Oversatt av Kari Kahrs
Hazel Courteney Originalens tittel: Countdown to Coherence This edition published in the UK 2010 by Watkins Publishing, Sixth Floor, Castle House 75-76 Wells Street, London W1T 3QH Text copyright © Hazel Courteney 2010 Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38269-8 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Hanne Marie Kjus Sats: Type-it AS, 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 11,6/13,6 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
Guddommelig inngripen – igjen 11 Reisen begynner 21 Menn i sort 33 Hemmeligheten 47 En ny brikke i puslespillet 61 Bortenfor «hemmeligheten» 77 Superverden 95 Uendeligheten og bortenfor uendeligheten 113 Sjamanen, forskeren og formskifteren 127 Sjelevalg og utfordringer 141 Forvarsler, forutsigelser og planeter 155 Åndelige gjennombrudd, spontan healing og en hellig vitenskapsperson 171 13 Alkymisten, templene og tidens natur 189 14 Teologen og skriftrullene 207 15 Å måle sammenheng og finne sin egen frekvens 225 16 Kosmologen, bevissthet og samskaping 243 17 Det endelige paradokset 259 Anbefalt litteratur 277 Register 281 Om forfatteren 291 Sagt om boken 293
Til alle engasjerte forskere som nå hever blikket over brystvernet. En dag vil menneskene innse hvor modige de faktisk er. Til barnebarnet mitt, James, og alle verdens barn – måtte vi aldri skuffe dere. Til Nicole Hambro, Carole Nayach og alle sanne lysarbeidere. Og fremfor alt til Stuart – min klippe.
Forfatterens takk Jeg retter en stor takk til alle de forskere og eksperter som tålmodig har tilbrakt flere titalls timer sammen med meg, enten ansikt til ansikt eller på telefonen, mens de har delt sine vitenskapelige resultater, beviser og teorier med meg. Deres visdom, tålmodighet og enorme kunnskapsbredde har til tider gjort meg målløs. Det gjelder Gary Renard, professor emeritus William A. Tiller, professor Gary E. Schwartz, professor Frederick Travis, professor Alberto Villoldo, dr. Klaus Heinemann, dr. Miceal Ledwith, professor Bernard J. Carr og Robert Schwartz. Stor klem og tusen takk til dr. Serena Roney-Dougal og dr. Jude Currivan, som bevarte roen til og med da jeg sendte dem e-poster flere ganger om dagen under den tilsynelatende uendelige avsluttende sjekkeprosessen. Takk også til Chris Robinson, også kjent som Premonition Man, og til astrolog Linda Joyce i New York for verdifulle bidrag. Min reise til Damanhur i Italia ble en helt spesiell opplevelse på grunn av den vennligheten som ble Lindsay og meg til del gjennom tolken vår, Esperide Ananas, og Falco. Takk til dere begge. Jeg retter også en stor takk til Veritas Publishing og dr. David R. Hawkins’ biograf, Scott Jeffrey, som har gitt meg tillatelse til å sitere i omfattende grad fra dr. Hawkins’ bok Power vs. Force. Og til Lindsay Jarrett, min venn og forhenværende personlige assistent, som tilbrakte hundrevis av timer med å skrive ut alle lydbåndene – stor takk til deg, Lins.
Dette avsnittet blir ikke fullendt før jeg også har takket Claire – som utløste den reisen som endte med denne boken – og Nicole Hambro, en kjær åndelig venn, som presenterte meg for sjeleforsker Robert Schwarz og forsker dr. Jude Currivan. Takk også til dataforsker David Gordon og Rita Leek for tekniske råd på en kald søndag ettermiddag. Og sist, men ikke minst, takk og anerkjennelse til redaktøren min, Anne Barthel i New York, som ikke kuttet så mye av teksten som jeg fryktet at hun ville gjøre. Til forleggerne mine, Watkins og Michael Mann: Takk for at dere hadde tro på boken og den informasjonen den inneholder. En dyptfølt takk til hver og en av dere.
