Oostende 1936
Volker Weidermann
Oostende 1936 Sommeren før mørket falt
Oversatt av Ute Neumann
Volker Weidermann Ostende 1936, Sommer der Freundschaft Oversatt fra tysk av Ute Neumann Copyright © 2014, Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co. KG, Cologne/Germany Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62468-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Niklas Lindblad Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
D
et er sommer her nordpå, ved kysten, de fargeglade badehusene lyser i solen. Stefan Zweig sitter i en loggia i fjerde etasje i et hvitt hus på den brede bulevarden i Oostende. Han ser utover havet. Dette er noe han alltid har drømt om, en vid, åpen utsikt mot sommeren, mot tomheten, skrive og dvele. I etasjen over bor hans sekretær Lotte Altmann, som dessuten har vært hans elskerinne de siste to årene, hun skal komme ned med skrivemaskinen om noen få strakser, og så skal han diktere henne sin legende og stadig komme tilbake til den ene passasjen der det stopper opp, der han ikke kommer videre. Slik har det vært i flere uker. Kanskje Joseph Roth vet råd? Hans gamle venn, som han skal treffe på bistroen senere i dag, som alle ettermiddager denne sommeren. Eller kanskje en av de andre, en av de spottende, kjempende, elskende, en av kynikerne, atletene, drankerne, en av de snakkesalige eller de tause observatørene. En av dem som sitter der nede, på bulevarden i Oostende, og venter på å reise hjem. Som hver dag vrir hjernen for å finne ut hva de kan gjøre for å få verden til å skifte kurs. Så de kan vende hjem til sitt hjemland og heller komme tilbake en annen gang, til dette ferieste5
det ved havet, som turister. Nå er de mennesker på flukt i en ferieverden. Den evig blide Hermann Kesten, forkynneren Egon Erwin Kisch, bjørnen Willi Münzenberg, champagnedronningen Irmgard Keun, svømmeesset Ernst Toller, strategen Arthur Koestler, venner, fiender, historiefortellere som denne julimåneden har blitt skylt i land på denne stranden av et storpolitikkens lune. Fortellere som kjemper mot undergangen. Stefan Zweig, sommeren 1936. Han ser ut på havet gjennom det store vinduet og tenker med en blanding av rørelse, engstelse og fryd på dette fellesskapet av flyktende som han straks skal slutte seg til igjen. Inntil for bare noen år siden var livet hans en eneste stor suksess, beundret og misunt av mange. Nå er han redd, han føler seg bundet til hundrevis av forpliktelser, hundrevis av usynlige lenker. Det finnes ingen løsning, ikke noe sted å gripe tak. Men ennå finnes denne sommeren, der alt skal snu seg enda en gang. Her, på denne overdimensjonerte bulevarden med de praktfulle hvite bygningene og det store kasinoet, dette fenomenale lykkens palass. Feriestemning, munterhet, iskrem, parasoller, dorskhet, vind og små badehus i alskens farger. * Det er lenge siden han var her første gang, i denne byen der katastrofen startet i 1914, med nyhetsmeldinger, avisgutter på strandpromenaden som skrek hissigere for hver dag; hissige og glade, for forretningen gikk så strykende som aldri før. Særlig de tyske badegjestene hadde revet til seg avisene. Guttene ropte ut overskriftene: «La Russie provoque l’Autriche», «L’Allemagne prépare la mobilisation». Også Ste6
fan Zweig – blek, velkledd, med smale briller – reiste ut med trikken for å være tett på nyhetene. Krigstypene virket elektriserende på ham, han følte seg behagelig oppskjørtet og spent. Han visste naturligvis at oppstusset snart ville vike plassen for den gamle, store roen. Men først ville han rett og slett nyte stemningen. Følelsen av at noe betydningsfullt kunne komme til å skje. Muligheten for krig. Muligheten for en storslått fremtid, en verden i bevegelse. Gleden var særlig stor når han så inn i ansiktet til sine belgiske venner. De var blitt bleke om nebbet de siste dagene. De ville ikke være med på leken. Det virket liksom