Ingvar Tor Åge Roy
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 5
03.02.2026 15:23
Tjære og fjær Dette går ikke lenger Sølvskjeene Luftetur Melk Variasjon i kosten Vippen Puttesnutt Hätte werden können Synkronisitet i Ullevål Hageby Vold i nære relasjoner Interessant og bevegende Freden i fjellet Samarbeid i trafikken Blodsbrødre Om natten er jeg i Kina En venn i nød
9 15 21 39 47 55 75 81 89 99 123 137 163 183 205 213 231
Appendiks
241
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 7
03.02.2026 15:23
Tjære og fjær
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 9
03.02.2026 15:23
«De asfalterer veien utenfor her,» sa hans mor. «Ja. Jeg så det da jeg kom,» sa han. «Jeg måtte gå rundt, og deretter skritte over –» «Jeg skjønner ikke hva det skal være godt for,» avbrøt hun. «All den larmen. Og lukten. Man kan knapt ha verandadøren åpen, og så er det jo sommer. Den stanken. Stank. Man får vondt i hodet av den.» «Jeg skjønner,» sa han; «jeg kan godt lukke verandadøren.» «Nei, la den stå åpen. Det er jo sommer. Vi holder vel ut. Jeg skjønner bare ikke at det skal være nødvendig med denne asfalteringen.» «Det varer bare noen dager, så er det over,» sa han. «Så er det ny, fin asfalt her.» «Det er jo ikke så lenge siden,» fortsatte hun, «at de asfalterte her sist.» Hun fastslo det mer enn hun spurte. «Er det ikke?» «Nei. Før, altså da din far og jeg flyttet inn her, altså for lenge siden, var det grusvei her. Det var så romantisk. Men den støvet på gardinene til fru Jensen, og Jensen var formann i styret, så den måtte bort. Etter noen år. Da borettslaget fikk råd. Så kom det asfalt isteden.»
11
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 11
03.02.2026 15:23
«Det er mange år siden de la den asfalten,» sa han. «Så den måtte nok byttes ut nå. Den var full av hull. Ingen ting varer evig.» «Det er da ikke så lenge siden,» gjentok hun. «Joda. Det er lenge siden. Jeg husker det godt. At de la den. Jeg var elleve. Straks elleve.» «Var du? Så godt du husker.» «Jeg husker det godt. Det var dagen før bursdagen min. Du ble helt rasende på meg.» «Ble jeg? Det kan jeg ikke huske.» «Jeg tror jeg aldri har sett deg så sint. Du var helt gæren. Skrek til meg.» «Huff, da. Det kan jeg slett ikke huske. Ja, ja. Det er jo lenge siden.» «Tanja og jeg hadde vært ute og lekt, sånn som vi alltid pleide, og så hadde vi sett på asfalteringen. Maskinene og den store valsa. Det var sommer. Og den svarte glinsende asfalten. Helt svartglinsende var den, og luktet … Det var spennende. Vi var jo bare unger. Sånt var spennende. Og så var det en haug med fersk asfalt i veikanten. Og så tenkte vi at det ville være gøy å lage liksom snøballer av asfalten. Svarte snøballer, liksom. Midt på sommeren.» «Tanja var en søt pike,» sa hans mor. «Ganske smart, forresten. Hun skjønte det bare ikke selv.» «Nei. Hun gjorde nok ikke det.» «Lurer på hva det ble av henne. Ingen ting, vil jeg tro.» «Ingen ting,» sa han. «Det ble ingen ting av Tanja. Og du var rasende. Jeg har aldri sett deg så rasende. Det var sommeren etter at pappa dro sin vei.» «Men kjære gutten min, jeg husker det godt; du var 12
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 12
03.02.2026 15:23
