Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Norge – et lite stykke verdenshistorie
Utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening © J.W. Cappelens Forlag as, 2005 Omslagsdesign: Rune Mortensen Satt med 10,4/12,5 Sabon hos Heien A.s Trykk og innbinding: NordBook as, 2005 ISBN-13: 978-82-02-23835-3 ISBN-10: 82-02-23835-8 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
INNHOLD
DEL I. JAKTEN PÅ EN NORSK INNLEDNING 1 Norge sett fra Roma: P.A. Munch, Ibsen og vi .......... 2 Kong Olav på trikken, 1973: Hvem er den mørke mannen på bildet? .................................................. 3 Freia som «ekte» nasjonalskatt: Fra Ghana, Sveits, USA og Mexico .......................... 4 Egners godt bevarte hemmelighet: Kardemomme bys arabiske forbilde ........................ DEL II. DE FØRSTE NORDMENN: SAMENE SOM VÅRE UKJENTE NASJONSBYGGERE 1 Samene erobrer Alaska: USA-helten Balto .............. 2 Coca-Cola-nissen og samiske reinsdyr: Rudolf forfører USA ............................................. 3 Det samiske som vits: Vår fortrengte samvittighet 4 Samene gjorde Norge kjent i verden: Skiløpere med økonomisk drivkraft ............................................ 5 Samuel Balto først på ski over Grønland: Nansen avhengig av samer .................................... 6 Roald Amundsens ukjente sønnesønn: Blant Canadas inuitter .......................................... 7 Den flerkulturelle vikingtiden: Samene som styrte Norge ..................................... 8 Finn knuser Tamberskjelves bue: Olav den hellige offer for samemagi ....................... 5
13 22 28 37
47 54 59 62 69 73 78 84
9 Samarbeidet: Båtbygging, hvalfangst, fiske, Sør-Norge ................................................... 10 Samenes kontakt med Europa og Asia: Kauriskjellene fra Maldivene ................................ 11 Koloniseringen av samene: Forbildet for indianerundertrykkelsen? ..................
88 93 96
DEL III. NORSKE MYTOLOGIER OG ODIN FRA ASIA 1 From China with flags: Med norske juletreflagg i bagasjen ........................................... 103 2 Snorre ærer tyrkerne: Mytologien hentes fra Asia ................................... 106 3 Slik blir vi opplært til å dyrke vikingmytene ........... 118 4 Gud som kineser i Lom stavkirke: Drømmen om Asia blir virkelighet ........................ 124 5 Myten om typisk norsk porselen: Märtha-serviset lages i Bangladesh ........................ 132 6 Japans kulturimperialisme: Norske småbarns fritid skapt i Tokyo .................... 143 KAP. IV. DANSKETIDEN (800–1814) – NORGES INTERNASJONALE EPOKE 1 Myten om 400-årsnatten: Fra Peer Gynt til Wergeland og Welhaven .............. 153 2 Erlend Loe som ikke bygde Norge: 1000 år med dansketid ......................................... 159 3 Graving endevender myter: Kaupang og Osebergskipet fra Danmark .................................. 162 4 Oslo – Norges hovedstad: Danske Blåtann på farten ..................................... 167 5 Danmark i Norge: Fra Fredegod via Godfred til Knut den Store ................................................. 170 6 Den glemte forhistorien: Munch og Koht om danskeveldet .......................... 173 6
7 Den lange parentesen: Danskene som bygde Norge fra 1380 til 1814 ....................................... 178 8 Den dansk-norske kampen om verdensdikteren Ludvig Holberg ................................................... 183 9 Kolonimakten Norge: Sukker, slaver og sjøhelter 189 10 Norske slaver i Nord-Afrika: Konverterte til islam ............................................ 192 11 Norske høvdinger i Trankebar: Fra Gjedde til Anker ............................................ 195 12 Norge som slavenasjon: På syvende plass i verden ..................................... 202 13 Liberaleren Hesselberg brenner mennesker på bål .................................................................. 207 14 Et sannferdig forsvar for slavehandelen ................. 213 DEL V. 18-TALLET OG KAMPEN OM NORGES SJEL 1 Asbjørnsen og Moltke Moe: Fortelling om et kulturelt fadermord ..................... 221 2 Tyskere og briter oppdager Norge først: Naturromantikken blir skapt ................................ 231 3 Europa forderver Norge: For hyppig «samkvem med fremmede land» ........................... 239 4 Norges nye image: Fra verdensutstillingen i Paris til OL på Lillehammer .......................................... 242 5 Grunnloven av 17. mai 1814: Gammelt jødesyn i ny juridisk drakt ..................... 249 6 Jødeskeptikeren Henrik Wergeland: Hyller drap på jødisk mann ................................. 263 7 Wergeland dyrker Allah på dødsleiet: Muslimer mer tolerante enn kristne europeere ....... 271
7
DEL VI. MINORITETENE OG INNVANDRINGEN: FRA RABINOWITZ VIA GERHARDSEN TIL TAMPA (1933–2001) 1 Jødemyten midt blant oss: Moritz Rabinowitz som veiviser for det 21. århundre .......................... 283 2 Gerhardsen-tidens «etniske rensning»: Fra katolikker til tatere ......................................... 297 3 Innvandringsstoppen 1975–2005: Den glemte solidaritetsretorikken .......................... 315 4 Sverige og 1960-tallet som kontrast: «Naturlig og ønskelig» innvandring ...................... 321 5 Byråkratiet overtar: Umerkelig blir det unormale normalt ........................................... 332 6 Skipene som endret vår verden (1939–21): St. Louis, Donau, Exodus og Tampa ...................... 340 7 Stoltenberg er «kraftfull og bestemt» overfor afghanske båtflyktninger ........................... 348 8 Forfalskning av Tampa-historien: Norgeskritikken som forsvant ............................... 354 9 Norges juridiske «Tampa»-problemer: Calusa-folkets ildstokkhevn .................................. 359
DEL VII. PÅ VEI MOT EN AVSLUTNING: NORSK KULTURARVS MOR GJENFUNNET I INDIA 1 «Saint Sara Bull»: Vi finner en norsk helgen i en indisk bokhandel ........................................... 367 2 Ole Bull vil bli amerikaner: Bygger arabisk slott utenfor Bergen ....................... 372 3 Den «norske» fredstanken: Fra Swami via Gandhi til Næss ............................. 379 4 Fra Troll til Voyager: Nese i Drangedal blir snusfornuftig på sanskrit ................ 388 5 Norge – et stort land i en liten verden .................... 392 8
6 Norgeshistoriens forbilder: Harry Fett, Moltke Moe, Håkon Håkonsson ......... 402 7 Ringen sluttet: Wergeland, Lessing og Frodo som Tolkiens herrer ............................... 411 Noter .................................................................. 415 Litteraturliste ....................................................... 435
DEL I
JAKTEN PÅ EN NORSK INNLEDNING
For den hele Bevægelse er der fundet et nyt Navn; den kaldes ’Nationalisme’ . . . Men det er den gamle Romantikk i Krigsrustning – den farligste Fiende, som moderne Aand nu har. Bjørnstjerne Bjørnson, 1900.1
1 NORGE SETT FRA ROMA: P.A. MUNCH, IBSEN OG VI
Roma, 8. mai 2005 Vi finner ham til slutt. Nesten helt oppe mot keiser Aurelius’ gamle romerske mur hviler mannen som regnes for å være det norske historiefagets far. Som det høver seg en åndshøvding fra Norge, ligger historieprofessorens grav på toppen av den ikke-katolske kirkegården i Roma. Et ærbødig portrett av Norges Herodot er inngravert i den ruvende obelisken. Han har utsikt mot storhetene nedenfor: Keats, Shelley, Gramsci, Munthe. Men interessant nok er blikket hans vendt mot den egyptiske pyramiden som huser det to tusen år gamle skjelettet til Caius Cestius, som var en slags hovmester for de hellige måltidene til gudenes ære. Den sypresskledde kirkegården i Roma sentrum, ofte feilaktig kalt for «den protestantiske kirkegården», sies å være blant de vakreste og mest aktede i verden. Mens vi sitter ved gravstøtten, skjønner vi hvorfor stedet i et par århundrer er blitt omtalt som «Kunstnernes og poetenes kirkegård». Hit er det altså vi har dratt for å finne hvilestedet til den norske historieskrivningens far. Og med til Roma har vi brakt vårt eget manuskript, våre egne fortellinger om Norge og landets forhold til verden utenfor. I Roma skal vi bestemme oss for hvilke historier vi ønsker å inkludere samt hvilke vi må utelate. Vi har vandret en times tid på den ikke-katolske kirkegår13
