NOS4A2 av Joe Hill

Joe Hill

NOS4A2 Oversatt av Rune Larsstuvold

Joe Hill Originalens tittel: NOS4A2 Oversatt av Rune Larsstuvold Copyright © 2013 by Joe Hill All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Published by arrangement with William Morrow, an imprint of HarperCollins Publishers.

ISBN 978-82-02-42581-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Caslon 10,5/12,6 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor – her er en djevelsk doning til fortellernes dronning

Die Todten reiten schnell.

(De døde rir fort.)

«LENORE», GOTTFRIED BÜRGER

PROLOG: JULE- OG NYTTÅRSHILSENER DESEMBER 2008

Englewood-fengselet, Colorado

S

ØSTER THORNTON STAKK INNOM PLEIEAVDELINGEN

for langtidspasienter litt før åtte med en ny pose blod til Charlie Manx.

Hun holdt det gående på autopilot, uten å ha tankene på jobben. Hun hadde endelig bestemt seg for å kjøpe den Nintendo DS-en til sønnen sin, Josiah, som han ønsket seg, og drev og beregnet om hun kunne komme seg til Toys «R» Us etter skiftet sitt, før de stengte.

Hun hadde stått imot impulsen i noen uker, av filosofiske grunner. Hun gav egentlig blaffen i om alle vennene hans hadde en. Hun likte bare ikke tanken på de derre håndholdte videospill-systemene som ungene bar med seg overalt. Ellen Thornton avskydde hvordan små gutter forsvant inn i den strålende skjermen, forkastet virkelighetens verden til fordel for en provins av fantasien der moro erstattet tenkning, og det å finne opp nye, kreative måter å drepe på var en kunstform. Hun hadde fantasert om å ha et barn som ville elske bøker og spille Scrabble og ha lyst til å dra på truge-ekspedisjoner sammen med henne. For en vits.

Ellen hadde holdt ut så lenge hun kunne, og så, i går ettermiddag, hadde hun kommet over Josiah som satt i sengen sin og lot som om en gammel lommebok var en Nintendo DS. Han hadde klippet ut et bilde av Donkey Kong og stukket det ned i den gjennomsiktige plastlommen beregnet på fotografier. Han trykket på innbilte knapper og laget eksplosjonslyder, og det hadde gjort litt

12

JOE HILL

vondt i hjertet hennes å se ham late som om han allerede hadde noe han var sikker på at han ville få på Den Store Dagen. Ellen måtte gjerne ha sine teorier om hva som var sunt for gutter og hva som ikke var det. Det betydde ikke at Julenissen måtte være enig i dem.

Fordi hun var opptatt av egne tanker, la hun ikke merke til hva som var annerledes med Charlie Manx før hun tok seg forsiktig rundt sengen for å nå intravenøsstativet hans. Tilfeldigvis sukket han tungt akkurat da, som om han kjedet seg, og hun kikket ned og fikk se at han stirret opp på henne, og hun ble så forskrekket over å se ham med øynene åpne at hun fomlet med blodposen og holdt på å miste den på føttene sine.

Han var motbydelig gammel, for ikke å snakke om motbydelig. Den store, blanke skallen hans var en globus som kartla en fremmed måne, med kontinentene vist som leverflekker og blåmerkede svulster. Av alle mennene i pleieavdelingen for langtidspasienter – også kalt Grønnsakbedet – var det noe spesielt fælt med Charlie Manx med åpne øyne på denne tiden av året. Manx likte barn. Han hadde fått dusinvis av dem til å forsvinne tilbake på nittitallet. Han hadde et hus nedenfor Flatirons der han gjorde det han likte å gjøre med dem og drepte dem og hengte opp juledekorasjoner til minne om dem. Avisene kalte stedet Sledehuset.

Hohoho.

Ellen kunne som oftest stenge ute morsdelen av hjernen når hun var på jobb, kunne holde sinnet borte fra tankene på hva Charlie Manx sannsynligvis hadde gjort med de små jentene og de små guttene som hadde krysset hans vei, små jenter og gutter ikke eldre enn hennes Josiah. Ellen spekulerte ikke over hva noen av hennes protesjéer hadde gjort, hvis hun kunne unngå det. Pasienten i den andre enden av rommet hadde bundet fast kjæresten og hennes to barn, satt fyr på huset deres, og latt dem brenne inne. Han ble arrestert i en bar nede i gaten, der han drakk Bushmills whisky og så baseballkampen mellom Chicago White Sox og Texas Rangers. Ellen kunne ikke forstå hvordan det noensinne kunne bli til hennes fordel å dvele ved det, og derfor hadde

NOS4A2

13

hun lært seg å betrakte pasientene sine som forlengelser av apparatene og dryppstativene de var koblet til, med kroppslig ytre.

