Nicholas Sparks Se meg

Se meg

Nicholas Sparks

Se meg Oversatt av Elsa Frogner

Nicholas Sparks Originalens tittel: See Me Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2015 by Willow Holdings, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-51401-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Wessel Wessels/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 9,5/12 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jeannie Armentrout

PROLOG

Han hadde ikke vært i Wilmington i mer enn én dag før han visste at det var en by av den typen han aldri ville slå seg ned i for godt. Den var altfor infisert av turister, og hele stedet så ut som det hadde fått vokse helt ukontrollert, uten noen planlegging. Det historiske strøket hadde riktignok den slags hus han hadde forventet, med søyler, utførlige brystpaneler og omfangsrike magnoliatrær i hagene, men disse vakre boligstrøkene begynte gradvis å gi etter for gågater med butikker på rad og rekke, storkiosker, restauranter og bilforhandlere. Trafikken tok aldri slutt, der den sneglet seg gjennom distriktet, og gjorde det om mulig enda mer uutholdelig om somrene.

Men området rundt Universitetet i Wilmington hadde vært en behagelig overraskelse. Av en eller annen grunn hadde han sett for seg en campus med tung og kjedelig arkitektur fra seksti- og syttitallet. Det fantes et par bygninger av den typen, særlig ytterst på området, men selve kjernen hadde vist seg å være en slags oase – skyggefulle gangveier og velpleide plener; de georgianske søylene og mursteinsfasadene til Hoggard Hall og Kenan Hall skinte i ettermiddagssolen.

Han beundret også fellesområdet. Det var et klokketårn der, og første gang han kom dit, hadde han stirret på bildet som ble reflektert i tjernet bakenfor – selve tiden som ble avspeilet og uleselig i ett raskt blikk. Så lenge han hadde en åpen lærebok i fanget, kunne han sitte og holde øye med aktivitetene, nesten usynlig for studenter som vandret omkring i sin selvsentrerte transe.

Til å være i slutten av september var det varmt. Studenter drev makelig omkring iført shorts og ermeløse topper; det var hud å se overalt. Han lurte på om de kledde seg på samme måte 7

i klassetimene. I likhet med dem var han kommet hit til campus for å lære. Han hadde vært der tre ganger på tre dager, men ennå var det altfor mange folk omkring, altfor mange mulige minner. Og han ønsket ikke å bli husket. Han hadde fundert på om han skulle flytte til et annet område, før han til slutt kom til at det var det ingen grunn til. Så vidt han kunne se, var det ingen som enset at han var der.

Han var nær, så veldig nær, men akkurat nå var det viktig å forbli tålmodig. Han trakk pusten dypt, og holdt den litt før han til slutt slapp den ut. På gangveiene så han et par studenter gå mot sine klasserom med ryggsekker slengt over skuldrene, men på denne tiden av dagen var de fleste elevene mer opptatt av å få en tidlig start på helgen. Her og der sto de i små klynger på tre eller fire, mens de snakket og tok små slurker av vannflasker han mistenkte var fylt med alkohol. Han så også et par typer som så ut som de var hentet rett ut fra en Abercrombie-katalog, kaste en frisbee frem og tilbake, mens kjærestene deres sto og skravlet litt bortenfor. Han fikk øye på en ung mann og en ung kvinne som kranglet; kvinnen var rød i ansiktet. Øynene hans fulgte henne idet hun skjøv kjæresten unna, og på den måten skapte avstand mellom dem. Dette fikk ham til å smile. Han respekterte sinnet hennes, og det at hun i motsetning til ham ikke var nødt til å skjule det hun følte. Bortenfor paret spilte en gjeng et populært ballspill med den sorgløse løssluppenheten som kjennetegner folk uten egentlig ansvar.

Han regnet med at mange av de studentene han så, planla å gå ut både i kveld og i morgen kveld. Sammenkomster i de respektive studentforeningene. Barer. Klubber. For mange av dem begynte helgen i kveld, ettersom mange ikke engang hadde undervisning på fredager. Den første gangen han fikk vite dette, var han blitt forbauset. For så dyr som en collegeutdannelse var, hadde han trodd at studenter ville kreve flere undervisningstimer, ikke helger som strakte seg over tre dager.

Men på den annen side antok han at opplegget passet både elevene og lærerne deres. Ønsket ikke alle at saker og ting skulle være enkle nå for tiden? Anstrenge seg minst mulig? Ta snarveier?

Jo, tenkte han. Det er nøyaktig det studentene lærer her. De 8

lærte at vanskelige avgjørelser ikke var nødvendig, at å ta det riktige valget var uvesentlig, særlig hvis det medførte hardt arbeid. Hvorfor lese eller prøve å forandre verden på en fredag ettermiddag når man kunne være ute og nyte solen?

Han så fra venstre mot høyre, og lurte på hvor mange av disse studentene som overhodet tenkte på det livet de kom til å leve. Cassie hadde gjort det, tenkte han. Hun tenkte hele tiden på fremtiden. Hun hadde planer. Som syttenåring hadde hun tenkt ut hvordan det skulle bli, men han mintes at det hadde vært noe nølende ved måten hun hadde snakket om det på.

Han hadde fått en følelse av at hun ikke helt trodde på seg selv eller det ansiktet hun viste verden. Hvorfor ellers hadde hun tatt de avgjørelsene hun hadde tatt?

Han hadde prøvd å hjelpe henne. Han hadde gjort det riktige, fulgt loven, skrevet rapporter til politiet, til og med snakket med assisterende statsadvokat. Og frem til det tidspunktet hadde han trodd på samfunnets regler. Han hadde hatt den naive troen at det gode ville triumfere over det onde, at fare kunne holdes i sjakk, at hendelser kunne kontrolleres. Regler ville sørge for at et menneske var trygg for fare. Dette hadde også Cassie trodd – for var det tross alt ikke dette unger ble opplært til når de var små? Hvorfor ellers sa foreldre de tingene de sa? Se til høyre og venstre før du krysser veien. Sett deg aldri inn i en bil med en fremmed. Børst tennene. Spis opp grønnsakene. Ta på deg setebeltet. Listen fortsatte og fortsatte, med regler som var ment å beskytte og redde oss.

Men også regler kunne være farlige, hadde han lært seg.

Regler gjaldt for det alminnelige, ikke det spesielle, og fordi folk fra barndommen av var opplært til å godta regler, var det så lett å følge dem blindt. Stole på systemet. Det var lettere å ikke bekymre seg for tilfeldige muligheter. Det betydde at folk ikke var nødt til å tenke på mulige konsekvenser, og når solen skinte en fredag ettermiddag, kunne de kaste frisbee uten en bekymring i hele verden.

Erfaring var det smerteligste av all læring. I nesten to år nå hadde denne læringen vært alt han kunne tenke på. Den hadde nesten fortært ham, men en klarhet var langsomt begynt å komme til syne. Hun hadde visst om faren. Han hadde advart 9

henne om hva som ville skje. Og til syvende og sist hadde hun bare brydd seg om å følge reglene, fordi det var bekvemt.

Et blikk på klokken fortalte ham at det omsider var på tide å gå. Han lukket læreboken og reiste seg, og sto stille et øyeblikk for å se om bevegelsen hadde fått andre til å legge merke til ham. Det hadde den ikke. Da begynte han å gå. Han krysset fellesområdet med boken under armen. I lommen lå et brev han hadde skrevet, og han siktet seg inn mot postkassen like utenfor fysikkbygningen. Han slapp konvolutten ned i sprekken og ventet. Et par minutter senere fikk han se Serena komme ut av dørene, presis som alltid.

Han visste allerede mye om henne. Nå om dagen lot det til at hvert eneste ungt menneske hadde Facebook og Twitter og Instagram og Snapchat, at deres liv var på utstilling for enhver som gadd å sette bitene sammen. Hva de likte, hvem som var vennene deres, hvor de tilbrakte tiden. Et innlegg på Facebook hadde allerede fortalt ham at hun og søsteren skulle spise brunsj hjemme hos foreldrene førstkommende søndag, og som han sto der og så henne gå foran ham, med det mørkebrune håret dansende over skuldrene, slo det ham igjen hvor vakker hun var. Det var en naturlig ynde ved henne, og selv om gutter hun passerte, var travelt opptatt med å snakke sammen, tok de seg likevel tid til å sende henne anerkjennende smil. Men det virket ikke som hun enset det. Hun var oppslukt av samtalen med en kortvokst, lubben og lys jente, som var en klassevenninne. De hadde tatt et kurs i pedagogikk sammen, og han visste at hun ønsket å bli lærer i barneskolen. Hun la planer, akkurat som Cassie hadde gjort.

Han passet på å holde avstand, styrket av den kraften han følte i hennes nærvær. Denne kraften han hadde holdt så grundig i sjakk disse to siste årene. Hun hadde ingen anelse om hvor nær han var, eller hva han kunne gjøre. Hun kastet aldri så mye som et blikk over skulderen, men hvorfor skulle hun det? For henne var han ingenting, bare enda et ansikt i mengden …

Han lurte på om hun fortalte den lyse venninnen om planene for helgen, om hun skravlet i vei om steder å reise til eller folk hun kunne tenke seg å møte. Selv hadde han til hensikt å spise brunsj med familien på søndag, skjønt ikke som gjest.

