Orbis 2026

Orbis

Et magasin om verdenslitteraturen fra Cappelen Damm

0126

LEDER

Verdens beste bøker

Orbis er et magasin om oversatt skjønnlitteratur fra Cappelen Damm som distribueres gratis til bokhandlere og lesere. https://cappelendamm.no/orbis © CAPPELEN DAMM AS 2026 www.cappelendamm.no Trykk: Livonia Print Sia Papir: Amber BIO Graphic Omslagsfoto: Lina Hindrum Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser så mye som mulig. Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

Den overordnede målsettingen i re­dak­sjon­en for oversatt skjønnlitteratur i Cappelen Damm er like ambisiøs som den er enkel: å utgi verdens beste bøker, oversatt til norsk.

Forlaget har en egen redaksjon som leter spesifikt etter bøker fra hele verden. Bøkene som velges ut for over­settelse, skal være av høy litterær kvalitet, og oppleves interessante og relevante for samtiden.

Noen av forfatterne i dette magasinet kjenner du kanskje fra før, som fjorårets Booker-vinner David Szalay eller Nobelprisvinner László Krasznahorkai.

Andre er ­muligens nye bekjentskaper, som meksikanske Dahlia de la Cerda, marokkansknederlandske Safae el Khannoussi og palestinske Karim Kattan.

Bøker fra andre land kan være som åpne vinduer. Du ser ut og oppdager en ny verden.

Andre er som speil. Du ser deg selv, men på en måte du ikke har gjort før. En norsk leser kan bli like grepet av en roman skrevet i Osaka som Oslo. Kanskje har den til og med potensialet til å gjøre større inntrykk, fordi den åpner for noe vi ikke visste fantes.

Dette magasinet tar deg med til Irene Solàs katalanske fjell, Patrick Modianos flanerende Paris og Joanna Elmys håpefulle Bulgaria, og mange flere destinasjoner på det litte­rære verdenskartet. Bøkene handler om steder og erfaringer langt fra våre egne, men treffer likevel noe universelt og sant. Oversatt litteratur åpner verden, og den åpner deg.

God lesning og god reise!

Dagfinn Møller, Redaksjonssjef for oversatt ­skjønnlitteratur i Cappelen Damm

Innhold 4 8 14 20 28 32 36 40 50 52 56 68 74 78 83 90 94

Ben Lerner Dahlia de la Cerda Irene Solà Patrick Modiano David Szalay Liv Duvå Susie Boyt László Krasznahorkai Elisa Shua Dusapin Safae el Khannoussi Antonio Scurati Sergej Lebedev Thuận Karim Kattan Joanna Elmy Yan Lianke Yassmin Abdel-Magied

Forsidebilde: Elisa Shua Dusapin, David Szalay og Irene Solà. https://cappelendamm.no/orbis

ORBIS

3

4 5 1 2 3

17

6 7 8 9 10 11

12 13

14 15 16

18

19

20

21

Innhold 4 8 14 20 24 28 32 36 40 50 52 56 68 74 78 83 90 94

Ben Lerner – USA 2 Dahlia de la Cerda – Mexico 3 Irene Solà – Spania 10 Patrick Modiano – Frankrike 8 Tidligmoderne kvinner – Italia, UK, Frankrike og Sverige 13, 7, 8, 4 David Szalay – UK, Kanada og Ungarn 7, 1, 12 Liv Duvå – Danmark 5 Susie Boyt – UK 7 László Krasznahorkai – Ungarn 12 Elisa Shua Dusapin – Sveits, Frankrike og Sør-Korea 9, 8, 19 Safae el Khannoussi – Marokko og Nederland 11, 6 Antonio Scurati – Italia 13 Sergej Lebedev – Russland 17 Thuận – Vietnam 20 Karim Kattan – Palestina 15 Joanna Elmy – Bulgaria 14 Yan Lianke – Kina 18 Yassmin Abdel-Magied – Australia og Sudan 21, 16

ORBIS

3

En versjon av verden – om Ben Lerners

Transkripsjon E S S AY AV T H O M A S L U N D B O

Ben Lerners romaner viser hvordan vår tids medievirkelighet gir en følelse av at vi bare lever i en versjon av verden, skriver oversetter Thomas Lundbo.

B

en Lerner (f. 1978) regnes som en av de viktigste forfatterne i den yngre amerikanske samtidslitteraturen.

Siden debuten med diktsamlingen The Lichtenberg Figures i 2004 har han bemerket seg både som poet, romanforfatter og kritiker, og har dessuten gitt ut en poesiteoretisk pamflett (Hatet til poesien, norsk oversettelse i 2017). Han har også vært involvert i flere samarbeidsprosjekter med kunstnere, i tillegg til at han underviser i engelsk som Distinguished Professor ved Brooklyn College. Lerner har mottatt en rekke utmerkelser for sitt forfatterskap, og har også vært kortlistet til noen av de mest prestisjetunge amerikanske litterære prisene. Blant annet var han en av finalistene til Pulitzer-prisen i 2020 for Topeka-skolen (norsk oversettelse i 2021), som fikk anmelderen i The New York Times Magazine til å omtale ham som «den mest talentfulle forfatteren fra sin generasjon».

4 ORBIS

I sine romaner framstår Ben Lerner som en smart og lærd forfatter. Han er vel bevandret i samtidens populærkultur og kritiske kulturteori, og bøkene inneholder referanserike essayistiske

Lerner gjør utstrakt bruk av selvbiografisk materiale som både tilfører fortellingene et ektefølt eksistensielt trykk og skjerper den narratologiske ambivalensen. partier, ofte flettet inn i dialoger med troverdig muntlig utlegning og språklig improvisasjon; i ungdommen vant han National Forensic League-turneringen, der High School-elever fra hele USA konkurrerer i praktisk polemisk debatt. Som en slags sene postmodernistiske romaner er Lerners fik­sjons­bøker gjennom-

ORBIS

5

Foto: Beowulf Sheehan

gående selv­refe­rende, med flere lag av ironi og interne krysshenvisninger, men metadimensjonen er alltid naturlig integrert i fiksjonen, idet bøkene gjerne forteller to (eller flere) versjoner av samme historie – både på mikro- og makro­plan.

Rammefortellingen i 10:04 (2014, norsk oversettelse i 2016) handler for eksempel både om hendelsene som lå til grunn for Lerners New Yorker-utvalgte novelle

I kondensert form temati­serer Transkripsjon hvordan de mediale grensesnittene former forestillingene våre.

«The Golden Vanity», og om forsøket på å skrive den om til en roman etter at forfatteren mottok et sekssifret forskudd.

I tillegg opplever både hovedpersonen og flere bipersoner i boka at sentrale elementer i hva de har ment å vite om seg selv, viser seg å være feil.

I ro­ma­ne­ne gjør Ler­ner ut­strakt bruk av selv­bio­gra­fisk ma­te­ria­le som både til­ fø­rer for­tel­lin­ge­ne et ek­te­følt ek­si­sten­ si­elt trykk og skjer­per den nar­ra­to­lo­ gis­ke am­bi­va­len­sen. For­tel­ler­ne hans er gjer­ne kei­te­te og usik­re, og sam­ti­dig selv­ut­le­ve­ren­de om egne bris­ter på en måte som sår tvil om på­li­te­lig­he­ten. Det er en type fik­sjons­spill med mar­kan­te inn­slag av ko­mikk som lett kan av­fei­es som ufor­plik­ten­de lek, men som hos Ler­ner all­tid bun­ner i isce­ne­set­tel­ser av ve­sent­li­ge trekk i sam­ti­den. Framfor alt vi­ser ro­ma­ne­ne hans hvor­dan vår tids me­die­vir­ke­lig­het inn­gir en ved­va­ren­de fø­lel­se av at vi bare le­ver i en ver­sjon av 6 ORBIS

ver­den – «ak­ku­rat nå er jeg ikke sik­ker på hvil­ken vir­ke­lig­het som var mest vir­ke­ lig», som det for­mu­le­res av en av ka­rak­ te­re­ne i Tran­skrip­sjon – sam­ti­dig som den egent­li­ge, for­treng­te vir­ke­lig­he­ten når som helst kan bry­ te inn og en­ de­ ven­de fore­stil­lin­ge­ne våre. Det­te er ty­de­ lig al­le­re­de i de­bu­ten På vei fra Ato­cha sta­sjon (2011, norsk over­set­tel­se i 2015), der ho­ved­per­so­nens mas­ke­spill un­der et sti­pend­opp­hold i Madrid i 2004 brått av­bry­tes med ter­ror­an­gre­pe­ne, som igjen av­lø­ses av sam­tids­ty­pis­ke hy­per­ po­li­tis­ke ge­ber­der. Den po­li­tis­ke di­men­ sjo­nen i Lerners pro­sa er sær­lig framtredende i To­pe­ka-sko­len, som kan le­ses som en ele­gi over for­fal­let i den li­be­ra­le or­de­nen i USA, og en ad­var­sel om vol­den som lig­ger la­tent i ten­den­se­ne som har frambrakt trumpismen.

I sin siste ro­man Tran­skrip­sjon går Ler­ner rett inn i kjer­nen av den­ne pro­ blem­stil­lin­gen. I hand­lin­gen drar for­ tel­le­ren til sin stu­die­by Prov­i­dence, der han kon­fron­te­res med skjell­set­ten­de opp­le­vel­ser fra sin egen for­tid. For­må­let med rei­sen er å gjø­re et tids­skrift­in­ter­ vju med en tid­li­ge­re fore­le­ser, den nit­ti år gam­le medie- og kul­tur­teo­re­ti­ke­ren Tho­mas – som også er fa­ren til ung­doms­­ k­am­er­aten Max. På ho­tell­rom­met mis­ter imid­ler­tid for­tel­le­ren te­le­fo­nen i vas­ ken, og blir plut­se­lig re­vet ut av den all­ tid al­le­re­de me­di­er­te vir­ke­lig­he­ten der han er vant til å be­fin­ne seg. Er­fa­rin­gen av å være uten smart­te­le­fon får ver­den til å framstå på en ny og nes­ten tru­en­de måte; rent prak­tisk in­ne­bæ­rer ta­pet at han mang­ler opp­taks­ut­sty­ret han had­ de tenkt å bru­ke un­der in­ter­vju­et. Li­ke­ vel gjen­nom­fø­rer han en sam­ta­le med

Thomas, som ut­gy­ter seg i sin sed­van­ li­ge stil – i lan­ge tan­ke­rek­ker, ful­le av re­fe­ran­ser og as­so­sia­ti­ve sprang – men som åpen­bart har be­gynt å bli glemsk, og tid­vis for­veks­ler ho­ved­per­so­nen med sin egen sønn, som er i en si­tua­sjon som kan min­ne om ho­ved­per­so­nens.

For mens Max har en dat­ter som li­der av en eks­trem form for spi­se­veg­ring, sli­ ter for­tel­le­rens egen jevn­ald­ren­de dat­ ter med en dif­fus angst. Slik opp­står en spei­ling mel­lom de to, som fort­set­ter i bokas av­slut­ten­de del. Der for­tel­ler Max ho­ved­per­so­nen om hvor­dan han gjor­de et snikopptak av fa­ren et­ter at sist­nevn­te vend­te til­ba­ke til be­visst­he­ten fra en kraf­tig co­vid-in­fek­sjon, i en sam­ta­le som vi­ser fle­re pa­ral­lel­ler med ho­ved­per­so­ nens tids­skrift­in­ter­vju. Ho­ved­per­so­nen på sin side ned­teg­ner – tross man­ge­len på opp­taks­ut­styr og in­ter­vju­ob­jek­tets sur­ring – in­ter­vju­et for pub­li­ka­sjon, uten å opp­gi at det er tran­skri­bert et­ter hu­kom­mel­sen. Når han han selv brin­ger sann­he­ten for en dag, må han møte kon­ se­kven­se­ne av falsk­ne­ri­et.

I kondensert form – romanen er på knappe 130 sider – tematiserer Tran­ skripsjon hvordan de mediale grensesnittene former forestillingene våre; hvordan fortellingene vi forteller oss selv og hver­ andre påvirkes av glemsel, forvekslinger og annenhånds formidling; hvordan vi snor oss om de forskjellige versjonene av verden for å håndtere de høyst virkelige problemene den stiller oss overfor. Den viser hvordan fiksjonsfortellingen fortsatt er suverent egnet til å framstille verdens kompleksitet – og fortsatt kan fornyes for å fange opp historiske utviklingstrekk vi ennå ikke overskuer. ■

BEN LERNER (f. 1979) er en kritikerrost amerikansk forfatter som har blitt løftet frem som «sin generasjons mest talentfulle forfatter». I 2026 utgis Transkripsjon på norsk.

THOMAS LUNDBO (f. 1971) er en norsk forfatter og skjønnlitterær oversetter.

Han har oversatt Transkripsjon til norsk.

ORBIS

7

Smilet  U T D R AG F R A R E S E R VO I R B I TC H E S AV DA H L I A D E L A C E R DA

Det mest irriterende ved hele greia, var at da de drepte meg – eller drepte de meg ikke? – var jeg ikke engang ute og festa. Den dagen husker jeg at jeg tok på meg ei T-skjorte med Los Tigres del Norte på, av latskap.

Jeg hadde også på meg et svart skjørt som nådde ned til knærne, og et par joggesko, latterlig, jeg vet, men jeg hadde gått i to måneder uten fri siden jeg sparte penger til å kjøpe meg mobiltelefon, til billetter til VIP-området på konserten til Intocable, og jeg hadde ikke lyst til å pynte meg. Jeg hadde bidratt til fire ulike felles-potter for å klare det. Så da tok jeg bussen fra fabrikken slik at jeg kunne gå av i byen, og derfra ble det ikke så dyrt.

Men noe gikk galt, helvete, så fordømt galt. Da jeg gikk på bussen, var det ti andre jenter der, men litt etter litt gikk de av, helt til jeg blei aleine igjen med sjåføren, å herregud! Jeg husker ham, og jeg svetta som en gris i hendene, jeg svetta masse, jeg var livredd og nervøs.

I øreproppene mine lød El Poder del Norte, den nasale stemmen til vokalisten lyktes ikke med å distrahere meg fra paranoiaen, eller var det en dårlig forutanelse? Jeg vet ikke engang hva klokka var da sjåføren, det jævla svinet, endret Jeg vet ikke hvor mange, hvor rute. Jeg satte i å be, jeg ba til Gud mange pikker og hender og t­ imer om at han bare kjørte en snarvei, en annen rute for å komme raskere jeg gjennomgikk, men jeg var tilbake, men nei, plutselig så jeg helt ferdig, ødelagt, blåmerke på ingenting, bare mørke og ørken. blåmerke, svimerke på svimerke, Nå går det til helvete, tenkte jeg. Til helvete. Panikken tok overhånd, slag på slag. og jeg begynte å skrike at han måtte slippe meg av, at hvor i svarte var det han kjørte meg hen, han i sin mors og datters navn ikke måtte finne på å skade meg. Rasshølet lo bare. Han stansa bussen.

8 ORBIS

Jeg gråt sånn at jeg snart bare var en liten klump, jeg gråt masse, banna.

Jeg hørte at han gikk av bussen, jeg kunne se lysene fra en politibil: Jeg skreik høyere, ba dem om hjelp, trygla, men drittsekkene lot som om de ikke hørte, og han fikk kjøre videre. Vi forsvant inn i ørkenen. Han bråbremsa. Han åpna døra, og så kom det på fire rasshøl til. Vil du at jeg skal fortelle deg det?

Alle fem voldtok meg. Etter tur. De bandt meg på hender og føtter.

De brente meg med sigaretter, de slo meg til de ikke orka mer. De frigjorde meg og hadde det morsomt med å jage meg. De beit meg i puppene. De slapp taket i meg, og jeg løp alt jeg kunne, men de var raskere og sterkere enn meg. Så snart Jeg hadde hørt mange ting, de tok meg igjen, dro de meg etter håret, slengte at de brukte jentene for å meg ned i sanden og sparka til meg, i ansiktet, i lage sadistisk porno eller til brystet, rasende.

Jeg hadde hørt mange ting, at de brukte ­sataniske riter for gringoer jentene for å lage sadistisk porno eller til sata- som kjeda seg. Niks. niske ritualer for gringoer som kjeda seg. Niks.

Meg filma de ikke, de var ikke gringoer, de var mexicanske menn, det kunne ha vært fetteren din eller faren min, normale, verken juniorer eller utlendinger. Jeg veit ikke hvorfor de gjør det, jeg aner ikke, men det er én ting jeg er sikker på: at de nyter det. De nøt å se meg gråte og trygle. Man kunne se det i blikket deres, høre det av stønnene deres.

Fordømte jævler. De lot som om de kvalte meg med en rød bandana, og når de så at jeg var i ferd med å miste pusten, slapp de meg, og så begynte de å leke med meg igjen.

Jeg veit ikke hvor mange, hvor mange pikker og hender og timer jeg gjennomgikk, men jeg var helt ferdig, ødelagt, blåmerke på blåmerke, svimerke på svimerke, slag på slag. De voldtok meg med de ekle kukene sine, med en metallgjenstand og med de skitne fingrene sine. Da de ble lei og anså meg som død, lot de meg ligge igjen midt ute i ørkenen.

Mørket gikk gradvis over til lys. Jeg åpna øynene og så ham: stående ved sida av meg. «Da kom altså døden, og som om det jeg hadde gjennomgått, ikke var nok, er han også en mann», sa jeg til meg selv.

Men nei, det var ikke døden. Jeg skjønte at det ikke var den jævla døden da jeg kjente et grusomt bitt i halsen. Ja, et bitt. Han løfta meg opp og bar meg på ryggen, og mer enn det husker jeg ikke.

Jeg hadde feber eller noe enda verre. Kanskje jeg døde og våkna til live igjen, men det var mer som en hallusinasjon, beklager hvis jeg gjentar meg selv, jeg hadde flere hallusinasjoner, nei, snarere flere minner. Jeg huska da søsknene mine og jeg var små og tissa i senga.

Så komisk, jeg veit ikke hvorfor jeg kom på det, eller hvorfor jeg drømte det, rettere sagt, men vi var noen ordentlig senge­vætere der en periode. Vi var synkronisert, vi tissa samtidig, det var nærmest overnaturlig. Foreldrene mine gjorde alt de kunne, men ingenting fungerte. Vi kom til og med med noen forslag selv, men ingenting ORBIS

9

virka, absolutt ingenting. Til slutt hadde ikke pappa noe annet valg enn å gi oss et bad hver morra så vi ikke skulle stinke når vi kom på skolen. Det jeg syntes var det verste, var at jeg var stor, jeg var tolv år gammel, og jeg var på flørter’n med en gutt, og jeg tenkte, en dag kommer Med disse øynene som han til å lure meg med seg, og larvene nå aldri vil komme så tisser jeg på meg når vi sover sammen, og da kommer han til å til å spise, så jeg tarmene sparke meg ut og rett hjem igjen. mine komme ut av munnen Jeg var midt i barndomsdramaet på meg, fremdeles med en mitt da jeg våkna. Det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg befant smak av tacos al pastor. meg i ei jævla hule, ei hule midt ute i ørkenen. Men jeg var i det minste i live, jeg hadde gjort narr av døden, tenkte jeg. Jeg visste ikke at det er jeg som er døden.

Jeg så at sola var i ferd med å stå opp, og fikk det for meg at jeg skulle gå ut og få meg litt sol, se meg rundt, få litt oversikt. Bad idea. Så snart den faens sola traff huden min, var det som om jeg ble brent, det røyk av meg, til og med, au, for faen, så jeg for inn i hula igjen med det samme. Resten av dagene var grufulle, men ingenting sammenligna med voldtekten og drapet, likevel, dritkjipe. Huden min begynte å gå i oppløsning, ikke bare lukta den råttent, men den begynte å falle av, falle av i remser. Alt håret mitt falt av. Jeg spydde, kasta opp alle organene mine, hjertet, magen, tarmene, nyrene, leveren, skjoldbruskkjertelen, jeg likte at jeg kasta dem opp. Med disse øynene som larvene nå aldri vil komme til å spise, så jeg tarmene mine komme ut av munnen på meg, fremdeles med en smak av tacos al pastor. Faen, jeg dro til og med i dem for å få dem helt ut. Leveren smakte blod, ferskt blod: Jeg likte det. Skjoldbruskkjertelen var litt søt, som morsmelk. Hjertet? Det spytta jeg ikke ut, gudene må vite hvorfor.

Etter å ha kasta opp alle organene mine, og mista håret, døde jeg på nytt, aner ikke hvorfor, altså. Da jeg våkna, selv om det føltes som en jævla bad trip, var jeg nok en gang meg selv. Jeg hadde ingen sår, ingen smerte, ingenting: Jeg var føkkings Chiki i all sin prakt, men jeg var naken, eller det vil si nesten, jeg hadde bare på meg en svart topp. De drittsekkene hadde tatt fra meg klærne, og hvem veit hvor de hadde gjort av dem, rasshøl. Så jeg våkna, og det var i ferd 10 ORBIS

Foto: Dahlia de la Cerda

DAHLIA DE LA CERDA (f. 1985) er en meksikansk forfatter og aktivist som engasjerer seg for kvinner og transkvinners rettigheter. Hennes debutroman Reservoir Bitches, som kommer på norsk høsten 2026, ble nominert til den internasjonale Booker-prisen i 2025. Romanen er oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord.

ORBIS

11

med å bli kveld, og jeg dro ut for å lete etter El Charro Negro, den fyren skyldte meg en forklaring eller to. Så, skal jeg fortelle deg, begynte jeg å gå igjennom ørkenen, og til min jævla overraskelse så jeg sykt godt i mørket, som om jeg hadde ultrarødt syn, eller er det infrarødt? Nettopp, sånn var det, ja, sykt kult, uansett. Det tok ikke lang tid før jeg fant en føkkings bobil midt i ørkenen. Jeg gjorde meg så søt jeg kunne, og banka på døra, og da han sto der foran meg, sa jeg bare, hva skjer?

El Charro Negro sa noe veldig merkelig til meg, han sa at jeg hadde gjort narr av døden og klart å komme tilbake. Altså at de rasshølene ikke hadde tatt livet av meg, de hadde bare latt meg ligge der og dø, men så hadde han kommet og fanga mitt siste åndedrag og stansa det og gjort det uendelig, med en eller annen form for hekse­kunst.

Jeg tenker at materien verken blir skapt eller ødelagt, den bare forvandles. Hva ler du av? Jeg For ikke å gjøre historien virker kanskje ung og dum, men jeg har fullført altfor lang, så oppdaterte ungdomsskolen. Tingen er at El Charro Negro sa til meg at kroppen min hadde utvikla evnen El Charro Negro meg på til å helbrede seg selv, men for å oppnå det var alt man trengte å vite om det nødvendig å innta blod, ikke fra mennesker, de ikke-døde, mutasjonen for da krysses kablene og ender opp med å floke seg, men fra dyr som satte i gang den regene- som var nødvendig for å rerende evnen til kroppen vår og enhver skade kunne ­overleve. vi måtte ha. Først ville man gå i oppløsning, før man gjenoppsto fra asken mens man dansa cumbia. Fett. Han fortalte meg også at synet mitt var blitt skarpere nå, det samme gjaldt luktesansen og hørselen, og jeg hadde fått overnaturlige krefter. Dette må være en hallusinasjon, tenkte jeg. Men nei da. Kanskje hadde jeg blitt en martyr som følge av det jeg hadde gjennomlidd, og nå hadde Gud fått det med seg og ga meg superkrefter, eller kanskje er det sånn at livet ville gi meg muligheten til å få det. Og akkurat som at Gud ikke ga skorpionen vinger, ga han oss en stor jævla ulempe, sola. En føkkings allergi mot sola. Derfor må jeg handle om natta.

For ikke å gjøre historien altfor lang, så oppdaterte El Charro Negro meg på alt man trengte å vite om de ikke-døde, mutasjonen som var nødvendig for å kunne overleve. Han fortalte meg at ravneblod smaker bittert, at hvis man vil gå inn et sted, må man bli invitert.

Se for deg meg i klesbutikkene i Juaritos der jeg spør jentene, hei, kan jeg få komme inn? Og så sure og nedlatende som enkelte av dem er, vil de simpelthen svare «ja, men nei», jeg trengte at de sa «vær så god å komme inn», eller «jeg inviterer deg til å komme inn».

Det var et styr uten like, men jeg fant det jeg lette etter: T-skjorta med Los Tigres del Norte, en som var helt lik den jeg hadde på meg den dagen de pøblene gikk langt, langt over streken.

Jeg vet ikke hvordan i helvete jeg klarte det, men jeg brukte min kvinnelist for å overbevise El Charrito om å hjelpe meg med å ta 12 ORBIS

hevn. Sannheten er at heller ikke det var særlig vanskelig. Har jeg fortalt deg at fyren hadde en hobby som var en blanding av søt og skremmende? Han likte å samle sammen knokler fra drepte kvinner og legge dem på steder der de var lettere å finne. Jeg spurte ham hvorfor han aldri hadde stanset morderne med superkreftene sine, eller drept dem eller gjort dem noe. Han sa han hadde ventet på en kvinne som kunne gjøre det.

Tålmodig som han var, fulgte fyren meg hele Juaritos rundt for å finne et jeansskjørt til meg, T-skjorta med Los Tigres på og joggesko. Jeg så ansiktet mitt klistra opp på en stolpe. «Savnet», sto det. Jeg ble sykt trist ved tanken på at familien min lette etter meg, tanta mi som telte dager. På det tidspunktet var det seks måneder siden noen hadde sett meg, og ingen visste om jeg levde eller var død. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen og tegna en snakkeboble på en av plakatene: «Jævlene lyktes ikke, Jeg stoppa opp for å danse, jeg er i live og skal ta rotta på dem.» El Charrito danse sånn som jeg dansa så på meg med et smil jeg aldri hadde sett hos ham før. Jeg gikk inn på et offentlig toalett, tok med colombianeren på taket på meg Los Tigres-T-skjorta, skjørtet og jogg- av vogna på La Bestia, det geskoene, sminka leppene røde. Jeg så meg i øyeblikket da du tror du gjør speilet, og selv om jeg ikke så speilbildet mitt, visste jeg at jeg var meg, hun som dro fra fabrik- narr av døden, men så er det ken den morgenen, den samme, bare død, men den som gjør narr av deg. ørkenen hadde ikke fortært meg; den hadde gulpa meg opp og spytta meg ut. Jeg smilte. Jeg forlot toalettet, og El Grupo Cañaveral ble spilt. Jeg stoppa opp for å danse, danse sånn som jeg dansa med colombianeren på taket av vogna på La Bestia, det øyeblikket da du tror du gjør narr av døden, men så er det den som gjør narr av deg.