I løpet av hele den tiden hun hadde arbeidet ved det føderale Englewood-fengselet, i fengselets høysikkerhets sykeavdeling, hadde hun aldri sett Charlie Manx med øynene åpne. Hun hadde vært i staben i tre år, og han hadde vært bevisstløs hele den tiden. Han var den skrøpeligste av pasientene hennes, en skjør hudkappe med bein inni. Hjertemonitoren tikket som en metronom stilt på lavest mulige hastighet. Legen sa han hadde like stor hjerneaktivitet som en boks hermetisk mais. Ingen hadde noen gang fastslått alderen hans, men han så eldre ut enn Keith Richards. Han så til og med litt ut som Keith Richards – en skallet Keith med en munnfull skarpe små brune tenner.

Det var tre andre komatøse pasienter på avdelingen, som staben kalte «gaver»1. Når du var lenge nok blant dem, lærte du at alle gavene hadde sine eiendommeligheter. Don Henry, mannen som hadde brent jenta si og barna hennes til døde, dro på «spasertur» noen ganger. Han stod ikke opp, naturligvis, men føttene tråkket svakt under lakenene. Det var en fyr som het Leonard Potts som hadde ligget i koma i fem år og aldri kom til å våkne opp – en annen fange hadde kjørt et skrujern gjennom skallen på ham og inn i hjernen. Men noen ganger kremtet han og kunne rope «Jeg vet det!» som om han var et lite barn som ønsket å svare på lærerens spørsmål. Kanskje det å åpne øynene var eiendommeligheten til Manx, og at hun bare aldri hadde tatt ham i å gjøre det før.

«Hallo, Mr. Manx,» sa Ellen automatisk. «Hvordan har du det i dag?»

Hun smilte et meningsløst smil og nølte, mens hun fortsatt holdt posen med kroppstemperert blod. Hun ventet ikke et svar, men tenkte at det ville være hensynsfullt å gi ham et øyeblikk til å samle sine ikke-eksisterende tanker. Da han ikke sa noe, strakte hun den ene hånden fram for å lukke øyelokkene hans.

1 Gud

Alene Vet Egentlig (orig. Gork – God Only Really Knows). O.a.

14

JOE HILL

Han grep håndleddet hennes. Hun skrek – kunne ikke hjelpe for det – og slapp posen med blod. Den traff gulvet og eksploderte i en høyrød kaskade, føttene hennes ble søkkvåte av den varme spruten. «Æsj!» ropte hun. «Æsj! Æsj! Åh, Gud!» Det luktet som nytappet jern.

«Gutten din, Josiah,» sa Charlie Manx til henne, stemmen var skurrende og grov. «Det er en plass til ham i Juleland, sammen med de andre barna. Jeg kunne gi ham et nytt liv. Jeg kunne gi ham et pent, nytt smil. Jeg kunne gi ham pene, nye tenner.» Å høre ham si sønnens navn var verre enn å ha Manx’ hånd rundt håndleddet eller blodet på føttene. (Rent blod, sa hun til seg selv, rent.) Å høre denne mannen, dømt drapsmann og barnemishandler, snakke om sønnen hennes gjorde henne svimmel, ordentlig svimmel, som om hun var i en glassheis på full fart til himmels mens verden ble borte under henne.

«Slipp,» hvisket hun.

«Det er en plass til Josiah John Thornton i Juleland, og det er en plass til deg i Søvnens Hus,» sa Charlie Manx. «Gassmaskemannen vet akkurat hva som må gjøres med deg. Gir deg pepperkakedampen og lærer deg å elske ham. Kan ikke ta deg med oss til Juleland. Eller jeg kunne, men Gassmaskemannen er bedre.

Gassmaskemannen er en velsignelse.»

«Hjelp,» skrek Ellen, bare at det kom ikke ut som et skrik. Det kom ut som en hvisken. «Hjelp meg.» Hun greide ikke å finne stemmen sin.

«Jeg har sett Josiah i Det Muliges Kirkegård. Josiah burde bli med på en tur i Wraithen. Han ville bli evig lykkelig i Juleland.

