Naken i hijab

Naken i hijab

Gunn Marit Nisja

Naken i hijab

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60892-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Denne boken ble første gang utgitt i 2011 av Juritzen Forlag AS Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: kertu_ee/Getty Images og Dreamstime Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Å selge ditt hjerte og din sjel, Å selge din penn og ditt navn, Alt dette for en rimeligere penge Enn et stykke brød. …

Kjærlighet er handling.

Verken poesi eller tomme ord. ukjent

Til Zenab

Prolog

de sprukne keramikkflisene foran inngangsdøra var like iskalde i grålysningen som de ville bli brennende varme når den egyptiske sola fikk taket på dem. Plastsandalene sto under senga til Kareem i andre etasje, og jeg ville ikke risikere å vekke han eller vesle Mathea. Jeg fikk klare meg uten, tåle at tærne ble kalde og numne. Det var så godt å ha denne lille timen om morgenen alene. Ikke ofte fikk jeg anledning til å nyte denne følelsen. Være meg selv, alene med tankene mine, uten at noen stilte krav.

Barføtt og hutrende feide jeg den vesle grusplassen ut mot gata. Sneiper, papir, halmstrå og søppel kastet jeg i oljetønna i hjørnet. Hver gang den ble full, ble avfallet i den brent og lagde en sur, svart røyk som la seg utover gårdsplassen som et møkkete teppe. Det slo meg hvor mye jeg hadde tatt enkelte goder hjemme i Norge for gitt; her var det ingen bil som hentet avfallet en gang i uka. Alt ble båret til det lille torget ved kanalbrua hvor den offentlige containeren sto, alltid overfylt av stinkende husholdningsavfall.

Også inne i gangen og i oppholdsrommet innenfor tok jeg en omgang med kosten for å fjerne sneipene fra kvelden før.

Jeg syntes det var en uskikk av mannfolkene å slenge dem fra seg i hjørnene slik, men dette var en av mange ting jeg ikke fikk forandret på.

7

Idet de første solstrålene strakte seg prøvende inn gjennom gata, satte jeg den tunge ytterdøra av smijern på vidt gap og festet den med kroken på baksiden. Et friskt drag av morgenluft trakk inn i det mørke huset. På den andre siden av gata gjorde nabokona nøyaktig det samme, helt synkront med meg, som etter et hemmelig signal. Overalt langs veien, i landsbyen, i Luxor og kanskje i hele Egypt foregikk det på akkurat samme måte, antok jeg, og det føltes godt å være en del av denne rytmen, en eldgammel nasjons hjerteslag.

Det var viktig at jeg viste utad hvordan jeg fulgte skikkene.

Ritualene som markerte dagens gang, utgjorde en stor del av denne fasaden.

Jeg merket nabokonas granskende blikk som klebet ved meg akkurat litt for lenge. Den tykke enken, kledd i en svart abaya, stoppet og skygget for den lave morgensola for å se bedre. Jeg hadde glemt meg et øyeblikk. Med ei hånd foran ansiktet smatt jeg småhinkende inn på det kjølige kjøkkenet. Etter min erfaring hadde de mest respektable menneskene den livligste fantasien og de skarpeste tungene.

Som de aller fleste hus i landsbyen hadde også dette tykke, solide murvegger og små vinduer, nærmest bare glugger, for å hindre overoppheting. Bortsett fra et par blasse foto av familiemedlemmer var veggene i hjemmet vårt nakne.

Fra plassen foran den gamle gasskomfyren så jeg to ting gjennom gluggen høyt der oppe på veggen: taket på nabohuset som avtegnet seg skarpt mot himmelen, og min egen klessnor, full av babytøy jeg hadde vasket kvelden før.

Gjentakelse kan på mange måter oppleves som en velsignelse. Ritualer gir en betryggende ro i kroppen, de utgjør et holdepunkt, noe å stole på. Jeg strakte meg etter fyrstikkeska som lå på sin vante plass i den brede vinduskarmen, og tinikaen fant jeg i skapet under benken. Den grønnmalte, 8

skrøpelige skapdøra, som besto bare av en fillete sponplate, måtte åpnes svært forsiktig for ikke å falle av hengslene. Jeg tok i for å få skrudd opp kranen som var brun av rust, og fylte vann i tekjelen etter at jeg hadde fått fyr på den gjenstridige gasskomfyren. Ved siden av den sto matvarer og grønnsaker i stabler, sekker, kurver, i tillegg til en tykk stabel med de gamle avisene som Kareem stadig kjøpte, men ikke kunne lese. Skapet oppe på veggen var lagd av ei trekasse med hønsenetting trukket omkring. Mens vannet ble varmt, fant jeg fram glass, skeier og den berømte egyptiske pulverteen. «El Arosa», sto det på den gule pakken, «Bruden». Jeg måtte smile.

Hvordan kunne man føle seg så fremmed på et sted, mens det på samme tid virket som om man aldri hadde vært hjemme noe annet sted? Å tenke seg annerledes dager i et annet land virket umulig.

