Neal Bascomb Vinterfortet

Neal Bascomb

Vinterfortet Historien om tungtvannet og kampen mot Hitlers atombombe

Oversatt av Lene Stokseth lene.stokseth.no

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: The Winter Fortress Copyright © 2016 by Neal Bascomb Utgitt etter avtale med Ulf Töregård Agency AB Denne utgave første gang utgitt av Houghton Mifflin Harcourt 2016 Norsk copyright © CAPPELEN DAMM, Oslo, 2017 Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth, MNO Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsdesign: © Houghton Mifflin Harcourt Publishing Company/Albert Tang – www.hmhco.com Omslagsfoto: Norsk Hydros fotosamling/ Norsk Industriarbeidermuseum (forside), © Privat samling, familien Haukelid (bakside) Tilrettelegging av design: Nic Oxby Kart: Svein Vetle Trae Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,8/14 pt Trykk og innbinding: Livonia Print Sia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-650-8 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

FSC® C047286

Til dem som våger å ta kampen

Innhold Forord til den norske utgaven 9 Kart 12–16 Deltakerliste 17 Innledning 21 DEL I 1. Vannet 27 2. Professoren 41 3. Bonzo 54 4. Damvokterens sønn 68 5. Veien ligger åpen 80 DEL II 6. Kommandoordren 97 7. Gjør en god jobb 107 8. Entusiasme 114 9. En uviss skjebne 126 10. De fortapte 136

8

VINTERFORTET

DEL III 11. Instruktøren 149 12. De jævlene klarer ikke å ta oss 158 13. Jegerens regler 169 14. Den ensomme, dystre krigen 179 15. Stormen 189 16. Selv de beste planer 200 17. Klatreturen 210 18. Sabotasje 218 DEL IV 19. En enestående manøver 229 20. Jakten 240 21. Spøkelsene på Vidda 249 22. En nasjonalsport 260 23. Angrepsmål 269 24. Cowboy-tokt 278 DEL V 25. Ingenting er gratis 289 26. Fem kilo fisk 297 27. Mannen med fiolinen 306 28. Alarmen går kl. 10.45 314 29. Seier 324 Epilog 333 Takk 337 Noter 339 Bibliografi 387 Register 396

Forord til den norske utgaven Ladningene som gikk av i underetasjen på Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork 28. februar 1943 sprengte seg også en plass i norsk og internasjonal historie. Ingen annen hendelse i Norge under 2. verdenskrig har blitt så ofte behandlet. Neil Bascombs bok er hittil siste ledd i en meget lang lenke av beretninger omkring kampen om tungtvannet. Stofftilfanget er enormt, og det er ingen jobb for førstereisgutter eller -jenter å manøvrere gjennom det. Det er således ganske passende at en erfaren skribent som Neal Bascomb står bak denne boken.

Vinterfortet er en fremstilling som formidler kunnskaper på det personlige så vel som på det mer overordnede plan. Samlet leverer Bascomb en helstøpt skildring av et meget omfattende saksfelt. Leseren inviteres også til selv å dykke ned i materialet, hjulpet av et fyldig noteapparat og en god litteraturliste.

Hvis man skal forsøke seg på en grov inndeling av litteraturen om emnet, kan det skilles mellom rene deltakerberetninger og mer generelle bøker om atomkappløpet og de ulike aksjonene mot anlegget på Vemork.

De første er enten ført i pennen av personer som faktisk var med på selve operasjonen, eller som har latt andre skrive sin historie. En kort oppsummering forteller at mange av aktørene – men ikke alle – har fått sine opplevelser beskrevet mellom to permer.

Knut Haukelid var nok den første. Boken Det demrer en dag kom allerede i 1947. Senere ble den omarbeidet til Kampen om tungtvannet og ble oversatt til flere språk, bl.a. Skis Against the Atom i 1954. Blant de andre aktørene finner vi både Claus Helberg, Fredrik Kayser, Jens Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Kasper Idland, Knut M. Haugland og ganske

10

VINTERFORTET

nylig, lederen selv, Joachim Rønneberg. Egne monografier synes å mangle for Einar Skinnarland (utrolig nok), Birger Strømsheim og Hans Storhaug.

I tillegg til ovennevnte «førstehåndsberetninger» kommer et osean av spesialstudier som dekker hele, eller deler av saksfeltet. Neal Bascomb kan bare delvis sies å høre til i denne kategorien, da han kombinerer ulike innfallsvinkler. Her er det mange spor å følge. Den vitenskapelige bakgrunnen med forskningen på, og senere utviklingen av kjernevåpen, er i seg selv emne for en rikholdig litteratur.

Selv den senere så beryktede britiske historikeren David Irving leverte et seriøst bidrag på dette feltet med boken The Virus House fra 1967.

Nevnes bør også Jomar Bruns bok Brennpunkt Vemork 1940-1945 fra 1985. Brun som aktør er selvsagt behørig nevnt av Bascomb. En annen kilde som det trekkes på er Leif Tronstads beretning, særlig gjennom dennes dagboknedtegnelser. Disse er i senere år også utgitt gjennom boken «Professor Tronstads krig» av Olav Njølstad.

Det bør også nevnes at hendelsene har funnet veien til filmen ved flere anledninger. Først ute var Titus Vibe-Müllers «Kampen om tungtvannet» fra 1947. Her spiller flere av sabotørene seg selv, og med datidens teknologi er dette en vederheftig beretning. En nylig produsert TV-serie med samme navn prøver også å legge seg forholdsvis tett på de faktiske hendelser, selv om dramaturgien gir rom for noen avvik. I 1965 kom Hollywoodproduksjonen «Helter i Telemark» med Kirk Douglas i hovedrollen, som må sies å være en beretning som nok baserer seg på virkelige hendelser uten å være sjenerende bundet av disse. En produksjon av helt annen karakter er Ray Mears’ «The Real Heroes of Telemark», som fokuserer på de rent fysiske bragder knyttet til aksjonen. Denne beretningen er også utgitt som bok.

De bidrag som nevnes her er kun en brøkdel av det som finnes, og gjør ikke krav på å være fullstendig.

Tungtvannsaksjonene er ikke bare historien om en spektakulær suksess.

Neil Bascomb forteller naturlig nok også om de deler av historien som rommer de dypeste tragedier. Dette gjelder Operasjon Freshman høsten 1942, som kostet 41 britiske liv, og senkningen av D/F Hydro på Tinnsjøen med tap av 14 norske sivile i februar 1944, et snaut år etter smellet på Vemork, og bidrar til å gi et enda mer komplett bilde. Bombingen av Rjukan og Vemork høsten 1943 hører også med her.

Bascomb klarer som nevnt å nærme seg stoffet fra flere innfallsvinkler.

FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN

11

Av naturlige årsaker har han ikke selv snakket med noen av deltakerne, men han har likevel kommet innpå flere av dem gjennom studier av deres beretninger og samtaler med personer som sto dem nær. Dette er med på å gi fremstillingen et personlig preg. Med sin bakgrunn som journalist har han ikke gitt etter for den fristelsen enkelte i bransjen blir anklaget for – «never check a good story». Tvert imot ligger det nitide undersøkelser til grunn for fremstillingen. Dette vesentlige grunnlagsarbeidet har imidlertid ikke gjort beretningen mindre full av liv. Den menneskelige faktor er med hele veien.

De personlige beretninger om tungtvannsaksjonene spriker av og til i enkelte detaljer. Det ligger i sakens natur at de samme hendelser setter litt forskjellige spor i den menneskelige hukommelse, og dette hører også med når man som historieskriver skal forsøke å utøve kildekritikk. Det finnes også i denne boken enkelte detaljer som ikke stemmer helt med virkeligheten, men det berører ikke selve hovedfortellingen.

At norsk krigshistorie først blir skrevet på engelsk, er ikke hverdagskost. Når boken deretter blir oversatt og utgitt på norsk, kan det hevdes at sirkelen er sluttet.

Det samme kan kanskje anføres når det gjelder selve åstedet. Hydrogenfabrikken ble sprengt for siste gang i 1977! At det nå drives utgravninger på stedet for å avdekke deler av anlegget, gir rom for ettertanke.

Ivar Dyb Kraglund Norges Hjemmefrontmuseum

12

H ARDA NGE RVIDDA

Møsvatn

Måna

tn sva n Mø m me da Skolandsm myrene

Grouses ankomst til Norge

0 0

5 MI 5 KM

Kart © Svein Vetle Trae/Fossøy

HARDANGERVIDDA HAR DANGE ERVIDDA Møsvatn atn

Glider A styrter

Glider B styrter Halifax B Halifax styrter

0 0

20 MI 20 KM

NORDSJØEN Kart © Svein Vetle Trae/Fossøy

Bjornesfjorden nesfjorden

H A RDA N G E RV I D DA

Fetter F etter ccabin abin Grouse & Grouse Gunnerside Gunne rsid d unite, ite, Feb. F eb. 2 23, 3, 1 1943 943

Måna

Fjøsbuda en Fjøsbudalen Feb. F eb. 2 27, 7 1 1943 943

Møsvatn

Møsvatndammen Skolandsmyrene

Grouses skjulesteder 0 0 Kart © Svein Vetle Trae/Fossøy

5 MI 5 KM

Gunnersides tilbaketrekning til S Sverige

S SVERIGE

Møsvatn Møsv

0

Kart © S Svein vein V Vetle etle Trae/Fossøy Trrae/Fossøy

0

10 MI 20 20 KM

øs M

v tn va

e ie

n

M å na

Vemork V em emork

Bombingen av Vemork Vemork emo

0 Map Kart © S Svein vein V Vetle etle eT Trae/Fossøy rae/Fo ossøy

0

.25 MI .25 KM

Ti

M å na

Senkningen av D/F ««Hydro» Hydro»

1

3 4 Kart © Svein Vetle Trae/Fossøy

3

2

1

2

s jø nn

HARDANGERVIDDA

Gaustatoppen

4

Deltakerliste Operasjon Grouse/Swallow Jens-Anton Poulsson, leder for Grouse Knut Haugland, radiotelegrafist Claus Helberg Arne Kjelstrup Einar Skinnarland Operasjon Gunnerside Joachim Rønneberg, leder for Gunnerside Knut Haukelid, nestkommanderende Birger Strømsheim Fredrik Kayser Kasper Idland Hans Storhaug Senkningen av D/F «Hydro» Alf Larsen, ingeniør på Vemork Knut Lier-Hansen, motstandsmann i Milorg Gunnar Syverstad, laboratorieassistent på Vemork Rolf Sørlie, bygningsingeniør på Vemork Kjell Nielsen, transportleder på Vemork Ditlev Diseth, pensjonist fra Norsk Hydro Nordmenn Leif Tronstad, forsker og leder i Kompani Linge Jomar Brun, sjefsingeniør på Vemork Torstein Skinnarland, Einars bror

18

VINTERFORTET

Olav Skogen, Milorg-leder på Rjukan Lillian Syverstad, kurér for Einar Skinnarland Familiene på Hamaren, Hovden og Skindalen, bønder som hjalp Skinnarland Allierte Winston Churchill, Storbritannias statsminister Franklin D. Roosevelt, USAs president Eric Welsh, leder for den norske delen av British Special Operations Executive (SOE) John Wilson, norsk seksjonssjef i British Special Operations Executive (SOE) Wallace Akers, leder for Directorate of Tube Alloys Mark Henniker, kommandant for Operasjon Freshman Owen Roane, pilot i American Air Force Nazister og kollaboratører i Norge Josef Terboven, Reichskommissar i Norge General Nikolaus von Falkenhorst, leder for de tyske militære styrkene i Norge Oberstløytnant Heinrich Fehlis, leder for Gestapo og sikkerhetsstyrkene i Norge Kaptein Siegfried Fehmer, Gestapos blodhund i Oslo Fenrik Muggenthaler, Fehlis’ SS-representant på Rjukan Vidkun Quisling, Nasjonal Samlings leder Tyske vitenskapsmenn Kurt Diebner Werner Heisenberg Paul Harteck Abraham Esau Walther Gerlach

Man må kjempe for friheten. Og for fred.

Man må kjempe for den hver eneste dag for å beholde den.

Den er som en båt av glass – lett å knuse. Lett å miste.

– JOACHIM RøNNEBERG, leder for Gunnerside

Innledning Det okkuperte Norge, 27. februar 1943 DE NI SABOTøRENE forserte fjellsiden på en ujevn linje, mer på instinkt enn ved hjelp av det svake måneskinnet. De tok seg gjennom furuholt og skrådde nedover det ulendte terrenget med dype søkk og snøfonner.

Mennene minnet om spøkelser der de tok seg gjennom skogen kledd i hvite kamuflasjedrakter over de britiske uniformene. De beveget seg nesten lydløst, og stillheten ble bare brutt av suset fra skiene i snøen og et og annet smell da en skistav traff en grein i mørket. Den milde, jevne vinden som sveipet gjennom vestfjorddalen, dempet de få lydene som var. De håpet at den samme vinden skulle slette sporene deres etter hvert.

Halvannen kilometer fra hytta de brukte som hovedkvarter, ble skogen så tett og bratt at de måtte fortsette til fots. De unge nordmennene tok av seg skiene og la dem over skulderen. Marsjen ble ikke lettere av den grunn. Med ryggsekker fulle av tungt utstyr og væpnet med maskinpistoler, granater, pistoler, eksplosiver og kniver, vasset, gled og kravlet de seg nedover gjennom den tunge, våte snøen. Børene var så tunge at de av og til sank ned til livet i snødrivene. Det ble ikke enklere når det lave skydekket skjulte månen og mørket ble enda tettere.