Kapittel én
Guddommelig inngripen – igjen Det som ligger bak oss og det som ligger foran oss, er ørsmå substanser sammenlignet med det som ligger i oss. – Ralph Waldo Emerson
24. april 2008 – Park Lane, London
J
eg trengte inspirasjon. Ikke fordi livet mitt var vanskelig i seg selv; som journalist innenfor alternativ helse og åndelighet var jeg travelt opptatt med å skrive artikler, og jeg hadde et hjem å holde orden på og en ektemann og et liv å ta meg av – men det var noe som manglet. Etter de spesielle opplevelsene jeg hadde gjennomlevd fra 1998 og utover – hendelser jeg trodde ville forandre livet mitt for godt – var tilværelsen av eller annen grunn blitt verdslig igjen. I flere måneder hadde jeg hatt en helt klar følelse av å befinne meg i uvisshet. Det var på tide å ruske opp i meg selv. Det sies at forandring fungerer like bra som hvile, så jeg bestilte time på et fasjonabelt spa på et hotell for å unne meg en hardt tiltrengt massasje. Det var langt bedre enn å sitte ved datamaskinen min flere timer om dagen, noe som kan være ganske ødeleggende for det kroniske ryggproblemet mitt. Ikke visste jeg at min tilsynelatende harmløse beslutning ut fra et øyeblikks innskytelse skulle komme til å slynge meg inn i et inspirasjonsmessig overgir. Mens en ung kvinne som het Melanie, i stillhet masserte den uttørrede ansiktshuden min, trådte en fremmed inn i det dempet opplyste rommet og satte i gang med soneterapi på føttene mine. Til og med Kleopatra ville ha vært misunnelig. Det sterke ønsket om å gi slipp overveldet meg, og tankene mine ble ført av sted. Jeg tenkte at de unge terapeutene kanskje betraktet meg som en kjedelig «dame som går til lunsj», en kvinne i en viss alder med god tid. Eller kanskje tenkte de ikke noe som helst i den retningen. Jeg lurte på hvor annerledes de kanskje ville føle det hvis de hadde visst mer om meg. Kanskje de ville ha betraktet meg som eksentrisk. Dovent gjenkalte jeg mine lykkelige år på nittitallet, da jeg var spaltist i den britiske nasjonale pressen, og måten alt var blitt snappet fra meg på etter en skjebnesvanger hendelse i begynnelsen av april 1998 … 12
u Beslutningen om å stikke innom Harrods, den verdensberømte forretningen i hjertet av Londons West End, for å kjøpe påskeegg til familien som skulle komme for å feire påskehelgen sammen med oss hjemme hos oss i Birmingham, hadde også virket harmløs nok. Allikevel hadde den nesten kostet meg både livet og forstanden. Mens jeg gikk gjennom telleapparatet ved inngangen, som den gangen var plassert ved inngangen til brødhallen, ble det stående fast. Og i løpet av disse få sekundene følte jeg det som om en vulkan hadde utbrudd i kroppen min. Elektrisklignende rystelser skjøt opp langs ryggraden min og forårsaket intens smerte i hjertet og hodet. I løpet av tre eller fire sekunder ble det på uforklarlig vis bevegelse i telleapparatet igjen. Da jeg snudde for å komme meg ut av forretningen og tilbake i sikkerhet i bilen min mens panikken steg i halsen på meg, «ropte» en stemme i hodet mitt som jeg visste ikke kom fra mitt eget sinn: «Kom deg til lege – nå!» I løpet av 15 minutter lå jeg på benken hos legen min. Ta mitt ord for det – hvis du virkelig tror at du bare har minutter igjen å leve, blir sinnet virkelig konsentrert. Mens jeg tårefylt buste ut med kjærlighetsfulle farvelbudskap til mannen min og døtrene mine, festet legen vår i all hast hjertemonitorer til brystet mitt. Han trodde jeg var blitt rammet av et hjerteanfall. Deretter begynte det å bli virkelig interessant. Mens legen spilte hjerteavlesningen min over telefonen for en kardiolog, ble jeg gjennomstrømmet av en følelse av total ro. Til min store forbløffelse innså jeg at jeg kunne «føle» legens tanker i hodet mitt, og innerst inne visste jeg at hjertet mitt var helt i orden. Det gikk noen øyeblikk før kardiologen kunne fortelle legen min at hjerteavlesningen faktisk var normal, og det var da jeg fortalte ham hva han tenkte. Jeg er ikke sikker på hvem som ble mest sjokkert, han eller jeg. Minnet om dette øyeblikket fikk meg til å smile og grøsse sam13
tidig, og terapeuten la omsorgsfullt enda et teppe over meg. Jeg tenkte på hvor forbløffende det var at jeg nå med en så å si total følelse av objektivitet kunne erindre hendelser som nesten hadde tatt livet av meg. I løpet av noen timer etter besøket hos legen – som hadde rådet meg til å dra hjem og hvile – begynte øynene mine å forandre farge. Med tanke på det jeg akkurat hadde gjennomgått, var det ganske overraskende at jeg så yngre ut – mye yngre. Jeg kunne knapt nok se meg selv i øynene i speilet, for speilbildet forårsaket intens smerte. Og hver gang et spørsmål dukket opp i tankene mine i stillheten i hjemmet vårt i London, «følte» jeg umiddelbart flere svar i hodet, men jeg hadde ingen anelse om hvilket svar som var det rette, om nå noen av dem var det. Jeg begynte å be min stadig mer oppskremte ektemann om å «se meg inn i øynene, så ville han forstå hvem jeg var» – men jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle identifisere det tilsynelatende allmektige «jeget» som befant seg inni hodet mitt og snakket gjennom meg. Jeg var et menneske som virkelig likte å spise, og jeg ble forbløffet over å oppdage at jeg nå ikke engang orket å se fysisk mat. Rundt midnatt den første forferdelige kvelden ringte jeg til en venn av meg, Bob Jacobs, som er naturopat, og han antydet at det kunne være en form for intens åndelig hendelse som var på gang, og rådet meg til å spise noe sukkerholdig for å «jorde» meg. Den gangen hadde jeg ingen anelse om hva som skjedde med meg, men jeg visste at sukker ikke var sunt – men der og da kunne jeg ha puttet i meg så å si hva som helst for å stanse den brennende følelsen i hjernen. Flere måneder senere fortalte Bob meg at hjernen benytter ren glukose som drivstoff, og i det øyeblikket var hjernen min så overarbeidet at den skrek etter drivstoff for å makte å fortsette å fungere. Neste dag var jeg i stand til å reise tilbake til Birmingham. Det føltes som om jeg hadde fått en injeksjon av en eller annen form for «rakettdrivstoff» som hadde utløst myriader av symptomer, inkludert høy feber som vekslet med kraftige skjelveanfall. Innimellom var kuldefølelsen verre enn noe jeg noensinne kunne ha 14
