Navigatøren av Clive Cussler

Navigatøren

Clive Cussler

Navigatøren Oversatt av Roar Sørensen

Originalens tittel: The Navigator Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2007 by Sandecker, RLLLP All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187, USA and Lennart Sane Agency AB Holländareplan 9 S-374 34 Karlshamn, Sweden.

ISBN 978-82-04-15358-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Erlend Askhov, POLYESTERLAND Sats: Type-it as Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Et land langt borte, cirka 900 f.Kr. Uhyret kom ut av den perlehvite morgendisen. Det store hodet, med den lange snuten og brede nesen, fosset mot land, der jegeren knelte med buestrengen spent mot kinnet og blikket på en hjort som beitet i myren. Jegerens ører registrerte en skvulpende lyd. Han kikket mot havet. Et vantro stønn unnslapp leppene hans. Han kastet fra seg buen og spratt opp. Den forskrekkede hjorten forsvant inn i skogen med den livredde jegeren hakk i hæl.

Gjennom tåken kom et kjempestort seilskip. Sjøvekster hang som gardiner fra rekka på begge sider av det to hundre fot lange, rødbrune skroget. En mann sto i forstavnen bak den utskårede gallionsfiguren, som forestilte en prustende hingst. Mannen stirret ned i et lite treskrin. Da den spøkelsesaktige kysten kom til syne, løftet han blikket og pekte mot venstre.

Rormennene som sto ved de to styreårene, svingte båten elegant og la den på en ny kurs parallelt med den skogbevokste kysten.

Dekksguttene justerte raskt og rutinert det røde og hvite råseilet for å kompensere for kursendringen.

Kapteinen var i midten av tjueårene, men den alvorlige minen i det vakre ansiktet fikk ham til å virke mye eldre. Den store nesen var lett buet. Det svarte skjegget vokste tykt og tett rundt den brede munnen og på den kraftige haken. Sol og sjø hadde gitt huden en mahognibrun farge. De uutgrunnelige øynene som gled over kysten, var så mørkebrune at pupillene nesten forsvant.

Kapteinens høye posisjon ga ham rett til å kle seg i en purpurfarget kappe farget med det kostbare ekstraktet fra purpursneglen.

Men han foretrakk å gå med bar overkropp og kledde seg vanligvis i en enkel bomullskilt, som resten av mannskapet. En spiss hatt skjulte mesteparten av det mørke, kortklipte håret.

5

Smaken og lukten av salt hav ble svakere jo lenger inn i den store bukta de kom. Kapteinen fylte lungene med luft som duftet av blomster og grønne vekster. Han gledet seg til å drikke ferskvann og verket etter å sette foten på land.

Selv om reisen hadde vært lang, hadde alt gått bra, takket være det håndplukkede, fønikiske mannskapet. Alle var erfarne sjømenn med mange havseilaser bak seg. Noen var egyptere og libyere. Andre kom fra landene som grenset til Middelhavet. Sikkerheten var ivaretatt av en avdeling skytiske soldater.

Fønikerne var verdens beste sjøfolk, eventyrlystne oppdagelsesreisende og handelsmenn som etablerte et imperium som strakte seg fra Herkulessøylene ved Gibraltarstredet og over hele Middelhavet til Rødehavet. I motsetning til grekerne og egypterne, som kastet anker ved land når sola gikk ned, seilte de fryktløse fønikerne natt og dag uten å se land. Med god aktervind kunne de store handelsskipene deres tilbakelegge over hundre og femti kilometer per dag.

Kapteinen var ikke føniker av fødsel, men han var vel bevandret i seilekunsten. Han var en dyktig sjømann og navigatør. Roen og besluttsomheten han hadde vist i kraftig uvær, hadde vunnet mannskapets respekt.

Fartøyet kapteinen hadde kommandoen over, var et Tarshish-skip, bygget for store avstander på åpent hav. I motsetning til de mer tønneformede handelsskipene som gikk i fart over kortere avstander, var denne båten lang og rett. Tømmeret i skroget og dekket var hugget til av libanesisk seder, og den tykke masten var lav og kraftig.

Det firkantete, egyptiske seilet var forsterket med lærreimer. Det fantes ikke noe mer effektivt seil for kryssing av åpent hav. Båtens konstruksjon, den bueformete kjølen, den høye forstavnen og det høye akterspeilet, var en forløper for vikingskipene, som kom flere hundre år senere.

Hemmeligheten bak fønikernes fremragende sjømannskap lå ikke bare i overlegen teknologi. Organiseringen om bord på båtene var også legendarisk. Hvert besetningsmedlem kjente sin plass i det velsmurte, fønikiske maskineriet. Riggeutstyret var pent stuet i et lett tilgjengelig rom som kapteinens assistent var ansvarlig for. Utkikksmannen visste nøyaktig hvor hver eneste talje var, og testet hele tiden riggeutstyret for å forsikre seg om at det ville holde i en nødssituasjon.

6

Kapteinen kjente noe mykt stryke mot leggen. Han smilte, satte fra seg treskrinet, bøyde seg og plukket opp skipskatten. Fønikiske katter kom fra Egypt, der de ble tilbedt som guder. Det var alltid katter om bord på fønikiske skip. De ble brukt som handelsvarer og til å bekjempe rotter. Kapteinen strøk den oransje og gule katten et par ganger og hørte hvordan den malte. Så satte han den ned på dekket. Seilbåten var på vei inn i en bred elvemunning.

Kapteinen ropte en kommando til utkikksmannen.

«Rev seilet. Få roerne til å holde seg klare.»

Utkikksmannen formidlet kommandoen videre til to matroser, som klatret som apekatter opp masten til rånokken. To dekksgutter plukket opp tauene som var festet til de nederste hjørnene på seilet. De kastet tauene opp til matrosene, som brukte dem til å reve det store seilet.

Roere med kraftige armer satt allerede på benkene sine, tjue på hver side av båten. I motsetning til slaveroere på andre fartøy var disse roerne profesjonelle. De drev båten framover med raske, rytmiske åretak.

Rormannen styrte båten inn i elva. Selv om den gikk høy på grunn av flomvann fra snøen som smeltet oppe i fjellet, gjorde strykene det umulig for båten å gå særlig langt oppstrøms.

De skytiske leiesoldatene sto langs rekka med våpnene klare.

Kapteinen sto i baugen og undersøkte elvebredden. Han så et gresskledd nes og ga roerne ordre om å holde båten mot strømmen mens dekksmannskapet kastet anker.

En muskuløs mann med utstikkende kinnbein og et ansikt like værbitt som gammelt sallær gikk bort til kapteinen. Tarsa hadde kommandoen over de skytiske soldatene som beskyttet båten og lasten.

Skyterne var beslektet med mongolene. De var kjent som dyktige ryttere og bueskyttere, og for sine merkelige tradisjoner.

I krig drakk de blodet til sine beseirede fiender og tok skalper som de brukte som servietter. Tarsa og mennene hans malte kroppene sine røde og blå, vasket seg i dampbad og kledde seg i skinnskjorter, skinnbukser og skinnstøvler. Selv den fattigste skyter pyntet klærne sine med gullsmykker. Tarsa hadde et halssmykke som forestilte en liten hest. Det var kapteinen som hadde gitt ham det.

«Jeg går i land først sammen med noen av mennene mine,» sa Tarsa.

7

Kapteinen nikket. «Jeg blir med dere.»

Et smil krøp over skyterens steinansikt. Som landkrabbe hadde han i begynnelsen ikke hatt mye tiltro til den unge kapteinens evner til å holde båten flytende. Men han hadde sett at det lå jern bak den unge mannens aristokratiske ansikt og vennlige tone. Han førte det store skipet med besluttsomhet og dyktighet.

Lettbåten ble brakt midtskips. Skyteren og tre av hans tøffeste krigere steg om bord sammen med kapteinen og to sterke roere.

En kort stund etter gikk lettbåten på grunn ved neset med en hard, skurende lyd. Noen hadde anlagt en steinkai under den frodige vegetasjonen. Kapteinen fortøyde lettbåten til en påle som nesten var skjult av ugress.