som om de tok hele saken så fryktelig alvorlig. Stefan Zweig lo. Han lo av de stusslige troppene med belgiske soldater på promenaden. Lo av en liten hund som dro et maskingevær etter seg. Lo av sine venners høytidelige alvor. Han visste at de ikke hadde noe å frykte. Han visste at Belgia var et nøytralt land, han visste at Tyskland og Østerrike aldri ville gå til angrep på et nøytralt land. «Dere skal få henge meg i denne lyktestolpen hvis tyskerne marsjerer inn her», ropte han til vennene. Men de var fortsatt skeptiske. Og for hver dag ble minene deres dystrere. Hvor var det blitt av hans Belgia? Et land som struttet av vitalitet, kraft, energi, et intenst, et annerledes liv. Det var dét han elsket med dette landet og kysten. Og det var også derfor han dyrket landets største dikter. Émile Verhaeren var den første intellektuelle kjærligheten i Zweigs liv. I Verhaeren hadde den unge mannen for første gang funnet et objekt for sin uforbeholdne beundring. Verhaerens dikt rystet ham mer enn noe annet. Det var dem han orienterte seg etter da han skulle finne sin egen stil, ved først å imitere, siden gjenskape og deretter overføre 7
Verhaerens dikt til tysk, det ene etter det andre. Det var han som gjorde Émile Verhaeren til et kjent navn i Tyskland og Østerrike, og i 1913 utga han en svermerisk beundringsbok om ham på Insel-forlaget. Der skrev han: «Derfor er tiden nå inne til å snakke om Émile Verhaeren, den største og kanskje eneste av de moderne poetene som på poetisk vis har fornemmet den bevisste opplevelsen av samtiden og gitt den et poetisk uttrykk, den første som med uforlignelig begeistring og uforlignelig kunst har foreviget vår tid i dikts form.» Det var blant annet Verhaerens begeistring, hans livsglede, hans tiltro til verden som var årsaken til at Stefan Zweig hadde reist til Belgia, til sjøen, i slutten av juni 1914. For at Verhaerens begeistring skulle bestyrke ham i hans egen. Og for å treffe mannen som hadde skrevet diktene Stefan Zweig hadde oversatt til tysk. Som for eksempel «Begeistring», som begynner slik: Om vi viser vår gjensidige beundring av hjertets dype glød og tro vil dere filosofer, poeter, dere mestere finne en ny formel for den nye tid.
Verhaerens dikt er hymner til livet. Drømmelandskaper. Det handler om å se verden med lyst blikk, til den lysner og selv blir som diktet som hyller den. Men denne kjærligheten til verden, denne entusiasmen, var hardt tilkjempet. Fravristet en dyster virkelighet, med mye strev og besvær. Jeg elsker mitt febrilske blikk, hjernen, nervene, blodets varme hvisken i hjertet og i kroppen, 8
jeg elsker menneskene og verden og vil dyrke kraften, som mine krefter slynger ut i rommet som en gave. Å leve, det betyr alene: Ta imot og gi med rause hender, og bare de av lengsel galne har vekket min begeistring, som sto der grådige som meg, med akk og stønn beseiret av livet og dets visdoms ildebrann.
To av lengsel galne hadde funnet hverandre: Émile Verhaeren og Stefan Zweig. Den unge østerrikeren gledet seg vilt til samtalene med emfasens mester. Attentatet mot den østerrikske tronarvingen kunne ikke få ham til å gjøre om på reiseplanene. Hans trygge verden virket trygg til evig tid. Stefan Zweig hadde opplevd en rekke kriser, og denne var sikkert som alle andre. Den kom til å gå over uten å sette spor. Akkurat som hele livet hans til nå. Opprinnelig hadde de avtalt å møtes 2. august, men så traff de hverandre før den tid likevel, da Zweig satt modell for maleren Constant Montald i hans atelier i Brussel og Verhaeren tilfeldigvis stakk innom. Velkomsten og samtalen var hjertelig som alltid. Den mustasjeprydete belgieren syntes kan hende at Zweigs boblende entusiasme var en smule skummel, men han godtok den. Begge hadde lyst til å treffes snart igjen og snakke mer inngående om alt sammen, om nye dikt, nye skuespill og også om kjærligheten, nye damer. Zweigs tema. Men først måtte Zweig hilse på en venn av ham oppe i Oostende, foreslo Verhaeren i møte med den unge østerrikerens begeistring. En litt underlig venn, medga han. Han lot seg gjerne fotografere fløytespillende på hjembyens tak, 9