forestilt meg. Alt ble et paradoks. Og stemmen i hodet mitt ville bare ikke forsvinne. Med så forvirrende symptomer hadde jeg ikke annet valg enn å krype til sengs. Langfredag, to dager etter hendelsen i Harrods, leviterte jeg mens en utrolig snøstorm, som var helt uvanlig for årstiden, raste utenfor. Da en annen åndelig venn av meg, dr. Richard Lawrence, på telefon fra London antydet at jeg kanskje kunne være «besatt» av ånden til en som var død, trodde jeg at han fleipet … og ringte til en annen legevenn i London. Dr. John Briffa, ernæringslege, var også spaltist og en god venn, og etter å ha lyttet til de stadig økende og urovekkende symptomene mine tilbød han seg å sette seg på et tog fra London og komme hjem til meg. Jeg visste intuitivt at jeg ikke skulle involvere den lokale tradisjonelle skolemedisinske legen vår. Da John kom, stinket jeg av død. Jeg kunne både se og føle de negative energiene som andre menneskers tanker utstrålte, jeg gikk raskt ned i vekt, og feberen og kuldefølelsen sammen med den vedvarende stemmen hadde tappet meg til mitt innerste for energi og emosjoner. Jeg visste at kroppen min og sinnet mitt ikke tålte stort mer, og innså at jeg var i ferd med å bli borte. Mens John rolig holdt meg i hånden denne bitterlig kalde, snødekte, stille lørdagsettermiddagen, dagen før påske, gjennomgikk jeg en nær døden-opplevelse, hovedsakelig forårsaket av sjokk – der jeg, bevisstheten min, forlot det fysiske skallet mitt. I det øyeblikket som føltes som «døden», var det eneste jeg beklaget, at jeg ikke fikk tatt farvel med den kjære datteren min, som den gangen bodde i Australia. For øvrig var det ren lykksalighet å være fri fra «min» fysiske kropp … Selvfølgelig vendte jeg tilbake, ellers ville du ikke ha lest disse ordene! Etter hvert som dagene ble til uker, begynte jeg å arbeide bevisst med den kraftfulle energien som pulserte gjennom og omkring meg, og etter hvert lærte jeg å lede energien fra øynene mine og inn i andre menneskers øyne, noe jeg på en eller annen måte visste ville være til hjelp for dem. Mens opplevelsen utfoldet seg, ble det å høre åndeverdenen litt som et barns lek. Jeg var også blitt intenst oversanselig og telepatisk, noe som frembrakte 15
enkelte interessante avsløringer av hva andre egentlig tenkte sammenlignet med det de sa! I tillegg påvirket jeg, og ble påvirket av, elektrisk utstyr, mens aske begynte å manifestere seg i nærheten av meg. I dag vet jeg at det jeg gjennomgikk, kalles en åndelig krise, et begrep som er skapt av Stanislav Grof, den glitrende professoren i psykiatri, som har brukt 60 år på å studere endrede sinnstilstander. En åndelig krise forekommer når en åndelig oppvåkning blir til en fysisk krise, og min oppvåkning ble så absolutt en krise. Alt i alt en historie jeg som regel ikke maser for å få lov til å fortelle – i hvert fall ikke til skjønnhetsterapeutene jeg nettopp hadde kommet i kontakt med.
u Melanie brakte meg tilbake til nået ved å påføre ansiktet mitt et kjølig astringerende middel, og sa at hun ville overlate meg i den fremmedes kyndige hender, som fortsatt arbeidet med føttene mine. Hun het Claire, og det var også hun som skulle massere den stakkars ryggen min. Hvilken lykke! Da jeg omsider satte meg opp for å snu meg til massasjen, så jeg den fremmede for første gang. Øynene hennes utstrålte lys og viten, og jeg visste umiddelbart at rett foran meg sto en åndelig bevisst sjel. Øyeblikket gikk over, og hun fortsatte med arbeidet sitt. Mens hendene hennes lindret de ømme ryggmusklene mine, gikk tankene mine tilbake til hvordan mine egne øyne hadde sett ut den gangen i 1998 – lik kjempestore mørke dammer som den høyeste energi som inneholdt all viten, hadde pulsert gjennom idet jeg følte og visste at hva som helst var mulig. Som journalist hadde jeg selvfølgelig vært ivrig etter å finne ut hva i all verden det kunne være som hadde skjedd med meg. I 1999 begynte jeg derfor å undersøke arbeidene til en rekke høyt anerkjente vitenskapsmenn i håp om at de kunne forklare den myriaden av fenomener som hadde skjedd i og omkring meg året før. De delte villig sine aller ferskeste forskningsarbei16
der med meg, og forklarte at mange av de såkalte miraklene som viden om er forbundet med fullt opplyste menn og kvinner, nå har fått logiske forklaringer gjennom «den nye vitenskapen». Frem til da hadde jeg ikke ant at den slags ansette arbeider innenfor vitenskapen om mirakler og opplysthet eksisterte. Jeg hadde lest flere åndelige bøker opp gjennom årene, og kjente til noen få aktede «opplyste» åndelige lærere, blant andre Sai Baba i India og Mother Meera i Tyskland, og jeg hadde hørt fortellinger om de mange healing-«miraklene» de skulle ha fått i stand. Men i min villeste fantasi hadde jeg aldri kunnet forestille meg at ganske alminnelige mennesker som meg selv kunne komme så mye som en brøkdel i nærheten av slike høyt aktede skapninger. Med tiden traff eller intervjuet jeg flere titalls personer som hadde hatt tilsvarende erfaringer som jeg. Hver eneste historie var unik, men allikevel fantes det også tydelige likheter, et tema du vil få lese mer om etter hvert som denne boken utfolder seg. I dag vet jeg – selv om det kan være en ilddåp å oppnå slike tilstander av væren – at vi alle har muligheten i oss til å kunne utføre mirakler. Da vi var kommet til mai 1998, ble jeg nødt til å si opp den høyprofilerte stillingen min som spaltist i The Sunday Times, en av Storbritannias fremste seriøse aviser, på grunn av de kontinuerlige fenomenene som skjedde i og omkring meg. Jeg hadde nesten mistet livet, og nå hadde jeg mistet jobben min – og hvis jeg ikke hadde hatt så utrolig gode venner og en så fantastisk mann, ville også ekteskapet mitt ha gått i oppløsning.