Tarsa ba en av mennene sine bli i båten sammen med roerne. Så gikk han, kapteinen og de andre skyterne nedover en overgrodd vei som førte innover neset fra kaia. De gikk ustøtt etter flere uker på gyngende dekk, men det varte ikke lenge før de vennet seg til å ha fast grunn under føttene. Rundt hundre meter fra elva kom de til et torg omgitt av forfalne bygninger. Alt var overgrodd av ugress. Det vokste i smug og åpne dører.

Kapteinen så for seg bosetningen slik den hadde vært første gang han kom hit. Det hadde vært et yrende liv på torget. Hundrevis av arbeidere hadde holdt til i brakkene og jobbet på lagrene.

Landgangspartiet gjennomsøkte metodisk hver eneste bygning.

Da de var sikre på at bosetningen var forlatt, førte kapteinen dem tilbake til elva. Han gikk til enden av kaia og vinket. Mens mannskapet halte opp ankeret, og roerne tok årene fatt, snudde kapteinen seg mot den skytiske kommandanten.

«Er krigerne dine klare for den viktige jobben som ligger foran oss?»

Spørsmålet fikk skyteren til å fnyse. «Mennene mine er klare for alt.»

Svaret overrasket ikke kapteinen. Han hadde snakket med Tarsa i mange timer under den lange reisen. Kapteinens uslukkelige tørst etter kunnskap om folk av alle raser hadde fått ham til å spørre Tarsa om hjemlandet og folket hans. Samtalene hadde gitt ham et godt inntrykk av den skytiske kommandanten. Til tross for den blå og røde huden og de merkelige vanene og tradisjonene framsto han som en tøff, gammel kriger.

8

Skipet var fortøyd til kaia, og mannskapet senket en bred gangplanke. Hestehover smalt mot dekksplankene. To trekkhester ble leid fra stallen under hekken og ned rampen. Den friske luften gjorde dyrene nervøse, men skyterne roet dem med lavmælte ord og håndfuller med havre dyppet i honning.

Kapteinen fikk noen menn til å skaffe ferskvann og mat. Så gikk han ned i lasterommet og stoppet ved siden av en kasse laget av kraftig, libanesisk seder. Det virket som om kassen glødet i lyset som kom ned gjennom dekksluka. Han ba mannskapet heise den opp veldig forsiktig.

Tykke rep ble surret rundt kassen og festet til bomkroken. Bommen knirket under den store vekten. Langsomt ble kassen heist opp fra lasterommet og låret ned på dekket. Kroken ble hektet av. Årer ble stukket gjennom hull i sidene av kassen. Menn tok årene på skuldrene og bar kassen ned gangplanken til kaia.

Kassen ble løftet opp på en kjerre med solide, jernbeslåtte trehjul.

Hestene ble spent for kjerren. Soldatene slengte skjold og bue over skulderen. Med spyd i hånden dannet de en beskyttende flanke på hver side av kjerren. Kapteinen og den skytiske kommandanten tok føringen. Opptoget rykket fram med knirkende vognhjul og klirrende våpen.

De marsjerte gjennom den tomme bebyggelsen til en vei som var blitt anlagt gjennom skogen langs elva. Veien var overgrodd av gress, men den gjorde det likevel mulig for mennene å holde god fart gjennom den tette skogen. Hver kveld stoppet de for å slå leir.

Om morgenen den tredje dagen kom de til en dal mellom to lave fjell.

Kapteinen stoppet mennene og tok opp det samme treskrinet han hadde studert om bord på skipet. Mens soldatene tok en hvil og så til hestene, tok han av lokket, helte på litt vann og stirret ned i skrinet. Blikket hans sprang fra skrinet til en pergamentrull han oppbevarte i en tøypose. Så drev han mennene videre, målbevisst og besluttsomt som en trekkfugl som visste nøyaktig hvor den skulle.

De marsjerte gjennom dalen og kom til en slette der rester av runde møllesteiner lå i det høye gresset. Kapteinen husket sletten da svettende menn hadde dreid møllesteinene rundt. Arbeidere hadde tømt kurver full av stein ned i møllene, der de ble malt til pulver.

Pulveret ble deretter båret bort til kokehull i bakken. Store belger 9

blåste på flammene så pulveret ble hvitglødende. Arbeidere satte smeltedigler av leire på høykant og helte den glødende, gule massen i støpeformer.

Ekspedisjonen fortsatte og stoppet foran to steinstatuer. De var på størrelse med to menn. Fra halsen og ned forestilte de en menneskekropp. Statuene var hugget ut for å holde innfødte unna. De marerittaktige hodene var en blanding av dyr og menneske, heslige og frastøtende, som om skulptørens hensikt hadde vært å gjøre ansiktene så skremmende som overhodet mulig. Selv de tøffe leiesoldatene likte ikke synet av statuene. De skiftet nervøst taket i spydene og kastet urolige blikk på de ondskapsfulle ansiktene.

Kapteinen rådførte seg med det magiske skrinet og pergamentrullen igjen. Så fortsatte de videre gjennom skogen. De gikk i det kunstige tussmørket som det tette bladverket over dem skapte. Tykke røtter gjorde det ofte vanskelig for vognen å passere, men etter en times tid kom de ut av skogen. De gikk bort til en klippevegg ved foten av fjellet. To statuer helt makne til de to andre sperret veien.

Med statuene som referanser triangulerte kapteinen et punkt på klippeveggen. Han følte seg fram på den vertikale klippeveggen som en blind som hadde støtt på en uventet hindring. Fingrene fant til slutt noen håndtak som knapt var synlige. Han brukte dem til å klatre oppover fjellsiden.

Da han var kommet fire meter over bakken, snudde han seg og satte seg på en steinhylle. Han lånte et spyd, som han stakk inn i en sprekk i veggen. Soldatene kastet opp et tau, som han bandt fast til spydskaftet. Den andre enden ble bundet til en hest. Kapteinen ropte en kommando. Hesten dro. Selv satte han foten mot et lite framspring og skjøv fra. En tretti centimeter tykk steinhelle løsnet og falt ned på bakken med et smell. En huleåpning kom til syne i fjellveggen. Den var omtrent to meter bred og tre meter høy.

Kapteinen klatret ned og tente et bål i gresset. Så overførte han flammene til noen sammenbuntede kvister. Med fakkelen over hodet gikk han først inn i hulen. Skyterne hadde spent seg selv foran kjerren og dro den gjennom tunnelen, som gikk femten meter inn i fjellet før den videt seg ut i et rom.

Kapteinen tente noen oljelamper som sto på små hyller i veggen.

Mennene så nå at de befant seg i et stort, sirkelformet rom med tunneler som gikk til alle kanter. Midt i rommet sto en rund stein som 10

var cirka én meter høy og to meter i diameter. Kapteinen gjorde tegn til at skyterne skulle sette kassen på podiet. På hans kommando løftet de av lokket og tok et steg tilbake.

Kapteinen bøyde seg over kassen og tok av lokket på en mindre, utsmykket kiste av gull og mørk ved. Hjertet hans hamret mens han fjernet lag på lag av blått tøy. Han stirret som hypnotisert, ansiktet glødet i gjenskinnet fra kisten. Etter en stund la kapteinen forsiktig tilbake det blå tøyet. Tarsas menn satte på lokket.

«Oppdraget vårt er utført,» sa han. Ordene kastet ekko i rommet.

Han gikk foran de andre ut av hulen. Den rene, kjølige luften kjentes deilig mot det svette ansiktet og renset lungene hans for støv.

Kapteinen fikk skyterne til å løfte steinhellen tilbake på plass. Han så på fjellveggen. Ingen kunne se at hellen skjulte åpningen.

Følget gikk tilbake den veien de hadde kommet. Uten den tunge kassen på kjerren holdt de større fart. De bega seg ned til elva. På bredden sto et tømmerhus med store dører som vendte mot vannet.

Kapteinen inspiserte bygningen. Da han kom ut, virket han tilfreds.

Han ba Tarsa og mennene hans om å lage i stand et godt måltid og få seg en god natts søvn.

Den utrettelige kapteinen vekket dem ved daggry. Hestene dro en trebåt fra lagerbygningen ned til elva. Det åpne fartøyet var halvt båt, halvt flåte, rundt femten meter langt og tre–fire meter bredt.

Båen lå høyt; det var bare en halvmeter fra ripa til vannet. Roret besto av en lang stokk.