En linerle slo seg ned i vinduskarmen og vippet elegant med stjerten. Lille asfour, et velkomment besøk. Som meg selv var den født i et land lenger nord. Jeg kunne huske reiret i bestefars hage, han hadde løftet meg opp så jeg kunne se de bitte små eggene.

– Den som aldri har vært utenfor Norge, aner ikke hvor grønt det landet egentlig er, sa jeg høyt til fuglen. Den blunket vitende tilbake med knappenålsøynene sine før den tok til vingene på nytt.

Ei skei tepulver, tre skeier sukker, passe toppede. Sukkeret var gulaktig og klumpete i skåla, det så skittent ut. Teen ville bli søt og god slik egypterne var vant til å få den. Deretter kokende vann. Jeg hadde blitt vant til å se folk rundt meg med et glass te i hånda samme hva de holdt på med, enten de kjørte bil eller spilte backgammon.

Jeg var påpasselig; glasset måtte ikke fylles helt opp, øverst måtte det være igjen en tilstrekkelig bred kant som 9

man kunne holde i uten å brenne seg. Kunne jeg klare å få til alt riktig første gang, ville jeg slippe å gjøre det på nytt.

På den andre siden av det tykke, blomstrete forhenget som skilte kjøkkenet fra det eneste soverommet i første etasje, hørte jeg svigerforeldrene mine våkne til liv. Dempede stemmer trengte gjennom til meg, og det gjorde også Amirs smertestønn da kona flyttet på han i senga. En giktlignende tilstand hadde gjort kroppen hans krokete og deformert, og etter hvert var han blitt pleietrengende som en nyfødt. Yasmina ble hos han. Slik han hadde tatt vare på henne og de små i alle år, tok hun nå byrden på skuldrene sine med glede.

– Jeg skulle ønske du hadde det litt lettere, hadde jeg en gang sagt til Yasmina på mitt enkle arabisk. Men hun hadde bare smilt og sagt at mennesket trenger vanskeligheter å mestre, ellers føles livet meningsløst. Jeg hadde vært usikker på om jeg forsto henne riktig.

Jeg stakk føttene inn i et par tøfler, heiste opp skjørtekanten og skrittet opp steintrappa til den vesle leiligheten ovenpå. Med det overlot jeg kjøkkenet til den rettmessige eieren: svigermor. Det at vi to delte husholdning hadde ikke ført til noen konflikter. Jeg var påpasselig med ikke å trenge inn på hennes domene, men prøvde å leve etter kulturen så godt jeg kunne. Mødre, døtre og svigerdøtre lagde hver dag mat og holdt husholdningen ved like sammen. Yasmina var min beste og viktigste læremester.

Lufta oppe på soverommet var tung og tett av søvn. Selv i halvmørket der inne så jeg bildene, postkortene og papyrusene som jeg hadde dekorert veggene med, til tross for at Kareem ikke hadde hatt noe til overs for det. Jeg argumenterte med at ytterst få mennesker kom opp til oss uansett.

Det folk ikke fikk se, kunne de ikke felle noen dom over.

Gardinene foran balkongdøra var ikke skikkelig trukket for, og en støvete solstripe delte rommet i to: På den ene 10

siden av stripen sto den grønne sprinkelsenga med min to måneder gamle datter i. På den andre, dobbeltsenga, hvor hennes far etter lyden å dømme fortsatt sov tungt.

Forsiktig satte jeg brettet på nattbordet uten å klirre.

Ansiktet til Kareem var avslappet, tyngdekraften glattet ut trekkene hans. Han så uskyldig ut, som en unggutt, egentlig vakker.

«Kareem», den som gjør det rette, han hadde vært så stolt da han den gangen for lenge siden fortalte meg hva navnet betydde.

Kareem ynket seg litt. Skuldrene hans verket, kanskje, slik de ofte gjorde når han lå for lenge i den samme stillingen. Øynene bevegde seg under øyelokkene hans, munnen var halvveis åpen. Om jeg bare hadde kunnet krype inntil han i fem minutter, nyte roen og varmen fra kroppen hans, uten at han våknet. Om jeg bare for en kort stund kunne ha drømt meg bort til at alt hadde gått som jeg i begynnelsen hadde håpt på.

Kontrasten til mine første morgener i Egypt var slående; jeg gjorde et forsøk på å ignorere tanken. Livet er i stadig forandring, og drømmen min hadde jo faktisk gått i oppfyllelse.

– Det er virkelig sant – man skal være forsiktig med hva man ber om, mumlet jeg, før jeg ristet han våken. Da han glippet med øynene, rygget jeg avvergende et par skritt tilbake, slik man ville gjort etter å ha stukket en kjepp inn i et grevlinghi.

Sekhmet

jeg og maren kom ut på gata den første travle morgenen i Luxor, og jeg la straks merke til dirringen. En slags vibrering som ikke bare fylte lufta, men som gikk tvers igjennom alt og alle omkring oss: bygningene, menneskene, hester og kameler, det store, gamle tempelet som lå midt i biltrafikken mellom butikkene og restaurantene. Det så ut som en øy av evighet midt i alt det surrende travle.