den, mellom gravstøtter med arabiske, latinske, kinesiske og kyrilliske bokstaver, tatt en hvilepause eller to i skyggen av kunstferdige monumenter, på nippet til å gi opp hele søket etter graven til den norske historieprofessoren. Derfor føles det som en historisk åpenbaring da vi tilfeldig kaster blikket oppover og plutselig, på femti meters hold, oppdager gravstøtten til ham som ble omtalt som «Nordens største historiker»2: Peter Andreas Munch (1810–1863). Her i Roma ligger han begravd, mannen som mellom 1852 og 1863 skrev storverket Det norske folks historie på til sammen åtte bind og 6000 sider, et verk han aldri rakk å fullføre. Historieprofessor P.A. Munch ved Universitetet i Christiania skapte den norske historieskolen, og la sterke føringer på hvordan vi har forstått oss selv i 150 år. P.A. Munch ruver på den ikke-katolske kirkegården i Roma, men ikke i dagens allmenne bevissthet. Da vi før reisen fortalte folk at vi skulle til Roma for å besøke historieskriveren Munchs grav, var dette utbruddet fra to professorer ved Universitetet i Oslo symptomatisk: «Men malte ikke han bilder, da?» Mens nevøen Edvard fremdeles framstår som et sinnbilde på den norske skaperkraft, har kjennskapen til P.A. Munch hovedsakelig gått i graven med ham, foruten i historikermiljøet med omland. Slik var det ikke da han døde i Roma i 1863. Munch ble hyllet som «Norges frelser» både hjemme og ute. Han var historieprofessoren som viste at Norge hadde en historie før dansketiden startet i 1380. Han var mannen som pustet liv i det norske prosjektet, ga nordmenn selvtillit og samhørighet i unionen med svenskene. Han var historikeren som samlet Norge til ett historisk rike. Både Henrik Ibsens og Bjørnstjerne Bjørnsons historiske dramaer på 1850- og 1860-tallet ville vært utenkelige uten P.A. Munchs nybrottsarbeid.3 Munch ga dramatikerne ved 14
Ole Bulls Norske Teater i Bergen råstoffet de kunne dikte videre på i sine middelalderskuespill. Ibsens Kongsemnerne (1863) er for eksempel skrevet med utgangspunkt i tredje bind av Munchs historie om det norske folk.4 Ibsen forlot Norge våren 1864. Han bosatte seg ikke i Norge igjen før 28 år senere. I likhet med P.A. Munch var det til Roma Ibsen søkte seg for å hente inspirasjon. Da bysten av historieprofessoren ble reist i Roma i 1865, etter en privat pengeinnsamling, visste Henrik Ibsen å takke inspiratoren ved avdukingen. Ibsen holdt hovedtalen, og han benyttet anledningen til å refse den norske stat fordi landet ikke bidro til å reise Munchs monument: «Den Steen, som her er reist, har ikke hans Nation sat over ham; den hidrører fra en liten Kreds av hans Venner.»5 Mens vi sitter under sypressene på kirkegården, får vi øye på en unnselig innskrift på baksiden av obelisken: «Cives eius posuere.» Oversatt til norsk: «Reist av hans medborgere.» Hvem var P.A. Munchs medborgere for 140 år siden? Nordmenn eller italienere? Eller begge deler? Hvorfor valgte familien å gravlegge ham der, og ikke i Norge? Svaret har ikke vi. Men det er slike spørsmål som uvegerlig trenger seg på i skyggen av Munch i Roma. Og flere dukker opp. Hvordan er det mulig å skrive om ett land i verden uten å se det hele utenfra? Ikke minst hvis dette landet er Norge? Ingen spurte P.A. Munch om hvorfor han dro til Roma for å skrive om Norge. Få spurte Ibsen om hvorfor han forlot Norge til fordel for utlandet, hvor han forfattet gjennombruddene Brand (1866) og Peer Gynt (1867) og nesten alle sine mest kjente dramaer. Ibsen mente at «Jordbunden har stor indflydelse på de former, hvorunder indbildningskraften skaber.» Han spør derfor retorisk om han ikke kan «pege på Brand og Peer Gynt og sige: se, dette var en vinrus?»6 Ibsens skaperkraft ble født i møtet med Italia og Roma, som en reaksjon på Norges svik mot Danmark i krigen mot 15
Preussen i 1864. Ifølge Norges fremste dikter selv, var det «Sydens Skønhed» som «prægede hele min senere Production».7 Det må ha skjedd noe siden Ibsens og P.A. Munchs tid, noe som gjør at vi ikke lenger føler oss komfortable med å framheve utlandets påvirkning, inspirasjon og forutsetning for Norge og «det norske folk». Norge er en del av verden, og det har landet alltid vært. Kildene til «det norske» ligger ikke bare i Gudbrandsdalen og Morgedal, men vel så mye i utvalgte deler av verden. Verden der ute har antagelig påvirket nordmenn flest i langt større grad enn nasjonalromantiske helligdommer i Telemark har gjort. Fra midten av 1800-tallet var Café Greco i Roma et like sentralt samlingspunkt for Norges storheter – Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull, P.A. Munch – som Grand Café i Christiania. Alle våre «nasjonale» helter, som Ibsen, Bjørnson og P.A. Munch, kan like gjerne forstås som «internasjonale» helter, hvis vi bare trekker fram den siden ved dem. På tampen av sitt liv advarte selv Bjørnstjerne Bjørnson mot norsk nasjonalisme og intoleranse. For Ibsen var Roma-oppholdet et litterært kall, for P.A. Munch var det nødvendig for å kunne sluttføre det store historieverket om det norske folk. I 1858 måtte professoren dra til Roma for å finne originalkildene til den nye norgeshistorien. Først dro Munch til København og Stockholm, så til Vatikanets bibliotek i Roma. Norge har vært et romersk-katolsk land i lengre tid enn landet har vært protestantisk, i over 500 år, fra 1000-tallet til 1536. Det betyr at avgjørende kilder til Norges forhistorie er katolske, og dermed var det paven som i sin tid forvaltet arkivene. Munch var den første ikke-katolikken som fikk tilgang til materialet i Vatikanet. Alle som vil inn dit, selv i dag, trenger en anbefaling. Denne fikk Munch da han oppholdt seg blant «den højeste katolske societet» i Wien, som hans biograf Chr. Brinchmann skriver.8 Anbefalingen kom fra en fyrst-erkebiskop i habsburgernes 16
residens. Munch hadde ekstra mye hell, fordi arkivaren på den tiden var den polske teologen og historikeren Augustin Theiner (1804–1874). Han var interessert i norsk historie fordi han var interessert i polsk historie. Polens historie henger sammen med Østersjøens historie, som henger sammen med Baltikums historie, som igjen er en del av Nordens historie.9 Ganske ukomplisert. Slik gikk det til at Munch fikk spesialbehandling og kunne bruke nærmere fem år på å grave i gammel korrespondanse mellom de geistlige i Roma og Norge, i middelalderske reiseberetninger og i religiøse regnskaper. Uten biblioteket i Roma, intet Norge – slik vi har lært å kjenne det. Verden i Norge, Norge i verden. Det var naturlig for norske nasjonalikoner som Munch, Ibsen og Bjørnson å dra til Roma fra midten av 1800-tallet og framover, som professor Anne Eriksen har vist i boka Minner fra Den evige stad. Skandinavers reiser til Roma 18501900.10 Inspirasjonen fra Romas klassiske historie, samt prosessene før og etter Italias nasjonale samling i 1867, skulle sette sitt umiskjennelige preg på den gryende nasjonale kulturkampen også i Norge. Og påvirkningen gikk begge veier. De norske nasjonalromantikerne påvirket også de nasjonale kampene i Tyskland og Italia. Slike funderinger gjør at vi vandrer i fotsporene til den første norgeshistorikeren i Roma: Etter å ha forlatt P.A. Munch og hans minne ved graven, oppsøker vi den tidligere skandinaviske stamkafeen ved Spansketrappen, Café Greco, det «typisk italienske» møtestedet som betegnende nok ble grunnlagt av en greker på 1700-tallet. På veggen bak bordet vårt på henger et århundregammelt avisutklipp fra en norsk avis. Artikkelen handler om Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson som komponerer sin første sang sammen, for norsk-amerikanere i USA. Et annet klipp fra en italiensk avis i 1848 viser at ingen land i Europa har så mange båtanløp på italienernes vestkyst som Norge-Sverige. 17
