Hans Olav Lahlum
Oppdraget Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-68439-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Forespørselen
Tirsdag 18. mai 1943 var hundrede morgen på rad jeg hadde planlagt å våkne av vekkerklokken, men likevel var forberedt på å våkne av at døren ble slått inn av bevæpnede soldater. Jeg sov svært dårlig den første natten det var slik, og ganske dårlig de fem neste. Men jeg hadde gradvis vennet meg til den nye situasjonen. Ingenting var helt som før, selv ikke når jeg sov. Jeg sovnet senere enn jeg pleide, og våknet oftere av mareritt midt på natten. Men jeg klarte stort sett å sovne igjen så fort jeg oppdaget at marerittet bare var et mareritt, og følte meg som alltid uthvilt og opplagt. Det var morgenen etter nasjonaldagen. Feiring av den var offisielt forbudt. Det ble ikke overholdt av alle nede i byen. Men jeg bodde alene på et småbruk et par mil utenfor, og motsto fristelsen til å kjøre ned dit for å delta på en av de illegale feiringene. Jeg feiret året før, og det sved i min utålmodige sjel at jeg ikke kunne være der igjen. Jeg hadde bestemt meg for ikke å ta noen unødige sjanser denne våren. Det var et stort nytt ansvar jeg hadde påtatt meg etter mors død. Nasjonaldagskvelden satt jeg derfor alene i mitt hemmelige lille lønnkammer på kvisten. Jeg lyttet på radioen 5
etter meldinger fra London. Selv om jeg måtte regne med at nyhetene også der var upålitelige, var min optimisme for krigens utfall fortsatt stigende. De forente staters inntreden i krigen hadde tilført britene enorme nye ressurser, og det mislykkede felttoget i Sovjetunionen så ut til å ha kostet tyskerne dyrt. Men utfallet der ute var fortsatt uvisst, og her hjemme var det ingen lyspunkter i sikte. Selv om man ikke lenger kunne stole på det som sto skrevet i norske aviser, tydet bildene der på at den tyske militærmaskinen fortsatt var skremmende stor og sterk. Okkupantene så ut til å bli i overskuelig fremtid, og det virket ikke utenkelig at de kunne bli i landet ut min levetid. Min levetid kunne dessuten bli kort hvis de på en eller annen måte fant ut at jeg var gått med i motstandskampen, selv om jeg foreløpig ikke hadde utrettet noe som helst. Da jeg som vanlig stilte vekkerklokken på syv, hadde jeg en annerledes og mer usikker følelse enn vanlig. Jeg fryktet at en eller annen i anledning nasjonaldagen kunne ha gjort noe overilet, og det føltes som et ubehagelig sammentreff at dette var natt nummer 100 etter at jeg gikk med i motstandsbevegelsen. Som så ofte før søkte jeg trøst hos Gud. Jeg la i aftenbønnen som vanlig inn at nazistene måtte tape krigen i år, og at de heller ikke i morgen måtte komme ut hit til meg. Jeg våknet ikke av at døren ble slått inn denne morgenen heller. Men jeg våknet heller ikke av vekkerklokken. I stedet våknet jeg et kvarter før den skulle ha ringt, av en uvant lyd som jeg halvt i ørska først ikke klarte å identifisere. Usikkerheten fra kvelden før satt i både kroppen og hodet. Det tok ikke mange sekunder fra jeg hørte den nye lyden og til jeg sto oppreist i full lengde på gulvet med klart hode og skjerpede sanser. 6
Jeg ble stående i helspenn noen sekunder før jeg forsto at lyden var en banking, og at den kom fra vinduet. I det samme forsto jeg også hvem som laget den. Jeg følte meg sikker på at det måtte være slik. Likevel besinnet jeg meg og tittet først frem under gardinen. Jeg forsto umiddelbart at dette uventede morgenbesøket betød problemer. Det var likevel en lettelse å se at den eneste mannen jeg så utenfor vinduet, var han jeg hadde ventet at det skulle være. Jeg trakk gardinen fra, reiste meg opp og møtte blikket hans. Mannen utenfor vinduet var nærmere 40 år eldre enn meg. Han hadde vært en venn og arbeidskollega av min mor, og var min overlærer på realskolen da jeg selv gikk der. Sindig og trygg som han var, hadde han nesten blitt onkelen jeg ikke hadde hatt. Jeg hadde aldri før sett ham andpusten eller oppskaket. Da han banket på døren her vel tre måneder tidligere, hadde han vært like rolig som jeg husket ham fra skoledagene før krigen. Det var få uker etter at vi møttes igjen i min mors begravelse. Han kom da for å spørre meg om jeg ville gå inn i motstandskampen. Nå var han både andpusten og oppskaket, klokken var kvart på syv om morgenen – og han banket på vinduet og ikke på døren. Jeg åpnet vinduet og spurte uten noen høflighetsfraser «Hva har skjedd?». Overlæreren hev etter pusten og nølte et øyeblikk. Deretter lente han seg fremover mot meg og svarte med lav stemme. «Ingenting har skjedd her, men mye har skjedd et annet sted. Jeg plikter å fortelle deg at oppdraget jeg nå spør deg om kan medføre fare for ditt eget liv. Du står selvsagt fritt til å svare nei, men jeg håper du for7