Hestene ble leid om bord. Så ble båten skjøvet og staket ut i vannet til strømmen tok tak i den. Ferden nedover elva ble mer nervepirrende enn havseilasen. Båten suste over grunner, gjennom stryk og strømvirvler, og støtte på steiner og flytende trær. Skyterne jublet da båten kom ut av elvemunningen og de så skipet ligge fortøyd ved kaia.

Mannskapet på skipet ønsket dem velkommen og hjalp dem med å dra elvebåten opp på land. Mens kapteinen skrev i loggboken, feiret mannskapet til langt på natt. De våknet likevel før daggry, og sola hadde så vidt krøpet over trærne da de kastet loss. Med vindens hjelp fikk roerne båten raskt ut i bukta. De la alle krefter bak hvert åretak. I likhet med alle de andre om bord var de utålmodige etter å komme hjem.

Den gode stemningen om bord forsvant da noe uventet skjedde.

11

Idet skipet passerte en øy, dukket en annen båt opp og sperret veien for dem.

Kapteinen ga mannskapet ordre om å ta om bord årene og reve seil. Han klatret opp i en stor vannurne i baugen for å ta det andre fartøyet i nærmere øyesyn. Det var ingen tegn til liv om bord, men dekket var skjult av et vidjegjerde som beskyttet lasten som lå langs springplaten, som den høyeste planken i skroget ble kalt.

Det var et Tarshish-skip.

Fartøyet hadde de samme elegante linjene som kapteinens skip.

Dekket var langt og rett. Den bueformede hekken og den hestehodeformede forstavnen lå høyt over vannet. Kapteinens knivskarpe øyne registrerte raskt forskjellene mellom de to båtene. Det merkelige fartøyet var bygget for handel og modifisert for krig.

Baugen var kledd med bronse. Den kunne knuse selv det sterkeste skip. De kraftige årene som var klemt fast til skroget, kunne brukes som rambukker.

Den skytiske kommandanten kom bort til kapteinen. «Skal vi sende noen menn bort?»

Kapteinen tenkte over spørsmålet. En fønikisk skip burde ikke utgjøre noen trussel, men det var ingen grunn til at båten skulle være der den var. Det virket ikke som om den hadde fiendtlige hensikter, men den virket ikke vennligsinnet heller.

«Nei,» sa kapteinen. «Vi venter.»

Det gikk fem minutter. Ti. Etter tjue minutter så de skikkelser klatre ned en taustige til en lettbåt. Båten kom innen hørevidde.

Det satt fire menn ved årene. En femte sto bredbeint forut. Den purpurfargede kappen sto ut bak ham som et løst seil. Han formet hendene til en ropert foran munnen.

«Vær hilset, min bror,» ropte han over vannet.

«Vær hilset, du også, bror,» sa kapteinen overrasket. «Hvordan har du kommet hit?»

Et påtatt vantro uttrykk kom til syne i mannens ansikt. Han pekte på krigsskipet. «Jeg kom slik du gjorde, Menelik, i et Tarshish-skip.»

«I hvilken hensikt, Melqart?»

«For å forene våre krefter igjen, kjære bror.»

Kapteinens ansikt røpet ingen følelser, men de mørke øynene lynte av sinne. «Visste du om oppdraget mitt?»

12

«Vi er familie, er vi ikke? En familie har ingen hemmeligheter for hverandre.»

«Så hold ikke dine hensikter hemmelige for meg.»

«Selvfølgelig ikke. Kom om bord i skipet mitt, så kan vi snakke sammen.»

«Du er velkommen om bord på mitt skip også.»

Mannen i den purpurfargede kappen lo. «Det er tydelig at vi mangler broderlig tillit til hverandre.»

«Kanskje fordi vi bare er halvbrødre.»

«Likevel er vi av samme slekt.» Melqart pekte på øya. «La oss avslutte denne barnslige diskusjonen og møtes på nøytral grunn for å snakke sammen.»

Kapteinen betraktet øya. I motsetning til den tett skogbevokste kysten var den sandete elvebredden flat nesten hundre meter før den steg til en liten, gressbevokst høyde.

«Ja vel,» ropte han.

Kapteinen ba Tarsa plukke ut noen menn til et landgangsparti.

Tarsa valgte fire av sine mest krigsherdede soldater. Noen minutter senere gled lettbåten opp på elvebredden. Skyterne holdt seg ved båten mens kapteinen gikk oppover stranden.

Halvbroren hans sto tretti meter fra vannet med armene over kors. Han var kledd som en fønikisk konge, med en rikt mønstret todelt tunika under den purpurfargede kappen, og en spiss hatt på hodet. Han hadde en gullklave rundt halsen. Armene og fingrene var pyntet med gull.

Han var like høy som kapteinen, og det vakre ansiktet hadde noen tydelige likhetstrekk med brorens: stor nese, mørk hud, bølget hår og skjegg. Men det var også store forskjeller. Kapteinen virket naturlig myndig og arrogant, mens halvbrorens ansikt utstrålte mer dyrisk brutalitet enn styrke. De mørke øynene hans var uten dybde. De manglet også brorens vennlige uttrykk. Den framskutte haken vitnet mer om stahet enn besluttsomhet.

«Så vidunderlig å se deg igjen etter alle disse årene, kjære bror,» sa Melqart med et inntagende smil hvor sluheten lurte under.

Kapteinen var ikke i humør for hyklerske høflighetsfraser. «Hvorfor er du her?» spurte han.

«Kanskje vår far besluttet at du trengte hjelp med oppdraget ditt.»

«Han ville aldri ha stolt på deg.»

13

«Han stolte tydeligvis på deg, og du er en tyv.»

Fornærmelsen sved i kapteinens kinn, men han greide å legge bånd på seg. «Du har ikke svart på spørsmålet mitt.»

Halvbroren trakk på skuldrene. «Jeg fikk vite at du hadde lagt ut på reise. Jeg prøvde å stoppe deg, men skipet ditt var for raskt. Vi ble liggende etter.»

«Hvorfor er skipet ditt rustet til krig?»

«Dette er farlige farvann.»

«Du trosser vår far ved å komme hit. Dette kan ikke ha vært hans ønske.»

«Vår far.» Han spyttet ut ordene. «Vår far var en skjørtejeger som lå med din hore av en mor.»

«Din hore av en mor også?»

Melqart skjøv til side den purpurfargede kappen. Hånden hans beveget seg mot skaftet på sverdet, men så ombestemte han seg og tok vekk hånden. «Vi er dumme som krangler over familieanliggender,» sa han. «La oss gå om bord i skipet mitt. Så kan vi snakke der.»

«Det er ingenting å snakke om. Du vender tilbake til skipet ditt.

Vi følger etter.»

Kapteinen snudde på hælen og gikk tilbake til elva. Han lyttet etter fotsteg i tilfelle broren mot formodning skulle finne på å angripe ham. Men den eneste lyden kom fra Tarsa. Han ropte: «Kaptein! Bak deg!»

Skyteren hadde sett et dusin skikkelser reise seg på den gressbevokste høyden ovenfor stranden.

Kapteinen snudde seg. Mennene kom løpende mot ham. De hadde tatoveringer på skuldrene og brystet.

Trakere.

Et krigersk folk som leide ut sin dyktighet med sverdet og spydet til den fønikiske krigsmakten. Trakerne stormet forbi halvbroren, som drev dem fram: «Drep ham! Drep ham!»

Kapteinen trakk bredsverdet. De skrikende trakerne omringet ham raskt.

Han snudde seg mot angriperne, men han kunne ikke se hva som foregikk bak ham. En traker nærmet seg med spydet i kastestilling.

Plutselig bråstoppet han og slapp våpenet. Hendene hans grep om 14

en fjærprydet pil som stakk ut av halsen. Han sank i kne og falt med ansiktet ned i sanden.

Tarsa la rolig en ny pil på buestrengen. Uten større anstrengelse enn det kostet ham å trekke pusten, drepte han en traker til. De andre spredde seg og flyktet for livet.

Tarsas bueskyttere sendte et dødelig regn av piler som boret seg inn i ryggen på de flyktende trakerne.

Kapteinen ustøtte et mektig krigsrop og løp oppover stranden.

Han svingte sverdet mot Melqart. Det skarpe bladet ville ha kuttet av ham hodet om ikke halvbroren hadde dukket i siste øyeblikk. Under den ville sverdkampen snublet Melqart i kappen og gikk over ende i den myke sanden.