Men vi må videre – besøker Det norske instituttet i Roma, får tak i P.A. Munchs historieverker i arkivet. Fremdeles hedres her P.A. Munch hver 17. mai. Den norske kolonien i Roma går i prosesjon til Munchs grav, før instituttlederen legger ned krans og holder tale. Både professoren, kona og døtrene hans ble romere gode som noen etter å ha opplevd byen. Dette er også grunnen til at historikeren ble gravlagt her, i stedet for å bli flyttet «hjem» til Norge. På gravstøtten hans er all tekst, inkludert historieprofessortittelen, skrevet på latin. Ikke på norsk eller dansk, som er vanlig på de andre skandinaviske minnesmerkene. Fornavnet på obelisken er endret til «Petrus». Munch døde paradoksalt nok som latinske «Petrus», ikke som norske «Peter». Likevel bidro denne mannen til å gjøre norgeshistorien påfallende introvert, ekskluderende og fri for fremmed påvirkning. P.A. Munch provoserte både danskene og svenskene ved å påstå at norrønt språk og kultur egentlig var norsk og at nordmenn var de egentlige skandinavene. Munch benyttet ikke sine utenlandsopphold til å inkludere Norge i verden, men snarere til å skille Norge og det norske folk mest mulig fra landene omkring. P.A. Munchs grav i Roma dannet utgangspunktet for det moderne Norge slik det vokste fram på 1800-tallet. Den norske historien, noe Munchs eget liv er et illustrerende eksempel på, kan like gjerne forstås som inkluderende og full av fremmed påvirkning. Vi har fulgt P.A. Munch gjennom Roma, helt til graven, men vi velger likevel en annen vei på jakt etter forståelsen av det norske og det norske folk. Da historikeren Berge Furre utga siste versjon av sin norgeshistorie i 1999, i en periode da norske forlag utga store nasjonalhistoriske verk på rekke og rad, stilte han spørsmålet: «Gjev det meining å skriva ’norsk’ historie fremover?» Han antydet at hans bok muligens ville bli den «siste Noregssoga i denne sjangeren». 18
Det var da vi satt ved Munchs grav på Cimitero Acattolico og skuet utover de 4500 gravstøttene, at vi skjønte at Furre like gjerne kunne droppet spørsmålstegnet. I det 21. århundre trenger vi ikke flere nasjonsoppbyggende historieverk. Vi trenger en ny historie for en ny tid. En historie som kan bekrefte at det som skjer i dag – menneskeforflytning, kulturutveksling, utviskede nasjonale grenser – er naturlig og normalt. All historie er samtidshistorie: Historieverkene forteller først og fremst hva historikerne og de nasjonale strategene i den aktuelle perioden ønsker at folk skal huske om fortidens bragder, grep og overgrep. På Det norske instituttet i Roma leser vi P.A. Munchs fortale til Det norske Folks Historie. Han innrømmer der at han skriver sitt storverk med det klare mål å gi det norske folk bedre selvtillit – «til Fædrelandets Ære og Gavn».11 Nordmenn skulle lære at også de var et storslått folk, som folkene i stormaktene Sverige og Danmark. Ingen hadde fortalt «oss» det tidligere. Dette var Munchs livsverk. P.A. Munch skrev den første nasjonale norgeshistorien, Berge Furre muligens den siste. Der vi sitter i Roma, med manuset til denne boka, er vi bevisst at vår ambisjon aldri har vært å skrive den første autoriserte internasjonale norgeshistorien. Men noen bør gjøre det. Mens vi venter, vil vi prøve å gi noen innspill, sett med våre øyne, til hvordan Norges fortid og samtid kan forstås annerledes. Dette er altså ikke en norgeshistorie eller en historiebok, men en bok om historieforståelse, norske myter og norske fortellinger. Derfor konsentrerer den seg også mest om nasjonen Norge, ikke staten, for det er i nasjonsbegrepet våre forestillinger, ideer og myter er grunnfestet. Vi er i Roma for å gå i P.A. Munchs fotspor. Men vi skjønner at Munch har ledet oss inn på et blindspor. Vi vender derfor tilbake til leiligheten, 15 minutters gange fra det gamle ar19
beiderstrøket Trastevere. Nabolaget vårt er billig, turistløst. Vi bestemmer oss for å spise hjemme i kveld, det vil si på en restaurant i vår gate: Café Uovo. Vi ser kanskje litt motløse ut der vi sitter ved restaurantbordet. Den sprudlende servitøren gir signaler om at hun vil muntre oss opp med småprat om geografi, en morsom og utbredt lek. Hun gjetter hvor vi kommer fra, vi svarer bekreftende eller avbekreftende. Men denne gangen varer ikke leken lenge. Plutselig sier hun: – Jeg snakker norsk. – Å? Så kommer historien om kjærligheten. Ikke bare til en norsk jazzmusiker, men til Norge. Vår servitør, Alessandra, vokste opp i Brasil, i nærheten av Recife på spissen av østkysten, med utsikt til hvit sand, blå sjø og muskuløse, solbrune strandløver. Men hun drømte om Norge, fjell og fjorder, snø og midnattssol – som hun hadde lest om i skolebøkene. Så da hennes søsken emigrerte til Italia, bestemte hun seg for å besøke dem, for så å dra videre til Norge som au pair. Alessandra bodde på Oslos hippe østkant i over tre år sammen med en småkjent norsk musiker. Men, som Alessandra forteller, forholdet kunne ikke vare: Hun var forelsket i Norge, han hatet Norge. Jazzmusikeren ville bo i Brasil. Han var forelsket i Brasil og brasiliansk musikk. – I dag bor han sammen med en brasiliansk kvinne og har små bambinoer. Men det er ikke meg og de er ikke mine, fortalte hun sørgmodig. Det blir en minneverdig kveld. Alessandra er paradoksalt nok inkarnasjonen av myten om en italiensk servitør. Hun tar på alle gjestene, gir dem spesialbehandling og prater så mye at hun får irettesettende blikk fra sjefen sin. Det er i hennes historie vi får bekreftet at Norge utgjør et lite stykke verdenshistorie. Alessandra tviholder fortsatt på at Norge er hennes land, 20
men at hun av kjærlighetssorg flyttet til sine søsken i Roma. Vi inntar jazzmusikerens standpunkt og påpeker at Oslo jo må være irriterende avsidesliggende sammenlignet med verdensmetropoler som Rio og Roma. Men vi blir korrigert. Av en norsk-italiensk-brasiliansk servitør og vinekspert. For henne er Norge et viktig land i verden, langt viktigere enn det er for hennes kjære representant for «det norske folk» – jazzmusikeren fra Oslo indre øst. Så det blir ikke noe husets rødvin på oss. Det får vi bare vondt i hodet av, sier hun. Hun skal finne noe spesielt til oss. Noe som ikke er så dyrt. Alessandra gir oss bakrus likevel. Det er i denne nokså omtåkete situasjonen – før flyturen tilbake – at vi konkluderer med at Alessandra er en bedre veiviser til en moderne norgeshistorie enn P.A. Munch. Roma er fortsatt et godt utgangspunkt for historien om Norge, men vi har byttet ut perspektivet fra Café Greco ved Spansketrappen med Café Uovo utenfor Trastevere. Både Munch og Alessandra verdsatte Norge høyt – og begge ble tiltrukket av myten om landet. Begges historier illustrerer at Norge er et land i verden. Men Munch bidro i skrift til å gjøre Norge mindre enn det er, mer lukket, mer avsondret. Det er snarere Alessandras positive nasjonsforståelse som utvider våre begrep om hva det vil si å være norsk, den gjør vår identitet fleksibel og våre nasjonsgrenser utflytende. Alessandra viser at jakten på det norske vel så gjerne kan foregå ute i verden som i Norge. Den norske historien har mange forbindelser til Italia, men også til Brasil – hvor for eksempel den norske kongssøsteren prinsesse Ragnhild bor med sin mann, krigshelt og utskjelt industrieier Erling Lorentzen. Vi får lyst til å reise videre, fra Roma til Rio de Janeiro eller Recife. Men flyselskapet Sterling vil ha oss med på første fly tilbake til Gardermoen. Der oppe i nord venter arbeidet med de siste brikkene av de historier om Norge og det norske folk som vi ønsker å fortelle.