10

Isteden ville han holde øye med dem fra et hus i nærheten, et som lå i et område som var borgerlig og solid. Huset hadde stått tomt en måned, etter at eierne hadde måttet gi tapt for tvangssalg, men det var ennå ikke avertert til salgs. Selv om dørlåsene var solide, hadde han uten noe større problem klart å komme seg inn gjennom et sidevindu. Han visste allerede at fra husets største soverom kunne han se inn på deres bakveranda og videre inn på kjøkkenet. Søndag skulle han iaktta den sammensveisede familien når de spøkte og lo ved bordet ute på verandaen.

Han visste noe om hver av dem. Felix Sanchez var et eksempel på den klassiske suksesshistorien til en innvandrer.

Avisartikkelen som med stolthet var laminert og utstilt på restauranten deres, fortalte at han som tenåring hadde tatt seg illegalt inn i landet uten å kunne ett ord engelsk, og at han var begynt som oppvasker på en av stedets restauranter. Etter å ha blitt amerikansk borger femten år senere hadde han spart sammen nok penger til å åpne sitt eget spisested i et handlestrøk. La Cocina de la Familia kalte han stedet, og der serverte han mat tilberedt etter sin kones, Carmens, oppskrifter.

Mens hun laget maten, gjorde han alt annet, særlig i de første årene etter at de åpnet restauranten. Litt etter litt var stedet blitt utvidet, og nå ble det betraktet som en av de beste meksikanske restaurantene i byen. Selv om det var mer enn femten ansatte, var mange slektninger, og dermed ble restaurantens familiepreg beholdt. Begge foreldrene arbeidet fortsatt der, og Serena serverte tre ganger i uken, akkurat som den eldre søsteren, Maria, en gang hadde gjort. Felix var medlem av både Handelskammeret og Rotaryklubben, og han og hans kone gikk til morgenmesse i St. Mary’s hver søndag. Der var han også diakon. Carmen var litt mer av et mysterium; han visste bare at hun fortsatt følte seg mer bekvem med å snakke spansk enn engelsk, og i likhet med mannen var hun stolt av at Maria var blitt den første i familien som tok høyere utdannelse.

Hva Maria angikk …

Han hadde ikke sett henne i Wilmington ennå. Hun hadde vært utenbys i en rettskonferanse de siste dagene, men det var henne han kjente best. Før i tiden, da hun bodde i Charlotte, 11

hadde han sett henne mange ganger. Han hadde snakket med henne. Prøvd å overbevise henne om at hun tok feil. Og til slutt hadde hun fått ham til å lide slik ingen burde lide, og han hatet henne for det hun hadde gjort.

Da Serena vinket farvel til venninnen og satte kurs for parkeringsplassen, fortsatte han å gå rett frem. Det var ingen grunn til å følge henne, og han var fornøyd med å vite at han kom til å se den lille, men lykkelige familien på søndag. Særlig Maria. Maria var muligens enda vakrere enn søsteren, skjønt ærlig talt måtte han si at med de mørke øynene og den bortimot perfekte beinbygningen var begge vinnere i det genetiske lotteriet. Han prøvde å se for seg at de satt tett sammen ved bordet, for til tross for aldersforskjellen på sju år kunne mange tro at de var tvillinger. Og likevel var de forskjellige. Mens Serena var så utadvendt at det nesten ble for mye av det gode, hadde Maria bestandig vært mer stillfaren og intens, den flittigste og mest seriøse. Han lurte på om Serena kanskje så egenskaper i søsteren som hun ønsket å etterligne, og omvendt. Et gys av spenning rislet gjennom ham når han tenkte på helgen, når han visste at det kanskje kom til å bli en av de siste gangene familien kom til å være sammen under tilnærmet normale omstendigheter. Han ønsket å se hvordan de oppførte seg før spenningen begynte å forpeste det harmoniske, lykkelige livet deres … før frykten strammet grepet. Før tilværelsen deres langsomt – og deretter i rasende fart – ble sønderknust.

Han hadde tross alt en grunn til å komme hit, og denne grunnen hadde et navn.

Navnet var hevn.

Kapittel 1 Colin Colin Hancock sto ved vasken på toalettet i kafeteriaen, med skjorten løftet slik at han bedre kunne se slagmerkene på ribbeina. Han gjettet at de ville mørkne og bli blårøde innen han våknet i morgen. Bare det å berøre skrammene fikk ham til å rykke til, og selv om han av erfaring visste at smerten ville gi seg noe om en stund, lurte han på om det ville være vondt å puste neste morgen.

For ikke å snakke om ansiktet …

Det kunne bli et problem – ikke for ham, men for andre.

Klassekameratene på college kom i hvert fall til å stirre på ham med store, skremte øyne, og hviske om ham bak hans rygg, selv om han tvilte på at noen av dem ville spørre ham rett ut hva som var hendt. I løpet av de første ukene ved universitetet hadde de fleste klassekameratene virket greie nok, men det var helt tydelig at ingen av dem visste hvor de skulle plassere ham.

Heller ikke hadde noen prøvd å ta kontakt. Ikke at det plaget ham. For det første var praktisk talt alle seks eller sju år yngre enn ham. Alle var jenter, og han mistenkte at hva tidligere livserfaring angikk, hadde de lite til felles med ham. Med tiden, i likhet med alle andre, ville de nok trekke sine egne konklusjoner om ham. Men det var det faktisk ikke verdt å bekymre seg for. Likevel måtte han innrømme at han så spesielt uhyggelig ut akkurat nå. Det venstre øyet var hovent, og det hvite i høyre øye var blodrødt. Han hadde en flenge i pannen, som var blitt limt sammen igjen, og den blyfargede skrammen på høyre kinnbein minnet om et fødselsmerke. De sprukne, hovne leppene kompletterte bildet. Det han trengte nå, var å få lagt en ispakning på ansiktet så snart som råd var, hvis han ville at jentene i klassen overhodet skulle klare å konsentrere seg.

Men akkurat nå var han skrubbsulten, og han trengte påfyll.

Han hadde ikke spist stort de to siste dagene, og han øns13

ket noe kjapt og greit og – hvis mulig – ikke noe tvers gjennom usunt. Uheldigvis var de fleste stedene allerede stengt på denne tid av døgnet, så han hadde endt opp på en forfallen kafeteria like bortenfor hovedveien, et sted med gitter for vinduene, vannflekker på veggene, avskallet linoleum på gulvet, og båser som var holdt sammen med sterk teip av typen gaffa.

Den eneste fordelen ved stedet var at ingen av de andre gjestene enset hvordan han så ut da han kom seg tilbake til bordet.

Folk som oppsøkte buler som dette så sent på natten som nå, kunne kunsten å passe sine egne saker. Så vidt han kunne se, gjorde halvparten av folk her inne et forsøk på å bli edru etter en kveld med tett drikking, mens den andre halvparten – som utvilsomt var bilførere – også drev på med det samme, bare at de var en anelse mindre påseilet.

Dette var et sted av den typen der det ville ha vært lett å havne i bråk, og etter at han svingte inn på den gruslagte parkeringsplassen med Evan hakk i hæl i Priusen han kjørte, hadde han halvt regnet med at kameraten ville kjøre videre.

Men Evan måtte ha mistenkt det samme om mulig bråk. Det var den eneste grunnen til at han noensinne satte sine bein innenfor dørene til et sted som dette, særlig på denne tiden av døgnet. Evan gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene her inne, med den rosa skjorten, de skotskrutete sokkene, lærmokasinene og det velstelte, sandfargede håret. Faktum var at Priusen hans like gjerne kunne ha vært et neonskilt som annonserte at hans mål var å få rundjuling av de gode, gamle gutta i pickuper, typer som akkurat hadde brukt mesteparten av natten på å ødelegge seg selv.

Colin skrudde på vannkranen og fuktet hendene før han løftet dem til ansiktet. Vannet var kaldt, akkurat som han ønsket. Huden kjentes som den sto i brann. Marinesoldaten som hadde vært motstanderen hans, hadde slått langt hardere enn han hadde regnet med – og da tok han ikke med alle de ulovlige slagene – men hvem kunne ha ant det bare ved å se på ham?

Høy og tynn, med militærklipp og skrullete øyenbryn … Han skulle ikke ha undervurdert mannen, og sa til seg selv at den slags skulle aldri få lov til å gjenta seg. Enten det, eller han kom til å skremme klassekameratene hele året, noe som kunne spo14

lere hele studietiden for dem. Vi har denne supernifse karen i klassen min, og han har blåmerker over hele ansiktet, for ikke å snakke om at han har helt ville tatoveringer, mamma! kunne han tenke seg at de sa i telefonen. Og jeg er nødt til å sitte like ved siden av ham!

Han ristet vannet av hendene. Da han kom ut fra toalettet, fikk han øye på Evan i en bås innerst i kroken. I motsetning til ham ville Evan ha passet nydelig inn på college. Han hadde fortsatt et babyfjes, og mens Colin nærmet seg, lurte han på hvor mange ganger i uken vennen var nødt til å barbere seg.

«Skal si du tok deg god tid,» sa Evan idet Colin gled inn på lærbenken. «Jeg lurte på om du hadde gått deg vill.»