Han rullet seg over på ryggen og kastet fra seg sverdet. «Ikke drep meg, bror.»

Kapteinen nølte. Enda så ond Melqart var, så var han familie.

Tarsa ropte en ny advarsel.

Flere trakere hadde dukket opp på høyden for å styrke angrepet.

Kapteinen snudde seg og løp mot båten. Han hoppet over de døde som lå i sanden.

Skyterne skjøt sine siste piler. Men denne gangen tok de seg ikke nok tid til å sikte, og bare noen få av pilene traff der de skulle. Angriperne stoppet ikke.

Tarsa kastet fra seg buen, tok kapteinen i de kraftige armene sine og løftet ham opp i båten. Roerne tok ut årene og fikk raskt båten utenfor spydenes rekkevidde. De skar ned i vannet bak dem uten å gjøre noen skade.

Kapteinen klatret opp i skipet. Utkikksmannen delte ut spyd og sverd, som lå lagret i et våpenrom på dekket.

Melqarts skip ble skjøvet fra stranden med de siste trakerne om bord. Vidjegjerdet ble lagt ned, og minst hundre mann reiste seg på et forhøyet krigsdekk.

Spydspisser blinket i sola. Skjoldene deres hang over rekka og dannet en beskyttende mur. Kapteinen så røykskyer som steg opp fra dekket, og ga ordre om at vannurner skulle plasseres rundt omkring på skipet.

Brennende piler dyppet i harpiks suste opp fra skipet og kom ned gjennom luften i en skur av flammer.

Ingen av pilene traff noen om bord, men flere ble sittende fast i 15

skroget og dekket. Mannskapet kastet vann på flammene, men en ny skur av piler fulgte raskt etter den første, og noen av de brennende pilene landet i det beslåtte seilet.

Dekksguttene dro seilet opp på dekket og trampet på den brennende seilduken uten å bry seg om flammene som slikket seg rundt føttene og beina deres.

Kapteinen ga ordre om å heve anker. Mens skyterne sørget for dekning med en dødelig skur av piler, rodde roerne skipet utenfor brannpilenes rekkevidde. Men denne manøveren gjorde at bredsiden ble liggende mot det andre fartøyet.

Flammene fra seilet spredde seg. Kapteinen visste at ingenting kunne redde skipet nå. Båter var laget av tre, hamp, harpiks og seilduk. Innen et par minutter ville fartøyet bli forvandlet til en kjempestor, brennende fakkel.

Krigsskipet gjorde seg klar for det avgjørende angrepet.

De store årene i begge ender av skipet ble brukt til å svinge båten raskt rundt hundre og åtti grader. Den bronsebeslåtte forstavnen ville nå bli brukt som rambukk.

Den ville lage et stort hull i det brennende skipet. Så snart det begynte å synke, ville det bli pepret med flere brannpiler. Granater fylt av brennende olje ville også bli kastet om bord fra baugen med lange stenger.

Kapteinen ba rormannen om å snu skipet. Da baugen pekte i den retningen han ønsket, ropte han til roerne.

«Ro for livet!»

Skipet krenget som en doven hval, men økte farten. Det fiendtlige skipet var fremdeles i ferd med å snu. Det ville aldri befinne seg i en mer sårbar posisjon. Selv om forstavnen på kapteinens båt ikke var beslått med metall, kunne det kraftige, libanesiske tømmeret brukes med samme dødelige virkning.

Midt i alt bråket hørtes hamrende hover. Hestene hadde slitt seg løs fra stallen og kommet seg opp rampen til dekket. Skyterne senket buene og prøvde å få hestene ned igjen. Dyrene steilet og rullet med øynene. De var enda mer redd for røyken og flammene enn de ropende menneskene.

Det var bare noen meter mellom båtene. Kapteinen så en skikkelse i purpurfarget kappe gå fra den ene enden av dekket til den andre. Melqart skrek til roerne for å få dem til å ro fortere.

16

Den brennende båten braste inn i krigsskipet. Kapteinen mistet fotfestet og falt i kne, men han kom seg raskt opp igjen. Den hestehodeformede gallionsfiguren hang på skjeve. Skipet lå nå side om side med den andre båten. Fiendens bueskyttere kunne skyte dem ned én for én. Krigere med spyd kunne klatre om bord og avslutte jobben.

Disiplinen på båten hadde brutt sammen. Mennene løp omkring på det brennende dekket. De prøvde å unngå bli brent eller trampet ned av de livredde hestene.

Skipene knaste mot hverandre.

Et vindkast fikk røyken til å lette et øyeblikk. Kapteinen så brorens smilende ansikt. Han sto bare noen meter unna og stirret på ham.

Kapteinen sjanglet over hoveddekket gjennom røyken og prøvde å få det panikkslagne mannskapet til å høre på hva han sa.

En hest steilet rett foran ham. Han var nødt til å trekke seg tilbake for ikke å bli knust av hovene. Plutselig fikk han en idé. Han plukket opp en brennende remse av seilet og veivet med den foran hesten. Dyret steilet igjen og sparket opp i luften med skarpe hover.

Han hylte til skyterne og ba dem følge etter ham.

Mennene dannet en uryddig rekke bak ham. De veivet med brennende klesfiller og skinnskjorter i luften og drev hestene mot den lave rekka.

De tatoverte trakerne sto langs rekka på det andre skipet. Øynene deres skinte av forventning. De gledet seg til den forestående massakren. I samme øyeblikk halvt hoppet, halvt klatret hestene over rekka og ned på krigsskipets dekk. Dyrene braste gjennom forsvarslinjen og løp som gale fra den ene enden av dekket til den andre.

De trampet ned alle som kom i deres vei.

Kapteinen svingte seg over rekka. Skyterne fulgte hakk i hæl. Med et raskt sverdslag drepte Menelik den første mannen han støtte på.

Så strømmet resten av mannskapet hans om bord. Trakerne trakk seg forvirret tilbake.

Kapteinens ansikt var svart av sot. Han blødde fra flere alvorlige sverd- og spydsår, men han sloss seg likevel fram mot Melqart, som hadde sett at kampen var i ferd med å snu og prøvde å komme seg i sikkerhet i akterenden av skipet. Menelik klatret opp en liten stige til hekken, der halvbroren krøp sammen av frykt.

17

Denne gangen nølte han ikke med å drepe ham.

Men idet sverdet hans gled inn i levende kjøtt, ble han truffet i hodet av noe hardt. Han gikk over ende på dekket, og et teppe av mørke gled ned foran øynene hans.

Senere, da det siste sporet av kampen hadde boblet opp til overflaten, reiste jegeren seg i det høye gresset der han hadde gjemt seg, og begynte å gå nysgjerrig langs stranden mot stedet der han hadde sett uhyret med hestehodet.

Alt var stille. Smerteskrikene og klangen av sverd og spyd hadde forstummet. Alt som hørtes, var de lette bølgene som rullet mot elvebredden, der de døde mennene lå strødd. Han gikk fra det ene liket til det andre og plukket opp ting han trengte. Han brydde seg mer om nyttige gjenstander enn gullsmykker.

Plutselig hørte han et ynkelig mjau. Lyden kom fra et lite dyr med guloransje pels. Det hadde klort seg fast til en forkullet plankebit.

Jegeren hadde aldri sett en katt før, og et øyeblikk overveide han å drepe den. Men så ombestemte han seg og la katten i et mykt skinnklede i stedet.

Da han ikke greide å bære mer, skyndte han seg vekk og etterlot seg bare fotspor i sanden.

Det hvite hus, 1809 Alle værelsene i presidentboligen i Pennsylvania Avenue lå i mørke bortsett fra arbeidsværelset, der den knitrende peisilden holdt vinterkulden ute. De flakkende flammene kastet et gult skjær over mannen som satt ved skrivebordet og nynnet mens han arbeidet.

Thomas Jefferson kikket på veggklokken med klare, blågrå øyne.

De hadde et intenst uttrykk som ga mange en støkk første gang de traff ham. Klokken var to om natten; vanligvis gikk han og la seg ved titiden.