Verden kan ikke ødelegge ham der, fordi det ikke er i verden. Det er i mitt hode. De er alle trygge i mitt hode. Jeg har drømt om det, vet du. Juleland. Jeg har drømt om det, men jeg går og går, og jeg kan ikke komme meg til enden av tunnelen. Jeg hører barna synge, men jeg greier ikke å komme meg til dem. Jeg hører dem rope på meg, men tunnelen tar ikke slutt. Jeg trenger Wraithen.

Trenger fremkomstmiddelet mitt.»

NOS4A2

15

Tungen slapp ut av munnen på ham, brun og glinsende og motbydelig, og fuktet de tørre leppene hans, og han slapp henne.

«Hjelp,» hvisket hun. «Hjelp, hjelp, hjelp.» Hun måtte si det enda en gang eller to før hun kunne si det høyt nok til at noen kunne høre henne. Så slo hun seg gjennom dørene og ut i korridoren, løp i de myke, flate skoene, skrek alt det hun kunne. Etterlot skinnende fotspor bak seg.

Ti minutter senere hadde et par tjenestemenn utstyrt for å slå ned opptøyer reimet Manx fast i sengen, bare i tilfelle han åpnet øynene og prøvde å stå opp. Men legen som omsider kom for å undersøke ham, sa at han skulle løsnes.

«Denne fyren har ligget til sengs siden 2001. Han må snus fire ganger om dagen for at han ikke skal få liggesår. Selv om han ikke var en gave, er han altfor svak til å komme seg noe sted. Etter sju års muskelsvinn tviler jeg på at han ville greie å sette seg opp selv.»

Ellen lyttet fra borte ved dørene – hvis Manx åpnet øynene igjen, hadde hun tenkt å være den første ut av rommet – men da legen sa det, gikk hun over gulvet på stive bein og trakk ermet opp fra det høyre håndleddet for å vise fram blåmerkene der Manx hadde grepet henne.

«Ser det ut som noe en fyr som er for svak til å sette seg opp, kan ha gjort? Jeg trodde han skulle rive armen løs fra skulderen min.» Føttene hennes sved nesten like ille som det blåmerkede håndleddet. Hun hadde kledd av seg de blodige strømpebuksene og gått løs på føttene med skåldende hett vann og antibiotisk såpe til de var hudløse. Hun gikk i turnskoene sine nå. De andre skoene lå i søpla. Selv om de kunne reddes, trodde hun ikke at hun noensinne ville være i stand til å ta dem på igjen.

Legen, en ung inder som het Patel, sendte henne et forlegent, unnskyldende blikk og bøyde seg fram for å lyse med en lykt i Manx’ øyne. Pupillene hans utvidet seg ikke. Patel beveget lykten fram og tilbake, men Manx’ øyne forble fiksert på et punkt like bak Patels venstre øre. Legen klappet i hendene en tomme fra Manx’ nese. Manx blunket ikke. Patel lukket forsiktig Manx’ øyne og gransket resultatene fra EKG-undersøkelsen de tok.

16

JOE HILL

«Det er ikke noe her som avviker fra en eneste av de siste tolv EKG-undersøkelsene,» sa Patel. «Pasienten scorer ni på Glasgow-koma-skalaen, viser langsom alfabølge-aktivitet i overensstemmelse med alfakoma. Jeg tror at han bare snakket i søvne, søster. Det kan til og med skje med gaver som denne fyren.» «Øynene hans var åpne,» sa hun. «Han stirret rett på meg. Han visste navnet mitt. Han visste navnet til sønnen min.»

Patel sa: «Har du noen gang ført en samtale med en av de andre sykepleierne i nærheten av ham? Umulig å si hva fyren ubevisst kan ha plukket opp. Du sier til en annen pleier: ’Åh, hei, vet du at sønnen min nettopp vant stavekonkurransen.’ Manx hører det og gulper det opp midt i drømmen.»

Hun nikket, men en del av henne tenkte: Han visste Josiahs mellomnavn, noe hun var sikker på at hun aldri hadde nevnt for noen her på sykehuset. Det er en plass for Josiah John Thornton i Juleland, hadde Charlie Manx sagt til henne, og det er en plass til deg i Søvnens Hus. «Jeg fikk aldri lagt inn blodet hans,» sa hun. «Han har vært blodfattig i et par uker. Fikk en urinveisinfeksjon fra kateteret.

Jeg skal gå og hente en ny pose.»

«Ikke tenk på det. Jeg skal gi den gamle vampyren blodet hans.

Hør, du fikk en stygg liten støkk. Legg det bak deg. Dra hjem.