21
2 KONG OLAV PÅ TRIKKEN, 1973: HVEM ER DEN MØRKE MANNEN PÅ BILDET?
Det er så mange symboler fra norgeshistorien som kan illustrere hva resten av denne boka skal handle om. La oss likevel starte med fotografiet av en anorakk-kledd kong Olav på Holmenkollbanen, en søndag under oljekrisen i 1973. Han rekker fram en hånd til konduktøren og vil betale med en blå tikroneseddel dekorert med en tegning av et annet og eldre nasjonalsymbol, skikongen Fridtjof Nansen. Så godt som hele Norge kjenner dette fotografiet. «Kongen på trikken», som ble tatt av fotograf Jan Greve, er blitt trykket i utallige skolebøker og dukker jevnlig opp i mediene. «Et legendarisk bilde som fikk selv marxist-leninister til å bli monarkister», som det står i Gyldendals siste norgeshistorie.12 Det historiske bakteppet og forutsetningen for å forstå bildets symbolikk, er krigen mellom Israel og Egypt i 1973 og den påfølgende oljeboikotten fra de arabiske OPEC-landene. Boikotten fikk også konsekvenser her hjemme. Både Jørgen Hattemaker og kong Olav måtte finne seg i å la bilen stå i helgene. Skulle man opp i Nordmarka for å gå på ski, så tok man trikken. Men hva er egentlig det mest sentrale på fotografiet? Er det mulig at selv et bilde vi har sett så mange ganger, et til de grader symbolsk bilde, kan ses på en ny måte? Kan dette bildet være inngangsporten til et annet bilde av norgeshistorien? Vi ønsker ikke primært å fokusere på det at kong Olav fak22
tisk aldri betalte for trikkebilletten. Men det må med: Det var først 14. juni 2003 – rett før 100-årsdagen for folkekongens fødsel – at hele episoden kom fram i lyset. Da fortalte Per Døving, som satt på plassen skrått bak kongen under trikketuren, Aftenposten hva som skjedde: «Jeg var vitne til at konduktøren ikke tok imot seddelen kong Olav rakte frem, men sa ’Det er allerede betalt for Dem, Deres Majestet’.»13 Visse nasjonale myter lar seg ikke rokke. Halvannet år etter at Døvings opplysninger sto på trykk i landets største abonnementsavis, utkom den kostbare praktboken Norge (2004). Kronprins Haakon satt i redaksjonsrådet og var blant de mange bidragsyterne til «selve boken som definerer Norge» i forkant av 100-årsmarkeringen. Hva står det i billedteksten under Greves bilde av kongen på trikken? «Nordmenn elsker bildet av kong Olav i skiklær som betaler billett på trikken under oljekrisen i 1973.»14 Men det var altså ikke dette vi primært ville fokusere på. I tillegg til Per Døving og teologen Berit Okkenhaug, som sitter ved siden av kongen, kan vi nemlig se ansiktet til nok en passasjer. Han sitter rett bak kong Olav. Den ukjente unge mannen sitter ved siden av Døving, men har kommet ombord før ham og fått plassen ved vinduet. Han har en pelslue på hodet. To bambusstaver stikker opp mellom ham og setet foran, der kongen sitter. Mannen kan være i begynnelsen av 20-årene, han er klar for en skitur som alle de andre reisende ombord på trikken. Likevel er det noe uvanlig med denne mannen rett bak kongen. Det er faktisk han som utgjør fotografiets midtpunkt, kong Olav er det kun symbolsk. Utenfor fotografiets rammer representerer mannen periferien. Kong Olavs «bakmann», skigåeren med bjørnelua, er nemlig . . . en pakistaner! Nå ja. Det er nok en overilt konklusjon. Vi vet ikke hvem han er eller hvor han kommer fra. Etter hudfargen og ansiktstrekkene å dømme, og tatt i betraktning av at bildet er knipset i Oslo, er det statistisk gode sjanser for at han er født i Punjab-området i Pakistan. Eller fra Punjab i India. Det spil23
ler mindre rolle. Han kan godt være en araber også, til og med – hadde ikke det vært vakkert – en egypter? Eller en veldig mørk spanjol eller italiener, selv om dette ikke er det første som faller en inn. Det sentrale poenget er at den unge mannen tilfører bildet et perspektiv som altfor sjelden blir trukket fram når fotografiet blir publisert, gjerne i en kontekst som forteller at alt var bedre før. For handler bildet om det gamle eller det nye Norge? Kan ikke bildet like gjerne bli brukt for å vise fram det nye flerkulturelle Norge som sprang ut av 1970-tallet? Det symbolske i at innvandreren og folkekongen begge sitter med skistavene mellom beina, på vei mot skogen en vintersøndag i 1973? Er det ikke et tankekors at vi kjenner historien til både Okkenhaug og Døving, som er de to andre passasjerene vi kan se ansiktene på, men ikke innvandreren? Hvorfor er det ingen som har sporet ham opp? Hvorfor har ikke han tatt kontakt med avisen? Ligger det ikke en symbolikk også her? Han skiller seg ut. Han bringer med seg en uro til fotografiet, noe vi trenger for å vekke til live et «dødt» og nærmest mytologisk bilde. Vi kan ta en titt på det en gang til. Både Okkenhaug og Døving ser ned mot gulvet når fotografiet tas. Okkenhaug i sin smilende blyghet, Døving i sin konsentrerte interesse for noe lesbart i fanget. Men innvandreren ved vinduet, bak kong Olav, ser ikke ned. Ikke ser han ut av vinduet heller. Snarere stirrer han skrått til høyre framfor seg. Det later til at han har øynene på den blå Nansen-tieren kong Olav rekker fram og tilsynelatende gir til konduktøren. Han er altså den eneste som har blikket festet på det som har gjort bildet berømt: Konduktøren og kong Olav som ser jovialt på hverandre og gjennomgår et hverdagslig ritual. Hva skal dette fotografiets hovedfokus være i årene framover? I sin essens uttrykker det de spørsmålene vi ønsker å stille i denne boka. Hvem er hovedpersoner og hvem er biper24
soner i norgeshistorien? Og hva er forholdet mellom dem? Hva er det viktigste vi ønsker å huske fra fortiden? Hvilket budskap ønsker vi å bringe med oss framover, inn i det 21. århundre? Derfor har vi kalt denne boka Norge – et lite stykke verdenshistorie. Det henger et tjukt lag av nasjonaltåke over vår historie, men greier man å slå sprekker i den stivnede, hvite himmelråka, finner man et mangfold av fargerike norgeshistorier, den ene mer overraskende enn den andre. Vårt postulat er at disse norgeshistoriene bedre kan danne et utgangspunkt for å forstå oss selv og vår plass i verden på vei inn i det 21. århundre. Norge er ikke et lite land i en stor verden, slik det vanligvis blir hevdet. Norge er et stort land i en verden som blir stadig mindre. På samme måte som vi har forsøkt å gi nye perspektiver på det berømte bildet av kong Olav på Holmenkollbanen, slik ønsker vi også å forstå andre sentrale eller symbolske deler av norgeshistorien. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at vi gjør dette i 2005. Vi ønsker å gi vårt alternative bidrag til årets feiring av hundreårsdagen for Norges selverklærte unionsoppløsning fra Sverige 7. juni 1905. Vi trenger ikke en rendyrket nasjonal fortelling i 2005, men flere internasjonale fortellinger. Ikke én monokulturell framstilling, men flere multikulturelle. Om hundre år er allting glemt, påsto Knut Hamsun (1859– 1952). Han tok feil. Tvert imot er det ofte slik at gamle detaljer, myter og anekdoter får langt større oppmerksomhet i dag enn de fikk ved sin opprinnelse. Men markeringer gir også muligheter til å ta et oppgjør med fortidens arv. Det er nå vi har sjansen til å påvirke hvordan Norge i fortid, nåtid og framtid skal oppfattes. De siste 32 årenes «usynliggjøring» av innvandreren på trikkekonge-bildet er symptomatisk for hvordan de tradisjonelle verdensbildene ekskluderer det marginale, selv når de 25
såkalt perifere rent faktisk står i sentrum. Slikt skjer umerkelig, som oftest ved at flertallet ikke tenker over det. Men som den italiensk-fransk-tysk-engelske historikeren John Dalberg-Acton (1834–1902), også kjent som Lord Acton, uttrykte det: «The most certain test by which we judge whether a country is really free is the amount of security enjoyed by minorities.» Sagt på en annen måte: Lakmustesten for en nasjon er å se på hvordan den behandler sine minoriteter. Acton var italienskfødt og romersk katolikk, og ble derfor nektet adgang til det protestantiske Cambridge University. Han studerte i München i stedet. Han visste hva det innebar å være en minoritet i sitt eget land. La oss overføre den samme testen på Norge: Hvor trygt var og er det å være minoritet her? Og hva sier dette om vårt samfunn? Minoritetenes sikkerhet handler også om deres rett til å bli sett og behandlet som enkeltmennesker. Neglisjering og usynliggjøring er noen av de mest subtile, men også de mest effektive, undertrykkelsesmekanismene som kan benyttes. Vårt forhold til minoriteter avgjør hvor siviliserte vi er. Vi ønsker å få med minoritetenes stemmer. Ikke primært for deres egen skyld, men for å skape et nytt innhold i vår felles norgeshistorie. Minoritetenes situasjon sier først og fremst noe om majoriteten. Det er vår felles norgeshistorie som blir beriket, utvidet og muligens snudd på hodet når vi inkluderer nye røster og perspektiver på det som har skjedd. Det er derfor vi i denne boka ønsker å fortelle om samene som først innførte skikunsten i Norge, og om samene som ble de virkelige heltene i USAs gulljakt (kap. II). Og om Gud malt som kineser i en gudbrandsdalskirke fra 1600-tallet (kap. III). Om danskene som bygde Norge fra den historiske tids morgen (kap. IV). Og om en jødisk forretningsmann som politisk sett var en av de mest intellektuelt oppegående i Norge på 1930-tallet (kap. V). Om den skjulte historien om «Tampa» rett før 11. september 2001 (kap. VI). Og om en amerikansk26
født kvinne som holdt nasjonalarven fra Ole Bull i hevd og knytter oss til India (kap. VII). Norge er ikke hva det en gang var. Det har Norge heller aldri vært. Befolkninger i dagens moderne nasjoner lever i et «forestilt fellesskap», slik Benedict Anderson beskrev det i sin klassiker av en bok fra 1980-tallet. Vi tror vi har et nasjonalt fellesskap, fordi vi har lært at nettopp «vår nasjon» har noe unikt som forener akkurat «oss». Grunnleggende ideologiske og personlige forskjeller mellom grupper eller individer innen ett land må feies under teppet for å opprette et «nasjonalt fellesskap». Vi skal ikke stille oss i rekken av dem som har spådd «nasjonens død» – nasjoner og guder har det med å gjenoppstå når vi minst venter det. Vi har heller ingen illusjoner om at vi kan fjerne århundrer med nasjonale myter fra det mentale kartet. Men vi kan modifisere dem. Tolke dem på nytt. Eller oppdatere dem med nye fortellinger tilpasset vår tid. Hver ny generasjon trenger en ny historie, blir det gjerne sagt. Det er på tide å sette handling bak ordene. Om det så gjelder den mest folkekjære, velsmakende nasjonalskatten vi måtte ha.