Presidenten hadde lagt rideturen sent på ettermiddagen rundt Washington på yndlingshesten sin, Eagle, og han hadde fremdeles på seg rideklærne: komfortabel, brun jakke, rød vest, kordfløyelsbukser og ullsokker. Han hadde byttet ut ridestøvlene med tøfler, noe som sjokkerte utenlandske diplomater, som ventet litt mer anstendig fottøy på en presidents føtter.

Presidenten strakte ut armen mot et skap. Med en lett berøring spratt dørene opp, en teknisk finesse som moret Jefferson. I skapet sto en krystallkaraffel med fransk rødvin, et fat med småkaker og et stearinlys som han brukte til å finne soverommet i de mørke korridorene. Han skjenket seg et glass vin, holdt det drømmende mot lyset og tok en slurk, som vekket gode minner fra Paris.

Han skulle ønske det allerede var morgen. Om noen timer ville embetets tunge byrde bli overført til hans gode venn James Madisons smale, men sterke og kapable skuldrer.

Han tok en ny slurk av vinen og konsentrerte seg igjen om papirene som lå på skrivebordet. Den flytende håndskriften var den samme han hadde brukt da han førte uavhengighetserklæringen i pennen. Men denne gangen var det enkeltstående ord han hadde 19

skrevet. I lange rader. Ord og uttrykk fra femti indianske ordlister han hadde kompilert i over tretti år.

Jefferson hadde hele livet vært opptatt av spørsmålet om hvordan indianerne kom til Nord-Amerika. I mange år hadde han samlet ord som ble brukt i dagligtalen i indianske språk og dialekter.

Teorien hans var at likheter mellom ord fra den gamle og nye verden kunne gi en pekepinn om hvor indianerne kom fra.

Jefferson hadde uten blygsel brukt sin innflytelse som president til å skaffe seg så mye informasjon som mulig. Ved én anledning hadde han invitert fem cherokee-høvdinger til Det hvite hus og spurt dem ut om språket deres. Og han hadde bedt Meriwether Lewis om å samle så mange indianske ord han kunne på stillehavsekspedisjonen.

Boken Jefferson hadde tenkt å skrive om indianernes opprinnelse, ville markere kulminasjonen av den akademiske karrieren hans. Alle de stormende begivenhetene i den andre presidentperioden hans hadde imidlertid forsinket prosjektet, og han hadde bestemt seg for å utsette trykkingen til han fikk lest ordlistene Lewis og Clark hadde kompilert under ekspedisjonen.

Jefferson samlet sammen papirene i en stor bunke, surret en hyssing rundt den og la den sammen med de andre ordlistene og skrivesakene i en koffert. Han lovet seg selv å ta fatt på arbeidet igjen så snart han kom tilbake til Monticello. Kofferten ville bli sendt sammen med alle de andre sakene hans til James-elva og lastet om bord på en båt som ville frakte bagasjen hans til Monticello. Han la den siste dokumentbunken i kofferten og lukket den.

Skrivebordet var ryddet bortsett fra et tinnskrin. Navnet hans var risset inn i lokket. Presidenten åpnet skrinet og tok ut et rektangelformet pergament på tjuefem ganger tretti centimeter. Han holdt den myke dyrehuden nær parafinlampen. Den knudrete overflaten var fylt med en merkelig skrift, bølgete linjer og X-er. Den ene kanten var ujevn.

Han hadde fått tak i pergamentet i 1791. Han og naboen i Virginia, «Jemmy» Madison, hadde ridd til Long Island i New York for å treffe noen fattige, gjenlevende medlemmer av unquachogene.

Jefferson hadde håpet å finne noen som kunne snakke algonkinsk, og tre eldre kvinner snakket faktisk fremdeles det gamle språket. Jefferson hadde laget en ordliste som han håpet ville hjelpe 20

ham med å bevise tesen hans om indianernes europeiske opprinnelse.

Stammens høvding hadde gitt Jefferson pergamentet. Det hadde gått i arv fra generasjon til generasjon. Jefferson var blitt så rørt av gaven at han hadde bedt en rik grunneier og en av de andre som hadde undertegnet uavhengighetserklæringen, om å hjelpe indianerne.

Der han satt og stirret på pergamentet, fikk han en idé. Han tok det med bort til et bord, der et horisontalt staffeli var utstyrt med to penner som beveget seg samtidig i et mekanisk stativ. Jefferson brukte ofte denne kopimaskinen, kjent som en polygraf, når han skrev brev.

Han kopierte merkene på pergamentet og gjorde notater i margen der han ba mottakeren om å identifisere språket ordene var skrevet på. Så adresserte og lukket han konvoluttene, og la dem i en kurv for utgående post.

Unquachogenes ordlister lå i kofferten sammen med de andre papirene. Jefferson hadde ikke lyst til å gi slipp på pergamentet og la det tilbake i skrinet. Han ville oppbevare det i saltasken på rideturen tilbake til Monticello. Han kikket på veggklokken igjen, drakk opp resten av vinen i glasset og reiste seg fra stolen.

Jefferson var sekstifem, men han hadde ikke et gram overflødig fett på kroppen. Det tykke håret hadde med alderen gått fra rødblondt til sandgrått. Med sine brede skuldrer, ranke holdning og en meter og nitti på strømpelesten ville han alltid være en ruvende skikkelse. Gikten var blitt verre med årene, men når han fikk stivheten ut av leddene, ble bevegelsene mykere og lettere. Han gikk fremdeles like spenstig og elegant som en yngre mann.

Han tente stearinlyset og beveget seg nedover de stille korridorene i Det hvite hus til soverommet.

Ved daggry red han til den nye presidentens innvielsesseremoni med sin vanlige mangel på pomp og prakt. Han hilste bare med hånden til hatten mens han galopperte forbi den ventende kavalerieskorten, steg av hesten ved Capitol og tjoret den til et stakittgjerde.

Så satte han seg blant publikum. Senere avla han Det hvite hus et farvelbesøk. Under tiltredelsesballet danset han med Dolley Madison.

Dagen etter pakket han de siste tingene og passet spesielt nøye på 21

at kofferten med de indianske ordlistene kom med på vognen som skulle frakte den til James-elva. Så satte han seg på hesteryggen og red av sted til Monticello. Han red i åtte timer gjennom en voldsom snøstorm i iveren etter å ha gjenoppta livet som godseier.

Mannen sto i skyggen av en snøtung eik ved bredden av James-elva, der noen lastebåter var fortøyd for natten. Støyende latter lød fra et vertshus i nærheten. Stemmene ble høyere. Han visste av personlig erfaring at besetningen på båten hadde nådd siste stadium før de drakk seg bevisstløse.

Han kom ut av det beskyttende mørket og gikk gjennom snøen til en båt som så vidt var synlig i det flakkende lyset fra lanternen i hekken. Den femti fot lange bateauen var en smal, flatbunnet båt som var bygget for å frakte tobakk på elva.

Han sto på bredden og ropte, uten å få svar. Fristet av tanken på godt drikke, varm peisild og kvinnelig selskap hadde kapteinen gått i land sammen med to stakere som jobbet på elvebåten. Det var lite kriminalitet her langs denne avsidesliggende strekningen av elva, og ingen av båteierne følte behov for å ha mannskap om bord en kald kveld som denne.

Mannen skyndte seg opp rampen. Han tok lampen som hang i hekken og brukte den til å lyse under en presenning midtskips. Presenningen fungerte som beskyttelse for flere enn tjue sekker som var merket med initialene TJ. Han satte fra seg lampen og begynte å gå gjennom bagasjen og kassene.

Han brakk opp en koffert med en kniv og tok ut en håndfull papirer. Slik han hadde fått beskjed om, stappet han papirene i en stor sekk og kastet noen av dem på land. Han slengte også en bunke ut i vannet, der strømmen førte dem vekk.

Mannen smilte, fornøyd med hva han hadde gjort. Med et raskt blikk på vertshuset gikk han lydløst ned gangplanken og forsvant som en ånd i mørket.

Da Jefferson kom tilbake til Monticello sammen med venner, så han at husslavene losset kasser av en hestevogn som sto foran inngangen. Han dro kjensel på en tettbygget mann med skjegg som sto sammen med dem. Det var kapteinen på båten som hadde fraktet bagasjen hans fra Washington.

