Øynene som ser

Mary Higgins Clark

Øynene som ser

Mary Higgins Clark Originalens tittel: I’ve Got My Eyes on You Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2018 by Nora Durkin Enterprises, Inc. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Originalforlag: Simon & Schuster

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 1. utgave, 1. opplag 2019 ISBN 978-82-02-61484-3 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Dreamstime Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Elizabeth og Lauren Jeg ønsker dere begge et langt og lykkelig liv

1

Jamie var på rommet sitt i annen etasje i morens lille Cape Cod-hus i Saddle River i New Jersey da livet hans ble snudd opp ned.

Han hadde sittet en stund og sett ut av vinduet for å holde øye med bakhagen til Kerry Dowling. Hun hadde fest, og Jamie var sint fordi hun ikke hadde bedt ham med. Da de gikk på videregående sammen, var hun bestandig grei mot ham, selv om han fikk spesialundervisning. Men moren hadde fortalt ham at det ganske sikkert bare var en fest for Kerrys klassekamerater, som skulle begynne på college uken etter. Jamie hadde gjort seg ferdig med videregående for to år siden, og nå hadde han en god jobb med å etterfylle hyllene på det lokale supermarkedet, Acme.

Jamie fortalte ikke moren at hvis de som var på festen begynte å svømme i bassenget til Kerry, så ville han stikke over og bade sammen med dem. Han visste at moren ville bli ergerlig på ham hvis han gjorde det. Men Kerry ba ham bestandig om å svømme sammen med henne i bassenget når hun hoppet uti. Han fulgte med fra vinduet på rommet helt til alle ungdommene dro hjem, og Kerry var alene ute på patioen og ryddet.

7

Han så videoen til veis ende, så bestemte han seg for å gå bort og hjelpe henne, selv om han visste at moren ikke ville at han skulle gjøre det.

Han smøg seg ned, der moren satt og fulgte med på elleve-nyhetene, og så listet han seg på tå bak hekkene som adskilte hans lille bakhage fra Kerrys store.

Men så fikk han se en person komme inn fra skogen og ut på plenen. Han snappet til seg noe fra en stol og lurte seg opp bak Kerry, så slo han henne i hodet og dyttet henne ut i bassenget. Og så kastet han vekk et eller annet.

Man skal ikke slå folk eller dytte dem ut i bassenger, tenkte Jamie. Mannen skulle si at han beklaget, ellers kunne han bli vist ut på gangen. Men Kerry svømmer, så da kan jeg ta en dukkert sammen med henne, sa han til seg selv.

For mannen tok seg ingen svømmetur. Han løp vekk fra hagen og tilbake inn i skogen. Han gikk ikke inn i huset.

Han bare løp sin vei.

Jamie skyndte seg mot bassenget. Foten sparket borti noe som lå på bakken. Det var en golfkølle. Han løftet den opp, bar den mot bassenget og la den på en av stolene.

«Kerry, det er Jamie,» sa han. «Nå vil jeg svømme sammen med deg.»

Men hun svarte ham ikke. Han begynte å gå ned trappen til bassenget. Vannet så skittent ut. Han tenkte at noen kanskje hadde sølt et eller annet. Men da han kjente vannet i de nye turnskoene, og merket at buksene var blitt dyvåte helt opp til knærne, stoppet han. For selv om Kerry alltid sa at han kunne svømme sammen med henne, visste han at moren ville bli sint hvis de nye skoene ble klissvåte. Kerry fløt i vannet. Han strakte seg frem, tok henne på skulderen og sa: «Du må våkne, Kerry.» Men Kerry fløt bare videre, 8

bort til den dype delen av bassenget. Så han gikk hjem igjen.

Nyhetene ble fortsatt sendt på TV, så moren så ham ikke da han listet seg opp igjen og gikk til sengen. Han var klar over at turnskoene, sokkene og buksene var våte, så han gjemte dem på gulvet i klesskapet. Kanskje de vil tørke før mor finner dem, tenkte han håpefullt.

Mens han drev inn i søvnen, lurte han på om Kerry hadde det gøy på svømmeturen.

2

Det var over midnatt da Marge Chapman våknet og skjønte at hun hadde falt i søvn mens hun satt og så på nyhetene.

Hun reiste seg langsomt, de giktiske knærne knaket da hun halte seg opp av den store, behagelige stolen. Jamie var blitt født da hun var førtifem år gammel, og det var da hun begynte å legge på seg. Jeg må gå ned minst ti kilo, tenkte hun for seg selv. Om så bare for å gi knærne mine litt drahjelp.

Hun slo av lyset i stuen, så gikk hun opp for å kikke inn til Jamie før hun la seg. Han hadde slukket lyset, og den jevne pusten fortalte henne at han sov godt.

Hun håpet han ikke var blitt altfor lei seg fordi han ikke ble bedt med på festen, men det var en grense for hvor mye hun kunne gjøre for å beskytte ham mot skuffelser.