Langt om lenge var de ute av skogen. Mennene kom ned på veien langs nordsiden av Vestfjorddalen med Møsvatn i vest og Rjukan noen kilometer mot øst. Rett sør for dem, et langt steinkast over Månajuvet, lå målet: Vemork.

Til tross for avstanden over juvet og vinden som hvinte i ørene, kunne sabotørene høre den lave summingen fra kraftstasjonen. Kraftstasjonen og den åtte etasjer høye hydrogenfabrikken som lå foran det, lå ytterst på

22

VINTERFORTET

en berghylle ut mot juvet. Derfra gikk det bratt ned til Måna, som rant gjennom dalen nedenfor. Dalen var så dyp at solen sjelden nådde helt ned til bunnen.

Vemork ville lyst opp som et fyr hvis det ikke hadde vært for at Hitler hadde invadert Norge og tyskerne hadde tatt kontroll over fabrikken. Nå var vinduene blendet for å være usynlige for allierte bombefly. I tillegg var tre sett kabler strukket over dalen for å avverge angrep fra lavflyvende fly på dagtid.

Det mørke omrisset av fabrikken fikk den til å se ut som et uinntakelig fort på en islagt fjellskrent. En smal hengebro var den eneste adkomstmuligheten for arbeidere og kjøretøy, og broen var godt bevoktet. Fjellsidene rundt fabrikken var minelagt. Patruljer gjennomsøkte området med jevne mellomrom. Søkelys, sirener, maskingeværreder og soldatkaserner var på plass.

Og nå skulle sabotørene ta seg inn dit.

Vemork var et fengslende syn der de sto i veikanten og stirret over juvet. De trengte ikke dagslys for å vite at fabrikken var godt beskyttet. De hadde studert utallige rekognoseringsbilder og lest etterretningsrapporter, studert plantegninger og trent utallige ganger på å plassere eksplosiver i en modell av sabotasjemålet. Alle sabotørene hadde lært seg å finne frem i alle korridorer og trapper i fabrikken.

De var ikke de første som ville sprenge Vemork. Mange hadde dødd i lignende forsøk tidligere. Krigen raste i Europa, Russland, Nord-Afrika og Stillehavet, stridsvognbataljoner, bombeflyskvadroner og ubåt- og jagerflåter var i full aktivitet og mange millioner soldater kjempet mot hverandre i flere verdensdeler, men de allierte lederne mente at nettopp denne bortgjemte fabrikken i den utilgjengelige, norske ødemarka kunne utgjøre forskjellen mellom seier og nederlag.

Til tross for alt de ni sabotørene visste om Vemork, var de ikke helt sikre på hvorfor dette målet var så viktig. De var blitt fortalt at fabrikken produserte noe som kaltes tungtvann, og at nazistene ved hjelp av dette mystiske stoffet kunne klare å «sprenge store deler av London i lufta».

Sabotørene antok at det var en overdrivelse som skulle få dem til å gi alt for å gjennomføre oppdraget.

Og det var ingenting å si på engasjementet. De ofret gjerne livet, om det var det som skulle til. De hadde visst fra første stund at sjansen for å overleve ikke var stor. De ville kanskje klare å ta seg inn på fabrikken og

INNLEDNING

23

gjennomføre oppdraget, men å komme seg ut derfra og unnslippe etterpå var en annen sak. Om nødvendig skulle de forsøke å kjempe seg ut, men det var lite sannsynlig at de ville klare å komme fra det med livet i behold.

For å unngå å bli tatt til fange hadde hver av dem med seg en blåsyrekapsel gjemt i bukselinningen eller skjortekragen.

Sabotørene var selvsagt nervøse, men det var først og fremst fatalismen som rådet. I mange måneder hadde de trent langt hjemmefra, lagt planer og forberedt seg. Nå var tiden endelig snart inne. Hvis de døde og det gikk «rett vest», på samme måte som det hadde gjort for andre under lignende aksjoner, fikk det så være. De fikk i det minste en mulighet til å kjempe.

I en krig som dette regnet de fleste med å dø før eller senere.

I England satt Leif Tronstad, hjernen bak aksjonen, og ventet på å høre hvordan det gikk. Før sabotørene dro ut på oppdraget, hadde han lovet dem at bedriftene deres ville bli husket i hundre år, men det var ingen av karene som var der for å bli historiske. Innerst inne var de ikke særlig opptatt av tungtvann eller Londons skjebne heller. De hadde opplevd at fedrelandet var blitt invadert av tyskere, og at venner var blitt drept og ydmyket, de hadde sett familiene sine sulte og folkets rettigheter bli krenket. De var der for Norge, for å frigjøre landet og folket fra tyskerne.

Nå som øyeblikket var inne, spente sabotørene på seg skiene igjen i mørket og begynte å gå nedover veien.

Del I

1

Vannet 14. FEBRUAR 1940 hastet Jacques Allier, en middelaldrende, sirlig kledd bankdirektør, gjennom døren til Hotel Majestic i rue la Pérouse. Luksushotellet like ved Triumfbuen hadde tatt imot mangfoldige gjester i årenes løp, fra diplomater som deltok i fredsforhandlingene i Versailles i 1919, til de mange kunstnerne som gjorde lysets by berømt i årene etterpå. Nå som Frankrike stålsatte seg for en tysk invasjon, antakelig gjennom Belgia, og store deler av Paris var evakuert og en skygge av seg selv, snakket alle på hotellet om krig igjen. Allier gikk gjennom lobbyen. Han var ikke der som bankmann, men som agent for den franske etterretningsorganisasjonen Deuxième Bureau. Den franske rustningsministeren Raoul Dautry og fysikeren Frédéric Joliot-Curie ventet på ham, og samtalen dem imellom handlet om en helt annen form for krig.

Joliot-Curie, som sammen med sin kone Irène hadde fått Nobelprisen for oppdagelsen av hvordan stabile stoffer kan gjøres radioaktive ved kunstige eller induserte metoder, fortalte Allier at han var i ferd med å konstruere en maskin som kunne utnytte energien i atomer. Den ville sannsynligvis kunne bidra til å drive ubåter, men hadde også potensial til å utvikle et sprengstoff ingen hadde sett maken til. Han trengte Alliers hjelp.

Joliot-Curies forklaring var den samme som han hadde gitt Dautry noen måneder tidligere, og det som virkelig vekket mennenes interesse, var forsikringen om at energi lagret på så lite plass som et vanlig kjøkkenbord kunne få hele jordkloden til å eksplodere hvis den ble utløst. Allier lovet å gjøre hva han kunne for å hjelpe forskeren.

Joliot-Curie sa at han trengte en helt spesiell ingrediens til eksperiment-

28

VINTERFORTET

ene sine – tungtvann – og at det bare fantes en eneste bedrift i hele verden som produserte dette stoffet i store nok mengder: Norsk Hydro i Norge.