Colin sank inn mot vinylputen. «Jeg håper du ikke var altfor nervøs helt alene her ute.»

«Ha-ha.»

«Jeg har et spørsmål til deg.»

«Vær så god.»

«Hvor mange ganger i uken barberer du deg?»

Evan blunket. «Du var ute på toalettet i ti minutter, og dét var det du tenkte på?»

«Jeg lurte bare på det mens jeg kom gående bort til bordet her.»

Evan stirret på ham. «Jeg barberer meg hver morgen.»

«Hvorfor det?»

«Hva mener du med hvorfor? Av den samme årsaken som du gjør det.»

«Jeg barberer meg ikke hver morgen.»

«Hvorfor i all verden snakker vi om dette?»

«Fordi jeg var nysgjerrig og spurte, og så svarte du,» sa Colin. Han overså Evans ansiktsuttrykk, og nikket mot menyene. «Skiftet du mening og bestemte deg for å bestille?»

Evan ristet på hodet. «Ikke tale om.»

«Du skal ikke spise noe?»

«Nei.» «Sure oppstøt?»

«Nei, det har faktisk mer å gjøre med min mistanke om at 15

siste gang kjøkkenet der inne ble inspisert, var Reagan president.»

«Det er ikke så ille.»

«Har du sett kokken?»

Colin kastet et blikk mot grillen bak disken. Kokken var stereotypen av en kokk på et sted som dette, med et fettete forkle som strammet over den store vommen, lang hestehale og tatoveringer som dekket mesteparten av underarmene.

«Jeg liker tatoveringene hans.»

«Jøss, for en overraskelse.»

«Det er sant.»

«Jeg vet det. Du sier alltid sannheten. Det er en del av problemet ditt.»

«Hvorfor er det et problem?»

«Fordi folk ikke alltid ønsker å høre sannheten. Som når kjæresten din spør om et spesielt antrekk får henne til å se feit ut. Da skal du si at hun er absolutt vakker.»

«Jeg har ingen kjæreste.»

«Det kommer trolig av at du sa til den siste at hun så feit ut, men uten å tilføye det med at hun er vakker.»

«Det var ikke det som hendte.»

«Men du skjønner hva jeg mener. Iblant må man … tøye sannheten litt for å komme overens med folk.»

«Hvorfor det?»

«Fordi det er det folk vanligvis gjør. Det er slik samfunnet fungerer. Man kan ikke si til folk alt som tilfeldigvis dukker opp i hodet. Det gjør at de føler seg utilpass, eller det sårer følelsene deres. Og arbeidsgivere hater den slags, bare så du vet det.»

«OK.» «Du tror meg ikke?»

«Jeg tror deg.»

«Men du bryr deg ikke om det.»

«Nei.» «Fordi du heller vil si sannheten.»

«Ja.» «Hvorfor?»

«Jeg har erfart at det er det som funker for meg.»

16

Evan var taus et øyeblikk. «Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne være mer sånn. Bare si til sjefen det jeg virkelig mener om ham uten å bry meg om konsekvensene.»

«Det kan du. Du velger bare å la være.»

«Jeg trenger lønningen.»

«Det er en unnskyldning.»

«Kanskje.» Evan trakk på skuldrene. «Men det er det som funker for meg. Noen ganger er det nødvendig å lyve. Hvis jeg for eksempel fortalte deg at jeg så et par kakerlakker under bordet mens du var på toalettet, kunne du kanskje mene det samme om å spise her som jeg.»

«Du vet vel at du ikke er nødt til å bli her, ikke sant? Jeg klarer meg.»

«Jeg hører hva du sier.»

«Du bør tenke på deg selv, ikke på meg. Dessuten holder det på å bli sent. Skal ikke du til Raleigh med Lily i morgen?»

«I morgen tidlig, ja. Vi skal i kirken klokken elleve sammen med foreldrene mine, og så er det brunsj rett etterpå. Men i motsetning til deg vil jeg ikke ha noe problem med å komme meg opp av sengen i morgen tidlig. Du ser forresten helt forferdelig ut.»

«Takk.»

«Spesielt øyet ditt.»

«Det vil ikke være så hovent i morgen.»

«Det andre. Jeg tror du har et par sprengte blodkar der.

Enten det, eller du er virkelig en vampyr.»

«Jeg la merke til det.»

Evan lente seg tilbake og slo lett ut med armene. «Gjør meg en tjeneste, vil du? Hold deg unna naboene i morgen. Jeg vil nødig de skal tro at jeg ble nødt til å gå så hardt til verks fordi du er for sent ute med husleien eller noe. Jeg ønsker ikke å få dårlig rykte som husvert.»

Colin smilte. Han var minst femten kilo tyngre enn Evan, og han likte å fleipe med at hvis Evan noen gang hadde satt sine bein på et treningsstudio, var det sannsynligvis for å revidere regnskapet der.

«Jeg lover å holde meg ute av syne,» sa Colin fromt.

«Fint. Av hensyn til mitt rykte og alt det der.»

17

Akkurat da kom serveringsdamen forbi, og satte fra seg en tallerken som var breddfull av eggerøre og skinke, pluss en skål med noe geléaktig havre. Da Colin trakk skålen nærmere, gløttet han på kruset til Evan.

«Hva er det du drikker?»

«Varmt vann med sitron.»

«Helt sant?»

«Det er over midnatt. Hvis jeg drakk kaffe, ville jeg ikke få sove i hele natt.»

Colin måkte en skje med havregryn inn i munnen før han svelget. «OK.» «Hva? Ingen spydige kommentarer?»

«Jeg er bare forbauset over at de har sitron her.»

«Og jeg er forbauset over at de lager eggerøre av eggehviter her. Du er trolig det første mennesket i historien som noen gang har prøvd å spise et sunt måltid på dette stedet.» Han strakte seg etter vannet. «Hva har du forresten tenkt å gjøre i morgen?»

«Jeg må skifte tenningslåsen i bilen. Den starter ikke som den burde. Etterpå skal jeg klippe plenen, og så er det rett ned til treningssenteret.»

«Har du lyst til å bli med oss?»

«Brunsj er egentlig ikke min greie.»

«Jeg inviterte deg ikke på brunsj. Jeg tviler på at de ville slippe deg inn i klubben slik du ser ut. Men du kunne hilse på familien din i Raleigh. Eller søstrene dine. Det er på veien til Chapel Hill.»

«Nei.» «Jeg tenkte bare jeg kunne spørre.»

Colin svelget enda en skje med havregryn. «Ikke gjør det.»

Evan lente seg tilbake der han satt. «Det var forresten noen riktig flotte kamper i kveld. Den etter din var formidabel.» «Å ja?»

«En kar som het Johnny Reese, fikk overtaket i første runde.

Brøt karen ned som en råtass, manøvrerte ham inn i et kvelertak, og så var det over. Den typen beveger seg som en katt.»

«Og poenget er?»

«At han er mye bedre enn deg.»

18

«OK.» Evan trommet med fingrene på bordet. «Så … er du fornøyd med utgangen på din kamp i kveld?»

«Den er over.»

Evan ventet. «Og?» «Ikke noe mer.»

«Synes du fortsatt at det du driver på med, er så lurt? Jeg mener … vel, du vet.»

Colin fylte gaffelen med eggerøre. «Jeg sitter fortsatt her sammen med deg, ikke sant?»

En halv time senere var Colin tilbake på hovedveien. Skyene som hadde truet med uvær i noen timer, gjorde omsider alvor av trusselen, og slapp fra seg storm og regn, ispedd lyn og torden. Evan dro noen minutter før Colin, og da Colin hadde satt seg bak rattet i Camaroen han hadde reparert på de siste årene, grep han seg i å tenke på vennen.

Han hadde kjent Evan så lenge han kunne huske. Da Colin var liten, tilbrakte familien hans somrene i en strandhytte i Wrightsville Beach, og Evans familie bodde like ved siden av.

De hadde tilbrakt lange, solmettede dager på stranden, der de hadde lekt og fisket, og enten surfet eller tumlet omkring på boogie-brett. Ofte tilbrakte de kveldene hjemme hos hverandre, og slik fortsatte det helt til Evans familie flyttet til Chapel Hill, og Colins liv mer eller mindre gikk i oppløsning.

Fakta var enkle nok: Han var barn nummer tre, og eneste sønn av velstående foreldre med en forkjærlighet for barnepiker og absolutt ikke noe ønske om et tredje barn. Som baby hadde han hatt kolikk, og senere ble han et barn som gikk på høygir med voldsom ADHD – en unge av den typen som hadde stadige raserianfall, som ikke kunne konsentrere seg, som fant det umulig å sitte stille. Hjemme drev han foreldrene til vanvidd, fikk den ene barnepiken etter den andre til å si opp, og strevde i det uendelige på skolen. I tredje klasse fikk han en storartet lærer som gjorde at situasjonen bedret seg en tid, men i fjerde gikk det snart nedover igjen. På lekeplassen havnet han i den ene slåsskampen etter den andre, og ble aldri holdt i sjakk. Det var på denne tiden han ble betraktet som en gutt 19

med alvorlige forstyrrelser, og til slutt – fordi de ikke visste hva annet de kunne gjøre – sendte foreldrene ham til en militærskole, i håp om at strukturen der ville gjøre ham godt. Opplevelsene han hadde der det første året, var fryktelige, og han ble utvist midt i vårsemesteret.

