Nye forbindelser
Under oppføringen av de tolv høyblokkene, som strakte seg fra 1968 til 1974, ble byggherrene klar over et problem. I fugemassen i de fem første høyblokkene var det blitt brukt et kjemisk fremstilt stoff som kunne være skadelig for de kommende beboerne. Stoffet skulle gjøre massen smidigere, mer slitesterk, bedre isolerende og brannhemmende. De polyklorerte bifenylene, bedre kjent som PCB, var svært nedbrytbare og kunne lett fordampe og spre seg fra ett materiale til et annet, fra muren til inneklimaet, og fra inneklimaet gjennom huden og lungene og herfra videre ut i verden. Man fryktet skader på de kommende beboernes immunforsvar, nervesystem, forplantningsevne, hud og lever, at stoffet ville kunne virke hormonforstyrrende og kreftfremkallende. De resterende sju høyblokkene ble derfor oppført med en lavere konsentrasjon av PCB. Allerede i 1977 ble bruken av PCB i bygninger helt forbudt. Over de neste førti årene ble likevel alle de tolv høyblokkene stående. Nå går arbeidere i grønne vernedrakter inn i leilighetene. De lager hull i tapetene, i barnerommenes gule og rosa tapeter, i tapeter som er blitt dynket oransje med en svamp skjærer de med små tapetkniver inn til fugen som er presset inn mellom betongen. Med metallrør tas det små prøver. De blir pakket inn i aluminiumsfolie og forseglet i lufttette plastpo5
67459 Ned fra himmelen – s. 5
12.11.2025 13:50
ser. Prøver av betong, lakk og maling, som stoffet har sivet inn i som gass på varme sommerdager, blir også tatt og forseglet. For å unngå spredning benytter arbeiderne seg av en egen diffusjonstett aluminiumsfolie, og de små hullene i veggene i stuer og soverom lukkes forsvarlig, som om stoffet fortsatt var mulig å innkapsle. Som om spredningen ikke allerede hadde funnet sted. Som om barn og voksne ikke hadde lekt og levd her gjennom generasjoner. Som om stoffet ikke allerede satt i gulvtepper og møbler, i kjæledyr og puter. Som om det ikke allerede hadde trengt seg gjennom membraner og koplet seg til reseptorer og endret stoffskifte og genuttrykk. Arbeiderne er underlagt egne sikkerhetsmessige restriksjoner og må rengjøre utstyret med acetonvætet tørkepapir og legge brukte knivblader og vått tørkepapir i forseglete beholdere, som så deponeres. De må merke prøvene før de sendes til laboratoriet, fotografere prøvetakingsstedet og notere kommentarer om prøvenes utseende og kvalitet, som en detektiv i en av tv-seriene som så ofte har hatt scener fra stedet. Men i denne episoden er alle gjerningsmenn, og nå begynner plottet virkelig å folde seg ut. Likevel ser det ved første øyekast ut til at klimakset uteblir. Det beveger seg langstrakt og skjult, dypt inne i beboerne selv. Og beboerne slipper aldri helt ut av bygningene. Selv når de ikke bor her lenger, bor bygningene i dem. Det er en egen måte å gå på, å tenke og forsvare seg på. Den kommer til å fortsette å vende tilbake. Selv når høyblokkene rives og betongen sendes bort, vil beboerne inneholde rester av det som gjennom årtier har virket i murene, gjort dem slitesterke og elastiske, og spredt seg til jorda og lufta, ut i byen og havet. Det er ingen steder, og det er overalt. Det binder seg til blodet og til melka, støper nye boliger 6
67459 Ned fra himmelen – s. 6
12.11.2025 13:50
gjennom dem og på tvers av generasjoner. Det kan ikke ses, men i lufta rundt høyblokkene lyder det av og til som en fjern hvisken, en messende stemme eller en indre sang: Vi er deres omsorg og deres sinne, deres nye forbindelser. Dere skapte oss selv.