Siden Allier hadde en høy stilling i Banque de Paris et des Pays-Bas, som hadde en stor aksjepost i det norske selskapet, var han i en ideell posisjon til å kunne kjøpe opp alt tungtvannet Norsk Hydro måtte ha på Vemorkfabrikken så raskt og diskré som mulig. Den franske statsministeren Édouard Daladier hadde selv godkjent opplegget.

Allier sa at det bare var ett problem: Så sent som en måned tidligere hadde en av Norsk Hydros direktører, advokaten Bjarne Eriksen, besøkt ham på Paris-kontoret. Ifølge Eriksen var tyskerne også interessert i produksjonen på Vemork. De hadde lagt inn flere bestillinger og antydet at de kunne få bruk for så mye som to tonn tungtvann i nær fremtid. Norsk Hydro var overrasket over å få en bestilling på så store kvanta uten noen forklaring på hva tungtvannet skulle brukes til. Foreløpig hadde de ikke levert mer enn 25 kilo til tyskerne.

For Dautry og Joliot-Curie var denne informasjonen svært foruroligende. Tyske forskere kunne være inne på den samme tanken som dem.

Allier måtte handle raskt for å sikre seg beholdningen av tungtvann før tyskerne gjorde det. Hvis han fikk problemer med å føre tungtvannet ut av Norge, skulle han sørge for å forurense det så det ikke kunne brukes til eksperimenter.

To uker senere gikk Allier gjennom den store avgangshallen i Gare du Nord i Paris og om bord i et tog til Amsterdam. Han reiste under sin mors pikenavn, Freiss. I dokumentmappen hadde han to dokumenter. Det ene var et kredittbrev på opptil 1,5 millioner kroner for tungtvannet. Det andre ga ham myndighet til å rekruttere de franske agentene han trengte for å smugle ut tungtvannet fra Norge. Allier hadde en forkjærlighet for spionromaner, og bortsett fra det manglende løsskjegget følte han at han hadde all den utrustningen han trengte for å spille romanhelt.

Fra Amsterdam fløy han til Malmö, og derfra tok han tog til Stockholm, der han traff tre franske agenter og ba dem om å møte ham i Oslo noen dager senere. Tidlig om morgenen den 4. mars tok Allier toget til østbanestasjonen i den norske hovedstaden. Hos den franske legasjonen fikk han vite at han allerede var avslørt. De hadde snappet opp og dechiffrert en melding fra Abwehr, spionbyrået i Berlin, der det sto: «Stopp for enhver pris en suspekt franskmann som reiser under navnet Freiss.»

Allier lot seg ikke avskrekke. Han forlot legasjonen og ringte Norsk

VANNET

29

Hydro fra en telefonkiosk. Under én time senere gikk han inn i selskapets hovedkvarter i Solligata 7, like ved Slottet. I et møte med dr. Axel Aubert tilbød Allier å kjøpe selskapets tungtvannslager. Siden han var usikker på om han kunne stole på Aubert, nevnte han ikke noe om hva tungtvannet skulle brukes til. Den barske, erfarne generaldirektøren som så ut som om han spiste småstein til frokost, nølte ikke: Han sympatiserte med Frankrike.

Han hadde nektet tyskerne å kjøpe store kvanta tungtvann og ville forsyne Allier med det han trengte.

Neste dag kjørte Allier bil til Vemork, 16 mil fra Oslo. Aubert fulgte etter. Ingen hadde fått beskjed om at de skulle komme.

I mange tusen år hadde vannet strømmet ned fra Hardangervidda. Mye av dette vannet rant ned i Møsvatn, og derfra førte elven Måna vannet videre nesten tre mil gjennom den bratte Vestfjorddalen til Tinnsjø.

Elveløpet ble endret da den gryende industrikjempen Norsk Hydro bygde en demning ved utløpet av innsjøen i 1906. Vannet ble ført under bakken til Vemork kraftstasjon gjennom nesten fem kilometer lange tunneler som var sprengt ut i fjellet. Derfra falt vannet 280 meter gjennom elleve stålrør og inn i turbiner som ved åpningen i 1911 hadde en installert effekt på 108 megawatt. Det gjorde Vemork til verdens største kraftstasjon.

Deretter ble litt av vannet, omtrent 16 tonn i timen, ført videre inn i en hydrogenfabrikk, også verdens største, som lå på kanten av stupet ti meter unna. Der strømmet det inn i titusenvis elektrolyseceller av stål som brukte nesten all strømmen som ble produsert ved kraftstasjonen. Den elektriske strømmen som gikk gjennom cellene, skilte de to hydrogenatomene fra det ene oksygenatomet i vannet. De separerte gassene ble deretter pumpet ned til kjemiske fabrikker på Rjukan nede i dalbunnen.

Rjukan var en industriby, og flesteparten av de sju tusen innbyggerne arbeidet for Norsk Hydro. Hydrogenet ble hovedsakelig brukt til produksjon av kunstgjødsel, som det var stor etterspørsel etter.

Litt av dette vannet, som nå hadde rent fra Vidda til Møsvatn, gjennom tunneler, rør og elektrolyseceller, ble sendt gjennom en kaskade av spesialiserte elektrolyseceller som endte i en kjeller på Vemork. Vannet ble redusert gjentatte ganger til det bare kom i jevne drypp, omtrent som fra en lekk kran. Nå var vannet blitt til noe unikt og verdifullt: tungtvann.

Den amerikanske kjemikeren Harold Urey fikk Nobelprisen i 1931 for oppdagelsen av tungtvann. De fleste hydrogenatomer består av ett enkelt

30

VINTERFORTET

elektron som kretser rundt ett enkelt proton i atomkjernen, men Urey viste at det finnes en variant, eller isotop, av hydrogen som også har et nøytron i kjernen. Han kalte isotopen for deuterium, eller tungt hydrogen, fordi atomvekten (summen av et atoms protoner og nøytroner) var 2, og ikke 1.

Denne isotopen var svært sjelden å finne i naturen (bare i 1,05 promille av alt hydrogen), og det fantes bare ett molekyl tungtvann (D2O) for hvert 41 millionte molekyl vanlig vann (H2O).

Flere forskere bygde videre på arbeidet til Urey og fant ut at elektrolyse var den beste metoden for å produsere tungtvann. Stoffet ble ikke like lett brutt ned som vanlig vann når elektrisk strøm passerte gjennom det, så det vannet som var igjen i en celle etter at hydrogengassen var fjernet, hadde en større tungtvannskonsentrasjon, men det krevdes store ressurser for å lage større mengder av stoffet. Én forsker viste at for å produsere ett kilogram tungtvann «måtte 50 tonn vanlig vann behandles i ett år, man måtte bruke 320 000 kilowatt-timer [elektrisitet], og renhetsprosenten til det ferdige resultatet ble ikke høyere enn ti». Til tross for et stort strømforbruk ble det altså produsert svært lite tungtvann med en lav renhetsprosent.