3 FREIA SOM «EKTE» NASJONALSKAT T: FRA GHANA, SVEITS, USA OG MEXICO
Hva er vel mer norsk enn melkesjokoladen? Våren 2005 ble konkurransen «Jakten på Nasjonalskatten» satt i gang på P4 og i butikker over det ganske land. Premiene for alle vinnerne, som ble kåret en gang i uken i fire måneder, var «En skattekiste full med Freia Melkesjokolade.» Nettstedet hvor du kjappest mulig skulle klikke deg fram til «Nasjonalskatter» som Nidarosdomen, Geirangerfjorden og Røros, heter www.freia.no. Klikket man på en bit av Freia Melkesjokolade, dukket det opp et fotografi av et kjent norgesklenodium. Men hva er sammenhengen mellom Norge, Freia og våre nasjonalskatter i 2005? Svaret finner vi også på www.freia.no: «2005: Freia Melkesjokolade fyller 99 år, og som seg hør og bør for en norskekte, 99-årig nasjonalskatt, feirer vi 100årsjubileet for unionsoppløsningen fra Sverige med brask og bram.»15 Freia er smør på kakaofett, en såkalt «norskekte nasjonalskatt». Som tilfeldigvis er funnet i verden? Oppskriften på melkesjokoladen kommer fra Sveits, hvor den første moderne melkesjokoladen ble produsert i 1857.16 Oppskriften brakte Freia-gründer Johan Throne Holst med seg hjem i 1906. Produksjonsmetodene bak «Freia Melkechokolade» ble introdusert for landet av mellomeuropeeren dr. Armin Kaiser. Senere ble det norske fremhevet i markedsføringen. I 1916 ble navnet endret til «Norsk Melke-choko28
lade». Etter råd fra bedriftslege Carl Schiøtz ble navnet i 1920 splittet opp til «Norsk Melk Chokolade», for å understreke at det var melk i sjokoladen, og at den dermed var sunn å spise. I 1926 ble de nasjonalromantiske kyrne på sommerbeite lansert. Først i 1980 kom mottoet «Et lite stykke Norge». Da var Freias melkesjokolade blitt landet mest solgte sjokolade. Men hvor norsk er den? Er ikke sjokoladen snarere et lite stykke verden? Throne Holst var inspirert av de engelske Cadbury-kvekerne, som i Bourneville etablerte en egen landsby for sjokoladearbeiderne sine. Arbeiderboligene i Haslebyen i Oslo er kopiert derfra.17 Selve kakaoessensen i et lite stykke Norge stammer fra Ghana og Elfenbenskysten, etter at de opprinnelig sør- og mellomamerikanske kakaoplantene ble dyrket der under kolonitiden, fordi det lå nærmere Europa enn Amerika. For kakaoplanten, grunnlaget for sjokoladen, ble opprinnelig dyrket av aztekerne, som så på den som en gave fra guden Quetzalkoatl. Hernan Cortez og hans conquistadorer tok sjokoladen med seg tilbake til Europa i 1524 etter å ha inntatt kong Montezumas hovedstad Tenochtitlan i dagens Mexico. I dag blir kakaobønnene dyrket i Vest-Afrika, ofte høstet av unge ghanesere, og kjøpt opp av internasjonale forhandlere. Prisene varierer på grunn av spekulasjoner på steder som New York Cocoa Terminal i USA. Sukkeret dyrkes i England og Danmark, og kjøpes nå opp i store kvanta av det USA-baserte, multinasjonale selskapet Kraft Foods, som så sender det hele til Freia-fabrikken på Rodeløkka, et av de mest innvandrertette områdene i Norge, hvor afrikanske kakaobønner blandes med engelsk sukker og norsk kumelk. En ekte norsk nasjonalskatt? Det stopper ikke her. Sjokoladebitene er inngravert med tegninger av en afrikansk marabou-stork, Leptoptilos crumeniferus, som lever sør for Sahara, blant annet i Tanzania. In29
teressant nok valgte Throne Holst i 1908, etter en tegnekonkurranse for en kakaoboks, illustrasjonen av en storkerase som overhodet ikke har noe tilhold i Nord-Europa eller i Norge. Som Freia selv påpeker: «Når nettopp denne fuglen ble valgt, var det fordi den lever i Afrika der Freias kakaobønner kommer fra.»18 Ved introduksjonen av sjokoladen i Norge var «alle» klar over at sjokolade ikke var en norskekte nasjonalskatt, men så utenlandsk og importert som det går an. Det var ikke et lite eller stort stykke Norge: sjokolade var en bit av verden. «Fremmed kan dig lære, dig selv skal du være.» Dette var mottoet Johan Throne Holst satte opp på Freiaporten over Teglverksgata på Rodeløkka i 1922. Ordene står der fremdeles. Symbolsk nok kan dette forstås slik at sjokoladearbeidere, nordmenn og Norge kan og bør lære av det fremmede, av det utenlandske, samtidig som man med naturlighet er seg selv. Throne Holst fikk fram at det ikke er en motsetning mellom det norske og det utenlandske, det kjente og det såkalt fremmede. Kunnskapen kommer utenfra, vi forvalter den. Tragedien ligger i å bli seg selv nok, som Henrik Ibsen advarte mot i sitt Peer Gynt-drama fra 1867. Holsts fascinasjon for den jødisk-danske litteraturkritikeren George Brandes, begrunnet han blant annet slik: «Brandes blev for mig européeren med forakt for all isolert provinsialisme.»19 I 1890 mottok Throne Holst en forretningsforbindelse fra Hamburg, som han tok med opp til Frognerseteren og innover i Nordmarka. Det var Holsts første tur i skogen, pent oppdratt som han var. Slik forteller han om den avgjørende episoden for norsk sjokoladekultur, gjenfortalt i Erik Rudengs biografi Sjokoladekongen: Efter et par timers rask vandring besluttet vi å begi oss hjemover igjen. Vi var imidlertid blitt sultne, og min ledsager spurte om jeg ikke tilfeldigvis hadde et stykke sjokolade med. Da jeg måtte tilstå at jeg ikke hadde vært så forsynlig –
30
jeg ante ikke den gang at sjokoladen skulle komme til å spille en stor rolle i mitt liv – fortalte han om sine vandringer i saksisk Sveits, hvor han alltid hadde med sig sjokolade, som han hevdet var den beste turproviant . . . Litt efter litt begynte min ledsager å slakke av, og da jeg omsider måtte tilstå at jeg ikke lenger ante hvor vi overhodet befant oss, falt han næsten sammen. Vi gikk og vi gikk. ’Meine Füsse brennen’, stønnet han. ’Und Sie haben nicht einmal ein Stück Schokolade mitgebracht’.20
Noen tiår etter at Holst fikk høre om den siste proviantmoten fra de sveitsiske alper, lanseres Kvikk Lunsj-sjokoladen i Norge. I dag er også denne regnet for å være «typisk norsk», kanskje mer enn melkesjokoladen. Hva med et annet helnorsk kjennemerke på Freia: den søte, blonde pjokken som bare blir kalt for Sjokoladegutten? Helt fra 1930 har han vært Freias og selskapssjokoladens ansikt utad. Den blonde modellen kan for nordmenn flest minne om en kjernesunn guttunge fra Gudbrandsdalen, men her er Freias egen beskrivelse: «Sjokoladegutten ble utformet hos Thoen litografiske av en dansk tegner ved navn Rødler. Modellen var Jackie Cogan, «Småen» i de populære Chaplin-filmene. Man måtte helt til Paris for å finne en som kunne produsere store emaljeskilter av god kvalitet.»21 I 2005 er Freia og deres Melkesjokolade like internasjonal som tidligere, helt siden Throne Holsts og Charlie Chaplins dager. «Johan Throne Holst hadde hatt drømmen om å gjøre Freia til et europeisk storforetak», skriver biograf Erik Rudeng.22 Men det ble et amerikansk storforetak. Freia eies i dag av Kraft Foods, som igjen er et datterselskap av Altria, det nye navnet på tobakkskjempen Philip Morris. Administrerende direktør i Kraft Foods Norge er finske Stefan Granlund. Informasjonssjefen Börs Brita Westelius er fra Sverige. Marketingdirektøren for sjokolade i Norge heter Chris Samways. 31
Den som har designet emballasjen til den «nye» melkesjokoladen heter Amar Aziz, en grafisk designer og maler født i den pakistanske storbyen Lahore.23 På 1960-tallet var det spanjoler, italienere og pakistanere som drev produksjonen. Senere har mer eksotiske arbeidstagere kommet til: en internkontrollsjef fra Litauen, en annen fra Nederland, en kvinnelig teamleder fra Vietnam, andre fra Somalia og Uganda. Noe har unektelig endret seg siden amerikanerne i Kraft Foods tok over Freia på eiersiden i 1993, til tross for at fabrikken er en av de få som 12 år senere ennå holder stand i Oslo indre by: I mai 2003 begynte Freia-kantinen å servere vårruller og ris, biff chop suey og paella.24 Freia har alltid vært internasjonalt orientert: I Freia-parken har Holst-familien plassert kunst fra Midtøsten og Middelhavsområdene. Det var Johans sønn, Henning Holst, som grunnla Sveriges store sjokoladeprodusent Marabou i 1916. Freia var opptatt som bedriftsnavn da datterselskapet skulle opprettes i Sverige, så svenskene tok navnet fra den afrikanske marabou-storken i stedet.25 Hva er da mer naturlig enn at all Freia-konfekten vi gir bort på sykebesøk faktisk er framstilt på Marabou-fabrikken i Sverige? Hvilken konfekt? Jo: «For eksempel Kong Haakon-konfekten, oppkalt etter den norskeste av alle konger, kong Haakon, som var dansk og het Carl, gift med den norsknorske dronning Maud fra England,» som forfatteren og journalisten Simen Sætre har påpekt.26 Både Freia og melkesjokoladen er resultater av internasjonal påvirkning, ikke nasjonal. Det er neppe tilfeldig – i hvert fall er symbolikken ikke det – at Freia-fabrikken på Rodeløkka ligger omkranset av Københavngata på vestsiden, Malmøgata på nordsiden, Gøteborggata på østsiden, Karlstadgata på sørsiden og med Stockholmsgata skjærende tvers gjennom hele Freia-komplekset – vel å merke stanset av en fabrikk på midten. Akkurat slik er det norskeste av det norske ikke bare omkranset av verden, men også en aktiv del av den. Det er nemlig ikke bare den norske melkesjokoladen som 32