3

Klokken var kvart på elleve søndag formiddag da Steve og Fran Dowling krysset George Washington-broen og satte kurs for sitt hjem i Saddle River i New Jersey. Begge var tause. Begge var trette etter den lange lørdagen. Venner fra Wellesley i Massachusetts hadde invitert dem på en tjuesjuhulls golfturnering for medlemmer og gjester. De hadde overnattet, og nå i morges dro de tidlig til Kennedy Airport for å hente den tjueåtte år gamle datteren, Aline, og ta henne med seg hjem. Bortsett fra korte besøk hadde hun bodd i utlandet i tre år.

Etter det frydefulle gjensynet på flyplassen hadde Aline – som var sliten og trett på grunn av den lange reisen og tidsforskjellen – krøpet opp i baksetet på SUV-en og lagt seg til å sove. Fran kvalte en gjesp og sukket. «Å stå så tidlig opp to dager på rad minner meg om alderen min.»

Steve smilte. Han var tre måneder yngre enn kona, så hun var den første som nådde alle milepælene – i dette tilfellet femtifem – like før ham.

«Jeg lurer på om Kerry er oppe når vi kommer hjem,» sa Fran mer til seg selv enn til ektemannen.

11

«Hun står sikkert i døren og venter på å ønske søsteren velkommen,» svarte Steve med et smil i stemmen.

Fran hadde lagt mobiltelefonen til øret og fulgte med da oppringningen enda en gang gikk rett til telefonsvareren.

«Vår sovende skjønnhet befinner seg fortsatt i drømmeland,» kunngjorde hun leende.

Steve lo. Både han og Fran sov lett, men med begge døtrene var det stikk motsatt.

Femten minutter senere svingte de opp mot huset, og vekket Aline. Fortsatt i halvsøvne ravet hun inn i huset etter dem.

«Gud bevare meg vel!» utbrøt Fran da hun så seg rundt i det vanligvis så ryddige hjemmet. Tomme plastglass og ølbokser lå på salongbordet og overalt i stuen. Hun gikk ut på kjøkkenet, der hun fant en tom vodkaflaske i vasken ved siden av tomme pizzaesker.

Nå var Aline lys våken og så at både moren og faren var oppskaket og rasende. Hun delte følelsene deres. Selv var hun ti år eldre enn søsteren, og hun fikk en brå følelse av at noe var fryktelig galt. Hvorfor hadde ikke Kerry hatt vett nok til å rydde opp etter at festen var over? spurte Aline seg selv. Hadde hun drukket altfor mye, og svimt av?

Aline hørte moren og faren haste opp i annen etasje mens de ropte på Kerry. De kom raskt ned igjen.

«Kerry er ikke her,» sa Fran, og nå var stemmen full av engstelse. «Og uansett hvor hun dro, tok hun ikke telefonen med seg, for den ligger på bordet. Hvor er hun?» Fran var blitt blek i ansiktet. «Kanskje hun ble syk, og noen tok henne med seg hjem, eller –» Steve avbrøt henne. «La oss begynne med å ringe vennene hennes. Noen må vite hvor hun er.»

«Vaktlisten med telefonnumre til lacrosselaget ligger i 12

kjøkkenskuffen,» sa Fran idet hun begynte å småløpe nedover gangen. Kerrys nærmeste venner befant seg på dette laget.

Vær så snill … la henne sove hjemme hos Nancy eller Sinead, tenkte Aline. Hun må ha vært i skikkelig dårlig form hvis hun glemte å ta med seg mobiltelefonen. Det minste jeg kan gjøre, er å begynne å rydde opp her. Hun gikk ut på kjøkkenet. Moren var begynt å taste mens faren leste et telefonnummer for henne. Aline snappet til seg en diger søppelsekk fra skapet.

Hun bestemte seg for å se om det lå noe skrot på verandaen bak huset, eller på patioen og området ved bassenget, og satte kursen dit.

Det hun fikk se på verandaen, ga henne en støkk. En halvfull søppelsekk lå på en av stolene. Da hun gløttet ned i den, så hun at der lå det skitne papptallerkener, en pizzaeske og plastbegre.

Kerry hadde øyensynlig begynt å rydde, men hvorfor hadde hun holdt opp?

Usikker på om hun skulle si noe til foreldrene om det hun hadde funnet, eller om hun bare skulle la dem fortsette å ta telefoner, gikk hun de fire trinnene ned til patioen og bort til bassenget. Det hadde vært åpent hele sommeren, og hun gledet seg til å slappe av der sammen med Kerry før hun dro hjemmefra for å begynne på college, og hun selv startet sin nye jobb som veileder ved Saddle River videregående skole.

Putteren foreldrene brukte når de øvde på golfslag, lå tvers over en liggestol ved bassengkanten.

Aline bøyde seg frem for å plukke den opp, og så ned i gru. Søsteren hennes lå på bunnen av bassenget, fullt påkledd og helt ubevegelig.

4

Jamie likte å ligge lenge om morgenen. Han arbeidet på supermarkedet fra klokken elleve og frem til klokken tre.