I 1933 foreslo den anerkjente unge norske professoren Leif Tronstad og hans tidligere studiekamerat Jomar Brun, som ledet hydrogenfabrikken på Vemork, for Norsk Hydro at de skulle begynne å produsere tungtvann.

De var ikke helt sikre på hvilke bruksområder som ville bli aktuelle, men som Tronstad ofte sa til studentene sine: «Teknologien kommer først, og deretter kommer industrien og bruksområdene!» De visste at Vemork, med den utømmelige tilførselen av billig strøm og vann, ville være det perfekte stedet for en slik fabrikk.

Ikke nok med at de naturlige forutsetningene for fabrikken var ideelle – i tillegg fant de på en genial måte å organisere utstyret på. Et tidlig utkast tegnet av Tronstad og Brun hadde seks stadier. Se for deg noen bokser som er stablet i en pyramide. Tenk deg at pyramiden blir stilt på hodet med bare én boks nederst. I Tronstads og Bruns design strømmet vannet inn gjennom den øverste rekken av bokser – i virkeligheten 1824 elektrolyseceller som behandlet vannet (som var blandet med kalilut som elektrolytt) med strøm. Noe av vannet ble spaltet til bobler av hydrogen- og oksygengass som ble trykket ut av cellene, og resten, som nå inneholdt en større prosentandel tungtvann, rant ned til neste rad i pyramiden (570 celler).

Prosessen ble gjentatt gjennom tredje (228 celler), fjerde (20 celler) og

VANNET

31

femte rad (3 celler) av elektrolyseceller. Etter det femte trinnet, etter lang tid og et stort strømforbruk, inneholdt cellene fremdeles bare rundt ti prosent deuteriumrikt vann.

Til slutt rant vannet ned i den nederste boksen i pyramiden. Dette sjette og siste trinnet ble kalt høykonsentreringsanlegget. Høykonsentreringsanlegget i den store, opplyste kjelleren i hydrogenfabrikken besto av sju unike elektrolyseceller av stål, stilt på rekke. De spesialiserte cellene fulgte en lignende modell for å konsentrere tungtvannet i hver celle, men kunne også resirkulere deuterium i gassform tilbake inn i produksjonsprosessen.

På de andre trinnene gikk gassen praktisk talt til spille. Resultatet var at tungtvannkonsentrasjonen steg raskt fra den ene cellen til den neste. I den sjuende og siste cellen i høykonsentreringsanlegget var de langsomme, jevne dryppene blitt konsentrert til 99,5 prosent tungtvann.

Da Vemork-fabrikken for alvor begynte å produsere ved hjelp av denne metoden, hyllet vitenskapsmenn over hele verden dette som et gjennombrudd, selv om man fremdeles var usikre på hva tungtvann kunne brukes til. Noen fleipet med at det bare dugde til å lage bedre skøytebaner, siden tungtvann fryser ved fire grader Celsius, og ikke ved null. Tronstad, som bare fungerte som konsulent for Hydro og overlot driften av fabrikken til Brun, hadde tro på tungtvannets potensial. Han snakket engasjert om bruken av tungtvann på det gryende fagfeltet atomfysikk og mente at hadde det kunne være nyttig i kjemisk og biomedisinsk forskning.

Forskere oppdaget at livsprosessene hos mus ble langsommere når de fikk små mengder tungtvann. Frø spiret mer gradvis i utvannet tungtvann og ikke i det hele tatt i rent tungtvann. Noen mente at tungtvann kunne brukes for å finne en kur mot kreft.

Vemork sendte de første forsyningene med fra 10 til 100 gram tungtvann fra fabrikken i januar 1935, men forretningene gikk ikke akkurat strykende. Laboratorier i Skandinavia, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA og Japan bestilte aldri mer enn noen få hundre gram om gangen.

I 1936 hadde Vemork bare produsert 40 kilogram tungtvann for salg. To år senere hadde mengden økt til 80 kilogram, til en verdi av ubetydelige 40 000 dollar. Selskapet averterte i industritidsskrifter, men til liten nytte.

Etterspørselen var rett og slett ikke stor nok.

I juni 1939 viste en Norsk Hydro-rapport at denne lille bigeskjeften var et tapsprosjekt. Det var ingen som ville ha tungtvann, i hvert fall ikke nok til at det var verdt å produsere det, og selskapet la ned produksjonen.

32

VINTERFORTET

Men bare noen måneder etter at Brun slukket lyset i kjelleren, og støvet begynte å samle seg på de sju spesialiserte cellene i høykonsentreringsanlegget, endret situasjonen seg helt – og fort – på samme måte som den hadde gjort i atomfysikken.

I mange tiår hadde forskere grublet over mysteriene med «atomer og tomrom», som var slik de gamle grekerne forestilte seg universets oppbygning.

Forskere bombarderte grunnstoffer med subatomære partikler i laboratoriet. Teoretikere trakk geniale slutninger på tavlen. Pierre og Marie Curie, Max Planck, Albert Einstein, Enrico Fermi, Niels Bohr og andre forskere oppdaget en atomverden full av energi og muligheter.

Nyzealenderen Ernest Rutherford, som gjorde karriere som fysiker i England, konstaterte at tunge, ustabile grunnstoffer som uran kunne brytes ned naturlig til lettere grunnstoffer som argon. Da han regnet ut hvor mye energi som kunne bli frigjort i slike prosesser, gikk det opp for ham hvor mye som sto på spill. «Hvis man finner en god detonator, kan en bølge av atomnedbrytning utløses i et material. Det ville i så fall få hele verden til å gå opp i røyk […] En tulling i et laboratorium kan komme til å sprenge hele universet i fillebiter ved et uhell,» sa han til en medarbeider på laboratoriet.

I 1932 oppdaget så den engelske forskeren James Chadwick den perfekte detonator: nøytronet. Nøytronet har masse, men i motsetning til protoner og elektroner, som har henholdsvis positiv og negativ ladning, har det ingen elektrisk ladning, noe som gjør at det kan bevege seg uten å bli påvirket av andre ladde partikler. Dette gjorde det til den perfekte partikkelen å sende inn i atomkjernen. Noen ganger ble nøytronet absorbert, og andre ganger slo det ut et proton og omformet kjernen til et annet kjemisk grunnstoff. Fysikerne fant ut hvordan de kunne manipulere det verden besto av, og dermed kunne de fortsette forskningen i mange ulike retninger – og til og med skape helt nye retninger.

Ved hjelp av radon eller beryllium som nøytronkilder begynte fysikere å bombardere alle mulige grunnstoffer med nøytroner for å skape endringer i stoffenes egenskaper. Anført av italienske Fermi oppdaget de at denne prosessen ble ekstra virkningsfull når nøytronene måtte passere gjennom en form for «moderator» som dempet farten. De beste av de tidligste moderatorene var parafinvoks og vanlig vann. Begge deler inneholder mye hydrogen, og når nøytronene kolliderer med hydrogenatomene (som har

VANNET

33

omtrent samme masse), mister de litt av farten, ganske likt det som skjer når to biljardkuler kolliderer. De aller merkeligste resultatene kom når uran ble bombardert med nøytroner på denne måten, og ett av dem var den uventede produksjonen av mye lettere grunnstoffer.