er et internasjonalt produkt. Et poeng for oss i denne boka er å vise at også Norge, nordmenn og det norske er internasjonale produkter. Vi mener det er på tide å fokusere mer på den urene historien om Norge. Derfor kommer vi til å skrive om hvordan Snorre i Edda legger hele den såkalte norrøne mytologien til Asia. Vi forteller om Henrik Wergelands inspirasjon fra både muslimske og jødiske kilder. Vi understreker at 68opprøret, Mardøla-aksjonen og dagens anti-globaliseringsdemonstrasjoner er en arv fra Mahatma Gandhi. Og vi forteller om at Roald Amundsens eneste, og ukjente, etterkommer skal befinne seg i Canada – barnebarnet er inuitt og bor i Gjoa Haven. Det er gjerne Fremskrittspartiet som får skylden for at den norske nasjonalismen blusser opp. Frp’s fraksjonsleder i kultur- og administrasjonskomiteen, Ulf Erik Knudsen, skrev i april 2004 følgende i et debattinnlegg om Stortingets kulturmelding: «Derfor bør vi konsentrere oss om å bruke de offentlige kroner som skal brukes til kultur, til å ivareta norsk kultur – det lille vi har igjen av den – ikke bruke våre offentlige kroner til å integrere innvandrernes kultur i vår.»27 Knudsen innrømmet til nød at Norge kan være påvirket av andre kulturer, «men oftest av kulturer som står vår egen nær». Frp-politikeren fikk skarp kritikk for uttalelsene, men i korte trekk oppsummerer han bare et rådende nasjonalt kultursyn. Både under Arbeiderpartistaten og borgerlige regjeringer har den særegne, norske kulturen hatt prioritet. Det har sjelden eller aldri vært snakk om å understreke andre kulturers betydning for den norske kulturen, eller å gjøre utenlandsk kultur til en integrert del av den. Kampen mot amerikansk populærkultur og «amerikanisering» har i flere tiår vært en drivkraft hos ledende intellektuelle, politikere og byråkrater. For tiden er det muslimsk kulturinnflytelse som debatteres heftigst. Såkalt ikke-vestlig kultur er de siste tiårene generelt ikke blitt anerkjent som like relevant som «vår» kultur. 33
Det pågår nå en kulturkamp. Dagbladets lederskribent skjelte ut Frp-Knudsen etter hans utspill og beskyldte ham for å være kunnskapsløs: «Derfor vokser de akantusrankene som rosemalinga skildrer, ved Middelhavet. Derfor finner vi igjen flere av folketonene i gregorianske salmer – og derfor er den bøtta med bilde av en buddha-skikkelse som ble funnet i Osebergskipet, så visst ikke fra Toten.»28 Men hvor tilgjengelig er denne informasjonen? Hvor i norske skolebøker står det at rosemalingen, folkevisene og Osebergskipet er preget av andre kulturer? Kunnskapen finnes der ute, som brokker og biter, men de må samles av norske historikere som har vilje til å tenke internasjonalt. Den indiske forfatteren Nirad C. Chaudhuri har påpekt at «India ikke har noen egen kultur, og at det vi nå kaller indisk kultur, er kommet utenfra med den ene bølgen av erobrere etter den andre.»29 Hvis India med dagens 1,1 milliarder mennesker er et blandingsprodukt, hva da med Norge? Og hvis India – som har gitt vår globale felleskultur verdens eldste skriftspråk (sanskrit), verdens eldste filosofiske nedtegnelser (vedaene), verdens eldste religion (hinduisme), dagens tallsystem (og oppfinnelsen av nullet), verdens kanskje mest fredelige verdensreligion (buddhisme), verdens største og mest multikulturelle demokrati (etter selvstendigheten i 1947), verdens ledende outsourcing- og IT-nasjon, verdensreligioner som jainisme og sikhisme, samt både ariske teorier og Mahatma Gandhi, som viste verden fredsveien i det 20. århundre – hvis India til tross for alt dette likevel er et kulturelt blandingsprodukt, hva da med Norge? I den offentlige debatten har man i det 21. århundre attpåtil begynt å snakke om «kristne, norske verdier». Til tross for at kristendommen er en religion innført fra ørkenområder i Vest-Asia, med sine religiøse skrifter forfattet drøye 3500 kilometer unna dagens norske hovedstad og sitt nyeste testamente basert på en palestinsk jøde som snakket arameisk og 34
som besøkte både Afrika og Egypt, men som aldri satte sine føtter i Europa. Denne asiatiske religionen – senere nyfortolket for nordeuropeere av en tysk protestant – ble innført med sverd og blod her til lands for tusen år siden, drøyt 700–900 år etter at den fredelig kom til både India og Kina, for ikke å si hvor lenge den har vært tilstede i Midtøsten. Likevel har man i Norge begynt å formulere seg som om denne importerte religionen er naturlig for oss, men fremmed for «de andre». Slik går det når vi dyrker de rene, enkle, nasjonale mytene framfor de urene, komplekse og internasjonale fortellingene. Det motsatte av sannhet er ikke løgn, men glemsel. Sannhet er det som blir husket. Det er her vårt prosjekt kommer til syne, slik vi første gang formulerte det i debattbøkene Blanke løgner, skitne sannheter (2002) og Frykten for Amerika (2003). Denne gangen er det ikke de ukjente sidene ved arabere eller amerikanere vi skriver om, men om oss selv, «det norske folk». Igjen ønsker vi her å gi vårt bidrag til bevaringen av urene og komplekse historier, før de skylles bort av Lethe, glemselens elv. Å la seg inspirere av de beste tradisjonene, ideene og oppfinnelsene fra resten av verden, er et tegn på kulturell virilitet og levedyktighet. Etter den kalde krigen ble det på 1990-tallet en utbredt øvelse å forsvare og hylle annerledeslandet Norge – mest tydelig uttalt av Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen 1992: Det er typisk norsk å være god. Men samtidig begynte også kritikken mot dette «norske prosjektet» for alvor å melde seg. Skjelettene fra Den kalde krigen kom ramlende ut av skapene: overvåking, justismord, overgrep mot minoritetene og de svake. «Nisseluelandet», «typisk norsk» og «annerledeslandet» ble skjellsord for dem som var lei av nasjons- og selvdyrkingen. Norge – et lite stykke verdenshistorie forsøker å finne en tredje vei i fortolkningen av Norge og verden. Derfor handler denne boka ikke bare om hva som har gått galt, slik intellek35
tuelles favorittssyssel gjerne går ut på. Den forteller også positive historier om kloke nordmenn og store perspektiver. Norge og nordmenn som en del av en internasjonal verden. For også vi ønsker å være stolte av det landet vi har vokst opp i. Men det er vanskelig å være glad i et land som presenterer sin fortid, samtid og mulig framtid på en selektiv og ekskluderende måte. Denne boka er vel å merke ikke noen historiebok i tradisjonell forstand, mer et innspill til debatt. Den handler om noen av de utvalgte historiene vi ønsker skal huskes fra norgehistorien. Vårt perspektiv bygger mange ganger videre på de funn som andre har gjort før oss. For eksempel har trebindsverket Norsk innvandringshistorie (2003), med Knut Kjeldstadli som redaktør, vært en inspirasjon. Ofte handler det bare om å betone andre sider ved den mangfoldige norgeshistorien enn det enfoldige inntrykket man fort kan sitte igjen med når den tradisjonelle historien om Norge fortelles. For Norge er et eksotisk land. Når vi blar bakover i historien, og kommer forbi nasjonaltåka, åpner det seg et landskap mer fargerikt og spennende enn . . . la oss si Marokko?
