Ormeegget av Alexander Løken

Alexander Løken

Ormeegget

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45567-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g ensloux cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Kapteinen kastet ullteppet til side og satte føttene på dørken. Det var ikke tordenbrakene eller lynglimtene som hadde vekket ham. Heller ikke den voldsomme sjøen.

Det var den øredøvende lyden av skipsklokka. Alle mann på dekk! gjallet den.

Knestøvlene hans sto ved køyekanten og han trakk dem på seg, over buksebeina.

«Ja da, jeg kommer!» hveste han. «Hvor er den fordømte skjorta?»

Han famlet i mørket før han kjente det grove stoffet mellom fingrene. Raskt dro han skjorta over hodet.

Mørket var altoppslukende. Hånden hans fant en parafinlampe på nattbordet og, rett ved siden av, en fyrstikkeske. Idet fyrstikken blusset opp, gjallet skipsklokka igjen. Han tente lampa. Utenfor pisket sjøsprøyten mot det runde vinduet. Gulvet gynget under han.

En flaske med en skvett gulbrun væske ramlet ned fra nattbordet. Kapteinen grep flasken før den traff dørken, trakk ut korken og sugde til seg den siste dråpen. Deretter snappet han til seg et lommeur av sølv som lå på bordet. Han åpnet lokket. Viserne nærmet seg midnatt.

Kjapt kastet han et blikk på det falmete fotografiet som var festet på innsiden av lokket. En yngre, kortklipt ver5

sjon av ham selv. Og en mørkhåret ung kvinne. Han dvelte ved bildet i et par sekunder, før han stappet sølvuret i lommen. I det samme ble den trange lugaren opplyst av et lynglimt etterfulgt av et voldsomt drønn. Igjen hørte han skipsklokka. Kapteinen vrengte på seg en oljehyre, styrtet over gulvet og traff døren med skulderen først. Med et stønn slo han opp døren. Det var like før han kolliderte med et par sjømenn som stormet forbi han i gangen. Han så frykten i øynene deres der de hastet videre. En liten dekksgutt, som ble kalt petit Pierre ropte over skulderen: «Bon chance, capitaine!» Lykke til.

Kapteinen sjanglet ut på dekk idet skipet krenget voldsomt. Sjøsprøyten slo mot han som en vegg av vann.

Med en kraftanstrengelse nådde han førerhuset og dro opp døren.

Ved roret sto en kraftig mann. Ryggmusklene bulte under en stripete skjorte. Han snudde seg mot kapteinen. Huden hans var mørk som natten utenfor. Kun de vidåpne øynene glimtet hvitt.

«Capitaine!» ropte han innbitt. «Le Phare!»

Kapteinen stormet over dørken.

«Hva mener De med le Phare, herr Baptiste?» brølte han. «Hvilket fyr?»

Baptiste grep kapteinen i skulderen og dyttet han mot vinduet.

«Hva ser De, capitaine?» spurte han med en tykk fransk aksent.

Kapteinen stirret ut i natten. «Ingenting!»

«Nettopp! Ingenting!» ropte afrikaneren. «Le Phare, fyrtårnet, er slukket!»

En isende kulde skjøt oppover ryggraden til kapteinen.

Han visste ikke om han kaldsvettet eller var gjennomvåt av sjøvann.

6

«Hvilket fyrtårn snakker vi om?» hveste han.

«Blotholmen fyr,» svarte Baptiste lavt. Han fortsatte på fransk. «Vi befinner oss på det farligste stedet mellom Kristiansand og Kristiania. En labyrint av skarpe skjær.

I storm og stummende mørke.»

«Vi må vende hardt styrbord,» sa kapteinen. «Mot åpen sjø!»

«Det er for sent, capitaine. Hvis vi kommer på tvers av bølgene vil vi kantre eller bli kastet mot skjærene.» Styrmannen dro håndbaken over den svette pannen. «Vi må fortsette framover.»

I det samme var det noe som fanget kapteinens oppmerksomhet. Han løp til nærmeste vindu.

«Jeg ser lys,» brølte kapteinen. «På land!»

Han presset ansiktet mot vindusglasset.

«Lyssignaler,» hvisket han. Leppene hans bevegde seg mens han med vidåpne øyne tydet beskjeden.

«Trygg …» leste han, «havn …»

Kapteinen strøk de våte hårtjafsene bort fra øynene.

Så snudde han seg mot styrmannen.