Marge hadde frokosten klar til ham klokken ti. Når den var over, minnet hun ham på at han måtte gå opp og pusse tennene. Jamie kom tilbake, sendte henne et bredt smil og ventet til hun sa «Veldig bra», før han stormet ut av døren for å gå på «jobben min», som han stolt kalte den. Spaserturen til Acme tok vanligvis cirka tjue minutter. Mens Marge sto der og så ham fjerne seg fra huset, ble hun bevisst at et eller annet ikke ga henne fred. Noe var ikke som det skulle, men hva?

Da hun gikk opp for å re sengen hans, kom hun på hva det var. Jamie hadde på seg de gamle og oppskrapte turnskoene, ikke de nye hun hadde kjøpt til ham i forrige uke.

Hva i all verden hadde fått ham til å gjøre det? spurte hun seg selv idet hun begynte å rydde rommet hans. Og hvor er de nye turnskoene?

Hun gikk inn på badet hans. Han hadde dusjet, og håndklærne og vaskekluten lå i skittentøykurven akkurat der hun hadde lært ham å legge dem. Men de nye turnskoene han hadde hatt på seg dagen før, så hun ikke snurten av.

14

Aldri i livet om han har kastet dem, sa hun til seg selv idet hun gikk tilbake til rommet hans og så seg rundt. Det var både med lettelse og ergrelse at hun plukket opp de flokete tingene hans der han hadde latt dem ligge på gulvet i klesskapet.

Sokkene og turnskoene var dyvåte. Det samme var den nedre delen av buksene.

Marge sto fortsatt og holdt i dem da hun hørte et gjennomtrengende skrik fra hagen bak huset. Hun løp til vinduet og fikk se Aline hoppe ut i bassenget, og foreldrene komme stormende ut av huset.

Hun fulgte med da Steve Dowling hoppet ut i bassenget ved siden av Aline, og kom opp bærende på Kerry, og med Aline like bak seg. Skrekkslagen så Marge ham legge Kerry ned og begynne å hamre på brystet hennes mens han skrek: «Ring etter ambulanse!» På få minutter kom både en politibil og en ambulanse susende opp langs innkjørselen.

Så fikk Marge se en politimann trekke Steve bort fra Kerry mens ambulansepersonell knelte ved siden av henne.

Marge snudde seg bort fra vinduet da hun så politimannen reise seg opp igjen og begynne å riste på hodet.

Det gikk et langt minutt før hun ble klar over at hun fortsatt holdt Jamies bukser, sokker og turnsko. Uten å bli fortalt hvordan alt var blitt vått, visste hun det. Hvorfor hadde han gått ned trappen til bassenget, og gått opp igjen? Og hva er disse flekkene?

Hun måtte straks slenge buksene, sokkene og turnskoene i vaskemaskinen og senere inn i tørketrommelen.

Marge visste ikke hvorfor hvert bein i kroppen skrek at dette måtte hun gjøre, men uten å forstå hvorfor innså hun at hun beskyttet Jamie.

15

Jamringen av politi- og ambulansesirener hadde trukket naboer ut av deres hjem. Ryktet spredte seg raskt. «Kerry Dowling har druknet i bassenget.» Mange av naboene, enkelte med kaffekopper i hendene, kom hastende til Marges bakhage, der de kunne se hva som foregikk.

Marges naboer bodde i de større husene som omga det beskjedne hjemmet hennes. For tretti år siden hadde hun og Jack kjøpt dette lille Cape Cod-huset, som lå på denne lille og skogbevokste høyden. Naboene hadde vært som dem: hardtarbeidende mennesker i lignende hjem. Men i løpet av de siste tjue årene var nabolaget blitt populært og mondent. En etter en hadde naboene solgt sine små hjem til eiendomsutviklere til det dobbelte av verdien. Marge var den eneste som hadde bestemt seg for å bli værende. Nå var hun omringet av hus som var langt dyrere, og de som bodde i dem – leger, advokater og forretningsmenn med kontorer i Wall Street – var alle velbeslåtte. Alle var hyggelige mot henne, men det kunne ikke sammenlignes med gamle dager, da hun og Jack hadde vært gode venner med naboene.

Marge stilte seg sammen med naboene, og hørte noen av dem si at de hadde hørt musikk fra festen i går, og at de hadde sett flere biler stå parkert i oppkjørselen og langs kvartalet. Men de var enige om at ungdommene som hadde vært til stede, ikke hadde vært av den støyende sorten, og alle var gått innen klokken elleve.

Marge smøg seg bort og gikk tilbake til huset sitt.

Jeg kan ikke snakke med noen nå, tenkte hun. Jeg må ha tid til å tenke, sa hun til seg selv. Den klunkende lyden av Jamies turnsko i vaskemaskinen gjorde henne enda mer opprørt.

Hun gikk ut av huset og til garasjen, så trykket hun på 16

knappen som åpnet garasjeporten, og så rygget hun ut av innkjørselen. Hun passet på at hun ikke hadde øyekontakt med noen av naboene da hun kjørte vekk fra klyngen av folk som hadde samlet seg i bakhagen hennes, og det økende antallet politifolk som befant seg på patioen og i hagen bak Dowling-familiens hjem.