Senere ble han sendt til en annen militærskole i en annen stat, og i årene som fulgte, brukte han energien på kampsport – bryting, boksing og judo. Han tok aggresjonen ut på andre, noen ganger med litt vel mye entusiasme, og ofte bare fordi han hadde lyst. Karakterer eller disiplin ga han blaffen i. Etter ytterligere fem utvisninger og fem forskjellige militærskoler senere klarte han så vidt avgangseksamen. Nå var han blitt en sint og voldelig ung mann uten planer for livet, og uten interesse for å finne noen. Han flyttet tilbake til foreldrene, og sju vonde år fulgte. Han så moren gråte, og hørte faren bønnfalle ham om å forandre seg, men han overhørte dem. Fordi foreldrene insisterte på det, begynte han å gå i terapi. Men den nedadgående spiralen fortsatte; underbevisst selvdestruksjon var hovedmålet. Dette var terapeutenes ord, ikke hans, skjønt nå var han enig med dem. Hver gang foreldrene sparket ham ut av familiens bolig i Raleigh, tok han seg inn i hytta på stranden. Der lot han tiden flyte, før han dro hjem igjen og lot syklusen begynne om igjen. Da Colin var tjuefem år gammel, fikk han en siste sjanse til å gjøre forandringer i sitt liv. Og ganske uventet var det nettopp det han gjorde. Så nå var han her. Nå gikk han på college, med planer om å tilbringe de neste tiårene i et klasserom der han ønsket å bli veileder for barn, noe som de fleste ikke kunne fatte.

Colin forsto at det fantes en ironi i hans ønske om å tilbringe resten av livet på en skole – som var et sted han alltid hadde hatet – men slik var det. Han dvelte ikke ved ironien, og han dvelte vanligvis heller aldri ved fortiden. Han ville ikke ha tenkt på noe av dette om det ikke hadde vært for Evans kommentar om å besøke foreldrene i morgen. Det Evan fortsatt ikke fattet, var at bare det å befinne seg i samme rom som dem, var stressende både for ham og for foreldrene – særlig dersom ikke besøket var godt planlagt på forhånd. Hvis han hadde dukket uventet opp, visste han at de kom til å sitte som 20

på nåler i stuen og prøve å snakke om løst og fast, mens minner om fortiden hele tiden fylte luften mellom dem som giftig gass. Han ville føle bølgene av skuffelse og fordømmelse som strømmet ut fra dem. Det kom til å være innlysende i ting de sa eller ikke sa, og hvem hadde noen glede av det? Ikke han, og heller ikke de. De tre siste årene hadde han prøvd å innskrenke de sjeldne besøkene til en times tid, og da som oftest i helger.

Dette var en ordning som så ut til å passe dem alle.

De eldre søstrene hans, Rebecca og Andrea, hadde prøvd å overtale ham til å forbedre forholdet til foreldrene, men han hadde satt punktum for slike samtaler på samme måte som han hadde gjort overfor Evan. Deres liv med foreldrene hadde tross alt vært annerledes enn hans. De hadde begge vært ønsket, mens han hadde vært den store og uønskede forundringspakken som kom sju år senere. Han visste at de mente det godt, men han hadde ikke så mye til felles med dem. Begge søstrene hadde gått på college, og var nå gift og hadde barn. De bodde i det samme fornemme strøket som foreldrene, og spilte tennis i helgene. Jo eldre han ble, desto større ble erkjennelsen av at de valgene de hadde gjort i sitt liv, hadde vært langt smartere enn hans egne. Men så hadde de heller ikke hatt alvorlige forstyrrelser.

Han innså at foreldrene, i likhet med søstrene, i bunn og grunn var gode mennesker. Det hadde tatt ham år i terapi å akseptere at det var han som hadde problemer, ikke de. Han bebreidet ikke lenger moren og faren for ting som var hendt ham, eller det de hadde eller ikke hadde gjort. Om noe betraktet han seg selv som den heldige sønnen til to usedvanlig tålmodige mennesker. Hva så om det var barnepiker som hadde oppdratt ham? Hva så om opphavet omsider hadde kastet inn håndkleet og kibbet ham av sted til en militærskole? Når han virkelig trengte dem, når andre foreldre sannsynligvis ville ha gitt opp, hadde de aldri mistet håpet om at han kunne få livet på rett kjøl igjen.

Og de hadde i årevis funnet seg i all dritten hans. Alvorlig mye dritt. De hadde latt som de ikke enset at han drakk og røykte marihuana, eller at musikken dundret på full guffe til alle tider; de hadde avfunnet seg med festene han holdt 21

straks de var bortreist, fester som etterlot huset i en sann røre.

De hadde oversett slåsskamper på barer og mange arrestasjoner. De kontaktet aldri myndighetene når han brøt seg inn i strandhytta, selv om han også der forårsaket stygge skader. De hadde kausjonert for ham flere ganger enn han kunne huske, og betalt advokatregningene. Og for tre år siden – da han risikerte en lang fengselsstraff etter et slagsmål på en bar i Wilmington – hadde faren trukket i diverse tråder for å få til en avtale som satte strek over hele det kriminelle rullebladet hans.

Om han da ikke rotet det til igjen. Som en del av avtalen ble det krevd at Colin tilbrakte fire måneder på et kurs i sinnemestring på en institusjon i Arizona et sted. Da han kom hjem igjen, og fordi foreldrene ikke tillot ham å bo i barndomshjemmet, hadde han igjen tatt seg inn i strandhytta, som på den tiden var lagt ut for salg. Han hadde også fått ordre om å rapportere jevnlig til kriminalbetjent Pete Margolis i Wilmingtonpolitiet. Mannen Colin hadde slått ned i baren, var en informant Margolis hadde hatt glede av i mange år, og som et resultat av denne slåsskampen hadde en høyprofilert sak Margolis hadde jobbet med, gått i vasken. Derfor hatet Margolis Colin oppriktig og inderlig. Han hadde hele tiden argumentert sterkt imot avtalen, og senere krevde han å overvåke Colin både jevnlig og tilfeldig, på samme måte som om han var tilsynsvergen hans. Og helt til slutt sto det i avtalen at dersom Colin igjen ble arrestert, uansett årsak, ville hele det opprinnelige rullebladet bli gjeninnsatt, og han kom automatisk til å bli dømt til nærmere ti års fengsel.

Til tross for betingelsene, til tross for at han var nødt til å forholde seg til Margolis, som formelig klødde etter å smekke håndjern på ham, var det en fantastisk avtale. Og alt takket være faren … selv om han og Colin hadde problemer med å snakke med hverandre nå for tiden. Colin hadde i henhold til avtalen forbud mot å sette sine bein i barndomshjemmet igjen, selv om faren hadde myknet på den spesielle forordningen i det siste. Å bli permanent kastet ut av huset etter at han kom tilbake fra Arizona, for deretter å stå ute på veien og følge med mens nye eiere overtok strandhytta, hadde tvunget Colin til å revurdere sitt liv. Han hadde endt med å overnatte hos ven22

ner i Raleigh, der han hadde drevet fra den ene sofaen til den neste. Litt etter litt var han kommet til at hvis han ikke maktet å forandre på tilværelsen, ville han bli fullstendig ødelagt.

Omgivelsene der var ikke bra for ham, og vennegjengen var like tøylesløs som han. Fordi han ikke hadde noe annet sted å dra til, hadde han kjørt tilbake til Wilmington og forbauset seg selv ved å ringe på hos Evan. Evan hadde bodd der etter å ha tatt eksamen ved Universitetet i Nord-Carolina, og var blitt like forbauset over å se igjen sin gamle venn. Vaktsom og litt nervøs hadde han også vært, men Evan var Evan, og han hadde ikke noe imot at Colin ble boende hos ham en tid.

Det tok litt tid å gjenvinne Evans tillit, for på denne tiden hadde deres livsløp tatt forskjellige veier. Evan lignet mer på Rebecca og Andrea; han var en ansvarsbevisst borger som ikke hadde mer erfaring fra fengselslivet enn det han hadde sett på TV. Han arbeidet som revisor og økonomisk planlegger, og med den forsiktigheten som profesjonen tilsa, hadde han også kjøpt et hus med kjellerleilighet og separat inngang, noe som gjorde det lettere å betale avdragene på boliglånet. Denne leiligheten var tilfeldigvis ledig da Colin dukket opp. Colin hadde ikke tenkt å bli så lenge, men det ene førte det andre med seg, og da han fikk jobb som bartender, hadde han flyttet inn for godt. Tre år senere betalte han fortsatt husleie til den beste vennen han hadde i verden.

Til nå hadde alt gått greit. Han slo plenen og trimmet hekken, pluss at han betalte en rimelig leie. Han hadde sitt eget sted med egen inngang, men også Evan var like i nærheten, og han var nettopp den mannen Colin trengte i sitt liv akkurat nå.

Evan iførte seg dress og slips når han gikk på jobben, og huset var ryddig og rent og smakfullt møblert. Dessuten drakk han aldri mer enn to øl når han gikk ut. Han var også den hyggeligste karen man kunne tenke seg, og han aksepterte Colin med alle de feilene han hadde. Og av gud vet hvilken grunn, trodde han på ham, selv når Colin visste at han ikke alltid fortjente det.