står at jeg må spørre deg. Oppdraget består i å kjøre en motstandsmann som er på flukt fra nazistene til Nuten, slik at han kan ta seg over grensen til Sverige. Livet til mange gode landsmenn kan gå tapt om denne mannen ikke kommer seg over grensen!» Mannen utenfor vinduet snakket lavt, men samtidig med en større intensitet i stemmen enn jeg tidligere hadde hørt. Nysgjerrigheten flommet opp i meg mens han snakket. Jeg ville spørre hvem mannen vi snakket om var, hvordan han fra Sverige kunne redde mange andre menneskers liv, og hvor mange andre liv som kunne stå på spill. Men jeg forsto at min tidligere overlærer denne gangen neppe kunne svare på mine spørsmål og at han trengte et svar fra meg umiddelbart. Alt jeg nå sto her og var nysgjerrig på, spilte jo egentlig ingen rolle for hva jeg ville svare. Spørsmålet var helt enkelt om jeg i dag kunne og ville påta meg et oppdrag som kunne redde livet både til flyktningen og til mange andre ukjente mennesker, men med fare for at jeg døde selv. Svaret på om jeg kunne gjøre det var åpenbart ja. Jeg hadde arvet min mors gamle Ford, og den gikk fortsatt uventet godt når det var bensin å oppdrive. Mitt liv var helt mitt eget nå. Det var ingen andre jeg trengte å ta hensyn til. Min mor var død, min far hadde jeg aldri kjent, og søsken hadde jeg ikke fått. Jeg hadde ingen barn og ingen ektefelle eller forlovede. Jeg hadde ikke engang en kjæreste lenger. Jeg kunne påta meg oppdraget og sto fritt til å gjøre det. Spørsmålet som sto igjen, var om jeg var villig til å risikere livet for vår gode sak. Svært få visste nok om at jeg ble spurt, og trolig ville ingen av dem noen gang klandre meg om jeg sa nei. Men jeg visste i det samme at jeg all8
tid ville klandre meg selv for å svare nei, særlig dersom det endte med at mange andre mistet livet. Mannen som sto utenfor vinduet og bare en halv armlengde unna, så tålmodig på meg uten å si noe mer. Men da han for vel tre måneder siden ba meg om å gå med i motstandsbevegelsen, hadde han begrunnet spørsmålet med at jeg ikke lenger hadde noen nær familie og at jeg fortsatt hadde et fedreland. Jeg hadde svart ja, og begrunnet det med at jeg hadde et fedreland, en samvittighet og en Gud. Det kjentes som jeg nå var forpliktet til å følge opp det. Mens vi sto der ved det åpne vinduet spurte jeg Gud om råd, og tolket det som en stilltiende bekreftelse da jeg ikke fikk noen innsigelser fra ham. Deretter tenkte jeg på min avdøde mor, og var sikker på hva hun ville ønsket jeg skulle svare. Etter å ha tenkt meg om et minutt som kjentes like langt som en time, fokuserte jeg blikket på mannen utenfor vinduet og svarte lavt og tydelig «Ja! Jeg vet ikke om jeg har nok bensin til å nå Nuten, men hvis jeg har det, kan jeg kjøre flyktningen opp dit.» «Tusen takk – på vegne av mange gode nordmenn! Bensin ordner vi», svarte han og ga meg en spontan omfavnelse gjennom det åpne vinduet. Kroppen hans var uventet kald og skjelvende. Han snakket med dempet stemme, selv om vi sto i et svært oversiktlig landskap uten noen andre mennesker innenfor synsvidde. Jeg senket stemmen selv da jeg spurte om hvor jeg skulle dra for å hente mannen på flukt, og om jeg måtte dra med en gang. Han svarte nesten hviskende at motstandsmannen jeg skulle bringe til grensen, fortsatt ikke var ankommet, men ville være på plass ved hytta hans oppe i dalen klok9