og var dessuten maler, i tillegg til maskekunstner og karikaturtegner, skjønt uten særlig suksess så langt – ingen, egentlig. Sin første utstilling holdt han i teppeforretningen til en venn. En gang om året arrangerte han maskeball, fortalte Verhaeren, der han og vennene toget gjennom byen iført kostymer. «De døde rotters ball», kalte han det. Det ble større for hvert år. Navnet hans var James Ensor. Verhaeren ga Zweig adressen og sendte med ham et anbefalingsskriv. Og Zweig dro dit. Til butikken til Ensors mor, like ved strandpromenaden. Hun solgte karnevalsmasker og skjell og sjømannsbilder og tørkede sjøstjerner. Et smalt hus med et stort utstillingsvindu i første etasje, der det selsomme sortimentet hang i gjennomsiktige snører. Zweig gikk inn. Jo visst, sønnen hennes var hjemme, han måtte bare gå opp. Et mørkt, trangt trappeløp med røde løpere og ondskapsfullt glisende masker på veggen. Han passerte et bitte lite kjøkken, røde emaljegryter på komfyren, en dryppende vannkran. I tredje etasje satt en mann med sixpence ved et piano, spilte dempet i vei og lot ikke til å ense noen ting. På veggen over pianoet hang et enormt maleri der hundrevis av mennesker med vanvittige masker stimlet mot et ukjent mål. Kunstige ansikter i alle mulige farger, med lang nese og tomt blikk. Et dødningball, en folkefest for døden, et kollektivt raseri. Zweig stirret som trollbundet. Dette var ikke hans Belgia. Her bodde døden, her var det den som ble hyllet. På det runde bordet sto det en vase med en stor bukett støvete gressvekster. Til høyre på peishyllen: enda en vase, malt på kinesisk maner, og oppå satt det en hodeskalle, flirende, uten tenner, med en damehatt pyntet med tørkede blomster. Mannen ved pianoet fortsatte å spille og akkompagnerte seg selv med nynning. Stefan Zweig sto der en stund, som 10
forsteinet, så snudde han på hælen og flyktet ned den trange røde trappen, gjennom skjellbutikken, ut på gata og i solen, tilbake til lyset. Han ville bort så fort som mulig, finne tilbake til sin sorgløse tilstand, få seg en matbit, gjenvinne fatningen. Han hastet hjem til sitt reisefølge. Hun het Marcelle og var blitt med ham hit. En fabelaktig dame. Ikke noe koneemne, nei, for Guds skyld, det var snarere en novellistisk affære. Noe han kanskje kunne skrive om siden. En plutselig, uventet intensitet i livet, falle dypt, fly høyt, en brå, overrumplende pasjon. En Stefan Zweig-affære. En opplevelse for skrivingens skyld. Hans seriøse kjærlighet, Friderike von Winternitz, var igjen hjemme i Østerrike. Hun stilte ingen krav til ham, var ikke i posisjon til å stille noen, for hun var gift med en annen. Dermed skrev hun til Zweig i Oostende at han måtte hygge seg med den lille venninnen sin. Og nyte sommeren. Den deilige sommeren 1914, som Stefan Zweig senere skulle tenke tilbake på hver gang han sa ordet «sommer». De to kjærestene, solen, havet, drager i luften, badegjester fra hele verden, den beundrede poeten, en strand som ble tommere for hver dag. De tyske feriegjestene var de første som forlot landet, så fulgte engelskmennene etter. Zweig ble værende. Nervøsiteten steg. 28. juli erklærte Østerrike krig mot Serbia, tropper sto oppmarsjert langs grensen til Russland. Nå måtte selv Stefan Zweig begynne å innse at det faktisk kunne bli alvor. Han kjøpte billett til Oostende-ekspressen 30. juli. Det var det siste toget som forlot Belgia med kurs for Tyskland sommeren 1914. 11