Evans forlovede, Lily, var stort sett skåret over samme lest.

Selv om hun var ansatt i reklamebransjen og eide sin egen selveierleilighet ved stranden – det var foreldrene som hadde 23

kjøpt den til henne – tilbrakte hun tid nok hos Evan til at også hun var blitt en viktig del av Colins liv. Det hadde tatt tid før hun ble fortrolig med ham; den første gangen de møttes, hadde han hatt lys piggsveis og hull i begge ørene, og den innledende samtalen hadde dreid seg om en slåsskamp i en bar i Raleigh, der den andre karen måtte på sykehus. En tid kunne hun simpelthen ikke begripe hvordan Evan kunne være venner med ham. Lily var debutant fra Charleston og hadde gått på college i Meredith. Hun var tertefin og høflig, og ordene hun brukte, var som et ekko fra en svunnen tid. Men hun var også den absolutt nydeligste jenta Colin noen gang hadde sett, og det var ikke underlig at Evan var som gelé i hendene hennes. Med det lyse håret, de blå øynene og et tonefall som hørtes som honning selv når hun var sint, fremsto hun som det siste mennesket i verden som ville gi Colin en sjanse. Men det hadde hun likevel gjort. Og i likhet med Evan hadde hun etter hvert begynt å tro på ham. Det var Lily som hadde foreslått at han skulle begynne på junior college for to år siden, og det var Lily som hadde undervist ham om kveldene. Og ved to anledninger var det Lily og Evan som hadde hindret Colin i å gjøre impulsive brølere av den typen som kunne ha sendt ham rett i fengsel.

Dette var ting som gjorde at han satte enormt pris på henne, på samme måte som han satte stor pris på forholdet mellom henne og Evan. Det var lenge siden han hadde bestemt seg for at hvis noen noensinne truet de to på noen måte, ville han ta hånd om det, uansett konsekvenser. Uansett om det innebar at han måtte tilbringe resten av livet bak lås og slå.

Men alle gode ting har en ende. Var det ikke det folk sa?

Livet han hadde levd de siste tre årene, kom til å forandre seg, om så bare fordi Evan og Lily var forlovet, med planer om vårbryllup. Selv om begge insisterte på at Colin kunne fortsette å bo i sokkelleiligheten etter at de var gift, visste han også at helgen før hadde de vært på visninger i hus nærmere Wrightsville Beach, med eneboliger som hadde den slags doble verandaer som var så vanlige i Charleston. Begge ønsket barn, begge ønsket hele pakka med hvitt stakittgjerde og alt det der, og Colin tvilte ikke på at innen året var omme, ville Evans nåværende bolig bli lagt ut for salg. Etter den tid ville Colin igjen måtte 24

klare seg selv, og selv om han innså at det ikke var realt å forvente at Evan og Lily skulle ta ansvar for ham, lurte han iblant på om de var klar over hvor viktige de var blitt for ham i løpet av disse tre siste årene.

Som for eksempel i kveld. Han hadde ikke bedt Evan bli med på kampen, det hadde vært Evans idé. Heller ikke hadde han bedt Evan holde ham med selskap når han spiste. Men Evan hadde trolig en mistanke om at hvis han ikke hadde vært med, kunne Colin ha endt opp på en bar istedenfor en kafeteria, at han ville ha slappet av med drinker istedenfor et slags frokostmåltid ved midnattstider. Og selv om Colin jobbet som bartender, var det ikke spesielt klokt av ham å befinne seg på den andre siden av bardisken nå om dagen.

Da Colin omsider kjørte av fra hovedveien, styrte han inn på en svingete landevei, der furu og rødeik vokste om kapp på hver side, og kudzu slynget seg uten å gjøre noen forskjell på dem. Det var mindre en snarvei enn et forsøk på å unngå en uendelig rekke med trafikklys. Lyn fortsatte å glimte, tegnet sølvstreker på skyene og glimtet til som syn fra en annen verden. Regnet og vinden økte i styrke. Det var så vidt vindusviskerne klarte å gjøre jobben, men denne veien kjente han godt.

Han saktnet farten i en av de mange svingene, før han instinktivt satte foten på bremsen.

Foran ham sto en bil med takstativ på skjeve inn mot veiskulderen, med begge blinklysene på. Bagasjerommet sto åpent for vær og vind. Idet Camaroen senket farten, kjente han at bakenden skrenset litt før dekkene fikk tak igjen. Han skled inn i motgående kjørefelt for å gi god klaring til den andre bilen, og tenkte at mannen ikke kunne ha valgt verre tid og sted til motortrøbbel. Ikke bare var sikten elendig i dette uværet, men fylliker som dem han hadde sett i kafeteriaen, ville være på hjemvei snart, og han kunne så levende forestille seg at en av dem tok svingen altfor raskt og pløyde seg inn i bakstussen på bilen.

Ikke bra, tenkte han. Det var absolutt et opplegg som skapt for en ulykke, men samtidig var det heller ikke hans sak. Det var ikke hans jobb å redde fremmede, og antagelig kunne han ikke være til større hjelp uansett. Han begrep seg på motoren 25

i sin egen bil, men bare fordi Camaroen var eldre enn han selv.

Moderne motorer lignet mer på datamaskiner. Dessuten hadde sjåføren sikkert ringt etter hjelp allerede.

Idet han langsomt rullet forbi bilen, la han imidlertid merke til at bakhjulet var flatt, og at det sto en kvinne bak bilen. Våt til skinnet og iført jeans og en kortermet bluse strevde hun med å få reservedekket ut av bagasjerommet. Lyn glimtet til – en lang serie med flimrende blitz som fanget inn elendigheten hennes – inkludert maskaraen som rant. I samme øyeblikk gikk det opp for ham at det mørke håret og avstanden mellom øynene hennes minnet ham om en av jentene i klassen, og skuldrene sank sammen.

En jente? Hvorfor måtte det være en jente som hadde problemer her ute? For alt han visste, var dette jenta fra klassen hans, og han kunne ikke late som han ikke hadde lagt merke til at hun trengte hjelp. Dette var virkelig ikke noe han ønsket seg akkurat nå, men hadde han noe valg?

Med et sukk kjørte han inn til veikanten, og lot det være en viss avstand mellom hennes bil og hans. Han satte på sine egne blinklys og snappet til seg jakken fra baksetet. Nå fossregnet det, og han ble klissvåt straks han steg ut av bilen, som om han kom rett inn i en dusj. Han lot hånden gli gjennom håret, trakk pusten dypt og begynte å gå mot bilen hennes mens han lurte på hvor raskt han kunne få skiftet dekk og være ute på veien igjen.

«Trenger du en håndsrekning?» ropte han.

Det forbauset ham at hun ikke sa noe. Isteden stirret hun på ham med forskremte øyne, slapp dekket og begynte langsomt å rygge tilbake.

Kapittel 2 Maria Før i tiden, da hun jobbet ved statsadvokatens kontor i Mecklenburg County, hadde Maria Sanchez sittet i retten med mange kriminelle, hvorav enkelte var siktet for voldshandlinger som holdt henne våken om natten. Hun hadde hatt mareritt om forskjellige saker, og var blitt truet av en sosiopat. Men det enkle faktum var at hun aldri hadde vært så redd den gangen som redselen hun følte akkurat nå, på denne øde strekningen idet den bilen, kjørt av den typen, plutselig stanset ved veikanten.

Det spilte ingen rolle at hun var tjueåtte år, eller at hun hadde tatt avgangseksamen med toppkarakterer fra UNC Chapel Hill, eller at hun hadde studert jus ved Duke. Det spilte heller ingen rolle at hun hadde vært en stigende stjerne ved statsadvokatens kontor før hun fant en annen stilling i et av de beste advokatfirmaene i Wilmington, eller at hun frem til i dette øyeblikket alltid hadde hatt et godt grep om følelsene sine. Straks han kom ut av bilen, var alle slike sannheter som blåst vekk, og det eneste hun kunne tenke, var at hun var en ung kvinne som var helt alene på en øde veistrekning. Da han begynte å gå mot henne, tok panikken overhånd. Jeg kommer til å dø her ute, ble hun plutselig sikker på, og ingen kommer til å finne liket av meg. Øyeblikket før, da bilen hans hadde trillet langsomt forbi hennes, hadde hun sett at han stirret på henne – nesten plirende, som om han målte henne opp og ned. Hennes første tanke var at han hadde hatt på seg en maske, noe som i seg selv var skremmende nok, men langt mindre skremmende enn den brå erkjennelsen av at det faktisk var ansiktet hans hun hadde sett. Det var forslått på begge sider, ett øye var så hovent at det var klistret igjen, og det andre var rødt og blodig. Hun var ganske sikker på at mer blod dryppet nedover pannen på ham, 27

og det var så vidt hun ikke satte i å skrike. Men av en eller annen ubegripelig årsak slapp ikke en lyd ut av henne. I Guds navn, hadde hun tenkt idet bilen var passert, kjør videre, vær så snill. Samme hva du gjør, ikke stopp.

Men Gud hadde tydeligvis ikke hørt etter. Hvorfor skulle Gud blande seg inn for å hindre at hun ble drept og havnet i en grøft et sted her ute i ødemarken? Nei, det hendte nok ikke.