Du har bare igjen, hvor mye? En time igjen av skiftet? Ta fri. Ta fri i morgen også. Har du igjen litt siste-liten-handling du må bli ferdig med? Gjør den. Slutt å tenke på dette og slapp av. Det er jul, søster Thornton,» sa legen, og blunket til henne. «Vet du ikke at det er den vidunderligste tiden på året?»

SNARVEIEN 1986–1989

Haverhill, Massachusetts

K

RAPYLET VAR ÅTTE ÅR GAMMEL DEN FØRSTE GAN gen hun kjørte over den overbygde broen som krysset strekningen mellom Tapt og Funnet.

Det skjedde slik: De var bare akkurat kommet tilbake fra Innsjøen, og Krapylet var på soverommet sitt og satte opp en plakat av David Hasselhoff – i svart skinnjakke, han gliste på den måten som gav ham smilehull i kinnene, stod med armene i kors foran K.I.T.T.2 – da hun hørte et hikstende, sjokkert utbrudd fra foreldrenes soverom.

Krapylet stod med en fot på hodegjerdet i sengen sin og holdt plakaten mot veggen med brystet mens hun festet hjørnene med brun tape. Hun stivnet, la hodet på skakke for å lytte, ikke på grunn av engstelse, bare i undring over hva moren var opprørt over nå. Det hørtes ut som hun hadde mistet noe.

«– hadde det, jeg vet jeg hadde det!» ropte hun.

«Tror du at du kan ha tatt det av nede ved vannet? Før du gikk ut i innsjøen?» spurte Chris McQueen. «I går ettermiddag?»

«Jeg har jo allerede fortalt deg at jeg ikke svømte.»

«Men kanskje du tok det av da du smurte på deg sololje.»

De fortsatte fram og tilbake på denne måten, men Krapylet

2 Fork.

for Knight Industries Two Thousand, en robotaktig bil, Pontiac Trans Am 1982, i den amerikanske TV-serien Knight Rider 1982-86, der D.H. spilte helten Michael Knight. O.a.

20

JOE HILL

fant ut at hun kunne skru dem av inntil videre. Åtte år gammel var Krapylet – andreklasselæreren hennes kalte henne Victoria, moren kalte henne Vicki, men hun var Krapylet for faren og i sitt hjerte – langt unna å bli engstelig av morens utbrudd. Linda McQueens lattersalver og overspente utrop av skuffelse var lydsporet til Krapylets hverdagsliv og var bare en og annen gang verdt å legge merke til.

Hun glattet plakaten flat, gjorde seg ferdig med å tape den fast, og tok et skritt bakover for å beundre den. David Hasselhoff, så kult. Hun rynket pannen, prøvde å avgjøre om den hang skjevt, da hun hørte en dør slamre og nok et smertefylt utrop – moren igjen – og så farens stemme.

«Var det ikke det jeg visste at vi var på vei dit?» sa han. «Akkurat i rette øyeblikk.»

«Jeg spurte om du så etter på badet, og du sa at du gjorde det.

Du sa du hadde alt. Sjekket du badet eller ikke?»

«Jeg vet ikke. Nei. Sannsynligvis ikke. Men det spiller ingen rolle, for du la det ikke igjen på badet, Linda. Skjønner du hvorfor jeg vet at du ikke la fra deg armbåndet på badet? Fordi du la det igjen på stranden i går. Du og Regina Roeson fikk dere masse sol og bøttevis med margaritaer, og du ble så avslappet at du på sett og vis glemte at du hadde en datter, og duppet av. Og så når du våknet og det gikk opp for deg at du kom til å komme en time for sent til å hente henne etter dagens sommerleirbesøk –.»

«Jeg kom ikke en time for sent.»

«– dro du i panikk. Du glemte solbadoljen, og du glemte håndkleet ditt, og du glemte armbåndet også, og nå –.»

«Og jeg var ikke full heller, hvis det er det du antyder. Jeg kjører ikke datteren vår i fylla, Chris. Det er din spesialitet –.»

«– og nå slenger du den vanlige dritten og gjør det til en annens feil.»

Krapylet var seg knapt bevisst at hun beveget seg, vandret ut i den dunkle forhallen i retning av foreldrenes soverom. Døren stod en håndsbredd på gløtt og avslørte en stripe av foreldrenes seng og kofferten som lå oppå den. Klær var blitt dratt ut og lå

NOS4A2

21

strødd ut over gulvet. Krapylet skjønte at moren i et krampeanfall av sterke følelser hadde begynt å trekke ut ting og kaste dem fra seg i letingen etter det tapte armbåndet: En gyllen bøyle med en påmontert sommerfugl laget av glitrende blå safirer og små diamanter.

