver hånd. George tok imot, satte dem på bordet og helte en liten pose sukker i sin. Ben-Roi helte i to. «Jeg har, som sagt, ikke hatt så mye med samfunnet deres å gjøre», fortsatte han og nippet til kaffen. «Som du sikkert har hørt, ble hun –» han gjorde en garrottegest rundt halsen. «Sannsynligvis en enslig gærning, men vi er nødt til å se på alle muligheter.» George sa ingenting, han bare rørte i kaffen og dampet på sigaretten. «Har du hørt om noen … jeg vet ikke … feider innad i sam70

funnet deres? Uoverensstemmelser mellom rivaliserende grupperinger?» Ikke noe svar. «Vendettaer?» presset Ben-Roi på. «Problemer av et eller annet slag mellom prestene, menneskene som benytter katedralen jevnlig? Misunnelse, klagemål? Noe … utenom det vanlige?» Han forsøkte å lokke frem et eller annet, famlet etter ledetråder. «Et eller annet – hva som helst – som kan gi oss et lite hint i denne saken?» George løftet kaffekoppen, slurpet og slukket sigaretten i den mørke væsken som hadde dryppet ned og lagt seg i en liten dam på skålen hans. «Hør her, Arieh», sa han. «Vi har våre krangler, som i alle samfunn. Våre råtne epler, våre bråkmakere. Prestene våre krangler med de greskortodokse prestene, én person misliker den personen, noen svindler en annen – den slags skjer, vi er mennesker. Men la meg fortelle deg, klart og utvetydig» – han så opp på Ben-Roi – «ingen armener ville gjøre noe slikt som dette mot en annen armener. Og i hvert fall ikke inne i vår egen katedral. Vi er en stor familie. Vi passer på hverandre, vi beskytter hverandre. Det ville simpelthen ikke skje. Jeg kan garantere deg, Arieh, at den som begikk denne forbrytelsen, var ikke armener. Jeg garanterer det.» Han snudde seg og snakket til moren sin, som bablet tilbake til ham før hun stakk hodet ut gjennom serveringsluken. «Ingen armener», sa hun. «Ingen armener gjøre sånt.» Hun så på Ben-Roi med skulende blikk for å forsikre seg om at han tok poenget, så vendte hun tilbake til matlagingen sin. Ben-Roi drakk opp resten av kaffen. «Vel, det innskrenker i hvert fall søksområdet», sa han. Det hørtes en hurlumhei av stemmer, og seks mennesker kom trampende ned trappen fra gaten over: eldre turister, amerikanere eller engelskmenn etter reisehåndbøkene å dømme. George gikk frem for å plassere dem og dele ut menyer. Lav musikk begynte å spille på restaurantens høyttalersystem, men Ben-Roi kunne ikke se hvem som hadde skrudd den på. «Du har ikke hørt noe om hvem offeret er?» spurte han da George kom tilbake. «Rykter over jungeltelegrafen?» 71

George ristet på hodet. «Det er ikke en armener, så mye er sikkert. Eller i hvert fall ikke en fra Jerusalem. Alle kjenner alle her.» «Fra et annet sted enn Jerusalem?» George trakk på skuldrene. «Det er mulig.» Han banket frem en ny sigarett og satte den i munnen, så tenkte han seg om og la den på bordet. «Den du bør snakke med, er erkebiskop Petrossian. Han kjenner alle og vet om alt som foregår innenfor det samfunnet vi lever i. Ikke bare i Jerusalem, men i hele Israel.» «Jeg har allerede truffet ham», sa Ben-Roi. «Inne i katedralen. Han sa at han ikke visste noe.» «Vel, der har du svaret. Petrossian vet mer enn patriarken og de andre erkebiskopene til sammen. Mer enn hele det samlede samfunnet vårt. Det skjer ingenting i vår verden uten at han vet om det.» Han så seg omkring for å forsikre seg om at ingen lyttet, så bøyde han seg frem. «Vi kaller ham blekkspruten. Han har tentakler overalt. Hvis ikke han kan hjelpe deg …» Han løftet hendene i været i en gest som sa: «da er det ingen som kan det.» I den andre enden av restauranten ropte en av turistene: «Hallo», og veivet med menyen for å signalisere at de var klare til å bestille. «Beklager, Arieh, jeg må ta meg av gjestene.» «Helt i orden. Jeg bør se til å komme meg tilbake til stasjonen.» Ben-Roi reiste seg og dro frem lommeboken, men George ga tegn til at han skulle legge den vekk. «Den er på huset.» «Vil du gi meg beskjed hvis du hører noe?» «Selvsagt. Og hils så mye til Sarah. Si at vi håper alt går bra med –» han klappet seg på magen og gikk for å ta imot bestillingen. Ben-Roi begynte å gå opp trappen til gaten igjen mens han slet med en ikke helt definerbar skuffelse over ikke å ha klart å hente ut flere opplysninger, og en langt mer distinkt følelse av skyld fordi andre syntes å tenke mer på Sarah og barnet enn han selv gjorde. Barnet hans var ikke engang født ennå, og likevel følte han seg allerede som verdens mest elendige far. 72

Omtrent halvveis nede i Det armensk-ortodokse patriarkats vei, like før gaten passerer inngangen til Sankt Jakobs-kvarteret, går den gjennom en tunnel. I muren over tunnelen er det et buet vindu; rutene er skitne og beskyttet med gitter og et filigransmønster av slyngplanter som går på kryss og tvers. Det var fra dette utsiktspunktet at Hans eminens erkebiskop Armen Petrossian holdt øye med Ben-Roi da han gikk inn på Det armenske vertshus. Han sto fremdeles der og speidet tjue minutter senere da politietterforskeren kom til syne igjen og la i vei nedover gaten mot David politistasjon. Erkebiskopen strøk seg over skjegget mens han betraktet den høye, bjørneliknende skikkelsen, fulgte ham med blikket mens han travet nedover gaten og rundet en sving ved øvre ende av Omar Ibn al-Khattab-plassen. Først da han var helt ute av syne, snudde erkebiskopen seg bort fra vinduet og gikk ned til kvarterets hovedgate. Han nikket til mennene med flate hatter som satt inne på portnerkontoret, og gjorde tegn til at den ene av dem skulle bli med ham. De beveget seg noen meter gjennom den hvelvede passasjen som førte inn til kvarteret, og stanset ved siden av en grønn, filtkledd oppslagstavle, der verken mennene på kontoret eller de fem israelske politifolkene som sto vakt utenfor porten, kunne høre dem. Erkebiskopen så seg omkring, så lente han seg frem og hvisket inn i mannens øre. Mannen nikket, klappet hånden mot skinnjakken og gikk med lange skritt gjennom porten og ut på gaten. «Gud bevare oss», mumlet erkebiskopen idet han løftet hånden og kysset ametystringen han hadde på fingeren. «Og Gud tilgi meg.»