«Hardt babord, Baptiste,» sa han og sendte styrmannen et besluttsomt blikk. «Deretter stø kurs mot land.»

Kapteinen kjempet opp døren til dekk.

«Ta med deg lasten!» ropte Baptiste. «Hvis vi forliser …»

Bannende sprang kapteinen tilbake over dørken igjen og åpnet en kiste. Han trakk opp en skipssekk. Det klinget metallisk da gjenstandene i sekken slamret mot hverandre.

«Lykke til, Christophe.» Kapteinen ga styrmannen et fandenivoldsk smil. «Hvis vi overlever, skylder jeg deg et glass med øl!»

Styrmann Christophe Baptiste nikket alvorlig. «Jeg 7

skal huske det, capitaine.» Så grep kapteinen en stormlykt og forsvant ut på dekk.

Dampskipet krenget under han mens det svingte mot land. Kapteinen stormet bort til ripa og strakte armen med lykta ned mot de nattsvarte bølgene.

I det samme så kapteinen at han hadde gjort en grusom feil. Han bråsnudde seg mot førerhuset for å signalisere til styrmannen. Men det var allerede for sent. Skipet traff skjæret med et øredøvende brak. De skarpe steinene skar seg gjennom metallskroget.

Sammenstøtet slynget kapteinen over ripa. Han traff vann, ikke stein.

Det iskalde saltvannet slukte han hel og lammet han i noen sekunder. Så våknet kroppen til. Han sparket med beina og nådde overflaten. Strømmen var kraftig. Han ble trukket under igjen. En skulder traff stein, og han kjente det skarpe revet mot fingertuppene. Han klamret seg fast. Forskrekket så han hvordan de kraftige bølgene slepte skipet av skjæret, før det ble kastet mot steinene igjen. Det var bare så vidt han klarte å rulle seg unna det ødelagte skroget. Det gapte mot ham som en kjeft full av filte jerntenner. Gjennom regnet så han flere av mannskapet hoppe fra ripa. De traff den skummende vannflaten og forsvant under. Så begynte skipet å trekke seg løs fra revet igjen. Det var i ferd med å synke.

Med voldsomme anstrengelser kloret kapteinen seg oppover skjæret, centimeter for centimeter, før han kollapset utmattet mot steinene. Gjennom det strie regnet skimtet han land. Til sin overraskelse så han at han bare var noen meter fra stranden. Lys beveget seg på land. Lykter. En svartkledd skikkelse med et uvanlig stort hode sto 8

på svaberget og stirret utover mot havet. Det tok noen sekunder før kapteinen skjønte hva det var: Skikkelsen hadde på seg en hjelm. En dykkerhjelm.

I det samme fikk han øye på en mann som kjempet mot brenningene rett foran dykkeren.

«Baptiste!»

Kapteinen prøvde å rope, men stormen overdøvet han. Den kraftige styrmannen sto halvveis oppreist nå.

Han strakte armene bedende opp mot dykkeren idet en tredje skikkelse, en krokrygget mann, kom gående langs strandkanten. Han var lavere enn dykkeren, med en sydvest trukket ned over ansiktet. I den høyre hånden holdt han en lang stokk. Nei. En harpun!

Baptiste strakte forgjeves ut en hånd for å få hjelp.

Men den krokryggete skikkelsen løftet bare den lange harpunen.

«Baptiste!» skrek kapteinen, men stemmen forsvant i vindkastene.

Så traff harpunen Baptiste i brystet.

Styrmannen knakk sammen og kollapset i bølgene. På et sekund var han oppslukt av de skummende vannmassene.

«Nei!» skrek kapteinen. Et øyeblikk stirret mannen med sydvesten utover havet, som om han hadde hørt det hjerteskjærende brølet. Så snudde han seg og begynte å gå tilbake langs stranden.

Kapteinen klamret seg til revet. Han knep øynene igjen. Hikstende presset han ansiktet mot de kalde steinene. Så kravlet han baklengs ned i vannet. Besluttsomt sparket han fra mot steinene og la på svøm.

Del 1

Uønskede gjester

Kristiania, 15. november 1888 Jeg kjeder meg!

Edvard Frost sank bakover i den dype skinnstolen og stirret motløst opp i taket. Han gned seg i øynene og strøk en hånd gjennom håret, som var grått som stein, men allikevel tykt og trassig.

Håper herr Mink kommer hjem snart.