67459 Ned fra himmelen – s. 7
12.11.2025 13:50
Buktende stier
Maria dytter opp døra fra soverommet og stiller seg i døråpningen med Sonja på armen. Hun er svimmel av trøtthet, har nesten ikke sovet. De stirrer ut i stua. Maria tar et skritt fram. Bare tær klistrer seg til det klissete tregulvet. I virvaret av glass på spisebordet ligger røykstumper og utvider seg i brunlige slanter. De madrassaktige filtrene er nesten oppløst i væsken, og får den syrligsøte alkoholstanken til å vippe over i noe kjemisk. Borte i sofaen ligger Johan naken og sover. De lyse krøllene har spredt seg om hodet hans som en halmaktig glorie i søvnen. Armene er lange og senete. På gulvet ligger det bukser, boksershorts og en krøllete skjorte med oransje og brune striper fra en bruktbutikk, med ermene på vrangen. Maria står der og svaier litt med det lille barnet trykket inntil seg som en bamse, og ser nesten ut som et stort barn selv, lav som hun er, i Johans T-skjorte, som rekker henne til midt på låret. Hun lytter til Johans tunge, hvesende pust. Sikkel fra munnviken har rent ned på sofaen og lagd mørke flekker i det grå ullstoffet. Et smil brer seg i ansiktet hans i søvnen. Maria presser tennene sammen. Søvnen framhever noe åpent og litt for grenseløst ved ham, som når henne som en hån. Siden Johan kom hjem litt over midnatt med en håndfull venner fra litteraturstudiet, har hun ligget på det mørke soverommet og våket over Sonja i larmen fra stua. Hun kunne høre alt gjennom de tynne veggene. På et tidspunkt 8
67459 Ned fra himmelen – s. 8
12.11.2025 13:50
våget hun seg ut i stua for å spørre om de kunne dempe seg litt, men de så bare opp og tvers igjennom henne, hun kunne like gjerne ha vært et spøkelse. Det ville ikke ha overrasket henne om Johan ikke hadde fortalt vennene sine om verken henne eller Sonja. Hun framsto i hvert fall som et fremmedelement i den pseudointellektuelle drikkeleken deres, der hovedverk fra litteraturhistorien skulle siteres og vinneren finne på mer eller mindre grenseoverskridende utfordringer til de andre, gjerne med seksuelle undertoner. De så opp på Maria og betraktet henne avventende, som om klagingen hennes var en performance de kunne lene seg tilbake og nyte. Johan satt også der og glodde opp på henne med et utflytende blikk, som om han aldri hadde sett henne før. Føkk deg, hveste hun lavt idet hun snudde på hælen og trakk seg tilbake til soverommet. Hun måtte bort, det bare kjente hun på seg. Og når hun ser ned på ham nå, kjenner hun det igjen. Hun må bort, og det nå. Maria er ellers god til å la livet passere som luft når det blir for påtrengende. Hun kjenner en trang til å slå nattas begivenheter, stanken og Johans nakenhet bort som en bagatell. Men sinnet og ydmykelsen prikker i henne. Hvis ikke Sonja hadde vært her, ville det ha vært vanskelig å ikke kyle et eller annet gjennom rommet, for eksempel et glass, som lett kunne ha havnet faretruende nær Johan. I stedet ser hun ned på Sonja, som henger på hofta hennes som en søt, liten ape. Små, tegnete jordbær lyser opp på pysjen. Det mørke babyhåret stritter rundt det lubne lille ansiktet. Det er som om hun har vokst i løpet av natta. Øynene virker dypere, ansiktstrekkene mer markante. Det er noe foruroligende ved at hun hele tida vokser, at hun hele tida oppfatter mer og mer av hva som foregår, og Maria ser for seg hvordan denne scenen allerede har innprentet seg som en dyster bakgrunnsmusikk i bevisstheten hennes for alltid. «Dette er jo helt tullerusk», sier Maria med en stemme som er så lys at den føles fremmed, for å trekke hele dette scenariet i en muntrere retning. Sonjas lille strikkhånd 9
67459 Ned fra himmelen – s. 9
12.11.2025 13:50