Isteden hadde han bestemt seg for å la denne karen svinge bilen inn til veikanten, og nå kom en mann med lemlestet ansikt mot henne. Opptrinnet var som hentet ut av en grøsserfilm av billigste sort. Eller kanskje han nettopp hadde rømt fra et fengsel, for denne karen var absolutt rene muskelbunten, og var det ikke det fanger drev på med? Løftet vekter hele tiden? Hårklippen var streng, nesten militær – en signatur for en av fengselsgjengene hun hadde hørt om? Den gamle, svarte T-skjorten hjalp heller ikke, eller de fillete dongeribuksene, og måten han holdt om jakken på, skremte vettet av henne. Hvorfor hadde han den ikke på seg i et uvær som dette? Kanskje brukte han den for å skjule en …

En kniv.

Eller, måtte Gud forby, et skytevåpen …

Hun klarte ikke å holde tilbake et lite hyl, og gjennom hodet raste tankene på hva hun kunne gjøre. Slenge dekket på ham?

Det som hun ikke engang klarte å få ut av bagasjerommet.

Skrike om hjelp? Det var ingen i nærheten; ikke en eneste bil hadde passert de ti siste minuttene, og hun hadde glemt igjen mobiltelefonen et eller annet sted, ellers ville hun ikke ha stått her og prøvd å skifte dekk. Løpe? Kan hende, men den glidende måten han beveget seg på, antydet at han uten noe problem ville ta henne igjen. Det eneste hun kunne gjøre, var å komme seg inn i bilen og låse dørene, men han var allerede like i nærheten, og det ville ikke bli mulig å komme seg forbi ham …

«Trenger du en håndsrekning?»

Det var lyden av stemmen hans som ristet henne ut av transen. Hun slapp dekket, begynte å gå bakover, og konsentrerte seg bare om å øke avstanden mellom dem. Igjen lynte det, og hun merket seg noe tomt ved uttrykket hans, nesten som om 28

noe elementært manglet ved personligheten, dette noe som signaliserte at det ikke var greit å voldta og drepe kvinner.

«Hva vil du meg?» klarte hun endelig å kvekke frem.

«Jeg vil da ingenting,» svarte han.

«Så hva gjør du her?»

«Jeg trodde du kunne trenge litt hjelp med å skifte dekk.»

«Jeg klarer meg,» sa hun. «Dette kan jeg fikse selv.»

Han så fra henne til det flate dekket, deretter tilbake på henne igjen. «OK. God natt,» sa han. Og så tverrvendte han og begynte å gå tilbake til sin egen bil. Skikkelsen fjernet seg. Reaksjonen var så uventet at hun et øyeblikk ble stående som paralysert. Han gikk? Hvorfor gjorde han det? Det gledet henne – ja, hun var faktisk henrykt over at han gikk – og likevel, likevel …

«Jeg klarer ikke å få dekket opp av bagasjerommet!» sa hun, og hørte panikken i sin egen stemme.

Han snudde seg mot henne idet han var kommet frem til sin egen bil. «Det ser sånn ut.» Han tok etter bildøren, åpnet den, var i ferd med å sette seg inn – «Vent!» ropte hun plutselig.

Han myste på henne gjennom regnet. «Hvorfor det?» ropte han tilbake.

Hvorfor? Hun var ikke sikker på om hun hadde hørt rett.

Men så hadde hun da også sagt at hun ikke trengte hjelp. Og det gjorde hun heller ikke, bare at det gjorde hun, men hun kunne jo ikke ringe noen heller. Og mens tankene raste i en usammenhengende røre, kom ordene uten at hun ville det.

«Har du en telefon?» ropte hun.

Han lukket litt av avstanden mellom dem, stoppet da han kunne bli hørt uten å rope, men passet på at han ikke kom for nær. Gudskjelov. «Ja,» svarte han.

Hun ble stående og trippe. Hva nå? tenkte hun. «Jeg har mistet mobilen min,» sa hun. «Ja, jeg mistet den ikke helt på ordentlig, altså.» Hun var klar over at hun bablet usammenhengende, men han stirret så ufravikelig på henne at det var umulig å stanse ordene. «Den ligger enten igjen på kontoret, eller jeg glemte den hos foreldrene mine, men det vet jeg ikke med sikkerhet før jeg får tak i Macen min.»

29

«OK.» Han sa ikke noe mer, ble bare stående urørlig med øynene limt i hennes.

«Jeg bruker den tjenesten for å finne igjen mobilen. Appen, mener jeg. Jeg kan finne ut hvor den er fordi den er synkronisert med datamaskinen.»

«OK.» «Ja vel?»

«Ja vel, hva da?»

«Kan jeg få låne din et øyeblikk? Jeg vil gjerne ringe søsteren min.»

«Klart det,» svarte han. Han tullet telefonen inn i jakkefoldene, og da han igjen nærmet seg, tok hun instinktivt enda et skritt tilbake. Han la jakken på bilpanseret hennes og gjorde en bevegelse mot den.

Hun nølte. Han var absolutt merkelig, men hun satte pris på at han hadde trukket seg tilbake. Hun ilte frem til jakken, og fant iPhonen hans stukket inni. Samme modell som hennes. Da hun trykket ned knappen, lyste skjermen opp. Jo da, den virket, men den ville ikke være til noen nytte hvis ikke …

«Fem-seks-åtte-en,» opplyste han.

«Du gir meg koden din?»

«Du får ikke tilgang uten,» forklarte han.

«Er du ikke redd for å gi koden til en fremmed?»

«Har du tenkt å stjele mobilen min?»

Hun blunket. «Nei, selvfølgelig ikke.»

«Da er jeg ikke det minste bekymret.»

Hun var ikke sikker på hva hun skulle si til det, men blås i det. Hun slo inn koden med skjelvende fingre, og ringte søsteren. Men på tredje ring forsto hun at hun bare kom til å få meldingstjenesten. Maria prøvde å holde frustrasjonen i sjakk da hun leste inn en melding, forklarte hva som var hendt med bilen, og ba søsteren om å komme og hente henne. Hun stakk telefonen ned i jakken på panseret, så tok hun et skritt unna og betraktet ham.

«Ikke noe svar?» spurte han.

«Hun kommer.»

«OK.» Igjen glimtet lynet, og han gjorde en bevegelse mot 30

bakre del av bilen. «Vil du at jeg skal skifte dekk for deg mens du venter på henne?»

Hun åpnet munnen for å avslå tilbudet hans nok en gang, men hvem visste når – eller om – Serena ville få meldingen?

Dessuten hadde hun aldri i sitt liv skiftet et dekk før. Istedenfor å svare slapp hun pusten tungt ut og prøvde å hindre stemmen i å skjelve. «Får jeg lov til å spørre deg om noe?»

«Ja.» «Hva … hva er skjedd med ansiktet ditt?»

«En slåsskamp.»

Hun ventet litt før hun forsto at han ikke kom til å si mer om den saken. Bare det, altså? Ingen ytterligere forklaring? Oppførselen hans var så forunderlig at hun ikke visste hvordan hun skulle tolke den. Som han sto der helt urørlig og tydelig ventet på svaret på det tidligere spørsmålet, kikket hun mot bagasjerommet og ønsket at hun hadde visst hvordan man skiftet dekk.

«Ja,» sa hun endelig. «Hvis du ikke har noe imot det, vil jeg veldig gjerne ha hjelp med å skifte dekk.»

«OK.» Hun iakttok ham mens han strakte seg etter bylten på panseret, og stakk telefonen ned i lommen igjen før han tok på seg jakken. «Du er redd meg,» sa han.

«Hva?» «Du er redd for at jeg skal gjøre deg noe vondt.» Da hun ikke sa noe, fortsatte han: «Det kommer jeg ikke til å gjøre, men hva du tror eller ikke, er opp til deg.»

«Hvorfor sier du dette til meg?»

«For hvis jeg skal skifte dekket for deg, må jeg bort til bagasjerommet. Og det innebærer at jeg også må bort til deg.»

«Jeg er ikke redd deg,» løy hun.

«OK.» «Det er jeg ikke.»

«OK,» gjentok han, og så kom han mot henne. Hun kjente hvordan hjertet hamret da han passerte med bare en armlengdes avstand, men følte seg som en idiot da han passerte uten å saktne farten. Han skrudde opp et eller annet, så løftet han opp reservehjulet og satte det til side før han igjen dukket ned mot bagasjerommet, uten tvil for å ta ut jekken.

31

«En av oss må flytte bilen din inn på veien,» sa han. «Den må stå rett før jeg begynner å jekke, ellers kan bilen skli.»

«Men jeg har et flatt dekk.»

Han gløttet rundt siden på bilen mens han sto der med jekken i hånden. «Det vil ikke skade bilen. Bare kjør langsomt.»

«Men den vil blokkere mesteparten av veibanen.»

«Den blokkerer halve veien allerede.»

Han hadde et poeng der … men …

Men hva om alt var en del av planen? Å avlede henne på en eller annen måte? Få henne til å vende ryggen til ham?

En plan som inkluderer å la meg bruke telefonen hans? Og ta reservehjulet ut av bagasjerommet?

Urolig og litt ille til mote satte hun seg inn i bilen og startet den, og så styrte hun den ut på veien og satte på håndbrekket.