Han satte seg langsomt opp igjen. Det var vel like greit å komme i gang med dagens gjøremål. På mahognibordet foran han lå det en bunke brev. Med et sukk grep han det øverste brevet. Den andre hånden fant en tekopp ved siden av bunken, og mens han kastet et blikk på konvolutten, tok han en slurk av teen. Den var iskald! Han hostet irritert. Teen skvulpet over og traff brevbunken.

Straks begynte væsken å trekke seg inn i papiret så den sirlige løkkeskriften blødde utover. Ergerlig satte han fra seg koppen og tørket konvolutten mot vesten. Adressaten var nesten umulig å tyde nå.

Men Edvard visste godt hvem brevet var til.

Herr Lucian Leopold Mink. Bedre kjent som Samleren i Kristianias underverden. Og Edvards arbeidsgiver.

Edvard la fra seg brevet igjen, og i det samme spraket 13

det høyt i peisen bak han. Han rykket til, og irriterte seg med det samme over sin egen lettskremthet. Han likte seg ikke spesielt godt i det ensomme biblioteket, men det var det eneste oppholdsrommet på herr Minks herregård som ikke var lukket og låst eller fullstendig nedstøvet. Bortsett fra den gigantiske utstillingssalen med herr Minks samling av historiske kuriositeter og kottet hvor Edvard hadde sovet de siste ukene. Men der var det enda mer utrivelig enn i biblioteket.

Biblioteket i seg selv var egentlig ikke så dystert. Men det minnet Edvard om en kveld for halvannet år siden.

Det var her herr Mink og Frederik Lazarus hadde vist dem kisten med trollskallen kvelden før de dro av gårde på ekspedisjonen. Knappe to uker senere hadde Lazarus trukket sitt siste sukk i Østerdalen. Tiden etter trollekspedisjonen hadde ikke vært så spennende som Edvard hadde håpet på. Strengt tatt var han fremdeles bare en løpegutt i Kristianias gater, men med bedre betalt og færre hull i klærne. Den lille fritiden han hadde ble tilbrakt i professor Rüdiger Wolfs bibliotek, hvor han leste seg opp på alt han kunne finne om folketro og det overnaturlige. Men resten av tiden løp han ærender i byen.

De siste ukene hadde han riktignok sluppet unna høstregnet og Graahaven barnehjem. Han hadde isteden kjedet livet av seg på Minks støvete, gamle gods et stykke utenfor byen. Edvard hadde nemlig fått i oppdrag å passe på herregården mens Mink var ute på reise.

Vel, han passet ikke akkurat på de uerstattelige skattene i samlingen – det var det Svartskjortene som tok seg av. Den fryktete gategjengen gjorde nytten som Minks private hær, utplassert rundt herregården med rifler, klubber og kniver, i tilfelle noen uheldige innbruddstyver skulle prøve seg. Riktignok var det liten fare for uønsket 14

besøk, ettersom Minks samling var en godt bevart hemmelighet for de aller fleste. Samlingen eksisterte nemlig kun fordi herr Mink likte å samle på ting, ikke for at folk skulle komme og se på den.

Så Edvards jobb var mer praktisk: Han gjorde innkjøp i Kristiania, tok imot varer, kokte kaffe til vaktene. Og åpnet posten. Etter en drøy måned var han i ferd med å gå fra forstanden av kjedsomhet. Mink hadde dratt på en ekspedisjon til Skottland. Til en eller annen Loch, som visstnok betydde innsjø. Edvard ville ha ofret sjelen sin for å få lov til å bli med.

Men Mink hadde sagt at han hadde «viktigere oppgaver» til han. Kjedeligere oppgaver, måtte han ha ment.

Grettent bladde Edvard gjennom bunken med brev før han skjøv dem til side. En liten gråpapirpakke bundet med hyssing hadde gjort han nysgjerrig. Ikke bare fordi det var den eneste pakken, men også fordi den var adressert til Edvard.

Han gransket poststempelet: «London 10/11–1888.»

Var den fra herr Mink? Han knøt opp hyssingen, og foldet forsiktig ut gråpapiret. En liten eske kom til syne.

Forsiktig løftet han av lokket og kikket nedi.

Han skvatt til.

Omhyggelig plassert blant sammenkrøllet avispapir lå det en kniv!

Den var lang og smal, og selv om den var ganske skitten, så den skremmende skarp ut. Forsiktig grep han skaftet og løftet den ut av esken. Han studerte knivbladet.