22

Jefferson steg av hesten og gikk bort til vognen. Han var så ivrig at han ikke så kapteinens bekymrede mine. Han ga vognen noen lette slag med knokene. «Godt arbeid, kaptein. Alt er kommet fram i god behold, ser jeg.»

Kapteinens runde ansikt rynket seg som et overmodent gresskar.

«Ikke alt, dessverre, sir,» mumlet han.

«Hva mener du?»

Det så ut som om kapteinen krympet inn i seg selv. Jefferson var over ti centimeter høyere enn kapteinen, og han ville ha vært en formidabel skikkelse også selv om han ikke hadde vært USAs forrige president. Det virket som om han boret hull rett gjennom den ulykkelige kapteinen med øyne som var så intense at de nesten lyste.

Mens kapteinen forklarte hva som hadde skjedd, rev Jefferson så hardt i hatten sin at det var rart den ikke gikk i stykker.

En av Jeffersons kofferter var blitt åpnet og innholdet fjernet da båten lå til kai ved Richmond. Tyven hadde gått om bord om natten mens mannskapet sov på land, sa kapteinen. Han rakte Jefferson noen skitne papirer og forklarte at de var blitt funnet på elvebredden.

Jefferson stirret på den våte papirbunken i hånden sin.

Det var bare så vidt han greide å snakke da han sa: «Noe annet som ble stjålet?»

«Nei, sir.» Kapteinen lyste opp. «Bare denne ene kofferten.»

Bare denne ene kofferten.

Ordene gjenlød i Jeffersons ører som om han befant seg i en tunnel.

«Fortell meg hvor du fant denne bunken,» sa han.

Kort etter galopperte Jefferson og vennene hans av sted og red til de var framme ved elva. Her spredde de seg på begge sider. Etter en intens leteaksjon fisket de opp noen papirer som hadde drevet i land. Bortsett fra et par ark var de gjørmete, gjennomvåte indianske ordlistene så vannskadet at de var uleselige.

Senere den sommeren ble en småtyv og fyllik arrestert og anklaget for forbrytelsen. Mannen påsto at en fremmed hadde bedt ham om å stjele papirene og få det til å virke som om de var blitt ødelagt.

Jefferson var glad for at gjerningsmannen var blitt tatt og kanskje ville bli hengt. Han var helt uinteressert i mannens skjebne. Forbryteren hadde påført ham et uerstattelig tap. Jefferson hadde mer 23

presserende problemer. Han måtte få driften ved godset i gang igjen og finne ut hvordan han skulle betale alle regningene som hadde hopet seg opp.

Alt dette ble endret noen måneder senere da et brev kom i posten.

Jefferson hadde mottatt flere svar på spørsmålene han hadde stilt i brevene han hadde sendt fra Det hvite hus til medlemmer av American Philosophical Society. Alle var blitt forvirret av ordlistene Jefferson hadde kopiert fra pergamentet. Alle utenom én.

Professor Holmberg var språkviter ved Universitetet i Oxford.

Han ba om unnskyldning for at han ikke hadde besvart Jeffersons brev tidligere, men han hadde vært på reise i Nord-Afrika. Han visste nøyaktig hvilket språk ordene stammet fra. Han hadde til og med oversatt dem.

Jefferson gjorde store øyne da han leste hva Holmberg hadde funnet ut. Med brevet i hånden gikk han rundt i biblioteket sitt og plukket ut bok etter bok fra bokhyllene. Historie. Språk. Religion.

De neste timene satt han og gjorde notater. Da han hadde skjøvet fra seg den siste boken, lente han seg tilbake i stolen, foldet hendene og stirret opp i taket. Etter en stund fortapt i tanker formet han lydløst et navn med leppene.

Meriwether Lewis.

Livet hadde ikke fart pent med mannen som hadde ledet ekspedisjonen som for alvor øket interessen for det vestlige Nord-Amerika.

Lewis var en mann med egenskaper utenom det vanlige. Jefferson var godt kjent med disse egenskapene da han i 1803 ba Lewis lede en ekspedisjon til Stillehavet.

Lewis var friluftsmenneske, fysisk tøff, modig, godt utdannet og vel bevandret i vitenskapens verden. Han kjente de indianske skikkene og hadde vært en høyt respektert kaptein i hæren før han begynte å jobbe for Jefferson i Det hvite hus. Her utvidet han det store erfaringsområdet sitt til også å omfatte diplomati, statsmannskunst og politikk.

Ekspedisjonen hadde vært en strålende suksess. Da Lewis kom tilbake til Washington i 1806 sammen med William Clark, ekspedisjonens andre leder, hadde Jefferson utnevnt ham til guvernør i Louisiana-territoriet.

24

Men Lewis hadde grunn til å undre på om denne utnevnelsen var en belønning eller en straff. Selv med egenskapene og energien Lewis var i besittelse av, hadde han store problemer med å temme den lovløse utposten. Den oppdagelsesreisendes politiske fiender ga ham aldri fred.

Etter at Lewis hadde brukt hele dagen på å tilbakevise anklager om at han hadde brukt offentlige midler på et pelsfima der han hadde eierinteresser, fant han sent på kvelden en pakke på skrivebordet sitt. Han dro straks kjensel på Jeffersons håndskrift. Lewis smilte mens han stakk kniven under forseglingen og åpnet pakken forsiktig. Den inneholdt en haug med dokumenter. Han leste brevet som lå øverst: Min kjære Mr. Lewis. Grønnsakhagene Deres vil kanskje ha nytte av pakkens innhold. TJ Den neste siden hadde overskriften: «Dyrking av artisjokker.» Den inneholdt en detaljert beskrivelse av hvordan man plantet og dyrket artisjokker, komplett med plantetabeller og et hagediagram.

Han la alt sammen på skrivebordet og rynket pannen forvirret.

Lewis visste at Jefferson var interessert i hagearbeid, men det virket merkelig at han hadde tatt seg bryet med å sende informasjon om dyrking av artisjokker over halve kontinentet. Han visste at Lewis’ store arbeidsbyrde ikke ga ham tid til å drive med hagearbeid.

Så kom et forklarelsens lys over Lewis’ lange ansikt. Hjertet hans slo fortere. Han rotet i hyllene i skapet der han hadde lagret rapportene fra stillehavsekspedisjonen, og fant raskt det han lette etter.

Klemt mellom to dokumentbunker lå et tykt papirark. Han tok det ut og holdt det opp mot lyset. Arket hadde flere titalls små, rektangulære hull. Med skjelvende fingrer la han matrisen over det først arket i artisjokkmappen og skrev av bokstavene som kom til syne i hullene.

Da Jefferson fikk ideen til stillehavsekspedisjonen, visste han at Lewis ville komme i en vanskelig diplomatisk situasjon ved å utforske områder der Frankrike og Spania hadde overherredømmet.

Bak Jeffersons sfinksaktige, urokkelige ro skjulte det seg en utspekulert hjerne. Han sto ikke tilbake for de mest drevne politikerne i Europa. Når han korresponderte med sin ambassadør til Frankrike, 25

pleide han å bruke en kode, som han omtalte som «en maske når vi trenger den».

Da Lewis var i Philadelphia og planla reisen sammen med ledende forskere fra Den amerikansk-filosofiske forening, sendte Jefferson ham en kode som han hadde utviklet for ekspedisjonen. Han baserte metoden på Vigenère-kryptering, som ble brukt over hele Europa.

Systemet besto av en alfanumerisk tabell og et nøkkelord.

Artisjokker.

Det hadde ikke vært nødvendig å bruke koden under ekspedisjonen. Det var derfor det overrasket Lewis at Jefferson hadde valgt å bruke den nå. Han skjøv alle spørsmål til side og begynte å dekode meldingen med entusiasmen som alltid strømmet gjennom ham når han ga seg i kast med noe nytt og interessant. Etter hvert som han dekodet brevet, begynte ordene å ta form foran øynene hans: Kjære Mr. Lewis: Jeg håper De befinner Dem vel når de mottar dette notatet. Jeg har tatt meg den frihet å sende denne rapporten til Dem i kodet form fordi jeg ønsker at bare De skal lese den. Jeg er redd den vedlagte informasjonen, enten den er korrekt eller ei, kommer til å oppildne visse krefter, få folk til å begi seg til områder der de ikke har forutsetninger for å overleve, og forårsake problemer med indianerne. Jeg er klar over at De har mer enn nok med å temme den louisianske hingsten, men jeg bønnfaller Dem om hjelp til å løse dette mysteriet.