El Charro Negro fulgte meg til bussholdeplassen. Jeg kjente igjen nummeret med det samme: 495. Bussen stansa, jeg gikk på sammen med en gruppe andre jenter, og sjåføren la ikke merke til meg. Til slutt satte jeg meg, tilstrekkelig skjult til at han ikke så meg godt, men ikke så godt skjult at han ikke visste at jeg var der. Jeg fikk et déjà-vu.

Han tok en annen rute, stoppa ved en patrulje. Så kjørte han av gårde gjennom ørkenen, bremsa. Fire stykker kom på. Jeg gikk dem i møte, en av dem kjente meg igjen umiddelbart, Los Tigres-­T-skjorta og afrohåret avslørte meg. «Er dette en jævla spøk?» sa han til sjåføren.

Jeg ga dem ikke tid til å si noe, ikke en dritt. Jeg nærma meg litt etter litt, fikk se de panikkslagne ansiktene deres, en av dem pissa på seg av synet, jævla idioter, de er kanskje med på leken, men tåler så visst ikke steken. Jeg var redd, kroppen husker, men jeg beit det i meg. Jeg smilte og viste dem de spisse hjørnetennene mine. ■

ORBIS

13

Hør berget tale I sin nye roman Jeg synger og fjellet danser lar Irene Solà trompetsoppen, rådyret og fjellene komme til orde.

E S S AY AV A M A N DA A A S E R Ø D

E

n mann tar seg opp etter lia. Han har lagt gården med kona og barna bak seg, passerer en grønnsakshage der han med faste skritt går oppover fjellsiden og bøyer seg ned her og der og plukker med seg en håndfull svarte trompetsopper. Han er en mann i sin beste alder, vakker, rank, og mens han vandrer oppover, fremsier han dikt høyt for seg selv for å prøve ut hvordan ordene lyder.

Da han når toppen, har regnet begynt å falle, og han får øye på en kalv som har satt halen fast i piggtråd. Men i samme øyeblikk som han løfter kniven for å skjære den løs, slår lynet ned, det glimter i kniven, og gnisten farer gjennom skallen hans og tvers gjennom kroppen. Mannen faller til bakken, og trompetsoppene ruller utover jorda, mens regnet fortsetter å strømme.

Bare et par sider inn i katalanske Irene Solàs (f. 1990) roman Jeg synger og fjellet danser er katastrofen allerede overstått, dramaet forbi. Den klassiske heltefiguren, den unge mannen fra fjellene, dikterbonden, familiefaren, er ryddet av veien, og igjen står bare en forskremt kalv i det silende regnet. Så er det da heller 14 ORBIS

ikke hans perspektiv romanen er interessert i å utforske. Det har vært sunget og fortalt om mange nok som ham tidligere – på tide å vende øret andre steder.

Det er ikke ofte det oversettes katalansk litteratur til norsk. Faktisk var det på det tidspunktet da Irene Solàs første bok kom ut her i landet, ikke blitt oversatt en eneste katalansk roman til norsk på nærmere ti år. Likevel pekte Solàs romaner seg ut: Rettighetene til bøkene hennes var allerede solgt til over tjue land, hun hadde mottatt den prestisjetunge EUs litteraturpris, og romanene skilte seg ut som spesielt fantasifulle og egenrådige i sine skildringer av liv og landskap i Katalonia.

Ikke minst gjorde de seg bemerket gjennom sin uvante bruk av perspektiv: Irene Solà er en forfatter som med særlig innlevelse utforsker andre synsvinkler enn den tradisjonelt menneskelige. I Jeg synger og fjellet danser gir hun stemme ikke bare til menneskene som befolker grensetraktene mellom Spania og Frankrike, men òg til rådyr, en hund, uværet, en gruppe kvinner som ble forfulgt som hekser på 1500-tallet, gjenferdet etter en ung jente,

til fjellene og, ja, til trompetsoppene også.

Det er disse som står klare til å overta når den klassiske helten med et lynnedslag blir ryddet av banen.

Solà har i flere intervjuer uttalt at hun ønsket å skrive en roman om et sted og om hvordan alle de levende og ikke-­

I Jeg synger og fjellet danser gir Solà stemme ikke bare til ­menneskene som befolker grense­traktene mellom Spania og Frankrike, men òg til rådyr, en hund, uværet, en gruppe ­kvinner som ble forfulgt som hekser på 1500-tallet, gjenferdet etter en ung jente, til fjellene og, ja, til trompetsoppene også. levende vesenene som holdt til der, opplevde dette stedet. Det kunne ha vært London, der hun bodde på den tiden da hun skrev boka, men det ble Pyreneene, en liten times kjøretur unna småbyen Malla, hvor hun vokste opp.1 Selv om det menneskelige perspektivet i Solàs roman blir revet ned fra pidestallen, vil det ikke si at det blir helt fortrengt. Tvert imot danner historien om familien som dikterbonden Domènec etterlater seg, den følelsesmessige sammenhengen i dette flettverket av stemmer til skapningene som lever og sanser der i berget. Samtidig blir historien deres desentrert av de

1

Ruby Conway, «Voices of the Land: A Conversation with Irene Solà» (u.å.), nbmagazine.co.uk, https://www.nbmagazine.co.uk/editorialarchive/ irenesolainterview.

ORBIS

15

IRENE SOLÀ (f. 1990) er den katalanske litteraturens store stjerneskudd.

I 2020 mottok hun EUs litteraturpris for Jeg synger og fjellet danser, som utgis på norsk i 2026, oversatt av Kjersti Velsand. Solàs bøker er oversatt til over tjuefem språk. I 2026 gjestet hun Norsk litteraturfestival.

Foto: Ignasi Roviró

16 ORBIS

andre måtene å oppleve livet i egnen på, men består som glimt i randsonene av de andres fortellinger. Solà griper selv til bildet av en elv for å illustrere hvordan hun har forholdt seg til den menneskelige historien: «Da jeg skrev romanen, forestilte jeg meg at alle disse stemmene dannet et fjell av stemmer. Men i midten av fjellet tenkte jeg meg historien til denne familien som en elv som krysset fjellet […], og det jeg gjorde i hvert kapittel, var å forsøke å plassere denne elven. For meg var det elven – historien om familien – som bandt alt sammen og knyttet kapitlene sammen, men den befant seg på ulike steder i hvert av dem. I noen kapitler var elven det eneste du kunne se, mens du i andre ikke engang fikk øye på den, men kanskje kunne høre suset av den om du bare lyttet oppmerksomt nok.»

Hvilken historie er det så vi hører når bruset når ørene våre og vi ser vannet flyte forbi? Det er en beretning om kreftene som trekker mennesker til og fra fjellet, en beretning om å finne tilhørighet, miste den og lete frem en vei tilbake. Byjenta Siò, kona til Domènec, flytter opp i fjellet på grunn av mannen som hun mister i løpet av en ettermiddag. Hun finner seg aldri til rette, ikke før hun på sine eldre dager treffer noen gåtefulle kvinner i skogen.

For barna hennes, datteren Mia og sønnen Hilari, samt deres gode venn Jaume, er fjellet til gjengjeld et hjem og en lekeplass fylt av minner og oppdagelser, frem til ulykkesdagen da også Hilari mister livet. Etter det blir fjellet aldri mer det samme for de to som er igjen. Det fremstår råere og mer nådeløst, og Mia og Jaume bruker et helt voksenliv på å finne tilbake til hjemmet det en gang var. I etterlivet bevarer fjellet der-

imot mye av sin uskyld, og Hilari omgås skapningene som bor der, på en helt annen måte enn da han levde. På sett og vis rykker han nærmere dyrene, ja, i døden blir han det dyret mennesket tross alt er, og lever mer sorgløst i fjellet enn det hans familie og venner noen gang har gjort.

I Jeg synger og fjellet danser forskyver og leker Solà seg altså med det menneske-

Her finnes fjellets tid, suverent i sin lengde og hevet over døden, og soppenes tid, langt mer begrenset og forgjengelig, men med så lite individuell bevissthet at døden synes mindre betydningsfull. lige perspektivet, men hun utfordrer også den fortellermessige praksisen med å gi ett tidsplan forrang. I viktige sjangre som eposet har man gjennom litteraturhistorien gjerne latt én menneskelig, lineær og historisk tid få dominere. Solàs skildring av Pyreneene består derimot av et mangfold av ulike tidsoppfatninger som alle blir tillagt like mye vekt. Solà tyr også til bildet av geologiske strata for å beskrive prosjektet sitt: I landskapet hun skildrer, finnes det lag på lag med stemmer med forskjellig tilknytning til tiden, som alle får utfolde seg samtidig. Her finnes fjellets tid, suverent i sin lengde og hevet over døden, og soppenes tid, langt mer begrenset og forgjengelig, men med så lite individuell bevissthet at døden synes mindre betydningsfull. Og midt imellom dem er ORBIS

17

menneskenes egen tid, mange ganger lengre enn soppenes, men òg med en tragisk bevissthet om hvor begrenset den er. Kanskje ville menneskene ha godt av å lytte litt til soppenes perspektiv og deres glede av å høre til et større fellesskap? For slik Solà skriver dem frem, er den enkelte soppens liv ikke mye å snakke om, men som art betraktet, uendelig langt: «Vi stikker opp slik vi har stukket opp så mange ganger. Nå. Nå. Litt etter litt, om vi tenker på det lille, myke, fine, mørke hullet vi lager i den svarte jorda, i den grønne mosen. Den lille tidlighatten vår. Bitte liten. Litt etter litt, om vi tenker på skogens vandring, de millioner på millioner av regnskyll som

Pyreneene er på godt og vondt et landskap fylt av minner som setter fortidens og nåtidens mennesker i forbindelse. har falt over oss, de millioner av oppvåkninger, av små hatter, av morgener, av lys, av dyr, av dager. Velkommen.»

I romanen utspiller disse tidene seg side om side, men forbindes gjennom landskapet selv, som har tatt små og store merker av dem. Fjellene Solà beskriver, er fulle av granater og rester fra borgerkrigens dager, som senere tiders mennesker kommer i berøring med. Vi får høre fortellingen til den unge jenta Paloma, som mistet det ene beinet under retiradaen, masseflukten da millioner av mennesker tok seg over fjellet til Frankrike i 1939.

Som gjenferd hinker hun fortsatt rundt i 18 ORBIS

liene og omgås Hilari og de andre levende og døde skapningene som holder til der.

Nærmere vår egen tid vandrer Mias venninne Cristina rundt i fjellet, først som jente, så som voksen kvinne, og leter frem revolvere, maskingeværdeler og granater fra jorda som om de var trøfler.

Pyreneene er på godt og vondt et landskap fylt av minner som setter fortidens og nåtidens mennesker i forbindelse.

Slik Irene Solà på sitt uvante og vakre vis skildrer eksistensformer og menneskeskjebner fra sine hjem­trak­ ter, kan hun også sies å tøye grensene for historiefortelling. Hun stiller spørsmål ved hvordan historier skal fortelles, men like mye ved hvem som får muligheten til å fortelle. For å fortelle er dypest sett en måte å forsøke å gi mening til verden rundt seg på, og legender og vandrehistorier blir slik en type kulturelt arvestoff som vi, slik hun ser det, bærer med oss fra generasjon til generasjon.2 Dermed er det ikke uten betydning hva slags historier vi tar imot, og hvilke vi leter frem. I Jeg synger og fjellet danser får vi høre de levende og ikke-levende skapningenes fortellinger om den verdenen de kommer fra, men også historiene til marginaliserte skikkelser fra samme egn. Det gjelder ikke minst de fire kvinnene Joana, Dolceta, Margarida og Eulàlia som ble torturert og henrettet som hekser på 1500-tallet. Solà skriver frem erklæringene som typisk ble tvunget ut av kloke koner og dokumentert for ettertiden av avhørerne, og rammer dem inn med avstraffelsesmetodene 2

Sona Gevorkian, «Withes, Mushrooms, Collective Voices and Catalan: A Conversation with Irene Solà and Maya Faye Lethem» (23.03.2022), The Rumpus, https://therumpus.net/2022/03/23/a-conversationwith-irene-sola-and-mara-faye-lethem/.

de ble drevet ut med. Dette var jo ikke genuine historier, men beretninger formet etter torturistenes forventninger. Til gjengjeld lar hun en av kvinnene fortelle historien deres som et latteranfall som fortsetter inn i døden og avkler beretningene som den rekken av fordommer de er: «Latteren fikk meg til å løsne fra armene og beina og hendene som hadde tjent meg

lytte, til verden rundt seg og ta inn over seg hvor vakker og mangfoldig den er, tross alt det vonde som finnes. Det er òg en roman som lar deg som leser kjenne på kroppen hvor ufattelig mange måter verden kan oppleves på. Skjerper du sansene nok, kan du kjenne den regnvåte jorda gjennom en sopp, eller se dagen gry gjennom et rådyrs øyne. Og kanskje kan du også høre berget tale? ■

Solà forsøker å finne en stemme til folk fra egnen som har fått historiene sine røvet fra seg. så trofast til da, og fra huden som var blitt kledd på og av så mange ganger, og den skylte bort smerten og sorgen over hva mennesker kan gjøre mot deg. (…) Den gjorde meg fåmen og knollen tom som et valnøttskall, der det ble plass til alle fortellingene og alle historiene og alt vi sa til dem at vi gjorde.» Slik forsøker Solà å finne en stemme til folk fra egnen som har fått historiene sine røvet fra seg. Disse fire kvinnene er for lengst tatt av dage, men i romanens fjell ler de fortsatt trassig.

Når lynet tidlig i romanen har slått ned og tatt livet av en mann og en håndfull snegler, trekker uværet seg tilbake og betrakter sitt verk. Etter hvert går det opp for leseren at det er uværet, ikke noen klassisk forteller, som har hatt perspektivet hele tiden. Og det kjennes litt som når regnet gir seg og luften føles sval og frisk: Sansene er skjerpet, og detaljene rundt en fremtrer med nye, klare farger. Jeg synger og fjellet danser er en roman som lar en se, og fremfor alt ORBIS

19

UNDER SØRPA Modianos steder  E S S AY AV M AT T I S G R AV I N G E N

P

aris var fylt av sørpe. Skoene mine ble skitne og våte idet jeg tråkket i en slapsete haug langs fortauet, men jeg rakk ikke å riste det av meg før en bil tutet, og jeg måtte skynde meg til siden.

Hver dag i januar fulgte jeg disse slapsete, bråkete gatene i hjertet av Paris, på vei til et franskkurs, mens jeg prøvde å fange opp franske ord fra de forbipasserende. Dagene vekslet mellom snø og regn, og det kjentes som om hele byen var dekket av et tykt, grått lag.

En dag plukket jeg opp Dora Bruder av Patrick Modiano. Boken forteller historien om Dora Bruder, en jødisk jente på 15 år som rømmer fra en internatskole i Paris i 1941, da byen var okkupert av nazistene. Modiano tar oss med på sitt forsøk på å rekonstruere flukten hennes, gjennom foreldrenes etterlysning i avisen, politiregistre, fødselsattester og gamle kart.

Modiano undersøker værmeldingene fra vinteren 1941, og beregner at det må ha vært den hardeste og mørkeste vinteren under krigen, med snøfall allerede fra 20 ORBIS

november og minus 15 grader. Han ser for seg isen som må ha ligget overalt, og spør seg hvordan hun kan ha overlevd alene på rømmen i disse gatene.

I møtet med Modianos bok ble jeg slått av hvor grusom Paris må ha vært for Dora i de månedene. Jeg kjente kontrasten mellom den slapsete, grå januaren min i Paris, og hennes marerittaktige januar i byen, der hun kjempet for å overleve kulden og ikke bli tatt av det nazivennlige politiet.

Jeg kjente meg igjen når han skrev: det er bilkøer i gatekryssene og folk ­haster gjennom gatene. Og midt oppi alt dette lyset og ståket har jeg vondt for å tro at jeg er i samme by som den Dora Bruder og foreldrene hennes holdt til i, og min egen far da han var tjue år yngre enn meg. Jeg har følelsen av å være alene om å se forbindelsen mellom datidens Paris og nåtidens, alene om å huske alle disse detaljene. Innimellom hender det at forbindelsen blir svakere og truer med å ryke; andre kvelder står gårsdagens by for meg i flyktige glimt bakenfor byen av i dag.

Foto: Marcel Louchel

Modiano går imidlertid lenger enn å tenke seg Doras liv: Han går ut i gatene i 12. arrondissement, og finner Rue de Picpus 62 der hun gikk på internatskole, som nå er blitt en moderne bygård. Han ser henne for seg den kvelden hun stakk av, bortover langs muren til skolen som en gang var der; en drømmende tilstand han i flere bøker beskriver som en halvsøvn, hvor man verken er helt i nåtiden eller i fortiden, men ser byen gjennom minnene om det den en gang var.

Da jeg leste Modianos roman Gater i mørke, kjente jeg en lignende fornem-

melse av at fortidens og nåtidens gater la seg over hverandre. Følelsen kom imidlertid ikke av Modianos egen historiske rekonstruksjon, men snarere av hovedpersonens erindring. Boken handler om Guy Roland, en privatdetektiv som har mistet hukommelsen og vandrer gjennom Paris på leting etter fortiden sin. I en sentral scene flanerer han i flere dager i 16. arrondissement, og håper at det skal minne ham på hvor kontoret han en gang for lenge siden visstnok jobbet, befant seg.

Plutselig er det som om Guy befinner seg i denne tiden, ruslende hjem fra jobb.

ORBIS

21

Han ser den russiske restauranten som en gang var der og mannen som spilte sitar i hagen, og kjenner lukten av løvet som har blåst fra skogen. For hver sving han tar inn i en ny gate, er det som om han ubevisst følger den samme veien han pleide å følge hjemover, der han samtidig vandret i fortiden og i nåtiden; fra Avenue de Versailles, over i Quai de Passy, over BirHakeim-broen, og videre langs Avenue de New York. Fortellingen forskyves sømløst fra han fornemmer at han «gikk» i gatene, til at han nå «går» ut på Rue Mirabeau, og kjenner frykten for å bli stoppet av politimenn som ber om papirene hans, som om han opplever det okkuperte Paris i nuet.

Da jeg selv ruslet langs Rue Mirabeau, på vei hjem fra kurset, var det ingen spor igjen av Guys gate. Stillheten han hadde kjent i krysset, ble erstattet med tutingen fra gretne bilister, og den russiske restauranten ble til en sliten pizzarestaurant hvor ungdommer satt tettpakket og drakk øl. Det eneste sporet jeg hadde av gaten under andre verdenskrig, var bildet Modiano manet fram i romanen.

Også Guy kjenner på denne tomheten i møte med steder tappet for fortiden sin.

Gjennom hele boken saumfarer han byen for leiligheter, hoteller og barer hvor han kan ha vært, i håp om å snuble over noen som kan fortelle ham hvem han en gang var. Han blar gjennom telefonkataloger, 22 ORBIS

men adressene og telefonnumrene finnes ikke lenger. Guy kjenner en følelse av tomhet idet han fornemmer, men ikke får grepet om, det tapte stedet.

Det fortidige Paris ligger ­under et tykt lag av sørpe, som Modiano aldri helt kan grave opp.

Fø­lel­sen av å stan­ge mot for­ti­den går igjen i Dora Bru­der. Når Modiano opp­ sø­ker ka­s­e­r­nen Les Tourelles, hvor Dora ble in­ter­nert et­ter ar­res­ta­sjo­nen, ser han et «no man’s land, en sone av tom­het og glem­sel». Li­ke­vel, idet han stir­rer over mu­ren til det som nå har blitt ho­ved­kvar­ te­ret til den frans­ke et­ter­ret­nings­tje­nes­ ten, skim­ter han den for­ti­di­ge in­ter­ne­ rings­lei­ren: «un­der det­te tyk­ke la­get av glem­sel mer­ket man ty­de­lig noe, nå og da, en fjern gjen­lyd, dem­pet, uten at det gikk an å si nøy­ak­tig hva det var.» Det for­ti­di­ge Pa­ris lig­ger un­der et tykt lag av sør­pe, som han ald­ri helt kan gra­ve opp.

I sin No­bel­fore­les­ning kal­ler han den­ne opp­le­vel­sen for en «pa­limp­sest», der man for­nem­mer at for­ti­dens sted er skra­pet bort, og et nytt lag er skre­vet over.

Gjennom hele forfatterskapet prøver Modiano å tyde palimpsesten og visuali-

i drømme går gjennom et ukjent strøk av byen. Når du våkner, går det etter hvert opp for deg at gatene i dette strøket var kalkert over dem du er godt kjent i på dagtid.»

Før jeg leste Gater i mørke, var Rue Mirabeau bare en stum gate, og fortalte meg ingen historie om fortiden den skjulte.

Men da jeg vandret der igjen i januar, langs et slapsete fortau, fornemmet jeg Guy bak pizzarestauranten. Snarere enn å fylle tomrommet, synliggjorde Modiano det for meg. Å se byen gjennom bøkene hans gir deg ikke tilgang til det okkuperte Paris, men lar deg anerkjenne menneskene som en gang var der. ■

Foto: Patrick Messina/Getty Images

sere det historiske Paris. Han rekonstruerer gatene slik de må ha vært den gangen under krigen da Dora og Guy vandret rundt der, og der de historiske dokumentene ikke strekker til, lar han fantasien spille inn.

I Gater i mørke nevnes for eksempel flere oppdiktede gatenavn. Andre ganger blander han inn sitt eget liv, som hvordan hans jødiske far med nød og neppe unngikk å bli deportert, og spekulerer i om ikke faren kan ha streifet Dora i de samme gatene i Paris. Det skaper en merkelig, drømmende følelse når man leser, av at man aldri helt vet hva som er det ekte og det fiktive Paris, kanskje særlig fordi det som skjedde i gatene på den tiden, er så langt unna de gatene man kjenner i byen i dag.

I Dora Bruder forteller Modiano om en scene i Les Misérables hvor Jean Valjean og Cosette flykter gjennom Paris. Modiano sporer reisen på kartet, men mister dem av sporet idet de krysser Pont d’Austerlitz og svinger inn i et fiktivt nabolag Victor Hugo kaller Petit Picpus. Deretter søker de brått tilflukt i nettopp det internatet Dora bodde i, fortalt med presise historiske detaljer, men med en gateadresse som er endret fra Rue du Picpus 62 til Rue du Petit-Picpus 62.

Slik Hugo blander fiksjon og virkelighet i sitt kart over Paris, forsøker Modiano å rekonstruere det okkuperte Paris gjennom historiske spor, egne erfaringer på vandring i byen og sin forestillingsevne.

De historiske dokumentene er utilstrekkelige, for det er kun i kombinasjonen med hans fantasi og erfaringer at fortidens Paris kobles til nåtidens. I møte med Hugos blanding av det historiske og fiktive Paris kjenner Modiano en svimmelhet som er betegnende på hvordan det er å se Paris gjennom bøkene hans: som «når du

PATRICK MODIANO (f. 1945) er en fransk forfatter. I 2014 mottok han Nobelprisen i litteratur «for den kunstneriske hukommelsen han har brukt til å skildre de mest ufattelige menneskelige skjebner og avdekke okkupasjonens livsverden». Dora Bruder er oversatt av Tom Lotherington, mens Gater i mørke er oversatt av Mona Lange.

ORBIS

23

Tidligmoderne kvinner  «Tidligmoderne kvinner» er en miniserie i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, med fire bøker som kommer ut fra 2025 til 2028.

I det tidligmoderne Eu­ro­pa (1300–1700) spil­te kvin­ner for før­s­te gang en be­ty­ de­lig rol­le som kunn­skaps­pro­du­­se­nter.

Kvin­ner del­tok med stort en­ga­sje­ment i den of­fent­li­ge sam­ta­len og pub­li­ser­te på lik lin­je med menn. Ikke sjel­den vek­ket de kvin­ne­li­ge for­fat­ter­ne opp­sikt på grunn av sine inn­sik­ter og dik­te­ris­ke fer­dig­he­ ter, el­ler de rys­tet le­ser­ne med frittal­en­de og kon­tro­ver­si­el­le syns­punk­ter. Man­ge opp­nåd­de stor au­to­ri­tet og ble i sin sam­ tid fei­ret som kul­tu­rel­le iko­ner. Li­ke­vel ble de skre­vet ut av his­to­ri­en.

Men vinden har snudd: Det er i dag en økende interesse for kvinnelige forfattere og filosofer fra tidlig moderne tid.

De gjenoppdages i arkiver og biblioteker, trykkes på nytt, oversettes til forskjellige språk og leses med begeistring av forskere og studenter.

Kvin­ners for­tje­nes­te av ita­li­ens­ke MODE­ RATA FONTE (1555–1592) bæ­rer un­der­­ ti­tt­elen «Hvor­for kvin­ner har stør­re ver­ dig­het og er mer full­kom­ne enn menn».

24 ORBIS

Fon­tes fe­mi­nis­tis­ke ma­ni­fest kon­fron­te­ rer le­se­ren med det ra­di­ka­le spørs­målet om hvor­ dan menn kan ha til­ ra­ net seg mak­ten de har over kvin­ner. Kvin­ners for­ tje­nes­te kom ut på norsk i 2025, over­satt og med føl­ge­teks­ter av Unn Falk­eid.

ANNE CONWAY (1631–1679) tilhørte den eksk­ lu­ sive gruppen av Cambridgeplato­ nister. Substansteorien som hun

Lady Anne Conway fremstilt av Samuel van Hoogstraaten (ca. 1662–67).

ORBIS

25

presen­terte i hovedverket Den eldste og den nyeste filosofiens prinsipper, regnes som en forløper til den moderne fysikken og har fått stor oppmerksomhet innenfor vår tids økofilosofi. Verket kom ut på norsk for første gang våren 2026. Boken er oversatt av Kristin Gjerpe, som også har skrevet forordet, mens Fredrik Nilsen, første­amanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø, har skrevet etterord.

Him­mels­ke åpen­ba­rin­ger av BIR­GIT­TA AV SVE­RI­GE (1303–1373) re­pre­sen­te­rer star­ten på en lang rek­ke av kvin­ne­li­ge mys­ti­ke­re og pro­fe­ter som kom til å pre­ ge den re­li­gi­ø­se dis­kur­sen i re­nes­san­sen og re­for­ ma­sjo­nen. Åpen­ba­rin­ge­ne ble ut­gitt i en hånd­skre­ vet sam­le­ut­ga­ve i 1377, og tryk­ket før­s­te gang i 1492.

De tel­ler rundt 800 bok­si­der, og var an­ta­ke­lig det stør­ste for­fat­ter­ska­pet av en kvin­ne i sin sam­tid.

Det fikk enorm inn­fly­tel­se på re­li­gi­øs og verds­lig skri­ve­kunst både i Skan­di­na­via og el­lers i Eu­ro­pa.