Hva var de flekkene? Størknet blod?

Han kjente en vemmelig følelse i bunnen av magen.

Noe sa han at det ikke var dyreblod. Plutselig fikk han øye på en liten lapp i esken, der hvor kniven hadde ligget.

15

«Edvard,» leste han. «Vennligst plasser denne gjenstanden i en passende monter. Jeg returnerer til Kristiania med DS Ervervelsen torsdag aften den 15de november. L. L. Mink.»

Torsdag, tenkte Edvard. Det er i dag! Endelig kunne han forlate denne redselsfulle herregården.

Edvard reiste seg fra skinnstolen og snudde seg mot peisen. Han studerte kniven. Ingen inskripsjoner eller annet som kunne hinte til hva slags kniv dette var. I det samme traff foten hans en av de sammenkrøllede avissidene som hadde falt på gulvet. En tanke slo han, og han snappet opp papiret. Han rettet det ut med den ledige hånden. Hjertet hans banket hurtigere. Det var forsiden av en engelsk avis, Daily News, datert den 10. november. Med ett kjente han seg svimmel. Kniven glapp ut mellom fingrene hans og traff gulvet. Han stirret på avissiden. Han hadde lært litt engelsk av professor Wolf det siste året, men han trengte uansett ikke lese mye for å forstå forsiden.

Nytt kvinnedrap i Whitechapel … Jack the Ripper …

Edvard kjente allerede til den grusomme historien som hadde gått verden rundt. Flere kvinner var blitt myrdet på åpen gate i den fattige bydelen Whitechapel i ØstLondon. Det siste offeret, som Aftenposten hadde skrevet om for et par dager siden, var blitt drept innendørs.

Og grusomt skamfert. Avisene kalte morderen for Jack the Ripper, Oppspretteren, fordi han brukte en … Edvard stirret på den flekkede kniven på gulvet.

Hva har du blandet deg opp i nå, herr Mink? Han krøllet avispapiret sammen i hånden. Et kremt lød bak han, og Edvard virvlet rundt. Lydløst hadde noen kommet inn i biblioteket fra utstillingssalen utenfor. Det var Petter Brand, lederen for Svartskjortene. Den forrige le16

deren, Maximillian Grue, hadde forsvunnet i Østerdalen året før. Sannsynligvis drept av et troll eller andre underjordiske vesener.

Edvard foretrakk Brand framfor den avskyelige Grue.

Brand var en tynn mann, med en enda tynnere bart, og rak rygg. Edvard mistenkte at han hadde tjenestegjort i hæren. Brand så på Edvard med et kaldt, uinteressert blikk.

«Dårlige nyheter, herr Frost?» Han likte tydeligvis ikke å omtale Edvard som «herr Frost». Det var i hvert fall Edvards teori om hvorfor Brand skar en liten grimase av vemmelse hver gang. Sakte flyttet han blikket ned til det sammenkrøllede avispapiret i hånden til Edvard.

«Slett ikke!» utbrøt Edvard, fremdeles litt skjelven.

«Bare en pakke fra herr Mink. Han kommer hjem i kveld.»

Brand nikket.

«Vi har gjester,» sa han. «Noen herrer fra Kristiania.

De ønsket å snakke med herr Mink. Da jeg sa at han var bortreist, spurte de etter Dem.» Edvard skvatt til.

«Spurte de etter meg ved navn?»

«Ja,» fortsatte Brand. «Skumle typer. Jeg lot dem vente på gårdsplassen.»

«Skumle?» Edvard trakk på seg jakken. «Hvordan da?»

«Av den typen man ikke har lyst til å møte i en mørk bakgate på Vaterland,» svarte Brand. «Men ta det med ro. Svartskjortene mine holder et øye med dem fra hagen.»

Edvard følte seg litt roligere idet han gikk mot døren.

Svartskjortene voktet herregården, men de holdt seg i 17

skjul i den store hagen og skogholtet som omkranset den. Å ha synlige, væpnede vakter var som å annonsere at huset var fullt av verdisaker. Om det ble kjent at Shakespeares håndskrevne manuskript til Romeo og Julie, eller Leonardo Da Vincis skisser av Mona Lisa befant seg i utstillingssalen, ville hver kjeltring og innbruddstyv i verden valfarte til herregården. Og det ville herr Mink helst unngå. For omverdenen var han bare en litt eksentrisk arving.

Edvard stoppet i døråpningen.