D’r’s h’ng’vne t’jn’r, TJ Lewis dekodet resten av brevet. Så konsentrerte han seg om hagediagrammet. Linjene, X-ene, sirklene og ordene som tilhørte et gammelt språk, begynte å få en slags mening. Det var et kart – og han syntes det var noe kjent med det. Han bladde gjennom dusinvis av kart og dokumenter, og fant til slutt det han lette etter.

Raskt skrev han et brev. Han takket Jefferson for rådene og sa at han hadde funnet et ideelt sted for plantene. Så fortalte han Jefferson at han hadde lyst til å diskutere hagearbeidet når han kom til Washington for å renvaske seg for mistankene. Lewis planla å dra nedover Mississippielva i begynnelsen av september 1809. Jefferson skulle få beskjed når han kom til Washington.

Dette ble det aldri noe av. Sent på høsten fikk Jefferson melding 26

fra major Neelly om at Lewis hadde dødd av selvpåførte skuddskader på Natchez Trace-veien. Han var bare trettifem.

Jefferson tok dødsfallet tungt. Det virket som om det hvilte en gammel forbannelse over de indianske ordlistene. Noen uker senere kom major Neelly til Monticello med Lewis’ unge slave. Mens Neelly vasket og stelte seg etter den lange rideturen, rakte slaven Jefferson en pakke og hvisket en beskjed.

Jefferson ga tjenerne beskjed om at han ikke ville bli forstyrret.

Han låste seg inne på arbeidsværelset og undersøkte pakkens innhold. Så laget han en grundig, skriftlig analyse av begivenhetene som hadde ført til Lewis' død. Morgenlyset sivet inn gjennom vinduet da han oppsummerte analysen med ett ord, som han satte strek under.

Konspirasjon.

Hva om de indianske ordlistene hans var blitt stjålet, slik tyven hadde påstått? Hva om noen visste at Jeffersons forskning inneholdt nøkkelen til en eldgammel hemmelighet? Hva om Lewis ikke hadde tatt livet av seg, men blitt drept?

Jefferson satt og jobbet på arbeidsværelset i flere dager. Da han kom ut og ga tjenerne en liste med instrukser, virket han nesten forrykt. En kveld red han av sted i ly av mørket. Hans mest trofaste slaver fulgte etter i en hestevogn. Da de kom tilbake noen uker senere, var de alle trøtte og utslitte, men Jeffersons øyne lyste av glede og triumf.

Han tenkte over implikasjonene av det han hadde funnet ut. Han hadde gjort alt som sto i hans makt for å hindre at USA ble forgiftet av den dødelige alliansen mellom kirke og stat som hadde startet alle religionskrigene på kontinentet. Hvis denne informasjonen ble offentlig kjent, ville den ryste den unge nasjonen i dens grunnvoller og kanskje knuse den så vidt flygeferdige republikken han hadde vært med på å etablere.

Jefferson brydde seg ikke om å vaske seg eller skifte. Han gikk rett inn på arbeidsværelset og skrev et langt brev til sin gamle venn og noen ganger nemesis, John Adams. Han smilte mens han lukket og limte igjen konvolutten.

Han kunne spille konspirasjonsspillet like godt som noen annen.

1

Bagdad, Irak 2003 Carina Mechadi var hvitglødende av raseri. Den unge, italienske kvinnen formelig gnistret mens hun betraktet rotet på Det irakiske nasjonalmuseets kontorer. Mapper lå strødd overalt som om de var blitt slengt rundt av en tornado. Skrivebord og stoler var knust i biter. Ødeleggelsene vitnet om hat og hevngjerrighet.

Carina slapp løs et drepende utbrudd som i de groveste ordelag beskrev vandalenes opphav, seksuelle legning og ugjerninger.

Flodbølgen av forbannelser skyllet over den unge, amerikanske marinesoldaten som sto i nærheten med et M4-gevær i hendene.

De eneste to italienske ordene marinesoldaten kunne, var «pepperoni» og «pizza». Men han trengte ikke ordbok for å skjønne at han hadde hørt en verbal kanonade som gikk edene til en morgengretten bryggesjauer en høy gang.

Det røffe språket var spesielt overraskende med tanke på hvem som slynget ut forbannelsene. Carina var tretti centimeter lavere enn marinesoldaten, og krigsutrustningen militærpersonellet hadde bedt henne ta på seg, fikk den slanke kvinnen til å virke enda mindre. I den lånte skuddsikre vesten så hun ut som en skilpadde som var for liten for skjoldet. Kamuflasjeuniformen var egentlig ment for en liten mann. Hjelmen satt så langt ned på hodet at den skjulte både det lange, mørke håret og de kornblå øynene.

Carina så marinesoldatens forbløffede smil. Hun rødmet av forlegenhet og stoppet tiraden. «Beklager.»

«Det gjør ingenting, Miss Mechadi,» sa korporalen. «Hvis De skulle få lyst til å bli drillsersjant en dag, tror jeg Marineinfanteriet vil ansette Dem på flekken.»

Den hissige rødfargen forsvant fra ansiktet hennes. Fyldige lepper som virket bedre egnet til kyssing enn banning, formet seg i et 28

bredt smil. Hun hadde hvite, feilfrie tenner. Raseriet bak ordene var slukket. Nå var stemmen dempet og kjølig. «Takk for tilbudet, korporal O’Leary.» Aksenten hennes var svak, men hørbar. Hun kikket på skrotet som lå på gulvet. «Som De skjønner, blir jeg ganske fortvilet når jeg ser ting som dette.»

«Skjønner godt at De blir forbanna …» Korporalen ble rød i kinnene og så en annen vei. «Unnskyld, sint, mener jeg. Et fryktelig rot.»

Den republikanske garden, Saddam Husseins elitestyrke, hadde etablert en forsvarsstilling i det store museet midt i Bagdad på Tigris’ vestbredd. Men de irakiske soldatene hadde flyktet for livet da amerikanerne rykket fram. Dette hadde ført til at museet ble stående ubevoktet i trettiseks timer. Hundrevis av tyver og vandaler hadde herjet fritt i bygningen før personalet greide å jage dem vekk.

Den republikanske garden hadde revet av seg uniformene og brent hauger av ID-kort for å vende tilbake til sivilt liv så fort som mulig.

Som en slags siste, desperat tross hadde noen skrevet DØD OVER ALLE AMERIKANERE på muren utenfor.

Carina skar en grimase. «Vi har sett alt vi trenger å se her,» sa hun.

Med tunge steg gikk hun ut av administrasjonskontorene. Korporal O’Leary kom noen meter bak henne. Det var ikke bare militærstøvlene som gjorde at hun gikk så langsomt. Hun var tynget ned av frykten for hva hun ville finne, eller ikke finne, i de åpne galleriene, der museets mest verdifulle oldsaker var utstilt i over fem hundre skap og glassmontrer.

Det Carina så på vei nedover den lange korridoren midt i bygningen, gjorde henne bare enda mer nervøs. Mange sarkofager var åpnet og statuer ødelagt.

Hun gikk inn i det første galleriet. Og gispet. Som i ørske gikk hun fra rom til rom. Det så ut som om alle skap og montrer var blitt støvsuget for alt innhold.

Hun kom inn i et galleri som inneholdt babylonske artefakter. En tykkfallen, middelaldrende mann sto bøyd over et knust skap. Ved siden av ham sto en ung iraker. Han løftet AK47-geværet da de kom inn.

Marinesoldaten la M4-geværet an mot skulderen.

Den tykkfalne mannen så opp og stirret på marinesoldaten gjen29

nom tykke briller. Det var mer forakt enn frykt i øynene hans. Så vendte han blikket mot Carina, og ansiktet hans lyste opp i et fjorten karats smil.

«Min kjære Miss Mechadi,» sa han varmt.

«Hei, doktor Nasir. Jeg er glad for å se at alt står bra til med Dem.» Carina snudde seg mot marinesoldaten. «Korporal, dette er Mohammed Jassim Nasir. Han er seniorkonservator her på museet.»

Marinesoldaten senket våpenet. Etter en liten pause for å vise at han ikke var blitt skremt av amerikaneren, gjorde irakeren det samme med sitt våpen. De fortsatte å holde et skarpt øye med hverandre.