ken ti på ti. Det var best om jeg kunne hente mannen der, og jeg burde kjøre dit så kort tid i forveien som mulig. Jeg hadde vært innom overlærerens hytte i barneårene, og husket fortsatt godt hvor i dalen den lå. Så jeg svarte at jeg burde være der før ti hvis jeg kjørte herfra kvart over ni, og at jeg da hadde god tid til både å spise frokost og gjøre unna fjøsstellet med mine to kuer først. Han nikket ivrig og snudde seg for å gå, men stoppet opp da jeg spurte om han kunne fortelle meg noe mer om passasjeren og oppdraget. «Jeg vet ikke så mye mer enn jeg alt har fortalt, verken om passasjeren eller oppdraget. Det lille jeg vet, bør jeg ikke fortelle videre. Mannen kommer fra en by et godt stykke unna og er sikkert ukjent for deg. Ansvaret for å fortelle deg det du bør og må vite om oppdraget, må jeg nesten overlate til ham. Beklager at jeg ikke kan fortelle deg mer og takk igjen for at du påtar deg oppdraget», sa mannen utenfor vinduet med lav og alvorlig stemme. Han snakket riksmål med en ubestemmelig liten aksent. Overlæreren så ikke på meg idet han sa det, og løp så av gårde med en gang. Han tok snarveien over jordet og forsvant inn i skogen bak småbruket mitt uten å se seg tilbake. Jeg kom først nå på at han så meg i nattkjolen. Ingen av oss hadde visst i denne stund latt seg merke med det. Jeg ble stående der og se etter ham gjennom det åpne vinduet. Jeg tenkte at dette virkelig måtte være et både viktig og farlig oppdrag. I det samme følte jeg en sterk frykt for hvilke farer dagen kunne bringe med seg, men samtidig en større stolthet og takknemlighet over at jeg var blitt betrodd en så meningsfull oppgave. Livsgleden kjentes sterkere enn på lenge denne morgenen, tross faren for at det også kunne bli min dødsdag.
Mor
Hytta oppe i dalen hadde jeg besøkt sammen med min mor i mine lykkelige barneår, noen uker etter at jeg fylte elleve. Overlæreren var blitt enkemann og hadde en datter som var to år eldre enn meg. Jeg husker det nå som en nesten sorgløs tid, selv om jeg godt visste at det var kriseår for familiene til mange andre i klassen. Mor var fortsatt frisk og hadde fast jobb som lærerinne ved siden av småbruket vårt. Morfar levde og var en holden og snill mann uten andre barn enn mor. Vi var en glad liten familie som ikke manglet noe. Overlærerens datter var noe nær en bestevenninne for meg den gang. Vi spekulerte om det var noe på gang mellom hennes far og min mor, og håpet noen sommerdager også på at det var det. Hun mislikte å ikke ha en mor, jeg mislikte å ikke ha en far, og vi mislikte begge å ikke ha søsken. Det ble ikke slik som hun og jeg håpet den sommeren i 1933. Hennes far giftet seg om igjen året etter med en annen dame og fikk to nye barn med henne. Overlæreren og mor forble gode venner og kolleger, men vi dro aldri på hyttetur med dem mer. Datteren hans og jeg drev fra hverandre. Hun begynte på realskolen to år før meg, og hadde avsluttet skolegangen da jeg begynte 11
på gymnaset. Nå var hun visstnok gift nede på flatbygdene på den andre siden av byen og hadde fått minst to barn. Jeg ble sittende og tenke på mor i de siste minuttene før jeg kom frem til overlærerens hytte. Forrige gang jeg svingte inn på veien mot hytta, satt jeg i samme bil som nå. Men den gang satt jeg i passasjersetet, mens mor satt bak rattet. Vi var i muntert humør og snakket om alt og ingenting hele veien opp. Nå satt jeg her alene i en alvorsladet taushet, og våget ikke engang å snakke høyt til meg selv om det kommende oppdraget. 1938 ble året da det begynte å gå utfor, både med verden og familien. Morfar døde på sensommeren det året. Det var et hardt slag for mor, som alltid hadde vært nært knyttet til faren sin. Mor hadde ingen søsken, og hennes mor døde av spanskesyken et par år før jeg ble født. Uventet kom dødsbudskapet ikke, siden morfar hadde en alvorlig sykdom og ble stadig svakere de siste par årene. Slik jeg husket det, var mor alvorlig og lei seg, men ikke overrasket eller opprørt den dagen hun fortalte meg at morfar var død. Mor var derimot både overrasket og opprørt da hun et par måneder senere fortalte meg om forliket i München, hvor statsministrene både i Frankrike og Storbritannia ga etter for Tysklands krav i Tsjekkoslovakia. «Tenk på de stakkars menneskene der som nå havner under nazismens diktatur! Forstår virkelig ikke britene og franskmennene at de bare skyver krigen foran seg og møter et enda større og sterkere Tyskland om et år eller to?» gjentok mor flere ganger. Jeg måtte bare si meg enig og håpe at lykken ville være bedre enn forstanden til britene og franskmennene. Det var en laber stemning på mors 40-årsdag 2. november 12