Den kom­men­de nors­ke ut­ga­ven (2027) be­står av et ut­valg med de mest kjen­te en­kelt­teks­te­ne. Over­ set­tel­sen er ved Tor Ivar Øst­moe.

Øverst: Moderata Fonte Nederst: Birgitta av Sverige

26 ORBIS

LOUISE LABÉ (1524–1566) endevendte den tradisjonelle kjærlighetsdiktningen ved å la kvinnen være den aktive elskeren og mannen objektet for de erotiske lengslene. Hennes Verker kommer ut på norsk i 2028, og inneholder 27 dikt og to prosa­ tekster. Labés hovedtema er kvinners vilje til å leve og å skrive fritt – i en tid da kvinner flest levde under et massivt press om å underkaste seg sine fedre og ektemenn. Den første prosateksten – et dedikasjonsbrev – rommer et sterkt forsvar for kvinners rett til utdanning. Den andre, den allegoriske teksten «Debatten mellom Amor og Galskap», er en livlig tekst om kjønnsroller, kjærlighet og likeverd. ■

Thorleif Dahls Kulturbibliotek er en ideell stiftelse som har

til formål å formidle og gjøre tilgjengelig klassiske og norrøne verk på norsk. I 2026 fyller stiftelsen 70 år.

Kulturbiblioteket ble opprettet i 1956 av Thorleif Dahl i en tid da

få av litteraturens klassiske verk forelå på norsk. Thorleif Dahl var

lidenskapelig interessert i litteratur, historie og kunst og ønsket at viktige litterære verk skulle være tilgjengelig for det norske folk.

Til nå har Kulturbiblioteket finansiert utgivelsen av over

200 oversettelser av norrøn og klassisk litteratur og filosofi fra oldtiden, middelalderen og nyere tid frem til år 1800.

ORBIS

27

Først og fremst kropper, deretter sinn  I N T E R VJ U AV H ÅVA R D R Ø S Æ G

Bookerprisvinner David Szalay blir ufrivillig dratt inn i diskusjoner om moderne maskulinitet. Selv ville han skrive om kroppens vilkår i et Europa under press.

Lik István, den mys­tis­ke, mas­ku­li­ne pro­ tago­nisten i gjen­nom­brudds­ro­ma­nen Kjøtt, til­hø­rer Da­vid Szalays livs­rei­se en post-na­sjo­nal ver­den. Med ka­na­disk mor og un­garsk far voks­te han opp i Ca­na­da, Li­ba­non og Stor­bri­tan­nia, før han ­flyt­tet til fa­rens hjem­land for å føl­ge drøm­men om å bli for­fat­ter. Nå bor Sza­lay i Wien, og vi mø­ter bookerprisvinneren på Lil­le­ ham­mer un­der Norsk lit­te­ra­tur­fes­ti­val, der full­sat­te sa­ler ty­der på at man­ge har fått med seg for­fat­ter­ska­pet.

EUROPA SOM SPESIFIKK ERFARING Men den verden Szalay (f. 1974) har forflyttet seg rundt i, forandrer seg. Selv om flere og flere europeere har tilknytninger og familieforbindelser over landegrensene, er Europa utfordret på flere flanker, mener forfatteren: Russlands krigføring, amerikanernes «vage fiendtlighet» og Kinas økende innflytelse på geopolitikken.

28 ORBIS

– Alt dette gjør at man får en følelse av at de enkelte europeiske landene, selv de største, vil være svært sårbare i den verdenen som nå tar form, sier Szalay.

Med Kjøtt ville Szalay fange det post-­ nasjonale Europa før det forsvinner.

Ro­ma­nen pre­sen­te­rer Istváns liv i frag­men­ter­te glimt: Ten­årin­gen István, bo­satt i Un­garn idet jern­tep­pet fal­ler, og som inn­le­der et for­hold til den 42-årige na­bo­en med et pas­sivt sam­tyk­ken­de «okay». Se­ne­re: Lan­ger på opp­drag i Kroa­ tia. Sol­dat i Irak. Dør­vakt på en strip­pe­ klubb i Lon­don. Og så: Pri­vat­sjå­før for en av me­tro­po­lens ri­kes­te fa­mi­li­er. De­res livs­stil smit­ter over på ham, og plut­se­lig er István en del av den glo­ba­le eli­ten. Den fy­sis­ke rei­sen fra øst til vest i Eu­ro­pa blir spei­let av en klas­se­rei­se helt til top­pen av sam­fun­net, der lan­de­gren­ser er av li­ten prak­tisk be­tyd­ning.

DAVID SZALAY (1974) har kanadisk mor og ungarsk far. Han vokste opp i London og bor i dag i Wien. For romanen Kjøtt vant han Booker-prisen i 2025. Bøkene hans er blitt oversatt til mer enn 30 språk. I 2026 gjestet han Norsk litteraturfestival.

Kjøtt er oversatt fra engelsk av John Erik Bøe Lindgren.

Foto: Lina Hindrum

ORBIS

29

– Jeg øns­ket å skild­re det­te Eu­ro­pa, men som fak­tis­ke, in­di­vi­du­el­le opp­­l­eve­ lser. Jeg snak­ker om det i sto­re, ab­strak­te or­ de­ lag, men i bo­ ken er det ikke slik, i bo­ken er alt vel­dig for­ank­ret i spe­si­fik­ke in­di­vi­der og spe­si­fik­ke er­fa­rin­ger. Å SKRIVE EN KROPP Som tit­te­len an­ty­der, er de spe­si­fik­ke er­fa­rin­ge­ne i Kjøtt knyt­tet til noe kropps­ lig. Hele vei­en kret­ser boka rundt sek­ su­el­le for­hold. Også den sære­gne pro­ sa­en – spar­som og hyp­no­tisk, som Bookerprisjuryen kal­ler den – kom­mer fra at Sza­lay vil­le skri­ve med krop­pen som ut­gangs­punkt.

– Den fysiske kroppen ligger til grunn for alt, for alle aspekter av livene våre.

Jeg inkluderer også måten samfunnet er organisert på. Alt er til syvende og sist et uttrykk for denne kroppsligheten. I veldig mange romaner blir karakterene i stor grad beskrevet som sinn, som psykologi, først og fremst. Jeg ønsket å se på karakterene i denne boken først og fremst som kropper, deretter som sinn.

Istváns liv skildres som rekke tilfeldigheter, han selv forholder seg reaktiv i de fleste situasjoner. «Okay», «ja», «jeg vet ikke» er replikkene som går igjen.

– Han er en karakter som ikke ut­trykker seg spesielt fritt med ord, og som ikke forklarer seg verbalt til leseren.

Dermed forblir fokuset i større grad på den fysiske og kroppslige siden av ting, sier Szalay.

FORFRISKENDE ÆRLIGHET En fåmælt mann, kroppslig drevet. Er det rart The Guardian mener Kjøtt «plasserer maskuliniteten tilbake i sentrum av 30 ORBIS

samtidslitteraturen»? Szalay selv hevder det aldri var planen.

– Jeg skrev på ingen måte boken som et bidrag til en debatt om maskulinitet.

Jeg hadde ingen agenda eller teori om maskulinitet som jeg brakte med meg, forteller han.

Han står likevel i en kontrast til et, for øyeblikket, kvinnedominert skjønnlitterært felt, mener han.

– Kvinnelige forfattere skriver kanskje mer interessante bøker akkurat nå. Men hvorfor skulle det være slik?

Kan det skyldes at de er mer trygge på å utforske sine egne erfaringer på en ærlig måte, mens mannlige forfattere kanskje føler et behov for å sensurere seg selv, på grunn av ulike sosiale press som setter grenser for hva som anses som akseptabel og uakseptabel oppførsel?

En slik selvsensur gir uinteressant litteratur, mener Szalay.

– Det vi søker i romaner, er en form for forfriskende ærlighet, en følelse av å komme i kontakt med en veldig oppriktig og usminket virkelighet. Hvis forfatteren ikke gir oss det, kan boken fort bli kjedelig. ■

ORBIS

31

Hvem bestemmer?  E S S AY AV H I L D E R Ø D - L A R S E N

Liv Duvås roman Ned fra himmelen utforsker våre sosiale betingelser, skriver oversetter Hilde Rød-Larsen.

D

en som elsker, ødelegger, tenker den unge moren Maria – hoved­ personen i danske Liv Duvås roman Ned fra himmelen – med datteren Sonja ved brystet. «Hun drikker med et vilt blikk. Melka renner nedover kinnene.

Slimete tangstrimler henger fra den lille munnviken. Hvordan har de endt der?»

Ja, hvordan har Maria og Sonja endt der? Det er et godt spørsmål, som i bunn og grunn er det den mangslungne boka til Duvå handler om.

Jeg har vært så heldig å oversette Ned fra himmelen (2026) til norsk. Og selv om jeg og Duvå er ulike forfattere – jeg ønsker meg en dose av den formmessige løssluppenheten hennes! – ser jeg noen klare paralleller mellom hennes bok og min Pantalone-trilogi, som foreløpig består av I Pantalones hus (2024) og I hvalens buk (2025).

Først litt om hvor der er, for mor og datter i Duvås roman. Ved bokas 32 ORBIS

begynnelse forlater de to i hui og hast København-leiligheten de bor i sammen med Sonjas far, en ung litteraturstudent med bemidlet middelklassebakgrunn.

Etter noen hvile- og retningsløse timer på et kjøpesenter drar den desperate Maria til Brøndby Strand, der hun – i likhet med forfatteren selv – vokste opp.

Den­ne dra­bant­by­en sør­vest for hovedstaden fin­nes alt­så også i vir­ke­lig­ he­ten, og er et kron­eks­em­pel på dan­ske­ nes «sociale bo­lig­byg­ge­ri» for noen tiår til­ba­ke. Mel­lom 1968 og 1974 ble tolv med ti­den iko­nis­ke høy­blok­ker reist, rett ved stran­da. Her skul­le inn­byg­ger­ne kun­ne bo fra vug­ge til grav, med alle nød­ven­ di­ge fa­si­li­te­ter og in­sti­tu­sjo­ner i nær­he­ ten, i vak­re om­gi­vel­ser.

Idyl­len kra­ke­ler­te imid­ler­tid raskt: I fu­ge­mas­sen til de før­s­te blok­ke­ne fan­ tes det gif­ti­ge stof­fet PCB. Det­te viss­te bygg­her­re­ne al­le­re­de før alle byg­nin­ ge­ne sto ferdigreist, og i 1977 ble stof­fet

fun­net så ska­de­lig at bru­ken ble for­budt.

Li­ke­vel ble de for­uren­se­te blok­ke­ne stå­ en­de i før­ti år. Øverst i en av dem bor uføretrygdete Vibeke, Marias mor, med bare skjødehunden Skatt som selskap. Vibeke er full av gift i kroppen, og det skyldes ikke bare mangeårig alkoholisme. Likevel, det er morens drikking som har gjort at datteren har brutt med henne. Dermed er det tante Janne Maria og Sonja flytter inn hos når de drar «hjem» på ubestemt tid.

Der er altså Brøndby Strand, det er høyblokkene, det er den forurensete stranda der alt plastsøppelet ligger og lyser som konfetti, og det er hestegården til tante Janne, mellom blokkene og stranda, der Maria og Sonja får husly og omsorg.

Men der er ikke bare et fysisk sted, verken i Duvås bok eller i noens liv – vi er alle en del av noe større enn som så. Der er også et samfunn – og en plassering på en samfunnsstige. Denne stigen befinner Vibeke seg langt nede på, selv om hun bor oppe i tittelens «himmel», den elskede, rivningstruete, blokka si. Maria gikk ned fra blokka og bort fra barndommens drabantby straks hun var ferdig på skolen, og begynte etter hvert på en gartnerutdanning hun finansierte med servitørjobber.

Men da hun ble gravid med Sonja, ble det begynnende reisverket i voksenlivet hennes demontert, og som ung mor strever hun hardt med å holde seg sammen, og oppe. For: «… hvis man først har falt på disse kanter, hvis man først ligger nede i fosterstilling og kaver på den harde asfalten, så krever det overnaturlige krefter å komme opp igjen.»

Det som helt konkret står på spill for Maria, er omsorgen for datteren. Det

Men hva er det egentlig å velge? Hvor frie er vi til å ta de valgene vi tar? er vanskelig å finne ut hvordan man skal være en god mor når man selv har vokst opp med en ustabil mor og en far som stort sett ikke har vært til stede; når erfaringen er at den som elsker, svikter. At Maria elsker barnet sitt, er det ingen tvil om, heller ikke at Vibeke elsker henne.

Men så får hun barnevernet på nakken, via barnefarens tilsynelatende ressurssterke foreldre. Og det er klart: Maria har ikke sterke kort på hånda når hun har reist av sted med barnet sitt uten farens viten og samtykke. Dette er bare ett av

ORBIS

33

flere uheldige valg hun tar i løpet av romanen, som bidrar til at situasjonen hennes blir vanskeligere og vanskeligere.

Men hva er det egentlig å velge? Hvor frie er vi til å ta de valgene vi tar?

Det­te er spørs­mål som dir­rer i bak­ grun­nen av Duvås bok, og som er ut­gangs­ punk­tet for min egen Pantalone-tri­lo­gi.

Før jeg be­gyn­te på den, had­de jeg skre­ vet to ro­ma­ner som først og fremst var dre­vet av en ek­si­sten­si­ell ner­ve. Nå vil­le jeg vi­de­re, jeg vil­le ha det ma­te­ri­el­le inn i skrif­ten: Job­ber. Bo­for­hold. Pen­ger. Jeg vil­le skri­ve om hvor­dan vi er pre­get av det sam­fun­net vi els­ker og spi­ser og job­ber

Foto: Oda Berby

Hvem er det egentlig som bestemmer i livene våre?

HILDE RØD-LARSEN (f. 1974) har oversatt Ned fra himmelen. Hun debuterte med romanen Sommertid (2019), fulgt av de kritikerroste romanene Diamantkvelder (2022) og I Pantalones hus (2024). Bøkene utgis også i Danmark, Tyskland og Polen.

34 ORBIS

og bor og vel­ger i. Der­for plas­ser­te jeg den ene av de to kvin­ne­li­ge ho­ved­per­so­ne­ne mine i en leid lei­lig­het på Os­los øst­kant, og den and­re i en stor, eid lei­lig­het på den and­re si­den av elva. Der­for lot jeg den ene ha så­pass lite pen­ger at hun hele ti­den må ten­ke på dem, og den and­re så­pass man­ ge at hun slip­per å skjen­ke dem en tan­ke.

Fak­tisk re­flek­te­rer hun så for­svin­nen­de lite over pen­ger at hun kan­skje tror de ikke be­tyr stort.

Da jeg underveis i den første romanen skjønte at den kom til å handle om tre generasjoner med kvinner og menn, så jeg at et gjennomgående tema for historien om disse menneskene ville bli arv: biologisk arv, økonomisk arv og sosial arv. Da jeg hadde skrevet enda en stund, og visste at det skulle bli en trilogi, gikk

det opp for meg at det var et tema som rangerte enda høyere enn det: makt.

For hvem er det egent­lig som be­stem­ mer i li­ve­ne våre? Hvem er det som be­ stem­ mer at hvis du ikke tar høy­ ere ut­dan­ning, kan du sta­tis­tisk sett for­ven­te å leve i langt fær­re år enn en med aka­ de­misk ut­dan­ning? Hvem be­stem­mer at hvis du er en ens­lig, hardt­ar­bei­den­de sy­ke­plei­er, el­ler koffert­butikk­ansatt (som en av mine ro­man­fi­gu­rer), el­ler vel­dig mye an­net, har du ikke nub­be­sjan­se til

å eie din egen lei­lig­het, med mind­re du ar­ver pen­ger fra ge­ne­ra­sjo­ne­ne over deg?

I hvert fall ikke i hovedstaden, selv om det kan­skje er der du har fa­mi­li­en din og ven­ ne­ne dine, og job­ben din.

Hvordan endte vi der? Og hvor er videre?

La skjønn­lit­te­ra­tu­ren være et sted for grun­nin­gen over dis­se spørs­må­le­ne.

El­ler bare gi deg hen til den. La Duvås ro­man være ditt der en stund, og se hva som skjer. ■

Foto: Lærke Posselt

LIV DUVÅ (f. 1987) er en bestselgende og prisbelønt dansk forfatter. Hun vokste opp i drabantbyen Brøndby Strand, nær København. Ned fra himmelen, som ble utgitt på norsk våren 2026, fikk Politikens Litteraturpris i 2024.

ORBIS

35

Susie Boyt: Elsket og savnet UTDRAG FRA ROMANEN

Vi satt i den lille stua mi, utporsjonert på de sjøgrønne lenestolene og den gamle, blå sofaen og halvhvisket mens Lily sov i rommet ved siden av. Når ingen sa noe, kunne man høre åndedrettet hennes. Jeg elsket å høre på at hun sov, for det lød som om hun trakk livet ned i lungene. Alle ville de vite hvordan det gikk med Eleanor; de spurte i hvert fall, men jeg visste aldri hva jeg skulle si. «Hun er som hun pleier», prøvde jeg meg med noen ganger, eller et tørt: «Å, dere vet», men det var vanskelig å finne det rette toneleiet. For noen år siden begikk jeg en feil og fôret de spissede ørene deres med: «Hun er stabil», i den forstand at jeg ikke visste om en nylig forverring, som jo egentlig ikke er betydningen av «sta- Hvis Lily trodde det var bil». Først oppfattet de det som en kunngjøring om hennes oppgave å lappe forbedring; ga meg brede, bønnlige smil, blankøyde gratulasjoner, men ingen av dem tok det opp da de meg sammen igjen, hadde innså feilen. Noen ganger var jeg bekymret for at de jeg sviktet nok en gang. ville synes sørgmodigheten min var utilstrekkelig, eller tro at motet hadde sviktet meg. Jeg merket bestandig når det lå noe i luften: ubehag, fordømmelse, et underlig, ubehersket press, som fikk meg til å stivne.

Det hersket en oppfatning om at Lily på ymse måter var en erstatning for at jeg hadde mistet Eleanor. Når jeg satt og rettet prøver ved kjøkkenbordet og lyttet til henne der hun bearbeidet dagen med den komiske mumlingen i babycallen, hvilte det faktisk en slags lysende fullkommenhet over oss. Det fikk meg alltid til å smile at pludringen hennes lød mer og mer internasjonal jo trøttere hun ble. Men hvis Lily trodde det var hennes oppgave å lappe meg sammen igjen, hadde jeg sviktet nok en gang.

«Takk og lov for at du har undervisningen», sa Christine, sa Sarah, Fran. Dette berømmelige univer­salmiddelet! (Det var ordrett det de sa til meg da vi sist møttes for noen år siden.) Jeg rakte dem glass med strågul vin. De gamle skolevenninnene mine satt allerede med puter i ryggen og vannglass og grønne oliven fylt med mandelbiter eller lysende, røde tunger av syltet paprika. Den kornblomstblå car36 ORBIS

diganen jeg holdt på å strikke til Lily, lå med armene utstrakt over lenestolen min. Jeg la merke til at jeg anla en ekstra omsorgsfull aura når de var i nærheten. Kanskje hadde jeg et behov for at de skulle vite at Eleanor en gang hadde vært i besittelse av noe verdifullt som hun forspilte, valgte å forspille. Det er noe av det vanskelige med personligheten – når man forsøker å formidle den på effektivt vis, følger det alltid med en vag eim av forstillelse som grumser den til. Jeg hadde behov for at de så meg i et gunstig lys. Kanskje var jeg bare veldig sliten.

«Jeg så noe denne uken, men jeg visste ikke om jeg skulle nevne det», sa Christine. «Å?»

«Jeg mener, det var ikke noe spesielt, men – å, jeg vet ikke. Du, bare glem det. Jeg skulle ikke ha sagt noe.»

Det var sånt noe jeg ikke orket.

«Nå blir du nødt til å si det til henne», mumlet Sarah.

«Er det ille?»

«Ne-ei. Ikke egentlig, ikke ille, ikke så ille.»

«Kan du si det?»

«Altså, jeg var på vei tilbake fra Sainsbury’s, og så gikk jeg forbi tube-en, og du vet rett utenfor, der det ofte er uteliggere som sitter og drikker, løsgjengere og den slags, og ved inngangen satt det en liten klynge av dem med soveposer og saker strødd utover, flasker og pakker, pledd, melk, sigaretter, en eske med frokostblanding, tror jeg, og en liten plakat der det stod at de ba om mat, og én av dem hadde en diger hund, og én av dem hadde gitar, og én av dem, én av dem var Eleanor.» «Åh.»

«Jeg mener de så ganske lystige ut. På sitt vis.»

«Du får det nesten til å høres – hva heter det – pikaresk ut.» Jeg tenkte på en baglady jeg pleide å hilse på, som knuget de lurvete eiendelene sine som om de var slektningene hennes.

«Det var ikke helt sånn.»

«Nei, nei. Jeg bare, det var – en spøk.»

«Det som var vanskelig, var at jeg ikke hadde sett henne på noen år, og hun hadde forandret seg, og da jeg så henne visste jeg bare ikke hva –» «Du fikk sjokk. Selvfølgelig. Det er forståelig.» Jeg forsøkte å høres mild ut, men det holdt hardt.

«Jeg var ganske sjokkert, ja. Det virket nesten som om –» Jeg avskydde at folk tydde til billedlige uttrykk i disse situasjonene. «Hun så ut som et pent plagg delvis ødelagt av en uheldig vask.»

«Ansiktet hennes var som et kart over brustne dager» eller lignende.

«Brustne kor»; jeg tålte det ikke. Ord rasket sammen fra en forkastet ORBIS

37

Shakespeare-sonett. Eleanor hadde alltid vært ansett for å være vakker, og folk frydet seg i overkant nå som hun kanskje ikke var det lenger. Hadde de holdt det mot oss tidligere? (Det hvilte en utilnærmelighet over henne som veldig vakre trekk kan fremkalle.) En gang sa én av dem at hun lot til å være «moden for lungebetennelse», som om det var en slags referanse. Jeg visste at jeg ikke burde bry meg om sånt.

«Jeg beklager», sa jeg bare. «Jeg ber om unnskyldning. Det må ha vært –» «Nei, nei, nei», sa hun, «jeg mente aldri at du skulle –» «Det er greit», sa jeg. «Det går fint. Det er bare …» Jeg vugget frem og tilbake i stolen, og jeg hadde tårer i øynene, men de var ikke særlig voldsomme. Det var noe nøkternt ved dem. «Å, Ruth! Jeg har fått deg til å gråte. Å, så fryktelig!»

«Det er ikke noe å bekymre seg over, vær så snill – det er bare, det er bare en kjemisk reaksjon.» Jeg tørret øynene med knokene.

«Jeg vet ikke om det var riktig eller galt», sa Christine, «men jeg gikk bort og ga henne et kyss på pannen, og hun var ikke illeluktende eller møkkete som de andre, men håret Jeg visste ikke at jeg frem­deles hennes er ganske tynt nå, du vet, pistrete og ganske kunne kjenne takk­nemlighet, sørgelig, og man kunne se den rosa issen hennes, det var liksom en rå rosafarge, og tilgi meg hvis det på ekte; det kjentes så gammel­ var veldig galt av meg, men jeg ga henne ti pund. Jeg dags, nesten unaturlig, blottet kunne bare ikke la være.» for forsiktighet, som noe Dét vippet meg av pinnen. «Takk skal du ha», sa jeg og var oppriktig takknemlig. Jeg visste ikke som tilhørte en del av livet at jeg fremdeles kunne kjenne takknemlighet, på som var borte. ekte; det kjentes så gammeldags, nesten unaturlig, blottet for forsiktighet, som noe som tilhørte en del av livet som var borte. Da Eleanor hadde vannkopper, dyppet jeg en vattpinne i flasken med sinkliniment; malte små, rosa kronblader rundt prikkene; føyde punktene på den febrile kroppen sammen med blader og filigransslyngtråder, og så blomstene tørke til de ble kritthvite. Det var en oppriktig tid. Jeg lukket øynene et øyeblikk. Jeg brydde meg ikke om pengene, men det plaget meg at håret hennes, som åpenbart var uskyldig, hadde blitt kritisert så direkte.

Stemningen i rommet var med ett veldig trykkende. Det var tydelig at ingen ville si eller føle noe uten min stilltiende tillatelse.

Vennene mine visste at jeg kunne være kritisk. Det var nesten så intimt at det var kvelende, dette lille rommet som dirret av forstrukne kvinnelige nerver og de gamle klassevenninnene mine som satt der og badet i vakre, felles følelser eller prøvde å gjøre det, prøvde ikke å gjøre det, det var vanskelig å si. Det rant en ulydig tåre nedover kinnet til Sarah; hun strøk den bort med tommelfingerneglen, som etterlot seg et flyktig, høyrødt risp. Jeg ville ikke ha noe av den slags.

Det var en blank oktoberdag, uviss. Solen stod lavt og uformelig på himmelen nå. Lyset var i ferd med å bli helt borte, og jeg la merke 38 ORBIS

til skjæret fra gatelyktene etter som de slo seg på, én etter én. Skam.

Anger. Sorg. Neste dag skulle vi stille klokken tilbake. Den festlige innspurten frem mot jul. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å holde meg gående. Den umåtelige stoltheten livet lot til å avkreve meg. Eller ingen stolthet i det hele tatt. Jeg fantaserte om et vilt I gaten utenfor så jeg to småjenter knyte et tau rundt opprør, men jeg satte en gatelykt, og én av dem hoppet inn og ut mens den andre svingte det rytmisk. «Bamse, bamse, ta i bakken, bare opp et smil. bamse, bamse, vend deg om, bamse, bamse …» Det hørtes plutselige rop, en bildør smalt igjen, og jeg så en ung kvinne i en kort, svart kjole løpe bortover gaten hylende av latter med flagrende, hvit skulderveske.

«Hva kan vi gjøre?» tryglet Sarah. «Hva kan vi gjøre for deg, Ruth?»

Jeg syntes egentlig ikke behovet deres for å hjelpe meg var mitt problem. Jeg fantaserte om et vilt opprør, men jeg satte bare opp et smil.

I selvsamme øyeblikk snublet Lily inn i rommet, heroisk i blått og hvitt nattøy, med rosa øyenlokk gulskorpede av søvn, flate og moste krøller. Hun glippet med øynene, betraktet damene nesten som om de var en drøm, og førte hånden til pannen – en litt Garboaktig bevegelse, tenkte jeg, en praktfull stumfilmgest – så krøllet hun seg sammen i fanget mitt med de mange lemmene hun lot til å ha, seks eller ni stykker; klynget seg til meg som om hun var en koala og jeg et tre, eller ikke akkurat sånn, men det lå en erklæring i bevegelsene hennes om at jeg, kroppen min, var hjemmet hennes, hennes naturlige habitat. Hvis noen hadde sagt at hun hadde kommet ut av meg, ville jeg ha trodd på det akkurat da.