I desember 1938 viste de to tyske kjemikerne Otto Hahn og hans unge assistent Fritz Strassmann at et nøytron som kolliderte med et uranatom, kunne gjøre mer enn å skape endringer i kjernen eller bli absorbert i den.

Nøytronet kunne spalte atomet i to i en prosess som kalles fisjon. I begynnelsen av januar 1939 begynte ryktene om oppdagelsen å spre seg, og atomforskerne var oppglødde: Hvorfor, hvordan og hvilken virkning hadde spaltingen av uranatomet?

Etter en observasjon av den danske fysikeren Niels Bohr skjønte andre fysikere at kjernen i uranatomet hadde oppført seg som en ballong med vann. Ballongen var strukket til bristepunktet med det store antallet protoner og nøytroner som var inni, og når et nøytron ble skutt inn i den, endret den form til noe som ligner et timeglass der to kuler er forbundet med en tynn «midje». Når overflaten ble for stram, sprakk den, og de to kulene – to lettere atomer – ble slynget fra hverandre med stor kraft, tilsvarende energien som hadde holdt kjernen sammen (bindingsenergien).

Forskerne regnet raskt ut hvor mye energi det dreide seg om: 200 millioner elektronvolt (eV) – nok til å flytte på et sandkorn. Det virker kanskje lite, men med tanke på at ett gram uran inneholder omtrent 2,5 trilliard atomer (2,5 x 1021), var den potensielle frigjøringen av energi enorm. Én fysiker regnet ut at en kubikkmeter uranmalm kunne gi nok energi til å løfte en kubikkilometer vann 27 kilometer opp i luften.

Atomenes potensielle kraft ble enda tydeligere da forskere oppdaget at man ved å spalte urankjernen utløste to til tre raskt bevegelige nøytroner som kunne fungere som detonatorer. Nøytronet fra ett atom kunne spalte to andre. Nøytronene fra disse to kunne spalte fire til, disse fire kunne detonere åtte, og åtte kunne detonere seksten. Forskerne kunne skape det de kalte en kjedereaksjon ved hjelp av de stadig flere nøytronene som ble slynget hit og dit og spaltet atomer i rask og stigende rekkefølge, og dermed frigjøre enorme mengder energi.

Dette ledet til følgende nærliggende spørsmål: Hvorfor skal vi gjøre det? Noen vurderte å bruke den utløste energien til å gi strøm til fabrikker og hus. Andre var tiltrukket eller skremt av tanken på å bruke dette som sprengstoff. Mindre enn én uke etter oppdagelsen til Hahn hadde

34

VINTERFORTET

den amerikanske fysikeren J. Robert Oppenheimer lagd en skisse til en mulig atombombe.

Fermi, som hadde emigrert til USA, fryktet hva som kunne komme.

Han satt ved kontorvinduet sitt ved Columbia University og betraktet mylderet av studenter på fortauene og den tette trafikken i New Yorks gater. Så snudde han seg mot mannen han delte kontor med, holdt hendene som om de lå rundt en fotball og sa som Rutherford: «En bombe på denne størrelsen kan få alt der ute til å forsvinne.» Hvis det i det hele tatt lot seg gjøre å lage en slik bombe, ville man kanskje få bruk for den nå som det så ut til at det kunne bryte ut krig når som helst, med tanke på aggresjonen Nazi-Tyskland viste mot slutten av sommeren 1939. Begge sider begynte raskt å legge planer for å få til det.

Ved å annektere østerrike og okkupere Tsjekkoslovakia hadde Adolf Hitler klart å oppnå det han ville – helt uten kamp – inntil 1. september 1939, da hans 103. artilleriregiment sendte sine første «jernhilsener» inn i Polen. Panserstridsvogner rullet inn over grensen, og bombefly suste østover over dem. Tyskernes Blitzkrieg hadde begynt, og Hitler lovet at bomber ville bli møtt med bomber.

Storbritannia og Frankrike svarte med å erklære krig mot Tyskland.

3. september reiste marineminister Winston Churchill seg i Underhuset og sa: «Dette er ikke et spørsmål om å kjempe for Gdansk eller Polen. Vi kjemper for å redde hele verden fra nazityranniet og forsvare alt mennesket holder hellig.»

Under to uker senere, 16. september, satt den tyske vitenskapsmannen Kurt Diebner på kontoret sitt i forskningsavdelingen i Hærens våpentekniske korps i Hardenbergstrasse 10 i Berlin og ventet på de åtte tyske fysikerne han noen dager tidligere hadde beordret til å melde seg til tjeneste. «Det har med bomber å gjøre,» sa han til rekrutten som noterte navnene på en liste.

Diebner var 34 år gammel og et lojalt medlem av nazistpartiet. Mannen var like beskjeden og tilbakeholden som det vikende hårfestet hans tydet på. Dressen satt for trangt på den kortvokste, tynne kroppen, og de runde, barnslige brillene gled stadig nedover nesen. I møter snakket han nølende og usikkert, men til tross for utseendet og væremåten var han en ambisiøs og engasjert mann.

Diebner vokste opp i en arbeiderfamilie utenfor industribyen Naum-

VANNET

35

burg, men ved hjelp av hardt arbeid og høy intelligens kom han seg inn på universitetet. Han studerte fysikk, først i Innsbruck, og så i Halle. Noen av de andre studentene spiste ute og kunne bruke penger på dresser som satt godt, men han levde nøysomt og arbeidet utrettelig på laboratoriet, interessert i den eksperimentelle fysikkens verden. Målet hans var en stilling som universitetsforeleser – og lønnen og prestisjen som fulgte med. Da han studerte ved universitetet i Halle, meldte han seg inn i en velansett fekteklubb – et viktig steg opp på den sosiale rangstigen – og fikk flere arr i ansiktet underveis.

Diebner fikk doktorgraden i atomfysikk i 1931. I 1934, samme år som Hitler ble tyskernes führer, begynte Diebner i forskningsavdelingen i Hærens våpentekniske korps, der han fikk i oppgave å utvikle hule eksplosiver. I mange år maste han på sjefen sin om å få opprette en atomforskningsavdeling i stedet, men hver gang fikk han beskjed om sånt var «sludder og vås», uten noen praktisk betydning. Da den raske utviklingen på feltet i 1939 viste at atomfysikk var alt annet enn sludder og vås, fikk Diebner omsider lov til å opprette en slik avdeling.