Nasir kom nærmere og tok Carinas hender i sine. «Du burde ikke ha kommet hit så snart. Det er fremdeles farlig.»

«De er her, professor.»

«Selvfølgelig. Denne institusjonen er livsnerven min.»

«Det forstår jeg fullt og helt,» sa Carina. «Men området rundt museet er ikke trygt.» Hun nikket mot marinesoldaten. «Dessuten passer korporal O’Leary på meg.»

Nasir rynket pannen. «Jeg håper denne herren er en bedre vakt enn vennene hans var. Hvis det ikke hadde vært for mine modige kolleger, ville katastrofen ha vært total.»

Carina forsto Nasirs sinne. De amerikanske soldatene kom fire dager etter at museets konservatorer hadde fortalt de befalshavende offiserene om plyndringen. Carina hadde gjort desperate forsøk på å få dem til å komme tidligere. Hun hadde veivet med UNESCOkortet sitt foran nesen på de amerikanske offiserene, men de hadde fortalt henne at situasjonen var for ustabil og farlig.

Carina så ikke noe poeng i å krangle om hvem som hadde skylden.

Skaden var allerede skjedd. «Jeg har snakket med amerikanerne,» sa hun. «De sa det ville ha blitt et blodbad om de hadde kommet tidligere.»

Nasir ga marinesoldaten et fiendtlig blikk. «Jeg forstår. De var opptatt med å vokte oljebrønnene i stedet.» Det uforsonlige uttrykket i konservatorens nøttebrune ansikt tydet på at han ville ha foretrekket blodbad framfor plyndring.

«Jeg er like forferdet som Dem,» sa hun. «Dette er fryktelig.»

«Vel, det er ikke så ille som det ser ut her,» sa Nasir, uventet optimistisk. «Artefaktene som er stjålet fra dette skapet, var ikke spe30

sielt betydningsfulle. Heldigvis utformet museet en katastrofeplan etter invasjonen i 1991. Konservatorene flyttet de mest verdifulle artefaktene til hemmelige rom som bare fem av museets øverste ledere kjente til.»

«Det er jo vidunderlige nyheter, professor!»

Nasirs gode humør forsvant fort. Han nappet seg irritert i skjegget. «Jeg skulle ønske de andre nyhetene var like gode,» sa han dystert. «De andre delene av museet er nesten ribbet. Tyvene stakk av med de største skattene fra Mesopotamia. De har tatt den hellige vasen og Warkas maske, Bassetki-statuen, elfenbeinsløven som angriper nubieren, og de to kobberoksene.»

«De gjenstandene er uerstattelige!»

«I motsetning til småtyvene vi jaget ut av museet, var de som stjal de mest verdifulle artefaktene, veldig bevisst hva de tok. De brydde seg for eksempel ikke om Den svarte obelisken.»

«De må ha visst at Louvre har originalen.»

Nasir skar en bister grimase. «De rørte ikke noen kopier. De var veldig organiserte og selektive. Kom, så skal jeg vise deg.»

Nasir gikk foran henne til lagerrommene. Hyllene langs veggene var tomme. Krukker, skåler og glasskår lå strødd på gulvet. Carina sparket vekk en militæruniform.

«Den republikanske garden har tydeligvis vært her også,» sa hun.

«Noen anelse om hvor mye som er stjålet?»

«Det vil ta årevis å beregne tapets omfang. Jeg tipper at rundt tre tusen gjenstander er borte. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er det verste.»

De gikk inn i et galleri der romerske gjenstander var utstilt. Professoren skjøv til side en hjørnehylle. Bak den var en skjult dør. Glassruten i døren var knust og stålgitteret slått inn. Han tok et stearinlys og en lighter opp fra lommen. De gikk ned en smal trapp til noen metalldører som sto på vidt gap, uten noen tegn på at de var brutt opp. Rett bak døren var det en murvegg. Noen hadde sprengt et stort hull i den.

De klatret gjennom hullet og kom inn i et varmt rom uten vinduer. En skarp lukt rev dem i nesen. En del av rommet var sperret av med gult bånd. I støvet på gulvet innenfor det var det fotavtrykk.

Carina så seg rundt. «Hvor er vi?»

«Lageret i kjelleren. Det er fem rom her nede. Og det er bare 31

fem personer på museet som vet om dem. Det var derfor vi trodde at samlingen var urørt. Men der tok vi feil, som du ser.»

Han førte stearinlyset i en bue. Lysskjæret falt over en hel samling med fiskekasser av plast som var kastet omkring i rommet.

«Jeg har aldri sett verre kaos,» hvisket Carina.

«Kassene inneholdt sylindersegl, perler, mynter, glassflasker, amuletter og smykker. Tusenvis av artefakter er borte.» Han førte stearinlyset over noen større plastkasser ved veggene. «Disse brydde de seg ikke om. De må ha visst at de var tomme.»

Korporal O’Leary undersøkte rommet med en erfaren soldats øye for innganger og utganger. «Unnskyld at jeg spør, sir, men hvordan fant de dette rommet?»

Nasir sukket tungt og nikket oppgitt. «Dere amerikanere er ikke de eneste som har grunn til å være flaue. Vi tror noen i staben vår fortalte tyvene om dette rommet. Vi har tatt fingeravtrykk av alle de ansatte, bortsett fra sikkerhetssjefen. Han har ennå ikke kommet tilbake.»

«Hvorfor ser jeg ingen tegn på at døren er brutt opp?» spurte Carina.

«Tyvene kom inn i kjelleren den samme veien som vi gjorde, men de glemte å ta med seg lommelykter, eller så regnet de ikke med at de ville få behov for dem.» Han plukket opp en bit brent skumgummi.

«De laget fakler i stedet. Skumgummi brenner raskt, og røyken er fryktelig. Vi fant nøkler på gulvet. Sannsynligvis mistet de dem og kunne ikke finne dem igjen. Tretti skap med våre beste sylindersegl og titusener av gull- og sølvmynter er fremdeles intakt. Jeg vil anslå at cirka ti tusen artefakter mangler. Men hundrevis av kasser er urørt, Allah være lovet.»

De gikk gjennom en dør og kom inn i et større rom som var fullt av gamle kulturgjenstander i alle størrelser og fasonger. «Dette er artefakter som var identifisert og skulle utplasseres i hovedsamlingen. Noen har vært lagret her i årevis.»

«Fotavtrykkene fører inn hit,» sa Carina.

«Tyvene trodde tydeligvis at det var noe av verdi her. Det får vi ikke vite før vi har sjekket katalogene. Akkurat nå er vi mest opptatt av å få tilbake mer verdifulle oldsaker.»

«Jeg hørte det var et amnesti,» sa hun.

«Det stemmer. Det har på sett og vis gitt meg litt av troen tilbake 32

på den menneskelige natur. Folk har kommet tilbake med tusenvis av ting, blant dem Warkas maske. Jeg regner med at folk vil fortsette med dette. Men som du vet, befinner de mest verdifulle gjenstandene seg sannsynligvis allerede hos rike samlere i New York eller London.»

Carina nikket oppgitt. Tyveriene hadde vært grundig planlagt. Invasjonen hadde vært på trappene i ukevis. Samvittighetsløse forhandlere i Europa og USA kunne ha tatt imot bestillinger på spesielle gjenstander fra rike kunder.

Handelen med kunstskatter var blitt nesten like lukrativ som handelen med narkotika. London og New York var de viktigste markedene. Stjålne oldsaker fra ulovlige utgravninger i Hellas, Italia og Sør-Amerika ble ofte hvitvasket i Sveits, der kulturgjenstander bare etter fem år i landet ble regnet som lovlige og omsettelige.

Carina sto taus blant de tomme kassene. Hun virket fordypet i tanker. Etter en stund sa hun: «Kanskje jeg kan få fart på amnestiprosessen.»

«Hvordan da? Vi har gjort amnestiet kjent over hele byen.»

Hun snudde seg mot marinesoldaten. «Jeg vil trenge Deres hjelp, korporal O’Leary.»

«Mine ordrer er å stå til tjeneste med alt hva De måtte be om, Miss Mechadi.»

Carinas lepper krummet seg i et gåtefullt smil. «Jeg regnet med det.»