Hva var denne følelsen av vibrasjon? Var det bare samfunnet som roterte omkring oss som i en kvern? Var det varmen fra sola som bakte i de støvete gatene, eller var det følelsen av mange tusen års historie som lå lag på lag her i byen ved Nilen? Jeg hadde visst så lite om landet før jeg kom hit, ikke satt meg inn i stort mer enn at det var her pyramidene og sfinksen fantes, men landet hadde truffet meg som ei vidunderlig og spennende eventyrkiste.

– Kairo var kanskje en maskin, men da er dette en … bikube, sa Maren med et fornøyd uttrykk i det fregnete ansiktet. Sammen med de mørke krøllene og den nette figuren ga det henne et utseende som jeg, med min kommuneblonde framtoning, alltid hadde vært misunnelig på. Jeg lo.

Bildet var treffende. Downtown Kairo hadde hatt flerfelts motorveier som slynget seg mellom høyhusene og tvers over Midan Tahrir, hvor parlamentsbygningen og nasjonal13

museet lå side om side. Det fantes ei gate med skobutikker, ei med mobiltelefoner og så videre. Slik forsøkte man visst å holde system på de millioner av innbyggere i denne byen som druknet i en konstant tåke av forurensing. Luxor, derimot, opplevdes som et rustikt lappeteppe.

Maren hadde snakket om denne dagen i evigheter, hun skulle endelig få oppleve Karnak-tempelet, et sted hun kjente ned til minste detalj fra bøker og filmer. Vi sto på fortauet med trafikken brølende forbi oss, ei merkelig elv av firfotinger, minibusser sprengfull av folk og varer, hissige drosjer som skrenset fra fil til fil, roping, tuting. En liten gamling ropte til oss gjennom det åpne vinduet på en skranglete Peugeot: – Need taxi?

Straks vi hadde lukket bildørene, bevegde vi oss raskt gjennom trafikken. Den turbankledde sjåføren snakket ustanselig til oss på en blanding av arabisk og engelsk.

Maren forsøkte å henge med og fikk bruk for glosene hun kunne, mens jeg betraktet bygningene og menneskene som fløt forbi utenfor vinduet.

Vi hadde vært på noen reiser sammen før, Maren og jeg, men dette var vårt første besøk i et arabisk land. Folk vi passerte, så ut til å leve rolige liv: menn på sykkel og kvinner som bar kurver eller gjenstander på hodet. Så merkelig, egentlig, at vi etter få timer på et fly kunne komme ut i en slik verden. Jeg så noen skolejenter, med tildekkede hoder og bøker under armen, som smatt inn gjennom en port på klem. Jeg lurte på hvordan dagene deres var.

Selv om det i virkeligheten var første gang jeg var her, virket dette som et gjensyn. Synet av alle de dagligdagse gjøremålene og de rolige skrittene til ei mor med en unge i hånda, alt ga meg en følelse av at dette var stedet jeg alltid hadde savnet uten å vite det, årsaken til at jeg alltid hadde lengtet bort. Det rørte meg, og jeg blunket bort et par tårer, takk14

nemlig for at sjåføren holdt Maren opptatt med sitt ustanselige prat. Og så var det hun som hadde vært mest ivrig på å komme seg hit.

Vi svingte inn foran den majestetiske første pylonen på Karnak. Selv delvis i ruiner og uten de strålende fargene det opprinnelig hadde hatt, var tempelet ubegripelig vakkert.

Sjåføren rullet sammen seddelen han fikk og kysset den, før han smilte og nikket farvel til oss. Han manglet noen tenner, la jeg merke til.

Det spektakulære var jeg godt vant med. De første fem årene i mitt liv hadde jeg bodd i ei bygd på Vestlandet hvor himmelen fortonet seg som et blått skrulokk langt der oppe mellom fjellene. Fossene hang i lufta som lette brudeslør hele sommeren og fuktet skogen og engene i bygda. Men da jeg var fem, hadde Pappa fått ny jobb, og familien min hadde flyttet til byen, i en bitte liten og grå blokkleilighet hvor jeg vagt kunne huske at vi satt på bruskasser de første ukene fordi foreldrene mine måtte spare til sofa. Overgangen var nådeløs. Utenfor stuevinduene var det åser kledd med urban bebyggelse, for det meste blokker og rekkehus.

Maren bodde rett over gangen for oss, og hun var det eneste gode med å flytte. Den snusfornuftige jenta så ut til å vite nesten alt. Vi ble ganske fort uatskillelige.

Maren bar på en drøm om å bli arkeolog. Allerede da hun var smårolling, mens vi andre tegnet biler og gule soler, hadde hun tegnet pyramider, pyramider og atter pyramider. Maren kjente både kong Seti, Hatshepshut og Kleopatra. Mange hadde spøkt med at hun måtte ha levd tidligere liv i Egypt, men selv var hun altfor fornuftig til å tro på sånt.

15