Da Tysklands beste og mest intelligente forskere ankom Hardenbergerstrasse denne septemberdagen, hadde de med seg kofferter, usikre på hvor de skulle. Da de fikk se at det var Diebner som ønsket dem velkommen, håndhilste de entusiastisk, lettet over at de i det minste ville slippe å bli sendt til fronten. De slo seg ned i et konferanserom og fikk høre at tyske spioner hadde oppdaget at USA, Frankrike og Storbritannia forsket på kjernefisjon. Dette visste forskerne allerede. Alle hadde lest, og noen av dem hadde også bidratt til, de mange vitenskapelige artiklene på feltet. Nå som det var krig, hadde teppet falt for den åpne vitenskapelige scenen.

Diebner informerte dem om at de var kalt inn for å avgjøre om det var praktisk mulig å bruke atomenergi til å produsere våpen eller elektrisitet.

En av mennene i rommet var allerede ivrig etter å arbeide med dette.

I april hadde fysiokjemikeren Paul Hartek ved universitetet i Hamburg sendt brev til krigsministeriet for å forklare den siste utviklingen innen atomfysikk. Han anslo at det var «mulig å lage eksplosiver som var en million ganger mer virkningsfulle enn dagens […] Det landet som først tar dette i bruk, vil sammenlignet med andre få ugjenkallelige fordeler». Harteck mente at forskergruppen måtte arbeide med å oppnå disse fordelene.

Otto Hahn, derimot, var redd for at oppdagelsen hans skulle utvikles til et drapsvåpen. Han prøvde å dempe entusiasmen for våpenutviklingen ved

36

VINTERFORTET

å påpeke de mange tekniske utfordringene ved å konstruere et sprengstoff eller en maskin som kunne produsere energi.

Han påpekte at nyere studier hadde vist at det var atomene til den sjeldne uranisotopen U-235 (atomvekt: 235 – 92 protoner, 143 nøytroner) som fisjonerte lettest. Den langt mer vanlige isotopen U-238 (92 protoner, 146 nøytroner) derimot, hadde lettere for å absorbere nøytroner som traff kjernen, og dermed frata nøytronene muligheten til å utløse en kjedereaksjon. Og hvis ikke farten til nøytronene som ble utløst fra et spaltet atom, ble dempet tilstrekkelig, var sannsynligheten liten for at U-235 ville fisjonere. Naturlig uran består bare av sju deler U-235 for hver tusende del U-238, og det fantes ingen metode for å skille de to isotopene. Dessuten ville de bli nødt til å finne en virkningsfull moderator for U-235. Med tanke på disse og andre uforutsette utfordringer, mente Hahn at det var fåfengt å finne bruksmåter for atomet i denne krigen.

Diskusjonen varte i mange timer, og til slutt kom forskerne til enighet: «Hvis det i det hele tatt er en liten mulighet for at dette kan gjøres, må vi gjøre det.»

Ti dager senere, 26. september, kalte Diebner inn til et nytt møte i «Uranforeningen». Denne gangen var også Werner Heisenberg med. Heisenberg ble regnet for å være den tyske teoretiske fysikkens foregangsmann, særlig etter at Hitlers fremgang hadde tvunget Albert Einstein og andre jødiske fysikere til å rømme landet. Diebner hadde egentlig ikke hatt lyst til å ha med Heisenberg, for han foretrakk eksperimentelle fysikere fremfor teoretikere, og dessuten hadde Heisenberg kalt Diebners forskning for «amatørmessig». De andre forskerne Diebner rekrutterte, hadde oppfordret ham til å revurdere beslutningen. Heisenberg hadde fått Nobelprisen allerede som 31-åring, og var for dyktig til at de kunne holde ham utenfor.

Heisenberg viste seg å bli et nyttig tilskudd til gruppen. Da møtet var over, var oppgavene blitt fordelt på de enkelte deltakerne. Noen, som Harteck, skulle undersøke hvordan man kunne utvinne tilstrekkelige mengder U-235 fra naturlig uran. Andre, som Heisenberg, skulle arbeide med kjedereaksjonsteori, både for å kunne konstruere eksplosiver og lage strøm. Andre igjen skulle eksperimentere med de beste moderatorene.

Heisenberg arbeidet raskt med teorien. I slutten av oktober hadde han begynt på et par banebrytende vitenskapelige avhandlinger. Hvis de separerte U-235-isotopen og komprimerte mange nok enheter i en kule, ville de hurtiggående nøytronene utløse en umiddelbar kjedereaksjon

VANNET

37

som ville resultere i en eksplosjon «mange titall ganger sterkere enn noe eksisterende eksplosiv». Heisenberg hevdet at isotopseparasjon var «den eneste muligheten for å produsere eksplosiver», og at utfordringene ved en slik separasjon var mange, men at det burde være mulig å konstruere en «maskin» som brukte uran og en moderator til å generere et stabilt energinivå. Når maskinen nådde sitt kritiske punkt, ville antallet kjedereaksjoner stabilisere seg, og den ville holde seg selv i gang. Mengden U-235 var fremdeles det viktigste: De kom til å trenge enorme mengder naturlig uran i bearbeidet, ren form – uranoksid – for å kunne skape store nok mengder av den sjeldne, spaltbare isotopen.

Med hensyn til moderatorer avviste Heisenberg vanlig vann som en mulighet. Hydrogenatomene i vanlig vann demper farten til nøytronene såpass mye at det legger til rette for fisjonering av U-235, men samtidig fanger de dem opp for raskt. De siste to kjente alternativene var grafitt – en vanlig form av krystallinsk karbon – og tungtvann. I grafitt opptrer karbonatomene som moderator. I tungtvann er det deuterium som har den funksjonen. Begge deler ville dempe farten til nøytronene i tilstrekkelig grad og redusere antallet nøytroner som ble tapt gjennom absorbsjon, til et minimum.

Heisenberg konkluderte med at når de hadde nok uran og en effektiv moderator, var det bare et spørsmål om å beregne maskinens ideelle størrelse (hvor mye uran og moderator som skulle til), organisering (blandet sammen eller lagdelt) og form (sylindrisk eller kuleformet). De første skissene hans indikerte at det optimale ville være en kule fylt med minst ett tonn uran og ett tonn av moderatoren liggende lagvis. Det ville bli stort, men kom til å fungere.

Heisenberg ga Diebner det han trengte til å stake ut den videre kursen, og det gode ryktet til nobelprisvinneren bidro til å overtale de andre til å gi sin tilslutning. Man fortsatte med eksperimenter for å separere U-235, men nå ble mesteparten av innsatsen lagt på å bygge uranmaskinen. Hvis de lyktes med det, ville de endelig bevise hvor viktig – og nyttig – det var med atomfysikk. Etterpå ville de konstruere en bombe.

Som belønning for arbeidet med Uranforeningen ble Diebner utnevnt til leder for Kaiser Wilhelm Institut für Physik i Berlin, en institusjon med høy anseelse og landets mest avanserte laboratorium. Heisenberg ble utnevnt til vitenskapelig rådgiver for styret for å blidgjøre dem som mislikte at Diebner, en ukjent fysiker, skulle lede det ærverdige instituttet.