Alle vognene var overfylt, folk sto i gangene. Alle hadde hørt forskjellige rykter, og de trodde på dem alle sammen. Da toget nærmet seg den tyske grensen og bråstoppet på en åpen strekning, og Stefan Zweig fikk se godstog som kjørte motsatt vei og syntes han skimtet omrisset av kanoner under presenningene, gikk det så smått opp for ham hvor hans eget tog var på vei. Han kjørte rett inn i krigen, som nå var umulig å stoppe. * Stefan Zweig reiste inn i en svimlende rus. Han skrev ned alt sammen i dagboken han begynte å føre igjen, eksakt og rasende, uten opphold. Han fikk ikke sove, han dirret, han skrev: «Jeg er helt knust, jeg klarer ikke å spise, nervene mine flimrer.» Han var skamfull i møte med vennene da han fortsatt ikke var innkalt 3. august. Selv Hugo von Hofmannsthal var blitt innkalt. Mest av alt skammet han seg overfor damene. Han kjente blikkene deres på seg. Hva gjør du her, unge mann, lot de til å spørre. Han visste ikke selv. I stedet gjorde han krigstjeneste ved sitt hjemlige skrivebord, skildret hjemreisen til krigen i en avisartikkel og prøvde å rettferdiggjøre seg i dagboken med at bare de siste linjene var lite grann usanne. «Aldri har Wien fremstått som mer elskverdig», skrev han i avisartikkelen, «og jeg er glad for at jeg nettopp i denne stund fant veien hit». Mens han i dagboken hadde skrevet: «Wien var forskrekket da jeg ankom byen 31. juli. Folk sto i timevis rundt oppslagene med mobiliseringsordren, som var skrevet i en elendig tysk, aldeles uforståelig. Utpå kvelden var det noen som prøvde å simulere en slags entusiasme, veteranforeninger, men det lød allerede nokså matt.» 12
Små løgner. Det var krig. Sannheten var død. Likevel trodde Zweig på hvert ord i de tyske og østerrikske avisene: om forgiftede brønner i Tyskland, om forsvarsløse tyskere som ble henrettet av eksekusjonspelotonger. Og så, 4. august, kom det en nyhet som slo ned i ham som et lyn. Tyske tropper har inntatt Belgia! Var dette galskap eller genialitet? Det kunne da umulig gå bra. Tyskland og Østerrike i krig med halve verden. Stefan Zweig ville helst bare sove i et halvt års tid, for å slippe å oppleve undergangen. Han skalv over hele kroppen. Ikke fordi han var bekymret for sine belgiske venner og det lille, nøytrale landet som de tyske troppene hadde invadert for å nå raskere frem til Paris. Ikke for Belgias skyld; vitalitetens, det etniske mangfoldets, livsgledens og de sanselige gleders deilige land som han året før, i Verhaeren-boken, hadde hyllet som legemliggjøringen av det sanne Europa, et land som opp gjennom århundrene hadde trosset alle mulige invasjonsstyrker på heroisk vis. «Det eneste de tenkte på den gangen var å opprettholde sin lyse, muntre livsførsel, den frie, dionysiske nytelse, de begjærlige sansers imperium, de var oppsatt på å bevare overmålet som sitt mål. Og med dem seiret livet.» Hans Belgia. Han hadde for lengst sluttet å bry seg. Nå bekymret han seg bare for Tyskland. Og for Østerrike. Han hastet gjennom Wiens gater på søken etter nye meldinger, nye rykter, nye seiersmeldinger fra den tyske hæren. Fikk han plutselig høre at en stor seier ville bli kunngjort om få minutter, skyndte han seg til krigsministeriet sammen med tusen andre wienere. De stimlet sammen rundt de opplyste vinduene som insekter i natten. Men så var det ingen seier, denne gangen heller. Atter en søvnløs natt. 13
Stefan Zweig ville ut, i felten. Han anla skjegg for å fremstå som besluttsom, vill og kampklar. Den dagen de tyske troppene marsjerte inn i Belgia, skrev han sitt testamente. Han tok ut en stor pengesum fra safen i banken. Han skrev i dagboken: «De tyske seierne er herlige!» Han var oppglødd. Han jublet. Han skrev: «Endelig puste fritt!» Som han misunte Berlin jubelen. Selv mange år senere, da han lenge har vært en verdenskjent pasifist, en verdenskjent forfatter og har sett verden gå under gjentatte ganger, skriver han i sin memoarbok Verden av i går at han på tross av all avsky, på tross av alt hat mot krigen ikke ville vært disse augustdagene foruten. Alt gikk i stykker disse dagene. For evig og alltid i stykker. Men det var et stort øyeblikk. «Mer