peker på hennes egen plass ved spisebordet og utbryter et oi. Et par lilla blondetruser er viklet om en tom absintflaske. De ser eksklusive ut. Sånne har Maria absolutt ikke. «Helt tullerusk», klarer Maria å stotre fram og mønstrer de fremmede trusene sammen med Sonja. «Man skulle ikke tro pappa var sju år eldre enn mamma og går på universitetet og alt mulig.» Nå gjelder det å ikke miste fatningen, å ikke gi etter for sinnet som buldrer i henne. Å ikke gi etter for den eldgamle sorgen som lik en fjern venn hilser med knyttet neve gjennom solar plexus. Hun begynner å nynne. Kroppen vet akkurat hva den skal. En glad melodi som får både henne og Sonja til å slappe av. Hun kaster et siste blikk på stua, der morgensola henger inn gjennom vinduet og får det alkoholmettete gulvet til å glitre som havet. De må ha lekt med de dyre motorikkballene Maria kjøpte på oppfordring fra helsesykepleieren, og som nå ligger klistret til underlaget. Helsesykepleieren mente at Sonja lå etter i motorisk utvikling. Med sine ni måneder burde hun kunne både krabbe og stå, og akkurat nå burde hun ligge inne på gulvet, som burde være rent, og morgentrene med de fargerike ballene strategisk plassert rundt seg mens Maria sto på kjøkkenet og lagde grøt. Det kribler i henne etter å samle bokser og flasker i en svart søppelsekk og sette den ut i baktrappa, skrubbe gulvet rent og late som ingenting. Hun vet akkurat hvordan man gjør det, men nå har hun Sonja hos seg, og dette med å forsvinne har hun også inngående kjennskap til. Noe i henne er alltid klar til å forsvinne. Og nå går det fort, ut på badet uten å sukke og uten å gråte. Vise seg rolig og vise seg fattet. Med den ledige armen feier hun et par bokser ned fra stellebordet. Ølskvetter spruter oppetter det ene beinet hennes. Litt gråt fra Sonja. En av boksene ruller over gulvflisene. Sluke ydmykelsen, smile det heroiske smilet sitt, legge Sonja forsiktig ned. 10
67459 Ned fra himmelen – s. 10
12.11.2025 13:50
«Jeg er en glad liten cowboy», synger hun og lirker de sparkende beina og armene ut av pysjen. «Å ri og kaste lasso er det aller beste jeg vet.» Av med bleie, tørke, duff-duff. Litt salve på den røde stumpen. «Nei, ikke gråt, skatten min, nesten ferdig nå», messer hun rolig og like mye til seg selv. «Jubijææ, jubijææ, er det aller beste jeg vet.» «Mam-mam», pludrer Sonja. «Jaa, du er sulten.» Sonja lager pludrelyder og sparker ut i lufta. De små beinmusklene jobber. For hver dag glir litt av det babyaktige i bakgrunnen, og fram trer dette nye mennesket, som skapes stadig mer i Marias bilde. Sonja ser opp på Maria med et klart blikk, og det stresser henne. Hun pakker en håndfull bleier, våtservietter og skiftetøy inn i en stoffbleie, holder den lille bylten under armen og løfter Sonja opp til seg. «I dag skal vi på en veldig spennende ekspedisjon», hvisker Maria ned i Sonjas hår. «Jeg skal nok lære deg å krabbe, skatten min. Vi skal bare noe annet først.» Det er kaldt da Maria i hvit boblejakke over grå joggedress dytter opp den tunge ytterdøra med ryggen. Hun har satt opp det bustete morgenhåret i en høy hestehale og plasket litt kaldt vann i ansiktet, men huden ser fortsatt blek og innsunken ut. Bare leppene, som har et strøk leppepomade med kirsebærsmak, lyser opp. Det søvnløse summer i kroppen. Hun får manøvrert barnevogna ut på fortauet, ytterdøra slår igjen bak dem. Sola henger lavt og fyller gatene som vann. Hun nærmest drukner i det skarpe vårlyset da hun løper tvers over gata mot supermarkedet. Butikken åpner snart. En ung ansatt låser opp glassdørene og kommer ut med en stor pall med tilbudsfrukt, som han plasserer foran butikken. Appelsiner og klementiner, overflatene funkler i sola. Sesongens siste rester sender fra seg en søt stank av overmoden frukt. Inne i butikken nyn11
67459 Ned fra himmelen – s. 11
12.11.2025 13:50