1938, enda så fint hun hadde disket opp med flere slag kaker til oss. 1940 ble året da det for alvor raste utfor, både med verden, landet og familien vår. Mor var alltid et menneske med sterke følelser, men aldri noen gråtekone. Jeg hadde sett mor glad og sint utallige ganger, men jeg hadde aldri sett henne gråte. Det føltes derfor desto mer skremmende da jeg en dag i mars 1940 fant henne sittende gråtkvalt bak rattet i bilen. Hun hadde blitt sittende der heller enn å gå inn for å fortelle meg hva som var skjedd, men lange omveier var aldri mors vane. «Jeg har fått den samme lungesykdommen som både far og farmor døde av. Håper bare så inderlig at du ikke arver den videre fra meg», utbrøt hun da jeg spurte hva som var skjedd. Senere var det liksom ikke så mye mer å si. Jeg hadde visst bare vagt fått med meg at mors farmor døde ung av den samme lungesykdommen som min morfar døde av. Ifølge mor hadde de begge raskt blitt dårligere og bare fått leve i rundt tre år etter at sykdommen brøt ut. Det var et lyspunkt at vi fortsatt hadde en arv etter morfar stående i banken, slik at mors sykdom ikke uløste den nøden og armoden for oss som så mange andre opplevde. Men det var også det eneste lyspunktet vi så ved inngangen til april 1940. Så nådde krigen også Norge, og verden rundt oss mørknet ytterligere. En måned etter dagen da mor fikk beskjeden om sykdommen, satt hun og jeg som maktesløse tilhørere til de sjokkerende radiomeldingene om det tyske angrepet og nazistenes okkupasjon av Norge. Etter at jeg fullførte artium våren 1941, var eneste mulighet å bli hjemme for å ta meg av mor, dyrene og jordlappen vår. Hun selv orket stadig mindre. 13
Mor hadde alltid vært så opptatt av at jeg ikke var dårligere enn guttene på noen måte, og at jeg måtte ta meg en utdannelse for å komme meg frem i livet og stå trygt på egne ben. Hvor mye mor enn satte pris på at jeg tok meg av henne og dyrene, og hvor uforskyldt sykdommen hennes enn var, smertet det henne nok at jeg ikke fikk gått videre med utdannelsen på grunn av henne. Vi hadde tidligere snakket mest om lærerskolen, men jeg sa nå at jeg ønsket meg til universitetet – som uansett ble stengt av nazistene. Jeg måtte høytidelig love mor at jeg skulle gjenoppta utdannelsen straks krigen var over. Det sto stadig klarere at hun selv ikke ville få oppleve verken slutten på krigen eller at jeg begynte på studiene. Mor mente det nok oppriktig, da hun som del av lærernes protestaksjoner ved årsskiftet 1941/42 sa opp jobben i protest mot nazistenes indoktrinering i skolen. Hun ville sluttet nå uansett, gjentok hun flere ganger både til meg og andre. Det lå nok likevel også noe selvtrøst i det. Mor ville på grunn av sykdommen ikke klart å arbeide mye lenger. Slutten ville kommet snart uansett, men hennes siste leveår ville selvsagt blitt langt bedre og mindre preget av tungsinn uten nazistene og okkupasjonen. Engasjementet levde i mor helt til hjertet hennes stoppet, selv om hun de siste dagene ikke orket å forlate sengen og måtte kjempe for hvert åndedrag. Jeg undret meg der jeg satt alene i bilen over hva mor ville sagt om oppdraget jeg i dag hadde påtatt meg. Etter hvert følte jeg meg sikker på at mor ville vært livredd for å miste meg, men likevel stolt. Det ville nok ha vært et dilemma for henne. Fremtiden for landet og familien var de to spørsmålene mors tanker ustanselig kretset rundt de siste ukene. «Om jeg bare hadde kunnet vite sikkert at landet vårt 14
ville bli fritt igjen og at du ville få et langt og lykkelig liv med flere barn», sa mor med et sukk dagen før hun døde. Det var fire dager over nyttår i år. Mor orket ikke lenger å forlate sengen og vi forsto begge at slutten var nær. Jeg kunne ikke love henne mer enn at jeg skulle gjøre mitt beste både for at landet skulle bli fritt igjen, og for at jeg selv skulle få et langt og lykkelig liv med flere barn. Det første hensynet hadde nå i morgentimene fått forrang foran det andre. Idet jeg fikk se hytta til overlæreren igjen, følte jeg meg sikker på at mor smilte sitt stolteste smil hvis hun kunne se meg nå. I det samme tenkte jeg også at det var bedre om jeg mistet livet på dette oppdraget, enn om det skjedde med en mann eller kvinne som hadde familie og som ikke bar med seg en arvelig sykdom. Jeg håpet at mor, dersom hun nå kunne se meg fra sin plass i himmelen, ikke kunne lese tankene mine.