Moren travet fram og tilbake, slik at hun kom til syne i blaff med noen sekunders mellomrom når hun passerte den stripen av soverommet Krapylet kunne se.

«Dette har ingenting med i går å gjøre. Jeg sa at jeg ikke mistet det på stranden. Jeg gjorde ikke det. Det lå ved siden av vasken i morges, rett ved siden av øreringene. Hvis de ikke har det i resepsjonen, da tok en av værelsespikene det. Det er det de gjør, det er slik de sper på lønna si. De forsyner seg av alt sommergjestene lar ligge fremme.»

Krapylets far var taus en stund, og så sa han: «Herregud. For en jævlig stygg person du er innvendig. Og deg fikk jeg et barn med.»

Krapylet krympet seg. En prikkende hete vokste bak øynene hennes, men hun gråt ikke. Tennene søkte seg automatisk til underleppen, sank inn i den, fremkalte et skarpt hugg av smerte som holdt tårene i sjakk.

Moren viste ingen slik selvbeherskelse og begynte å gråte. Hun vandret inn i synsfeltet igjen, med den ene hånden presset over ansiktet, mens det rykket i skuldrene. Krapylet ønsket ikke å bli sett og trakk seg bortover korridoren.

Hun fortsatte forbi rommet sitt, ut i entréen og ut gjennom ytterdøren. Tanken på å bli værende innendørs var plutselig uutholdelig. Luften i huset var innestengt. Klimaanlegget hadde vært avstengt i én uke. Alle plantene var døde, og det kjentes på lukten.

Hun visste ikke hvor hun var på vei før hun kom dit, skjønt fra det øyeblikket hun hørte faren servere sin verste – For en jævlig stygg person du er innvendig – var målet hennes selvsagt. Hun slapp seg inn gjennom sidedøren til garasjen og hentet sin Raleigh.

22

JOE HILL

Hennes Raleigh Tuff Burner hadde vært fødselsdagspresangen til henne i mai og var, ganske enkelt, yndlingsfødselsdagspresangen hennes gjennom alle tider … da og for bestandig. Selv når hun ble tretti, hvis hennes egen sønn spurte henne hva som var det fineste hun noensinne hadde fått, ville hun umiddelbart tenke på den selvlysende blå Raleigh Tuff Burner-sykkelen med banangule felger og brede dekk. Den var den beste tingen hun eide, bedre enn Magic 8-Ballen, KISS Colorforms-settet, og til og med ColecoVision spillkonsollen hennes.

Hun hadde fått øye på den i vinduet hos Pro Wheelz nede i sentrum tre uker før fødselsdagen, da hun var ute sammen med faren, og utbrøt et kraftig åååh ved synet av den. Faren moret seg over det og tok henne med inn, og overtalte forhandleren til å la henne kjøre den omkring i utstillingslokalet. Selgeren hadde anbefalt henne sterkt å se på andre sykler, syntes at en Tuff Burner var for stor for henne, selv med setet senket til laveste posisjon.

Hun skjønte ikke hva fyren snakket om. Det var som trolldom, hun kunne like gjerne ha ridd på et kosteskaft, skåret uanstrengt gjennom Halloween-mørket, hundrevis av meter over bakken.

Men faren hadde latt som han var enig med butikkinnehaveren og sagt til Vic at hun kunne få noe sånt når hun ble eldre.

Tre uker senere stod den i innkjørselen, med en stor sølvsløyfe på styret. «Du er eldre nå, er’u’kke?» sa faren, og blunket.

Hun smatt inn i garasjen, der Tuff Burner-en lente seg mot veggen til venstre for farens sykkel – ikke en tråsykkel, men en svart 1979 Harley-Davidson Shovelhead, som han fortsatt kjørte til jobben med om sommeren. Faren var skytebas, jobbet i en veiarbeidsgjeng med å skjære bort fremspring med kraftig sprengstoff, ANFO for det meste, noen ganger ren TNT. Han hadde sagt til Vic en gang at det måtte en smart mann til for å finne en måte å gjøre fortjeneste på sine dårlige vaner på. Da hun spurte ham hva han mente, sa han at de fleste karene som likte å sprenge bomber, endte opp i småbiter eller i fengsel. I hans tilfelle innbrakte det ham seksti tusen dollar i året, og han var verdt mye mer hvis han noen gang skulle greie å fragmentere seg; han hadde en

NOS4A2

23

helvetes forsikringspolise. Lillefingeren alene var verdt tjue tusen hvis han sprengte den bort. Motorsykkelen hans hadde et sprøytelakkert maleri av en komisk sexy blondine i en bikini laget av et amerikansk flagg, som satt skrevs over en bombe, mot en bakgrunn av flammer. Vics far var barsk. Andre fedre bygde ting.