ner Maria med på en generisk popsang fra de skjulte høyttalerne. Ryddige stabler med varer på hver side av gangen. Sangen beroliger henne, minner henne om alt og ingenting. «Frokost», hvisker hun og plukker til seg en tube med babymat. Hun skrur av korken, og Sonja tar takknemlig imot, suger til seg som om det var liv om å gjøre mens Maria betaler. De fortsetter ut av butikken og over parkeringsplassen, der butikkflaggene vrir seg i lufta over dem. Sonja måper og glemmer nesten å suge. Hun peker opp på flaggene. Snorene dasker mot flaggstengene. Og så begynner Maria å gå. Det er en befrielse å la beina ta over, å falle inn i den kontinuerlige bevegelsen av føtter som følger hverandre, overkroppen som støtter seg til barnevogna. Ved inngangen til Vestre Kirkegård sitter en gammel dame i leopardmønstret fuskepels omgitt av plastposer og smiler. Kanskje hun bor her på benken, klarer ikke Maria å la være å tenke, og prøver å unngå det neste alarmerende punktet i tankerekken, nemlig at nå er det hun, henne selv og lille Sonja, det mest dyrebare hun har, det lille livet hennes, som ikke har noe sted å bo. «God morgen», sier dama og smiler til Sonja. «Kjenner dere det?» «Om vi kjenner hva da?» spør Maria forsiktig. Sonja ser etter fuglene, får sola i øynene og nyser. «Våren», ler dama og fortsetter å se på Sonja selv om det er Maria hun snakker til. «Der kom våren.» Maria fryser og nikker. Trekker boblejakka rundt seg. «God vår», sier hun og fortsetter langs kirkegårdens buktende stier. Det er deilig når sola lyser gjennom greinene og ned på stien, å la seg drive av sted, som om alt var fritt og åpent. På et tidspunkt blir hun nødt til å ringe en eller annen, å bestemme seg for en retning. Men hvem skulle hun ha ringt? På lørdager pleier de gamle kollegaene hennes fra 12
67459 Ned fra himmelen – s. 12
12.11.2025 13:50
restaurantene hun jobbet på før Sonja kom å jobbe til midnatt, og så gå på byen etterpå. De sover sikkert nå, og ville sikkert også ha ment at hun overreagerte. Maria syns hun hører dem formane henne om at Johan helt klart er en av de bedre, at ingen er perfekt, men hva vet vel de om hennes liv? Hvordan det er å leve med et barn? Vet de i det hele tatt hvor hun kommer fra? Nei. For de har aldri spurt, og når Maria ikke blir spurt, røper hun ingenting. Folk fra skolen har hun ikke kontakt med lenger, og hvem skulle det ellers vært? Maria orker ikke å tenke på det nå, ser heller opp på trærne og prøver å forestille seg dem fra Sonjas perspektiv. Sollyset faller ned gjennom virvaret av greiner som fra hver sin side av stien strekker seg inn i hverandre over dem. Det er så mange nye ting Sonja fortsatt ikke har sett. De kommer til en liten lysning der det står noen biler parkert foran et kapell. Døra til kapellet står åpen, og plutselig får Maria en trang til å sette seg inn på bakerste rad, som en fjern, ukjent slektning av den avdøde, og skal akkurat til å løfte Sonja opp av vogna da et par i pene, svarte klær kommer løpende over parkeringsplassen og inn i kapellet. Døra smekker igjen. Maria står og glor mens orgelet begynner å spille der inne bak den lukkete døra. De fortsetter tilbake langs de buktende stiene og ut av kirkegården uten antydning til sutring fra Sonja. Hun må kunne merke at det er unntakstilstand, det må være derfor hun er så stille. Knyttneven strammer seg i Marias mage. Hun går langs togskinnene i Sydhavnen og gråter litt. En lydløs gråt mens hun smiler til Sonja og lar tårene trille nedover kinnene og ned på hånda som holder i barnevogna med hvite knoker. Hun skjønner ikke at hun kunne være så dum at hun kunne tro at hun, av alle, kunne ta vare på et barn. Hun fortsetter videre ned gjennom den folketomme DSB-byen. Bare et par sykkelbud suser forbi. Det sterke sollyset er nesten hvitt. Nå står de og ser inn gjennom et gjerde på et buskas det 13
67459 Ned fra himmelen – s. 13
12.11.2025 13:50
har samlet seg masse gråspurver i. Fra plassen sin i barnevogna betrakter Sonja fuglene som flyr fram og tilbake med små kvister i nebbet. Et godstog hyler i det fjerne. Gråspurvene piper i munnen på hverandre. Sonja etterlikner pipelydene og fekter med armene. Maria kysser henne på kinnet før hun fortsetter langs en oppkjøringsrampe og ender foran Fisketorvet, som åpner seg for dem som en stor, varm kropp som pruster og stønner og suger dem til seg gjennom de langsomme svingdørene av glass.