u I løpet av den påskehelgen inngikk jeg en pakt med åndeverdenen om at hvis jeg overlevde, skulle jeg ærlig og oppriktig fortelle historien om det som hadde skjedd meg, og i desember 1999 ble boken Divine Intervention utgitt. En periode ødela den troverdigheten min som seriøs helsejournalist, men innerst inne følte jeg at det jeg hadde opplevd, var noe jeg selv hadde sagt meg enig 17
i å gjennomgå før jeg ble født i dette livet, og at jeg skulle formidle det jeg hadde lært, i håp om å kunne hjelpe andre. Min kontinuerlige reise og den vitenskapelige kunnskapen jeg ervervet meg, ble til min andre åndelige bok, The Evidence for the Sixth Sense, som ble utgitt i 2005. I mars 2006 fulgte en bok om helse. Nå – mens jeg lå på massasjebenken og nøt terapeutens behandling – hadde jeg i mer enn et år fornemmet at det var på tide å komme i gang med min tredje bok om åndelig vitenskap. På en eller annen måte ønsket jeg å bringe erfaringene mine tilbake til utgangspunktet, og i så henseende følte jeg at det var nødvendig å relatere dem til å «reise hjem», ettersom jeg i løpet av 1998 til tider hadde følt meg fullstendig «hjemme» – i en tilstand av total sammenheng, totalt forent, med det folk flest kaller Gud. Helt siden de berusende dagene hadde jeg ofte sørget over tapet av den intense forbindelsen, men når jeg fortalte venner om min visjon for den nye boken, foreslo de høflig at begrepet «å reise hjem» var en utbrukt klisjé i åndelige tekster – og jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. Når alt kom til alt, hadde jo uttrykket «å reise hjem» mange forskjellige betydninger for mange forskjellige mennesker. Inspirasjonen kom bare ikke, så jeg gikk tilbake til å skrive artikler om helse og åndelighet i håp om at noe spesielt ville skje når tiden var inne. Nå var øyeblikket kommet. Da behandlingen omsider var over og jeg satte meg opp for å takke den fremmede, Claire, så jeg henne dypt inn i øynene – og hørte meg selv spørre: «Hvem er du?» Vi visste begge at jeg ikke snakket om hverdagsnavnet hennes. Hun gjengjeldte blikket mitt med stor intensitet før hun svarte med varsom, men fast stemme: «Jeg er kjent som Guddommelig Inngripen.» Jeg ble målløs. Var dette hennes måte å spøke på? Nei – vi hadde aldri truffet hverandre før, og avtalen min var bestilt på etternavnet mitt som gift, ikke forfatternavnet mitt. Hun kunne ikke ha visst, det kunne hun bare ikke. Foran meg sto en helt fremmed som benyttet de samme to ordene en avdød ånd hadde benyttet da den kommuniserte med 18
meg under min utrolige nær døden-opplevelse ti år tidligere – ord som ble tittelen på den boken der jeg skrev om det jeg hadde opplevd. I et forsøk på å høres lett henkastet ut spurte jeg: «Hva mener du når du bruker disse ordene? Har du lest bøkene mine?» «Hvilke bøker skulle det være?» spurte hun, uten snev av listighet. Jeg var forbløffet, for å si det mildt. «Da jeg var ung,» fortsatte Claire, «viste en engel seg for meg og fortalte meg at det åndelige navnet mitt er ’Guddommelig Inngripen’, og at innimellom, når en person er på vei i feil retning eller trenger hjelp, vet jeg intuitivt hva jeg skal si til vedkommende.» Nå hadde hun min fulle oppmerksomhet. Det var mange år siden sist jeg hadde oppsøkt spa-avdelingen på dette hotellet, og den eneste grunnen til at det var der jeg endte denne dagen, var at den vanlige terapeuten min, som holdt til et annet sted, ikke var ledig. Helt sikkert en tilfeldighet – men allikevel, hvorfor hadde navnet på denne spa-avdelingen plutselig dukket opp i tankene da jeg fikk beskjed om at det ikke fantes ledige timer i den vante salongen min? Jeg hadde trodd det kun var min beslutning å komme hit … Det kunne virke som om de høyere riker var satt på saken igjen. Sinnet mitt rant nesten over av spørsmål til Claire. Dessverre var tiden vi hadde sammen over, hun hadde en ny kunde som ventet, men hun sa ja til at vi kunne møtes en annen gang. Jeg oppdaget at jeg telte timene. På vei hjem i en drosje som var badet i den tidlige vårens solskinn, hadde jeg ingen anelse om nøyaktig hvor interessant livet mitt skulle bli igjen.