Et øyeblikk ble jeg sittende helt urørlig i møte med det som slo meg som en kolossal lojalitet. Jeg var sikker på at kvinnene som var til stede, plutselig misunte meg på en måte som hadde vært utenkelig for bare to minutter siden. Et øyeblikk følte jeg at livet mitt slett ikke var i stykker. ■ SUSIE BOYT (f. 1969) er en britisk forfatter og journalist.

Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Elsket og savnet, som ble utgitt på norsk våren 2026, oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren.

Foto: Charlie Hopkinson

ORBIS

39

Om motstand og meningsfulle beskjeftigelser E S S AY AV OV E L U N D

Oversetter Ove Lund har stått bak fem av seks Krasznahorkaiutgivelser på norsk. I dette essayet, som er basert på talen han holdt under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i juni 2026, går han i dybden om sitt arbeid med den ungarske nobelprisforfatteren.

D

enne teksten skal handle om motstand. For tiden holder jeg på med min sjette Krasznahorkaioversettelse, en roman som har tittelen Motstandens melankoli. Det var hans andre roman, og av mange regnet som et av hans hovedverk. Men det er ikke selve boka jeg skal forsøke å beskrive, og det er heller ikke den betydningen av ordet motstand – det å sette seg til motverge, gjøre motstand – som jeg har i tankene. Nei, det som interesserer meg, er snarere motstand som motkraft overfor andre krefter.

I den nyeste romanen fra Kraszna­ horkais hånd, Den ungarske nasjonens sikkerhet, sier en av bokas to hovedpersoner, en forfatter ved navn László Krasznahorkai, at han aldri mer skal skrive bøker. Gjennom hele sitt forfatterskap har han utrettelig søkt etter meningen med livet, og nå har han endelig funnet ro i 40 ORBIS

sjelen, for meningen med alt liv er kort og godt forplantning. Kunstens mål blir følgelig å virke på følelsene våre, å vekke og opprettholde vår iver etter å forplante oss.

Som romankarakteren Krasznahorkai utdyper det: «Ah, jeg er forfatter, jeg selger håp, og med håpet en mulighet til å trekke ut tiden. Verkene jeg har skapt, er ikke egnet til annet enn å underholde, og dermed på indirekte vis å forberede den adekvate biologiske tilstanden der så mange ektemenn som mulig så mange netter som mulig vender seg mot hustruen, og så mange hustruer som mulig vender seg mot ektemannen, eller hvem de akkurat måtte være sammen med.»

På dette punktet kom jeg til å tenke på at jeg på skrivebordet hadde liggende en bok av Thomas Hylland Eriksen som jeg ikke hadde lest ferdig: Syv meninger med livet. Dette biologiske behovet for å

LÁSZLÓ KRASZNAHORKAI (f. 1954) er en ungarsk forfatter. I 2025 mottok han Nobelprisen i litteratur, «for sitt visjonære og kraftfulle forfatterskap som midt i undergangens skrekk holder fast ved troen på kunstens muligheter.»

Foto: Colin McPherson / GettyImages

ORBIS

41

forplante oss har vi til felles med alle arter, men i motsetning til sommerfuglene som dør straks de har gjort sin plikt, lever vi mennesker ganske lenge. Da er det jo forståelig at vi forsøker å beskjeftige oss med noe som virker meningsfullt, som for eksempel å skrive, oversette og lese god litteratur. Hylland Eriksen lokker med hele syv meningsfulle tilstander eller beskjeftigelser. En av dem er knapphet. Ingenting har noen verdi hvis du har tilgang til det hele tiden – easy come, easy go, som det sies på engelsk. Knapphet, derimot, gir livet mening. Det skaper sug og motstand, skriver Hylland Eriksen. Vi trenger noe å strekke oss etter, noe som henger høyt og ikke er så lett tilgjengelig.

Her vil jeg postulere loven om motstand: Verdien av det vi strever med og strekker oss etter, øker proporsjonalt med graden av motstand. Denne formen for motstand mener jeg Krasznahorkais verker har påfallende mye av i seg, og det har jeg nå erfart i bortimot ti år. De ytterst få gangene jeg har smakt på følelsen av frustrasjon etter å ha avsluttet dagens Krasznahorkai-setninger, er bare unntaket som bekrefter regelen om intens tilfredsstillelse over å ha nedkjempet motstanden.

42 ORBIS

Hvordan ytrer nå denne motstanden seg helt konkret? Ved de lange setningene kombinert med en svært tilbakeholdende bruk av punktum, vil sikkert mange av Krasznahorkais lesere si. Jo, det var også mitt førsteinntrykk. Jeg fikk nesten bakoversveis da jeg startet arbeidet med Seiobo der nede i 2018, men så gikk det etter hvert opp for meg at jeg egentlig ikke savnet punktumet. Dette språktegnets betydning er sterkt overdrevet, kan man gjerne si. I første del av forfatterskapet setter Krasznahorkai – i tillegg til å bruke mye komma, enkelte tankestreker og semikolon – av og til punktum, ja, opptil flere ganger pr. side.

Med tiden blir det stadig mer sparsomt.

I Den ungarske nasjonens sikkerhet finner vi ett punktum på slutten av hver av de tolv delene, bortsett fra den aller siste, der det befinner seg to punktum helt på slutten. Dermed bremser romanen ned og avsluttes med en kort setning, og denne sparsomheten gir punktumet en helt annen tyngde. Det mest ekstreme eksempelet på tilbakeholdenhet med punktumbruken er utvilsomt Herscht 07769, der det i løpet av snaut 400 sider forekommer to ganger. Én gang i bokens

motto: «Håpet er et mistak». Punktum.

Og så ett helt til slutt på side 398.

Den største utfordringen for meg som oversetter er nok de lange, komplekse setningene som har blitt Krasznahorkais varemerke. Det å spise en hel elefant kan fremstå som en umulighet, men med teknikken én bit av gangen er alt mulig.

Det samme gjelder for en mastodont av en Krasznahorkai-roman. Én setning av gangen. Men hvor ender neste setning når den ikke har noen entydig sluttmarkør som punktum eller semikolon? Her gjelder det å identifisere én og én hoved­ setning, som i vårt tilfelle også har en mengde bisetninger knyttet til seg, gjerne opptil flere foranstilte og et og annet etterstilt ledd. Se for deg solsystemet vårt der åtte planeter går i bane rundt Solen. Det er denne solen, setningen som selvstendig meningsbærende enhet, jeg må identifisere. Deretter begynner en slags klippeog limeteknikk. Enkelte ledd skal kanskje deles opp, rekke­følgen leddene imellom kan endres, en opphoping av foranstilte ledd må til dels flyttes bakover i setningen. I den norske setningen jeg til slutt er tilfreds med, ser solsystemet helt annerledes ut, men alle planetene er med og går i perfekte baner rundt solen.

At oversettelsen skal bestå av norske formuleringer og norske setninger, fikk jeg helt i begynnelsen av min oversetter­karriere innprentet av Gordon Hølmebakk. Han bestyrte Gyldendals utgivelser av fremmed litteratur i førti år og var min første redaktør og veileder på 1990-­tallet mens jeg oversatte Ádám Bodor og Péter Nádas fra ungarsk. Særlig arbeidet med sistnevntes ruvende tobinds verk, Erindringens bok, har mange likhetstrekk

med mitt nåværende Krasznahorkaiprosjekt. Den gang påpekte Hølmebakk at jeg som relativt fersk og uerfaren oversetter kunne ha mye å lære av andres oversettelser, og han anbefalte spesifikt at jeg skaffet meg Ervin Rosenbergs svenske oversettelse av nettopp Erindringens bok.

Omtrent to tiår senere, under arbeidet med min første Krasznahorkai-bok, Seiobo der nede, opplevde jeg en gang at jeg ikke fikk riktig tak på en lang og kompleks setning; uansett hvordan jeg snudde og vendte på den, fant jeg ingen god løsning.

Jeg hadde følelsen av å ikke se skogen for bare trær. Til slutt gikk jeg hen og skaffet meg den engelske oversettelsen. Engelsk syntaks er såpass lik norsk at da jeg fant det aktuelle partiet, fikk jeg straks en aha-opplevelse. Selvfølgelig, sånn kan det gjøres, bitene falt på plass.

Et annet aspekt ved flere av Kraszna­ horkais verk med mye motstand, er de til tider encyklopediske partiene. På mange av sidene i Den ungarske nasjonens sikkerhet flakser utallige eksotiske sommerfugler omkring, som jeg bare unntaksvis kjente navnet på. Med så detaljerte skildringer av insekters liv og levnet blir oversetteren nødt til å lese seg opp på temaet for å være sikker på at han bruker de rette faguttrykkene. Sånn sett var Seiobo der nede et eksepsjonelt eksempel. Her ble det behov for detaljkunnskaper om en rekke skjønne kunstarter som maling, arkitektur, musikk, russisk ikonmaling, restaurering av malerier og statuer, produksjon av japanske teatermasker. Kanskje ikke så underlig at jeg trengte et helt år på å bli ferdig. Her var det motstand så det monnet, men det var også ytterst berikende. Jeg ble altså rik på meningsfylte opplevelser.

ORBIS

43

(I parentes bemerket ikke så rik på penger, vi har jo tross alt ikke timelønn, men for all del: Mengden av god motstand kompenserer mer enn nok for det.)

Det er ikke bare lange setninger som lager vanskeligheter, også ett enkelt ord kan få en til å gå på limpinnen. De fleste språk har sine fallgruver. Vi finner mange begreper som direkte oversatt betyr det samme på ungarsk og norsk.

Ofte er det snakk om låneord, men det forekommer også at betydningen endrer seg på det ene språket. Det tyske låneordet Schwigermuttersitz, altså svigermorsete, fant veien til både ungarsk og norsk på 1930-tallet. Det er et ganske vanlig begrep som forekommer ofte i forbindelse med biler og bilkjøring på ungarsk, også i Den ungarske nasjonens sikkerhet, mens det på norsk nærmest har gått ut av bruk, eller i beste fall bare brukes humoristisk om en utendørs passasjerplass bak kupeen på eldre tosetere. Den som satt der var utsatt for all slags vær og vind, så det passet perfekt for svigermor. I dagens Ungarn sitter svigermor inni kupeen, ja, hun har faktisk blitt forfremmet til passasjersetet ved siden av sjåføren, og nå er det denne plassen som kalles svigermorsete på ungarsk.

Et ord kan ha flere meninger, og det kan lett føre til misforståelser. Da László Krasznahorkai besøkte Oslo i 2019, fortalte han om et interessant tilfelle: I den engelske oversettelsen av hans roman Krig og krig har oversetteren feiltolket en scene der ordet feie på ungarsk brukes i betydningen ‘bevege seg med voldsom fart; fyke; fare’. I stedet for at en bil føk forbi, ble det til at bilen passerte en mann som feide fortauet, men det var 44 ORBIS

så vakkert beskrevet at Krasznahorkai mente det slett ikke forringet originalen.

For ikke så lenge siden møttes en gjeng gamle elever fra Nansenskolen på en kafé i Oslo. Til stede var også Svend, en av lærerne våre. Han ville gjerne høre hvordan arbeidsdagen min som oversetter arter seg. Selv hadde han i mange år vært nabo til den kjente forfatteren John Irving i USA. Svend kunne fortelle at John Irving hadde en strengt regulert kontortid i sitt forfatterarbeid. Når det var på tide med en lengre pause, satte Irving alltid strek til samme tid. Det spilte ingen rolle om han var midt i en setning; setningen kunne vente, men det kunne ikke sykkelturen han trengte for å nullstille seg.

Et slikt strengt opplegg følger ikke jeg. Jeg har ingen fast arbeidstid. De siste årene har jeg ikke brukt vekkerklokke, jeg liker å sove ut. Våkner jeg likevel tidlig, starter også arbeidsdagen tidlig. Det som regulerer dagene mine, er leveringsfristen jeg har. Jeg foretrekker å ligge litt foran skjema; det kan alltid dukke opp noe som forpurrer planene. Og i dette skjemaet står det at jeg skal oversette to sider hver dag, to tettskrevne Krasznahorkai-sider, vel å merke. Hvor lang tid det tar, kan variere, men i gjennomsnitt er det snakk om cirka seks timer. Seks timer i dyp konsentrasjon tar på, men det er ikke verre enn at en oppfriskende sykkeltur på halvannen til to timer renser hodet og styrker sjel og kropp. Etter at Krasznahorkai ble tildelt Nobelprisen i litteratur 9. oktober i fjor, hastet det for Cappelen Damm å få gitt ut hans nyeste roman. Jeg ble spurt om jeg kunne ha en oversettelse ferdig på relativt kort tid. To sider pr. dag ville ikke

holde, det kom til å bli noen lange dager, men siden det dreide seg om en ganske kort roman, i alle fall til Krasznahorkai å være, sa jeg ja. Alt i alt gikk det greit, men mot slutten av året kjente jeg på en påfallende utmattelse i både kropp og sinn.

Den ungarske nasjonens sikkerhet får bli unntaket fra to-sidersregelen.

Om László Krasznahorkai også tar seg en sykkeltur for å koble av, skal være usagt, men i Seiobo der nede, i kapitlet om den japanske no-maskemakeren Ito Ryosuke, skriver han med innlevelse om maskemakerens eneste adspredelse. Tidligere på dagen har han hatt et opprivende møte med noen studenter fra Vesten, som har stilt ham for mange og altfor indiskre spørsmål.

Før kveldsmaten bestemmer han seg for å sykle av seg kaoset som besøket har forårsaket i ham. Når han etter en lang klatretur oppover som får ham til å svette skikkelig, kommer opp til det punktet som er dagens mål, begynner den vidunderlige utforkjøringen gjennom skogens uutsige­lige ro.

Vel hjemme igjen er freden inni ham komplett. Det er ingen spor etter forvirringen eller nervøsiteten han følte.

Knapphet, og det å beskjeftige seg med god litteratur, skaper sug og motstand. Følelsen av å ha overvunnet motstanden kan være dypt tilfredsstillende.

Det gjelder både for leseren som tar seg den tiden det trengs for å forsere de barrierene som tekstens kompleksitet noen ganger oppleves som, og for oversetteren, som kan bryne seg på samme bok i opptil et helt år. Jeg har også vært innom sykling som adspredelse. Sykling handler i stor grad om å overvinne to krefter: aerodynamisk motstand og mekanisk-­ fysiologisk motstand, og når denne adspredelsen i tillegg renser hodet for alskens slagg, er det en avgjørende faktor for at denne oversetteren føler seg opplagt til å gå løs på nye Krasznahorkaisetninger dag etter dag. ■

OVE LUND (f. 1955) er en skjønnlitterær oversetter som har oversatt Krasznahorkais bøker til norsk. Dette essayet er en omarbeidet versjon av et foredrag han holdt på Norsk litteraturfestival i 2026.

ORBIS

45

Kraszna­horkai på norsk  Satantango (1985, norsk utgave 2016, oversatt av Kari ­Kemeny)

I sin romandebut skildrer Kraszna­horkai en grå ungarsk landsby i den sene kommunistiske fasen, da ingen lenger bryr seg om kollektivistiske ideer. I stedet for utopisk sosialisme har man fått alles kamp mot alle. Da den hemmelighetsfulle og manipulative Irimiás, som alle trodde var død, vender tilbake, begynner engstelsen å spre seg i landsbyen. Ved siden av undergangsstemningen merker leseren straks Krasznahorkais originale setninger og skarpe blikk for det komiske ved mennesket.

Satantango ble i 1994 filmatisert av Kraszna­horkais landsmann Béla Tarr. Boken fikk den internasjonale Booker-prisen i 2015.

Seiobo der nede (2008, norsk utgave 2019, oversatt av Ove Lund)

Da Krasznahorkai endelig slapp ut fra det kommunistiske Ungarn, tilbrakte han flere år i Berlin, New York og Kyoto. Utenlands­oppholdene ga inspirasjon til boken Seiobo der nede, som består av seksten fortellinger som beskriver kunstnere i arbeid eller menneskers åndelige eller religiøse opplevelser knyttet til kunst.

Særlig den asiatiske innflytelsen er påfallende: Krasznahorkai beskriver livet til en japansk no-­ skuespiller, restaurer­ingen av en eld­gammel buddha­ sta­tue og gjenoppbyggingen av Shinto-tempelet i Isa – 46 ORBIS

men også italienske renessansekunst­ nere og russiske ikonmalere, og virkningen arbeidene deres har på mennesker flere hundre år senere.

Ove Lund mottok Kritikerprisen for den norske oversettelsen.

Baron Wenckheim vender hjem (2016, norsk utgave 2021, oversatt av Ove Lund)

Historien om den tilårskomne adels­man­nen som etter et langt liv i utlendig­het vender tilbake til sin ungarske fødeby, regnes av flere kritikere som Kraszna­horkais modne mesterverk. Da ryktene begynner å gå om baronens hjemkomst, legger myndighetene i den lille byen stor­slagne planer for hvordan de skal komme på fote igjen med baronens penger. Det verken borgermesteren, den korrupte poli­ti­mesteren eller den lokale motorsykkelgjengen – som forsvarer «sanne verdier» – vet, er at baronen er blakk. Med mørk humor og skarp ironi tegner Krasznahorkai et uforlignelig portrett av en ungarsk småby, men også av vår europeiske samtid.

For Baron Wenckheim vender hjem mottok Kraszna­ horkai den høythengende National Book Award i USA. Herscht 06779 (2021, norsk utgave 2023, oversatt av Ove Lund)

I Herscht 06779 tar Krasznahorkai leserne med til en landsby ved navn Kana i det tidligere Øst-Tyskland. En gruppe nynazister terroriserer lokalbefolkningen, inntil en av deres egne vender seg mot dem. Som Baron Wenckheim vender hjem handler Herscht 06799 om hvordan Europa 35 år etter kommunismens fall igjen har sluppet til autoritære og undertrykkende tanke- og styresett. Men som ellers i Krasznahorkais forfatterskap utgjør det politiske kun én side av et komplekst verk.

Herscht 06779 består av én buktende setning som skildrer livet i og rundt landsbyen fra alle mulige og umulige vinkler. Det er som om forfatteren holder frem et tivolispeil mot omgivelsene, som forskyver proporsjoner og forstørrer eller forminsker gjenstander og mennesker til det absurde.

ORBIS

47

Den ungarske nasjonens sikkerhet (2025, norsk utgave 2026, oversatt av Ove Lund)

Krasznahorkai hadde akkurat sendt sin nyeste roman til trykk da han fikk beskjeden fra Stockholm om at han hadde vunnet Nobelprisen. Den ungarske nasjonens sikkerhet beskriver vennskapet mellom en insektsforsker og en forfatter. Der sistnevnte har mistet troen på kunsten og livet, har forskeren bevart sin livslange lidenskap – for sommerfugler. I bakgrunnen figurerer Putins krig mot Ukraina og Orbáns ensretting av statens institusjoner, museene inkludert.

Den ungarske nasjonens sikkerhet er, ifølge Svenska Dagbladets anmelder, «den beste inngangen til Krasznahorkais verden».

Den siste ulven (1986/2009, norsk utgave 2026, oversatt av Ove Lund)

Den siste ulven er den første samlingen av Krasznahorkais kortprosa på norsk. I tittel­novellen sitter en forhenværende professor på stamkneipa si i Berlin og forteller bartenderen om en reise til Extremadura i Spania. Reisen fikk professoren på uforklarlig vis påspandert av lokale kulturentusiaster, uten krav om andre motytelser enn å skrive noe fra området. Litt ut fra misforståelser, litt ut fra tolkens ønske om at professoren skal oppleve noe spenningsfylt, utvikler reisen seg til en sprø jakt på historien om hvordan den siste ulven i Extremadura ble tatt av dage.

48 ORBIS

Motstandens melankoli (1989, norsk utgave 2027, oversettes av Ove Lund)

I Motstandens melankoli er vi tilbake i et land­skap ikke ulikt det i debuten Satan­tango. En ungarsk landsby rives ut av sin søvnige tilstand da et sirkus dukker opp i byen. Blant attraksjonene finnes verdens påstått største utstoppede hval. Det uventede spetakkelet skaper uro blant landsbyboerne, og en serie av uventede hendelser ender etter hvert i kaos og vold. Motstandens melankoli er blitt lest som en parabel over Øst-­Europa i den sene kommunistiske fasen. Béla Tarr og Ágnes Hranitzys filmati­ sering fra 2000 fikk tittelen Werckmeister harmóniák («Werckmeister-harmoniene»).

ORBIS

49

Mellom Seoul og Zürich I N T E R VJ U AV M AT T I S G R AV I N G E N

Elisa Shua Dusapins romaner skildrer møter mellom Europa og Asia. Selv sier forfatteren at hjemmet hennes er løsrevet fra et bestemt sted.

Elisa Shua Dusapin var 19 år da hun hadde sin første novelle på trykk, og 24 da hun romandebuterte med Vinter i Sokcho (2016), som fikk National Book Award i USA. Bøkene hennes er oversatt til mer enn tretti språk. I 2026 gjestet hun Norsk litteraturfestival, hvor Orbis-redaksjonen møtte henne.

Mellom Europa og Asia Dusapin har fransk far og sørkoreansk mor, og vokste opp i Paris, Seoul og Zürich.

Møter mellom europeere og asiater danner utgangspunkt for flere av bøkene.

– Jeg begynte å skrive fordi jeg, fra jeg var veldig ung, slet med både min koreanske og franske familie, som aldri helt aksepterte at faren min var fransk og moren min koreansk. Jeg ønsket å overbevise meg selv om at jeg klarte å skape karakterer som var ekte koreanere og franskmenn, fordi jeg i mitt personlige liv alltid følte meg splittet, sier Dusapin.

Debutromanen Vinter i Sokcho ut­spiller seg i Sokcho, en badeby i Sør-Korea, som er nesten tømt for folk i denne kalde 50 ORBIS

tida av året. Boken følger en kvinnelig resepsjonist i 20-årene som utvikler et usikkert og litt keitete forhold til en fransk tegneseriekunstner som gjester hotellet.

Romanen er et intenst og forførende, men også uhyggelig kammerspill, der det kan være vanskelig å vite hvor man har de to hovedpersonene. Boken ble filmatisert av Koya Kamura, og filmen hadde internasjonal premiere i 2025.

Andreboken Pachinko-kulene (2018) utspiller seg i Tokyo, denne gangen i sommerferiens hete. Den sveitsiske hovedpersonen, 29 år gamle Claire, er på besøk hos besteforeldrene sine. Besteforeldrene er flyktninger fra den koreanske borgerkrigen og har aldri vært tilbake, og Claire prøver å få dem med på en tur til hjemlandet før de dør. The Guardian kalte boken «en atmosfærisk andreroman fra en helt eksepsjonell forfatter.»

Hjemmet er ikke et sted Både Vinter i Sokcho og Pachinko-kulene skildrer karakterer som befinner seg mellom språk, land og familier. For Dusapin

Foto: Lina Hindrum

ELISA SHUA DUSAPIN (f. 1992) har fransk far og koreansk mor, og er bosatt i Sveits. Dusapin vant National Book Award (USA) for debuten Vinter i Sokcho, som er oversatt til over 40 språk, til norsk av Gøril Eldøen. I 2026 gjestet hun Norsk litteraturfestival.

har denne rotløsheten vært en drivkraft for skrivingen.

– Jeg begynte å skrive på jakt etter et sted jeg kunne føle meg hjemme, men nå innser jeg at det egentlig ikke lenger avhenger av geografi. Identiteten min er veldig løsrevet fra et sted, fordi jeg kan skrive fra hvor som helst.

Dusapin forstod etter hvert at hjemløsheten er en kilde til inspirasjon snarere enn en utfordring.

– Min største interesse er ganske enk­ elt å prøve å forstå verden og mennesker og å bygge broer mellom kulturer og språk som former min familie og historie, og nå,

i større grad, den fremmede kulturen jeg fremdeles ikke kjenner i det hele tatt.

Fatter seg i korthet Alle Dusapins hittil utgitte romaner er på under 200 sider. Hun skriver i et kort­hugd, poetisk språk, der mye overlates til leseren.

– Så langt har jeg ikke klart å skrive langt, rett og slett fordi hvert ord er så viktig for meg, og jeg er redd for å fortelle mer enn strengt nødvendig. Jeg har tenkt at hvis jeg bare holder meg helt tett opp til det kroppen min føler og de helt konkrete tingene jeg kan observere eller føle, vil ingen kunne si at det er feil. ■ ORBIS

51

Et brev fra Safae el Khannoussi  Kjære Houria, Jeg skriver til deg fra en kafé i nærheten av leiligheten min i Amsterdam. Den trykkende forsommerluften sitter fast inne i huset, mens det utenfor brått har blitt overskyet og vindfullt. Vindkastene har satt tankene mine i sving. I dag ville jeg bare være hjemme og vente på at de skulle gi seg.

Jeg leste noen polske folkeeventyr om vinder som fører galskap med seg, og nå klarer jeg ikke å få den tanken ut av hodet lenger. Jeg forlot huset likevel og dro på kafé. Jeg finner trøst i fremmede menneskers nærvær. Jeg pleide å samle historier fra møter hjemme hos folk og i livlige, røykfylte kafeer rundt der jeg bodde. Uansett hvilken by jeg valgte som mitt midlertidige hjem, møtte jeg noen pratsomme, og som regel eldre, personer (et slags vandrende arkiv i nabolaget) som sa: Å, vet du ikke om denne eller den hendelsen? Selvfølgelig vet du ikke det, det var før din tid!

Det er snilt av dem, men jeg tror ikke at det å ikke ha fantes da alltid er en god unnskyldning for ikke å kjenne fortiden.

Da jeg først leste boken din, Hvite, jøder og oss, ­jobbet jeg med den siste delen av romanen min Oroppa. Romanens avslutning består av dagboksnotatene til en fiksjonell marokkansk-fransk poet og politisk dissident bosatt i Paris. I angstdagbøkene, som hun kaller dem, prøver dikteren å finne ut av hvor angsten hennes kommer fra. Kanskje fra de folkelige kvartalene i barndommen hennes. Eller 52 ORBIS

Foto: Merlijn Doomernik

53

ORBIS

kanskje fra de hemmelige fengselscellene i Postkolonien.

Kanskje begynte alt mye senere, da hun først satte foten på dette kontinentet på 80-tallet. Eller kanskje går frykten enda lenger tilbake, til før hun ble født.

I et intervju om Palestina og fortellekunst sier Adania Shibli at tilgangen til en tydelig fortelling med en begynnelse, en midte og en slutt er fremmed for palestinere.