67459 Ned fra himmelen – s. 14
12.11.2025 13:50
Fisketorvet
Lysende turkise fisker glir gjennom vannet i det store akvariet midt på storsenteret. På en liten knaus bak fiskene vokser det undervannssopp og havblomster i et vell av farger. Maria og Sonja blir stående lenge og se inn på fiskenes verden, som virker roligere og mer forlokkende enn den her ute. Til slutt syns ikke Maria at de kan bli stående sånn særlig mye lenger, det er jo ikke Zoologisk Have eller Den Blå Planet, de har ikke betalt for å komme inn, så de fortsetter videre forbi rulletrappene, der sølvglinsende fisker snurrer rundt i lange tråder fra taket og bortover til en gang der butikkene er i ferd med å åpne, før Maria får øye på et stort, lyseblått skilt som fører dem bortover en skjult korridor og inn i BABYLOUNGE. Her inne er de morgenens første gjester. De går inn i et avlangt rom med store panoramavinduer ut mot kanalen. Dunsten av brukte bleier og melkegulp har fortsatt ikke innfunnet seg, bare de klorholdige vaskemidlene fyller lufta. Beroligende musikk klinger diskré fra skjulte høyttalere. Langs veggen ved inngangen står tre store stellebord med dyre skumgummimatter under tre forskjellige uroer som henger fra taket og allerede har fanget Sonjas oppmerksomhet. Maria åpner lettet bylten, brer stoffbleia ut over skummatta og legger Sonja på den. Bleia buler som en ballong og er varm av tiss. Huden under er rød og rynkete. På en lekematte lenger inn i rommet får Sonja ligge på 15
67459 Ned fra himmelen – s. 15
12.11.2025 13:50
magen mens Maria synker ned i en hard sofa foran en stor flatskjerm med tegnefilm på lavt volum. Og så kan hun ikke holde det inne lenger. Hun gjemmer ansiktet i den grå velursofaen, som kveler et langt, lydløst skrik, akkompagnert av Sonjas pludring og de frenetiske tegneseriekaninene som hopper over skjermen. Sonja ruller over på ryggen. Maria snur henne ikke tilbake. Den første timen er de alene, men så kommer flere og flere hightech-vogner trillende, lastet med handleposer og barn i alle aldre. Maria retter seg opp i sofaen. Det er ingen som skal tro at hun bare ligger her og later seg, at hun ikke har noe sted å dra. Hun trekker Sonja inntil seg og løfter opp den grå bomullsgenseren sin. Sonja snuser seg fram til brystvorta og drikker grådig. Melka driver gjennom Maria med en overveldende tyngde mens vogner med nystelte barn fortsetter ut i butikkene. Maria og Sonja fortsetter ingen steder. Maria ser ut gjennom de store panoramavinduene. Måkene glir gjennom lufta og samles rundt en søppelbøtte. De hakker i burgerrester, i brukt emballasje og litt i hverandre, som om det ikke var noen forskjell på innholdet i søppelbøttene og deres egne kropper. Det sterke sollyset får alt der ute til å virke fjernt og drømmeaktig. Det er det samme lyset som for et par timer siden hang inn i stua og lyste opp restene etter natta. Johan og vennene hans hadde sittet rundt det store bordet i bjørkefinér, som hun vasket med såpevann hver gang Sonja hadde spist ved det. Fordi hun ikke har betalt for bordet selv, føler hun ikke at det er helt hennes. Likevel ble det tydelig for henne da hun sto der i stua for et par timer siden, at hun hadde begynt å oppfatte leiligheten som sin egen. Selv om hun bare hadde bodd der et knapt år og bare fikk lov til å flytte inn fordi hun var blitt gravid. Det er Johan som eier den, Johan og Johans foreldre, og derfor har Johan rett til å gjøre akkurat hva han vil med den, i hvert fall i prinsippet. 16
67459 Ned fra himmelen – s. 16
12.11.2025 13:50