4 EGNERS GODT BEVARTE HEMMELIGHET: KARDEMOMME BYS ARABISKE FORBILDE
Finnes det noe norskere enn Kardemomme by? Er det noe som bedre samsvarer med våre norske idealer enn Thorbjørn Egners (1912–1990) fredelige småbyunivers, virkeliggjort i den idylliske Dyreparken i Kristiansand, dit foreldre og barn i titusentall reiser hvert år? «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Slik oppsummerte Egner våre norske idealer i én setning. Norges Grunnlov bruker flere tusen sider på å formidle sitt budskap. Egner bruker én setning. Men hvor kommer egentlig denne Kardemommeloven fra? Hvor har Thorbjørn Egner hentet sin inspirasjon til å skape dette fredelige idealsamfunnet? Fra Kampen, Kristiansand, Telemark? Nei, fra NordAfrika. Nærmere bestemt fra byen Fez i Marokko! La oss først rekapitulere og understreke hvor viktig Egners Folk og Røvere i Kardemomme by fra 1955 er for dagens nordmenn og intellektuelle debatter. Høsten 2004 utga Nikolaj Frobenius romanen Teori og praksis, om sin oppvekst i drabantbyen Rykkinn i Bærum, rikmannskommunens svar på Oslo øst. I denne fiksjonaliserte selvbiografien skildrer han barndommen og ungdomstiden «i et av Norges mest belastede nabolag.» Frobenius forklarte høsten 2004 situasjonen slik: «Det var her på Rykkinn kardemommeloven gikk i stykker.»30 Enhver nordmann skjønner hva Frobenius mener. Hvor ille må det ikke ha vært på Rykkinn, selve motstykket til Kardemomme by? Omtrent samtidig beskrev psykiater Hans Olav 37
Fekjær, overlege ved Blå Kors Senter, Norges rus- og spilleavhengighetsproblem ved å henvise til Egner og sette problemet i sammenheng med menneskerettighetserklæringen. I en aviskronikk diskuterer Fekjær ideen om at uskyldige tredjepersoner ikke må rammes: «Denne tankegangen ble allerede uttrykt i Menneskerettighetserklæringen i 1789: ’Frihet er å kunne gjøre alt som ikke skader andre.’ (Senere slo politimester Bastian fast i Kardemommeloven: ’Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.’)»31 Viktigere kan Egner-filosofien knapt gjøres. Egner har så stor betydning i Norge at selv en kosmopolitisk filmskaper som Khalid Hussain, med familiebakgrunn fra Pakistan, finner det nødvendig å fremstå som kardemommme-muslim. Om Hussain heter det i et portrettintervju: «Selv er han muslim etter Kardemommeloven, og mener den kan erstatte mye religiøs svada. ’Kjernen er at du skal være snill mot andre mennesker. At vi klarer å skape så mye konflikter og bråk og virvar rundt (omkring), er hårreisende . . . Nei, jeg holder meg til Kardemommeloven.’»32 At muslimer som Hussain mener Kardemommeloven er i tråd med eget livssyn, er ikke så rart som det høres ut. Kardemomme by ble tross alt til med muslimske Marokko og Algerie som utgangspunkt. Satt på spissen lyder dette kanskje som en skrøne. Men det er bare fordi denne informasjonen har hatt en tendens til ikke å bli nevnt. Det er skrevet hundrevis av artikler og flere bøker om Egner, uten at inspirasjonskildene kommer fram. Vi får dermed et inntrykk av at Kardemomme by er «norsk», basert på verdiene fra Egners liv på Kampen under Gerhardsentiden. Da Morgenbladet anmeldte teateroppsetningen i Oslo i 1995, lød konklusjonen: «Kardemomme forblir sosialdemokratiets Utopia par excellence.» Og da NRK1 våren 2005 sendte sin serie Drømmen om Norge, med Stian Barsnes Simonsen som reiseleder gjennom 12 TV-episoder, ble Karde38
momme by koblet til det erketypiske uttrykket for etterkrigstidens Gerhardsen-solidaritet. Leser vi derimot hva Thorbjørn Egner skrev selv, oppdager vi noe helt annet. I Et selvportrett – som ble skrevet i 1984 og trykket i Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, men først utkom som bok i 2001 – forklarer Egner hvordan Kardemomme by kom til verden. Kapitlet «Folk og røvere i Kardemomme by» åpner slik: «Jeg hadde lenge hatt i tankene, og ofte tegnet på papiret, en liten fantasiby med et høyt tårn og små hus omkring – og palmer og byport og esler i gatene inspirert av inntrykk fra små landsbyer i landene rundt Middelhavet . . . Og slik ble Kardemomme by til.»33 Egner viser til verden der ute som inspirator, ikke til Kampen, hvor han vokste opp. Kapitlet «Med tusjpenn og tegneblokker til middelhavslandene» begynner slik: «Reiser til landene rundt Middelhavet med skissebøker og tusjpenn har vært en inspirasjonskilde både for mine barnebøker og lesebøker.»34 Det er folkelivet i Nord-Afrika og Marokko han vier størst plass til, etter den første reisen dit i 1949: «Kanskje allermest er Marokko med sine medinaer og torv med esler og kameler og et fargerikt folkeliv for meg blitt selve eventyrverdenen.» Nå kan vi bedre skjønne hvorfor Kardemomme by – som ble presentert for publikum for første gang i «Barnetimen for de minste» i 1954 – har en talende kamel, som går i rute mellom sør og nord med pepper og kanel. Vi gjenkjenner referansen til eselet Pontius, samt hans følgesvenn Tommy, gutten med det palestinalignende skjerfet over skulderen. Vi kan tenke oss hvorfor Kasper, Jesper og Jonatan har en løve i kalksteinshuset, hvorfor elefanten Grosso er en naturlig del av bybildet, samt forklaringen på palmer, været, folkelivet, husene: Vi er ikke på det norske Sørlandet, men i NordAfrika. Kardemomme by er en fantasiby, men Egner selv levner ingen tvil om hvor denne fantasien har sitt utspring: 39
Noe av miljøet i Kardemomme by, med sine hus og palmetrær og byport og esler i gatene, er nok påvirket av inntrykkene derfra. Allerede i 1949 var jeg på stipendreise sydover i Italia, Syd-Frankrike, Algier og Marokko. Jeg vandret alene rundt i de trange men folksomme medinaer i Fez og Marrakech, tegnet og skrev illustrerte brever hjem. Siden er reisene sydover blitt nesten en nødvendighet – for å tegne og samle inntrykk – og da med min kone Annie som trofast reisefølge.35
Det karakteristiske ved Kardemomme by er det bilfrie bylivet, folkelivet og den joviale stemningen med palmer bak en bymur med inngangsport. Dette miljøet er fjernt fra det værutsatte, pietistiske og religiøse sørlandslivet med trehusbebyggelsen, dette området i Sør-Norge hvor Kardemomme by ble åpnet 8. juni 1991. Kardemomme by er mer en kopi av de nordafrikanske medinaene, som araberne bygde da de kom til Nord-Afrika på 800-tallet. Medinaene er store områder med labyrintaktige, smale smug – hvor det bor mennesker i nærheten av markeder, torv og små butikker. I et slikt tett bymiljø kan man ikke plage andre. For øvrig kan man gjøre som man vil. Det er mer enn bare den synlige, arkitektoniske likheten som forbinder Kardemomme by og medinabyene Fez, Marrakech og Tetuan. Det er selve den vennlige og utadvendte stemningen i de arabiske byene som kom til å prege Egners syn på mennesker i sosiale situasjoner: «Der oppsøker vi de opprinnelige og maleriske små byer og landsbyer, og når jeg finner spennende motiver, slår vi oss til på torv og i gater, og jeg tegner hus og dyr og mennesker, mens Annie, for at jeg skal få arbeidsro, prater med store og små som strømmer til for å se på det jeg tegner. Og de ler og er glade og blir våre venner.»36 Noen år senere ble han så god venn med postmester Iâli og hans kone Ada i byen Taroudant at han tegnet dem i sofaen, før de fylte bilen hans med appelsiner. Fra denne reisen, hvor Egner-familien dro sydover i et halvt år i 1964, fortalte han i 40