Når noen gjenforteller en erfaring, sier hun, «er det alltid et øyeblikks nøling – man kan kalle det en stamming, en stamming i fortellingen, hvor skal man begynne?» Synes du ikke at denne tidsmessige forvirringen for oss som er nordafrikanske europeere, i hvert fall høres vagt kjent ut?

Jeg klarer ikke å skrive lineære fortellinger og fullstendige karakterer. Jeg tror vi mennesker bør holde oss til prinsippet om at vi alltid er ufullstendige. Kanskje er det derfor romanformen for meg må være i bevegelse, på reise.

For det første fordi jeg synes det er synd å skrive en roman i vår tid og bukke under for plottets tyranni. For det andre fordi fortellekunstens orkestrerte kaos sprang naturlig ut av sosiale forhold som jeg, som et barn av den nordafrikanske diasporaens arbeiderklasse, tenker innenfor. Jeg har følelsen av at det finnes en tenkemåte, og dermed også et språk, som overgår (eller i det minste, trekker på skuldrene av) den doble bevissthetens forvirring.

De innledende linjene i Galeanos trilogi Ildens erindring lyder: «Jeg var en håpløs historiestudent. Historietimene var som besøk i vokskabinettet eller i dødsriket. Fortida var taus, hul, stum. De underviste oss om tidligere tider for at vi med slettet bevissthet skulle overgi oss til nåtida: ikke for å lage historie, den var allerede ferdiglagd, men for å akseptere den.»1 Historien, denne døde tingen (denne tingen som, som Foucault sa, passerer gjennom et nåløye), våkner til live igjen i litteraturen. Galeano fant opp en litterær form han kalte magisk marxisme (som han definerte som «én del fornuft, én del lidenskap, og én tredje del mysterium»), for å minne oss om den grusomme fødselen av den nye verden og den gamle som gikk tapt.

1

54 ORBIS

Hentet fra Kai Swensens oversettelse (Pax 1998).

For noen er det å glemme like viktig som det er for de fleste av oss å huske. Men hvordan skal man huske, kjære Houria? Hvordan kan man skrive for å motvirke glemselen uten å måtte forsvare sin egen sak (hvis du skjønner hva jeg mener)? Hva slags fortelling er mulig for oss, uten at vi fremstiller oss selv og våre erfaringer som «de andre»?

Dette brevet har blitt altfor langt, og jeg har brukt altfor mye tid her inne, så mye at det har blitt mørkt ute. Takk og lov er det ikke vind mer. Jeg må utelate noen ting inntil videre. Jeg sparer dem til neste gang.

Noen fortalte meg at du var i Amsterdam for noen dager siden. Jeg er veldig nysgjerrig på hva du tenker om byen jeg kaller mitt hjem.

Så mange spørsmål.

Mine beste hilsener, Safae el Khannoussi

SAFAE EL KHANNOUSSI (f. 1994) er en marokkansk-nederlandsk forfatter og politisk filosof bosatt i Amsterdam. Hun ble tildelt Boonprisen og Libris litteraturpris for Oroppa, som ble utgitt våren 2026 på norsk, oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen.

Dette er et brev hun skrev til den fransk-algeriske aktivisten Houria Bouteldja, hvor hun reflekterer over sin poetikk. Brevet er oversatt fra engelsk av Mattis Gravingen.

ORBIS

55

Europas ensomhet  E S S AY AV A N T O N I O S C U R AT I

At Europa må klare seg selv, representerer også en stor mulighet for vår verdensdel, skriver Antonio Scurati.

E

uropa er alene.

Hvor mange ganger har vi ikke gjentatt det for oss selv med et melankolsk drag over leppene mens vi nippet til en Campari shakerato? Putins Russland truer oss i øst; i vest har nå også Trumps USA begynt å true oss, etter å ha forlatt oss, fornærmet oss og motarbeidet oss. Vår innflytelse over resten av verden blir stadig mindre. Alene, svekket, forskrekket. Det er slik vi føler oss. Det er slik vi tenker på oss selv. Hele den storslåtte fortiden vår har visst glemt oss.

«Europa, denne vesle halvøya på det asiatiske kontinentet.» Vårt eget tungsinn bekrefter den syrlige bemerkningen til Paul Valéry, en av forrige århundres store europeiske poeter – glemt, han også.

Men hva om Europas ensomhet er en mulighet? Hvis den ikke gir oss en dom, men et løfte? Uansett mener jeg at denne ensomheten må granskes og utforskes 56 ORBIS

med et vidtskuende blikk, et luftfotografi som hever oss over nyhetenes knusende angst, over øyeblikkets knugende fengsel. Med dette målet for øye skal vi hente inspirasjon hos et knippe filosofer, historikere og forfattere, gamle mestere fra et blomstrende Europa.

I en bok Peter Sloterdijk nylig ga ut med refleksjoner over Europa, Konti­ nentet uten egenskaper, fremstiller han verdensdelen som en tom scene. Ved hjelp av teatermetaforen kaster den store tyske filosofen lys over noe unikt i Europas historie: Det faktum at vi har lagt alle ambisjoner om å etablere imperier på hylla. I årtusener har den europeiske politikkens dreiebok gjentatt mer eller mindre kreative varianter av det romerske imperiets grunnfortelling. Fra Karl den store til Hitler – via Karl 5. Napoleon Bonaparte, dronning Viktoria og Benito Mussolini, som smykket seg med tittelen førstemarskalk av imperiet – har Europa

vært «en skueplass for iscenesettelse av Romerrikets maktsystemer», med en arv av ødeleggende erobringskriger på kontinentet og skamløs vold i koloniene.

Se­ne­re, et­ter and­re ver­dens­krigs rag­na­rok, av­vis­te Eu­ro­pa tan­ken på im­pe­ri­et på en måte in­gen før had­ de gjort. Den vest­li­ge ver­dens siste am­bi­sjo­ner om en re-en­act­ment av det ro­mers­ke im­pe­ri­et i glo­bal må­le­ stokk ut­vand­ret til USA. Vi snak­ker om en epo­ke­gjø­ren­de hen­del­se. I det­te per­spek­ti­vet inn­vars­ler and­re halv­del av 1900-tal­let en epo­ke som vi fort­satt le­ver i, som to­talt om­slut­ter vår egen sam­tid og våre da­gers ny­he­ter. Når Frankrikes pre­si­dent av­vi­ser USAs pla­ner om å be­mek­ti­ge seg Grøn­land og sier nei til en ny im­pe­ria­lis­me, for­ny­er han løf­te­ne grunn­leg­ger­ne av et­ter­ krigs­ti­dens Eu­ro­pa ga, og be­kref­ter I årtusener har den de­res renuntiatio ab impero (som europeiske politikkens den and­re si­den av At­lan­te­ren dess­ dreiebok gjentatt mer eller ver­re ald­ri har slut­tet seg til). Én ting er imidlertid avgjørende mindre kreative varianter å forstå: Da Europa avviste imperiaav det romerske imperiets lismen, var det en oppriktig erklæring fra et Europa som lå i ruiner grunnfortelling. etter krigen, en beslutning som var modnet i verdensdelens dype historie (slik nazifascismen også var), og ikke en overfladisk gest som ble tvunget på oss utenfra. Europas årtusener på det gamle kontinentet bar allerede i seg en mothistorie, et alternativ til imperiets dreiebok.

Sloterdijk peker ut to grunnscener i denne alternative dreieboken. I det Herrens år 390 kneler keiser Theodosius for biskop Ambrosius av Milano utenfor kirken hans, iført en enkel bots­skjorte for å sone for massakrene han har gitt ordre om. Det er her den katolske kirkens åndelige makt blir født som et motstykke til den politiske makten (selv om «motstykke» noen ganger har betydd «motstander» og andre ganger «medløper»). Den andre paradigmatiske scenen er mer interessant, og antagelig mer aktuell: I Roma den åttende dagen i april 1341, første påskedag, under en ORBIS

57

høytidelig seremoni som minner om den gamle imperiehovedstadens pomp og prakt, blir Francesco Petrarca «kronet» som øverste dikter og historiker.

Her er det lett å ta feil. Dette er ikke en støvete og lærd episode fra en kulturhistorie for spesielt interesserte. Tvert imot. Kroningen av Petrarca er grunnscenen i et annet Europa, et alternativ til den politiske og religiøse makten (som kan underkaste seg eller være i opposisjon, men som uansett er noe annet). Jeg skal kalle dette Det tredje Europa. Det er det som gir verden det formidable oppsvinget som Peter Burke sammenfattet med begrepet «kunnskapseksplosjonen».

Kroningen av Petrarca med en laurbærkrans viser oss at fra senmiddelalderen av kunne den lærde, med enorm prestisje og intellektuell karisma, «innta tronen side om side med herskerdynastienes overhoder» i et moderne Europa.

Fra det europeiske kontinentets jord vellet det opp en strid strøm av eksplosiv fremskrittsenergi, av ubøyelig kunnskapstørst, av konstant driv etter selvforbedring, av fri vitenskap, konkurranse og handel og av nyvinninger i statsmaktens håndverk, teknikk og institusjoner. Alt dette fløt sammen til en mektig kreativ elv der man ville «prøve ut bæredyktige levevis» i en ugjestmild verden. Sett langs denne utviklingslinjen tar Europa til idet Romerrikets politiske makt tar slutt. Dette er Europas gjenfødelse i og fra sine egne ruiner, epoken som er kjent som renessansen.

Det­te er en sær­egen­het ved Europas av­stam­ning: Det fin­nes in­gen fød­sels­da­to, men man­ge gjen­fø­del­ser. Eu­ro­pa blir ikke født (og dør ikke) én gang for alle. Til gjen­ Foto: Greta Stella

58 ORBIS

ANTONIO SCURATI (f. 1969) er en italiensk forfatter og akademiker som fikk sitt internasjonale gjennombrudd med M – Århundrets sønn (2018), det første bindet i historien om Benito Mussolini. Det andre bindet, M – Forsynets mann, ble i 2022 tildelt The European Book Prize. Det tredje bindet, M – Europas siste dager, utgis på norsk i 2026. Det første bindet ble oversatt av Steinar Lone, og det andre og tredje bindet av Birgit Owe Svihus.

ORBIS

59

gjeld blir det gjen­født gang på gang. En an­nen stor in­tel­lek­tu­ell, Ernst Ro­bert Curtius, har vist oss det­te i sin frem­­r­age­ nde bok Eu­ro­pe­isk lit­te­ra­tur og la­tinsk mid­del­al­der, som kom ut i Sveits i 1948 og der­med er skre­vet med ut­syn fra men­ nes­ke­­h­etens sto­re tra­ge­die, som en me­di­ ta­sjon over det skrem­men­de land­ska­pet av ma­te­ri­el­le og mo­rals­ke rui­ner som Eu­ro­pa var blitt re­du­sert til i den ver­ste kri­gen ver­den noen gang har opp­le­vd.

Med et originalt blikk viser den spr­eng­ lærde Curtius hvordan tematiske kjerner, narrative skjemaer og viktige stan­dard­ motiver er blitt overlevert fra den gamle romerske kulturen til den moderne europeiske litteraturen via den latinske (eller såkalt mørke) middelalderen. Kort sagt: I 1948, stilt overfor de rykende ruinene av en katastrofe som tilsyne­latende har rykket opp alle felles røtter som noen gang har forbundet menneskeheten i Europa, gjenfinner professor Ernst Robert Curtius intet mindre enn Vestens tradisjon; av ruinene gjenoppbygger han det som knytter de levende europeerne – europeerne som har overlevd – til generasjonene som i årtusenenes løp har kommet før dem på dette kontinentet.

Professor Curtius sier rett ut hva han ønsker å oppnå, og det er har ingenting med imperialisme å gjøre: «Denne boken er ikke bare et produkt av rent vitenskapelige formål, men av et ønske om å redde Vestens kultur.» Han har satt seg samme mål som renessansehumanistene og, før dem, middelalderens skrivere som trakk seg tilbake i klostrene og skrev av de lærde bøkene fra antikken for hånd: Han vil holde liv i kulturens flamme gjennom tidens storm. Som Gustav Mahler, 60 ORBIS

en annen av ruinkunstens store mestere, skrev: «Tradisjon er ikke å tilbe asken, men å holde liv i flammen.»

Til syvende og sist er det dette Curtius’ mektige bok lærer oss. Han lærer oss at det moderne Europa, vårt Tredje Europa, i virkeligheten ikke bygger på en politisk re-enactment av det romerske imperiet, men på en kjerne av den romerske kulturen som har overlevd i en flere tusen år gammel sivilisasjon. Det er dette Ernst Robert Curtius minner oss på: Europa er ikke en geografisk enhet, men en sivili­ sasjon. Å spørre hvor Europas grenser går, innebærer i går som i dag å spørre seg hvor langt denne sivilisasjonen strekker seg, men også hvilke områder og territorier den forsvinner fra (se på Orbáns Ungarn).

Kjer­nen i den eu­ro­pe­is­ke si­vi­li­sa­­sj­o­ nen er, til tross for og gjen­nom alle ka­ta­­ str­ofer, alle gjen­tat­te ut­slet­tel­ser og gjen­ fø­del­ser, hu­ma­nis­men. Ak­ku­rat det­te må in­gen tvi­le på. Den som gjør det, stil­ler seg uten­for den­ne si­vi­li­sa­sjo­nen (vel å mer­ ke ikke uten­for si­vi­li­sa­sjo­nen som så­dan, men uten­for ak­ku­rat den eu­ro­pe­is­ke si­vi­ li­sa­sjo­nen, som ek­si­ste­rer side om side med and­re). Hu­ma­nis­men er – for­klart på ett mi­nutt og ti lin­jer, slik mo­ten kre­ver – den om­velt­nin­gen i ver­dens­bil­de som føl­ger av at vi har gjort men­nes­ket til uni­ ver­sets midt­punkt. Ikke len­ger Gud, men men­nes­ket. På et plan der men­nes­ket står ale­ne igjen et­ter at Gud er for­vist. I det­te per­spek­ti­vet er hu­ma­nis­men en form for en­som­het. En stor­slått, svim­len­de, fri­gjø­ ren­de form for en­som­het. (Og også utrøs­ te­lig, som alle for­mer for en­som­het.) Men­ nes­ket be­trak­tet som et ene­stå­en­de ve­sen i kraft av sin krea­ti­ve in­tel­li­gens, som bæ­res oppe av en fullt og helt men­nes­ke­lig

etikk, hjul­pet av tid­li­ge­re ti­ders vis­dom; et ve­sen som vier seg til men­nes­kets (og ikke Guds) egen vi­ten­skap, opp­høyd gjen­nom en kom­plett og venn­lig opp­dra­gel­se som gir av­kall på vol­de­li­ge me­to­der, men frem­ mer kri­tisk sans; men­nes­ket som for­plik­ ter seg til å for­bed­re men­nes­kets kår og opp­nå jor­disk lyk­ke. Her, på den­ne jor­den, i det­te li­vet, un­der den­ne him­me­len som Gud har for­latt.

Alt den moderne europeiske sivilisa­ sjonen har oppnådd, på det moralske så vel som det materielle plan, springer ut av dette verdensbildet som under renessansen bygde en bro til antikken, en bro som lot seg krysse i begge retninger.

Herfra kommer ikke minst anerkjennelsen og forsvaret av menneskerettighetene og deres ukrenkelighet overfor politiske og religiøse makter. Med andre ord: Frihet er menneskeverd. Det moderne Europa fødes og gjenfødes hver gang et enkeltmenneske, drevet av sin egen kreative lidenskap, krever frihet fra religiøse og politiske makter. For å si det med Sloterdijk består denne utsatte fødselen, denne endeløse oppgaven, «i en progressiv avlæring av underkastelse». Kort sagt: det liberale demokratiet.

Vi kan ikke avslutte uten i det minste å nevne skyggesiden av den strålende kunnskapseksplosjonen som den europe­iske humanismen ga støtet til: de euro­pe­iske kolonimaktene. Dette er den moderne verdenshistoriens nervesenter. Som Niall Ferguson skriver, er faktisk Vestens fremvekst «det viktigste historiske fenomenet i andre halvdel av det andre årtusenet etter Kristus». (Ferguson, Civilization, 2011, s. 29) Dette er ikke en meningsytring, men en kjensgjerning. Utsagnet er på ingen

måte synonymt med å forherlige eller å lengte tilbake til Europas globale hegemoni i moderne tid. For meg handler det tvert imot, som vi snart skal se, om å vel-

Frihet er menneskeverd.

Det moderne Europa fødes og gjenfødes hver gang et enkeltmenneske, drevet av sin egen kreative lidenskap, krever frihet fra religiøse og politiske makter. signe Europas fall. For å forberede oss på det som kommer etterpå, må vi imidlertid erkjenne dette hegemoniet, forstå det og fremfor alt forstå de vidtfavnende og dyptgripende konsekvensene av at det tar slutt. Med andre ord må vi erkjenne og forstå oss selv. Det melankolske draget i det sløve happy hour-smilet vårt.

«Fra slutten av 1400-tallet frembrakte av en eller annen grunn de små statene i Vest-Europa, med folkespråk som stammet fra latin (og litt gresk), med en religion som sprang ut av læren til en jøde fra Nazareth, og med en intellektuell gjeld til Østens matematikk, astronomi og teknologi, en sivilisasjon som ikke bare maktet å erobre Østens store imperier og underlegge seg Afrika, Amerika og Australia, men også å omvende hele verdens befolkning til en vestlig livsstil … Ingen tidligere sivilisasjon har utøvd et herredømme som kan sammenlignes med det Vesten vant over resten av verden. I 1500 hersket Europas frem­tidige kolonimakter over knappe ti prosent av ORBIS

61

klodens overflate og ikke mer enn seksten prosent av verdens befolkning. I 1913 kontrollerte elleve vestlige imperier nesten tre femtedeler av verdens territorier og befolkning og over tre fjerdedeler (svimlende 79 prosent) av den globale økonomiske produksjonen.» (s. 25) Fergusons tolk­ning av dis­se kjens­­gje­ r­n­in­gene er høyst kon­tro­ver­si­ell. Iføl­ge den skots­ke his­to­ri­ke­ren har om­ven­din­ gen til vest­lig livs­stil til syv­en­de og sist skjedd «mer ved or­det enn ved sver­det».

Det må være lov, for ikke å si en plikt, å tvi­ le på det­te. Det er al­li­ke­vel in­gen tvil om at kunn­skaps­eks­plo­sjo­nen ­hu­ma­nis­men før­te til, var av­gjø­ren­de for Ves­tens her­re­­ dø­mme langt ut over det som kan for­kla­ res med en spe­si­fikt mi­li­tær over­le­gen­het.

Den frie vi­ten­ska­pen, re­li­gi­ons­fri­he­ten, fri­han­de­len og næ­rings­fri­he­ten dro for­ del av og bi­dro til en enorm kunn­skaps­ vekst, som i sin tur utvil­somt ble om­satt i makt og her­re­døm­me. Den po­li­tis­ke frag­men­te­rin­gen av den fjell­ri­ke asia­tis­ke halv­øya vi kal­ler Eu­ro­pa, der man­ge små sta­ter lå i krig med hver­and­re, ga et sterkt in­cen­tiv til in­no­va­sjon og kon­kur­ran­se og bi­dro til at dis­se sta­te­ne fikk over­ta­ket på de mo­no­lit­tis­ke, ube­ve­ge­li­ge im­pe­ri­e­ne i Asia. Også sett fra det­te stå­ste­det er det mo­der­ne Eu­ro­pa et barn av Ro­mer­ri­kets død hel­ler enn over­le­vel­se.

Uan­sett hvor­dan man tol­ker Ves­tens frem­gang, er det in­gen tvil om at den hu­ma­nis­tis­ke kunn­ska­pens dia­lek­tikk, som løf­tet pro­ses­sen, ikke bare har ut­lig­ net og ofte mot­ar­bei­det den po­li­tis­ke mak­tens nå­de­lø­se lo­gikk, men også for­ ster­ket den. Hu­ma­nis­mens nye men­ nes­ke, som er fritt, ska­pen­de og ale­ne i et gren­se­løst uni­vers, måt­te vok­se frem 62 ORBIS

gjen­nom år­hund­rer med vold i en evig rund­dans av ut­slet­tel­ser og gjen­fø­del­ser.

«Det fin­nes ikke noe vit­nes­byrd om kul­ tur som ikke sam­ti­dig er et vit­nes­byrd om bar­ba­ri», som Wal­ter Ben­ja­min skrev.

Europas umå­te­li­ge Le­via­tan reis­te seg

For å kunne møte dagens krise må vi fremfor alt være oss fullt bevisst at vi lever på tampen av denne historien om herredømme. og vant ver­dens­her­re­døm­me også tak­ ket være Petrarcas laur­bær­krans, en­ten Petrarca vil­le det el­ler ikke. «Im­pe­ria­lis­ men er ikke en his­to­risk til­strek­ke­lig for­ kla­ring på Ves­tens do­mi­nans» i mo­der­ne tid, hev­der Fer­gu­son. Det­te er, som sagt, en om­stridt på­stand. I vår sam­men­heng, på dis­se få si­de­ne, er det nok å er­kjen­ne at før og mens Ves­tens her­re­døm­me gjor­de seg gjel­den­de på det mi­li­tæ­re plan, ma­ni­ fes­ter­te det seg i kul­tur, vi­ten­skap, ut­dan­ nel­se, han­del, næ­ring og fi­nans, i de mek­ti­ge in­sti­tu­sjo­ne­ne, ide­ene og men­ ta­li­te­ten som trakk næ­ring av den hu­ma­ nis­tis­ke gjen­fø­del­sen, og at alt det­te også utvil­somt har hatt av­gjø­ren­de be­tyd­ning for ver­dens­de­lens her­re­døm­me.

Men like viktig er det å erkjenne, fremfor alt i dette historiske øyeblikket, at den europeiske humanismen også har gitt liv til et system for kunnskap og tenkning som er innrettet mot å kriti­sere og begrense den politiske makten. Gjennom denne utviklingslinjen har den europeiske kulturen gitt de undertrykte ofrene for Europas politikk midlene til å frigjøre seg selv.

For å kunne møte dagens krise må vi fremfor alt være oss fullt bevisst at vi lever på tampen av denne historien om herredømme. Vi ser solen gå ned over en epoke.

Ved inngangen til det 21. århundre har Vesten ikke lenger overtaket, for første gang på 500 år. Og Europa har det i hvert fall ikke. Jeg tror ikke vi har tatt de enorme psykopolitiske konsekvensene av dette fallet inn over oss ennå, eller verdsatt dem.

Tanken om forfall er på ingen måte ny i Vesten. Tvert imot har den vært toneangivende i historieskrivningen i alle fall siden Romerrikets fall. Ideen om dekadansen som skjebne har vi fått fra senantikken gjennom den latinske middelalderen i mer enn én av toposene Curtius undersøker. Mens vi er vitne til det amerikanske imperiets fall, og selve ideen om Vesten er i oppløsning, hjemsøkes Europa igjen av dekadansens spøkelse.

Etter andre verdenskrig opplevde Europa en kort, men formidabel periode med gjenfødelse og vekst. Det er en periode som aldri kan gjentas. Allerede den gang hadde Europas globale hegemoni slått inn på veien mot sitt eget endelige og totale fall, men virkningene av dette fallet ble ikke fullt ut synlige før flere tiår senere, ved slutten av det tjuende århundre, da den korte kreative blomstringstiden som etterkrigstidens episke gjenoppbygging hadde utløst, ebbet ut.

Siden jeg har brukt mye tid og flere tusen sider på å fortelle om fascismen i romanene mine, og på å påpeke likheter og forskjeller mellom fascismen og dagens høyreekstreme bevegelser i Europa (og USA) i essayene mine, blir jeg ofte bedt om å forklare den autoritære og

antidemokratiske forførelsens slagkraftige gjenkomst. Siden jeg ikke har noen forklaring, søker jeg som regel tilflukt i en antydning: «Melankoli», svarer jeg.

En traurig ettermiddag mot slutten av århundret, i bakrus og med tv-en stilt inn på en død kanal, ble Europas ånd rammet av melankoli: Frykten vant over håpet.

Et­ter som da­ge­ne går, blir jeg mer og mer over­be­vist om at me­lan­ko­li­ens svar­te gal­le ikke bare er en an­tyd­ning, men også kan være et ut­kast til en re­ell psy­ko­po­li­tisk for­kla­ring på det ag­gres­ si­ve of­fer­syn­dro­met som ta­pet av he­ge­ mo­ni har ut­løst i Eu­ro­pa (og USA), og som like mye skyl­des de psy­ko­po­li­tis­ke virk­nin­ge­ne som de prak­tis­ke kon­se­ kven­se­ne. I før­s­te rek­ke er det selv­føl­ge­ lig snakk om den ukon­trol­ler­te inn­vand­ rin­gen som for en stor del kom­mer fra de tid­li­ge­re ko­lo­ni­ene, og som man­ge opp­ fat­ter som en «in­va­sjon».

Vi finner igjen en bekreftelse i en av Sloterdijks bøker, Vrede og tid, der han for tjue år siden utpekte thymos – forstått som den homeriske heltens streben etter selvbekreftelse med voldelige midler, og den følelsen av bitterhet og vrede det utløser når han mislykkes – som en nøkkel til å forstå verden på det psykopolitiske plan etter at den bipolare epoken er over. Allerede den gang mente Sloterdijk at det var her den populistiske suverenismen kom fra. Etter hans syn er motoren som driver denne bevegelsen, «den svarte og svært sure kjertelen thymos», som er i stand til å «utskille bitterhetens, hevnens og det politiske hatets giftstoffer» og som, næret av demagoger på det ytre høyre og venstre, bryter ned den demokratiske grunnmuren i Europa (og USA).

ORBIS

63

Nå i begynnelsen av det tjueførste århundret pulserer bitterhetens, hevnens og det politiske hatets giftstoffer nok en gang i blodårene til et Europa som har mistet sitt tidligere hegemoni. Vi europeere kjenner dem fra før, de forgiftet livet vårt i det tjuende århundret også.

Tenk bare på Oswald Spenglers maniske, hevngjerrige og forlangende insistering på den europeiske sivilisasjonens forfall i boken «Vesterlandets undergang», en

Hvordan kan man unngå å høre et foruroligende ekko av disse giftige formuleringene i slagordene til dagens populistiske ledere? filosofisk utlegning fra de tidlige 1920årene som ble et standardverk for nazifascismen. Når man leser boken i dag på jakt etter likheter, er det forbløffende å se parallellene mellom de fascistiske teoretikernes refleksjoner om Europa på 1900-tallet og det rasende ubehaget som er så vanlig blant dagens tilhengere av populistisk suverenisme.