Kapittel to
Reisen begynner Et menneske … opplever seg selv, sine tanker og følelser, som atskilt fra resten – som en slags optisk illusjon i bevisstheten. – Albert Einstein
28. mai 2008 – Heathrow Airport, London
I
det flyet krenget bratt opp fra Heathrow i London og satte nesen mot nordøst, i retning av den uforsonlige Nordsjøen og Stockholm, måtte jeg klype meg selv i armen. Alt hadde skjedd så raskt, det var vanskelig overhodet å tro at dette skjedde. Den fremmede, Claire, hadde bidratt til å sette en serie hendelser i bevegelse som startet over et tilfeldig kveldsmåltid i slutten av april. Etter min overraskende opplevelse med henne på spa-avdelingen – da hun hadde presentert seg for meg med de samme ordene som en avdød ånd hadde uttalt til meg ti år tidligere – følte jeg meg overbevist om at det var viktig å få i stand et nytt møte. For en gjennomsnittsperson ville nok samtalen vår ha hørtes nokså surrealistisk ut. Claire fortalte meg at moren hennes hadde forsøkt å kvele henne da hun var liten. Det første minnet hun hadde fra barndommen, var at hun «sto over» sin egen livløse kropp da hun var tre år gammel, og så to «store menn» som presset mot brystet hennes mens hun skrek til dem: «Jeg er her borte!», og da hun våknet igjen, var hun tilbake i den fysiske kroppen sin på sykehuset. Slik mange gjør, hevdet også hun at hun hadde reist i andre dimensjoner og truffet flere ulegemlige åndelige skapninger. Det mest spennende av det hele var at Claire var fullstendig avvisende når det gjaldt alt som var forbundet med denne fysiske virkeligheten. «Det er bare en drøm,» fastslo hun kategorisk, og så ut som en person som er hundre prosent sikker på at hun har rett, og at alle andre tar feil. «Vi lever i en film som allerede er spilt. Vi, universet og alt som finnes i det, er et hologram – alt er en eneste stor kosmisk spøk.» «Og hva eller hvem,» spurte jeg med hevede øyebryn, «kunne ha projisert et så uhyre stort, et så aldeles ufattelig enormt hologram?» «Å, det blir projisert av et sinn som tror at det har slitt seg løs fra Gud,» svarte hun med total og fullstendig overbevis22
ning. «Og,» fortsatte hun mens hun hypnotiserte meg med de store, sjelfulle øynene sine, «Gud er fullkommen, så han eller hun kunne aldri ha skapt oss, ettersom vi er svært langt fra fullkomne.» Jeg visste at prinsippet om et holografisk univers ikke var noe nytt – det var blitt brakt på bane av flere vitenskapspersoner, inkludert den avdøde, store teoretiske fysikeren David Bohm, som en gang sa: «Universet er muligens ikke noe annet enn et kjempemessig hologram som er skapt av sinnet.» Men jeg var ivrig etter å få vite hvordan Claire hadde kommet frem til den samme konklusjonen. «Hvor har du fått disse forestillingene fra?» spurte jeg. «Alt om dette finnes i den fantastiske boken The Disappearance of the Universe av en fyr som heter Gary Renard. Det er derfor vi er blitt ført sammen. Du er nødt til å lese denne boken. Da vil det skje noe helt spesielt.» Jaså? Jeg hadde håpet på noe som var litt mer spennende enn bare å få beskjed om å lese en bok – kanskje heller at Claire kunne «zappe» meg med energiene sine og slynge meg tilbake til den superopphøyde tilstanden jeg hadde opplevd i 1998. Men den gang ei. I de ti årene som hadde gått etter min opplevelse med «guddommelig inngripen», hadde jeg søkt meg frem til en rekke opplyste menn og kvinner i håp om at de kunne «skru meg på igjen», men de hadde ganske enstemmig anbefalt at jeg vendte tilbake til vanlig åndelig praksis, som å meditere. Meget irriterende, men absolutt fornuftig. Jeg hadde jo egentlig ikke lyst til å «dø enda en død» for å forstå at vi alle var åndelige skapninger som hadde en fysisk erfaring. Claire hadde bestilt pasta. Hun var selvfølgelig vegetarianer, og spiste verken kjøtt eller kvikksølvbefengt fisk som kunne forurense den fysiske kroppen hennes og energifeltet. Mens jeg la i meg av kyllingen jeg hadde bestilt, husket jeg at jeg ti år tidligere hadde veket tilbake i avsky da et stykke kjøtt ble servert i mitt nærvær, fordi jeg kunne «føle» det energimessige avtrykket av frykt som var bevart i kjøttets energifelt fra det øyeblikket dyret var blitt drept. Men med tiden hadde disse superforhøyede san23
sene forsvunnet, og nå var jeg skikkelig «jordet» igjen. Og innimellom var jeg alvorlig fristet til å begynne å le av det Claire snakket om – eller til å tilby henne navnet på en god psykiater. Etter min egen nær døden-opplevelse hadde jeg truffet eller snakket med flere titalls menn og kvinner som gjennomgikk sin egen intense åndelige oppvåkning – og jeg forsto hvorfor så mange mennesker som befinner seg i de forskjellige stadiene av forvirring og splittelse som en intens åndelig oppvåkning kan utløse, etter hvert blir tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Tro meg, det er en tilstand jeg ikke ønsker for noen. Men Claires blikk der hun satt sammen med meg denne regntunge aprilkvelden, var seriøst og fylt av lys. Og hadde jeg noen rett til å dømme henne? Hvor mange ganger hadde ikke andre – til og med åndelige personer – betraktet meg med total vantro når jeg fortalte min historie? For en gangs skyld lyttet jeg bare uten å bedømme. Uansett kunne jeg jo selv velge om jeg ville lese Gary Renards bok eller ikke. Vi har jo alle en viss grad av fri vilje – ikke sant? Da vi tok farvel, gjentok Claire: «Du blir kallet igjen. Vær så snill å lese denne boken, så vil alt utfolde seg når tiden er inne.»