detalj om hvordan Kardemommeloven råder i de afrikanske medinaene. Dette utdypet det uutslettelige inntrykket han fikk under den første reisen i 1949. Familien oppholdt seg i 1964 i «to eventyrlige måneder i Marokkos små og store byer. Det er dager vi aldri kommer til å glemme. Her møtte vi fra første dag en enestående gjestfrihet og interesse. De unge fikk lett kontakt med marokkanske ungdommer. De ble buden hjem til deres familier, og vi foreldre ble buden med, ble hjertelig mottatt og servert mint-te og kaker eller marokkanske retter». For Egner var dette den marokkanske gjestfriheten, slik den også kommer til uttrykk i den vennlige vismannen Tobias i tårnet, ja i livet som sådan i Kardemomme by. Ideen om at man ikke skal plage andre, men være snill og grei, gjenfinner vi i hans skildring av hvordan araberne omgås hverandre: «Når vi satt i medinaen og tegnet, opplevet vi samtidig livet på nært hold. Vi var betatt av hvordan de små araberbarna tok seg av mindre søsken, ofte i en pose på ryggen. Vi så barn på åtte ni år leie sin blinde bestefar eller oldefar gjennom de travle gatene . . . Mange tittet interessert bort på oss, nikket vennlig, stanset kanskje og tok en liten titt på tegningen.» Det er som om Tobias, Tommy, Kamomilla og politimester Bastian kan dukke opp rett rundt hjørnet, om ikke de går rundt i medinaen, da – med arabiske navn og klær. Egner fortsetter å beskrive det som for ham fortoner seg som nye og uvante omgangsformer: «Arabere håndhilser gjerne på hverandre. Og når vi en dag på vår vandring i medinaen kanskje traff en marokkaner som hadde sett på at jeg tegnet dagen før – så håndhilste han på oss som gamle kjente, og når vi så var sju å hilse på for ham, så ble det en hel seremoni som stanset hele det pulserende liv i den trange souken. Men ingen marokkaner forarges over å bli stanset et minutt eller to. Tvertimot smilte de og så alle ut som de gjerne ville delta i håndhilsingen. Vi møtte vennlighet overalt i Marokko.»37 41
Egner lærte mye på sine reiser sydover, hendelser som han kunne dikte videre på hjemme, skape sin egen marokkanske fantasiverden tilpasset den norske virkeligheten. Det merkelige er at man i Norge har tolket en medinaby med palmer, løver og kameler – og vennlighet – som typisk norsk. Allerede i første setning i Folk og røvere skriver Egner: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den . . . Der går det esler og kameler i gatene for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to – nå og da.»38 Kardemomme (Elettaria cardamomum) er en urt i ingefærfamilien som opprinnelig kommer fra India, men som i arabiske land ofte brukes i kaffen. Var det i en medina at Egner første gang fikk smake kardemomme? Han gir ikke noe svar i selvportrettet, men diktningen inneholder mange andre referanser til området: Hunden Hannibal er oppkalt etter den fønikiske og nordafrikanske hærføreren Hannibal (247–183), som inntok det romerske riket med elefanter. Hannibals Kartago regjerte på den tid også over dagens Marokko. Ser man nøye på Egners tegning av tante Sofies blå ytterdør, finner man at den er påført kruseduller ikke ulike arabiske skrifttegn. Flere av tegningene i Egners første versjon av Kardemomme by i 1955, ligner nærmest på kopier av de skissene han tegnet i Fez i 1949. I hans korte selvportrett er ikke noe annet land vektlagt så mye som Marokko. Folkelivet i de andre landene han har besøkt, blir knapt omtalt. Kardemomme by i Kristiansand dyrepark blir dermed det nærmeste man kan komme en gjenskaping av en marokkansk medina i Norge. Mindre norsk blir det ikke. Også andre land enn Marokko har bidratt til Kardemomme by. Da det på slutten av 1980-tallet ble bestemt at byen skulle bygges, dro sønnen Bjørn Egner til landsbyen Ojen i Costa del Sol i Sør-Spania. «Her gjorde han oppmålinger av torv og gater, av gesimsdetaljer med spansk takstein og takrenner, blomsterpotteoppheng og rekkverksdetaljer.»39 42
Røverhuset «ble funnet på Rhodos», mens trikken som kjører rundt Kristiansand er hentet fra Tyskland. Egner påpeker at han også fant den joviale stemningen i Danmark, som han besøkte etter krigen i 1945: «Jeg mener selv at jeg har lært meget av det danske lynne. Det tror jeg kommer tydelig fram blant annet i Kardemomme by og ikke minst hos politimester Bastian og fru Bastian.» Kardemomme by er et internasjonalt produkt: Kardemommeloven og medinalivet fra Marokko, husene fra Spania, lynnet fra Danmark, røverhuset fra Hellas. Alt samlet og plassert i Dyreparken i Kristiansand. Men slik nordafrikanske kameler ikke blir «typisk norske» av å bli importert til dyrehager i Norge, slik blir heller ikke et arabisk medinaliv «typisk norsk» ved å plasseres i Kristiansand. I boka Symposiet i Kardemommebakkeskogen (1998) skriver filosofen Øystein Sjaastad 370 sider om Thorbjørn Egner og hans verk. Paralleller blir trukket fra Egner til både Platon, Aristoteles, Nietzsche og Habermas. Men ikke et ord blir sagt om Egner i Marokko, eller om påvirkningen fra nordafrikanske medinaer. Kardemomme-skaperen selv betonte i første rekke den utenlandske inspirasjonen, ikke den norske. Det var det marokkanske, danske og sydlandske folkelivets kontrast til vår mentalitet som virket forløsende på Egners inspirasjon. Hvem har størst grunn til å være stolte av vennligheten og omgangsformen i Kardemomme by? Nordmenn? Eller marokkanere og dansker? Hvis en marokkansk forfatter ble så begeistret over kulturen i Lofoten at han skrev en bok om den, og deretter gjenskapte et Nord-Norge i miniatyr med lundefugler, reinsdyr og kanskje et par isbjørner utenfor Marrakech, ville ikke nordmenn da føle seg usigelig stolte? Ville vi ikke følt oss snytt dersom marokkanerne påsto at deres humoristiske Oluf i Raillkattlia var et vitnesbyrd om deres egen gode moral? Og at ingenting av dette hadde noe å gjøre med omgangsformen 43
og livet i Nord-Norge? Hvorfor glemmer vi da så lett den grunnleggende utenlandske inspirasjonen for Egners livsverk? Kanskje fordi det rokker ved et helt lands nasjonale prosjekt. I nasjonalromantikkens ånd er vi blitt opplært til å dyrke hvert folks nasjonale ånd, det særegne som gjør dette folket utvalgt. Slik er det pussig nok nærmest hver eneste gang vi begynner å pirke borti fasaden til det som i den norske offentlighet er definert som «typisk norsk»: Når vi skreller den nasjonale løken, viser den seg å bestå av lag på lag med overnasjonale verdier og påvirkninger. Hva da med selve Historien, vil noen innvende. Kanskje er vi blitt internasjonale først de siste tiårene, spesielt med den så utskjelte amerikaniseringen og globaliseringen? Men hva med alt som har skjedd før, de siste par tusen årene, kanskje spesielt etter at Harald Hårfagre skal ha begynt samlingen av Norge for drøyt 1100 år siden? Det er sentrale deler av denne norgeshistorien resten av vår bok primært vil handle om. Det er nemlig spesielt i Norges fortid vi mener å finne en ny kime til en mer spennende og inkluderende norgeshistorie for vår tid. Så hvor begynner vi? I Gudbrandsdalen? I Telemark? Tja, vi kunne kanskje det, selv om vi tidlig i skriveprosessen oppdaget at vi så Norge bedre på litt lengre avstand – som for eksempel fra Italia, India, ja endog fra Kina. Men veien til et mer eksotisk Norge kan like gjerne starte her hjemme. Etterkommerne av noen av landets virkelig store helter bor nemlig midt blant oss.