Hvis vi for eksempel ser på det korte essayet «Europas problemer» fra 1934 av Marc Bloch, en av den antifascistiske humanismens helter, er det nesten sjokkerende å se hvor slående disse lik­ hetene er. Bloch kommenterer og kritiserer standpunktene som kom frem under en konferanse for Europa-studier i regi av Italias kongelige akademi for å markere tiårsjubileet for marsjen mot Roma. Flere kjente talsmenn for nazifas64 ORBIS

cismens ideologi deltok, blant andre den beryktede Alfred Rosenberg, den nazistiske antisemittismens fremste teoretiker. Europa, som var konferansens tema, ble definert med et uttrykk som «slett ikke mangler dybde», som Bloch selv sa.

Ide­en om Eu­ro­pa er «en idé om kri­ se», hev­der kon­fe­ran­se­del­ta­ger­ne. En idé om pa­nikk, pre­si­se­rer Bloch: «en frykt for sul­te­død der de sto­re eu­ro­pe­ is­ke in­du­stri­ene trues av kon­kur­ran­sen som vok­ser frem fra alle kan­ter; en frykt for at de gam­le ko­lo­ni­mak­te­ne skal ram­ mes av opp­rør; en frykt for at lan­de­ne våre skal bli in­va­dert av skik­ker som i dag er svært for­skjel­li­ge fra våre egne …; og til slutt en frykt for oss selv og våre egne uover­ens­stem­mel­ser».

Hvordan kan man unngå å høre et foruroligende ekko av disse giftige formuleringene i slagordene til dagens populistiske ledere? Eller bitterheten som hver eneste dag forgifter millioner av velgerne deres med en strid strøm av melankolske lengsler? En følelse av svik, av nederlag, av å være forlatt, av berøvelse, av fare, av nedgang, av trusler, skuffelse, nag, hevngjerrig hat, frykt for utarming, for utlendinger, for invasjon.

Frykt for en stor og nådeløs verden der man ikke lenger føler seg hjemme fordi man ikke lenger er herre i sitt eget hus.

Noen av nazi­fa­scis­mens frem­ste tals­ menn mø­tes i 1932, i et Roma pre­get av Mussolinis ny­im­pe­ria­lis­tis­ke øns­ke­­ten­ k­ning, for å re­flek­te­re over det gam­le kon­ti­nen­tets frem­tid. De blir eni­ge om en de­fi­ni­sjon av Eu­ro­pa som byg­ger på frykt. Slik ten­ker de for­di må­let de­res er å kjem­pe mot sitt eget fall, i et des­pe­rat og uhell­svan­gert for­søk på å gjen­rei­se

Europas her­re­­dø­mme over klo­den. Vi vet hvor­dan det gikk. Der­med vet vi også nøy­ ak­tig hva vi ikke bør gjø­re, føle el­ler ten­ke.

Så vi kan bare fort­set­te å nip­pe til vår Cam­pa­ri sha­ke­ra­to, hvis det er det vi vil, men vi må tør­ke av oss den me­lan­kols­ke gri­ma­sen. Iste­den må vi lære oss å øns­ ke ut­vik­lin­gen vel­kom­men når Europas im­pe­ria­lis­tis­ke he­ge­mo­ni fal­ler én gang for alle.

I det Her­rens år 2026 er Eu­ro­pa igjen en idé om en kri­se, en idé om pa­nikk. Kri­ sen ram­mer fra to kan­ter. Fra ut­si­den gjør vår iden­ti­tet som en ty­de­lig postimperial po­li­tisk makt oss sår­ba­re for ny­im­pe­ria­ lis­tisk ag­gre­sjon fra Russ­land, USA, Kina.

Kort sagt fra alle de and­re makt­fak­to­re­ne som fin­nes på det geo­po­li­tis­ke spil­le­ bret­tet i dag. På den­ne fron­ten er det vi mø­ter Europas en­som­het. Og her be­tyr ikke en­som­het bare at vi står uten ven­ner, at gam­le al­li­an­ser svek­kes el­ler bry­ter sam­men, men frem­for alt at vi er uni­ke.

Helt si­den en skam­løst au­to­ri­tær og an­ti­ de­mo­kra­tisk og bru­talt ny­im­pe­ria­lis­tisk pre­si­dent flyt­tet inn i vest­fløy­en i Det hvi­te hus, har Eu­ro­pa vært den enes­te po­li­tis­ke og øko­no­mis­ke ver­dens­mak­ten som har iva­re­tatt det li­be­ra­le de­mo­kra­ti­ ets ver­di­er, ver­di­er som gjen­nom en lang, blo­dig og pi­ne­full his­to­rie har fått oss til å av­vi­se im­pe­ria­lis­men.

Epi­so­den med Grøn­land er ­em­ble­ma­tisk.

Først idet Trump tru­er med en mi­li­tær in­va­sjon av Grøn­land, et­ter å ha for­latt Eu­ro­pa i Uk­rai­na, en kon­flikt USA selv bæ­rer et tungt an­svar for at opp­sto, opp­ da­ger vi at vi står ale­ne. Men Grøn­land er ikke bare et mu­lig byt­te for USAs ny­im­ pe­ria­lis­me, det ut­gjør også en av de siste

res­te­ne av det gif­ti­ge slag­get den eu­ro­ pe­is­ke ko­lo­nia­lis­men et­ter­lot seg. I det­te vid­strak­te lan­det, som det ves­le og fjer­ne Dan­mark an­nek­ter­te på 1700-tal­let, job­ bet dans­ke le­ger så sent som i 1960-åre­ne med å på­tvin­ge ur­be­folk­nin­gen en ste­ri­ li­se­rings­kam­pan­je ved å set­te inn spi­ral på unge inu­itt­jen­ter. I dag, knapt 50 år se­ ne­re og et­ter å ha tatt av­stand fra de mør­ ke epi­so­de­ne i vår egen his­to­rie (for­hå­ pent­lig for godt), plan­ter eu­ro­pe­er­ne sitt en­som­me flagg i Grønlands fros­ne jord for å for­sva­re de­mo­kra­ti­et, de li­be­ra­le in­sti­tu­sjo­ne­ne (au­to­no­mi, uav­hen­gig­ het, selv­rå­de­rett) og den hu­ma­nis­tis­ke si­vi­li­sa­sjo­nen.

På innsiden av Europa som en idé om krise finner vi en annen variant av den samme beileiringspsykosen: tungsinnet til millioner av innbyggere som føler seg ensomme og forlatte i sin frykt for en abnorm og uregulert innvandring som de opplever som en reell og ødeleggende invasjon. Det er i første rekke disse giftige følelsene som står bak fremgangen til fremmedfiendtlige, illiberale og antidemokratiske partier som hevder å reise en mur mens de heiser flagget for en atavistisk europeisk identitet, med andre ord for et hegemonisk Europa som koloniserer istedenfor å bli kolonisert.

På begge sider av den europeiske krisen vil denne ensomheten, om vi skal tro det Bloch skrev i 1934, gjøre slutt på den «immuniteten» som i århundrer har beskyttet Europa mot enhver invasjon, alle århundrene der Europa i sitt hegemoni har kunnet blomstre og følge «en uavbrutt utvikling som intet angrep utenfra eller noen tilstrømning av fremmede mennesker greide å forstyrre eller avbryte».

ORBIS

65

Ja vel, sier dere, så hvordan kommer vi oss ut av det? Vi kommer oss ikke ut av det. Det er det som er poenget. Det finnes ingen utvei, det finnes ingen vei tilbake. Vi fortsetter på vår ensomme vei. Med hodet hevet og om mulig med raskere skritt.

Europas en­som­het er ikke en dom, men en fri­gjø­ring. Den tvin­ger oss til å bli oss selv fullt og helt. Den både lar oss og tvin­ger oss til en­de­lig å sat­se alt på den hu­ma­nis­tis­ke si­vi­li­sa­sjo­nens Tred­je Eu­ro­pa mot im­pe­ria­lis­mens gif­ti­ge slagg.

Slik, og bare slik, kan og må vi i dag hev­ de vår egen iden­ti­tet. Det er det­te vi eu­ro­ pe­e­re har blitt, på vårt bes­te, gjen­nom en lang, pi­ne­full, blo­dig og noen gan­ger strå­len­de his­to­rie.

Det tred­je Eu­ro­pa er en arv fra for­ ti­den, men frem­for alt en opp­ga­ve for frem­ti­den. Den iden­ti­te­ten vi er i ferd med å anta, ar­ver våre fed­res de­mo­kra­ tis­ke an­ti­fa­scis­me, våre for­fed­res hu­ma­ nis­me og an­tik­kens vis­dom. Når vi gjør den­ne ar­ven til vår egen, åp­ner vi for et ut­syn: «Re­spekt for men­nes­ke­ret­tig­he­ te­ne, bæ­re­kraf­tig ut­vik­ling, so­li­da­ri­tet, su­ve­re­ni­tet og sta­te­nes ter­ri­to­ri­a­le in­te­ gri­tet». Jeg si­te­rer den al­le­re­de be­røm­te ta­len Canadas stats­mi­nis­ter (alt­så en ikke-eu­ro­pe­er) holdt i Da­vos, der han med stolt­het lis­tet opp og gjor­de krav på noen av de ver­di­ene som skal vise oss vei­en til å bli det vi er. Dis­se ret­te­sno­ re­ne har også en stra­te­gisk di­men­sjon, som Car­ney ty­de­lig sa: «De mind­re mek­ ti­ges makt be­gyn­ner med ær­lig­het.» Og jeg si­te­rer Car­ney nett­opp for at det skal være klart at Europas en­som­het, som jeg me­ner vi bør dyr­ke, slett ikke in­ne­bæ­rer at vi iso­le­rer oss, men tvert imot at vi er 66 ORBIS

så åpne som mu­lig. Åpne mot alle, men frem­for alt mot li­ke­sin­ne­de som er like frem­me­de som oss for en­hver form for im­pe­ria­lis­me, i dag og i mor­gen.

Når Eu­ro­pa fred­sælt, men stolt kre­ ver til­ba­ke sin hu­ma­nis­tis­ke iden­ti­tet, åp­ner det oss for dia­log og mø­ter med hele ver­den. Det orien­te­rer oss mot en sy­ste­ma­tisk mul­ti­la­te­ra­lis­me i in­ter­na­ sjo­na­le for­hold, mot å spe­sia­li­se­re oss ikke på krig, men på di­plo­ma­ti, slik en­ kel­te eu­ro­pe­is­ke land al­le­re­de har gjort i tid­li­ge­re ti­der. Det kal­ler oss også til å ta av­ stand fra bru­ tal makt­ bruk over­ alt hvor det fin­nes. På det­te pla­net er Eu­ro­pa den enes­te po­li­tis­ke ver­dens­ mak­ ten som kan, og der­ for bør, mot­ set­te seg den fa­scis­to­i­de glid­nin­gen i USAs sty­res­mak­ter. Russ­land el­ler Kina kom­mer de­fi­ni­tivt ikke til å gjø­re det.

Uan­sett kan og bør Carneys kor­te lis­te ut­vi­des. Den ut­vi­de­de lis­ten er i sin tur også åpen: en mo­de­rert pa­si­fis­me, for­ nuf­tig mil­jø­­b­eviss­thet, mul­ti­la­te­ra­lis­me, et grønt skif­te, re­ge­ne­ra­tiv ka­pi­ta­lis­me, vil­je til å verd­set­te og for­sva­re fel­les­go­ de­ne og de de­mo­kra­tis­ke in­sti­tu­sjo­ne­ne mot en­hver au­to­ri­tær ten­dens, til å for­ sva­re våre egne og våre barns sinn mot den øde­leg­gen­de di­gi­ta­le ko­lo­ni­se­rin­ gen som frem­mes av rø­ver­ba­ro­ne­ne i big tech, dis­se nes­ten all­mek­ti­ge rov­dy­re­ne som stre­ber et­ter en posthuman og post­ de­mo­kra­tisk frem­tid.

Ut av den­ne åpne lis­ten sprin­ger et ty­de­lig po­li­tisk pro­sjekt som dels er rea­ li­sert al­le­re­de, dels gjen­står å rea­li­se­re.

Også her er punk­te­ne man­ge og va­ri­er­te.

Selv ser jeg tre øverst på lis­ten over has­te­ opp­ga­ver for Det tred­je Eu­ro­pa. Al­ler først må vi mot­vir­ke den split­ten­de ind­re suve-

Oversatt av Steinar Lone

Oversatt av Birgit Owe Svihus

renismen ved å full­fø­re pro­ses­sen med å for­e­ne Eu­ro­pa po­li­tisk, med fler­talls­ valg og mar­gi­na­li­se­ring av dem som ikke de­ler våre grunn­leg­gen­de ver­di­er. Sam­ti­ dig må vi etab­le­re fel­les for­svars­sy­ste­mer, det vil si en eu­ro­pe­isk mi­li­tær styr­ke som er spe­sia­li­sert på for­svar frem­for an­grep (pro­­du­k­­sj­on­­sli­njen for for­­svar­s­­­dr­oner er for ek­sem­pel ikke den sam­me som for an­greps­dro­ner). Det­te må til ikke bare for å gi oss au­to­no­mi­en vi tren­ger for å møte even­tu­el­le an­grep, men også for ikke å bli dratt inn i frem­ti­di­ge ame­ri­kans­ke kri­ger.

Der­et­ter må Eu­ro­pa for all del etab­le­re et nytt og rett­fer­dig sy­stem for å sty­re og re­gu­le­re inn­vand­rings­strøm­men, et sy­stem som iva­re­tar både inn­vand­rer­nes men­nes­ke­ret­tig­he­ter og le­ve­stan­dar­den til de opp­rin­ne­li­ge inn­byg­ger­ne. Kla­ rer vi ikke det­te, vil vi ikke greie å dem­ me opp for bøl­gen av frem­med­fi­endt­lig suverenisme. Og sist, men ikke mi­nst må Eu­ro­pa rive ned ind­re bar­rie­rer og frem­ for alt øke pro­duk­ti­vi­te­ten ved å in­ves­ te­re i kul­tur, forsk­ning, in­no­va­sjon og unge men­nes­ker, slik at vi igjen kan bli epi­sen­te­ret i en he­der­lig, venn­lig­sin­net og fre­de­lig «kunn­skaps­eks­plo­sjon». Vei­ en til å bli det vi er, blir utvil­somt lang og nep­pe rett, men den er ty­de­lig teg­net opp.

Oversatt av Birgit Owe Svihus

«Bli det du er» bru­kes i dag som slag­ ord i mar­keds­fø­ring (for en stund si­den så jeg det i en re­kla­me for et kjent treningstøymerke). Opp­rin­ne­lig var det en eks­plo­siv ­mak­si­me som Fried­rich Nietz­ sche hen­tet fra en ode av Pindar. Et el­ler an­net sted har jeg også sett det som tit­tel på en sam­ling be­trakt­­ni­nger om å «våge å være seg selv». Et ut­mer­ket valg. Og fak­ tisk kan en an­nen be­rømt afo­ris­me av den sto­re tys­ke fi­lo­so­fen gi oss en fore­ lø­pig av­slut­ning. Det er et bredt pro­gram for frem­ti­den: «Det sto­re ved men­nes­ ket er at det er en bro og ikke et mål. Det man kan els­ke i men­nes­ket, er at det er en over­gang og en un­der­gang. Jeg els­ker dem som ikke vet å leve på noen an­nen måte enn ved å gå un­der.»

Nettopp. Vi europeere i denne turbulente fasen av det tjueførste århundret må lære oss å elske vårt eget hegemonis undergang, vi må holde fast ved den humanistiske kunsten det er å leve i fallet.

Vi må lære oss å els­ke Europas en­som­het.

Oversatt fra italiensk av John Grande. © Antonio Scurati 2026. Trykket med tillatelse fra The Italian Literary Agency.

ORBIS

67

Straffrihetens tau  E S S AY AV S E R G E J L E B E D E V

Jeg har levd i to systemer: det sovjetiske og det russiske.

Det finnes en sammenheng som knytter disse to autoritære regimene tett sammen: straffriheten for statsforbrytere.

For dem som begår lovbrudd i statens tjeneste.

I

august 1991 felte faren min en gammel bjørk.

En gigantisk bjørk som truet … med å falle ned på sommerstuen vår.

Dag etter dag klatret han opp i luftige høyder og arbeidet der oppe, i skjul av løvverket. Noen ganger hørte jeg den kraftige, men fjerne stemmen hans: Pass på! Ta imot!

Så slapp han en avsaget del av treet ned i et tau. Jeg måtte rulle stokken til side og sjekke tauet for rifter i fibrene.

Meter for meter lot jeg det tunge tauet gli gjennom fingrene. For et tau det var! Aldri før hadde jeg sett et slikt tau.

Fibrene var grønne, med innvevd kobbertråd som glitret i solen og fikk tauet til å se ut som en slange.

Alle i hyttefeltet visste at faren min hadde et slikt tau, og det hendte stadig at

68 ORBIS

noen kom forbi for å låne det. Uansett hva man hengte i dette tauet, så røk det ikke.

«God kvalitet», sa faren min. «Veldig god kvalitet, slike ting blir ikke laget lenger.»

Han hadde rett. I Sovjetunionen var solide ting en sjeldenhet.

Det som blir fortalt, blir fortalt. Det som ikke blir fortalt, må bli værende i skyggen.

Derfor sto tauet for meg som noe magisk.

Hvor kom det fra? Hvilken trollmann hadde etterlatt det hos oss? Hva hadde foreldrene eller besteforeldrene mine betalt for det? For dette slitesterke tauet, som minnet så sterkt om en bisarr slange?

Foto: Jane Lezina

SERGEJ LEBEDEV (f. 1981) er en russisk forfatter, journalist og redaktør bosatt i Berlin.

Bøkene hans er oversatt til mer enn tjue språk. Hans siste roman, Damen i hvitt, kom på norsk i 2025 og er oversatt fra russisk av Ingunn Lunde.

Men jeg spurte aldri. Det var en uskreven familieregel. Det som blir fortalt, blir fortalt. Det som ikke blir fortalt, må bli værende i skyggen.

Bjørken var borte.

Sovjetunionen var borte.

Men tauet var der fortsatt – som en ubrytelig forbindelse mellom tidene.

Den virkelige betydningen av tauet forsto jeg først mye senere.

Min bestemor, som eide sommerstedet vårt, var gift to ganger.

Min mors far, bestefar Grigorij, ­offi­ser i Den røde armé, døde på 60-tallet av krigs­ skadene sine. Bestemors andre ektemann, Aleksandr, døde da jeg var seks måneder gammel. De to var som gjenferd, spøkelser, portretter på veggen.

Men det fantes også en arv. En dyrebar arv.

I bestemors leilighet i Moskva lå det en konfekteske.

Inni den ... var det ingen konfekt.

Derimot: Sovjetunionens høyeste ordener.

En Lenin-orden.

ORBIS

69

To Røde stjerner.

Det røde banneret. To av den også.

Og utallige medaljer – som mynter, som fiskeskjell.

Den åpne esken glitret som en skatt: i gull, sølv og rubinrødt. Den var tung. Den hadde en uimotståelig tiltrekningskraft – symboler på makt, symboler på statlig storhet.

Når ingen så meg, tok jeg den «Røde stjernen» og plasserte den på skjorten min foran speilet. Jeg forestilte meg at jeg sto i en rekke sammen med heltene som hadde kjempet mot fascistene, imperialistene eller mot andre fiender av fedrelandet mitt, og at en erfaren general ropte navnet mitt og tildelte meg den «Røde stjernen» ...

Det var som en patriotisk orgasme, en vidunderlig luftspeiling som jeg bare ville se om og om igjen.

Ingen hadde fortalt meg det, men jeg var helt sikker på at ordenene stammet fra bestefar Grigorij.

Han var kaptein, hadde kjempet ved Stalingrad og var blant de første som krysset Dnipro under den sovjetiske offensiven i 1943.

Han ble alvorlig såret tre ganger ... Og bestefar Aleksandr? Et null, en udugelig fyr. Kort sagt, en sivilist. Ingen bilder i uniform, ingen krigshistorie jeg hadde hørt om ... Det som lå igjen på sommerstedet etter ham, var kurvene han brukte når han gikk på sopptur, fiskestengene av bambus, en liten stol til bruk når han fisket, en stråhatt, en linjakke ...

En tåpelig, uinteressant sivilist.

70 ORBIS

Da jeg var barn, trod­de jeg at vi var en helt van­lig fa­mi­lie. Nor­mal i sov­je­tisk for­ stand: in­gen min­ner fra ti­den før re­vo­ lu­sjo­nen, in­gen slekt­nin­ger i ut­lan­det, ikke noe slekts­tre, in­gen his­to­rie … 100 % sov­je­tisk.

Men i 1993, to år etter kommunistenes fall, lot den andre bestemoren min, hun som aldri kom til sommerstedet, oss lese de håndskrevne erindringene sine.

Vi hadde et slektstre likevel. Vi hadde en historie før revolusjonen.

Vi var en levning, en flik, en splint av en stor familie som ikke hadde overlevd bor­ ger­krigen, stalintiden og andre verdenskrig.

Det var et mirakel.

Og en katastrofe.

En død fortid. Som ikke kan vekkes til live igjen.

Men jeg prøvde å vekke den til live. Søkte i arkiver etter savnede. Søkte etter ødelagte kirker, herregårder og hus som hadde tilhørt familien. Dykket ned i det diffuse landet av tap, av total urettferdighet.

Dette var familiens farslinje.

På morssiden sto bestefar Grigorij som en motvekt, som et tegn på en mulig rettferdighet. Og på skjebnens vektskål lå de tunge, rettferdige, ærefulle krigsordenene i konfektesken.

I en saksmappe med rettsdokumenter fant jeg et brev. Kona til en mann som ble arrestert og drept i september 1937, skrev til KGB i 1957. Hun fortalte at to dager etter at mannen hennes ble arrestert, flyttet en av NKVD-agentene som hadde pågrepet ham, inn på rommet hans.

Og, skrev hun i 1957, tjue år senere: «Når han åpner døren, får jeg noen ganger øye på noen av min manns ting, som jeg bærer på som kjære minner.»

Mannen hennes ble rehabilitert – erkjent uskyld dømt – på grunn av «manglende straffbare forhold».

Det betyr at den som arresterte ham, er skyldig. Men hun våger ikke å kreve rettferdighet. Hun bor fortsatt vegg i vegg med forbryteren.

Hun ber (det er nærmest en modig handling) om å få tilbake disse minnene, disse gjenstandene som er så dyrebare for henne.

Hun vet at rettferdighet er helt og holdent umulig. Det er et naturgitt faktum.

Og hun lever med det.

Det traff meg som et slag.

Hvorfor, spurte jeg meg selv, mangler jeg også trangen til rettferdighet?

Hvorfor har jeg ikke noen etisk gnist, en gnist som tenner et begjær etter hevn, ingen bønn om Guds dom?

Jeg bevarer minnet om de drepte, jeg ivaretar minnene – men heller ikke jeg våger å begjære strafferettslig forfølgelse for ugjerningene.

En dag gikk jeg til bestemors leilighet.

Jeg ville vite når bestefar Grigorij hadde fått utmerkelsene sine, og for hva. Et eller annet sted måtte jo offiserskortet hans være, der anledningen til hver utmerkelse var registrert.

Men jeg fant to offiserskort, ikke bare ett. Min andre bestefar, Aleksandr, den uinteressante sivilisten, hadde også et.

I bestefar Grigorijs bevis var siden «Utmerkelser» helt tom. Det må være en

feil, tenkte jeg. Forsvarsmyndighetene må ha glemt å fylle ut siden.

Nei. Alle ordenene og medaljene stammet fra bestefar Aleksandr. Han var ikke sivilist.

Hvorfor, spurte jeg meg selv, mangler jeg også trangen til rettferdighet? Hvorfor har jeg ikke noen etisk gnist, en gnist som tenner et begjær etter hevn, ingen bønn om Guds dom?

Han var etterretningsagent. Oberst i det politiske politiet. Han hadde tjeneste­ gjort i VTsjK-OGPU-NKVD-MGB. Lenin-ordenen, «Den røde stjernen» og «Det røde banneret» fikk han tildelt i 1937, Den store terrorens år.

Etter dette funnet spurte jeg faren min om han kjente sannheten.

Han kjente den.

Hvorfor har du ikke fortalt meg noe? spurte jeg.

Jeg tenkte at det ville være en unødvendig byrde for deg, svarte far. Du trenger ikke å bære den.

Og plutselig, uten at jeg hadde bedt ham om det, fortalte han historien om det grønne tauet.

Bestefar Aleksandr hadde fortalt historien. En dag han var pære full og tok av seg taushetens maske.

ORBIS

71

I 1920 ble han innkalt til spesialstyrkene som rekvirerte korn fra bøndene under borgerkrigen. De gikk så brutalt til verks at bøndene gjorde opprør.

Opprørerne kjempet modig og utrettelig; det var ikke så lenge siden de hadde vært soldater i første verdenskrig.

Det var også noe annet som hjalp dem.

Et ikon av Jomfru Maria.

Et høyt æret gammelt ikon som folk i området mente hadde en spesiell kraft.

De opprørske bøndene betraktet henne som sin beskytterinne, som ga dem styrke i kampen mot de ugudelige.

De rødes kommandostab besluttet at ikonet måtte ødelegges. Da vil også opprøret miste sin kraft.

Kommandanten så etter frivillige.

Men i første omgang var det ingen som meldte seg. I spesialstyrkene var det brutale slåsskjemper, sadister, og likevel …

Guds moder.

Kommandanten spurte på nytt, denne gangen med ettertrykk.

Det tauet tok min andre bestefar med seg.

En god ting skal man ikke kaste bort.

Den vil komme til nytte i livet.

Det grønne tauet, grønt med innvevd kobbertråd, det jeg som barn trodde var en magisk gjenstand.

Tauet som knyttet meg fysisk til ham. Som en navlestreng.

Da trådte min andre bestefar fram.

Han så en sjanse til å utmerke seg.

To like unge kamerater fulgte hans eksempel.

Straffriheten for statsforbryterne.

Hva består den av?

Av frykt?

Av skam?

Av en følelse av fellesskap? En følelse av at alle på en eller annen måte bærer skyld?

Sovjetunionens forbrytelser forble i praksis ustraffet. Dette skyldes blant annet at sivilsamfunnet utelukkende konsentrerte seg om å minnes ofrene, og ikke om å gjenopprette rettferdigheten og straffe forbryterne.

Men å minnes skaper ikke rett­ferdighet.

En liste over ofre er ingen straff for morderne.

Den vanligste og korteste forklaringen jeg har hørt, er denne: Vi har ikke rett til å dømme.

Det virker som en etisk gjennomtenkt holdning. Ved nærmere betraktning viser det seg imidlertid å være en moralsk lammelse, et avkall på enhver form for virkningsfull moral.

Sammen fant de ikonet og avfyrte gevær­­­ salver mot det foran øynene på de sjokkerte bøndene. Restene dumpet de i en dyp brønn.