u Jeg hadde ingenting å tape. Boken ble bestilt slik jeg var blitt anbefalt, og allerede før jeg åpnet den, begynte flere «tilfeldigheter» å skje. Først mottok deltidsassistenten min, Lindsay, uoppfordret en e-post fra en gammel venn som fortalte henne om et seminar som skulle foregå i London 19. mai – med den amerikanske bestselgerforfatteren Gary Renard! Det var helt klart at en eller annen «der ute» sendte meg et budskap. Lindsay og jeg var nysgjerrige etter å finne ut mer, så vi meldte oss på. I mellomtiden begynte jeg å lese boken hans. Gary hevder at i 1992 viste to opplyste skapninger, Arten og Pursah, seg for ham i fysisk form for å formidle enorme mengder kunnskap til ham. Disse apparisjonene var spredt over flere 24
år, og de pågår den dag i dag. Som Claire hadde fortalt meg fire uker tidligere, hadde Arten og Pursah faktisk fortalt Gary at hele universet er et eneste hologram som blir projisert av ett kollektivt egosinn som fremstår som mange sinn (det vil si oss og vår verden), og at vi lever i en film som allerede er ferdig spilt. I likhet med mange andre åndelige lærere legger også Gary stor vekt på tilgivelse. Han hevder at hvis vi alle kan tilgi hva som helst, alt og alle, ubetinget – slik opplyste menn og kvinner gjør – da vil det «egosinnet» han mener vi alle springer ut av, bli fullstendig healet og dermed vende tilbake dit det kom fra, nemlig å smelte sammen med sin mor/far Gud igjen. Under forelesningen fokuserte Gary på temaet tilgivelse ved å oppfordre oss til å visualisere en person vi følte intens motvilje mot – og umiddelbart dukket Robert Mugabe, presidenten i Zimbabwe, opp for mitt indre blikk. «Og nå,» instruerte Gary oss med sin sorgløse amerikanske aksent, «vil jeg at dere åpner hjertet og tilgir denne personen fullstendig og ubetinget.» Mens jeg visualiserte Mugabe og forsøkte å tilgi, forble hjertesenteret mitt fast lukket, uansett hvor intenst jeg anstrengte meg for å tilgi. Plutselig begynte jeg å anerkjenne rekkevidden og vidstraktheten i det Gary og andre er talsmenn for, på en mer fullstendig måte. Hvor mange bedømmelser foretar du når du leser avisene i løpet av en hvilken som helst dag? Jeg skulle gjerne ha hørt mer fra Gary, men han måtte reise umiddelbart etter forelesningen for å rekke neste seminar. Assistenten hans sa til meg at hvis jeg virkelig ønsket å gjennomføre et personlig intervju med ham til den boken som hadde begynt å ta form i tankene mine, måtte jeg være villig til å reise …
u En flyvertinne avbrøt meg i tankevirksomheten ved å be meg om å slå ut spisebrettet til lunsj. Mens jeg spiste, kikket jeg på medpassasjerene mine og lurte på hvor mange av dem, i tillegg til Lindsay, som overhodet hadde hørt om åndelig opplysthet, eller 25
som hadde den fjerneste anelse om hva det egentlig innebar. Jeg smilte for meg selv, og tenkte at hvis jeg hadde spurt alle om bord hva de ønsket seg mest av alt i livet, var det nok ingen som ville ha svart: «Jeg ønsker å bli opplyst.» Det var større sannsynlighet for at svaret ville bli: «Jeg ønsker meg en Ferrari», eller: «Jeg skulle gjerne ha vunnet i lotto.» De som var syke, ville sikkert ha ønsket seg bedre helse. Vi har alle vår personlige ønskeliste, og det er få mennesker, rike som fattige, som vil si at de har «nok» av det de måtte mene de trenger i livet, uansett om det er penger, tid, sjelefred eller god helse – eller, slik det var i mitt tilfelle, muligheten til å få gjenoppleve om så bare en brøkdel av de forhøyede tilstandene jeg hadde opplevd i 1998 og 1999, men at jeg hadde visst det jeg visste nå! Til en viss grad var jeg i ferd med å få ønsket mitt oppfylt. Etter å ha lest det første kapitlet i Garys bok forut for forelesningen hans hadde jeg lagt merke til at intuisjonen min var blitt skarpere. Når jeg traff visse fremmede, visste jeg umiddelbart mye om dem, akkurat som jeg hadde gjort i 1998. Rent fysisk følte jeg meg mye sterkere, og ved et par anledninger hadde jeg nok en gang opplevd at guddommelig energi pulserte ut fra øynene mine og inn i andres, helt til jeg intuitivt visste at de hadde mottatt tilstrekkelig til å ha blitt hjulpet i sin åndelige vekst og i sin individuelle evne til å bevare energien, som inneholder informasjon. Visse setninger og ord i Garys bok hadde åpenbart utløst minner om hvordan jeg hadde følt meg i den berusende perioden. Mens jeg forberedte spørsmålene jeg ville stille Gary, ble jeg enda mer fengslet av historien hans, og jeg var opprømt over muligheten til å få møte ham den samme ettermiddagen. En del av det Arten og Pursah hadde fortalt Gary, ga sterk gjenklang i meg, spesielt rådet om å tilgi ubetinget og gi slipp på skyldfølelsen. Men påstandene hans om at vi ikke var noe annet enn et hologram, og at vi eksisterte i en film som allerede er avsluttet, føltes bare helt feil. Boken hans er også sterkt forbundet med Jesu lære og de tankene som fremmes i Et kurs i mirakler, som jeg opplevde som til dels irriterende, ettersom det i årtusenenes løp har levd mange store, åndelige læremestere. 26