enn noen gang følte disse tusener og hundre tusener av mennesker noe de heller burde følt i fredstid: At de hørte sammen.» Zweig skrev beundringsbrev til Ida Dehmel, hustruen til Richard Dehmel, den ivrigste frivillige blant de tyske dikterne, som alt i krigens første dager utmerket seg ikke bare på slagmarken, men også fra skrivebordet med særdeles fyrige, nasjonalistiske krigsdikt. «Om så utslettelse av staten blir enden på vårt folks evige, herlige anspennelse,» skrev Zweig til fru Dehmel, «bør disse diktene være tilstrekkelig til å føle takknemlighet for farer og all indre nød.» Så synd, bare, at også motstanderen svarte med dikt. 9. november noterte Zweig i dagboken at det hadde tildratt seg «en liten katastrofe i min eksistens». Hans lærer, far, forbilde, hans berømte belgiske venn Verhaeren hadde nemlig diktet, han også. Tyske og østerrikske aviser trykket 14
diktene hans til skrekk og advarsel. Det var nok de første av Verhaerens dikt på tysk som ikke var oversatt av Stefan Zweig. Zweig hadde tidlig fått vite at Verhaeren gikk med planer om å skrive om krigen. Og så hadde han via den felles vennen Romain Rolland innstendig bedt ham om «kun å forevige i vers kjensgjerninger som han med sikkerhet vet er sanne». Men Verhaeren forvandlet hvert eneste grusomme rykte om germanske skjenselsgjerninger til lyrisk sannhet: det var voldtatte jomfruer, avskårede kvinnebryst, avkappede barneføtter i lommene på tyske soldater. Alt sammen skrevet i det poetiske formspråket til den billedberusede livsdikteren som Zweig beundret. Den som var vitne i Flandern, akk, sørgende sol, til kvinner i flammer og byer i aske, til langtrukken skrekk og brå brottsverk, hungret og tørstet etter av den germanske sadisme.
Stefan Zweig kunne ikke fatte at han hadde øst all sin kjærlighet, all sin beundring over denne mannen. Linjene skrev seg fra den samme personen som i hans øyne hadde representert det beste ved Europa, som hadde lært ham «at bare et helt menneske kan være en god dikter». Zweig spurte seg fortvilt om alt sammen kanskje berodde på et mistak – grunnvollen i hans liv, hans oversettergjerning og diktning. Det verste med Belgia-diktet var beskyldningen om barbari. Påstanden om at ikke alt i denne tyske krigen gikk for seg med hederlige, siviliserte midler. Krig var heroisme og offervilje for en god, nødvendig sak, slik var det Stefan Zweig så det for seg. Og fiendene skulle oppføre seg 15
ordentlig, de også. «Jeg kan ikke tenke meg større lykke enn å ride i krig mot en sivilisert fiende som offiser», skrev han, tøyfabrikantsønnen fra Wien, til sin forlegger Kippenberg i Tyskland. Zweig hadde svært romantiske forestillinger om krigen. En gentleman-rytter med fornemme manerer og sabel i sadelen, som slåss mot en sivilisert fiende som for eksempel Frankrike. I disse månedene misunte han tyskerne ikke bare deres seire, han misunte dem først og fremst deres fiender. Zweig ville ikke slåss mot Russland, mot barbarer, slavere, fiender av sivilisasjonen. I brevet til sin tyske forlegger gjorde han det dessuten klart hvem han ikke nødvendigvis ønsket å kjempe for: donaumonarkiets utposter, som var de mest utsatte i krigens første måneder. Områdene nær den russiske grensen der folk snakket polsk, russisk eller jiddisk. De ukjente, fjerne og litt skumle østlige områdene av riket. Zweig skrev til Kippenberg: «Det kan kanskje forklare hvorfor ikke en eneste av Østerrikes intellektuelle så langt har meldt seg frivillig til fronten, mens de som hører til der i kraft av sin stilling, sågar har bedt om å bli overført til andre steder – vi mangler dette båndet, som De antagelig forstår. Brody betyr ikke like mye for meg som Insterburg; når det gjaldt førstnevnte, reagerte jeg kjølig, mens jeg skalv ved tanken på at sistnevnte var lagt i grus! Det finnes bare dette ytterste, høyeste båndet, bare språket er hjem i ordets høyeste forstand!»