jo helt innsmurt i asfalt. Overalt. I håret også, på hendene, i håret, ja overalt.» «Det hadde en tendens til å spre seg. Det skjønte vi fort. Vi så ikke ut, hverken Tanja eller jeg.» «Det var ikke dét,» sa hun. «Utseendet var mindre viktig. Saken var den at det var jo helt umulig å få av. Helt umulig. Jeg skrubbet og skrubbet, til du ble helt lyserød. Det ble sittende allikevel. Inni huden liksom. Og så var det håret. Herregud. Jeg var så sint.» «Du måtte bruke neglesaksen.» «Og så var det bursdagen din dagen etter. Du var nyklipt. Vi skulle ha selskap. Din far hadde sagt at han skulle komme. Du så ikke ut.» «Det var dagen før bursdagen min. Jeg fylte elleve. Han kom ikke.» «Du burde vært for stor til å gjøre noe så dumt. Og for smart. Det var det jeg tenkte. Det var derfor jeg ble så sint. Fordi du var tankeløs. Du så ikke ut. Og jeg hadde akkurat kjøpt nytt sommertøy til deg. Det var jo sommer. Og du var i den alderen. Plaggene var helt ødelagt. Du vet jo hvor dårlig råd jeg hadde. Det visste du allerede dengang, forresten. Helt ødelagt var de. Så ja, jeg var nok sint, ja, jeg var nok det.» «Tanja fikk juling av faren sin da hun kom hjem.» «Hun gjorde vel det. Og nå asfalterer de her. Igjen. Masse bråk.» «Jeg har aldri sett deg så sint.» «Men juling fikk du ikke, gjorde du vel?» «Nei. Det fikk jeg ikke.» «Nei, for det fikk du aldri. Kan du skjønne. Kan du skjenke en kopp kaffe til meg, er du snill.» 13
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 13
03.02.2026 15:23
«Det var hjemme hos Tanja de drev med sånt.» «Tanja, ja. Det var egentlig en smart jente, skal jeg si deg. Lurer på hva det ble av henne. Pen var hun også.» «Ja. Hun var pen.» «Nei, nå bråker den maskinen sånn igjen. Kan du være så snill å lukke verandadøren?» Han skjenket kaffe, lukket verandadøren. Da han kom tilbake til sofakroken, var hun alt halvveis nedi koppen. Hendene hennes var blitt magre og blanke. Hun minnet om en ribbet, stekt fugl. «Takk skal du ha,» sa hun. «Lurer på hvor lenge det skal vare?» «Det tar ikke lang tid nå,» sa han.
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 14
03.02.2026 15:23
Dette går ikke lenger
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 15
03.02.2026 15:23
Planen var å spille bort de pengene hun hadde igjen. Hun skulle videre, og trengte dem ikke. Det var ikke så mye hun hadde igjen i lommeboken heller. Hun kjøpte sjetonger for alt sammen. Det gjorde man i en skranke i vestibylen. En kasserer omskapte skitne sedler med ubegripelige skrifttegn til fargerike sjetonger. Så gikk hun inn i rulettsalen. Spillene i de øvrige salene forsto hun ikke noe av. Hun hadde aldri vært et sånt sted før. Man skal ha opplevd alt. En gang må jo være den første, en gang må være den siste. En stund sto hun ved et av bordene og så på hvordan det foregikk. Croupieren ropte flere ting på det fremmede, uforståelige språket, men innimellom ropte han på fransk, det internasjonale hasardspråket, og det kunne hun; like før han lot kula sveve av gårde i den skinnende blanke rulettskålen, sa han med høy røst: Rien ne va plus. Da han hadde sagt dette noen ganger, og noen hadde vunnet, og noen hadde tapt, gikk hun helt bort til bordet, ble anerkjent av croupieren, og plasserte halvparten av sjetongene sine på Rødt. Han sa det igjen og slapp kula. Den var hvit. Den rant liksom i et dragsug ned mot hjulet, og slo seg til ro på 21. Et svart tall. 17
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 17
03.02.2026 15:23