38

VINTERFORTET

Mot slutten av året hadde Diebner ansvaret for flere dusin forskere over hele Tyskland som skulle finpusse uranmaskinteorien og bygge de første små, eksperimentelle modellene. Laboratorier ble utstyrt for arbeidet, og man bestilte inn uranoksid og andre viktige materialer.

Selv om studiene på langt nær var fullført, indikerte forskernes beregninger at tungtvann var den beste moderatoren man kjente til. Uranforeningen ville trenge jevn og omfattende tilførsel av den verdifulle væsken. Dessverre lå verdens eneste tungtvannprodusent, Norsk Hydros fabrikk på Vemork, langt unna i en utilgjengelig dal i Norge, et land som var nøytralt i krigen og dermed utgjorde en upålitelig partner. Dessuten hadde fabrikken bare nylig, i november 1939, gjenopptatt produksjonen av tungtvann, og kunne ikke levere mer enn litt over ti kilogram i måneden. Diebner vurderte å bygge en stor tungtvannsfabrikk i Tyskland, men den kom til å koste mange millioner mark og forbruke flere hundre tusen tonn kull for hvert eneste tonn tungtvann den kunne produsere. Han og Heisenberg var enige om at før han gikk til et slikt skritt, måtte de forsikre seg om at tungtvann faktisk ville fungere som moderator. Til slike eksperimenter trengte de ikke mer enn 25 kilo. Diebner fikk en representant for det tyske storkonsernet IG Farben, som eide 25 prosent av Norsk Hydro, til å bestille tungvannet for å skjule at Hærens våpentekniske korps var involvert.

I januar 1940 var det enda flere fysikere i gruppen som ønsket egne forsyninger av tungtvann, så bestillingen hadde økt til 100 kilo i måneden – kontinuerlig. Norsk Hydro ville vite hva tyskerne skulle med så mye tungvann, men nå som eksperimentene var klassifisert som SH-200, militærhemmeligheter på høyt nivå, svarte IG Farbens representant med taushet.

Ikke lenge etter fikk nordmennene vite av Jacques Allier hva tyskerne skulle bruke tungtvannet til: et forsøk på å utvikle en atombombe.

Da Allier besøkte Vemork 5. mars 1940, presenterte han seg bare som ansatt i Banque de Paris. Axel Aubert ledet møtet med fabrikkens sjefsingeniør Jomar Brun. Medregnet tidligere usolgt produksjon og ny produksjon etter den nye oppstarten, hadde fabrikken totalt 185 kilo tungtvann på lager. Aubert sa til Brun at alt dette måtte transporteres til Oslo med lastebil i all hemmelighet. Brun ville vite hvorfor, slik han også hadde spurt hvorfor da Aubert i all stillhet tidligere på året hadde bedt ham om

VANNET

39

å femdoble produksjonen til 50 kilogram i måneden. Som før nektet Aubert å besvare spørsmålene, og ga ordre om at ingen måtte nevne spesialbestillingen med et ord.

Da man var kommet til enighet og Allier hadde funnet en sveiser på Rjukan som kunne lage 26 flasker i rustfritt stål som ville få plass i kofferter, reiste han tilbake til Oslo sammen med Aubert for å avslutte forhandlingene og forberede transporten av flaskene ut av Norge. Norsk Hydros generaldirektør tilbød seg å låne Frankrike tungtvannet gratis og sa til Allier at Norsk Hydro ville gi Frankrike førsteretten til den fremtidige produksjonen. Allier ble imponert over Auberts sjenerøsitet og handlekraft, og fortalte Aubert hva Frédéric Joliot-Curie og hans folk hadde tenkt å bruke tungtvannet til.

9. mars kjørte to lastebiler ut fra Vemork og nedover den bratte, isete veien. Brun satt i den første bilen. De losset av de 26 flaskene i et anonymt hus i Oslo og overlot dem til Allier. Huset var eid av franske myndigheter og lå bare et steinkast fra et av Abwehrs hus, men av og til kunne det være smartest å gjemme seg rett foran øynene på folk.

Allier hadde store visjoner om å smugle tungtvannet med ubåt ut Oslofjorden, men bestemte seg i stedet for å bruke et gammelt, godt knep ved hjelp av de tre franske agentene han hadde rekruttert i Stockholm.

Gjennom flere forskjellige reisebyråer og under ulike, falske navn kjøpte de billetter til to fly som skulle gå fra Fornebu omtrent på samme tid om morgenen den 12. mars. Det ene flyet skulle til Amsterdam og det andre til Perth i Skottland. I tilfelle noe skulle gå galt, kjøpte de også billetter til de samme avgangene de to påfølgende dagene.

Ved morgengry den 12. mars, en iskald og skyfri dag, tok Allier og hans agentkollega Fernand Mosse drosje de nesten fem kilometerne til Fornebu. Kledd som forretningsmenn gjorde de et stort vesen av den kommende reisen til Amsterdam for flyplasspersonalet ved utgangen og bagasjehåndteringen, der de tok imot de mange store, tunge koffertene deres. Like etter krysset de asfaltdekket på vei mot Junkers Ju-52-flyet de skulle reise med. Ved siden av flyet deres sto et identisk fly som skulle til Perth.

Da de var sikre på at bagasjen deres var lastet inn i flyet til Amsterdam og propellene hadde begynt å snurre, gjorde de seg klare til å gå om bord.

I samme øyeblikk kom en drosje kjørende inn på rullebanen. Passasjeren, Jehan Knall-Demars, som også tilhørte Alliers gruppe, hadde overtalt

40

VINTERFORTET

flyplasspersonalet til å la drosjen kjøre helt inn så han skulle rekke flyet til Amsterdam. Agenten ba drosjen om å parkere mellom de to Junkersflyene, ute av syne for folk inne i terminalbygningen. Han lempet ut flere kofferter som til sammen inneholdt 13 tungtvannflasker. De ble lastet inn i lasterommet på flyet som skulle til Skottland, og også Allier og Mosse gikk om bord i det, i stedet for i flyet til Amsterdam. Knall-Demars ble med drosjen tilbake og gjemte seg bak i bilen da de kjørte ut gjennom porten.

Noen minutter senere tok Amsterdam-flyet av. På vei over Skagerrak mellom Norge og Danmark, kom to av Luftwaffes jagerfly opp på siden av flyet og beordret pilotene til å endre kurs mot Hamburg. Da flyet landet i Tyskland, brøt Abwehr-agenter opp lasterommet. De lette gjennom koffertene og fant noen som var ekstra tunge. Hva de inneholdt? Knust granitt.

I mellomtiden landet Allier og Mosse trygt i Skottland med sin bagasje.

Neste dag kom Knall-Demars etter med de siste 13 flaskene.

18. mars var alle de 26 flaskene trygt lagret under de gamle kjellerhvelvingene i Collège de France i Paris. Den første kampen om tungtvannet var vunnet. Den neste, derimot, skulle begynne altfor raskt.