Hennes blåste dritten til værs og kjørte av gårde på en Harley, mens han røkte sigaretten som han brukte til å tenne på lunta.

Slå den.

Krapylet hadde lov til å kjøre Raleighen på stiene i Pittman Street-skogen, det uoffisielle navnet på en tolv mål stor stripe med furukratt og bjørk som lå like bortenfor hagen på baksiden av huset. Hun hadde lov til å sykle så langt som til Merrimackelven og den overbygde broen før hun måtte snu.

Skogen fortsatte på den andre siden av den overbygde broen – også kjent som Snarveibroen – men Vic hadde forbud mot å krysse den. Snarveibroen var sytti år gammel, vel nitti meter lang, og hadde begynt å gi etter på midten. Veggene hellet med strømmen, og den så ut som den ville kollapse i sterk vind. Et nettinggjerde stengte inngangen, men unger hadde bøyd ståltrådene unna i det ene hjørnet og gått inn dit for å røyke hasj og kline.

Blikkskiltet på gjerdet sa ERKLÆRT USIKKER ETTER ORDRE FRA HAVERHILL - POLITIET. Det var et sted for forbrytere, elendige og de mentalt forstyrrede.

Hun hadde vært der inne, naturligvis (ingen kommentarer vedrørende hvilken kategori hun tilhørte), uten hensyn til farens trusler, eller USIKKER-skiltet. Hun hadde utfordret seg selv til å smette under gjerdet og gå ti skritt, og Krapylet hadde aldri kunnet trekke seg fra en utfordring, ikke engang en som hun hadde gitt seg selv. Spesielt de utfordringene hun gav seg selv.

Det var fem grader kjøligere der inne, og det var åpninger mellom gulvplankene der du så tretti meter rett ned, mot det vindpiskede vannet. Hull i det svarte tjærepapptaket slapp inn støvfylte søyler av gyllent lys. Flaggermus pep skingrende i mørket.

Det hadde fått Vic til å hive etter pusten, det å gå ut i den

24

JOE HILL

lange, skyggefulle tunnelen som ikke bare slo en bro over en elv, men overvant døden selv. Hun var åtte, og hun trodde hun var raskere enn hva det skulle være, selv en brokollaps. Men hun trodde litt mindre på det da hun faktisk tok små babyskritt over de gamle, slitte, knirkende plankene. Hun hadde tatt ikke bare ti skritt, men tjue. Men ved det første høye smellet for hun sammen, styrtet tilbake og ut under nettinggjerdet og kjente det som om hun holdt på å bli halvveis kvalt av sitt eget hjerte.

Nå styrte hun sykkelen ut fra hagen, og i neste øyeblikk skranglet hun nedover bakken, over røtter og steiner, inn i skogen. Hun stormet bort fra huset og rett inn i en av sine egne patenterte, innbilte Knight Rider-historier.

Hun befant seg i Knight 2000, og de kjørte, fløy uanstrengt bortover under trekronene mens sommerdagen fadet inn i sitrongul skumring. De var ute på oppdrag for å gjenvinne en mikrochip som inneholdt den hemmelige posisjonen til hver eneste én av Amerikas rakett-siloer. Den var skjult i morens armbånd, chipen var en del av edelstensommerfuglen, dyktig kamuflert som diamant. Leiesoldater hadde den og planla å auksjonere den bort til budgiveren med det høyeste budet: Iran, russerne, kanskje Canada. Vic og Michael Knight nærmet seg skjulestedet deres via en bakvei. Michael ville at Vic skulle love ham at hun ikke skulle ta unødvendige sjanser, ikke være et dumt barn, og hun var spydig mot ham og himlet med øynene, men de forstod begge to at hun, på grunn av kravene til historiens handling, på ett eller annet tidspunkt ville bli nødt til å oppføre seg som et dumt barn, sette begges liv i fare og tvinge dem til å gjennomføre desperate manøvrer for å unnslippe skurkene.

Bare at denne fortellingen ikke var helt tilfredsstillende. For det første var hun helt tydelig ikke i en bil. Hun var på sykkel, skumpet over røtter, tråkket fort, fort nok til å holde myggen borte. Dessuten greide hun ikke å slappe av og la seg selv dagdrømme slik hun vanligvis kunne. Hun tenkte stadig: Herregud.