Etter hvert som jeg leste videre, fortalte Arten og Pursah Gary at når vi alle på nytt innstiller hele sinnet på Den Hellige «helhetlige» Ånd og arbeider med å tilgi andre av hele vårt hjerte, kan vi i stadig stigende grad bidra til å heale det «egosinnet» som tror at det er atskilt fra sin kilde. De forklarer at når menneskeheten først har oppnådd dette, vil bevisstheten vår igjen smelte sammen med Guds altomfattende sinn – og universet vårt vil forsvinne. Jeg er klar over at slike utsagn vil høres fullstendig «eksentriske» ut for de aller fleste, men hvis hukommelsen min ikke sviktet meg helt, hadde jeg hørt om en tilsvarende teori fra en anerkjent vitenskapsperson et år tidligere, noe jeg helt hadde glemt til jeg leste det Gary skrev om temaet. I 2007 reiste jeg til Arizona for å delta i verdens aller første konferanse om fenomenet orber, som du kan lese mer om i kapittel 7. Under en munter diskusjon med en av vitenskapspersonene jeg hadde truffet mens jeg studerte den opplevelsen jeg hadde hatt i 1998 – materiefysiker professor William A. Tiller, som har brukt mer enn 40 år på å studere materie og bevissthet, hovedsakelig ved Stanford University – ba jeg ham noe uærbødig om å skisse opp sin fremstilling av Gud på aller enkleste måte. Tiller, som er en høyt anerkjent fysiker som vanligvis uttrykker seg i lengre matematiske ligninger som strekker seg betydelig utover 99 prosent av det som vanlige mennesker er i stand til å forstå – meg selv inkludert – svarte med å tegne en rett linje tvers over et papirark. «Hva er det der?» spurte jeg. «Det er total sammenheng,» var Bills svar. Han smilte og blunket vitende. «Det er hva Gud, eller ren væren, er.» Sammenheng. I årenes løp hadde jeg hørt dette ordet brukt mange ganger både av vitenskapspersoner og åndelige læremestere, og var klar over at det hadde flere bibetydninger, avhengig av forbindelsen. Adjektivet sammenhengende benyttes ofte for å beskrive noe som presenteres på en logisk, meningsfylt, ordnet, organisert eller systematisk måte. Jeg blir veldig glad ved tanken på at du ved slutten av denne boken kanskje vil vurdere de 27
forestillingene den formidler, som å være «sammenhengende»! Substantivet sammenheng betyr at «alt samles til ett», en sammenslutning, en sammenheng av bevissthet. I matematiske termer kan alt vi beskriver som fysisk virkelighet, uttrykkes i form av bølger – og alt det vi kaller virkeligheten er i alt vesentlig en gjensidig påvirkning mellom disse bølgene på alle eksistensnivåer. Fremtidsrettede forskere av i dag beskriver universet vårt som en forent enhet som er sammenhengende forbundet utover tid og rom, materie og energi, via et opprinnelig kosmisk felt som består av informasjon og intelligens. Da jeg spurte Bill hvor vi kom fra i hans sammenhengsscenario med den rette linjen, fortalte han meg at det måtte ha skjedd en eller annen form for «brudd i sammenhengen» for at verden slik vi kjenner den, kunne ha blitt til. Idet han fortalte meg dette, trakk han en linje nedover fra den horisontale «sammenhengslinjen» mot bunnen av arket. Ettersom ordene «brudd i sammenhengen» etter min ringe mening ganske enkelt betyr «ikke lenger sammenhengende» – ikke lenger det som forskerne beskriver som «i fase», ikke lenger i total harmoni som en enhet – spurte jeg: «Kan dette bruddet i sammenheng på en eller annen måte ha vært forbundet med Big Bang, som utgikk fra denne opprinnelige ’sammenhengende kjernen’ som du kaller ’Gud’? Og kan det ha virket som et slags hikk av energi som ble frigjort?» «Kanskje,» sa han grunnende, og smilte litt nervøst over min utrolige antagelse, som ville ha fått de fleste forskere til å le meg rett opp i ansiktet. Så fortsatte han: «Men la oss for min ytterst enkle tegnings skyld si at det skjedde en fødsel fra en metaforisk livmor som allerede eksisterte …» Idet han sa dette, nådde den nedadgående streken hans bunnen av siden, og han ga den en helomvending slik at den satte kursen oppover igjen, mot «væren», den horisontale linjen for ren sammenheng. «Hvorfor gjorde du det der?» spurte jeg. «Jo, min teori er at det har skjedd et brudd i sammenhengen i universet, og at alt som finnes i det, nå har gått så langt som det er mulig å gå, men at tidevannet nå begynner å vende mot en ny 28
tidsalder. Vi er i ferd med å vende tilbake dit vi kom fra, tilbake til sammenheng. Til Gud.» Deretter spurte jeg Bill hva som ville skje med verden slik vi kjenner den, hvis denne totale gjenopprettelsen av sammenheng skulle skje. Og hvis jeg husker samtalen vår korrekt, tror jeg han sa noe i retning av dette: «Vel, da ville vi ikke lenger være i stand til å se noe av denne fysiske verden, ettersom den ville fungere på en høyere frekvens, noe som ville innebære at den ikke lenger var synlig for det fysiske blikk.» Universet vårt vil forsvinne. Herregud! Og hvis min erindring om denne samtalen med Bill faktisk var korrekt, innebar det at det Arten og Pursah skulle ha fortalt Gary Renard, fremsto som betraktelig mer interessant. Jeg noterte meg at jeg måtte ringe professor Tiller med det samme jeg kom tilbake fra Stockholm, for å undersøke dette nærmere.