Sonja har sovnet med brystet i munnen. Det prikker i armene til Maria, Sonja har begynt å bli tung. Hun klarer å legge fra seg Sonja i vogna uten at hun våkner, og så, den overraskende euforien hver gang det skjer, å bare stå der med sine egne tunge armer, som ikke skal holde annet enn seg selv oppe, bare henge der løst langs siden og dingle. Men hva skal hun fylle sine egne tanker med? Hun fisker opp mobiltelefonen fra lomma. Johan har ikke ringt. Hun hadde egentlig regnet med at han nå ville ha sendt en unnskyldning. Klokka er allerede litt over tolv. Hun hadde tenkt at nå gjaldt det å være sterk, å ikke gi etter og ta ham tilbake. Vi kommer ikke tilbake, skriver hun ilsk i meldingsfeltet, og blir sittende og stirre litt ned på telefonen før hun med en slags huggende bevegelse trykker send, som om telefonen var et sverd som kunne avslutte duellen med et drabelig støt. Hun blokkerer ham og ser ut etter måkene igjen, men de er lenger borte nå. Hun kan ikke se hva de hakker i. Hun bryr seg ikke om alle de kloke ordene hans, hun vil ikke finne seg i det mer, de har jo et barn sammen, og hvis han ikke kan ta seg sammen og oppføre seg som en voksen, så blir jo hun nødt til å gjøre det. Hun presser leppene sammen og undertrykker gråten og lar det sårete kanalisere seg ut i et raseri. Hun finner seg faen meg ikke i dette her lenger, hva i helvete er det han tror. Når Sonja våkner, må hun ha en plan. Snart kommer hun til å trenge mer skiftetøy og noe mat, og i det hele tatt kunne både hun og Sonja ha trengt å få vasket seg litt. Hvis hun bare hadde hatt en mor å dra hjem til, en ordentlig mor, som kunne gi Maria noe annet enn problemer. På terskelen mellom våken tilstand og søvn blander alt seg sammen med en dyp og plutselig lengsel etter Vibeke. Og der står hun plutselig, moren til Maria, i døråpningen 17
67459 Ned fra himmelen – s. 17
12.11.2025 13:50
til leiligheten sin i femtende etasje i Brøndby Strand, og venter. Hun har tatt seg en dusj og pusset tenner, har fortsatt et håndkle om håret og den lavendelfargete frottébadekåpen rundt seg, og fra leiligheten siver duften av nyvarmete kardemommeboller. Hun går ut i oppgangen og lytter. Vinduene ut til de grå fellesbalkongene åpner opp alle de grå kvadratiske bygningene av brungrå betong som fortsetter i uendelige fordoblinger på den ene siden. På den andre siden kan man se stranda og havet med sine skumstripete bølger. Vibeke hører stemmene deres bli forstørret gjennom trappeoppgangens dyp. Heisen må ha gått i stykker, de kommer til å bruke lang tid på de femten etasjene opp til henne. Sonja pludrer og ler, nå kommer de. Maria lukter bollene allerede, den helt perfekt oppmålte blandingen av syntetisk kardemomme og smør. I en av de øverste etasjene blir en søppelsjakt åpnet. En søppelpose ramler ned langs den andre siden av veggen, et gisp idet den passerer og forsvinner ut under dem med en gjallende lyd som forplanter seg i hele blokka. Maria er andpusten. Hun stopper opp i en av de midterste etasjene da bygningen begynner å svaie. Noe knasende rundt henne, det er betongen som moses, sand og knuste steiner. Og så faller de, alt styrter rundt ørene på dem, glassruter og krakelert betong, de mørkerøde vinduspartiene i rustent stål, hundemat og katteskåler, rullatorer og lenestoler. Menneskeskrik. Personlige eiendeler daler gjennom lufta. Støvet svir i øynene. Alt er borte. Maria må virkelig ha sovnet, for nå kjenner hun en hånd på skulderen og slår opp øynene. En eldre kvinne står bøyd over henne. Hun har på seg en mørkeblå jobbuniform med et lite Fisketorvet-skilt festet til brystet. Hun ser ned på Maria med et mildt myndig blikk. De mange, tynne flettene hennes er samlet i en poseaktig badehette av gjennomsiktig plast, som sitter bakerst på hodet. «Det er ikke så lurt å sove her», sier hun unnskyldende. 18