Dette går jo fort, tenkte hun da den lille skyffelen trakk med seg sjetonghaugen hennes fra Rødt. Snart er jeg ferdig, så kan jeg ta en drink og gå. Jeg skal jo bare bli kvitt pengene mine. Jeg skal videre. Hun likte seg ikke i rulettsalen. Det luktet bonevoks, doven alkohol og stressede menn. Hun sto over en runde. En mann med griseøyne og bleke hender sto tvers overfor henne ved spillebordet. Han hadde satt alle sjetongene sine på 31. En ganske stor sum; han hadde ikke flere sjetonger igjen foran seg og pannen hans glinset av svette. Øynene hans var like trillrunde som kula der de fulgte den rundt og rundt, fulgte den ned mot hjulet, fulgte den idet den landet på 9. Så brøt han sammen, og måtte følges fra bordet. Ryggen hans ristet. Looks like a suicide to me, mumlet en av de andre spillerne, også en utlending, så vendte alle oppmerksomheten mot den grønne duken igjen. Hun også. Hun beholdt én sjetong, nok til en siste drink, og satte resten på Rødt, igjen. Rien ne vas plus. Denne gang ble det et rødt tall. Skyffelen kom i bruk på ny, men denne gang på gavmildt vis. Plutselig hadde hun like mye penger som da hun kom. Det var best å få det overstått. Hun skjøv alt sammen over på Rødt. Hun hadde en uro i kroppen, det hastet. Søren, tenkte hun, jeg skulle ha satset alt den første gangen, da jeg tapte. Ruletten gikk. Rødt, nok en gang. Så hadde hun doblet pengesummen sin. Croupieren så spørrende på henne. Hun nikket: La det stå. Rien ne vas plus. 18
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 18
03.02.2026 15:23
Rødt på ny. Nei, tenkte hun, sjanseforventningene er altfor store hvis jeg spiller på Rødt. En til to. Dette kan jo ta hele kvelden. Dette orker jeg ikke mer av. Dette går ikke mer. Jeg er jo blitt rik. Hun rasket sjetongene til seg. Vekslet dem i større valører hos en av kelnerne, mer håndterlige. Ruletten gikk mens hun vekslet. Noen vant, noen tapte. Hun regnet etter: Absolutt lavest sjanseforventning var det å satse på et enkelttall. 1:36. Det var den dårligste oddsen. Hun satte alt på et enkelttall. På nummer 23. Noen sa: It is your lucky number, Miss? No, sa hun uten å snu seg. It’s just a number. Hun gadd nesten ikke vente på at kula skulle lande, men hun gjorde det allikevel, og den landet på 23 med et klirr. Such luck, sa noen. Milde måne, tenkte hun, da croupieren trettiseksdoblet pengene hennes. Hun nikket på ny: La dem stå. Croupieren sendte henne et granskende blikk: Om hun var sikker? Hun nikket. Hjulet gikk. Zeit lässt steigen dich und stürzen, tenkte hun. Hun skulle videre. Nummer 23, enda en gang. It sure looks like your lucky number, Miss. No, sa hun bestemt. It’s just a number, og så nikket hun til croupieren igjen, som nå virket stressa. Stürzen, stürzen, tenkte hun. For tredje gang landet kula på 23. Det var ikke noe spesielt ved det tallet. Men hun begynte å bli alvorlig rik. Det var da som bare. Makan til flaks. Hun regnet etter. 19
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 19
03.02.2026 15:23
Innsatsen ble stående. Så sprengte hun banken. Det vil si, det gjorde hun ikke, men hun fikk ikke spille mer. Hun hadde for mye flaks. Hun fikk alle sjetongene sine i en lerretspose, forlot bordet og begynte å gå mot utgangen, mot vekslingsskranken og mot den store, fremmede byen ved den brede floden. That looked like another one, sa stemmen bak henne. Rien ne vas plus, sa croupieren.