Og tauet som det tunge, store ikonet hang i der i kirken ...

Straffrihet fører til mer straffrihet. Og slik blir den til normalitet.

I løpet av de mer enn tretti årene siden Sovjetunionens fall, har Russland begått nye statsforbrytelser og startet nye koloniale kriger.

72 ORBIS

Overraskende nok har motstanderne av Kreml-regimet likevel aldri gjort kravet om rettferdighet til en fast del av sin agenda.

Opposisjonen har først og fremst snakket om korrupsjon, borgerrettigheter og stjålne valgstemmer. Men ikke om blod, etnisk rensing, massiv tortur og de ødelagte livene til tsjetsjenerne.

straff for russiske krigsforbrytelser – uansett hvor mange tiår vi må vente.

Denne hjelpeløsheten vil vi ikke se eller anerkjenne.

En moralsk hjelpeløshet som er et resultat av livet under russisk imperialistisk, autoritært styre.

En moralsk hjelpeløshet som lammer oss.

Og som knytter oss til forbryteren.

Som et uendelig grønt tau.

Grønt, med innvevd kobbertråd. ■

Etter min mening dreier det seg her om den samme moralske lammelsen, om en bevisst eller ubevisst vegring mot å forholde seg direkte til staten i dens rolle som morder – et nytteløst forsøk på å temme den menneskeetende ulven.

Selv nå, i det femte året av Russlands fullskalakrig mot Ukraina, i det femte året av denne utryddelseskrigen, har jeg ikke inntrykk av at den russiske opposisjonen i eksil virkelig er klar over hvor vidtrekkende og presserende spørsmålet om å gjenopprette rettferdighet er. At de ikke innser at dette spørsmålet må stilles med aller største tydelighet.

Noen vil kanskje si at man først må komme til det punktet der man kan ta tak i dette spørsmålet. Man må, sier de, være realistisk.

På den måten forbereder vi oss ubevisst allerede på den neste avtalen, på en pakt med det onde. Vi håper at de neste forbryterne i det minste vil være litt mer barmhjertige og menneskelige. Som sedvanlig gjør vi dissidenter og nye politiske fanger til helter og skjuler bak et slikt tåkeslør at vi ikke har noen klar politisk vilje til å kjempe for rettferdighet for Ukraina, for

Over­satt fra tysk av In­gunn Lun­de. Es­say­et sto først på trykk i Klas­se­kam­pen.

ORBIS

73

Et snikende nærvær  I N T E R VJ U AV A M A N D A A A S E R Ø D

I vår ble romanen Heisen i Saigon av den vietnamesiske forfatteren Thuận utgitt på norsk i Y-Nhu Pham Sparboes oversettelse. Det var en liten begivenhet, for på første gang på svært lenge ble en roman oversatt direkte fra vietnamesisk og ikke via engelsk til norsk. Thuận (f. 1967) har siden debuten i 2002 skrevet ti romaner, hvorav den siste (2025) på fransk. Hun flyttet etter gymnaset til Pjatigorsk sør i Russland og studerte russisk og engelsk litteratur, før hun bosatte seg i Frankrike i 1991. Heisen i Saigon, opprinnelig utgitt i 2013, kretser som flere av hennes romaner om eksiltilværelsen, Vietnams nyere historie og familiebånd, gjennom et eksistensielt og ofte humoristisk detektivplot. Vi stilte henne noen spørsmål om romanen og hennes egen skriving.

Utgangspunktet for fortellingen din er en absurd ulykke der fortellerens mor faller ned gjennom sjakten i heisen sønnen hennes nylig har fått montert i det praktfulle huset sitt, den første av sitt slag i Saigon. Etter begravelsen blir det mer og mer tydelig at det fantes sider i morens liv 74 ORBIS

hun ikke visste om, og som lar henne se henne i et nytt lys. Hvordan vil du beskrive forholdet fortelleren har til moren sin?

Forholdet deres kan oppsummeres med ett ord: likegyldighet. Da fortelleren får høre om morens plutselige død, føler hun tilsynelatende ingen sorg. På syningsrommet gransker hun den døde morens ansikt, kropp, klær, hår og sminke med en nesten klinisk nysgjerrighet, mens hun med et uvanlig klarsyn analyserer heisulykken som skal ha vært årsaken til dødsfallet.

Hun kjeder seg til og med under begra­velsen, i den grad at hun forestiller seg en handling som ville vært Hollywood verdig, der moren hennes, som den iscene­ settelsens mester hun var, skulle ha lykkes med å maskere selvmordet sitt som et ulykkesdødsfall og opphøye begravelsen til en nasjonal seremoni på høyde med den til minne om Kim Il-Sung.

Etter som minnene stiger opp, tegner det seg et bilde av en trist barndom preget av en fraværende mor og en dypt splittet familie, der kun fasaden telte. I den sammenhengen fremstår moren som en stor

THUẬN ble født i Hanoi i 1967 og bor i dag i Paris. Hun debuterte i 2005 og har siden gitt ut ti romaner som har blitt hyllet av lesere og kritikere verden over. Heisen i Saigon, som kom ut våren 2026 i Y-Nhu Pham Sparboes oversettelse, er den første av romanene hennes som er blitt oversatt til norsk.

Foto: Thuận

skuespiller som sjonglerte flere roller samtidig: en høyere funksjonær som krevde mye av andre, en eksemplarisk lærer, en moderne mor, en ny kvinne … Døden gir paradoksalt nok fortelleren muligheten til å se moren i et nytt lys og ta innover seg hvor stor avstanden var mellom dem.

Mens datteren går morens fortid og de femti årene som har gått siden hun var ung jente, nøye etter i sømmene, dykker hun også ned i hjemlandets historie. På den måten lærer man som leser mye om den rivende utviklingen Vietnam gikk gjennom i siste halvdel av 1900-tallet.

ORBIS

75

Hvilke deler av historien til hjemlandet ditt har det vært viktig for deg å undersøke, og hva slags inntrykk av Vietnams historie er det du ønsker at leseren skal sitte igjen med?

Jeg hadde lyst til å skrive frem et annet bilde av Vietnam og vietnamesere som på den ene siden skilte seg fra den offisi­elle propagandaens fremstilling, og på den andre fra den man finner hos vestlige ­medier.

I lang tid var ordet «Vietnam» nesten synonymt med krig. Når utlendinger tenker på landet mitt, er det særlig den indokinesiske krigen og Vietnamkrigen de tenker på, to av de blodigste konfliktene på 1900-tallet. Vietnamesere blir for sin del gjerne redusert til et par–tre klisjeer: selv­utslettende kvinner, modige menn, arbeidsomme barn med anlegg for matematikk …

Jeg hadde lyst til å skrive frem et annet bilde av Vietnam og vietnamesere som på den ene siden skilte seg fra den offisielle propagandaens fremstilling, og på den andre fra den man finner hos vestlige medier. Derfor syntes jeg det var viktig å utforske landets nyere historie, ikke minst etterkrigstiden, som folk i utlandet gjerne kjenner mindre til.

Romanen tar opp de store reformene som ble gjennomført av de nye regimene, først i Hanoi mot slutten av femtitallet, og så i Saigon fra og med 1975. Offisielt 76 ORBIS

ble de presentert som reformer innen landbruket, handelen eller industrien, men de hadde samtidig en klar politisk dimensjon. Inndragelse av eiendom, diskriminering basert på familiebakgrunn, omskoleringsleirer: Alle disse politiske grepene forandret mange familier for alltid og etterlot seg varige spor i det vietnamesiske samfunnet.

Gjennom historien om fortellerens familie ville jeg vise hvordan den store historien umerkelig påvirker enkelt­ individenes skjebne. Fortellerens far blir partikader og ofrer sine egne på sine politiske ambisjoners alter: Hans egen mor mister hjemmet sitt, og broren hans må flykte til Saigon. Når fortellerens foreldre senere gifter seg, er det mer av sosiale og politiske hensyn enn av ekte følelser.

Utover det som skjedde i Vietnam, er jeg særlig opptatt av måten ideologier og store historiske omveltninger setter sitt preg på menneskelige relasjoner, familier og vanlige menneskers liv. Jeg vil gjerne at leseren skal sitte igjen med et inntrykk av Vietnams historie som ikke kun består av kriger og klisjeer, men, som alle andre menneskelige historier, av lidenskaper, motsetninger, sår og enestående skjebner.

Romanen din er også en humoristisk og gripende familiehistorie, slik det kommer til uttrykk i den fabelaktige begravelsesscenen tidlig i boken. Om det er noe som slår leseren i skildringen av menneskene i romanen din, er det distansen som preger forholdet mellom medlemmene i fortellerens familie. Hvordan påvirker etter din mening det å leve i et autoritært regime de nærmeste relasjonene, slik som den mellom foreldre og barn?

Den dag i dag spiller kommunistpartiet – landets eneste parti – en av­­ gjørende rolle for den vietnamesiske samfunnsstrukturen. Ja, det blir til og med betraktet som viktigere enn fedrelandet, folket og fellesskapet. Individet stiller seg på sin side i annen rekke.

Enda den ikke greier å oppløse familiene helt, krever denne ideologien at personlige bånd, inkludert det mellom mann og kone, foreldre og barn eller mellom søsken, underordner seg partiets interesser.

Slik prioriterer fortellerens mor rollen som høyerestående funksjonær høyere enn den som familiemor. Hun vier hele sin energi, sine ambisjoner og sin tid til sin politiske karriere, på bekostning av de følelsesmessige båndene hun har til barna sine. Det er dermed ikke overraskende at de vokser opp med en form for emosjonell distanse og sliter med å kjenne følelser overfor henne som man vanligvis gjør i en familie.

På generelt grunnlag tror jeg autori­ tære regimer ikke nøyer seg med å kontrollere det offentlige livet. Slik ender de med å snike seg inn i individenes mest intime liv. Når ideologi og lydighet mot myndighetene settes foran alt annet, blir selv familiebånd sårbare, ja, de fordreies.

Det var spesielt politikkens innblanding i privatsfæren jeg var opptatt av å utforske i denne romanen.

Ifølge den franske utgiveren din ble Heisen i Saigon holdt igjen av sensuren da den skulle utgis i Vietnam. Hvordan er det å fortsette å skrive og utgi romaner når du vet at de kan bli rammet av sensur?

Jeg vet at jeg lenge har figurert blant forfatterne som blir nøye gransket av den statlige sensuren. Men når jeg skriver,

tenker jeg aldri på om jeg vil bli sensu­ rert. Om jeg hadde gjort det, ville jeg ha begynt å sensurere meg selv, og denne selvsensuren ville nok være den verste formen for sensur.

Jeg motsetter meg dessuten enhver form for forhandling eller kompromiss som mitt vietnamesiske forlag vil kunne foreslå for at bøkene mine skal kunne bli utgitt der. I mine øyne vil dette være nesten like farlig som sensuren selv: Det innebærer å slippe sensuren helt inn og gjøre den til sin egen.

Alle forfattere ønsker å bli utgitt, men friheten til å skrive er og må alltid være mer dyrebar enn utgivelsen i seg selv.

ORBIS

77

På terskelen til menneskeheten  E S S AY AV K A R I M K AT TA N

Den palestinske forfatteren Karim Kattan skriver, uker etter ­Hamas-angrepet i oktober 2023, om hvordan palestinere aldri blir helt anerkjent som mennesker.

F

or tre uker siden, i en helt annen verden enn i dag, forberedte jeg et hovedinnlegg til en konferanse. Jeg var blitt invitert til å snakke om arbeidet mitt i Innsbruck i Østerrike, på en konferanse om det franske språket på tvers av landegrenser. Etter Hamasangrepet 7. oktober fikk jeg en melding fra arrangørene der de krevde at jeg oppga tittelen på talen og at jeg «avsto fra å nevne den nåværende situasjonen og holdt den politiske dimensjonen utenfor talen [min] for å unngå eventuelle utbrudd». Jeg svarte at jeg ikke kunne delta under disse omstendighetene, ettersom hele mitt liv og virke sto på spill i det som foregår i landet mitt.

Arrangøren insisterte på å ringe meg for å forklare at «den nåværende situasjonen» – en eufemisme – virket veldig forvirrende og komplisert for henne, et mulig minefelt, og at de derfor bare 78 ORBIS

ville forsikre seg om at det jeg sa var passende. «Jeg er klar over», la hun til, «at du ikke ville sagt noe forferdelig. Jeg vil bare være sikker på det.»

I ukene som har gått, har jeg tenkt på denne samtalen, på hva den sier om hvordan vi palestinere blir sett på som levende, pustende, skrivende, politiske vesener. At jeg ikke deltok på et litteraturarrangement er en ubetydelig, latterlig konsekvens av det som skjer. Men kanskje kan det antyde en ramme, en form, til det jeg fremdeles sliter med å sette ord på av frykt for at det skal gå i oppfyllelse – det som nå foregår på Gaza og Vestbredden.

«La oss», foreslo arrangøren over telefonen, «finne en positiv løsning.» Men den knipen hun hadde skapt, var uløselig.

Alle mulige løsninger innebar at jeg tiet.

Den eneste mulige positive løsningen var å ikke eksistere slik jeg er; at jeg dro til Innsbruck og lot som om landet mitt ikke

KARIM KATTAN (f. 1989) er en palestinsk forfatter oppvokst i Betlehem. Han skriver på fransk og engelsk, og vant i 2021 Prix des cinq continents, den viktigste prisen innen frankofon litteratur. I 2026 utgis romanen Eden ved morgengry på norsk, oversatt av Gøril Eldøen. Dette essayet ble publisert tre uker etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023.

Foto: © Rebecca Topakian

ORBIS

79

ble bombet, sultet ut og ødelagt. At jeg dro dit og lot som om livet mitt ikke var preget, slik det alltid har vært, av apartheid og kolonisering. Selv om jeg gjerne skulle ha etterkommet kravet hennes, hadde jeg ingen anelse om hvordan jeg skulle gjøre det: ikke bare fordi jeg er personlig berørt, i likhet med selve eksistensen til familien min og nasjonen min, men også fordi romanen jeg skulle diskutere, utspiller seg i Palestina.

Et par dager senere fikk jeg vite at Litprom hadde avlyst prisutdelingen til Adania Shiblis roman En liten detalj, som skulle ha funnet sted på bokmessen i Frankfurt. Selv om litteraturverdenen svarte med umiddelbar fordømmelse – og vi må anerkjenne solidariteten når den forekommer – var budskapet klart for alle: Palestinsk tenkning, skriving og livsførsel tolereres noen ganger, men er aldri velkommen.

* I årevis har vi visst at vår menneske­lighet som palestinere, var begrenset i verdens øyne – og selv når den ble innrømmet, ble den aldri helt anerkjent. Vi fikk av og til dette privilegiet hvis vi var høflige, tilbakeholdne, nesten usynlige.

I ukene som har gått siden denne telefonsamtalen, har vi beveget oss mot noe jeg synes det er vanskelig å sette ord på. Dette ble stadig tydeligere i løpet av helgen, da Vesten med så vidt skjult tilfredshet så på mens Gaza ble avskåret fra resten av verden og Israel innledet bakkeoperasjoner. De pågående og overfladiske diskusjonene om behovet for en «humanitær korridor» tømmer i seg selv ordet «humanitær» for dets menneske80 ORBIS

lige dimensjon; de diskuteres på samme måte som vi ville diskutert «menneskelige dyrs» overlevelse.

De fleste vestlige regjeringer har vist sin urokkelige solidaritet med Israel. Gaza

Vi palestinere står på ­terskelen til menneskeheten.

Noen ganger er vi velkomne, men ikke alltid. utsettes for en sadistisk kollektiv straff i et omfang vi aldri har sett maken til. Likevel fløy president Biden, den britiske statsministeren Rishi Sunak og den franske presidenten Emmanuel Macron inn med støtteerklæringer, evig takknemlighet og løfter om økonomisk støtte; de ga faste håndtrykk og mandige klemmer, uten å si et eneste ord om massakrene i Gaza. Den urovekkende tausheten fra vestlige regjeringer er en ondsinnet aksept av israelsk utpressing. I Frankrike, der jeg bor og jobber, har situasjonen vært spesielt skremmende. 12. oktober beordret innenriksminister Gerald Darmanin alle prefekter i landet til å forby såkalte pro-palestinske demonstrasjoner av frykt for offentlig uro.

Selv om Conseil d’État senere opphevet det generelle forbudet, har mange prefekter opprettholdt det, ofte under de spinkleste påskudd. Vi kunne her ha analysert ironien i at europeiske land, som selv hevder å være ytringsfrihetens bastioner, forbyr protester, avlyser prisutdelinger og krever å få gjennomgå en forfatters planlagte tale.

Men det er ikke poenget.

De som burde vært fredsmeglere, har møtt oppfordringene om umiddelbar våpenhvile med forakt. Dette gir i

praksis Israel fritt leide til å handle helt uten følger, noe som forverrer en humanitær krise uten sidestykke, sprunget ut av sytten års beleiring og en rekke store militære angrep.

Det er denne nådeløse likegyldigheten og dehumaniseringen som får oss til å kjenne en overveldende trang til å dokumentere og beskrive alt, stort og smått, for å forsikre oss om at folk skjønner hva som står på spill: «Men dette var et barn,» har vi lyst til å si, «og dette en voksen.» Ikke noe som var dømt til en grusom død i en ødelagt by, men et barn som ville ha vokst opp ved havet, som kanskje ville ha blitt en god svømmer og dårlig i matte, eller vokst opp til å elske biler eller matlaging. «Og dette», har vi lyst til å si, «var et boligbygg, dette en restaurant ved kysten, dette et hus med hage, hvor noen lekte eller kranglet på kjøkkenet, og alt dette er borte.» Dette er mennesker med navn, har vi lyst til å si, og ansikter også, og liv, og venner som sørger over dem, hvis de ikke selv nå er døde; og byer, byer, hele, fullstendige. Virkelige byer og tettsteder som de kaller sine egne, og som nå er gravplasser. Samtidig snakker nyhetskommentatorer om de tusenvis av omkomne som en berettiget utilsiktet skade – men dette, har vi lyst til å si, er den hånflirende utslettelsen av en kyst, av familier, historier, byer.

I media fremstilles Gaza som et ab­s­ trakt begrep, et sted skapt for den voldelige døden til det abstrakte folket som bor der.

Denne døden påføres av en naturlig, upersonlig kraft – ikke av en av verdens mektigste hærer, støttet av verdens mektigste stat, med en regjering og et folk som har valgt denne regjeringen. Det er en beleilig fremstilling som flytter skylden bort fra Israel.

Gaza er ikke en abstraksjon.

Det er en kyst og strender og gater og markeder og byer oppkalt etter blomster og frukt, ikke en abstraksjon, men steder og liv og mennesker som blir bombet sønder og sammen. Ødeleggelsen kommer ovenfra, og de som dør, er dømt til å dø. Alt er som det skal være.

Til det vil vi komme med en rettelse: Gaza er ikke en abstraksjon. Det er en kyst og strender og gater og markeder og byer oppkalt etter blomster og frukt, ikke en abstraksjon, men steder og liv og mennesker som blir bombet sønder og sammen.

* Vi pa­le­sti­ne­re står på ters­ke­len til men­ nes­­k­eh­eten. Noen gan­ger er vi vel­kom­ne, men ikke all­tid. Jeg kom­mer sta­dig til­ba­ke til den te­le­fon­sam­ta­len, til en stem­me i rø­ret fra det fjer­ne lan­det men­nes­ke­he­ ten, der jeg er gjest inn­til det mot­sat­te er be­vist. Stem­men i rø­ret, venn­lig, for­ son­lig og for­stå­el­ses­full, gjen­tok sta­dig: «Vær så snill, Ka­rim, la oss fin­ne en po­si­tiv løs­ning.» Ar­ran­gø­ren av­vis­te ikke ak­ku­ rat min men­nes­ke­lig­het. Det var gan­ ske en­kelt et svært ube­lei­lig fak­tum for hen­ne at jeg var et men­nes­ke; hun måt­te for­hol­de seg til det og var svært ukom­ for­ta­bel med det. Hun fore­slo at vi kun­ne snak­ke om ting som «ek­sil, min­ne, over­ fø­ring, gren­ser», men, vær så snill, uten å nev­ne Pa­le­sti­na. Jeg lur­te på hvor­dan jeg kun­ne snak­ke om ek­sil uten å nev­ne den ORBIS

81

ma­te­ri­el­le år­sa­ken til det­te ek­si­let, som er en his­to­rie om ok­ku­pa­sjon. Jeg lur­te på hva «min­ne» be­tyd­de i den­ne sam­men­ hen­gen, om ikke å over­le­ve til tross for en sam­ord­net, hund­re år lang kam­pan­je for å ut­slet­te alle våre his­to­ri­er. Jeg lur­te også på om hun så for seg at det var sær­lig gøy for meg å snak­ke om slike de­pri­me­ren­de te­ma­er. Tro meg, jeg vil­le hel­ler snak­ket om hva som helst an­net hvis jeg kun­ne.

Men det kan jeg ikke.

Det hun krevde av meg, var at jeg gjorde hver eneste forvikling i mitt politiske og intime vesen fordøyelig og ufarlig, så jeg sluttet å være en belasting for henne. Dette er motsetningene vi som palestinere forventes å ta oss av i oss selv: å eksistere uten å snakke om hvorfor vi eksisterer. På en måte ønsket hun, svært høflig, at jeg, svært høflig, kunne slutte å eksistere. Hva skulle jeg da si i Innsbruck, om ikke at jeg samtykket til min egen forsvinning? Og i dag forstår jeg hva jeg følte da vi snakket. Skyggen av ting jeg ikke vil nevne. Jeg var verken sint, trist eller indignert: Jeg var desperat. Jeg fortsatte å snakke. Jeg klarte ikke å legge på.

Jeg klarte ikke å si: «Nei, jeg kommer ikke», og legge på. Jeg trengte denne stemmen i telefonen for å bekrefte min menneskelighet. I noen minutter var jeg overbevist om at hvis vi la på, uten denne bekreftelsen fra henne, uten hennes anerkjennelse av meg, ville jeg forsvinne.

* Dette er fakta: ingen vann, ingen drivstoff, ingen strøm. Oxfam har advart om at vannmangelen og sammenbruddet i sanitæranleggene vil føre til utbrudd av kolera og smittsomme sykdommer. Sykehus, boliger, skoler, moskeer og kirker blir bombet 82 ORBIS

vilkårlig (et hjerteløst ord det byr meg imot å bruke, for hva er egentlig å bombe uvilkårlig?). Mens jeg skriver dette, er Gaza kastet ut i mørket, og all kommunikasjon med omverdenen er avskåret. På direktesendinger og fotografier lyser eksplosjoner opp horisonten. Gaza har sannelig blitt et sted skapt for døden. Og vi, palestinere og humanister over hele verden, lurer på: Hvilken grusomhet vil bli ansett som grusom nok til omsider å krysse terskelen til universell grusomhet?

Det virker som om det ikke begås nok grusomheter mot palestinerne til å få det internasjonale samfunnet til å kreve, uten forbehold, at fiendtlighetene opphører. Stemmen i telefonen, i likhet med store deler av verden rundt oss, ba om det samme: Vær så snill, la oss finne en positiv løsning. Om du bare kunne forsvinne, eller – enda enklere – om du bare aldri hadde eksistert i det hele tatt, og om du bare kunne spare oss for grusomhetene, fordrivelsene, bombingen, drapene, utsultingen av et folk som du tvinger oss til å utsette deg for. Verden selv ga gjenlyd i denne stemmen i telefonen som sa til meg: Det finnes en løsning, om du bare ikke hadde vært så sta, det finnes en løsning, som er å forsvinne i de motsetningene som er påført deg; om du bare kunne avinvitere deg selv fra verden, om du bare ikke gjorde verden vanskeligere med din eksistens, om bare jeg ikke måtte snakke med deg, om bare jeg ikke måtte lytte til deg, om bare. ■ © Karim Kattan. Dette essayet ble første gang trykket i The Baffler 30. oktober 2023. Oversatt fra engelsk av Mattis Gravingen.

Å komme hjem før verdens undergang E S S AY AV J OA N N A E L M Y

 Joanna Elmy (f. 1995) brakdebuterte med romanen Født av skyld, som kom på norsk i 2025. I dette essayet skriver hun om unge bulgarere som vender tilbake for å bygge et hjem, i møte med alt som rives ned.

H

el­ten rei­ser av sted fra sin hver­ dags­­l­ige, van­li­ge ver­den inn i et over­na­tur­lig land­skap. Der blir han møtt av fa­bel­ak­ti­ge kref­ter og vin­ ner en av­gjø­ren­de sei­er. Hel­ten kom­mer til­ba­ke fra det­te mys­tis­ke even­ty­ret med kraft til å gi sine med­men­nes­ker et gode.

— Joseph Campbell, Helten med tusen ansikter (2002 [1949], oversatt av Tarjei Rønnow)

Huset ligger i utkanten av byen, i det lokal­ befolkningen kaller «det gamle Svoge» eller «den gamle landsbyen». Vinduene rammer inn Balkanfjellene, frodige fjell som får en asurblå farge i skumringen. Perfekte hvite skyer over de bølgende toppene er som fresker i taket til en naturlig katedral.

Himmelen virker på en måte høyere her, uendelig. Det er så stille at man kan høre

fuglenes vinger skjære gjennom vinden når de flyr over hodet på en.

På innsiden er det en helt annen historie: Huset ser ut som en rivningsplass.

Det er flere måneder siden vi tømte ut flere liv med innhold: møllspiste, tradisjonelle bulgarske tepper og strikkeplagg, gamle bøker, noen av lekene mine fra barndommen og hvitevarer fra sovjettiden (noen av dem aldri brukt).

Nye kabler er strukket og stikker nå ut i gangen, der en mode­rne sikringsboks snart skal erstatte den fra 1986. Jeg har brukt februar og mars på å isolere rør, i ti minusgrader.

I lø­pet av det siste året har uli­ke ven­ ner kom­met for å «hjel­pe til». Alle er vi bul­ ga­re­re i slut­ten av 20-åre­ne el­ler be­gyn­ nel­sen av 30-åre­ne, og gan­ske man­ge har ORBIS

83

Alle foto: Joanna Elmy

dob­belt stats­bor­ger­skap. Alle har vi ny­lig vendt til­ba­ke til Bul­ga­ria med in­ten­sjon om å byg­ge et hjem – ak­ku­rat slik jeg gjør med det­te hu­set.

Vi ble lovet «historiens slutt», men jo mer tiden gikk, desto mer virket det som om vi i stedet fikk verdens undergang.