For en jævlig stygg person du er innvendig. Hun hadde den plutselige, magevrengende tanken at når hun kom hjem, ville faren ha

NOS4A2

25

dratt. Krapylet senket hodet og tråkket fortere, det var den eneste måten å legge bak seg en så fryktelig tanke på.

Hun var på sykkelen, det var hennes neste tanke – ikke Tuff Burneren, men farens Harley. Armene hennes holdt rundt ham, og hun hadde på seg hjelmen han hadde kjøpt til henne, den svarte heldekkende hjelmen som fikk henne til å føle seg som hun var halvt kledd i romdrakt. De var på vei tilbake til Lake Winnipesaukee for å få tak i morens armbånd; de skulle overraske henne med det. Moren kom til å rope ut når hun fikk øye på det i farens hånd, og faren ville le, og legge en arm rundt livet på Linda McQueen, og kysse henne på kinnet, og de ville ikke være sinte på hverandre lenger.

Krapylet gled gjennom flimrende sollys, under de overhengende grenene. Hun var nær nok riksvei 495 til å høre den: Det skjærende brølet fra en langtransport som giret ned, suset fra bilene, og ja, til og med de rumlende smellene fra en motorsykkel på vei sørover.

Da hun lukket øynene, befant hun seg på hovedveien selv, holdt god fart, nøt følelsen av vektløshet idet sykkelen lente seg inn i kurvene. Hun la ikke merke til at hun i tankene sine var alene på sykkelen nå, var større jente nå, gammel nok til å vri på gasshåndtaket selv.

Hun skulle stoppe kjeften på begge to. Hun skulle få tak i armbåndet og komme tilbake og kaste det på sengen mellom dem og gå ut uten å si et ord. La dem stirre på hverandre i forlegenhet.

Men aller mest forestilte hun seg sykkelen, det ubesindige raset gjennom milene, idet dagens siste lys flyktet fra himmelen.

Hun kom ut av den furuduftende mørke skyggen og over på den brede grusveien som gikk bort til broen. Snarveien kalte de lokale den, bare ett ord.

Da hun nærmet seg broen, så hun at nettinggjerdet lå nede.

Ståltrådmaskene var blitt vrengt av stolpene og lå på bakken.

Inngangen – bare så vidt bred nok til å slippe inn en enkelt bil – var innrammet av floker av eføy som vaiet mildt i luftstrømmen fra elven under. Innenfor var det en rektangulær tunnel som

26

JOE HILL

strakte seg mot en firkant med utrolig skinnende lys, som om den bortre enden åpnet seg mot en dal med gyllen hvete, eller kanskje bare gull.

Hun slakket av – et øyeblikk. Hun var i sykkeltranse, hadde kjørt langt inn i sitt eget sinn, og da hun bestemte seg for å fortsette, rett over gjerdet og inn i mørket, stilte hun ikke altfor mange spørsmål ved valget. Å stanse nå ville være et sviktende mot som hun ikke kunne tillate. Dessuten. Hun hadde tro på fart. Hvis plankene begynte å knekke under henne, ville hun bare kjøre på, komme seg bort fra det råtne treverket før det rakk å gi etter. Hvis det var noen der inne – en eller annen uteligger som ønsket å legge hånd på en liten pike – ville hun være forbi ham før han fikk rørt seg.

Tanken på gammelt treverk som sprakk, eller en boms som grep etter henne, fylte brystet hennes med deilig skrekk, og i stedet for å bremse henne fikk det henne til å stå på pedalene og tråkke enda hardere. Hun tenkte også, med en viss rolig tilfredshet, at hvis broen skulle krasje i elven, ti etasjer nedenfor, og hun ble knust i ruinene, så ville det være foreldrenes skyld fordi de kranglet og drev henne ut av huset, og det ville lære dem. De kom til å savne henne fryktelig, ville bli syke av sorg og skyldfølelse, og det var nøyaktig hva de hadde i vente, begge to.

Nettinggjerdet raslet og slo under dekkene. Hun stupte ut i et underjordisk mørke som stinket av flaggermus og råte.

Idet hun kom inn, så hun noe som stod skrevet på veggen, til venstre for henne, med grønn spraymaling. Hun bremset ikke for å lese det, men trodde det stod TERRY ’S, og det var pussig fordi de hadde spist lunsj på et sted som het Terry’s, Terry’s Primo Subs i Hampton, som lå borte i New Hampshire, ved sjøen. Det var der de pleide å stoppe på vei hjem fra Lake Winnipesaukee, siden det lå omtrent halvveis mellom Haverhill og innsjøen.