«Eh, herr Brand!» sa han og snudde seg. «Den kniven på gulvet der er fra herr Mink. Kan De finne en passende monter til den?»

Brand hevet øyenbrynene. Men før han rakk å svare, var Edvard halvveis gjennom den store salen. Han sprang over det glatte marmorgulvet mens han kneppet igjen jakken.

Langs alle veggene i den store salen sto det rekke på rekke av montere, glasskap og bokhyller. De var fylt med alle slags historiske gjenstander, fra eldgamle våpen til støvete manuskripter.

«Verdens største private samling av historiske kuriositeter og antikviteter,» hadde Mink skrytt da han viste Edvard og professor Wolf rundt året i forveien. Edvard var blitt målløs av forbløffelse. Men nå hadde han studert samlingen så grundig og ofte at selv ikke Kleopatras mumie eller Jesu tornekrans imponerte han lenger.

Han smatt inn en døråpning på den andre siden av rommet. Så passerte han gjennom en trang gang med rekker av antikke rustninger som hadde tilhørt riddere, samuraier og romerske legionærer. Gangen endte i den store vestibylen. Verdifulle malerier dekket veggene hele veien opp til taket. Edvard dro en hånd gjennom det strie grå 18

håret for å få det til å ligge. Forgjeves. Han satte skulderen mot de to store utgangsdørene, og dørene åpnet seg med et klagende skrik, akkurat nok til at Edvard kunne smette gjennom. Så dundret de igjen bak han. Den store gårdsplassen lå ensom og fargeløs i det kraftige regnværet. Hvis temperaturen sank noen grader til, ville de nok snart få høstens første snøfall. Midt på plassen, ved siden av fontenen, sto en vogn trukket av svarte hester.

To menn satt oppe på vognen. Den ene hadde en liten bowlerhatt balansert på hodet. Kusken ved siden av satt sammensunket under en regnfrakk. Edvard småløp ned den brede marmortrappen. Isende regn sved mot pannen hans og rant ned i nakken. Han skuttet seg.

Halvveis skjult bak et asketre skimtet han en svartkledd mann. Svartskjortene passet på. Han følte seg litt tryggere ved tanken.

I det samme hoppet mannen med bowlerhatten ned og åpnet vogndøren. Da Edvard nærmet seg så han at mannen hadde et blodig tørkle under hatten, og at det ene øyet var opphovnet.

«Herr Frost,» sa mannen uttrykkløst. Han gestikulerte mot den åpne døren.

«Takk,» mumlet Edvard med et nikk. Han nølte i et sekund. Nervøst kikket han opp på mannen med bandasjen. Mannen hevet øyenbrynene, tydelig utålmodig.

Skummel fyr, ja. Ingen tvil om det, tenkte Edvard.

Med to raske skritt klatret han opp stigtrinnene og smatt inn.

«Velkommen, herr Frost,» sa en dyp stemme i mørket innenfor. «Sett deg.»

Edvard myste, mens øynene prøvde å venne seg til mørket. Det satt to menn i vognen. En stor mann breiet seg ut på det ene setet. På det motsatte setet satt en 19

mindre kar, kledd i frakk med tykk pelskrage. Skarpe øyne glimtet lumskt i mørket.

Edvard satte seg overfor den største mannen.

«Hvem er De?» spurte Edvard og tørket regnvannet vekk fra ansiktet med jakkermet.

Mannen satt med hendene foldet i fanget. Han var kledd i svart fra topp til tå. Og i fanget holdt han en flosshatt.

«Vi har møttes før, herr Frost,» sa han. «På en like regntung dag som denne.» Mannen kikket opp, og et flatt ansikt omkranset av kraftige grå bakkenbarter, kom til syne. Edvard kjente han straks igjen. Det føltes som et slag i magen. Mannen virket fornøyd med Edvards reaksjon, for de brede fiskeleppene hans krummet seg i et tilfreds smil.

«Jeg husker Dem,» sa Edvard. «Hva vil Kristiania Okkulte Selskab med herr Mink?» Året før var Edvard blitt sendt av professor Wolf for å hente en pakke. Det viste seg å være et sølvskrin, rettere sagt en sjelefanger. Edvard husket godt den gorillaliknende mannen med de lange armene og de korte beina, som hadde overlevert skrinet.

«Vi ble visst ikke ordentlig introdusert forrige gang,» sa mannen. Han stakk fram en neve kledd i en svart skinnhanske. «Mitt navn er Sebastian Willumsen. Og, ja, jeg representer Kristiania Okkulte Selskab.»