67459 Ned fra himmelen – s. 18
12.11.2025 13:50
«Altså, det gjør ikke meg noe, men hvis vaktene oppdager det, kaster de deg ut.» «Unnskyld», sier Maria forvirret og setter seg opp i sofaen. Kvinnen ser bort på den sovende Sonja og smiler. «Hun ser søt ut … Så godt hun sover», konstaterer hun og går bort til en søppelbøtte, drar opp den nesten tomme posen og kaster den ned i den store sekken som er montert på rengjøringsvogna hennes. «Ja, heldigvis», sier Maria og smiler. «Hun pleier ikke å sove så lenge, men det er akkurat som om hun vet …» «At du ikke har noe sted å dra», avbryter kvinnen henne og river en ny plastpose av rullen. Hun fører posen omhyggelig ned i bøtta mens hun trekker den innerste delen av bøtta opp og fester hjørnene før hun senker den innerste delen ned, så den tynne plasten ikke glir ned i bunnen av bøtta. «Hvor er familien din?» Maria rister på hodet. «Jeg har ikke noen familie», sier hun og ser bort på Sonja. «Bare hun der.» Kvinnen ser mistroisk på Maria. «Alle har en familie, alle kommer vel fra et sted», konstaterer hun med en aksent Maria sliter med å plassere. «Du som er mor, vet jo at vi ikke kommer fra ingenting … Hvor er din egen mor?» spør hun mens hun rutinert fortsetter å jobbe. «Sikkert hjemme hos seg selv. Men jeg kan ikke …» Kvinnen ser avventende på henne. «Hun drikker», hvisker Maria og ser stivt framfor seg med en plutselig leamus på øyet. Kvinnen nikker og kommer helt bort til Maria. «Jeg har heller ikke noen mor. Hun døde i borgerkrigen», sier hun med dempet stemme og ser på Maria med et fast blikk. «Så barna mine har bare meg, men hun er fortsatt familien min, skjønner du, moren min, altså, selv om hun ikke er her lenger.» 19
67459 Ned fra himmelen – s. 19
12.11.2025 13:50
«Hvor er barna dine?» spør Maria. «Sierra Leone», sier hun og rister på hodet. «Faren deres drakk også. Og hva med moren din, hvor er hun?» «Brøndby Strand.» «Det er jo rett i nærheten.» «Ja … men det føles bare ganske langt.» Hun nikker alvorlig, og Maria får inntrykk av at denne fremmede kvinnen forstår hennes indre bedre enn hun selv gjør. Hun fortsetter å rugge på vogna, forsiktig, så hun ikke vekker Sonja. «Og du kan ikke dra tilbake til faren», konstaterer hun som om det var en opplest og vedtatt sannhet, selv om Maria ikke har nevnt ham med et ord. Hun ser konsentrert på den tynne plasten mens hun trekker posen over en søppelbøtte, som om hun kan avlese framtida i dens bevegelser, og med det finne løsningen på Marias problem. «Det er sikkert andre som gjerne vil hjelpe deg», sier hun og ser opp. Maria trekker på skuldrene, hun er ikke sikker. Det ville ha vært lettere om bare den snille kvinnen ville invitere henne hjem. Og kanskje hun kunne ha skaffet henne jobb her på Fisketorvet. Når fødselspermisjonen er over, må hun i hvert fall finne ut hva de skal leve av nå som hun ikke kan jobbe kveld på restauranter. «Jeg kan godt finne adressen til et sted du kan dra. Hvis du er redd for å dra hjem, altså. Det er jo Danmark. Det fins steder man kan dra til og få mat. Du vet at det fins steder for kvinner med barn?» «Nei nei … ellers takk. Det går bra.» «Du er ikke den første. Jeg har sett mange sitte her og stirre ut i lufta sånn som deg, og når man har sett dere mer enn to ganger på samme vakt, så vet man at det er noe galt», sier hun erfarent. «Men sånn er det ikke», prøver Maria seg. «Jeg skal nok finne på noe.» 20
67459 Ned fra himmelen – s. 20
12.11.2025 13:50