u Da lyset for «fest setebeltet» ble tent, noe som fortalte at vi hadde startet innflyvningen til Stockholm, begynte jeg å tenke på om Gud faktisk kunne ligne på en slags urgammel fundamental superdatamaskin som telte seg ned – og om vi faktisk blir trukket «hjem». Tiller hadde alltid foretrukket analogien om at Gud pustet ut (Big Bang / brudd i sammenhengen), og at han nå pustet inn igjen (gjenoppbygging av sammenhengen til fullkommen «enhet og væren»). Når alt kommer til alt, har jo opplyste skapninger lenge vært kjent for å kunne forsvinne ut av syne, og når vi tenker over at de fleste mennesker kun kan se en ørliten brøkdel av det elektromagnetiske spekteret, blir det straks mer fornuft i dette. Universet vårt rommer langt mer enn det vi kan se med vårt fysiske blikk. Hvis du hadde forestilt deg at Empire State Building var hele universet – hvor mye av dette byggverket tror du at du kunne ha sett med ditt fysiske blikk? 29
Kun en liten flekk på størrelse med et sandkorn … men selv om vi ikke kan «se» det, betyr ikke det at det ikke er der! Det sies at opplyste skapninger skal ha «forsvunnet» ut av syne, men det er ikke det samme som at de har opphørt å eksistere – de fungerer bare på en annen frekvens. Det virket fornuftig på meg – for i 2003, da jeg satte meg fore å finne ut hvordan jeg hadde klart å få i stand det som enkelte kanskje vil si var «mirakler» den gangen i 1998, hadde professor Frederick Travis, leder for The Center for Brain, Consciousness and Cognition ved Maharishi University i Iowa, tålmodig forklart at deres og andre vitenskapspersoners underbygde forskningsarbeider har avslørt at den grunnleggende forskjellen på en opplyst person og alle oss andre er at de opplystes hjerne er fullstendig «sammenhengende», fullstendig synkronisert. Det vil si at aktiviteten i hjernebølgene deres stiger og synker sammen til hele hjernen fungerer på et sammenhengende nivå kontinuerlig. De og deres mor/far Gud blir som ett – det finnes ikke lenger noen atskillelse fra alt som er. De fleste av oss produserer betahjernebølger når vi er våkne og aktive, slik du gjør når du leser denne boken. Når vi slapper av, produserer vi alfabølger, deretter thetabølger når vi er svært døsige, i dyp meditasjon eller under hypnose, og etter hvert deltabølger når vi befinner oss i dyp søvn eller i koma. Fullt opplyste menn og kvinner, derimot, kan produsere et totalt spekter av fullstendig sammenhengende bredbåndsbølger, inkludert alfa-, beta-, gamma- (produseres når vi er som mest konsentrerte) og thetabølger samtidig. Og sammenhengende hjernefunksjon er selve grunnlaget for mange ytre fenomener som ofte beskrives som «mirakler». For å klare å holde på slike evner har disse menneskene gjennomgått årelang åndelig opplæring, og har lært å integrere evnene sine i hverdagslivet – som oftest på en måte som tjener helheten mer enn dem selv. Alle har tilgang til disse evnene. Hvis du mediterer regelmessig og innstiller deg på rommet mellom tankene dine, vil tilsvarende virkninger etter hvert også kunne bli frembrakt i deg – og hvis du tror på noe av hele ditt hjerte og hele 30
ditt sinn, kan hjernen din bli tilstrekkelig sammenhengende til at ønskene dine blir materialisert. Det helt avgjørende punktet når det gjelder dette, er at virkelig opplyste menn og kvinners hjerne befinner seg i en sammenhengende tilstand hele tiden, samtidig som dette gjør det mulig for dem å fungere i hverdagen. I denne sammenhengende tilstanden kan de oppleve en grenseløs lykksalighet uavhengig av hvilke omstendigheter de måtte befinne seg i. Da jeg leste Garys ord, hadde hjernen min øyensynlig begynt å synkronisere seg litt mer, men ikke kontinuerlig … Og nettopp her ligger vanskeligheten!! Det er ikke nok med årelang åndelig opplæring for å opprettholde sammenhengen i hjernen – det kreves også modenhet og uendelig visdom. Idet vi begynte på den siste delen av innflyvningen og jeg kunne se rullebanen, kom jeg igjen til å tenke på den rette linjen Bill Tiller hadde tegnet for meg, og på den skjebnen Gary Renard hadde forutsagt for universet. Den endelige prosessen for å «reise hjem» … Med disse tankene i hodet landet vi trygt til en vakker solfylt vårettermiddag på flyplassen i Stockholm. Klokken var 15.00, og møtet med Gary var berammet til klokken 16.00. Jeg hadde satt min lit til at flyet skulle være i rute, og universet hadde ikke sviktet oss. Da Lindsay og jeg skyndte oss gjennom terminalen for å finne en drosje, føltes det som om vi sto ved begynnelsen av nok en reise som kanskje kunne hjelpe meg med å avdekke sannheten.