«Edvard Frost.» Edvard tok mannen i hånden, men trakk den raskt til seg.

«Dette er herr Serpionov,» sa Willumsen og nikket mot den andre mannen. «Han er russisk, så han snakker ikke noe særlig norsk.» Serpionov hadde oljesvart hår gredd bakover og et nesten firkantet skjegg. De stive bartene så ut som de var laget av svart stål. Serpio20

nov tok hendene ut av jakkelommene, og Edvard så at han hadde knokejern av messing tredd nedover fingrene.

Han strammet nevene, så det knaket faretruende i fingerleddene.

«Han trenger ikke prate heller,» fortsatte Willumsen.

«Det er i hvert fall ikke det jeg betaler han for å gjøre.»

«Herr Mink er bortreist,» sa Edvard. Han så på Willumsen igjen. «Jeg tror nesten De må komme tilbake en annen dag.»

Serpionov lente seg tilbake, med et påtatt skuffet uttrykk i ansiktet.

«Jeg hadde egentlig bare et raskt spørsmål,» sa Willumsen. «Kanskje De kan hjelpe meg isteden?»

Edvard svarte ikke, men Willumsen fortsatte allikevel.

«Vi leter etter en mann. En sjøkaptein,» sa han. «Vi traff på han ved Fiskebryggen, men han slapp unna. En av mennene mine, Smeden, ble skadet i basketaket.»

Han gestikulerte mot vogndøren og mannen med bandasje, blåveis og bowlerhatt.

«Og hvorfor tror De han har kommet hit, herr Willumsen?» spurte Edvard.

«Vel,» begynte Willumsen, og senket stemmen som om han var redd for at noen lyttet. «Denne kapteinen skulle ha ankommet Kristiania med skipet DS Ormen for flere dager siden. Med en verdifull last som tilhører Selskabet. Men skipet dukket aldri opp.»

«Ja vel?» sa Edvard nysgjerrig. «Hva har det med herr Mink å gjøre?»

«Vi fikk nyss om at kapteinen var i Kristiania og hadde prøvd å komme i kontakt med Svartskjortene til herr Mink.»

Willumsen lente seg framover.

21

«Det kan virke som om kapteinen ønsket å selge lasten til herr Mink. En last som tilhører oss!»

«Og De tror han har kommet hit?» kom det fra Edvard. Han prøvde å skjule bekymringen i stemmen.

Denne slåsskjempen av en kaptein hørtes temmelig skummel ut.

«Det er ikke utenkelig,» svarte Willumsen og satte blikket i Edvard.

«Jeg har ikke sett noen kaptein,» sa Edvard utålmodig. «Og som sagt er herr Mink bortreist.»

Edvard åpnet vogndøren og reiste seg fra setet.

«Men takk for advarselen, herr Willumsen.»

Han hoppet ned fra vognen.

«Hold øynene åpne,» kom det fra mørket bak han.

Edvard snudde seg mot åpningen. Han hørte en lav latter innenfra. «Skal si du har kommet deg opp her i verden, herr Frost! Hvor gammel er du nå?»

Edvard kikket forlegent ned på klærne sine. Svarte skreddersydde klær. Langt unna den knappeløse frakken han hadde gått med i fjor vår.

«Femten år,» mumlet Edvard.

«Du får hilse herr Mink når han returnerer fra De britiske øyer,» sa Willumsen. «Vi sees nok igjen, herr Frost.»

I det samme ble vogndøren smelt igjen fra innsiden, og vognen satte fart. Den bandasjerte mannen ga Edvard et olmt blikk oppe fra vognen. Så satte hestene fart rundt gårdsplassen og forsvant nedover den brolagte bakken.

Edvard ble stående i det isende regnet og se etter dem.

En tanke traff han, plutselig som et lynnedslag.

Hva var det Sebastian Willumsen hadde sagt?

«De får hilse herr Mink når han returnerer fra De bri22

tiske øyer.» Men Edvard hadde ikke nevnt noe om hvor herr Mink befant seg.

Hvorfor kom Willumsen hit hvis han allerede visste at Mink var bortreist? Tankene kvernet mens Edvard søkte ly under taket som skjermet inngangspartiet. På toppen av trappen bråstoppet han.

Willumsen kom ikke for å treffe herr Mink, tenkte han. Han kom for å treffe meg!