Min tippoldefar i tiende potens på farssiden skal visstnok ha vært blant de første som slo seg ned i Svoge. Den typisk bulgarske historien – som skamløst visker ut skillelinjen mellom fiksjon og 84 ORBIS

virkelighet – hevder at osmanske soldater overfalt kona hans, hvorpå hun hengte seg, slik at han sto igjen alene med fem døtre. Etter å ha hevnet hennes død og rømt, slo han seg til slutt ned på sørsiden av Gorhoten-toppen (direkte oversatt «Tordentoppen»). Det sies også at en skatt skal være begravd et sted på eiendommen. Og som i enhver god historie er det akkurat nok virkelighet til at troen kan slå rot: I sin tid fikk jeg to osmanske mynter som arvestykke fra familien, datert til 1824, femti år før Bulgarias uavhengighet.

Som mange andre i min generasjon forlot jeg Bulgaria så snart jeg var ferdig med videregående, 19 år gammel. Vi ble lovet «historiens slutt», men jo mer

tiden gikk, desto mer virket det som om vi i stedet fikk verdens undergang.

Jeg ankom USA da Donald Trumps første valgkamp skjøt fart, og dro kort tid før han ble valgt i november 2016; dette skjebnesvangre året i USA inspirerte en stor del av romanen min, Født av skyld.

Jeg begynte på universitetet i Paris da Emmanuel Macrons nye parti rystet den tradisjonelle venstre- og høyresiden ved å love et fullstendig politisk skifte. Dette var årene rett etter «flyktningkrisen», som for alltid endret hvordan Europa tenker på seg selv – og alle andre. Som ung journalist dekket jeg fremveksten av des- og feilinformasjon, og valgte til slutt å skrive om det under masterstudiene mine i Amsterdam. I mellomtiden ble verden satt i karantene. Jeg var del av en generasjon som ble fanget foran skjermen og som fullførte utdannelsen sin på nettet. Et år etter at jeg kom tilbake til USA i 2021, så jeg på CNN at Russland invaderte Ukraina, som det høver seg i vår tid der krig og tragedie har blitt underholdning. Under skogbrannene i Canada i 2023, som dekket hele det østlige USA med tykk røyk, gikk jeg tur med den gule labradoren min under en uhyggelig rød himmel, der solen ikke var annet enn et knappenålshull av lys i den rødgrå himmelhvelvingens stoff. Jeg skrollet gjennom overskrifter om velutdannede unge mennesker som slet på arbeidsmarkedet, slet med å kjøpe sitt første hjem, utsatte å få barn og til slutt ikke fikk noen første jobb på grunn av KI. For hvert år sendte vennene mine og jeg hverandre flere og flere memer om den tilsynelatende forestående apokalypsen. Å le av det er kanskje den eneste

måten å overleve det hele på uten å miste forstanden.

Huset forlot aldri tankene mine. Det var kanskje delvis et forsøk på å rømme – rekordmange unge mennesker over hele verden vender tilbake til livet på landet, og «cottagecore» er en av de mest populære «estetikkene» i vår tid der folk velger hver sin markedsførbare identitet. Men mens jeg noterte overskrifter fra den pågående apokalypsen, snublet jeg over noe annet: «Flere bulgarere vender tilbake fra utlandet på jakt etter bedre muligheter hjemme», lød en tittel i februar i år. Mellom 2019 og 2025 flyttet 124 000 bulgarere tilbake til hjemlandet.

I flere år nå har det vært en beskjeden positiv nettoinnvandring – et mirakel med tanke på at Bulgaria har vært stemplet som «det raskest krympende landet» ORBIS

85

og «det eldste landet i Europa» av BBC og The Economist. Det som tidligere gjorde Bulgaria unikt, var den massive utvandringen og «hjerneflukt»-fenomenet, der millioner av bulgarere forlot landet og bosatte seg utenlands mellom 1990 og 2020.

Forfattere har en plagsom vane med å oppdage metaforer i de mest hverdags­ lige ting. Huset kom i familiens eie langt senere enn jorden omkring. Under kommunismen tilhørte den lille tomten ved siden av eiendommen vår en høytstående dommer, og selve huset er bygget ulovlig av fanger med stjålne eller forflyttede materialer – et treffende eksempel på hvordan det sosialistiske regimet fungerte. Da Berlinmuren falt og de sovjetvennlige regimene kollapset i hele ØstEuropa, ble den tidligere eieren involvert i et slags pyramidespill, mistet alle pengene sine og døde. Faren min kjøpte til slutt tomten og registrerte huset, og bestemoren min tilbrakte mesteparten av pensjonisttilværelsen der, helt til hun ikke lenger klarte å klatre opp de bratte åsene. Da jeg havnet her, hadde det stått forlatt i årevis, som mange andre hus og hele landsbyer rundt om i landet, tappet for ungdom og fremtid.

De av oss som ble kalt «de født frie» av den britiske historikeren Timothy Snyder, eller «overgangens barn» i Født av skyld, vokste opp i det merkelige mellomrommet mellom totalitært diktatur og demokrati, mellom øst og vest, den kalde krigen og fremveksten av moderne superstater, vel­ferds­stat og uhemmet kapitalisme, den analoge og den digitale tidsalderen, det lokale og det globale, og så videre – en endeløs liste over motstri86 ORBIS

dende virkeligheter som vi fremdeles bygger bro mellom. Det sovjet-allierte regimet som hadde lovet orden, beskyttelse og en «lysende fremtid» (som alle regimer på en eller annen måte gjør), hadde kollapset over natten. Bulgaria var blitt et «demokrati». Unge østeuropeere

Vi fjerner kanskje det gamle og det som ikke fungerer, men grunnmuren – med sin vakre og omstridte ­historie – blir stående. skulle leve de livene foreldrene våre med makt var blitt nektet: lære fremmedspråk, lytte til vestlig musikk, reise utenlands, erobre «Vesten» – der alt angivelig var «bedre» – lykkes, glemme den gudsforlatte delen av verden de kom fra, aldri vende tilbake.

Men da vårt «andre Europa» endelig fikk sin plass i den frie verden, førte rask privatisering og svake institusjoner til korrupsjon og at rikdommen ble konsentrert i hendene på tidligere kommunistiske eliter, nye oligarker og kriminelle nettverk. Det satte varige spor i befolkningens tillit og syn på ulikhet. Noen ble desillusjonerte over at demokratiet ikke på magisk vis løste alle deres problemer og ikke svarte til den lovede utopien, og mange østeuropeere har som følge av dette gitt etter for nostalgi («Ostalgie» i det tidligere Øst-Tyskland) og anti-vestlige holdninger.

Men en betydelig andel av oss klarte å lære noe annet: hvor vakker friheten er, og at det er helt opp til oss å endre det

vi ikke liker. De som dro, møtte mange av de problemene vi anså som unike for hjemlandet – korrupsjon, institusjonell forråtnelse og forfall, generasjonskonflikter og krangler, ulikheter av alle slag, til og med hull i veien (det fantes ikke hull i veien i Vesten, og ikke søppel på gatene, ble vi fortalt som barn). Vi så at også demokratiske samfunn mobiliserte mot nettopp de utfordringene vi trodde vi nylig hadde overvunnet. Det fantes ingen «lysende fremtid» på noen side av jernteppet; bare muligheten til å stå opp for en bedre verden, med de verktøyene man enn skulle ha tilgjengelig, uten noen garanti for å lykkes. På en måte tror jeg at all denne erfaringen har gjort mange unge østeuropeere mindre mottakelige for alskens ideologisk tullprat og løfter om utopier. Det håper jeg, i det minste.

Vi tilbringer mange helger i huset nå, mens vi forsøker å blåse nytt liv i det og

omforme det til noe moderne. Vi fjerner kanskje det gamle og det som ikke fungerer, men grunnmuren – med sin vakre og omstridte historie – blir stående. Det samme gjelder noen av de tradisjonelle

Det ser ut til å være en ­erkjennelse i luften av at riving og ­gjenoppbygging er to fors­kjellige ting.

Og at ­sistnevnte kanskje tar mer tid, men resultatet vil vare lenger. teppene og gjenstandene fra sovjettiden, som fyller sin rolle som minnebærere.

Og ettersom den personlige og den store historien speiler hverandre, er det kanskje ingen tilfeldighet at Bulgaria nylig opplevde sine største prodemokratiske ORBIS

87

protester siden 90-tallet, i stor grad drevet fram av de unge. Demonstrasjonene, som ble utløst av et kontroversielt budsjettforslag for 2026, har raskt utvidet seg til en bredere antikorrupsjonsbevegelse som krever reform av rettsvesenet, politisk ansvarlighet og en slutt på det som oppfattes som at statlige institusjoner er kapret av inngrodde politiske og oligarkiske interesser. Det ser ut til å være en erkjennelse i luften av at riving og gjenoppbygging er to forskjellige ting.

Og at sistnevnte kanskje tar mer tid, men resultatet vil vare lenger. Å komme hjem før verdens undergang er ikke bare et regionalt, østeuropeisk fenomen – det gjelder, på en eller annen måte, en hel global generasjon.

Vi var de første til å utnytte internettets kollektive bevissthet og å dele en kultur: 88 ORBIS

det er ingen tilfeldighet at «nostalgia­ core» – de nøye kuraterte videoene med bilder og lyder fra ens barndom – og liminalitet – fascinasjonen for steder der man befinner seg bare midlertidig – er så universelt populære blant unge mennesker i dag. De komplekse utfordringene vi står overfor – misnøye med demokratiet, klima­endringer, fremveksten av KI, teknologioligarker og krig – får det å trekke seg tilbake til fortiden eller bøye seg for en «faderlig» politisk autoritet til å virke som en enkel utvei. Men verken ideologier (kommunisme eller kapitalisme), religion, realpolitikk eller til og med en «estetikk» eller identitet kan være den eneste løsningen på alt dette. Når jeg ser ut fra stedet som skulle vært et tilfluktssted fra verdens undergang, innser jeg at huset, og Svoge, og Bulgaria, og Balkan,

og mitt «andre Europa» er uløselig knyttet til den større, kompliserte, mangfoldige verdenen vi lever i. Å komme hjem – til seg selv, til tradisjonen, til røttene, til et tilfluktssted – er kun en pause i den større kampen som livet er.

Så nå drømmer vi – om fliser og gulv­belegg og møbler, om en dag å gjøre tomten om til en internasjonal kunstner­ residens (selv om regjeringen vår, som alle regjeringer, nok en gang kutter i støtten til kunst og kultur). Vi forlater Bulgaria for å besøke våre andre hjem, og så kommer vi tilbake. Vi søker tilflukt i historien og tradisjonene, ikke for å gjemme oss, men for å forstå vår samtid og lære hvordan vi kan endre fremtiden vår til det bedre. Vi velger å lese nyhetene og å snakke om alt sammen, selv når vi er uenige. Vi drømmer – latterlig,

irrasjonelt og helhjertet – om hvordan vårt fremtidige hus kan se ut. Og mens vi gjør det, glemmer vi verdens undergang.

Bare for en liten stund – og det er alt man egentlig trenger. ■ © Joanna Elmy 2026. Oversatt fra engelsk av Mattis Gravingen. Elmys roman Født av skyld er oversatt av Morten Abildsnes.

ORBIS

89

Notater fra et pinnsvin E S S AY AV YA N L I A N K E

Yan Lianke skriver kontroversielle romaner som er piggete som pinnsvin, men håper bøkene en dag kan krabbe ut i solskinnet.

N

år ingenting man skriver kan gis ut i ens eget hjemland, men man likevel ikke kan leve noe annet sted, blir man både diskutert og kjeftet på, angrepet og elsket, glemt, for deretter å bli husket igjen, som et pinnsvin som av en eller annen grunn kravler rundt på menneskenes stier. Noen stopper for å se på det, andre sparker borti det, og noen dytter det ut igjen i krattet med en pinne.

Det vil uunngåelig finnes dem som synes dette vesenet er like viktig som livet selv, og som varsomt svøper det i et klede og tar det med seg til et ubebodd sted i skogen der det kan leve uforstyrret. Men pinn­svinet vil alltid kravle bort igjen til stien når solen skinner.

Fordi solen skinner på stien.

Fordi pinnsvinet lengter etter solen.

Denne syklusen gjentar seg igjen og igjen. Kanskje pinnsvinet en dag vil ta sitt siste åndedrag på den stien i solen?

Siden jeg fylte seksti, har jeg tenkt på døden hver dag.

90 ORBIS

Hver kveld tar jeg mine sovepiller og tenker på dødens uunngåelighet. Sove­ pillene er ikke bare for å kurere søvnløsheten, jeg tar dem mest for at jeg skal glemme døden og våkne til solen som sakte kryper over vinduskarmen neste morgen. I lyset fra solen løfter jeg pennen og nedtegner det jeg vil på papiret, slik pinnsvinet nok en gang klatrer opp på stien i sollyset. På denne måten vil jeg en dag, lenge etter min sekstiårsdag, kanskje akseptere døden, akkurat som at jeg vil akseptere at verden ikke nødvendigvis ble et menneske rikere da jeg ble født, og heller ikke vil bli et menneske fattigere når jeg dør. Slik kan jeg oppnå mer sinnsro i møte med døden.

Min uunngåelige bortgang stemmer godt overens med noe annet i mitt liv: å bruke tre til fem år på å skrive en bok, ikke for å få den utgitt med forenklede tegn i mitt fedreland, ikke for at den skal utgis med tradisjonelle tegn i Hong Kong og Taiwan, og i hvert fall ikke for at den skal oversettes og utgis på all slags andre språk rundt

YAN LIANKE (f. 1958) er en av Kinas fremste forfattere. Han er oversatt til en rekke språk og har mottatt flere priser for sitt forfatterskap.

Foto: Harald Medbøe

ORBIS

91

Boken er akkurat som pinnsvinet som klatrer opp på stien og venter på solen, ikke bare fordi den er piggete og irriterende, men også fordi den har en ­pussig, fuktig og skogs­aktig og ekkel stank.

92 ORBIS

i verden. Jeg skriver for å skrive, noe som har gitt meg enn viss frihet til å skrive min nyeste historie fritt og ubundet, til min sønn, og når han blir gammel kan han i sin tur gi den videre til sine etterkommere.

Lenge, lenge etter min død, når jeg er blitt til støv og klærne og kisten min er blitt til jord, når sollyset har trengt inn i skogen og ingen lenger trenger å pile av gårde som et pinnsvin på jakt etter lys, kan en av mine etterkommere rolig trekke frem manuskriptet mitt og overlevere det til offentligheten. Hva kommer da til å skje?

Jeg vil tro at mine etterkommere, og noen av mine lesere, kanskje bare én eneste av dem, vil lese romanen, sukke og si: «Så det var slik våre forfedre tenkte og skrev.»

Kun for dette sukket som kommer på et uspesifisert tidspunkt en gang i fremtiden, kastet jeg meg over skrivingen for skrivingens egen del. I mer enn to år skrev jeg hver dag, uten pause, helt til jeg hadde skrevet ferdig de omtrent 300.000 tegnene. Jeg så ned på notatbøkene og spurte meg selv: «Hva slags menneske er du egentlig?»

«Hva slags forfatter er du egentlig?»

I bunn og grunn er jeg et merkelig menneske som ikke sklir godt inn i virkeligheten. Noe som får meg til å tenke på det underlige ved min egen skriving, de delene som folk har vanskelig for å svelge. Jeg sliter meg gjennom livet i den virkelige verden, men samtidig er jeg en eksentriker som strever utrettelig for min skrivings sære egenart. Jeg er ikke stolt av mine avvik, men jeg skammer meg heller ikke over dem, slik som pinnsvinet ikke bryr seg om at det plager folk når det kravler opp på skogsstien for å ligge i solen.

Da jeg hadde hvilt litt etter å ha skrevet ferdig boken jeg skrev bare for å skrive, begynte jeg med rediger­ings­arbeidet.

Boken er akkurat som pinnsvinet som klatrer opp på stien og venter på solen, ikke bare fordi den er piggete og irriterende, men også fordi den har en pussig, fuktig og skogsaktig og ekkel stank. Men det er nettopp pinnsvinets pigger og dens fæle stank som gjør den særegen i dyreriket. En piggete roman med rar lukt må jo da også kunne finne sin plass i litteraturens verden?

Det er dette rare jeg lever for.

Det jeg skriver, er avvikende romaner som lukter rart.

For å gjøre romanen jeg skriver for skrivingens egen skyld, enda rarere, har jeg brukt to år på å redigere og revidere den. Hvis jeg blir lei, skriver jeg en eller to noveller for å få en pustepause. Disse novellene har ingen overlapp med romanen med tanke på dens karakterer eller hendelser, men det de har til felles er at også novellene er avvikende med en snodig lukt. Planen er å skrive et titalls noveller simpelthen for å skrive, på jakt etter det snodige og det rartluktende.

Når pinnsvinet til slutt får lagt seg i solskinnet, vil verden ta den godt imot.

verden. Det er nettopp dette underlige som gjør at litteraturen kan leve videre og blomstre.

«Notater fra et pinnsvin» ble første gang trykket i The Paris Review, høst 2025.

Hard som vann av Yan Lianke kom på norsk høsten 2026, oversatt av Eilif Nordheim. ■

Når pinnsvinet til slutt får lagt seg i solskinnet, vil verden ta den godt imot.

Verden trenger bisarr og frastøtende litteratur som dukker opp fra tid til annen, selv om leserne misliker den, ellers vil forfattere opphøre å eksistere i denne ORBIS

93

Yassmin Abdel-Magied:

Gyngende grunn  UTDRAG FRA ROMANEN

clarissa clyde oppslagstavle 17.04.2004, kl. 16.28 Pågående operasjon: Uttrekking av borestrengen Borekronedybde: 14 587 ft Vær: 36 ºC, lummert Zainab spratt opp, støvelen gnisset mot aluminiumsgulvet da hun rakte fram hånda for å hilse.

«Hei! Zainab, ny toolpusher. På natta.»

Porno så ned på hånda til Zainab og deretter opp på ansiktet hennes, som om han vurderte en premiegris.

«De fortalte kanskje at jeg var på vei? For å erstatte Marty?»

Stemmen til Zainab hørtes lys og lett ut, lysere enn hennes vanlige alt. Kroppen hadde handlet på egen hånd, gjort stemmebåndene tynnere og strammere, så hun ikke skulle virke som en trussel. Hun kjente refleksen, og hatet seg selv for det.

Uten et ord trengte Porno seg forbi, dyttet borti skulderen hennes selv om det var nok av plass, og satte seg på stolen hun nettopp hadde reist seg fra.

Akkurat. Pornos umiddelbare avvis­ning sved, men det var ikke noe Zainab ikke hadde opplevd før. Hun ble nødt til å jobbe for det.

Alle erfarne riggarbeidere hadde en myriade av sosiale verktøy i baklomma for å gjøre det lettere å gli inn i et nytt mannskap. Som outsider på mer enn én måte hadde Zainab et veritabelt arsenal.

I årenes løp hadde hun finslepet et sett av teknikker som stort sett var utviklet gjennom prøving og feiling. Men ikke alle erfaringene var hennes egne.

94 ORBIS

YASSMIN ABDEL-MAGIED (f. 1991) er en sudansk forfatter og samfunnsdebattant, oppvokst i Brisbane, Australia. Hun er utdannet maskiningeniør og jobbet i flere år på ulike olje­plattformer. Gyngende grunn (2026) er hennes debutroman, og den er oversatt fra engelsk av Bjørn Alex Herrman.

Foto: Alex Cameron

ORBIS

95

Firza var den eneste andre kvinnen Zainab hadde sett offshore. Firza var iransk – eller persisk, som hun gjerne minnet dem om – og petroleumsingeniør i Nordsjøen, en region som var kjent for kulde, kaldt, hardt vær samt kaldere og enda hardere menn. Hver nye periode kom Firza ut av helikopteret i skrikende full blomst: rød leppestift, nystelt hår, kunstige negler. Hun var utrolig elegant. Et bluss av varme i et bitende og goldt landskap. Hard som en vernesko, skarp som en kniv, og tilsynelatende ikke interessert i å skjule noe av det.

Hvordan kunne en kvinne som henne eksistere i en verden som denne?

Firza hadde forbløffet den unge Zainab, som hadde vært der i tre år og ennå ikke var tørr bak ørene. Zainab så fascinert på hvordan mennene forandret seg når Firza kom inn i kontrollrommet. De ranket seg, rettet på uniformen, fulgte nøye med på hvert ord ingeniøren sa. Var mennene redd for henne? Eller var det respekt? Merkelig nok hadde det aldri falt Zainab inn å snakke med Firza. Spørre henne hva hun syntes om offshore-livet. Om Firza visste hva mennene sa bak ryggen på henne når hun gikk ut av rommet. Om hun vurderte å legge igjen leppestiften hjemme. Om hun noen gang var redd. Av Firza hadde Zainab lært å være stolt av sin intelligens, føre seg selvsikkert, tørre å ta plass. Av Firza hadde Zainab lært hvordan hun skulle være kvinne på en oljerigg, men bare på avstand.

Zainab ville aldri innrømme det for seg selv, men sannheten var at hun hadde holdt seg unna Firza. Hun holdt avstand til henne for å signalisere til mennene at hun, Zainab, var en av dem, mens den andre kvinnen, Firza, ikke var det. Zainab hadde veldig liten erfaring med å bruke sin feminitet, og fant seg til rette med å gi helt avkall på den. Firza la ikke skjul på sin kvinnelighet, at hun åpenbart var annerledes. I den grad at det skremte de fleste menn, og Zainab enda mer.

Av Firza hadde Zainab også lært at feminin skjønnhet er en risikabel makt, som lett kan vendes mot den som har den. Av Firza hadde 96 ORBIS

Zainab forstått at ingen – selv ikke andre kvinner – ville komme deg til unnsetning når kvinneligheten var din forbrytelse. Zainab hadde ikke forsvart Firza da hun trengte det mest. Hun ante ikke hvordan hun kunne det.

Men Zainab hadde også lært at det umulige i å være kvinne offshore betydde at det fulgte en uventet fordel med hijaben hennes. Religionsutøvelsen forhindret at hun umiddelbart ble oppfattet som kvinne, i betydningen seksuelt vesen, mindre enn menneskelig, et objekt. Nei da, hijaben var ikke ment som en idiotsikker barriere mot menn, som Kareema Hvordan kunne en kvinne minnet henne på. Den ville ikke vak- som henne eksistere i en sinere henne mot kjønnets lidelser, for uansett hva hun hadde på seg, ville verden som denne? mennene likevel være klar over det. Men enten det var reelt eller innbilt, ga hijaben Zainab en følelse av handlefrihet i en verden der kvinner ikke hadde krav på det. Var det rimelig, eller rettferdig? Det var ikke spørsmål det hadde falt Zainab inn å stille.

«Hvordan går uttrekkingen?» Porno klasket drilleren på skulderen med altfor stor kraft. Dusty gryntet et uforståelig svar.

Porno var kortere enn Zainab, og kraftig som en eik. Øynene var dyptliggende og grå. Ansiktet var merket av gamle aknearr, og han hadde en nese som en skotsk skibakke, flat og skuffende. Barten, som minnet litt om kjønnshår, vokste inn i det pistrete skjegget, og da han tok av seg hjelmen, ristet han på hodet som en hund som kommer inn fra regnet. Zainab undertrykte et snøft. Selvfølgelig har han hockeysveis.

«Så du hva de har til middag i kveld?» fortsatte Porno i stillheten.

Han trakk en rund metallboks opp av brystlomma og vippet opp lokket. Han fortsatte å snakke mens han tok en klype snus, uanfektet av mangelen på svar. Kontrollrommet var Pornos scene.

«Kokken lager svinekoteletter. Fy faen, sjyen er så god at jeg får stå bare jeg tenker på den.»

Med en øvet bevegelse dro Porno ned underleppa og la inn prisen. Zainab fikk et glimt av brune, sprukne tenner og betent, tilbaketrukket tannkjøtt, og et streif av sur kaffe og råtnende kjøtt. Hun svelget et oppstøt. Porno smekket tilfreds med leppene og gliste til drilleren.

«Skal jeg spare en kotelett til deg?»

Zainab ignorerte det faktum at Porno ennå ikke hadde snakket til henne, og konsentrerte seg om sitt neste trekk.

ORBIS

97

Å takle menn var som å passe et bål. Det krevde tålmodighet, tilpasning og konstant oppmerksomhet. Hvis du slappet av et øyeblikk, kunne alt gå på trynet.

Alt avhang av mannens karakter, rang i hierarkiet og hvor stort ego han hadde. Når det gjaldt alfaer, hadde Zainab kommet til at det beste var å fyre opp under innbilskheten deres, gi høylytt Hijaben ga Zainab en følelse uttrykk for at hun oppfattet dem som av handlefrihet i en verden sterke, fascinerende og inspirerende. der kvinner ikke hadde Slike menn reagerte positivt på å bli matet med naive spørsmål, og brant krav på det. med klar flamme når de ble bedt om veiledning, eller møtt med ærbødighet. Denne teknikken hadde fungert best da hun var i tjueårene, den gangen hun uanstrengt kunne spille «storøyd uskyld». Mennene sa: «Du minner meg om datteren min.» Da visste Zainab at hun hadde spilt overbevisende. Etter det var det ikke nødvendig å puste til flammen for at den skulle brenne videre.

Så var det dem som var uimottagelige for smiger. Disse typene likte å skape kaos. De trivdes med små brannskader, smell og gnister og å tøye grenser: et klaps på baken her, en rasistisk slengbemerkning der. De planla og gjennomførte faenskap, overtalte de andre til å følge opp, fikk reisning av reaksjonene. Til tross for ønsket om å slå tilbake fant Zainab seg i oppførselen deres uten å engasjere seg eller ta igjen.

Hun visste at det ville være tilfredsstillende å hevne seg, men enhver reaksjon ville være bensin til bålet. Den eneste muligheten var å fjerne brenselet – oksygen og oppmerksomhet.

Når alt annet sviktet, kalte Zainab inn sitt alter ego: den superprofesjonelle. Hun la den behagelige åpne ilden bak seg og gikk over til en steril, kontrollert brennende gassflamme. Ingen spørsmål om familie, ingen vennskapelige tilnærmelser, ingen vitser. Den superprofesjonelle var seriøs, fokusert på å få jobben gjort. Å kalle inn alter egoet var den løsningen Zainab hadde minst sans for. Hun likte ikke å være en profesjonell robot.

Hadde hun gjort det, ville hun ha blitt kontorrotte som alle de andre hun hadde kjent før. Nei, Zainab hadde valgt dette livet fordi det var annerledes, uforutsigbart, fulgte sine egne regler. Det som skjer på oljeplattformen, blir på oljeplattformen. Men noen ganger hadde hun ikke noe valg.

Dessuten ville det bli litt annerledes, antok hun, nå som hun var toolpusher. Å være en av gutta var én ting. Å være sjefen til gutta var noe helt annet. ■

98 ORBIS