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 20
03.02.2026 15:23
Sølvskjeene
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 21
03.02.2026 15:23
Tante Ethel var straks død og Cathy måtte dra. De ville vente med å skru av respiratoren til hun kom. Det var jo en strek i regningen, midt i oppholdet hans. For ordens skyld spurte han Cathy om han skulle bli med til California, men hun ristet på hodet. Det er ikke nødvendig, sa hun, du møtte henne aldri. Ikke kjenner du andre i slekta enn foreldrene mine, og det blir awkward både for deg og alle, for så synes de at de må ta seg av deg som gjest, og nå er det altså tante Ethel som skal stå i oppmerksomhetens sentrum for siste gang. Skjønner, sa han, lettet over å få slippe. Jeg skal vel klare meg alene her, så lenge. Hvor lenge blir du? Til over begravelsen, sa hun, og hev noen få ting i en reiseveske. En uke, ti dager maks. Jeg ringer så snart jeg vet eksakt. Her er nøklene. Han hadde alltid beundret hvordan hun kunne reise med så lite bagasje og uten antydning til reisefeber, like suveren i verden som i fagene og språkene sine. Han fulgte henne ut av rommet hennes. Nå fikk han i det minste madrassen for seg selv, så han kunne breie seg litt om natta uten å forstyrre henne eller bli forstyrret. Det ligger et ekstra teppe i skapet, sa hun på vei ned trappen; det kommer til å bli enda kaldere. Men ikke 23
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 23
03.02.2026 15:23
bruk vifteovnen hvis du ikke absolutt må, strømmen er blitt vanvittig dyr. Det var allerede temmelig kaldt i Boston, og dampen sto fra munnvikene deres da de kysset hverandre farvel, flere ganger, mens de ventet på taxien hennes. Han hutret, for han hadde ikke tatt på seg jakke. Kanskje skulle han insistert på å bli med til Palo Alto allikevel. Han rusket i de mørke lokkene hennes, sank inn i det brune, gløgge blikket. Mens de sto slik, kom Dorothy, Cathys roommate, på vei hjem. Cathy stanset henne. Dory, sa Cathy, jeg må dra. Okay, sa Dorothy. Hvis det er noe du lurer på, sa Cathy til ham, så spør Dory. Hun vet hvor allting er. Okay, Dory? Det skal jeg gjøre, sa han. Okay, sa Dorothy og så likeglad på dem. Hun hadde ring i nesen og blekgrønne øyne under en rødfarget, kort lugg. I pannen sto det tatovert med svarte, centimeterhøye skrivemaskinbokstaver:
Dead Foetus. Hun hadde aldri smilt til dem når de støtte på henne, og gjorde det ikke nå heller. Uten videre avskjedsseremonier gikk hun inn i leiegården. Hun er creepy, sa Cathy. Kunne du ikke funnet en hyggeligere roommate, spurte han. Cathy trakk på skuldrene. Joda, sikkert. Men hun var den første som svarte på oppslaget. Og så vil man jo ikke virke fordomsfull heller. 24
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 24
03.02.2026 15:23
Hun er okay, antar jeg. Holder seg for seg selv, i det minste, og banker ikke på døren til alle døgnets tider for å sosialisere, skjønner? Der har vi taxien. Noen sekunder til var han midt i det flommende håret hennes og munnen hennes, hvisket at han elsket henne. Jeg ringer, svarte Cathy. Take care, now. Hutrende gikk han tilbake til den triste, mørke mursteinsgården som lignet på alle de andre leiegårdene i Peterborough Street og i alle de andre gatene i The Fens. Den dystre hallwayen hadde sprukne fliser på gulvene, svartbrune trepaneler og en knirkete, smal trapp. Det luktet tobakk og inngrodd fattigdom. I de lange korridorene lå skittengrønne løpere som ikke lot til å ha vært byttet ut siden depresjonen. Fra eldgamle ledninger med vevde tekstilhylstre hang svake lyspærer uten skjermer og så ut som de hadde kommet direkte fra Menlo Park. Han låste seg inn i Cathy og Dorothys billige lille toroms i fjerde etasje, og følte seg svært lykkelig og privilegert. Han våknet på morgenkvisten av at han frøs så han skalv. Vatteppet monnet ikke i det hele tatt. Plankegulvet med de store glipene var iskaldt under føttene hans da han tasset bort til skapet for å finne det ekstra pleddet. Han kastet et blikk ut av det håpløse amerikanske skyvevinduet med en ynkelig enkeltrute. Under gatelykten føyk snøen vannrett. Radiatoren ville ikke virke; den virket aldri, bare surklet. Antagelig måtte den luftes, men han så ingen lufteventil og hadde ikke noen radiatornøkkel, for den saks skyld. 25
68319 Om natten er jeg i Kina – s. 25
03.02.2026 15:23