Innen hun åpnet døren, holdt han på å rulle reservedekket mot bakhjulet. Hjulavtageren holdt han i hånden.

«Du kan sitte inne i bilen hvis du vil,» sa han. «Dette burde ikke ta så lang tid.»

Hun overveide for og imot før hun lukket døren. Så holdt hun i flere minutter øye med ham fra sidespeilet mens han fortsatte å løsne boltene før han fikk jekken på plass. Et øyeblikk etter kjente hun at bilen løftet seg litt, at den langsomt skumpet oppover før den stanset. Hun så ham skru løs boltene før han fjernet dekket, akkurat idet uværet ble enda mer intenst, og regnet kom som grå, piskende flak. Reservehjulet kom raskt på plass, deretter boltene, og så ble bilen senket igjen. Han plasserte det punkterte dekket i bagasjerommet sammen med jekken og hjulavtageren, og hun hørte det forsiktige smellet da bagasjelokket ble lukket igjen. Og så var det over. Likevel skvatt hun litt til da han dunket på vinduet. Hun rullet det ned, og regn begynte å sprute inn gjennom åpningen. Fordi ansiktet hans fortsatt lå i skygge, var det nesten mulig å glemme skrammene og øyet med de sprengte blodkarene. Nesten, men ikke helt.

«Nå kan du dra,» ropte han over stormen, «men du bør få skiftet ut eller erstattet dekket jo før jo heller! Reservehjulet er ikke ment å brukes i lengre tid.»

Hun nikket, men før hun fikk takket ham, hadde han alle32

rede snudd seg og jogget mot sin egen bil. Han rev opp døren og gled inn bak rattet. Hun hørte motordur, og så – før hun visste ordet av det – var hun igjen alene på veien, skjønt nå i en bil som ville få henne hjem.

«Jeg hørte at telefonen ringte, men jeg kjente ikke nummeret, så jeg lot være å svare,» sa Serena før hun tok enda en slurk av appelsinjuicen. Ved siden av henne ved bordet på verandaen satt Maria med en kopp kaffe. Morgensolen holdt allerede på å gjøre luften varmere. «Beklager at jeg ikke tok den.»

«Men neste gang svarer du, greit?»

«Det kan jeg vel ikke.» Serena smilte. «Hva om det hadde vært en galning som prøvde å få tak i meg?»

«Det var det som var problemet! Jeg var sammen med en galning, og jeg trengte at du kom og reddet meg.»

«Det høres ikke sånn ut. Han virket som en hyggelig kar.»

Maria glodde iltert på henne over kaffekruset. «Du så ham ikke. Jeg har sett skremmende mannfolk før, og denne var mer enn det.»

«Han fortalte deg at han hadde vært i en slåsskamp …»

«Det er det som er saken. Han er tydeligvis voldelig.»

«Men han var ikke det minste voldelig mot deg – du sa at han til å begynne med ikke engang kom nærmere. Og så lot han deg få låne mobilen. Etterpå skiftet han dekket ditt, og så satte han seg tilbake i bilen og kjørte sin vei.»

«Du har ikke fått med deg poenget.»

«Hvilket poeng? At du ikke skal dømme en bok etter omslaget?»

«Jeg prøver å være seriøs her!»

Serena lo. «Jøss, skal si du er nærtagende. Og du vet jo at jeg bare erter deg. Hadde jeg vært der ute, ville jeg antagelig ha tisset i buksene. Strandet bil, øde vei, ingen telefon, en fremmed med blod i ansiktet … det høres ut som en jentes verste mareritt.»

«Nettopp.»

«Fant du forresten mobilen din?»

«Den er på kontoret. Ligger trolig fortsatt på skrivebordet mitt.»

33

«Du mener at den har ligget der siden fredag? Og du merket ikke at du savnet den før lørdag kveld?»

«Og så?»

«Det er visst ikke så mange som ringer deg, hva?»

«Ha-ha.»

Serena ristet på hodet, så strakte hun seg mot sin egen telefon. «Jeg kan ikke leve uten min, bare så du vet det.» Hun knipset et foto av Maria.

«Hva er det til?»

«Instagram.»

«Helt sant?»

Serena tastet allerede som en gal. «Ta det helt med ro. Dette kommer til å bli gøy,» tilføyde hun før hun viste frem bildet og teksten. «Maria, etter å ha overlevd mareritt i mørk gate.»

«Du har vel ikke tenkt å poste det der?»

«Har allerede gjort det.» Serena blunket.

«Du må gi deg med å poste om meg. Dette mener jeg. Hva om en av klientene mine finner det?»

«Da gir du bare meg skylden.» Hun trakk på skuldrene.

«Hvor er pappa, forresten?»

«Han er fortsatt ute og lufter Copo,» sa hun. Copo var en tispe, en nesten helt hvit shih tzu. Etter at Serena hadde flyttet hjemmefra for å studere, hadde hun og Maria kommet hjem en jul og oppdaget at foreldrene deres hadde kjøpt hund. Nå var Copo med dem praktisk talt overalt: til restauranten – der hun hadde sin egen seng på kontoret – til butikken, til og med til revisoren. Copo var langt mer bortskjemt enn jentene noensinne hadde vært.

«Jeg kan fortsatt ikke komme over det,» mumlet Serena.

«De elsker den hunden.»

«Tror du virkelig det?»

«La du merke til halsbåndet med bergkrystaller som mor hadde kjøpt? Jeg ble helt satt ut.»

«Vær grei nå.»

«Jeg er grei!» sa Serena. «Jeg forestilte meg aldri at de kom til å kjøpe hund. Vi fikk aldri hund i oppveksten, og jeg tryglet og ba i årevis. Jeg lovte til og med å ta hånd om den.»

«Det er fordi de visste at du aldri kom til å gjøre det.»

34

«Jeg hoppet kan hende ikke over et år og begynte på college da jeg var sytten, sånn som deg, men jeg er ganske sikker på at jeg ville ha taklet en hund. Og du skal vite at jeg kommer til å søke på Charles Alexander-stipendet neste år.»

«Akkurat, ja.» Maria hevet skeptisk et øyenbryn.

«Jeg mener det. Det dreier seg om pedagogikk for tospråklige elever. Hovedfag. Jeg har fylt ut søknaden, skrevet en stil, fått anbefalinger fra to av mine lærere og alt. Det blir sponset av en privat stiftelse, og jeg har et intervju med styreformannen neste lørdag. Så det så.» Hun la armene i kors.

«Jøss. Det var imponerende.»

«Men ikke si noe til pappa. Jeg har lyst til å overraske ham.»

«Han ville bli henrykt hvis du vant.»

«Ja, ikke sant? Bare tenk på hvor mange flere halsbånd de kunne kjøpe til Copo hvis han slapp å betale skolepenger.»

Maria lo. De kunne høre moren nynne for seg selv inne på kjøkkenet, og lukten av huevos rancheros drev mot dem gjennom det åpne vinduet.

«Men tilbake til i går kveld,» fortsatte Serena. «Hvorfor var du så sent ute? Det var langt over din vanlige sengetid.»

Maria sendte søsteren et skulende blikk før hun kom til at hun like gjerne kunne få det overstått. «Jeg hadde faktisk en date.»

«Ikke tale om.»

«Hva er det som er så spesielt ved det?»

«Ingenting. Jeg trodde bare du hadde bestemt deg for å leve i sølibat.»

«Hvorfor sier du det?»

«Hallo? Glemte du hvem jeg snakket med?»

«Jeg går da ut.»

«Du står kan hende på padlebrett, men du går ikke ut om kvelden. Isteden jobber du. Og ser på elendige TV-serier. Du går ikke engang ut og danser mer, og det elsket du før i tiden.

Og jeg prøvde å få deg med til den lagerbygningen sammen med meg, husker du? Der de danser salsa på lørdagskveldene, ikke sant?»

«Etter hva jeg husker, sa du at det var mange skumle karer der.»

35

«Men jeg hadde det også kjempegøy. Og i motsetning til deg er jeg en elendig danser.»

«Vi går ikke alle på college, vet du. Med kurs som begynner midt på dagen, og fri hver fredag. Enkelte av oss har ansvar.»

«Ja da, ja da, det der har jeg hørt før,» sa Serena og viftet det vekk. «Du hadde ikke hellet med deg, går jeg ut fra?»

Maria kikket seg over skulderen mot det halvåpne vinduet for å være sikker på at moren ikke tyvlyttet.

Serena himlet med øynene. «Du er voksen, vet du. Du er ikke lenger nødt til å skjule privatlivet ditt for mamma og pappa.»

«Sant nok, men vi har bestandig vært litt forskjellige på den måten.»

«Hva? Tror du jeg forteller dem alt?»

«Det håper jeg da inderlig ikke.»

Serena kvalte et knis. «Synd det ikke var en vellykket date.»

«Hvordan vet du det? Kanskje det var det.»

«Det tror jeg ikke.» Serena ristet på hodet. «Ellers ville du ikke ha vært alene på vei hjem.»

Hei sann, tenkte Maria. Serena hadde bestandig vært kvikk i oppfattelsen, men mer enn det – hun var også velsignet med en sunn fornuft som Maria noen ganger ikke la merke til.