Lydene var annerledes inne i den overbygde broen. Hun hørte elven, tretti meter under, men den hørtes mindre ut som strømmende vann, mer som et gufs av hvit støy, av atmosfæriske forstyrrelser i radioen. Hun kikket ikke ned, var redd for å se elven

NOS4A2

27

gjennom de tilfeldige åpningene mellom plankene under. Hun kikket ikke engang fra side til side, men holdt blikket stivt på den bortre enden av broen.

Hun passerte gjennom stotrende stråler av hvitt lys. Da hun krysset gjennom et av de løvtynne flakene av lys, kjente hun det i det venstre øyet, en slags fjern puls. Gulvet gav en ubehagelig følelse av svikt. Hun hadde bare en eneste tanke nå, to ord lang, nesten framme, nesten framme, i samme rytme som føttene malte.

Firkanten av lys i den bortre enden av broen utvidet seg og ble mer intens. Idet hun nærmet seg, ble hun var en nesten brutal hete som strømmet ut fra utgangen. Hun kunne uforklarlig kjenne lukten av solbadolje og løkringer. Det falt henne ikke inn å lure på hvorfor det ikke var et gjerde her i den andre enden av broen heller.

Vic McQueen, også kjent som Krapylet, trakk pusten dypt og syklet ut av Snarveien, inn i solen, mens dekkene hompeti-hompet ned av treverket og ut på asfalt. Suset og brølet fra hvit støy opphørte brått, som om hun egentlig hadde lyttet til atmosfæriske forstyrrelser i radioen, og en eller annen nettopp hadde dyttet til strømbryteren.

Hun gled et titalls meter til før hun så hvor hun var. Hjertet knøt seg i brystet før hendene hennes rakk å knyte seg rundt bremsene. Hun stanset så brått, med sånn kraft, at bakhjulet ble slengt rundt, skrenset på asfalten og sprutet skitt.

Hun hadde kommet ut bak en enetasjes bygning, i et brolagt smug. En avfallscontainer og en samling søppelkasser stod mot mursteinsveggen til venstre for henne. Den ene enden av smuget var stengt av med et høyt plankegjerde. Det gikk en vei på den andre siden av det gjerdet. Vic kunne høre trafikken som rullet forbi, hørte et bruddstykke av en sang som strømmet fra en av bilene: Abra-abra-cadabra … I wanna reach out and grab ya …

Vic skjønte, ved første øyekast, at hun var på feil sted. Hun hadde vært nede ved Snarveien mange ganger, kikket over de høye breddene av Merrimack til den andre siden ofte nok til å vite hva som lå der borte: En skogkledd ås, grønn og kjølig og

28

JOE HILL

stille. Ingen vei, ingen butikk, intet smug. Hun snudde på hodet og holdt nesten på å skrike høyt.

Snarveibroen fylte åpningen til smuget bak henne. Den var kjørt rett inn der, mellom den enetasjes bygningen av murstein og en fem etasjer høy bygning av hvitkalket betong og glass.

Broen krysset ikke lenger en elv, men var stappet inn på en plass som knapt kunne romme den. Vic skalv kraftig ved synet av den. Da hun stirret inn i mørket, kunne hun i det fjerne se de smaragdfargede skyggene av Pittman Street-skogen i den andre enden.

Vic steg av sykkelen. Føttene skalv i nervøse utbrudd. Hun leide Raleighen bort til containeren og lente den mot siden. Hun fant at hun manglet mot til å tenke for nøye på Snarveien.

Smuget stinket av fritert mat som ble skjemt i solen. Hun ville ha frisk luft. Hun gikk forbi en nettingdør inn til et støyende, dampende kjøkken og bort til det høye plankegjerdet. Hun åpnet døren ved siden av og tok seg ut på en smal fortausstripe som hun kjente godt. Hun hadde stått på den for bare noen timer siden.

Da hun kikket til venstre, så hun en lang sandstrand og havet bortenfor, der de grønne bølgene dannet skumtopper som glitret smertelig skarpe i solen. Gutter i badebukser kastet en frisbee, hoppet i været for å gjøre skryteredninger for så å falle i dynene.

Bilene trillet langs strandpromenaden, støtfanger mot støtfanger.

Hun gikk rundt hjørnet på ustødige bein og kikket opp på bestillingsluken til