«Hallo der?» tilføyde Serena. «Er det noen hjemme? Jeg spurte deg om typen fra i går, han du hadde en date med.»

«Jeg tror ikke han kommer til å ringe meg.»

Serena lot som hun syntes synd på søsteren, men den lattermilde kynismen var tydelig. «Hvorfor ikke? Hadde du med deg PC-en og jobbet hele tiden?»

«Nei. Og det var ikke min skyld. Det var bare … ille.»

«Spytt ut, storesøster. Fortell meg alt.»

Maria lot øynene gli over hagen, og det slo henne at Serena var det eneste mennesket i verden hun virkelig kunne snakke med. «Det er ikke stort å fortelle. For det første hadde jeg ikke tenkt å ha noen date med ham –» «Ikke?»

«Vil du høre dette, eller vil du ikke?»

«Beklager, min skyld.» Serena smilte. «Fortsett.»

«Du husker Jill, ikke sant? Venninnen min fra jobben?»

36

«Smart som bare det, nærmer seg førti og er vill etter å gifte seg, gøyal og festlig? Hun som var hjemme hos oss til brunsj, sopte Copo til seg og nesten ga papsen hjerteanfall?»

«Nettopp.»

«Nei, jeg husker ikke henne.»

«Vel, vi spiste altså lunsj sammen for noen dager siden, og hun overtalte meg til å gå ut og spise middag sammen med henne og kjæresten, Paul, etter at jeg kom hjem fra konferansen. Men uten at jeg ante noe om det, viser det seg at de også hadde bedt en av Pauls venner fra jobben med seg ut, og –» «Vent litt. Var det en kjekk type?»

«Han var absolutt flott å se på, men problemet var at han visste det. Han var uforskammet og arrogant, og flørtet med serveringsdamen hele kvelden. Jeg tror til og med han fikk telefonnummeret hennes mens jeg satt ved siden av ham.»

«Stilig.»

«Jill var like ergerlig som jeg, men det merkelige var at jeg ikke tror Paul enset det engang. Kanskje var det vinen eller hva det nå var, men han bablet i vei om at vi fire burde finne veien til en klubb etterpå, og at han var så glad for at vi kom så godt overens, at han bare visste at vi var som skapt for hverandre. Noe som er underlig, for vanligvis er han ikke sånn.

Som regel er han stille, og Jill og jeg tar oss av all snakkingen.»

«Kan hende er han bare glad i vennen sin. Eller han trodde at du og denne vennen hans kunne lage pene babyer, og at du kanskje ville oppkalle en etter ham.»

Mot sin vilje måtte Maria le. «Kanskje det. Men uansett tror jeg ikke jeg er hans type. Jeg er ganske sikker på at han vil føle seg mer vel sammen med en som er …»

Da Maria lot ordene henge i luften, avsluttet Serena for henne. «Dummere?»

«Jeg tenkte egentlig blondere, som serveringsdamen.»

«Ja ja, men bare så du vet det, har det bestandig vært litt av problemet for deg når det gjelder karer. Du er altfor intelligent.

Og for menn er det på en måte skremmende.»

«Ikke alle. Luis og jeg var sammen i mer enn to år.»

«Var sammen,» sa Serena. «Der har vi ordene som gjelder.

37

Og vet du hva? Det kan være at han var sexy som bare det, men Luis var en skikkelig taper, tvers gjennom.»

«Han var da ikke så ille.»

«Nå skal du ikke bli nostalgisk om alle de gode egenskapene hans. Du kunne aldri ha fått en fremtid med ham, og det vet du.»

Maria nikket. Hun visste at Serena hadde rett, men henga seg likevel til litt nostalgi før hun tok seg sammen. «Ja ja, man lærer så lenge man lever.»

«Jeg er bare glad for at du har bestemt deg for å begynne å date igjen.»

«Det gjorde jeg ikke. Det var Jill og Paul som bestemte for meg.»

«Samme det. Du burde ha vært …»

Mens Serena lette etter de riktige ordene, hadde Maria et forslag: «Mer som deg?»

«Hvorfor ikke? Gå ut, nyte livet, få venner? Det er bedre enn å jobbe hele tiden.»

«Hvordan kan du vite det? Du arbeider bare et par skift i uken.»

«Godt poeng. Jeg kommer bare med en antagelse basert på din mangel på sosialt liv.»

«Tro det eller ei, men jeg liker faktisk å arbeide.»

«Jeg skal se til at det blir risset inn på gravstøtten din,» sa Serena. «Hvordan har du det forresten på jobben?»

Maria vred litt på seg mens hun lurte på hvor mye hun skulle si. «Greit nok.»

«Du sa nettopp at du likte jobben.»

«Det gjør jeg, men …»

«La meg gjette … konferansen, ikke sant? Den du var på sammen med sjefen din?» Da Maria nikket, fortsatte Serena: «Ble den like skrekkelig som du trodde den kom til å bli?»

«Ikke akkurat skrekkelig, men …»

«La han an på deg?»

«På en måte,» medga Maria. «Men ikke verre enn at jeg kunne takle det.»

«Er det ikke han som er gift? Og har tre unger?»

«Jo, det er han.»

38

«Du må be ham slå av bryteren. Du kan true ham med seksuell sjikane eller noe sånt.»

«Det er mer komplisert enn som så. For øyeblikket er det trolig best for meg om jeg bare prøver å overse det.» Da et lite smil begynte å leke om munnen på søsteren, fortsatte Maria: «Hva er det?»

«Jeg tenkte bare at du virkelig har et spesielt lag med menn.

Den gamle kjæresten var utro mot deg, den siste daten flørter med andre jenter, og i mellomtiden vil ikke sjefen din gi seg med å plukke på deg.»

«Velkommen til min verden.»

«Men selvfølgelig er ikke bildet bare svart. Du møtte en kjekk kar i går kveld. En av den typen som hjelper en jomfru i nød, til tross for stormen som raser …»

Da Maria sendte henne et truende blikk, lo Serena og fortsatte: «Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde sett fjeset ditt.»

«Det var ikke vakkert.»

«Og her er du likevel, trygg og hel,» minnet Serena henne på. «Og det gleder meg enormt, om så bare fordi du på den måten har fortsatt tilgang til min visdom.»

«Du må sannelig jobbe med selvrespekten din,» sa Maria surt.

«Jeg er klar over det. Men jeg er skikkelig glad for at du har flyttet tilbake til byen. Disse brunsjene ville ha vært dødskjedelige hvis ikke du var her. Det at du er her, gir mamma og pappa en til å bekymre seg for.»

«Så godt at jeg kan stå til tjeneste for deg.»

«Ja, og det setter jeg pris på. Dessuten har vi fått en sjanse til å bli bedre kjent med hverandre.»

«Vi har da alltid kjent hverandre.»

«Du dro av sted og begynte på college da jeg var ti.»

«Og kom hjem nesten hver helg, og tilbrakte hver ferie her.»

«Sant nok. Du var litt av en pyse på den måten. De første par årene var du så full av hjemlengsel at du gråt hele helgen.»

«Det var tungt å være så langt hjemmefra.»

«Hvorfor tror du jeg går på college her? På den måten er jeg nesten like smart som deg.»

39

«Du er smart. Kanskje du får et stipend, ikke sant?»

«Jeg er ikke så smart som deg, men det gjør ikke noe. Til syvende og sist vil det gjøre det langt enklere å finne seg en kar – ikke at jeg er interessert i noe alvorlig forhold. Men hør her, hvis du vil, kan jeg gjerne holde utkikk for deg. Jeg møter gutter hele tiden.»

«Collegegutter?»

«Noen av dem kunne sikkert ønske seg en eldre kvinne.»

«Du er gal.»

«Si ikke det. Jeg har faktisk ganske god smak.»

«Er det Steve du snakker om?»

«Vi går bare ut sammen. Det er ikke noe alvorlig ennå. Men han virker hyggelig. Han stiller til og med opp som frivillig i Dyrebeskyttelsen. På søndager jobber han med adopsjon av kjæledyr.»

«Liker du ham?»

«Du mener om jeg liker ham veldig? Eller bare liker ham?»

«Hva? Går vi på realskolen nå?»

Serena lo. «Jeg vet ikke helt hva jeg føler ennå. Men han er kjekk, noe som gir meg mer tid til å finne ut av det.»

«Når får jeg hilse på ham?»

«Vel … vi får se hvordan det går. For hvis du skal hilse på ham, vil mamma og pappa ønske det samme, og så mister jeg kontroll over hele situasjonen. Uansett hva som skjer etterpå, vil han tro at jeg tror det er alvorlig, og i motsetning til deg er jeg altfor ung til å slå meg til ro.»

«Jeg ønsker heller ikke å slå meg til ro ennå.»

«Kan hende det. Men du trenger definitivt en kjæreste.»

«Vil du gi deg nå?»

«OK, jeg gir meg. Du trenger ingen kjæreste. Det du trenger, er flaks.»

Da Maria ikke gadd å svare, kniste Serena. «Der traff jeg en nerve, hva?» kvitret hun. «Ja vel, glem det. Hva har du på programmet i dag? Etter at vi drar herfra. Skal du ut på padlebrettet igjen?»

«Jeg hadde tenkt det.»

«Alene?»

«Hvis ikke du har lyst til å gjøre et nytt forsøk.»

40